Både handel og utvikling

Innlegg i Vårt Land, 22. juni 2016

Norge ønsker å finne løsninger slik at utviklingslandene kan dra nytte av og bli mer integrert i internasjonal tjenestehandel, skriver statssekretær Tone Skogen.

I debattinnlegget om den internasjonale avtalen om handel med tjenester (Tisa) og fattigdom som stod på trykk i Vårt Land 14. juni, skriver Petter S. Titland: «Å støtte WTO som en arena for multilaterale handelsavtaler er en anerkjennelse av at vi lever i et globalisert og internasjonalt samfunn».

Jeg kunne ikke vært mer enig; multilaterale forhandlinger er og forblir første prioritet for Norge, også når det gjelder grensekryssende handel med tjenester. Helt fra starten av Doha-forhandlingene i 2002 har det vært et mål å tilpasse internasjonale kjøreregler for tjenestehandel til utviklingen som har skjedd siden Gats-avtalen ble ferdigforhandlet i 1995. Situasjonen i de internasjonale markedene, hvor varer og tjenester blandes i globale verdikjeder, gjør at Gats er utdatert i forhold til dagens situasjon.

Fastlåst. Doha-forhandlingene­ har vært fastlåst i flere år. På WTOs ministermøte i 2011 ble medlemmene enige om at det var behov for alternative måter å forhandle på. For Norge, som er en betydelig leverandør av kommersielle tjenester internasjonalt, var dette positivt.

Tisa-forhandlingene ble formelt innledet i juni 2013, i dag deltar 50 land. Målet er at Tisa skal få så bred tilslutning at ­avtalen kan bli en del av det multilaterale WTO-rammeverket. Tisa er basert på WTOs avtale om handel med tjenester, Gats.

I innlegget er Titland bekymret over at utviklingslandene står på sidelinjen, mens de rikeste landene lager reglene for dem. Norge ønsker å finne løsninger som kan bidra til at utviklingslandene kan dra nytte av og bli mer integrert i internasjonal ­tjenestehandel.

Vi arbeider for at internasjonale handelsavtaler skal ta særlig hensyn til de minst utviklede landene (MUL), for eksempel ved å gi preferanser til MUL også på tjenesteområdet. Gjennom ­bistand til opplæring og kapasitetsbygging for å øke utviklingslandenes eksport, ­bidrar vi også til å styrke de minst utviklede landenes muligheter til å delta i den internasjonale handelen.

Frivillig. Deltakelse i Tisa-forhandlingene er frivillig, og nytten av å delta må hvert enkelt land avgjøre på egen hånd. Av de 50 landene som deltar, er det flere utviklingsland, blant annet Mauritius, Pakistan og Peru.

Når det gjelder «politisk handlingsrom», er det igjen opp til hvert enkelt land å avgjøre hvilket forpliktelsesnivå man vil legge seg på. Land som ønsker det, kan beholde offentlige monopoler og regulere offentlige tjenester slik de selv ønsker.

Avslutningsvis hevder Titland at forhandlingene foregår uten noen form for offentlig korrektur og åpenhet. Dette stemmer ikke. Selv om Tisa-forhandlingene ikke foregår i det offentlige rom, er de ikke hemmelige.

Det er en viktig del av vårt ­demokrati å sørge for størst mulig åpenhet om forhandlingsprosesser, posisjoner og norske tilbud. Det er imidlertid umulig å ivareta landets interesser på en effektiv måte i forhandlinger gjennom å praktisere fullstendig åpenhet.

Åpenhet. Vi arbeider for mest mulig åpenhet gjennom fortløpende å legge ut informasjon på regjeringens nettsider, vi holder informasjonsmøter, vi konsulterer på Stortinget, med representanter for næringsliv, fag-bevegelse og det sivile samfunn.

Vår håndtering av spørsmål om offentliggjøring av forhandlingsdokumenter følger offentlighetsloven. Og i siste instans vil det være opp til Stortinget å akseptere eller forkaste Tisa-avtalen.