Kapittel 3 Mandatdrøfting og avgrensning av sentrale begrep

3.1 Mandatet

Tiltaksansvarlige instanser i kommuner og fylkeskommuner har utviklet egne ordninger når det gjelder tilbud til personer med språk- og talevansker, og legger i dag ulike fortolkninger i gjeldende lover og regler. Forskjellene fra kommune til kommune er blitt store, samtidig som rettighetene til brukerne synes å ha blitt mindre påaktet. Tiltak overfor mennesker med språk- og talevansker, særlig logopediske tjenester, har ikke blitt prioritert og tilrettelagt tilstrekkelig i kommuner og fylkeskommuner.

Målgruppen er ifølge mandatet personer med språk- og talevansker, med spesiell vekt på afasi. Arbeidsgruppen har hatt ulike oppfatninger av hvordan dette skal forståes og hvordan en beskrivelse av språk- og talevansker kan gi grunnlag for mandatavgrensning. Arbeidsgruppen har drøftet muligheten for å ta utgangspunkt i voksne med språk- og talevansker som følge av ervervet skade. Dette vil medføre vanskelige avgrensninger og gruppen har derfor bestemt å ta for seg gruppen språk- og talehemmede som helhet.

Språk- og talevansker har ofte utgangspunkt i en medisinsk diagnose. Slike vansker kan være medfødt eller ervervet. Å avgrense mandatet til personer med en medisinsk diagnose vil kunne ekskludere flere vanskegrupper. En språk- og talevanske er en funksjonssvikt som i større eller mindre grad, og på ulike måter, rammer kommunikasjon og læring. En avgrensing av mandatet ut fra personens funksjonssvikt vil derfor kunne omfatte hele målgruppen. Opplæringsloven tar utgangspunkt i funksjon og brukerens særskilte behov ut fra dette. Rettigheter i følge opplæringsloven er knyttet til fastsatte prosedyrer med bl.a. sakkyndig vurdering og enkeltvedtak, samt klagerett etter forvaltningsloven.

I spesialundervisningsmeldingen er det bl.a. framhevet at dagens ordning med mulighet for å få dekket hjelp fra privat logoped, synes å skape uklare ansvarsforhold. Sosial- og helsedepartementet har i skriv av 2.11.98 til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet påpekt at det er behov for en gjennomgang av hele problematikken rundt tilbud for personer med språk- og talevansker, og foreslår at arbeidsgruppens mandat utvides til å omfatte hele målgruppen.

Arbeidsgruppen har kommet fram til at det foreligger forholdsvis god oversikt over behov og tilbud til barn og unge under opplæringspliktig alder og i skolealder. Gruppen har derfor i hovedsak vektlagt forhold angående voksne personer med språk- og talevansker som følge av skade og/eller sykdom/lyte.

Mandatet pålegger arbeidsgruppen å vurdere hvordan språk- og talebehandlingen kan inngå som en samordnet del av helhetlige rehabiliteringstilbud som forutsetter tverrfaglig og sektorovergripende samhandling mellom forvaltningsnivåene. Arbeidsgruppen vil peke på at språk- og taleproblem kan for mange være en del av et større problemkompleks. I slike tilfeller vil det være behov for omfattende hjelp, det vil si behov for ulike og koordinerte tjenester. Hjelp i forhold til språk- og taleproblem vil i slike tilfeller være del av en rehabiliteringsprosess. Arbeidsgruppen vil presisere at forslagene i rapporten også tar hensyn til personer som ikke har sammensatte problem, men har behov for hjelp i forhold til et språk- og/eller taleproblem. I slike tilfeller vil hjelp i forhold til språk- og taleproblem ikke være en del av en rehabiliteringsprosess.

