3 Drøfting av ansvarsfordelingen

3.1 Vertskommunenes ansvar i henhold til dagens lovverk

Som det går fram av beskrivelsene i kapittel 2, har vertskommunene et relativt stort ansvar for velferdstilbudene for studenter som oppholder seg midlertidig i kommunen. Dette gjelder for de fleste velferdsområdene, men særlig på helse- og sosialsektoren. Studiekommunen har ansvaret, uansett hvilken kommune studenten er bostedsregistrert i. Når det gjelder helsetjenestene, kan ulikhetene mellom kommunene ofte forklares med at noen kommuner har dårligere legedekning. Den nye fastlegeordningen skal bedre på dette forholdet, og målet er å gi alle innbyggerne et bedre tilbud på sikt. Dette forutsetter også at kommunene får tildelt tilstrekkelig med legehjemler, og at de får tilsatt leger i disse hjemlene.

Erfaringer fra studentorganisasjonene og flere studentsamskipnader viser at når det gjelder utmåling av økonomisk sosialhjelp, behandles studentene noe ulikt fra kommune til kommune. Praksisen er ikke alltid like klar som loven. Dette kan ha årsaker i for dårlig kjennskap til loven både fra studentenes og kommunenes side, det kan skyldes ulike kommunale normer eller forskjeller i utøvelse av det individuelle skjønn. En kartlegging som Statistisk sentralbyrå har foretatt i kommunene og som er gjengitt i Utjamningsmeldinga, viser at ca. en tredel av variasjonene mellom kommunene kan skyldes slike årsaker og er ikke forårsaket av forskjeller i hjelpebehovet. Regjeringen Bondevik fremmet forslag om å utarbeide veiledende statlige normer for utgifter til livsopphold gjennom retningslinjer til sosialtjenesteloven. De nye normene er tenkt gjort gjeldende fra år 2001. I tillegg ville regjeringen sette i verk andre tiltak parallelt for å redusere urettferdige forskjeller i utmålt støtte. Disse tiltakene kan bidra til at studentgruppen i framtida vil bli behandlet mer likt når det gjelder sosialhjelp, uavhengig av hvilken kommune de studerer i.

Det er heller ikke tvil om at oppholdsfylkene i dag har ansvar for å gi studenter øyeblikkelig hjelp på sine institusjoner ved akutte situasjoner. Dette gjelder både somatiske og psykiatriske sykehus. De problemene som har oppstått for studentene ved langvarig behandling eller innlegging når de blir henvist til sine hjemfylker, vil løses med den nye loven om pasientrettigheter og fritt sykehusvalg. Innen psykiatrien er det lange ventelister og det kan ta lang tid å få behandling for dem som trenger det. Dette er et problem for alle grupper, men for studenter kan det skape ekstra problemer når dette går ut over studieprogresjonen. De økonomiske belastningene ved avbrudd og forsinkelser i studiene, kommer i tillegg til de personlige belastningene.

Når det gjelder rett til kommunale barnehageplasser er ansvarsforholdene også helt klare. Studenter med barn må melde flytting til studiekommunen, og blir derfor "fullverdige" innbyggere på linje med andre. Kommunene har likevel anledning til å lage sine egne tildelingskriterier, og kan prioritere noen grupper innbyggere framfor andre når de har færre plasser enn søkere. Dette kan slå ulikt ut for studentene. Kommunenes ulike prispolitikk på barnehagetjenestene, kan også bidra til at kommunale barnehageplasser blir et uaktuelt alternativer for studenter i noen kommuner. Her kommer studentsamskipnadenes barnehageplasser som et viktig supplement til de kommunale, og bidrar til at barnehagedekningen for studentbarn blir relativt god.

3.1.1 Bolig- og tomteproblematikken

Gjennomgangen av lovverket i kapittel 2 viser at det er på området boliger, tomter til studentboliger og barnehager og kommunenes prispolitikk vi har de største forskjellene mellom kommunene og de største problemene. Her setter ikke lovverket absolutte krav til kommunene, og studentene har få rettigheter å vise til. I St meld nr 49 (1997-98) om boligetablering for unge og vanskeligstilte vises det til at kommunene har som sentral boligpolitisk oppgave å legge til rette for bygging av nye boliger og utvikling og fornyelse av boligområder, slik at det i lokalsamfunnet blir et tilbud om god boligstandard og godt bomiljø for alle. Det understrekes at det ikke er statens oppgave å bestemme de lokale løsningene, men å bidra gjennom å tilby gunstige finansierings- og støtteordninger og å fastsette lover og rammebetingelser.

