Utviklingstrekk i EU; har EU behov for kraft, kunnskap og teknologi fra Norge?

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Utenriksdepartementet

EØS-/EU-ministeren holdt 4. juni en tale på Bellonas seminar "Norge i 2050: Et lavutslippsamfunn".

Hjertelig takk for invitasjonen og ikke minst, gratulerer med fremleggelsen av visjonen for lavutslippsamfunnet Norge 2050! Det er denne typen diskusjoner, og denne typen dialoger og denne typen visjoner vi trenger i en veldig viktig prosess for Norge.

Jeg er her som EØS/EU-minister, men temaet er noe som jeg er vel så opptatt av i min andre kapasitet, som stabssjef for statsministeren. Veien til lavutslippssamfunnet er et prosjekt som omfatter alle samfunnsområdene, og alle departementene, og er derfor en stor prioritet for statsministeren også.

Det ledende spørsmålet om EU har behov for kraft, kunnskap og teknologi fra Norge er kanskje bare delvis ledende. Jeg kan ubetinget svare ja på at EU vil trenge kraft fra Norge. Det gjelder vannkraft, og det gjelder forhåpentligvis også andre typer fornybar energi.

Vi kan derimot ikke svare ubetinget ja på om EU har behov for kunnskap og teknologi for Norge. Det avhenger av den jobben vi gjør fremover. I dag har EU behov for kunnskap og teknologi fra Norge. Men kunnskap og teknologi kommer ikke gratis. Det er heller ikke rent norsk. Hvis vi i 2050 skal ha en kunnskaps- og teknologibase som er interessant for EU og for omverdenen, så må vi gjøre en jobb hjemme. Interessant nok så må vi gjøre mye av den jobben sammen med EU.

Vi investerer like mange midler i forskningssamarbeidet med EU som vi gjør i Norges Forskningsråd. Horisont 2020s forsknings- og innovasjonsprogram er den desidert viktigste internasjonaliseringsplattformen for norsk forskning. Det er nå ikke bare et forskningssamarbeid, det er også et innovasjonssamarbeid.

I det samspillet er EØS-avtalen helt avgjørende. EØS-avtalen er det som sikrer bevegelse av mennesker mellom EU og EØS-landene. 500 millioner mennesker kan flytte fritt på seg. Det gjelder også forskere. Og det legger til rette for forskning og teknologiutvikling.

Veien vår til lavutslippssamfunnet blir derfor en vei vi skal gå sammen med EU. Og vi har fra regjeringens side lagt opp til at det samspillet skal bli bare tettere gjennom at vi går for felles oppfyllelse av klimamålene med EU.

Vi har også en positiv holdning til utviklingen av energiunionen i EU. Den kommer til å bety at mer av EUs energipolitikk også vil bli norsk energipolitikk. Selv om energipolitikk i utgangspunktet ikke er omfattet av EØS-avtalen, så kommer mer og mer av EUs politikk inn og påvirker oss.

Næringspolitisk er EØS ytterst viktig, og det kommer bare til å bli viktigere gjennom den omstillingsprosessen vi skal igjennom. Det betyr at vi skal gå på veien til lavutslippssamfunnet sammen med EU.

Vi må også anta at omstillingen vi er i gang med kommer til å gjøre Norge mer likt EU. Den nye normalen vi skal til som et lavutslippssamfunn blir mindre av en norsk særstilling i Europa. Det vil kreve aktiv politikk og mindre «hvilestilling» i politikken, fordi vi møter utfordringer nå som Norge ikke har møtt på ganske lenge. Det gjelder både behovet for å nå lavutslippssamfunnet og utviklingen i oljeprisen.

To viktige prosesser

Det er klart at når vi blir mer påvirket av utviklingen i EU, er det viktig at vi følger utviklingen i EU og kjenner til den. Det siste året har vi sett to viktige prosesser i EU av betydning for veien til lavutslippssamfunnet. Det ene er arbeidet med klima- og energirammeverket, og det andre er arbeidet med energiunionen.

Arbeidet med energiunionen har fått en veldig dynamikk på grunn av den nye sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa. Den ledet til at Kommisjonen la frem en ny energisikkerhetsstrategi og at man ble enige om å utvikle en energiunion. Det er noe som det legges stor politisk vekt på. Stats- og regjeringssjefene skal innen slutten av året få en fremdriftssrapport om arbeidet med energiunionen. Og det viser den politiske vekten de legger på det.

