Er det håp for Kongo?

I forrige uke besøkte jeg det krigsherjede området øst i Kongo. Det gjorde sterkt inntrykk. Ufattelig mange er på flukt, tvunget til å rømme fra alt de eier og har. I flyktningleiren Mgunga 2 utenfor byen Goma snakket jeg med mennesker som fortalte grusomme historier. Utenfor et lite hvitt telt fortalte en kvinne meg om hvordan hun og storfamilien var drevet på flukt og plaget. I den lange køen der flyktningene hentet mat sto en liten gutt.

Han var kanskje sju år gammel. På ryggen bar han en baby. Kanskje var det lillebroren hans. Kanskje hadde han mistet foreldrene sine, som så mange andre i det ufattelige blodbadet.

En ny rapport fra FN slår fast det vi alle har fryktet: Alle partene i den kompliserte konflikten er overgripere. Både regjeringssoldater og opprørsoldater voldtar og torturerer. Marthe Gerhardsen i nødhjelpsorganisasjonen Care sier at det nå er farligere å være kvinne enn soldat i Øst-Kongo. Jeg er redd hun har rett. Før konflikten ble trappet opp i august, kan så mange som 200.000 kvinner ha blitt voldtatt. Det er nesten like mange kvinner som det bor i Oslo. Barn og kvinner i alle aldere blir ødelagt av den meningsløse brutaliteten.

Som utviklingsminister har jeg sett mye trist i verden. Det er en del av jobben min. Men denne katastrofen er ekstrem. Krigen i Øst-Kongo er en av de verste i verden siden andre verdenskrig, når vi ser hvor mange som har dødd. Det hevdes at over 5 millioner mennesker er drept de siste ti årene.

Etter folkemordet i Rwanda i 1994 flyktet to millioner mennesker over grensen til DR Kongo. De rwandiske makthaverne fulgte etter i jakten på de delaktige i folkemordet. Hutuene etablerte da sin egen hær, nå kalt FDLR. Hæren har base i de utilgjengelige skogsområdene inne i landet. Det er anslått at de har 6000-8000 mann under våpen, et ukjent antall av dem anses å være krigsforbrytere som vil kunne bli stilt for retten i Rwanda. Denne gruppen er årsaken til at tutsilederen Laurent Nkunda ikke vil legge ned våpnene. Trolig blir det ikke fred uten at begge gruppene demobiliseres samtidig som Rwanda lar mange av hutuene komme hjem uten å bli straffet.

Konflikten i Kongo er også en konflikt om jord. De store folkeflyttingene har fordrevet mange. De store sjøene er Afrikas tettest befolkede område, og rettigheter til land har vært en kilde til konflikt i mange år.  Tutsiene som tradisjonelt er kvegfolk, kjemper for sin rett til jord og kongolesisk statsborgerskap. Når vi vet at ikke bare land, men også enorme mineralressurser befinner seg på den kongolesiske siden av grensen, forstår man at kontrollen over Øst-Kongo er av strategisk betydning.

Øst-Kongo er i dag en region i oppløsning. Det finnes knapt myndighetsorganer med legitimitet. I en slik situasjon preget av anarki, kan man ikke regne med at folk selv finner fredelige løsninger. Varig fred er bare mulig dersom opprørsgruppene avvæpnes og kontroll med naturressursene kommer på ansvarlige hender. Det krever at både Rwanda og Kongo griper inn og får garantier om trygghet. Nå har regjeringene i de to landene begynt å snakke sammen. Å bringe dem til forhandlingsbordet er FN og det internasjonale samfunnets viktigste bidrag til fred i regionen.

Hva kan Norge gjøre? Svaret på det er først og fremst tre ting. Vi må samle oss bak den jobben FN gjør i Kongo. Vi må gjenta vår fulle støtte til FNs spesialutsending Olusegun Obasanjo, som gjør et viktig arbeid. For det andre må vi gjøre livet surt for alle som tjener penger på ulovlig gruvevirksomhet i landet. Vi må stoppe pengestrømmene ut av landet. Krigen blir betalt og holdes i gang på grunn av plyndring av landets naturressurser og ulovlige gruver. For det tredje må vi fortsette å støtte opp om det livsnødvendige nødhjelpsarbeidet i området.

Flyktninghjelpen og Christian Relief Network (CRN) er to av de frivillige organisasjonene som gjør en kjempejobb i Kongo. Flyktninghjelpen driver blant annet flyktningleire og deler ut mat. CRN har de siste årene hjulpet utallige voldtatte kvinner og barn i Øst-Kongo. Totalt blir norsk støtte til Kongo i år over 206 millioner kroner.

Kongo har verdens største FN-styrke akkurat nå. Ingen andre steder finnes det så mange fredsbevarende soldater som i den gamle belgiske kolonien. I forrige uke møtte jeg nestleder for FN-styrkene i DR Kongo, Leila Zerrougoui. Hun la ikke skjul på at hun ønsket seg nordmenn med FNs blå hjelmer. Det er forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen som må vurdere om vi kan bidra med de rette folkene.

Det er lett å føle seg maktesløs. Det finnes ingen enkel løsning på blodbadet i Øst-Kongo. Selv titusener FN-soldater kunne ikke løst konflikten. Det kan bare kongoleserne selv gjøre. De må få på plass en overordnet fredsplan, med støtte fra oss i det internasjonale samfunnet. Det FN kan bidra med, er å beskytte den sårbare lokalbefolkningen. For de trenger sårt beskyttelse. Det er mitt viktigste inntrykk etter besøket i Goma. Vi må gjøre det vi kan for å hindre overgrep mot uskyldige ofre som havner i kryssilden mellom regjeringsstyrkene, Nkundas opprørere og andre militser.

Finnes det håp for Kongo? Selvfølgelig er det håp. Det er alltid håp. Selv om den menneskelige katastrofen i krigsherjede Øst-Kongo er hjerteskjærende og deprimerende. Under besøket ba en norsk journalist meg om å beskrive situasjonen i Kongo nå. Jeg svarte at Kongo er i dag så nær bunnen som det går an å komme. Da kan det heldigvis gå bare én vei.