Svar på spørsmål om norsk næringsliv og Vest-Sahara

Skriftlig spørsmål nr. 2562 (2019-2020).
Datert 09.09.2020

Fra representanten Åsmund Aukrust (Ap) til utenriksministeren:
Hvordan kommuniserer UD overfor norsk næringsliv at den viktige frarådningen mot næringsliv i Vest-Sahara gjelder engasjementer som ikke er i samsvar med saharawienes ønsker? 

Begrunnelse: Utenriksminister Søreide uttalte i Stortinget 17. juni 2019 at "Norske myndigheter har siden 2007 frarådet at norsk næringsliv engasjerer seg i handel, investeringer, naturressursutnyttelse og andre former for næringsvirksomhet i Vest-Sahara, som ikke er i samsvar med saharawienes ønsker, og følgelig kan være i strid med folkeretten. Denne linjen ligger fast." I interpellasjonsdebatt 2. april i fjor uttrykte ministeren det samme i sitt konkluderende innlegg, og påpekte at denne samtykkeretten for det saharawiske folket var basert på EU-domstolens dommer. EU-domstolens dom av 21. desember 2016, paragraf 106, understreker at det i lys av saharawienes rett til selvbestemmelse, er retten til samtykke som vil være avgjørende for om en avtale dekkende territoriet er lovlig eller ei. Samme paragraf uttrykker eksplisitt at spørsmålet om hvorvidt Vest-Saharas folk 'tjener på' eller 'tar skade av' en slik avtale er unødvendig å vurdere. Med det satte domstolen en strek over EU-kommisjonens argumenter om at avtaler med Marokko dekkende Vest-Sahara vil være lovlige om de er i tråd med 'interessene' til territoriets 'lokalbefolkning', noe EU hadde hevdet at de var, uten å ha hørt med saharawiene selv. Domstolen henviser dessuten til, i fire dommer siden 2016, at rettighetene gjelder territoriets 'folk', ikke 'lokalbefolkning'. I Vest-Sahara er dette to ulike størrelser. Det er et ikke-selvstyrt territoriums 'folk' som har rett til selvbestemmelse. Med det følger retten til å avgi samtykke i slike sammenhenger, noe som korrekt ble uttalt av Utenriksministeren i 2019. Retten til samtykke ble også trukket fram av utenriksminister Brende i Stortinget i en interpellasjonsdebatt i 2014, og er omtalt av vekslende regjeringer siden Norge sist gang satt i FNs Sikkerhetsråd. Norsk næringsliv fortjener og forventer tydelige signaler fra norske myndigheter, og jeg vil be utenriksministeren redegjøre for hvordan den tydelige argumentasjonsrekke om det saharawiske folkets samtykkerett følges opp i kontakten overfor næringslivet.

Utenriksministerens svar:
Fra norsk side har vi vært særlig opptatt av å unngå handlinger som kan oppfattes som en legitimering av situasjonen i Vest-Sahara. I den rådende situasjonen vil det i de fleste tilfeller være vanskelig for norske bedrifter å forutse konsekvensene av konkrete investeringer og næringsrettet virksomhet og om disse er i samsvar med lokalbefolkningens interesser. For å unngå denne type situasjoner har norske myndigheter siden 2007 inntatt en «føre-var»-holdning når det gjelder Vest-Sahara og besluttet en offisiell fraråding. Så vidt jeg vet er Norge det eneste landet i Europa som har en slik offisiell fraråding. Frarådingen er ment som en klar oppfordring til private aktører om å utvise forsiktighet og samfunnsansvar når de vurderer sitt engasjement i Vest-Sahara. Denne frarådingen er offentlig kjent og kommuniseres til norske selskaper på forespørsel eller gjennom annen kontakt med selskapene.

Det foreligger likevel ikke noe rettslig bindende forbud mot eksport og næringsvirksomhet rettet mot Vest-Sahara, inkludert FN-sanksjoner eller restriktive tiltak fra EUs side som innebærer eksportrestriksjoner.

Norske posisjoner når det gjelder Vest-Sahara ligger fast og er i tråd med FNs sikkerhetsråds beslutninger. Norge støtter FNs arbeid for å bidra til en politisk løsning på konflikten.

Jeg viser for øvrig også til interpellasjonsdebatten i april 2019 og øvrige svar til Stortinget.