Arktisk Råd

Arktisk Råd er eneste regionale samarbeidsorgan som omfatter alle de åtte arktiske land: de fem nordiske, USA, Canada og Russland. Rådet har i tillegg «permanente deltakere» som representerer urbefolkningene i den arktiske regionen. Norge overtar formannskapsvervet i Arktisk Råd for perioden 2006-2008.

Initiativet til et miljøsamarbeid i Arktis ble tatt av Finland, etter den kalde krigens slutt. Dette ble snart formalisert i Den arktiske miljøvernstrategien (AEPS), som ble vedtatt i Rovaniemi i 1991. Da Arktisk Råd ble opprettet i 1996 etter initiativ fra Canada, ble AEPS inkludert i dette. Med etableringen av Arktisk Råd ble samarbeidet utvidet til også å omfatte bærekraftig utvikling som i prinsippet åpner for at de fleste områder av betydning for utviklingen av den arktiske regionen kan innbefattes, bortsett fra sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Kart over medlemmene i Arktisk Råd.

Arktisk Råds ministermøter holdes annethvert år. Utenom ministermøtene blir arbeidet ledet av nasjonale koordinatorer (Senior Arctic Officials) på embetsnivå. På ministermøtet i Reykjavik på Island 24. november 2004, tok Russland over formannskapet etter Island. Neste ministermøte holdes i Russland høsten 2006. Norge har sagt seg villig til å overta formannskapsvervet i Arktisk Råd for perioden 2006-2008, jf. St. meld. nr. 30 (2004-2005) Muligheter og utfordringer i nord. Sekretariatet for Arktisk Råd følger formannskapslandet. Ministermøtet vedtar programmer og prosjekter som blir gjennomført i regi av Arktisk Råds arbeidsgrupper.

Under Arktisk Råd er det fem permanente arbeidsgrupper som dekker disse programområdene:

• Overvåking av det arktiske miljø (Amap).
• Bevaring av arktisk fauna og flora (Caff).
• Beredskap mot akutt forurensning (EPPR).
• Beskyttelse av det marine miljø (Pame).
• Bærekraftig utvikling (SDWG).

I tillegg er det for tiden en tidsavgrenset arbeidsgruppe:

• Handlingsplan mot forurensning (Acap).

Sekretariatet for AMAP ligger i Oslo. Caff og Pame har sekretariater på Island, EPPR og SDWG i Canada, mens Acap har sekretariat i USA.

Et av de viktigste resultatene av det arktiske miljøsamarbeidet er de omfattende statusrapportene om det arktiske miljø, som AMAP la fram i 1997 og 2002. Rapporten fra 1997 har vært viktig dokumentasjon for internasjonale miljøvernavtaler som f.eks. Aarhusprotokollene fra 1998 under UN ECE om tungmetaller og persistente organiske forbindelser, og den globale Stockholmskonvensjonen fra 2001 om forbud og begrenset anvendelse av persistente organiske forbindelser (stoffer som bl.a. PCB, dioksiner og DDT).

Statusrapporten fra 2002 bekrefter funnene som ble presentert i 1997. Det er fortsatt bekymringsfullt høye nivåer av miljøskadelige stoffer som persistente organiske forbindelser (POP"er) og tungmetaller, i dyr og fugl øverst i næringskjeden (f.eks. isbjørn, tannhval, sel og polarmåke). Giftstoffer som bl.a. DDT er antagelig fortsatt i bruk i Barentsregionen, eventuelt lekker gamle lagre. Nivået av kvikksølv øker faretruende. Alvorlige effekter er observert hos dyr, f.eks. svekket immunsystem hos isbjørn og sel. Viktigst er likevel spesielt virkningen på urbefolkning som har flere av disse dyrene som hoveddel av sitt kosthold.

Amap-rapporten fra 1997 dannet også grunnlaget for beslutningen om utarbeidelse av en handlingsplan mot forurensning av Arktis. Handlingsplanen «Arctic Council Action Plan to Eliminate Pollution of the Arctic» (Acap) ble vedtatt etter norsk initiativ på ministermøtet i Barrow i 2000 og er nå vedtatt forlenget som et eget ad hoc program fram til 2006. Prioriterte innsatsområder er for tiden organiske miljøgifter og kvikksølv. En rekke aktiviteter er igangsatt, som utslippsreduksjon og håndtering av PCB-avfall i Russland, håndtering av utrangerte plantevernmidler i Russland, renere produksjon i Russland og kartlegging av utslipp fra arktiske land og utarbeiding av tiltak mot bromerte flammehemmere og kvikksølv.

Et viktig mål for handlingsplanen er å bistå Russland slik at de skal kunne slutte seg til og gjennomføre internasjonale miljøavtaler av betydning for forurensing i nordområdene. Sekretariat og formannskap for Acap ble i 2003 overført fra Statens forurensingstilsyn til det amerikanske miljøbyrået (US EPA) i Washington. Alle arktiske land samt Nederland bidrar finansielt til Acap-arbeidet. USA, Norge og Danmark er de største bidragsyterne. På ministermøtet i Reykjavik ble det etter norsk initiativ enighet om opprettelse av prosjektfondet «Arctic Project Support Instrument» via den nordiske miljøfinansieringsinstitusjonen Nefco. Formålet er å effektivisere prosjektbearbeidelsen fram til prosjektene kan overtas av problemeier og de internasjonale finansieringsinstitusjonene.