Det er ikke noe revolusjonerende nytt i energiunionen i og for seg. Den dreier seg om diversifisering av energikilder, oppgradering av energiinfrastruktur, gjennomføring av et indre marked for energi, og energieffektivisering. Men det som er nytt er at man gir arbeidet ny politisk kraft gjennom å samle arbeidet i en union, og gjennom å snakke om energi som «den femte frihet».

Vi støtter arbeidet med en energiunion. Vi mener at et velfungerende, integrert europeisk energimarked er den beste garantist for energisikkerhet. Der er vi ikke ennå, men det pågår omfattende regelverksutvikling for å få det til. Norge tar del i arbeidet, og vi bidrar også til integrasjon, til infrastruktur og til energisikkerhet og fornybarutviklingen i Europa.

Energisikkerhet er, i dagens situasjon og etter min oppfatning, en pådriver for omstillingen til lavutslippssamfunnet i Europa. Vi ser større vekt på fornybarutvikling. Vi ser større vekt på desentral energiutvikling. Og sterkt fokus på å bli mindre avhengig av eksterne leverandører. Norge er i den sammenheng i en dobbeltrolle; vi er litt eksterne og litt interne. Men vi får klare forsikringer om at EU i sin energisikkerhetspolitikk anser Norge som en nær partner.

På klimasiden ser vi at EU fortsetter å overoppfylle sine forpliktelser om utslippskutt. Med dagens politikk og tiltak ligger det an til at EUs klimagassutslipp i 2020 vil være 21 prosent lavere enn i 1990. Her er det selvsagt forskjeller mellom land, og 13 medlemsland må gjøre ytterligere tiltak for å nå sine utslippsmål. Men i de 28 som helhet er trenden veldig positiv.  

Det vi også ser er at økonomisk vekst ikke automatisk fører til større utslipp. Nå har jo ikke økonomisk vekst vært et stort problem i EU i de siste årene, men hvis man ser på perioden 1990 til 2012 så økte EUs bruttonasjonalprodukt med 45 prosent, mens klimagassutslippene ble redusert med 19 prosent. Selv om det også her er individuelle forskjeller, er trenden til stede i samtlige medlemsland.  

Det vi kan konstatere i denne sammenhengen er at politikk virker. Politiske tiltak virker. Mindre enn halvparten av utslippsreduksjonene i EU de siste årene skyldes de økonomiske nedgangstidene. Utviklingen handler om noe annet - som teknologiutvikling, satsingen på fornybar energi og energieffektivisering.

Tyskland: 50 prosent fornybar energi i 2025?

Europa og verden trenger konkurransedyktig fornybar energi. Det er åpenbart at det tyske lederskapet her har hatt stor betydning. Hvis man snakker med tyske politikere, så er de veldig åpne om at det tyske «energiewende» så langt ikke har vært en ubetinget suksesshistorie på alle nivåer. Jeg tror at en av mine tyske kolleger kalte det sløsing med økonomiske ressurser. Men de har likevel vært veldig tydelige på at «energiewende» skal fortsette. Det vi nå ser er at det som har vært og fortsatt er en politisk prioritet, i større og større grad også blir et spørsmål om konkurransedyktige markeder. Internasjonalt er det også økt konkurransekraft i solenergi. Tyskerne holder fast på at de i 2025 skal ha 50 prosent fornybar energi og det betyr at det europeiske lederskapet her kommer til å fortsette.

Fra vår side så mener vi det er viktig og riktig med et bredere anslag for å fremme fornybar energi fremover, også i Norge. Vår oppgave er å legge rammer som oppmuntrer næringsliv og industri til å investere i fornybar energi. Vi har ikke som utgangspunkt at vi skal utpeke fremtidens industrivinnere. Derfor satser vi på økt støtte til forskning, innovasjon og utvikling, ikke minst i samarbeid med EU.

Jeg ser positive utviklingstrekk innenfor klima- og energiutviklingen i EU, til tross for økonomisk vanskelige tider, til tross for lav oljepris, og til tross for uroen i eurosonen.

For Norges del så skal vi altså gå veien til lavutslippssamfunnet sammen med EU. En av de viktige holdeplassene på den veien er Paristoppmøtet og våre utslippsforpliktelser for 2030, hvor vi satser på felles oppfyllelse med EU.

