Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

En solid og konkurransedyktig norsk sparebanknæring

– I møte med endringer har sparebankene vist en imponerende vilje og evne til å tilpasse seg.

Sjekkes mot framføring.

Tusen takk for muligheten til å komme hit og delta på «årets viktigste møteplass for sparebanknæringen», som det står i programmet. 

Ekstra hyggelig er det å besøke Hamar nå, nå når Nye Veier er i ferd med å ferdigstille ny firefelts-E6 til og forbi byen.  

Vi er i en tid der ting endrer seg fort. Og dere står midt i denne utviklingen. Og la meg bare si en ting; jeg er imponert over innovasjonskraften i norske sparebanker! 

Jeg vil bruke mesteparten av tiden min i dag på å dele noen betraktninger fra mitt perspektiv som ansvarlig for norsk bankregulering. Min hovedoppgave er å legge til rette for at vi også i fremtiden vil ha en solid, konkurransedyktig og innovativ finansnæring i Norge.

Jeg vil også komme inn på noen temaer som bare blir viktigere fremover: digitalisering, pensjonssparing og klimarisiko.

Det er vanskelig å si hvordan fremtidens finansnæring vil se ut. Men hvis du vil spå om fremtiden, studér fortiden, heter det. Så la oss ta et raskt tilbakeblikk.  

Den eldste banken fortsatt i drift, Monte dei Paschi di Siena, åpnet på 1400-tallet i Italia. De første sparebankene ble etablert i Tyskland på slutten av 1770-tallet.  

I Norge tok det litt lengre tid. Først i 1822 ble den første private banken i Norge, Christiania Sparebank, opprettet. Banken hadde et uttalt ønske om å medvirke til «flid, sparsomhed og sedelighed».  

Norges første bank var altså en sparebank som tok et ansvar for hvordan samfunnet utviklet seg. Denne innstillingen ser vi fortsatt tydelige spor av i sparebanksektoren. 

Sparebankene har i nesten 200 år vært en bærebjelke i det norske banksystemet. Det er ikke bare fordi dere står for en stor del av utlåns- og innskuddsmarkedet.  

Norske sparebanker har en spesiell samfunnsoppgave, selvstendighet og lokal tilstedeværelse. Det er viktig å ta vare på og videreutvikle sparebankenes rolle og egenart. 

Fremveksten av banker i Norge på 1800-tallet var et svar på behov både blant folk og bedrifter. Noen år tidligere, for nøyaktig 200 år siden i år, startet Oslo Børs opp. 

Familier fikk et sted å plassere sine sparepenger trygt, og muligheten til å låne penger slik at de kunne jevne ut forbruket sitt over tid. Flere fikk mulighet til å ta opp lån til kjøp av egen bolig. 

Næringsdrivende kunne hos banken eller på børsen få kapital for å sette i gang og videreutvikle prosjekter. For å skape og sikre arbeidsplasser. Og for å produsere varer og tjenester. 

Bankene og børsen var bindeleddet mellom investorer og de med interessante prosjekter. Investorene fikk også muligheten til å spre risiko på en annen måte enn før.  

Og alle hadde behov for trygge rammer for å gjennomføre handler og transaksjoner. Utrykket «trygg som banken» festet seg, og med god grunn.   

Jeg har flere ganger kalt finanssystemet blodomløpet i økonomien vår. Det ble vekket til live for 200 år siden, og la grunnlaget for en eventyrlig vekst og velstandsutvikling.

I 1824, etter at det var opprettet sparebanker også i Bergen, Drammen, Skien og Trondheim, vedtok Stortinget en egen lov om sparebanker. Det var begynnelsen på bankreguleringen i Norge.  

Vår oppgave som regulator er å lage spilleregler som balanserer ulike hensyn på en god måte.  

Vi skal legge til rette for effektive og velfungerende kapitalmarkeder, og vi skal sikre gode rammebetingelser og like konkurransevilkår. Vi skal beskytte kundene.  