Undersøkelsen som ble foretatt i studentsamskipnadene i forbindelse med dette arbeidet, viste at det i hovedsak er de største byene og de aller minste landkommunene som tar markedspris og som gir lite tilskudd til tomteervervelse for tomter til studentboliger. De minste landkommunene begrunnet dette med dårlig kommuneøkonomi. For de største bykommunene er det andre problemstillinger. I storbyene er det generell knapphet på sentrale tomter, markedsprisen blir ofte svært høy og kommunene har et press på seg for å få best mulig salgspris for de tomtene de skal avhende. I tillegg har storbyene ofte flere store grupper med vanskeligstilte innbyggere, og kommunen har et spesielt ansvar for å skaffe bolig til alle disse gruppene. I denne sammenhengen blir derfor ikke studentene regnet blant de svakest stilte.

En annen side av denne saken er at studenter ofte konkurrerer ut svakere grupper fra utleiemarkedet. Studenter har ikke god råd, men de er ofte stabile betalere, og er mer populære leietakere enn sosialklienter og andre svakere grupper. Ut fra denne vurderingen kan det være god sosialpolitikk for kommunene å bidra til etablering av flere studentboliger, og med det frigjøre kapasitet på utleiemarkedet.

I stortingsmeldingen om boligetablering for unge og vanskeligstilte, ønsket KRD å styrke de svake gruppene på boligmarkedet. Meldingen understreket behovet for å forsterke kommunenes arbeid med boligspørsmål. Kommunene ble derfor oppfordret til å lage lokale handlingsplaner for boligetablering og utleieboliger i samarbeid med Husbanken, boligbyggelag, studentsamskipnader og lokale private aktører. Planene skulle følges opp med etableringslån, kjøpslån, oppføringslån og boligtilskudd fra Husbanken. Regjeringen Bondevik ville også legge til rette for økt boligetablering basert på eksisterende boligmasse, bl.a. frigjorte institusjoner som følge av bygging av sykehjem og omsorgsboliger. Slike boliger kan egne seg godt for studentboliger, avhengig av lokalisering i forhold til utdanningsinstitusjon eller offentlig kommunikasjon.

Det var de spesielle problemene omkring studentboliger og tomteervervelser i Oslo, som var årsaken til at dette utredningsarbeidet ble satt i gang. I Oslo har det vært enda vanskeligere å få realisert studentboligprosjekter enn i de andre store byene. Som det også går fram av stortingsmeldingen om boligetablering for unge og vanskeligstilte, har Oslo helt spesielle utfordringer. Oslo har flest innbyggere med permanent lave inntekter, prisnivået på boligmarkedet er høyere enn andre steder, og de har en svært høy andel studenter som konkurrerer med andre og svakere grupper på utleiemarkedet.

Som det også står omtalt i kapittel 2, er det nå gjort flere grep for å øke antallet studentboliger i Oslo. For å kunne realisere boligene i Gaustadbekkdalen, har departementet festet bort tomten til samskipnaden for en symbolsk pris, for at de skulle kunne realisere prosjektet innenfor de økonomiske rammene som gjaldt. Kommunens krav til p-plasser og garasjer bidro likevel til å fordyre prosjektet mer enn nødvendig. De endringene som er gjort i regelverket for tildeling av tilskudd til studentboliger etter henstilling fra Stortinget, slår positivt ut for studenter i Oslo og i de kommunene som har de høyeste tomtekostnadene. Nå kan samskipnadene få råd til å kjøpe tomter de tidligere ikke kunne kjøpe, uten å overskride totalrammen per studentbolig. I tillegg fikk Oslo og de andre store byene en relativt stor andel av studentboligtilskuddet for 1999 og 2000. Tilrådingen fra Samskipnadsrådet var at det må tas et ekstraordinært løft for at Oslo skal få en bedre dekning av studentboliger de nærmeste årene.

