Svar på spm. 165 fra stortingsrepresentant Geir Pollestad

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Finansdepartementet

Om arveavgift.

Jeg viser til brev 4. desember 2013 fra Stortingets presidentskap vedlagt følgende spørsmål til skriftlig besvarelse fra stortingsrepresentant Geir Pollestad:

«I et oppslag i Nationen 3. desember kommer det frem at regjeringens fjerning av arveavgiften vil ramme gartneri og annen tilleggsnæring, som ikke blir regnet som vanlig gårdsdrift, spesielt hardt. Kan statsråden gjøre rede for konsekvensene for disse næringene og hvordan statsråden vurderer dette å samsvare med målet i regjeringsplattformen om forutsigbarhet i landbrukspolitikken?

Begrunnelse:
I forbindelse med fjerning av arveavgiften blir det innført kontinuitet som hovedprinsipp for verdifastsetting i forbindelse med generasjonsskifter. Dette vil redusere avskrivningsgrunnlaget, noe som igjen betyr en betydelig skatteregning.

Gartneriene lever i tøff konkurranse med importerte varer og den foreslåtte endringen vil presse lønnsomheten i næringen ytterligere. Rogaland er landets fremste gartnerifylke noe som betyr at særlig mange her vil bli rammet av regjeringens skatteskjerpelse.»

Svar:
I Prop 1 LS Tillegg 1 (2013-2014) har regjeringen foreslått at det innføres et kontinuitetsprinsipp som hovedregel for fastsettelse av skattemessig inngangsverdi etter at arveavgiften fjernes. Stortinget vedtok forslaget ved første gangs behandling 5. desember. Det er vedtatt et unntak fra kontinuitetsprinsippet for alminnelig gårdsbruk og skogbruk, der gevinst ved realisasjon innen familien ville vært skattefri etter skatteloven § 9-13. Unntaket er begrunnet med at det er rimelig at mottaker overtar den posisjon som forgjengeren hadde til å selge skattefritt. Dette unntaket for landbrukseiendom gir en særskilt fordel for driftsmidler som regnes som en del av gårdsbruket eller skogbruket. Unntaket innebærer at det som omfattes av landbrukseiendommen kan oppskrives til ¾ av antatt salgsverdi.

Dette unntaket knytter seg til seg til «alminnelig jord- og skogbrukseiendom». Det innebærer bl. a. at eiendommen fremstår som et alminnelig gårdsbruk der arealene utnyttes til produksjon av mat eller for og at det finnes et våningshus.  Eiendommer hvor det utelukkende eller for en overveiende del drives spesialproduksjon regnes ikke som alminnelig gårdsbruk. Dette vil f. eks. gjelde rene gartnerieiendommer der det vesentligste av produksjonen foregår i veksthus, og eiendommer med forholdsvis lite jordbruksareal hvor det drives spesialproduksjon (pelsdyr, fjørfe og slaktegris).

Dersom et gartneri eller andre driftsmidler i spesialnæringer ikke er en integrert del av landbrukseiendommen (etter skattelovens gevinstregler), skal kontinuitetsprinsippet gjelde, og det vil ikke være adgang til oppskrivning av skattemessig verdi. Årsaken til dette er at slike eiendommer er skattepliktig ved salg. Disse eiendommene med tilhørende bygninger bør derfor behandles på tilsvarende måte som andre næringseiendeler, som er skattepliktige ved salg. En annen løsning ville skapt hull i skattesystemet, som gjør det enkelt å unngå gevinstbeskatning. Det vil også gi grunnlag for doble avskrivningsfradrag for samme investering når flere generasjoner ses under ett.

Forutsigbarhet i landbrukspolitikken betyr ikke at det ikke skal gjennomføres endringer. Hovedmålet for Regjeringens landbrukspolitikk skal være kostnadseffektiv matproduksjon. Jeg ser ingen motsetning mellom dette og konsekvensene av innføring av kontintuitetsprinsippet når arveavgiften fjernes fra 2014. Derimot er det flere fordeler ved å gå over til kontinuitetsprinsipp som hovedregel for fastsettelse av skattemessig inngangsverdi. Det blir større grad av skattemessig likebehandling av investeringer, i tråd med intensjonen med foretaksmodellen for skattlegging av enkeltpersonforetak. Kontinuitet virker også nøytralt ved at realisasjon før og etter arvefall eller gave behandles likt. Dette reduserer behovet for og mulighetene til å drive skatteplanlegging i forbindelse med generasjonsskifte.

Med hilsen
Siv Jensen