Og vi skal hegne om den finansielle stabiliteten.   

Historien har vist oss at de samfunnsmessige kostnadene ved uro og kriser i finansmarkedene kan bli store og langvarige. 

Store formuer gikk tapt etter boligkrakket i 1899. Leiligheter sto tomme i årevis. 

Først på 1980-tallet – nesten et århundre senere – var de inflasjonsjusterte boligprisene tilbake på nivået før krisen. På det tidspunktet var en ny krise i emning.  

Jeg vil tro at det er flere av dere som husker den norske bankkrisen på 1990-tallet ganske godt, selv om det begynne å bli en stund siden. Og den internasjonale finanskrisen i 2008 sitter nok enda friskere i minne. 

Norge kom seg relativt helskinnet gjennom finanskrisen. Blant annet fordi vi var bedre rustet enn mange andre. Bankkrisen hadde lært oss viktigheten av solide banker. 

Flere land i Europa strever fortsatt, et drøyt tiår senere, med høy arbeidsledighet, svakere konjunkturutvikling og banker med en høy andel problemlån på balansen. 

Tidligere i høst la jeg frem forslag til statsbudsjett for neste år. Det er et budsjett som først og fremst viser hvor bra det står til i økonomien vår.  

Vi har mye å glede oss over:  

  • Aktiviteten øker over hele landet og i de fleste næringer.  
  • Det siste året er mer enn 50 000 flere personer kommet i jobb.
  • Den registrerte arbeidsledigheten er kommet ned på nivåer vi ikke har sett siden 2008.
  • Utsiktene er lyse.
  • Men: det er viktig å være oppmerksom på at det også er sårbarheter.

Er det noe historien viser oss, er det at det vil komme nye kriser og urolige tider. Og – der ute – er det både uro og usikkerhet. Det kan skape ringvirkninger som rammer oss også.

I tillegg må vi holde et øye med ubalanser som bygger seg opp i norsk økonomi. Norske husholdningers gjeld er fortsatt på et historisk høyt nivå.  

Senest denne høsten fikk vi en advarsel fra det europeiske systemrisikorådet om at sårbarhetene i det norske boligmarkedet utgjør en kilde til systemrisiko. Det er jeg enig i.  

For å bidra til en mer bærekraftig utvikling i husholdningenes gjeld begynte vi for noen år siden å regulere bankenes utlån til bolig. Boliglånsforskriften gjelder til nyttår, og jeg vil om kort tid ta stilling til om den skal videreføres og om det i så fall er behov for å justere den.  

Tidligere i år ble tilsvarende regulering også innført for forbrukslån. Reguleringen kom som følge av sterk vekst i markedet for usikret kreditt over flere år.

For regjeringen er det viktig med rammer for bankenes utlånspraksis som på en best mulig måte bidrar til en god og stabil utvikling i norsk økonomi. Samtidig må vi legge til rette for at de som har evne til å betjene lån, fortsatt skal kunne få lån, og at bankene har et visst rom for å gå utover forskriftens rammer i enkelttilfeller. Bankenes forsvarlighetsvurderinger er ikke blitt mindre viktige etter at forskriften ble innført.  

Prisene på næringseiendom har økt mye de siste årene, og bankene har store utlån i denne sektoren. Fra tidligere kriser vet vi at slike lån kan påføre bankene store tap ved fall i eiendomsprisene.

Norske banker er blant de mest solide og lønnsomme i Europa. Det gir trygghet. Solide banker begrenser sannsynligheten for kriser, og øker muligheten til å opprettholde økonomisk aktivitet også i urolige tider. 

I Norge har vi vært raske med å styrke kapitalkravene for banker i tråd med EUs regelverk. Bankene har tilpasset seg ved å bygge kapital over tid.  

