Historisk arkiv

Rammevilkår for fiskeriflåten

Hvordan få økt verdiskapinga av fiskeriressursene i Nord-Norge?

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Nærings- og fiskeridepartementet

Fiskeriminister Per Sandberg innlegg hos Fiskebåt Nord, 23. november 2017.

Sjekkes mot framføring

God ettermiddag,

Avisene skriver at Fiskebåt Nord sitt årsmøte er et topptungt møte. I så fall så bekrefter det bare hvor viktig fiskerinæringa er.

Viktigheten bekrefter også tallene som Nofima la frem fra ringvirkningsanalysen for fiskerinæringa i Troms. 

[Verdiskaping i fiskerinæringa]

Jeg er glad for alle tall som kan konkretisere verdiskaping og vise frem skattekronene som kommer fra næringa. Tallene viser bidragene til velferden vår. Ikke minst demonstrerer de hvor stor ringvirkningene til andre næringer, er.

Nofima sin rapport er derfor et nødvendig underlag for den næringspolitiske debatten.

[Næringas samfunnsbidrag]

Debatten om samfunnsbidraget til næringa er viktig – både når det gjelder kystsamfunn og norsk økonomi. 

Spørsmålet er hvordan skal vi få til endringer som gir større verdiskaping, mer effektivitet og fleksibilitet for næringa? 

For eksempel har vi har ei ressursrente i fiskeriene. 

Den beskattes ikke.  Er det rett og rimelig?

Tallet på fiskere som utnytter den felles ressursen, blir stadig færre, mens lønnsomheten stadig blir bedre.

[Reform av kvotesystemet] 

Vi kan slå fast at vi har et kvotesystem som er stabilt og forutsigbart.

Kvotesystemet har vokst fram over tid. 

Systemet er svært lite fleksibelt, og det gir lite rom for individuell tilpasning. Med strukturkvoteordninga er det i stor grad snakk om "enten eller". 

Enten selger man seg ut, eller så foretar man store investeringer i kvotegrunnlag. Det er kanskje også noe av grunnen til at endringer i strukturkvoteordningene er mer omstridte nå enn da ordningene ble innført. 

Uttalte mål for hva man skal oppnå med fiskerireguleringene er mange. 

Det er både:

  • effektivitet og lønnsomhet,
  • variert flåtestruktur og eierskap, og
  • aktivitet og bosetting langs kysten.

Disse målene er de fleste enige om. Men målene konkurrerer i stor grad med hverandre. 

Det er da det oppstår legitimitetsutfordringer. 

Det viser seg tydelig når det er spørsmål om å gjennomføre relativt små endringer i fiskeriene. 

Stortinget har til behandling et representantforslag fra SV som i grove trekk går ut på at Stortinget nå skal beslutte saker som tidligere har vært ansett som en del av regjeringas løpende justeringer. Det gjelder saker om kvotetak og lasteromsbegrensninger. 

Politisk og langs kysten kommer det motbør når vi vedtar endringer som etter mitt syn er nødvendig for at næringa skal kunne tilpasse driften sin i takt med tida. 

Da blir mitt spørsmål. Hvor er organisasjonene, når forslag som kan ha fatale konsekvenser for utviklinga av norsk fiskerinæring er til behandling i Stortinget? 

Enkelte mener at man effektiviserer uten at kystsamfunnene får noe tilbake. 

Da må dere som organisasjon også være på banen og fortelle hva som er virkeligheta. For virkeligheta er ikke så dyster som noen forsøker å fremstille den. Sannheten er at vi har kø foran utdannings-institusjonene for å få komme inn i fiskerinæringa. Vi har ei økning i antall fiskere, og det spesielt blant ungdom og kvinner. 

Og næringa setter eksportrekorder kontinuerlig, det er bra for Norge og for kystsamfunnene. 

