Diskuterte akvakultur

Hvordan vet vi at akvakultur er bærekraftig? Hvor mye plass trenger fisken? Dette var blant spørsmålene som ble stilt da Europaparlamentet nylig diskuterte akvakultur. Debatten var en del av arbeidet Europaparlamentet gjør i forbindelse med at de skal komme med innspill til en ny EU-strategi for akvakultur. Fiskeriråd Geir Evensen rapporterer.

Komiteen for miljø, folkehelse og matvaresikkerhet (ENVI) i Europaparlamentet gjennomførte 25. januar en første drøfting av utkast til rapport vedrørende akvakultur. Utkastet kan leses her. Utgangspunktet er Kommisjonens meddelelse 8. april 2009 om en ny akvakulturstrategi. Parlamentet skal etter planen vedta en beslutning i mai hvor siktemålet er å gi et konstruktivt bidrag til utarbeidelsen av en strategi som kan fremme en bærekraftig utvikling av europeisk akvakultur på mellomlang og lang sikt.

Det er fiskerikomiteen som er ansvarlig komité i denne saken, mens ENVI skal avgi en såkalt komitéuttalelse. Fiskerikomiteen vil blant annet gjennomføre en høring 23. februar hvor det blant annet vil bli norsk innlegg ved Petter Arnesen fra Marine Harvest. I det rapportutkastet foreslås det blant annet at det bør utarbeides en forordning om akvakultur.

Lite positivt i rapportutkast
Rapportør Kartika Tamara Liotards utkast til rapport er svært kortfattet og inneholder stort sett ikke noe positivt om akvakultur. I sitt innlegg viste hun til at det må inntas en klar holdning til bærekraftighetselementet. Akvakultur er nå ikke forenlig med biodiversitet. For øvrig føler fisken smerte og fiskevelferd er generelt noe som må få mer oppmerksomhet. Dette, samt flere andre aspekter må bygges inn i et utvidet bærekraftighetselement. Det er vesentlig å avhjelpe akvakulturens negative innvirkning på naturen og lære av tidligere feil.

Denne mangelen på positive elementer ble av en annen representant omtalt som tendensiøst. Det ble derfor bedt om at rapporten gjøres mer balansert. Blant annet behandler den ikke det globale behovet for mer mat. Hensynet til trygg mat, fiskevelferd og sporing ble fremstilt som vesentlig. Det ble antatt at de største problemene med akvakultur er hjemmehørende i land utenfor Europa.

- Mye akvakultur er bærekraftig
Nestformann i fiskerikomiteen, Struan Stevenson var til stede og avga på sedvanlig måte et engasjert og godt innlegg hvor han forsvarte industrien og dens utfordringer. Han viste til at EU en gang var størst, men nå er forbigått og står igjen som taperen i konkurransen. Problemene er all den ”red tapen” som EU-produsenter står overfor. Man drukner i regler og administrative byrder. Det er ikke mulig å utvikle seg under slike rammebetingelser. Samtidig møter man konkurranse fra fisk som er produsert i tredjeland under helt andre rammebetingelser (ikke Norge). Bare i fjor ble det importert 65 000 tonn pangasius. Mye av denne fisken kommer fra Vietnam hvor den oppdrettes i sterkt forurenset vann. Det er ikke mulig for EU-oppdrettere å konkurrere mot denne som selges svært billig. Importen må kontrolleres bedre og han stilte spørsmål ved om kommisjonen hadde bidratt nok i så måte. Får man luket bort en del av denne importen vil det verste presset tas bort fra EUs egen næring. Dersom rammebetingelsene samtidig forenkles vil det være mulig for næringen å utvikle seg.

Flere representanter ”omfavnet” Stevensons innlegg og understreket at det er mye akvakultur som er bærekraftig. Det må komiteen ta inn over seg. Det er et faktum at verden trenger mer mat. I en situasjon hvor det foregår et omfattende overfiske globalt, blir utvikling av akvakulturnæringen desto viktigere. Også helsefordelene forbundet med å spise fisk må tas med i rapporten.

Debatten avslørte samtidig en søken etter mer kunnskap og fakta: hvor mye plass trenger fisken? Hvor mye fisk går med til å produsere et kg fisk? Hvordan vet vi at akvakultur er bærekraftig? Hvordan kontrolleres importen? Dette var blant spørsmålene som ble stilt. En del uttrykte også bekymring for de negative konsekvensene.

Ulike arter krever ulik tilnærming
Kommisjonens representant ble på denne bakgrunn adressat for en god del spørsmål. Han forklarte blant annet at akvakultur omfatter mange arter som krever ulik tilnærming. Han viste til at noe av det som man lyktes med i den forrige strategien fra 2002 var nettopp hensynet til bærekraft og trygg mat-aspektet. Utfordringen har vært å utvikle produksjonsvolumet på 1,3 millioner tonn og skape flere arbeidsplasser, der har man stått stille i de 10 siste år. Med hensyn til akvakulturprodukter som importeres fra tredjeland stiller EU de samme folkehelserelaterte krav som til egen produksjon, samtidig må man ta inn over seg at det ved siden av konkrete inspeksjoner i de aktuelle land, handler om stikkprøver av forsendelser og at det ikke er mulig å ha full kontroll på dette. Den miljømessige bærekraften i produksjonen som skjer i tredjeland har man ikke kontroll med overhodet. Og dette er en utfordring. Det jobbes for øvrig i FNs mat og jordbruksorganisasjon (FAO) med spørsmålene om hva som er bærekraftig akvakultur. (Eudel vil for egen regning føye til at fiskehelse er gjenstand for omfattende reguleringer i EU, mens fiskevelferd ikke er det). 

Avslutningsvis viste rapportør Liotards til at hun innser at det finnes positive elementer, men at det for henne var viktig å få frem de negative da de positive elementene uansett ble ivaretatt av fiskerikomiteen. Denne næringen har viktige utfordringer som må tas tak i.