Geografisk sentralisering av studietilbudet.

I det følgende ønsker vi å undersøke er hvorvidt det har skjedd en geografisk sentralisering av kurstilbudet innen den enkelte fylkeskommune i den forstand at færre elever har tilgang på et bredt studietilbud i rimelig nærhet til hjemmet. Denne problemstillingen må analyseres på et nivå ’over’ den enkelte skole og ’under’ den enkelte fylkeskommune. Det er ikke bredden i tilbudet ved den enkelte skole som er det viktige, men snarere bredden i det samlede tilbud fra alle skoler i rimelig nærhet til bostedet. Fylke blir for ’høyt’ nivå fordi ’rimelig nærhet’ i de fleste tilfeller vil være et mindre geografisk område enn hele fylket.

Vi har studert bredden i studietilbud på grunnkurs på handelsdistriktsnivå. Handelsdistrikt er en standard brukt av Statistisk Sentralbyrå for inndeling i regioner mellom kommune- og fylkesnivå og tar utgangspunkt i innenlands vareomsetning, bosetting og kommunikasjonsforhold. Landet er delt inn i vel 100 handelsdistrikter. Det benyttes data for samtlige grunnkurs og utvalgte videregående kurs for å undersøke om det har skjedd en geografisk sentralisering.

Sentralisering av grunnkurs

Som et første utgangspunkt analyserer vi bredden i studietilbudet på skolenivå. Tabell 7 rapporterer andelen skoler i landet som tilbyr de ulike studieretninger på grunnkursnivå. Tallene kan tolkes som sannsynligheten for at en vilkårlig valgt skole tilbyr de ulike studieretninger. En utvikling hvor sannsynligheten reduseres med tiden vil være en første indikasjon på en geografisk sentralisering av tilbudet. Betrakter vi de enkelte studieretningene, viser resultatene at sannsynligheten har økt mest for formgivningsfag og hotell og næringsfag med en vekst på 4,6 prosentpoeng mellom 1997 og 2000. Fagene med størst reduksjon er trearbeidsfag og allmenne fag med en reduksjon på henholdsvis 1,9 og 3,8 prosentpoeng.

Tabell 7: Andel av skolene som tilbyr grunnkurs innenfor de ulike studieretninger, prosent.

Merknad: Uveide gjennomsnitt, skole som enhet.

Tabell 7 gir ikke noe grunnlag for å si at bredden i studietilbudet på den enkelte skole er redusert i gjennomsnitt. Det kan likevel ha skjedd en geografisk sentralisering av tilbudet hvis antall skoler er redusert og skolestrukturen er blitt mer sentralisert. Følgelig er det en interessant observasjon at antall skoler i utvalget redusert fra 494 i 1997 til 461 i 2000 (se tabell 7). Også når vi betrakter samtlige skoler har det vært en reduksjon, fra 577 i 1997 til 520 i 2000, og videre til 501 i 2002.

Neste steg er å studere bredden i studietilbudet på handelsdistriktsnivå, og tabell 8 viser andelen handelsdistrikter som tilbyr de ulike studieretninger på grunnkursnivå. Tilsvarende analysen på skolenivå kan tallene her tolkes som sannsynligheten for at et vilkårlig valgt handelsdistrikt tilbyr de ulike studieretningene. Det framgår at det i samtlige handelsdistrikter finnes et allmennfaglig studietilbud på grunnkursnivå, og at praktisk talt alle har tilbud innen helse- og sosialfag og mekaniske fag. Mindre enn halvparten av handelsdistriktene har tilbud innen kjemi- og prosessfag, musikk, dans og drama, tekniske byggfag og trearbeidsfag.

Utviklingen over tid er i grove trekk den samme på handelsdistriktsnivå som på skolenivå. For de fleste studieretningene er det relativt små endringer i andelen av handelsdistrikt som tilbyr den gitte studieretningen. Unntaket er trearbeidsfag hvor det har vært en reduksjon på 9,7 prosentpoeng. Også for kjemi og prosessfag og naturbruk er andelen redusert mellom 1997 og 2000, mens andelen er uendret eller økt for resten av studieretningene. Størst vekst finner vi for formgivningsfag og byggfag.

Tabell 8: Andelen av handelsdistrikt som tilbyr grunnkurs innen de ulike studieretninger, prosent.

Merknader: Uveide gjennomsnitt, handelsdistrikt som enhet.