Nå er tiden inne for å ta fiskeriene våre inn i fremtida. Det er tid for en reform av kvotesystemet. Verken samfunnet eller fiskerinæringa opptrer i et vakuum. 

Som andre arbeidstakere vil også fiskere ha behov for å kunne innrette hverdagen sin på en mer fleksibel måte. 

Det kan være ulike grunner for at en fisker ikke får fisket hele kvoten sin et år. Og det kan være grunner for at han ønsker å innrette driften sin på en annen måte. 

Behovene for fleksibilitet med hensyn til kvotesammensetning øker. 

Det krever tilpasninger. 

Derfor har det presset seg fram en rekke ordninger som kvotebytte og slumpfiskeordning.  Det burde være mulig å erstatte disse med et enklere og mer fleksibelt system.  Man kunne også tenke seg at fiskere i framtiden kunne "prøve seg fram" i nye fiskerier uten å være nødt til å foreta en stor investering. 

Næringa selv har ofte tatt til orde for endringer og forbedringer i fiskeriene. 

Men selv om man vil ha endring, er man ikke lysten til å gi fra seg noe. Hovedoppgaven framover vil være å legge opp et system som kan stå seg over tid.

Kvoteutvalget pekte på tre prinsipper for å lykkes med et nytt system.

Effektivitet, fleksibilitet og legitimitet. 

Da må vi være åpne både for endringer i de virkemidlene vi har i dag, og for å ta i bruk nye virkemidler. Som fiskeriminister er jeg først og fremst opptatt av hvordan politikken virker over tid og av helheten. 

For det andre er jeg opptatt av at forslagene som kvoteutvalget kommer med, skal styrke norsk fiskerinæring. Det er store verdier det er snakk om.

Skal vi få kysten til å vokse, trenger vi stabile rammebetingelser og lønnsomme arbeidsplasser. 

Arbeidsplasser som varer over lang tid og et kvotesystem som ikke endres hver stortingsperiode. 

[Lønnsomhet i fiskeindustrien] 

Så må vi slutte å tro at verdikjeda stopper på kaikanten. Skal vi ha foredling i Norge, så trengs det kapital. Vi må ikke henge etter. Vi må være i forkant og investere i verdens mest moderne teknologi. Det betyr nye arbeidsplasser. Det betyr også behov for personell med høy kompetanse og utdanning. 

[Organiseringa av næringa og industrien]

For at næringa skal bli mer lønnsom, må vi være åpne for tilpasninger og endringer. Gjennom tiårene har industrien gått i retning av færre enheter.

Kanskje blir en endring av struktur avgjørende for at industrien skal bli mer lønnsom, og at folk skal ha trygge jobber å gå til? Kanskje er det på tide at vi er ærlige med oss selv? 

Kanskje må vi stikke fingeren i jorda og innrømme at fremtidas arbeidsplasser ikke vil være på ei filetlinje, men innafor teknologien. Da blir spørsmålet vi må stille oss:

Skal vi sette oss på bakbeina og regulere oss vekk fra økonomiske realiteter? 

Jeg mener helt klart og tydelig at vi må gripe de mulighetene teknologien gir oss. For det vil være det som sikrer at vi i fremtida kan øke bearbeidinga i Norge. 

Da skal jeg avrunde.

Fiskerinæringa vil endre seg. Endring er faktisk det normale både for denne næringa og for all anna næringsvirksomhet. 

Men skal vi få til en reform av kvotesystemet, så må vi utarbeide et nytt system – en pakkeløsning.

Vi må være klar over at en slik løsning vil medføre både plusser og minuser for alle involverte. Det er vår jobb å legge til rette for at næringa har best mulig vekstvilkår.

Dette er et kontinuerlig arbeid som regjeringa gjør.

Men til syvende og sist er det næringa selv som må tørre å stå for vekst og utvikling. Samtidig må dere være på banen når kvoteutvalget skal behandles. 

Takk for oppmerksomheten!

Til toppen