1 Ansvarsdeling

Det siste tiåret har det skjedd store endringer i ansvaret til de ulike forvaltningsnivåene. Kommunene er i stadig større grad pålagt ansvar som staten og fylkeskommunene hadde tidligere. Et eksempel er ansvarsreformen for psykisk utviklingshemmede fra 1991, med overføringer av oppgaver fra fylkeskommunene til kommunenivå. I tillegg ble oppgaver fra statlige spesialskoler overført til kommunene i 1992. Kommunenes oppgaver ble ytterligere understreket i 1999 ved at statlige midler fra de spesialpedagogiske kompetansesentrene ble overført til lokale hjelpeinstanser. Ny kommunelov trådte i kraft fra 1993 og åpnet for nye muligheter til tverrfaglig og sektorovergripende virksomhet i lokale tiltaksapparat.

Et sentralt område i mandatet er problemer knyttet til ansvarsfordelingen mellom helse- og opplæringssektoren. Arbeidsgruppen forstår mandatet slik at en skal vurdere ansvar og rettigheter etter opplæringsloven i forhold til ansvar og rettigheter knyttet til gjeldende bestemmelser i folketrygdloven. Det vil derfor være behov for en nærmere beskrivelse og analyse av de problemstillingene som framstår ved dagens ordning i forhold til tjenester relatert til språk- og talevansker. For å forstå bakgrunnen for folketrygdens rettigheter når det gjelder slike vansker, og for å vurdere aktualiteten av disse tiltakene i nåværende situasjon, ser arbeidsgruppen behovet for et historisk tilbakeblikk.

2 Kompetansenettverket

I mandatet er kompetansenettverket definert som bl.a. pedagogisk psykologisk tjeneste, medisinske og spesialpedagogiske kompetansesentra, fylkeshelsetjenesten og kommunehelsetjenesten.

Lov og rettighetsspørsmålene må sees i sammenheng med oppbygging av tjenester både på kommunalt nivå og på spesialistnivå.

De ulike tjenester innenfor helsesektoren, og innenfor opplæringssektoren, er organisert for å ivareta ulike oppgaver for befolkningen generelt. Å vurdere organiseringen av de ulike tjenester med utgangspunkt i tilbud til mennesker med språk- og talevansker vil være for snevert.

3.2 Konklusjon

På grunnlag av ovenstående vurdering er mandatet i hovedsak vurdert i forhold til ansvarsforhold, rettigheter og finansiering når det gjelder logopediske tjenester. Arbeidsgruppen har sett det som grunnleggende å avklare disse forholdene for å legge til rette for en mer samordnet organisering av tiltak etterhvert.

3.3 Avgrensning av sentrale begrep

Kommentarer til noen begreper som brukes i denne rapporten:

Logopedi, logoped og logopediske tjenester

Logopedi er et fagfelt som omhandler avvikende og utviklingsmessige forhold ved språk, tale og kommunikasjon.

Logoped er en betegnelse på en person som har godkjent utdanning innen logopedi.

Logopediske tjenester omfatter det pedagogiske arbeidet med kartlegging, opplæring og forebygging rettet mot språk-, tale- og stemmevansker. Begrepet er ikke synonymt med tjenester utført av logoped. Også andre faggrupper har kompetanse og oppgaver som griper inn i det samme fagområdet, f. eks. psykologer, leger, fysioterapeuter, audiopedagoger.

Opplæring

"Læreplan for grunnskolen, vidaregående opplæring og vaksenopplæring" beskriver det overordnede målet for opplæringen:

"Målet for opplæringa er å ruste barn, unge og vaksne til å møte livsens oppgåver og meistre utfordringane saman med andre. Ho skal gi kvar elev kompetanse til å ta hand om seg sjølv og sitt liv, og samtidig overskott og vilje til å vere til hjelp til andre."

Arbeidet med å realisere slike overordnede mål forutsetter utgangspunkt i brukernes muligheter ut fra aktuelle begrensninger. Dette er fokus i prinsippet om tilpasset opplæring (spesialundervisningsmeldingen s. 9). Elever som ikke får et tilfredsstillende tilpasset opplæringstilbud på ordinær måte, har i lovverket fått en individuell rett til spesialundervisning på grunnlag av enkeltvedtak og sakkyndig faglig vurdering (s. 9). I begrepet opplæring ligger en målrettet pedagogisk tilrettelegging med sikte på læring og/eller utvikling.