I St meld nr 49 (1997-98) ble det sagt at det er særlig nødvendig at de sentrale bykommunene utarbeider og vedtar en boligstrategi som kan møte utfordringene. Det økonomiske ansvaret ved å øke dekningsgraden i disse pressområdene, må deles mellom både stat, kommune og studentene selv. Som omtalt i kap. 2 har staten ved et tilfelle stilt en billig tomt til disposisjon for studentboliger i Oslo, og Stoltenbergregjeringen har foreslått å gjenta dette på området til det gamle Rikshospitalet. Slike statlige bidrag må ikke erstatte kommunenes eget ansvar for tilrettelegging, men må være et supplement for å løse vanskelige saker der kommunene eller samskipnadene ikke selv er i stand til å finansiere prosjektene. Studentene må også regne med å fortsatt betale for å bo i pressområder. Prisnivået kan variere mye innen en kommune, og det er naturlig at det vil koste mer å bo sentrumsnært enn å bo utenfor sentrum eller ute i en drabantby.

Opinion gjennomførte en spørreundersøkelse blant over 800 utdanningssøkere våren 2000, på oppdrag fra Universitetet i Oslo (UiO) og Studentsamskipnaden i Oslo (SiO). De sammenlignet preferansene når det gjelder valg av studium og studiested blant søkere som hadde minst ett universitet blant sine 5 første valg.

Undersøkelsen viste at valg av studium var viktigere enn valg av studiested for de aller fleste søkerne. Når det gjelder årsakene til valg av studiested, viste tallene store forskjeller mellom de som helst ville studere ved Universitetet i Oslo og de andre. Blant søkerne til UiO var det hele 62 pst. som oppga "ligger nær hjemstedet" og 36 pst. som oppga "vil gjerne bo i en bestemt by" som viktige begrunnelser for at de primært ønsket seg dit. Bare hhv. 28 pst. og 27 pst. av de andre søkerne mente at dette var viktige faktorer ved valg av studiested. Blant de som helst ville til UiO var det bare 11 pst. som oppga "godt velferdstilbud" og 5 pst. som oppga "bra boligtilbud" som viktige faktorer ved valg av studiested. De tilsvarende tallene for de andre søkerne var hhv. 24 pst. og 16 pst.

Bare 43 pst. av de som ønsket seg til UiO tilla boligmarkedet stor eller litt betydning for sitt valg av studiested, mens det tilsvarende tallet for resten av søkerne var 73 pst. Dette viser at stedsvalget er svært viktig for mange av søkerne til UiO, og at mange tydeligvis søker seg til Oslo på tross av det vanskelige boligmarkedet og velferdstilbudet ellers. UiO tror også at de mister mange potensielle søkere på grunn av problemene på boligmarkedet. Dette ble bekreftet gjennom et eget spørsmål om den viktigste årsaken til ikke å begynne å studere ved Universitetet i Oslo. 34 pst. av søkerne oppga at de ønsket å bo et annet sted enn Oslo, og 21 pst. viste til den vanskelige bosituasjonen. Dette var de to klart viktigste årsakene til ikke å studere i Oslo. Flere av tallene i denne undersøkelsen bør drøftes mer før en konkluderer, men tallene viste at tilgangen på bolig har relativt stor betydning for valg av studiested. Det er også grunn til å tro at enda flere studenter hadde søkt til Oslo hvis boligsituasjonen var bedre.

I de små og mellomstore kommunene bidrar utdanningsinstitusjonene med viktige arbeidsplasser og stabile skatteinntekter, og de trekker både studenter og annen aktivitet til kommunen. De tilfører også kommunen og regionen høy kompetanse og kan gi betydelige ringvirkninger i form av annen næringsetablering. Disse kommunene er derfor i større grad opptatt av, og har en egeninteresse av, å legge forholdene til rette for utdanningsinstitusjonene. Disse kommunene vil derfor ofte være mer positive til å avstå arealer vederlagsfritt og å gi utdanningsinstitusjonene gode vilkår generelt. I den situasjonen vi har nå, med lavere søkning til mange studiesteder, vil disse kommunene tjene på å legge til rette for boliger og andre velferdstilbud for å lokke til seg studenter. Erfaringene fra studentsamskipnadene er da også at de aller fleste kommunene bidrar positivt både når det gjelder avhending av tomter, gunstig finansiering og i planprosessen.

Studentene er ingen høyinntektsgruppe, men de legger igjen en stor del av studielånet sitt i ulike virksomheter i studiekommunen. De varer og tjenester studentene kjøper hos kommunens næringsdrivende, gir indirekte inntekter til kommunene. For mange kommuner vil det derfor være en god investering på lang sikt å bidra til å beholde eller øke studenttilstrømningen til kommunen.