Det er ikke noe nytt at vi i Norge har stilt strengere krav enn internasjonale minstekrav. Det har vi fått igjen for i perioder med krise og uro. 

Den særegne kapitalstrukturen i sparebankene bidrar også til oppbygging av kapital i gode tider, som kan tæres på i dårligere tider. Det er en sunn måte å drive bank på, og bidro til at sparebankene klarte seg relativt godt gjennom den norske bankkrisen.  

Også gjennom den internasjonale finanskrisen klarte sparebankene seg godt, og dere var godt posisjonert for å møte økte krav etter krisen. Det vitner om en bærekraftig forretningsmodell. 

Kunnskapsrike og kapitalsterke banker har til nå vært en suksessoppskrift for norsk økonomi. Det vil også være viktige ingredienser i en vellykket omstilling i årene som kommer. 

Når EUs gjeldende kapitalkravsregelverk blir del av EØS-avtalen senere i år, får mange norske banker mer lempelige krav enn i dag. 

Da vil det såkalte Basel 1-gulvet bli fjernet. Dette har i praksis holdt kapitalkravene for de store bankene oppe. I tillegg vil kapitalkravene for utlån til små og mellomstore bedrifter bli lavere. 

Finansdepartementet har nylig hatt på høring et forslag som kan bidra til å opprettholde bankenes reelle kapitalkrav på et nivå som er tilpasset risikoen i norsk økonomi. Vi har fått mange innspill, både i høringsrunden og i møter med enkeltbanker, og vurderer nå hvordan kravene bør utformes. 

EØS-endringene skaper ikke bare utfordringer, de gir også muligheter. EU-regelverket legger til rette for at vi kan be andre lands myndigheter om å anerkjenne våre kapitalkrav.  

Det betyr at kravene for norske og utenlandske banker i Norge kan bli likere. Det vil være bra for konkurransen og soliditeten i det norske bankmarkedet. 

EØS-endringene vil også synliggjøre hvor solide norske banker er, og vil fremme utlån til små og mellomstore bedrifter.  

Når vi samtidig treffer tiltak for å opprettholde bankenes samlede, reelle krav på om lag dagens nivå, blir det en bra pakke totalt sett. Går det som jeg håper, kommer vi ut av denne prosessen med enda bedre kapitalkrav enn vi har hatt til nå.

Den digitale utviklingen kombinert med nye regelverk, som betalingstjenestedirektivet, har gitt nye utfordrere til den etablerte finansnæringen. 

Konkurransen er tøff, men utviklingen har likevel vært annerledes enn mange så for seg i den spede begynnelsen.  

Det er ikke nødvendigvis de etablerte bankene versus oppstartsselskapene.

Det har, tvert imot, vist seg at strategiske samarbeid mellom etablerte aktører og små oppstartsselskaper kan være en velfungerende modell. Friske krefter med gode ideer kan løftes frem av finansielle muskler og erfaring.

Ikke minst på betalingsområdet har vi sett mange nyvinninger. 

Norske betalingssystemer er blant verdens mest digitaliserte. Samarbeid om felles løsninger har gitt vellykkede resultater.  

Debetkortsystemet BankAxept er et eksempel på samarbeid som har kommet norsk økonomi som helhet til gode. 

Da BankID, BankAxept og Vipps ble slått sammen i 2018, fikk vi Nordens største aktør innen betaling og identifisering.  

Digitaliseringen har gitt oss brukervennlige finansielle tjenester og store effektivitetsgevinster – men også nye, digitale sårbarheter. Vi er mer utsatt for digital svindel enn før, og den operasjonelle risikoen i finansnæringen har tatt nye former. 

Regjeringen har identifisert 14 såkalte samfunnskritiske funksjoner i Norge, og finansielle tjenester utgjør én av disse. 

Vi følger derfor særlig med på sikkerheten og beredskapen på dette området. 

Næringen selv er langt fremme i å bekjempe cyberrisiko.  