Når det gjelder spørsmålet om en avtale mellom Norge og EU, så er det en prosess som antagelig vil bli ganske teknisk og som vil finne sted om noen år. Det som er det viktige nå er at EU er i gang med å definere poltikken sin under 2030-rammeverket og elementene i den diskusjonen er nå på dagsorden.

Vi kommer til å ta del i den diskusjonen, og arrangerte i forrige uke høringsmøter om noen av disse spørsmålene. Vi legger opp til at vi skal ha konsultasjoner i Norge om utviklingen av dette rammeverket. Det at vi har forpliktet oss, og vært tydelige overfor EU om at vi ønsker felles forpliktelser med dem, gjør også at lydhørheten i EU for norske innspill er større enn den eller ville vært.

Når politikken er klarlagt, skal vi inngå avtalen. Det vil i og for seg ikke være en avtale som forteller mye om de forpliktelsene Norge får. Det vil bli klarlagt gjennom den politikkutviklingen som vi tar del i.

Vi ønsker å ta aktivt del i EUs energi- og klimapolitikk. Og vi ser vår tilknytning til Europa særlig godt på energiområdet, fordi så mye av vår energieksport går til det europeiske markedet.

Her er spørsmålet for Norge om naturgassens betydning veldig viktig. Det er åpenbart at naturgassen vil ha en betydning i det europeiske energimarkedet fremover, men den betydningen vil avhenge av i hvilken grad den kan erstatte mer forurensende fossile energikilder, og særlig da kull. Samt hvilken rolle gassen får som balansekraft i et EU som har mer uregulerbar fornybar kraft.

Vi ser derfor ikke gassen som noe som skal gå på bekostning av fornybarsatsingen, men på bekostning av kull. Den danske utenriksministeren, som tidligere var klimaminister, sier det veldig tydelig; «på veien til lavutslippsamfunnet er gassen fornybarsatsingens beste venn». Dette fordi den er den minst forurensende fossile energikilden.

Samtidig skal vi fortsette å fremme karbonfangst- og lagring. Vi er glade for at CCS får en egen strategi i EU, blant annet etter påtrykk fra Norge.  Og vi skal intensivere kraftutveksling med våre europeiske naboer, ikke minst gjennom el-kablene til Tyskland og Storbritannia.

Så har jeg til slutt lyst til å si at vi har viktige bidrag å gi til Europa i dag, men vi har også en omstillingsutfordring. Vi har derfor besluttet å utforme en nasjonal strategi for grønn konkurransekraft. Det er et arbeid som kommer til å bli veldig viktig fremover.

Rapporten «New Climate Economy» er mye av inspirasjonen for dette. Vi ser at i tiltagende grad er fremtidsrettet og moderne økonomisk politikk sammenfallende med fornuftig klimapolitikk. Vi ser også at næringslivet forstår omstilling, og er i gang med den grønne omstillingen. De ligger kanskje foran poltikken på noen områder og foran forvaltningen. Vi ser en enorm dynamikk ikke minst når det gjelder finansielle investorer. Hvis man se hvor ting utvikler seg, så skal man se hvor de finansielle investorene plasserer nesa si. Der er det veldig mye interessant på gang.

Kan ikke fortsette som før

Vi har i Norge hatt en sammenhengende økonomisk suksesshistorie de siste 30–40 årene. Noen små dipper har det vært, men totalt sett har det vært en suksesshistorie. Finanskomiteen på Stortinget har knapt vært nødt til å kutte i et budsjett. Forvaltningen har kunnet snu arket ved årsslutt og stort sett gjøre det samme som året før.

Nå står vi i en situasjon hvor det ikke går lenger. Vi skal til en ny normal. Vi skal omstille oss. Og ikke som i oljeomstillingen – bare oppover. Vi vet litt mindre om hva denne omstillingen betyr, og hvor Norge skal, men vi vet at den er i gang, og at vi må gjennom den.

Da kreves det mer politisk lederskap. Vi kan ikke bare basere oss på å gjøre det samme som i fjor. Derfor kommer vi til, om ikke lenge, å lansere prosessen for utviklingen av denne nasjonale strategien for grønn konkurransekraft. Det kommer til å bli en inkluderende og konsultativ prosess. Og den typen innspill som visjonen for lavutslippsamfunnet representerer, og den type miljø som rådet for lavutslippssamfunnet representerer, kommer til å kunne gi interessante innspill og være gode partnere i denne prosessen.

Takk for oppmerksomheten!