Tabell 9 illustrerer spredningen i bredden i tilbudet innen hvert enkelt handelsdistrikt. Det framgår at antall studieretninger som tilbys på grunnkursnivå varierer fra 3 til 13 per handelsdistrikt. Om lag to tredeler av handelsdistriktene tilbyr mellom 7 og 11 studieretninger. I gjennomsnitt tilbys i underkant av 9 studieretninger per handelsdistrikt, og gjennomsnittet har vært svært stabilt i perioden 1997-2000. For alle handelsdistrikter samlet er det altså ingen tendens til at bredden i studietilbudet reduseres over tid.

Tabell 9: Antall studieretninger per handelsdistrikt, frekvens.

Merknader: Handelsdistrikter i Oslo og Akershus er utelatt. I alt 98 handelsdistrikter er inkludert i tabellen.

Siste steg i denne analysen er å aggregere handelsdistriktene opp til fylkesnivå for å undersøke om det har skjedd en geografisk sentralisering i enkelte fylkeskommuner, og om en eventuell sentralisering har sammenheng med fylkeskommunens inntektsnivå. Det tas utgangspunkt i andelen av de 13 studieretningene som tilbys i det enkelte handelsdistrikt. Oppaggregeringen til fylkesnivå gjøres ved å ta veide gjennomsnitt av andelene for handelsdistriktene innen hvert fylke med samlet antall elever på grunnkurs som vekter. Oslo og Akershus er utelatt av analysen siden enkelte handelsdistrikter går på tvers av fylkene.

Tabell 10 viser gjennomsnittlig andel av studieretninger som tilbys på grunnkursnivå per handelsdistrikt i den enkelte fylkeskommune. Andelen varierer fra vel 50 prosent i Finnmark til over 80 prosent i Østfold. Den sterkeste økningen over tid finner vi i Østfold hvor andelen studieretninger per handelsdistrikt har økt med 4,6 prosentpoeng fra 1997 til 2000. Hordaland og Finnmark har hatt en økning på 2,6 prosentpoeng. I den andre enden av skalaen finner vi Telemark, Rogaland og Nord-Trøndelag hvor andelen er redusert med 2,6 prosentpoeng. Andelen studieretninger som tilbys per handelsdistrikt er redusert i 6 fylkeskommuner og er økt i 5 fylkeskommuner. I de øvrige 6 fylkeskommuner som inngår i analysen er andelen uforandret.

Tabell 10: Andel av grunnkurs som i gjennomsnitt tilbys per handelsdistrikt i den enkelte fylkeskommune.

Merknader: Veide gjennomsnitt hvor antall elever på grunnkurs i det enkelte handelsdistrikt benyttes som vekter.

I tabell 11 presenteres regresjonsanalyser for å undersøke om den geografiske bredden i studietilbudet varierer med fylkeskommunenes inntektsnivå. I tillegg til korrigert inntekt per innbygger, inngår antall elever per handelsdistrikt som forklaringsvariabel. I de fire første kolonnene benyttes andel grunnkurs per handelsdistrikt som avhengig variabel. Det estimeres separate relasjoner for hvert av årene 1997-2000, og de avhengige variablene er følgelig hentet fra de fire første kolonnene i tabell 10. Analyser viser at et høyt antall elever per handelsdistrikt bidrar til stor bredde i kurstilbudet, mens inntektsnivået ikke er statistisk utsagnskraftig.

I kolonne V i tabell 11 undersøker vi om korrigert inntekt og antall elever per handelsdistrikt har hatt betydning for geografisk sentralisering over tid. Her benyttes endring i andel studieretninger per handelsdistrikt fra 1997 til 2000 som avhengig variabel. Det framgår at verken korrigert inntekt eller antall elever per handelsdistrikt er statistisk utsagnskraftige. Siden det ble etablert to nye studieretninger i 2000 som ikke er med i vår analyse, har vi i kolonne VI rapportert tilsvarende regresjonsanalyse for perioden 1997-1999. Resultatene i hovedsak de samme som i kolonne V for perioden 1999-2000.

Tabell 11: Analyse av den geografiske fordelingen av studietilbudet, grunnkurs.

Merknader: Tabellen viser OLS-estimater med t-verdier i parentes, og * indikerer at estimatet er statistisk utsagnskraftig på 5 % nivå. De avhengige variablene i de fire første kolonnene er andel studieretninger per handelsdistrikt i årene 1997-2000. I kolonne V og VI benyttes endringen i andelen for periodene 1997-2000 og 1997-1999 som avhengige variable.