For de største bykommunene vil ikke dette være noe tungt argument, da trenden de senere årene har vært at mange studenter søker seg til storbyene, uavhengig av boligpriser og andre velferdstilbud. De største kommunene vil kanskje heller ikke legge like stor vekt på betydningen av utdanningsinstitusjonen som arbeidsplass, da dette ofte er en av svært mange arbeidsplasser.

Plan- og bygningsloven legger et overordnet ansvar på kommunene for å legge til rette for boliger for alle grupper innbyggere. Dette gjelder også gruppen studenter. Det er derfor viktig at kommunene også har denne gruppen i tankene når de utarbeider sine kommuneplaner, handlingsprogrammer, boligprogrammer og lignende. Gjennom kommuneplanen har kommunene anledning til å planlegge arealbruken på lang sikt, og til å regulere områder til spesielle formål for framtidig bruk. Ved å sette av egnede tomter til studentboliger i kommuneplanen, kan kommunen sikre at de har aktuelle tomter den dagen det blir aktuelt for samskipnaden eller andre å bygge. De kan også forhindre at de tomtealternativene som egner seg best til studentboliger, blir disponert til andre formål i mellomtiden. Kommunene kan på denne måten styre utviklingen og f.eks. velge om de vil samle studentboligbyggingen nært utdanningsinstitusjonen(e) eller integrere studenter i eksisterende boligområder, med tanke på å unngå "ghettoer". Det er også i kommunenes egen interesse å planlegge boligstrukturen og å styre utbyggingsmønsteret i et lengre tidsperspektiv.

Det er nødvendig med god og jevnlig kontakt mellom kommuneledelsen og ledelsen ved utdanningsinstitusjoner og samskipnader for å bidra til en slik langsiktig planlegging, der kommunen får god kjennskap til institusjonenes og studentenes behov og planer, og der institusjoner og samskipnad får godt innblikk i kommunens planprosesser og kan fremme sine forslag og synspunkter på riktig tidspunkt. På den måten kan institusjonene få god innflytelse i saker som vedrører dem selv. Noen kommuner har begynt å arrangere faste møter mellom kommuneledelse, ledelse ved utdanningsinstitusjoner og studentsamskipnad og studentene. I noen kommuner oppleves dette møtet som en hyggelig, men lite forberedt og dermed lite fruktbar seanse, der de sliter med å finne aktuelle saker å ta opp. Andre kommuner, for eksempel Bergen, har utviklet dette til et viktig og nyttig samarbeidsforum for alle deltakende parter. Det er viktig at de positive erfaringene fra bl.a. Bergen formidles videre, og at det kan etableres flere slike "lokale vertskommuneutvalg" i andre kommuner for å bedre både informasjonsflyten og kommunikasjonen mellom partene.

I arbeidsgruppa er det svært sprikende synspunkter på hvilke pålegg og føringer som bør gis overfor kommunene når det gjelder tilrettelegging for studentboliger og -barnehager. Noen ville gå svært langt i å pålegge kommunene et større ansvar for både tilrettelegging og finansiering, med begrunnelse i at dette var nødvendig for å kunne oppnå vedtatte målsettinger om flere studentboliger til akseptable priser og for å gi mer like forhold for studentene. Andre i gruppa var opptatt av at dette var vurderinger og prioriteringer som den enkelte kommune selv måtte gjøre – ut fra prinsippet om lokalt selvstyre. De tiltakene gruppa foreslår på disse områdene, vil derfor være preget av disse ulike syn og prinsipper.

3.2 Strategisk ansvar for studentvelferden – utdanningsinstitusjonens rolle

Magistadutvalget tok i sin tid til orde for å legge et større ansvar for studentvelferden til utdanningsinstitusjonene. De viste til at vedtak i institusjonenes styrer også har klare velferdspolitiske implikasjoner. Som eksempler på slike vedtak, nevnes tilknytning til internasjonale utvekslingsprogrammer og planlegging av nye undervisningstiltak. Tanken om et helhetlig læringsmiljø forutsetter en samlet planlegging av studentvelferden på et høyere nivå enn samskipnadene. De viste også til at en nærmere kobling mellom institusjon og samskipnad, vil bidra til å øke studiekvaliteten og muliggjøre en satsing for et bedre læringsmiljø. Økt studiekvalitet og et bedre læringsmiljø vil igjen gi betingelser for å redusere frafallsprosenten.

