Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Svar på spm. 1290 fra stortingsrepresentant Kaski

Om fordelingseffekten av CO2-avgiften og andre miljøavgifter

Jeg viser til brev av 3. april 2019 fra Stortingets president vedlagt følgende spørsmål fra stortingsrepresentant Kari Elisabeth Kaski:

Spørsmål:
«Hva er fordelingseffekten av CO2-avgiften og andre miljøavgifter?»

Begrunnelse:
«I Klassekampen 19. mars 2019 er statsminister Erna Solberg sitert på at "En diskusjon som er helt relevant, er fordelingseffekten på skattlegging av grønne ting. Det er ganske perverst hvis du ser på fordelingseffekten". Statsministeren viser i artikkelen til utformingen av engangsavgiften for biler, men jeg tolker henne også som at hun viser til fordelingseffektene av miljøavgifter generelt. Jeg ønsker derfor å få oversikt over hvilke beregninger regjeringen sitter på med tanke på fordelingseffekt av CO2-avgift og andre miljøavgifter, gjerne synliggjort med fordelingstabell med oversikt over hvordan avgiften slår ut for ulike inntektsintervaller.»

Svar:
Det er riktig at avgiftsbelastningen kan være større for lave enn for høye inntekter, og det finnes flere eksempler på dette.

Et eksempel på dette var arveavgiften der gjennomsnittlig arveavgift i kroner grovt sett var ganske lik for personer som betalte arveavgift, uavhengig av hvilken inntektsdesil de tilhørte i befolkningen. Arveavgiften var dermed ikke et kraftfullt virkemiddel for omfordeling. Dette er nærmere omtalt på side 33 i Mulighetsmeldingen (Meld. St. 13 (2018 – 2019)).

Et annet eksempel kan være veibruksavgiften på bensin og diesel som SV foreslo å øke med henholdsvis 25 og 50 øre per liter i sitt alternative statsbudsjett for 2019. Det er ikke gitt at forbruket av bensin og diesel nødvendigvis øker med økende inntekt. Det samme gjelder for øvrig engangsavgiften der SV foreslo en betydelig økning.

Finansdepartementet beregner imidlertid ikke fordelingsvirkninger av enkeltavgifter, eller anslag på fordelingsvirkninger ved avgiftsendringer.

For direkte skatter har Statistisk Sentralbyrå (SSB) etablert et godt modellapparat (LOTTE-Skatt) som er velegnet til å anslå fordelingseffekter bl.a. på inntektsintervaller for personer av endringer i personbeskatningen, basert på inntekts- og formuesstatistikk. Et tilsvarende beregningsopplegg finnes ikke for avgifter. Avgifter er indirekte skatter som, til forskjell fra direkte skatter, normalt ikke ilegges forbruker direkte, men indirekte via avgiftspliktige produsenter og importører. I hvor stor grad avgifter eller avgiftsendringer overveltes i prisene til forbrukerne, avhenger blant annet av tilbud og etterspørsel etter varene og tjenestene som omfattes av avgiften. Det foreligger ikke systematisk informasjon som viser om den enkelte avgift belaster hhv. privatpersoner eller næringsdrivende, eller hvordan enkeltavgifter fordeler seg på inntekts-/formuesintervaller. I budsjettdokumentene hvor fordelingsvirkningene av regjeringens skattepolitikk presenteres, beregnes derfor normalt kun endringer i personbeskatningen. Arveavgiften var teknisk sett en direkte skatt, og dermed mulig å beregne fordelingseffektene av.

Når en skal se på hvordan skatte- og avgiftssystemet samlet påvirker husholdningers forbruksmuligheter og velferd, bør man ideelt sett ta hensyn til at også avgifter påvirker forbruksmulighetene. Generelt bidrar avgifter til å svekke progressiviteten i skatte- og avgiftssystemet. Regjeringen har presentert hvordan det samlede avgiftssystemet påvirker inntektsfordelingen i de årlige budsjettdokumentene, jf. figur 2.24 i Prop. 1 LS (2018-2019) Skatter, avgifter og toll 2019.

 

Med hilsen
Siv Jensen

Til toppen