Som en oppsummering kan vi si at analysene på grunnkursnivå viser at et høyt antall elever per handelsdistrikt bidrar til stor bredde i studietilbudet, mens inntektsnivået har liten betydning. Verken inntektsnivå eller elevgrunnlag synes å ha betydning for geografisk sentralisering over tid.

Sentralisering av kurs på VK1-nivå

Vi har studert den geografiske fordelingen av utvalgte VK1-kurs etter samme opplegg som analysene av studieretninger på grunnkursnivå foran. De utvalgte VK1-kursene har alle hatt relativt stor endring i tilbudet over tid, se appendiks 2 for nærmere redegjørelse. Som en konsekvens av dette er det større variasjon i andelen av skolene som tilbyr et gitt kurs over tid enn tilfellet er for grunnkursene. Dette er illustrer i tabell 12. For maskinfag og plate og sveisefag er det en klar trend i retning av at færre skoler tilbyr kurset. For tegning, form og farge er utviklingen motsatt med en trend i retning av at flere skoler tilbyr kurset.

Tabell 12: Andelen av skolene som tilbyr de utvalgte VK1-kursene, prosent.

Merknad: Uveide gjennomsnitt, skole som enhet.

Tabell 13 viser andelen av handelsdistriktene som tilbyr de utvalgte VK1-kursene. Resultatene samsvarer med trekkene vi fant for utviklingen i tabell 12. Andelene er redusert mellom 1997 og 2000 for 6 av de 8 kursene. Reduksjonen er størst for maskinfag og plate og sveisefag, mens tegning, form og farge har hatt en kraftig økning. Det må understrekes at resultatene i stor grad følger av de kriterier som er valgt for utvelgelse av kurs. Dette innebærer at årsakene til utviklingen er av større interesse enn utviklingen i seg selv.

Tabell 13. Andelen av handelsdistrikt som tilbyr de utvalgte VK1-kursene, prosent.

Merknad: Uveide gjennomsnitt, handelsdistrikt som enhet.

Tabell 14 illustrerer spredningen i bredden i tilbudet innen hvert enkelt handelsdistrikt. De fleste handelsdistriktene tilbyr 1 til 5 kurs med et gjennomsnittlig tilbud av 3,7 kurs per handelsdistrikt. Gjennomsnittet har vært svært stabilt i perioden 1997-2000. For alle handelsdistrikter samlet er det altså ingen tendens til at bredden i studietilbudet reduseres over tid.

Tabell 14: Antall av utvalgte VK1-kurs per handelsdistrikt, frekvens.

Som for analysen av grunnkurs tester vi både om andelen av kurs som tilbys i hvert handelsdistrikt og om endringer over tid i denne andelen kan forklares med forskjeller i inntekt mellom fylkeskommunene. I de fire første kolonnene av tabell 15 er andelen av kurs innen handelsdistriktene avhengig variabel. Kursene er aggregert opp til fylkeskommunalt område på samme måte som grunnkurs ved å vekte andelene i de ulike handelsdistriktene i hver fylkeskommune med antall elever som vekt.

Tabell 15: Analyse av den geografiske fordelingen av studietilbudet, utvalgte VK1-kurs.

Merknader: Merknader: Tabellen viser OLS-estimater med t-verdier i parentes, og * indikerer at estimatet er statistisk utsagnskraftig på 5 % nivå. De avhengige variablene i de fire første kolonnene er andel av de utvalgte VK1-kurs per handelsdistrikt i årene 1997-2000. I kolonne V og VI benyttes endringen i andelen for periodene 1997-2000 og 1997-1999 som avhengige variable.

Noe overraskende finner vi en negativ effekt av korrigert inntekt på bredden i tilbudet, noe som i så fall innebærer at økte inntekter gir et smalere tilbud av kurs. Effekten er imidlertid statistisk signifikant for bare ett av årene. Som for grunnkurs finner vi at et høyt antall elever per handelsdistrikt gir økt bredde i tilbudet. Når det gjelder endringer over tid finner vi i motsetning til analysen av grunnkurs at korrigert inntekt har betydning. Koeffisienten er positiv, noe som betyr at fylkeskommuner med et lavt inntektsnivå har hatt en sterkere geografisk sentralisering enn fylkeskommuner med et høyere inntektsnivå. I tillegg finner vi at få elever per handelsdistrikt gir en geografisk sentralisering over tid.