Svar på spørsmål 1243 fra stortingsrepresentant Sigbjørn Gjelsvik

Befolkningsvekst i Norge

Jeg viser til brev av 24. mars 2018 fra Stortingets presidentskap vedlagt følgende spørsmål til skriftlig besvarelse fra stortingsrepresentant Sigbjørn Gjelsvik:

«Det ble født 56 600 barn i Norge i 2017, 2 300 færre enn året før. Dette ga et samlet fruktbarhetstall på 1,62 barn per kvinne - det laveste som er målt i Norge noen gang. Med så lave fødselstall vil man på mellomlang og lang sikt kunne få betydelige utfordringer med å finansiere dagens velferdsmodell. Mener statsråden, som øverste ansvarlige for landets finanser, at utviklingen i fruktbarhetstallene er bærekraftige og hvilken strategi og konkrete tiltak har regjeringen eventuelt for å endre utviklingen?»

Svar:
Det siste tiåret er det særlig innvandring som har bidratt til befolkningsvekst i Norge. Fruktbarheten i Norge økte fra 1,75 barn per kvinne i 2002 til 1,98 barn per kvinne i 2009. Siden det har fruktbarhetstallet falt hvert år, og i 2017 var fruktbarheten på 1,62 barn per kvinne. Tall fra andre europeiske land fra 2015 viser at samlet fruktbarhet i Norge de siste årene har nærmet seg gjennomsnittet i EU. Samtidig viser norske erfaringer at både fruktbarhet, innvandring og samlet befolkningsvekst kan svinge over tid.

På kort og mellomlang sikt kan lavere fruktbarhet styrke offentlige finanser ved å dempe behovet for offentlig tjenester rettet mot barn og unge. På lengre sikt vil lave fødselskull isolert sett trekke opp andelen eldre i befolkningen, noe som svekker finansieringen av velferdsordningene våre. Betydningen av nivået for fruktbarheten for offentlige finanser vil også avhenge av utviklingen i innvandring og utvandring og av deltakelsen i arbeidsmarkedet, se omtale i Perspektivmeldingen 2017.

Bakgrunnen for nedgangen i fruktbarhet de siste åtte årene er trolig sammensatt.  Rapporten «Nedgangen i fruktbarhet fra 2010» som ble lagt frem av Statistisk sentralbyrå i fjor peker på at større økonomisk usikkerhet er en viktig forklaring for nedgangen i førstefødsler. Det gjelder blant annet den generelle økonomiske situasjonen i Norge og den enkelte kvinnens tilknytning til arbeidsmarkedet. Forskningsresultatene viser for eksempel at det etter 2010 har blitt viktigere for kvinner å være i arbeid når de får sitt første barn.

Oljeprisfallet for fire år siden innledet et kraftig økonomisk tilbakeslag, og norsk økonomi var lenge preget av lav inntektsvekst, oppsigelser og økende arbeidsledighet. Nå er veksten i økonomien på vei opp og arbeidsledigheten faller, godt hjulpet av en vekstfremmende økonomisk politikk. Det vil isolert sett kunne trekke fødselsratene opp igjen fremover. Samtidig påvirkes fruktbarheten også av andre forhold. Rapporten nevnt ovenfor peker for eksempel på at en langvarig nedadgående trend i antall tredjefødsler kan tyde på at færre har preferanser for store barneflokker enn tidligere. 

Beslutning om å få barn er en grunnleggende privat avgjørelse. I Norge har vi lagt forholdene godt til rette for barnefamilier og for foreldres muligheter til å kombinere arbeidsliv med omsorg for barn. Vi har god tilgang på barnehager, en fødselspermisjonsordning som er blant de beste i verden, støtte til enslige forsørgere og et forholdsvis fleksibelt arbeidsliv. Som det fremgår av regjeringens politiske plattform fra Jeløya, vil regjeringen føre en politikk som skaper et inkluderende arbeidsliv og legger til rette for at alle barn og unge får en trygg og god oppvekst.

Regjeringen har som mål å sikre fortsatt høy velstand og gode velferdstjenester for de som bor i Norge. Den økonomiske politikken må da understøtte en balansert økonomisk utvikling, og legge til rette for høy produktivitet og sysselsetting. I tråd med dette har regjeringen ført en ansvarlig økonomisk politikk og samtidig prioritert tiltak som kan øke sysselsettingen og vekstevnen i norsk økonomi.

Med hilsen

Siv Jensen