Ut av skapet. Opp av boksene

Kjære venner. Kjære søstre og brødre. Kjære vidunderlige familie. Vi har kommet ut av skapene. Vi har forlatt de små, mørke rommene der vi måtte krumme ryggen og bøye nakken.

Vi har åpnet den smale døra og klatret ut i lyset.
Vi har rettet ryggen og løftet hodet.
Vi har sluttet å skamme oss over hvem vi er og hvem vi elsker.
Vi er stolte.
Stolte over hvem vi er og hvem vi elsker.

Regnbueflagget vaier på stadig flere steder.
På stadig flere tak.

Jeg sier som i eventyrene:
Vi har gått langt og lenger enn langt
Men vi har ikke blitt slitne.
Vi har blitt større og sterkere!

Kjære venner,
Kjære søstre og brødre,
Kjære vidunderlige familie,

Vi er et mangfold av mennesker.
Noen ganger tenker jeg at vi har laget et mangfold av bokser.
Bokser som vi putter oss selv og andre i.

Vi har bokser for hvordan kroppene våre ser ut,
og bokser for hvordan de føles.

Vi har bokser for hvem vi lengter etter å være sammen med,
og bokser for hvem vi lengter etter å være.

Vi har bokser for hvem vi henger med,
og bokser for hva vi henger i klesskapet.  

Vi har bokser for hvordan vi står,
og bokser for hvordan vi går.

Hvem elsker du?
Hva elsker du?
Hvordan elsker du?

Vi analyserer.
Vi definerer.
Vi identifiserer.

«Hva skal vi egentlig kalle deg?»
Mange transpersoner opplever å få dette spørsmålet.
NRK lagde nylig en film om det.
En av dem som blir intervjuet heter Benjamin. Han sier dette:
"Kall meg Benjamin. Men spør først deg selv: Hvorfor skal du kalle meg noe?"
 Han peker på noe veldig viktig!

Kjære venner
Kjære søstre og brødre
Kjære vidunderlige familie

Jeg sier ikke at det ikke finnes kjønn.
Jeg sier at kjønn er mye mer enn det som får plass i et lite firkantet rom

Jeg sier ikke at det ikke finnes legning.
Jeg sier at legning er mye mer enn det som får plass i et lite firkantet rom.

Vi lenger alle etter å høre hjemme et sted.
Kanskje det er derfor vi leter så intenst etter den riktige boksen for oss selv eller andre.

En av dem som blir intervjuet i NRKs film om transpersoner heter Sara Claes.
Hun forteller hvordan hun strevde med å finne ut hvor hun hørte hjemme da hun var barn.

"Jeg oppdaget at jeg ikke var som de andre guttene.
Så jeg prøvde å være sammen med jentene.
Men så oppdaget jeg at jeg ikke var som dem heller. 
Da kom jeg fram til at jeg ikke burde finnes i det hele tatt."

Vi trenger å høre hjemme.
Men mange bokser gir ikke mangfold.
Vi har ikke kommet ut av skapet for å tvinge hverandre inn i nye trange rom. 

La oss kvitte oss med de små boksene.
La oss skape store rom.
Rom for et mangfold av mennesker.
Rom for mangfoldige mennesker.

La oss skape rom for mennesker som tenker de ikke burde finnes fordi de føler at de ikke hører hjemme noe sted.

I NRKs film sier Sara Claes dette helt til slutt:
"Om jeg hadde møtt meg selv som barn, ville jeg kanskje sagt:
Det blir bra. Hold ut. Det kommer til å bli bra."

Kjære venner
Kjære søstre og brødre
Kjære vidunderlige familie

Dette er mitt budskap i dag.
Til dere som har kommet ut av skapet.
Til dere som ennå ikke har turt å åpne den smale døra.
Til dere som tenker at dere ikke burde finnes:

"Det blir bra. Hold ut.
Det kommer til å bli bra."

Happy Pride!