Politiske hovedstrømninger i Midtøsten

Arabisk nasjonalisme utvikler seg på slutten av 1800-tallet som et svar på europeisk dominans i Midtøsten, og blir en viktig politisk faktor etter første verdenskrig. Den arabiske enhetstanken har opplevd en rekke tilbakeslag, sist under Gulf-krigen i 1990-91. Den palestinske nasjonalfølelsen, som har vokst ut av palestinernes lidelser siden 1930-tallet, henter inspirasjon fra den pan-arabiske ide. Avvisningen av Israel, som inntil tidlig på 1970-tallet var omtrent total, har vært et viktig innslag i den arabiske nasjonalismen.

Islamsk fundamentalisme (islamisme) oppstår også som en reaksjon på økende europeiskinnflytelse i forrige århundre. En ny oppblomstring inntreffer på 1970- og 80-tallet, da religiøse ledere maner til kamp mot vestlige ideer og til samling om islamske verdier. Fundamentalismen har gitt opphav til militante bevegelser i store deler av den arabiske verden, også blant palestinerne. Fundamentalister står gjerne i sterk opposisjon til det moderne sekulariserte samfunn og til sionismen, ved siden av det som oppfattes som korrupte arabiske regimer.

Sionismen danner grunnlaget for dagens Israel. Sionismen oppstår blant europeiske jødiske intellektuelle, og representerer i første omgang en drøm om å styrke jødenes kulturelle og samfunnsmessige stilling i Europa. Påvirket av antisemittismen i flere europeiske land i siste halvdel av 1800-tallet, og den nasjonalistiske ide om at ethvert folk bør ha sin egen stat, tar sionismen under ledelse av Theodor Herzl en politisk retning. Siden har sionismens hovedmål vært å sikre jødene et nasjonalt hjem. (Sion: egentlig borgen og tempelberget i det gamle Jerusalem; landflyktige jøders lengsel etter å vende tilbake har siden fordrivelsen til Babylon vært kalt “drømmen om Sion”).

Religiøs sionisme tar utgangspunkt i bibelske profetier, begreper og beretninger, til forskjell fra den klassiske sionisme, som har et sekulært preg. De religiøst inspirerte sionistene mener erobringen av Gaza og Vestbredden har vært et bidrag til gjenfødelsen av det historiske Eretz Israel, som Gud gav til jødene for at det skulle være deres for alltid. Å gi fra seg landområder, blir derfor å betrakte som helligbrøde.