Både Magistadutvalget og departementet drøftet muligheten for å legge hele samskipnadenes virksomhet inn under utdanningsinstitusjonene, men fant ikke dette formålstjenlig. I Ot prp nr 56 skrev departementet derfor: "Departementet mener at studentsamskipnadsmodellen har vist seg som en hensiktsmessig måte å organisere velferdstiltakene for studenter på. Samskipnadene har dessuten over tid bygd opp en vesentlig kompetanse innen sitt virksomhetsområde."

Magistadutvalget skisserte derfor et skille mellom det strategiske ansvar, som bør ligge til utdanningsinstitusjonen, og det operative ansvar, som skal ligge til samskipnaden. Departementet støttet dette i St meld nr 14. og utdypet hva som ligger i institusjonenes strategiske ansvar ved å si at institusjonene også skal vurdere hvilke tiltak innenfor studentsamskipnadenes virksomhetsområde som bør prioriteres og iverksettes.

Selve lovteksten benytter ikke begrepet "strategisk ansvar", men viser til utdanningsinstitusjonenes overordnede ansvar for studentenes læringsmiljø. Stortinget ønsket med dette å sikre at utdanningsinstitusjonene vurderer alle forhold av betydning for studentenes gjennomføring av studiene i sammenheng. Begrepet "helhetlig læringsmiljø" omfatter både det faglige innholdet i studiet, studiemiljøet og velferdstilbudene ved lærestedet og innebærer at utdanningsinstitusjonene har et overordnet ansvar for å legge til rette for at studentenes faglige, praktiske, studentpolitiske og sosiale behov blir ivaretatt. Det strategiske ansvaret innebærer derfor også å sørge for at samskipnadene og studentorganisasjonene har tilgang til nødvendige lokaler, infrastruktur og ressurser for å kunne utføre sine pålagte oppgaver. Samskipnadene har det operative ansvaret for å gjennomføre velferdstiltakene.

Departementet understreket i St meld nr 14 også betydningen av et forpliktende samarbeid mellom utdanningsinstitusjon og samskipnad. Denne delingen av ansvar ble også førende for det videre arbeidet, og kommer til uttrykk både i Lov om universiteter og høgskoler og i Lov om studentsamskipnader. I Samskipnadsloven er det nedfelt at "utdanningsinstitusjonen skal være representert i styret. Dersom flere utdanningsinstitusjoner er tilknyttet samme studentsamskipnad, velges en eller flere representanter fra utdanningsinstitusjonene."

Samskipnadene er selvstendige rettssubjekter etter samskipnadsloven. Dette innebærer at lovens formulering om institusjonenes overordnede ansvar, ikke gir institusjonene noen reell instruksjonsmyndighet når det gjelder samskipnadenes oppgaver. De overordnede føringene fra institusjonene må fremmes gjennom arbeid i samskipnadenes styrer. Den gjensidige representasjonen er sikret i samskipnadsloven § 3, 3. ledd der det heter at "Samskipnadsstyrets leder, eller den styret gir fullmakt, kan møte med tale- og forslagsrett under utdanningsinstitusjonens behandling av saker som berører studentsamskipnadens arbeid."

Mjøsutvalget, som la fram utredningen om høgre utdanning og forskning i Norge (NOU 2000:14) i mai 2000, mener at det kan være grunnlag for å drøfte arbeidsdelingen mellom institusjon og samskipnad på nytt i lys av de tilrådingene utvalget ellers kommer med når det gjelder fristilling og ansvarliggjøring av utdanningsinstitusjonene. Utvalget fremmer ikke forslag om å legge samskipnadene inn under institusjonene, men de er av den oppfatning at både det strategiske og operative ansvar for læringsmiljøet bør legges til institusjonen. Utvalget mener at dette bør drøftes i en egen utredning.

3.3 Samskipnadenes tilbud – et supplement til kommunale tilbud

I Magistadutvalgets utredning ble det vist til at samskipnadene til en viss grad tilbyr de samme tjenestene som finnes ellers i det kommunale apparatet, men at innretningen på tilbudene er forskjellig. Dette gjelder spesielt på områder som helse, barnehage, idrett og kultur. En samskipnad har som oppgave å tilrettelegge velferdstilbud for studenter på lærestedet, mens en kommune tilrettelegger velferdstilbudene for kommunens samlede befolkning.