I 2012 ble FinansCERT etablert, hvor næringen samarbeider om å forebygge og håndtere cybertrusler. Det har vært en suksess. Det illustreres ikke minst av at FinansCERT i 2017 ble til Nordic Financial CERT. 

Selv om vi har et velutviklet elektronisk betalingssystem i Norge, har kontanter fortsatt viktige funksjoner, som betalingsmiddel og beredskapsløsning. 

Det er derfor bra at bankene er i ferd med å finne løsninger for å sikre et tilfredsstillende kontanttilbud fremover, slik vi forutsatte i årets finansmarkedsmelding. 

Jeg ser frem til å se resultatene av bankenes pågående samarbeidsprosjekt her. 

Myndighetene har allerede stilt krav om at bankene skal ha en tilfredsstillende samlet beredskap for problemer i betalingssystemene, og det inkluderer både kontantberedskap og digital beredskap.  

Jeg heier på innovasjoner i næringslivet og i finanssektoren.  

Derfor er jeg glad for at den regulatoriske sandkassen i Finanstilsynet snart skal åpne for søknader. 

Nyvinninger stiller nye krav til reguleringsmyndighetene.  

På den ene siden må vi se til at regelverket ikke utilsiktet er til hinder for innovasjon. På den andre siden må vi forsikre oss om at virksomhet som burde reguleres, ikke faller utenfor regulering og tilsyn til skade for forbrukerne og finansiell stabilitet. 

De store internasjonale teknologiselskapene kan utfordre tradisjonell finansregulering.  

Ett eksempel er Facebooks lansering av digital valuta. Her slutter jeg meg til den internasjonale oppgjørsbanken, som har sagt at reguleringer i denne sfæren bør være en kombinasjon av finansiell regulering, konkurranseregulering og vern av sensitive kundedata.  

Målet er å få de positive effektene av at nye aktører kommer inn, og samtidig dempe risikoen for finansielle ubalanser, negative forbrukerkonsekvenser og markedskonsentrasjon.

For folk i Norge er det viktig å eie sin egen bolig. Det har ført til at bolig er nordmenns spareobjekt nummer 1. Vi sparer relativt lite direkte i aksjer og obligasjoner, men investerer gjerne i verdipapirmarkedet via verdipapirfond.

I 2017 lanserte regjeringen aksjesparekonto, som har gjort det enklere for småsparere å spare i aksjer og fond.  

Mange, men kanskje ikke mange nok, er opptatt av pensjon.  

Samtidig går utviklingen både i marked og regelverk i retning av at stadig flere må forholde seg til verdipapirmarkedet, og ta aktive valg om egen pensjonssparing. 

Innskuddspensjonsordningene har over tid blitt den dominerende formen for kollektiv pensjonssparing i privat sektor. Dette er en utvikling som trolig vil fortsette.  

Vi er derfor opptatt av legge til rette for en effektiv forvaltning av pensjonskapital og velfungerende konkurranse, og for at kundene skal ha god oversikt og mulighet til innflytelse over egen pensjon. 

Egen pensjonskonto vil bidra til å nå disse målene.  

Vi har allerede vedtatt nødvendige lovendringer, og har et godt samarbeid med pensjonsleverandørene og arbeidslivspartene for å være trygge på at systemet er så godt som mulig fra starten av. 

Det er også satt ned en arbeidsgruppe, bestående av deltakere fra myndighetene og arbeidslivspartene, som ser på om det bør være krav om opptjening av pensjon fra første krone, uavhengig av stillingsbrøk og alder.  

Selv om fremtidig pensjonssparing i all hovedsak ser ut til å skje i innskuddsordninger, ligger fortsatt mye kapital i såkalte garanterte pensjonsprodukter, som skal forvaltes effektivt og rasjonelt et godt stykke inn i fremtiden.  

Samtidig skal reguleringen av pensjonsleverandørene sikre trygghet for opptjente pensjoner.  

