Framtidens helse- og omsorgstjenester

Kommunene er avgjørende for å sikre gode helse- og omsorgstjenester – både i dag og i fremtiden.

Talemanus, kontrolleres mot framføring.

Kjære alle sammen!

Etter snart to og et halvt år som kommunal- og moderniseringsminister er jeg blitt stadig mer overbevist om dette:
Kommunene er avgjørende for å sikre gode helse- og omsorgstjenester – både i dag og i fremtiden.

  • Vi som politikere – og dere som fagfolk og lokale (helse)politikere, må gjøre alt vi kan for å sette kommunene i stand til å møte disse utfordringene.

Primærhelsetjenesten, er et begrep vi fortsatt bruker, ble bygd da bekjempelse av smittsomme sykdommer stod sentralt.
Liggetiden i sykehus eller andre institusjoner var lang.

På 1940-tallet bestod primærhelsetjenesten mange steder fortsatt bare av en distriktslege og en sykepleier.

I dag ser den kommunale helse- og omsorgsvirkeligheten helt annerledes ut.

Her ser dere utviklingen i oppgaver siden forrige kommunereform – iverksatt i 1964-65, men planlagt på 50-tallet.

Etter forrige kommunereform har vi bl.a. fått lov om helsetjenesten i kommunene (1984) som gir kommunene det samlede ansvar for all helsehjelp som ytes i kommunene.
I 2012 ble ansvaret ytterligere presisert i en felles lov om kommunale helse- og omsorgstjenester.

Store reformer, omsorgsplaner og opptrappingsplaner på ulike områder, pasientrettigheter, økt folkehelseansvar, beredskapsplikt…

 -     I 1971 var det vel 20 000 årsverk i pleie- og omsorgssektoren.

-     I 2014 var det 134 000 årsverk.

Nesten alle nye ressurser som er satt inn i pleie- og omsorgssektoren de siste 20 årene, har gått til flere i yngre brukergrupper.
Mer av tjenestene skal utføres nær pasientene og brukerne.

Kommunene skal sørge for at personer som oppholder seg i kommunen, tilbys nødvendige helse og omsorgstjenester. Dette spenner vidt og omfatter å forebygge, behandle og tilrettelegge tilbud til alle pasientgrupper.

Vet at ikke bare behov for personell med mer kompetanse, men delvis også med en annen kompetanse.

Tjenesten må utvikles i takt med at behovene endrer seg.
Mange brukere har behov for flere tjenester samtidig og over lang tid. Behov for mer teambasert tjenesteyting og en flerfaglig tilnærming. Brukere av hjemmetjenester i dag har mer krevende tilstander enn tidligere. De trenger mer legetjenester, mer fysioterapi og ofte også annen helse- og sosialfaglig kompetanse i tillegg til sykepleie. Det tegner seg et tydeligere behov for å se helheten i den kommunale helse- og omsorgstjenesten

Tjenestene må arbeide annerledes, må samarbeide bedre, både innad i kommunen og mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten.
HVPU- reformen, opptrappingsplanen for psykisk helse, samhandlingsreformen, rusplanen og utviklingen i den somatiske spesialisthelsetjenesten går i samme retning;
De sentrale, døgnbaserte behandlingstilbudene avvikles.

Folk skal bo hjemme, og få behandling og hjelp til å mestre livene sine der.

En større del av behandlingen skal skje poliklinisk, og kommunene får et stadig større ansvar for behandling før, under og i stedet for sykehusopphold.

Utfordringen er at helseoppgavene ser ikke forskjell på store og små kommuner.

Halvparten av landets kommuner har færre enn 5000 innbyggere.

En tredjedel under 2500 innbyggere.

Mange kommuner er for små for de oppgavene de har ansvar for, og de utfordringene de vil møte.

I noen kommuner består helsetjenesten av en lege, et par sykepleiere og noen helsefagarbeidere. 

De har også ansvar for pasienter med langtkommen KOLS, mennesker med alvorlige psykiske lidelser, eldre med komplekse medisinske diagnoser og mennesker som trenger lindrende behandling i livets siste fase.

I Aftenposten tirsdag i forrige uke kan vi lese at Riksrevisjonen påpeker at kommunene ikke har kapasitet og kompetanse til å ta det store ansvaret de har fått etter samhandlingsreformen.

En sykepleier fortalte oss at de ikke hadde sykepleiere i hjemmetjenesten der hennes foreldre bodde. Hvis noen trengte et avansert sårstell, måtte de legges inn på sykehjemmet.
Det er en ganske dårlig løsning både for den som trenger sårstell, men ellers klarer seg selv. Det er heller ikke en god løsning for kommunen.  

Vi har fått flere brev fra kommuner som forteller at de har fått store problemer fordi en person med behov for omfattende helsehjelp har flyttet til deres bygd.

Noen mener at en kommune bør kunne nekte å gi folk i bygda hjelp, og henvise til dem til andre kommuner. Noen mener at staten må ordne opp. Ingen av delene er en holdbar løsning.

Alle i Norge har rett til å bo der de selv ønsker, også de som trenger helsehjelp. Hvis vi skal skape pasientens helsetjeneste, må vi ha sterke velferdskommuner som kan gi alle sine innbyggere et godt tilbud, enten de trenger mye eller lite hjelp.

•      Befolkningen forventer mer og bedre helsetilbud

•      Kommunene trenger flere helsearbeidere mens det blir færre yrkesaktive bak hver pensjonist.

 Om noen tiår er det kommuner som bare vil ha 2 yrkesaktive per pensjonist, og for enkelte nærmer det seg 1 til 1. Får åpenbare konsekvenser for innhold, organisering og finansiering av helse- og omsorgstjenester. Dette er utfordringer som ikke går over. De må besvares.

 Trenger kommuner:
- med attraktive fagmiljøer
- som er nær innbyggerne, som kan tilpasse tjenestene, med riktig kompetanse og oversikt.

Regjeringen gjort mye for styrke kommunal helse- og omsorg.
- Vi har startet arbeidet med kommunereform som vil gi sterkere fagmiljø
- Kompetansebygging og lederutvikling i helse- og omsorgssektoren
- En god og forutsigbar kommuneøkonomi

Situasjonen i dag representerer et veivalg.
I Norden har vi utviklet sterke velferdskommuner med stort lokalt selvstyre.

Den finske regjeringen har nå besluttet å flytte kommunenes ansvar innenfor helse- og sosialfeltet til et nytt regionalt nivå. Samtidig forsterkes den statlige styringen av feltet.
Flytting av kommunale oppgaver og sterkere statlig styring i Finland er eksempel på mulige grep når det blir for stor avstand mellom kommunenes oppgaver og deres kapasitet og kompetanse til å løse disse.

Vi ønsker ikke en slik utvikling. Men forutsetningen er at kommunene blir større slik at fagmiljøene har både bredde og spiss og kapasitet til å møte utfordringene.

Historisk har kommunene vært velferdspionerer. Ønsker at det fortsatt skal være slik. Håper dere vil ta del i debatten om veien videre.

Tror vi har et felles ønske om kommuner:
- med gode tjenester
- nær brukerne og innbyggerne
- med evne og vilje til å utvikle fremtidens helse- og omsorgstjenester.

Da kan vi ikke basere oss på 60-tallets kommunestruktur. 
Vi trenger kommuner med større, sterkere fagmiljøer og bedre økonomisk handlingsrom.
Vi trenger kommuner som kan ta ansvaret for oppgavene de har fått, og de oppgavene vi vet vil komme.