Departementet la i arbeidet med ny samskipnadslov, til grunn at "studentenes velferdsbehov primært skal kunne dekkes gjennom alminnelige samfunnsmessige løsninger". Det blir likevel understreket at "Studenter vil imidlertid kunne ha velferdsbehov som er spesifikt knyttet til studentrollen, og som best kan løses ved at det etableres tilbud som er en del av det helhetlige læringsmiljøet innrettet særskilt mot studenter som målgruppe. Samskipnadens tilbud vil derfor sees i lys av dette og sees som et supplement til de kommunalt utbygde velferdstilbudene" (Ot prp nr 56, 1995-96). Dette er en videreføring av prinsippet om at Studentsamskipnadene har en viktig rolle som utdanningspolitisk virkemiddel.

Ved Stortingets behandling av samskipnadsloven, sa flertallet i komiteen at de delte departementets syn om at velferdsarbeidet for studentene må sees som et supplement til samfunnets generelle velferdstilbud. Stortingskomiteen presiserte likevel følgende: "Studenter oppholder seg stort sett på studiestedet i en kortere periode, derfor vil det etter flertallets mening være lite hensiktsmessig at kommunene skulle gi et totalt tilbud for velferden. En del viktige oppgaver kan bedre dekkes gjennom spesielle tiltak overfor studentene gjennom samskipnadene. Likevel vil flertallet peke på det ansvaret vertskommunene har. En høyere utdanningsinstitusjon representerer en ressurs for ethvert lokalsamfunn, både i form av arbeidsplasser, kjøpekraft og av kompetanse. Derfor finner flertallet det naturlig at vertskommunene bidrar med å legge til rette for at samskipnadene kan utøve sin virksomhet til beste for studentene, og at studentsamskipnadenes barnehager behandles på samme måte som andre ikke-kommunale barnehager m.h.t. kommunalt driftstilskudd. Flertallet finner det naturlig at kommunene legger til rette for tomter til studentboliger og barnehager."

Den siste delen av Stortingskomiteens uttalelse gir klare signaler til kommunene om ansvar for både tilrettelegging og støtte til drift av velferdstilbud for studentene, selv om disse tilbudene er i regi av studentsamskipnadene. Som vi ser av omtalene under kapittel 2, er disse signalene i mindre grad nedfelt i det lovverket som omhandler kommunenes ansvarsområder.

Selv om samskipnadenes supplerende rolle ble vektlagt både fra departementet og Stortinget i arbeidet med ny samskipnadslov, ser vi tendenser til at noen kommuner ikke tar høyde for studentgruppen ved dimensjonering av sine velferdstilbud, og at de henviser til samskipnadenes egne ordninger når studenter for eksempel søker om plass i kommunal barnehage. Det kan også være et problem at de fleste studentene ikke inngår i befolkningstallet i vertskommunene som igjen danner grunnlaget for rammetilskuddet. Noen vertskommuner kan bruke dette som argument for ikke å dimensjonere sine velferdstilbud med tanke på studentene. For kommunehelsetjenesten er det også befolkningstallet som gir grunnlag for tildeling av legehjemler.

Etablering av lokale samarbeidsfora, som omtalt foran, kan bidra til at aktørene diskuterer disse problemene og i større grad får en felles forståelse for hverandres ansvar og oppgaver. Et slikt samarbeidsforum kan også avdekke hvilke felter kommunen og institusjon/samskipnad kan ha nytte av å samarbeide om tilbud og tjenester.

3.3.1 Studenthelsetjeneste eller kommunal helsetjeneste for studenter

Studenter som gruppe har i utgangspunktet ikke så spesielle helseplager at det er noe argument for å etablere egne helsetjenester. Det er også et tungt argument mot slike egne tilbud for studenter, at samfunnt bør ha færrest mulige særordninger for grupper av befolkningen. På den andre siden viser erfaringene fra bl.a. studenthelsetjenesten i Oslo at det er flere fordeler ved denne organiseringen som en ikke ville oppnå hvis studentene som gruppe var spredt på det kommunale tilbudet. Et argument er at en studenthelsetjeneste kan fange opp studierelaterte problemer, og kan i samarbeid med utdanningsinstitusjonen bidra til å fjerne årsakene til problemet. Et annet aspekt er at ved å ha alle tilbud "under samme tak", blir terskelen mindre for å oppsøke psykologtjenesten, og en del problemer kan løses før de blir alvorlige lidelser. Slike ordninger kan derfor hindre frafall i studiene, og bidra til å opprettholde en god studieprogresjon.