Tilpasset opplæring innebærer rett til å få opplæring i samsvar med evner, anlegg og forutsetninger. Regelen slår fast som et generelt prinsipp at all opplæring, så langt råd er, skal tilpasses den enkelte. I opplæringsloven (1999) er prinsippet om tilpasset opplæring framhevet i formålsparagrafen (§ 1-2). I dag brukes et utvidet opplæringsbegrep der også opptrening i vanlige dagliglivsfunksjoner og forberedelser til yrkesaktivitet inngår. Opplæringsbegrepet er svært vidt og går utover mål som er nedfelt i tradisjonelle læreplaner (jf NOU 1995: 18, Ny lovgivning om opplæring, s. 108).

Spesialundervisning er særskilt tilrettelagt undervisning for å sikre enkelte elever retten til tilpasset opplæring. Eleven skal ha et særlig behov i den forstand at han ikke kan få tilfredsstillende utbytte av den vanlige opplæringen. Det forutsettes at det skal foreligge en sakkyndig vurdering før vedtak om spesialundervisning blir gjort. Vedtaket er et enkeltvedtak etter forvaltningslovens bestemmelser. Opplæringsloven har felles regler om spesialundervisning for grunnskolen og den videregående skolen (§ 5-1). Spesialundervisning for voksne er nedfelt i § 5-2. Fra høsten 2002 blir denne erstattet av ny § 4A-2. Barn under opplæringspliktig alder har også rett til spesialundervisning (§ 5-7).

I spesialundervisningsmeldingen er det understreket at arbeidet med tilpassede opplegg og individuelle opplæringsplaner for voksne skal skje i nær kontakt mellom ansvarlig sektor, bruker/brukerrepresentant, sakkyndig instans, helse- og sosialetat og arbeidssted eller arbeidsmarkedsetaten.

Rehabilitering

I rehabiliteringsmeldingen defineres rehabilitering som:

"…. tidsavgrensa, planlagde prosessar med klare mål og verkemiddel, der fleire aktørar samarbeider om å gi nødvendig assistanse til brukaren sin eigen innsats for å oppnå best mogeleg funksjons- og meistringsevne, sjølvstende og deltaking sosialt og i samfunnet." (s. 10)

Arbeidsgruppen har lagt intensjonen i rehabiliteringsmeldingens definisjon til grunn for vurderingene og avgrensningene av mandatet. Arbeidsgruppen vil imidlertid framheve en del forhold knyttet til denne definisjonen:

• målet med rehabiliteringen er å styrke brukers mestringsevne
• rehabiliteringen bør ha sitt utgangspunkt i at det er brukeren selv som setter de viktigste premissene for de mål, tjenester og virkemiddel som skal tas i bruk
• assistansen som gis fra hjelpeapparatet, skal være basert på brukerens motivasjon og egeninnsats og bidra til utvikling av brukernes forutsetning og mestring
• pårørendes oppgaver og behov for bistand vil være forskjellig fra sak til sak avhengig av funksjonshemningens karakter og omfang
• rehabilitering er en prosess og ikke et enkeltstående tiltak. Først når flere tiltak og aktører går sammen og følger en felles plan, kan dette kalles rehabilitering.
• prosessen innebærer planmessighet; det defineres individuelle mål og handlingsplaner for en tidsavgrenset periode
• i prosessene inngår erkjennelse av muligheter og begrensninger samt orientering mot nye, for individet tilfredsstillende funksjonsformer, kartlegging av funksjonsnivå og rehabiliteringspotensiale, fastsetting av rehabiliteringsmål, rehabiliteringsplan, praktiske tiltak, evaluering og oppfølging.

Samlet sett forutsetter definisjonen en sentral og aktiv bruker og konkrete målsettinger for en prosess som involverer flere aktører med å assistere brukeren i å nå de mål som er definert.