For at kundene skal få de ytelsene de er lovet, må pensjonsleverandørene oppnå en gitt garantert avkastning. Og dersom verdien av ytelsen skal øke, må avkastningen ligge over garantinivået. 

Det er krevende med dagens lave rentenivå og økende levealder. 

En arbeidsgruppe har vurdert regelendringer som kan legge til rette for noe høyere forventet avkastning og mer valgfrihet for kundene. Vi jobber nå med å følge opp rapporten fra denne gruppen og Finanstilsynets utkast til regelverksendringer.

I desember i fjor la Klimarisikoutvalget frem en utredning om klimarelatert risiko og betydningen for norsk økonomi. 

Utvalget er klare på at finansnæringen har en sentral rolle i omstillingen til en lavutslippsøkonomi. Omstillingen krever store investeringer, og en betydelig del av disse skal gå gjennom finansmarkedene.  

Håndteringen av klimarisiko handler om å unngå de verste scenarioene. Men det handler også om å gripe de mulighetene omstillingen til en lavutslippsøkonomi kan gi for norsk næringsliv. 

Mer ekstremt vær og hyppigere episoder med styrtregn og flom kan medføre store kostnader, både for forsikringsselskapene og det offentlige. For forsikringskundene kan premiene gå opp. 

Internasjonale studier viser at samfunnet kan spare store beløp ved å investere i forebyggende tiltak. 

Skadeforsikringsselskapene sitter på en unik, detaljert kunnskap om risikoen for naturskader.  

Jeg glad for at Finans Norge har tatt initiativ til å dele denne kunnskapen med offentlige myndigheter. Jeg har tro på at samarbeidet som nå er i gang om deling av skadedata kan bidra til bedre klimatilpasning i norske kommuner og færre naturskader. 

Norsk finansnæring har vist at de tar sin rolle i omstillingen til en lavutslippsøkonomi på alvor.  

Flere norske aktører var tidlig ute med å delta i internasjonale initiativer, blant annet i regi av finansinitiativet til FNs miljøprogram. 

Jeg er også glad for å se at flere norske aktører støtter anbefalingene fra den internasjonale arbeidsgruppen for klimarelatert finansiell rapportering, de såkalte TCFD-anbefalingene. 

Internasjonale standarder for hva som kan regnes som grønne finansielle produkter, kan gjøre det lettere for kunder og investorer å identifisere bærekraftige investeringer.  

Fortsatt utgjør grønne obligasjoner under én prosent av samlede verdipapirer globalt.  

Men markedet har vokst kraftig. I 2014 ble det utstedt grønne obligasjoner til en verdi på 50 milliarder dollar. I 2018 var tallet 230 milliarder. 

Norsk finansnæring tilbyr også et økende antall bærekraftige og grønne finansielle produkter som grønne billån og bærekraftige investeringsfond. 

Finans Norge la i fjor sommer frem et veikart som skal vise veien til en grønn og konkurransedyktig finansnæring i 2030. 

Det er en ambisiøs visjon, men jeg har tillit til at næringen vil følge opp anbefalingene i praksis.

Det er liten tvil om at norsk finansnæring går en spennende tid i møte. 

Mye har endret seg de siste årene, og det har skjedd raskt. Den trenden tror jeg kommer til å fortsette. Men for å sitere Antoine de Saint-Exupéry: Min oppgave er ikke å spå om fremtiden, det er å gjøre den mulig. 

I møte med endringer har sparebankene vist en imponerende vilje og evne til å tilpasse seg.

Ved å kanalisere kapital til næringslivet over hele landet har dere en nøkkelrolle i veksten og omstillingen i norsk økonomi. 

Jeg håper dere fortsetter å investere i kunnskap og teknologi, og fortsetter å utvikle innovative ideer hver for dere og i fellesskap! 

Takk for oppmerksomheten.

Til toppen