Erfaringene fra Oslo viser at en slik organisering kan være gunstig, da tilbudet er svært målrettet og Studenthelsetjenesten opparbeider en kompetanse på studentrelaterte problemer.

Forholdene i Oslo er spesielle, da de har så mange studenter at de kan ha flere spesialtilpassede tilbud som retter seg mot mindre grupper av studentene, og erfaringene herfra kan ikke uten videre overføres til de andre studiestedene i landet. Det kan likevel være aktuelt for andre kommuner å prøve å "kanalisere" studentene til en eller flere leger for å bygge opp slik studentrelatert kompetanse hos disse legene. Ved en slik styrt "kanalisering" kan samskipnader uten egen helsetjeneste gi sine studenter noen av de fordelene som studenthelsetjenestene har i dag. En slik "kanalisering" kan ikke være tvungen, da det er innbyggerne som i utgangspunktet selv skal velge fastlege. For å utnytte potensialet ved en eventuell "kanalisering" av studenter, bør institusjons- og samskipnadsledelsene ha regelmessige kontaktmøter med disse legene for fange opp eventuelle problemer som er knyttet til studiestedet eller studiesituasjonen. De kan på den måten bli i stand til å sette inn forebyggende tiltak eller bidra til å løse spesielle problemer i studiesituasjonen som påfører studentene fysiske eller psykiske problemer.

Det kan også være aktuelt å inngå et samarbeid mellom studentsamskipnadene og kommunene om et helsetilbud rettet spesielt mot denne aldersgruppen. Flere kommuner har opprettet helsestasjon for ungdom. Studentene og andre ungdommer i kommunen har mye felles, da mye av rådgivningen overfor denne aldersgruppen knytter seg til spørsmål innen reproduktiv helse og rus. Både kommunen og studentene kan ha fordeler av et slikt samarbeid. Den nye fastlegeordningen legger også opp til at slike samarbeid kan etableres.

3.4 Funksjonshemmede studenter

Innenfor høyere utdanning gjelder det politiske prinsippet om lik rett til utdanning. Dette må institusjonene forholde seg til. Antallet studenter med ulike funksjonshemminger vil øke i årene framover på grunn av økt satsing på tilrettelegging og dermed bedre muligheter for funksjonshemmede til å ta slik utdanning. Elever med spesielle opplæringsbehov i grunn- og videregående skole har krav på tilrettelagt undervisning. Stadig flere elever med funksjonshemming vil få studiekompetanse i framtida, og vil ønske å ta høyere utdanning. For å kunne møte denne utviklingen blir det satset på flere tiltak innen høyere utdanning.

St meld nr 8 (1998-99) Om handlingsplan for funksjonshemma 1998-2001 omtaler både eksisterende tiltak som blir videreført og nye tiltak i planperioden. I Stortingsmeldingen forutsettes det at ordningen med at 5% av universitetenes og høgskolenes vedlikeholdsbudsjetter skal forbeholdes tilrettelegging for funksjonshemmede studenter. Det blir også forutsatt at alle institusjonene skal utarbeide handlingsplaner for funksjonshemmede studenter i 1999, og at de skal peke ut en fast kontaktperson som kan gi informasjon til studentene. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har fulgt opp dette kravet i sine styringsdokumenter overfor institusjonene.

Når det gjelder tilpasningen av undervisningsbygningene, er det store forskjeller mellom institusjonene. Nye undervisningsbygg er i hovedsak godt tilrettelagt med heiser, toaletter o.l, mens flere gamle undervisningsbygg er mer eller mindre utilgjengelige for bevegelseshemmede studenter. I slike bygg er det både bygningsmessig vanskelig og svært kostbart å gjennomføre nødvendige tilpasninger. Det er likevel ikke tvil om at det ligger et ansvar på institusjonene for å sørge for at funksjonshemmede studenter kan gjennomføre sine studier.

Det har i flere år vært gitt høyere tilskuddssatser for bygging av studenthybler som er tilrettelagt for funksjonshemmede. Dette ekstratilskuddet har vært på 20 000 kr, og det har vært vanskelig å finansiere alle planlagte prosjekter innen denne rammen. Det er likevel bygd tilrettelagte studentboliger ved flere av landets universiteter og høgskoler. Den nye finansieringsordningen av studentboliger, gir rom for høyere øvre kostnadsrammer i spesielle tilfeller, og det kan bedre mulighetene for å finansiere enda flere tilrettelagte boliger.

