Klimaalvoret har sunket inn

(Dette er en lengre versjon av innlegg med samme tittel i Aftenposten 21. september 2016.)

I dag har FN en stor markering for at land som USA, Kina og Norge har sluttet seg til Parisavtalen om klima. Men avtalen blir først epokegjørende når verdens land setter den ut i live.

USAs president Barack Obama og Kinas president Xi Jinping leverte 3. september sine tiltredelsesdokumenter til FNs generalsekretær i Beijing. Den høytidelige begivenheten fikk enorm oppmerksomhet verden over. USA og Kina har tidligere vært svært lunkne med å påta seg klimaforpliktelser, men de ser nå at kloden nærmer seg sannhetens øyeblikk. Alle verdens land må redusere sine utslipp av klimagasser. Det at Kina og USA nå har tiltrådt avtalen, betyr at vi har kommet et langt steg videre.

Det vil koste å redusere utslippene av klimagasser, men alternativkostnaden er veldig mye større: i form av tørke, ødeleggende uvær, svakere økonomisk vekst og flere flyktninger.

USA skal snart publisere en langsiktig strategi for lavutslipp for å endre samfunnet i klimavennlig retning. Det samme har Kina lovet å gjøre. De to landene har avtalt å samarbeide tett om klimaspørsmål framover. Det er oppmuntrende.

27 land har ratifisert Parisavtalen til nå, men de står for hele 39 prosent av de globale klimagassutslippene.

Norge var blant de første til å ratifisere Parisavtalen. Det skjedde 21. juni i år. Andre som har ratifisert er små øystater som Bahamas, Barbados, Fiji, Grenada, Maldivene og Marshalløyene, enkelte afrikanske land, som Kamerun og Somalia, samt Palestina, Peru, Nord-Korea, Laos, Kina og USA.

For at Parisavtalen skal tre i kraft, må land som til sammen står for ytterligere 16 prosent av verdens utslipp, slutte seg til avtalen. Store land som Japan, Brasil, Kanada, Mexico, Australia og ikke minst Indonesia har sagt de står for tur allerede i år. India kommer trolig på banen neste år.

Under FNs hovedforsamling i New York 21. september er statsminister Erna Solberg og jeg til stede under en stor markering for landene som har ratifisert Parisavtalen. FN legger stor vekt på denne prosessen. Vi er vitne til et politisk taktskifte om klimautfordringen på den internasjonale arenaen. Det at så mange land så raskt ratifiserer Parisavtalen er et uttrykk for at landene føler eierskap til avtalen og at de vil holde sine klimaløfter.

 

Under Parisavtalen vil Norge kutte utslippene i 2030 med 40 prosent sammenlignet med 1990. Vi arbeider for at dette målet skal oppfylles sammen med EU. Vi har satt oss mål om å bli et lavutslippssamfunn i 2050.

Det har ikke manglet på gode klimamål i Norge gjennom årene. Det krevende har vært å følge opp.

Gjennom samarbeidet med EU blir nå politikken mer forutsigbar og mer systematisk. Vi får årlige utslippsregnskap som vi skal rapportere på, og vi kan risikere ekstra kuttkrav dersom vi ikke når målene. Fremfor alt sikrer vi at norsk næringsliv i omstillingen til lavutslippssamfunnet får like spilleregler som våre nærmeste handelspartnere.

Klimasamarbeidet med EU er ganske innviklet ved at det skilles mellom kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor, samt utslipp og opptak fra skog- og arealbruk. Kvotepliktig sektor er olje- og gassvirksomheten, industrien og flytrafikken. De betaler kvoter for sine utslipp, slik at økte utslipp ett sted gir reduserte utslipp et annet.

Det betyr i praksis for eksempel at norsk olje- og gassnæring finansierer utslippskutt i Europa som gjør at Europa når sine klimamål.

Ikkekvotepliktig sektor er transport, jordbruk, bygg og avfall. I sommer foreslo EU-kommisjonen at Norge kutter de ikke-kvotepliktige utslippene med 40 prosent innen 2030. Gjennom samarbeidet med EU forplikter Norge seg til å gjøre det.

Men hva må vi gjøre? Utslipp fra transportsektoren utgjør en tredjedel av alle klimagassutslippene i Norge. Miljødirektoratet anslår at det er mulig å kutte halvparten av disse utslippene innen 2030.

Det innebærer blant annet en rask overgang til enda flere elektriske kjøretøy og kraftig økning i bruken av biodrivstoff. Enova bidrar nå til en stor utbygging av hurtigladere i Norge.

Norge er verdensledende på elbil. Nå ser vi at andre land kommer etter. Ikke minst har bilbransjen våknet. I år har vi sett flere modeller øke rekkevidden betydelig. Enova gir støtte til el-ferger og til at skip kan bruke strøm fra land når de er i havn. Vi forventer også at det kommer busser, varebiler og lastebiler som går på elektrisitet. Det er i tungtransporten den største jobben må gjøres fremover.

Også landbruket må ta sin del av kuttene. Utslippene her kommer fra transport, oppvarming av bygninger og fra selve husdyrene. Det er oppmuntrende at det er stor oppfinnsomhet i landbruket for å få ned utslippene. På Greve Biogass i Tønsberg leverer for eksempel bønder inn møkk til produksjon av biogass og får høyeffektiv gjødsel tilbake som restprodukt. De kutter utslipp og produserer samtidig miljøvennlig drivstoff.

Parisavtalen følges opp også på andre internasjonale arenaer. For eksempel forhandles det om en regulering av klimagassen HFK under Montrealprotokollen. HFK brukes i alle slags kjøleelementer, som i kjøleskap, frysere og luftavkjøling.

FNs organisasjon for sivil luftfart (ICAO) har sin generelforsamling i månedsskiftet september/oktober. Her blir det forhåpentligvis vedtatt en markedsmekanisme som sammen med andre miljøtiltak skal redusere utslippene fra internasjonal luftfart. ICAO har som mål at vekst i flytrafikken etter 2020 ikke skal føre til økte utslipp av klimagasser.

Parisavtalen er ikke perfekt. Men når alle verdens land skal bli enige om en avtale, kan vi ikke ha det perfekte som standard. Vi må steg for steg nærme oss målet om at temperaturstigningen skal begrenses til godt under to grader og helst ned mot en og en halv grad over før-industrielt nivå. Parisavtalen er et godt fundament for dette. Det at nå flere og flere av verdens land ratifiserer avtalen, er svært oppmuntrende.