En interdepartemental arbeidsgruppe med representanter fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet , Kommunal- og regionaldepartementet og Sosial- og helsedepartementet vurderte etablering av et IKT-utdanningstilbud for sterkt bevegelseshemmede studenter, og foreslo å legge dette til Høgskolen i Hedmark og lokalisert til Rena. Arbeidsgruppa understreket at uten en tett kopling mellom studietilbudet og en tilfredsstillende finansiering av bo- og servicetilbudet, vil forutsetningene for et slik tilbud svikte. Regjeringen Stoltenberg har ikke funnet rom for å realisere dette tiltaket i en situasjon der det er nødvendig med strenge prioriteringer innen høyere utdanning. Regjeringen la vekt på at høyere utdanning skal bygge på prinsippet om universell utforming, og at arbeidet med å lette studieforholdene for funksjonshemmede studenter må skje som ledd i normal tilrettelegging ved alle studiesteder, i stedet for at en enkelt gruppe funksjonshemmede skal få tilbud om ett studium.

Som det gikk fram av beskrivelsene under kapittel 2 om helse- og sosialtjenestene, er det mangler ved disse tilbudene, eller uenighet om finansieringen av dem, som kan skape de største vanskene for sterkt funksjonshemmede studenter. De funksjoneshemmedes organisasjoner får mange henvendelser fra sine medlemmer, og uttaler at disse problemene ofte bidrar til at funksjonshemmede gir opp tanken på å studere, da de praktiske problemene med å få gjennomført studiet blir for omfattende. Lovverket legger helt klart ansvaret for både organisering og finansieringen av pleie- og omsorgstilbudet for denne studentgruppen på vertskommunen. Disse utgiftene kan likevel være så store når det gjelder enkelte sterkt pleietrengende studenter, at studiekommunene ikke finner rom for dette på sine budsjetter. Disse kommunene tar derfor ofte kontakt med studentenes hjemkommune for å drøfte finansieringen av pleietjenestene. Kommunene kan i noen tilfeller diskutere denne finansieringen så lenge at studenten får problemer med å starte på studiet til riktig tid. Ifølge de funksjonshemmedes organisasjoner er det flere funksjonshemmede som gir opp hele studiet allerede på dette stadiet.

Stortinget vedtok en endring i lov om sosiale tjenester om brukerstyrt personlig assistanse høsten 1999. Lovendringen pålegger kommunene å tilby brukerstyrt personlig assistanse som en del av omsorgstjenesten. Endringen innebærer at tilbudet om personlig assistent skal vurderes på samme måte, og innenfor de samme rettslige rammene, som de andre sosiale tjenestene etter sosialtjenesteloven § 4-2, jf. § 4-3 om retten til tjenester. Denne lovendringen vil sikre tungt funksjonshemmede studenter bedre rettigheter og et bedre velferdstilbud, men vil også kunne påføre studiekommunene enda større utgifter.

Når det gjelder funksjonshemmede studenters behov for transport, er dette også omtalt under kapittel 2.7, og det går fram at funksjonshemmede studenter har svært forskjellige muligheter til å få dekket sine daglige transportbehov i studiekommunene, da det er hjemfylket som har ansvaret for denne finansieringen. Det er få fylker som har så store TT-busjetter at de dekker fullt ut reiser til og fra studiestedet.

Dette er en studentgruppe som sannsynligvis vil øke i årene framover, i tråd med økt tilrettelegging for studenter med ulike funksjonshemninger ved universitetene og høgskolene. Arbeidsgruppa ser derfor behov for at det blir gjort et større arbeid med disse problemstillingene, både når det gjelder å kartlegge framtidig omfang og behov for ulike pleie- og transporttjenester for funksjonshemmede studenter, og når det gjelder å løse problemet med de eventuelle økonomiske merbelastningene dette vil medføre for studiekommunene.

En arbeidsgruppe som skal se på funksjonshemmedes tilgang til høgre utdanning, sammensatt av KUF, Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Sosial- og helsedepartementet, har fått i mandat å jobbe med kartlegging av problemer og forbedringstiltak og legge dette fram for et statssekretærutvalg. Denne gruppens mandat er svært vidt, men det kan være behov for et større utredningsarbeid, spesielt når det gjelder kartlegging og dokumentasjon av behov, enn det en kan forvente at den arbeidsgruppen kan nå over med sine ressurser.