AMAP arbeider nå med en omfattende studie for ministermøtet i 2006 om miljø-, helse og sosioøkonomiske sider av petroleumsvirksomhet i Arktis. En større internasjonal konferanse om nye muligheter og begrensninger for olje- og gass­utvinning i nord ble arrangert i Russland høsten 2005.

Arbeidsgruppen EPPR – Emergency Prevention, Preparedness and Response – dekker området beredskap mot akutt forurensning.

EPPRs primæroppgave er å utarbeide et rammeverk for fremtidig samarbeid om tiltak for å håndtere arktiske miljøkatastrofer. Dette kan være fra olje- og gassvirksomheten, men også atomulykker og andre typer hendelser med farlige stoffer. Kystdirektoratet har representert Norge i dette arbeidet i forhold til beredskap mot akutt forurensning.

Gjennom EPPR-arbeidet utveksles informasjon om praksis for å hindre akutt forurensning og bekjempelsestiltak mot akutt forurensning som eventuelt skulle oppstå i arktiske områder. EPPR har imidlertid ingen oppgaver under bekjempelse av akutt forurensning.

Gjennom EPPR-arbeidet er det utviklet miljørisikoanalyser som tar for seg miljøulykker i Arktis. Det er laget et kartverk for nordområdene som viser hvor risikoen for oljeforurensning er størst. En feltmanual for aksjonering mot akutt oljefor­urensning i arktiske strøk er også utarbeidet.

Arktisk Råds omfattende utredning om konsekvenser av klimaendringer for naturmiljøet i Arktis (Arctic Climate Impact Assessment, Acia) var viktigste sak på ministermøtet i Reykjavik. Acia er en særdeles grundig vitenskapelig sammenstilling av all tilgjengelig kunnskap om klimaendringer i Arktis og dens virkninger for regionen og verden for øvrig. Nesten 300 forskere fra alle arktiske land, samt Storbritannia og Nederland, har bidratt under dyktig amerikansk ledelse. Sekretariatet har vært ved universitetet i Fairbanks, og USA har vært den klart største bidragsyter til tross for den amerikanske motstanden mot Kyotoavtalen. Norge har bidratt med vel 13 mill. kroner over Miljøverndepartementets budsjett og en rekke norske forskere har vært engasjert i arbeidet.

Hovedfunnet er at Arktis nå gjennomgår noen av de raskeste og kraftigste klimaendringene på jorden. Den gjennomsnittlige årstemperatur i Arktis har økt omlag dobbelt så mye som på lavere breddegrader de siste tiårene, og det observeres klare tegn på oppvarming i Arktis i form av smelting av isbreer og havis og en kortere snøsesong. Dette vil øke i neste 100-årsperiode og bidra til store fysiske, økologiske, sosiale og økonomiske endringer. En særlig viktig følge av klimaendringen i nord, er smelting av sjøis. Dette vil kunne føre til økt skipsfart i nordlige sjøruter. Det vil også kunne gi miljøendringer som endringer i bestander og utbredelse av fisk, dyr og planter. Tining av permafrost vil påvirke transport, bygninger og annen infrastruktur. Et varmere klima i Arktis vil også påvirke det globale klima blant annet gjennom økt havnivå, endrede havstrømmer og frigjøring av drivhusgasser som nå er bundet i grunnen.

Acia-studien består av tre dokumenter - en omfattende vitenskapelig rapport, en sammendragsrapport for allmennheten og et policy dokument.

Acia er den første omfattende regionale studien om konsekvenser av klimaendringer, og resultatene er et viktig innspill til FNs Klimapanels (IPCC) arbeid med den fjerde hovedrapporten, som vil bli lagt fram i 2007. Utenriksdepartementet og Miljøverndepartementet avsatte ca. 2 mill. kroner i 2004 til kommunisering av arbeidet, blant annet oversettelse til norsk, samisk og russisk, film, fagseminarer, tilgjengeliggjøring for pressen og distribusjon av rapportene.

Selv om man på ministermøtet ble enige om et eget «Acia Policy Document» har det foreløpig vist seg vanskelig å finne en god form for det videre klimaarbeidet i Arktisk Råd. Norge har opprettholdt en betydelig satsing på Acia ved Norsk Polarinstitutt over Miljøverndepartementets budsjett. Det er viktig at Acia utdypes gjennom subregionale studier, nye scenarioer og mer vekt på sosio-økonomiske effektstudier for fiskeri- og petroleumsaktiviteter, Svalbard og det nordlige Skandinavia. Det er også viktig å utrede nærmere hvilke tilpasninger som må gjøres til klimaendringene i nord. Det er håp om at den norske oppfølgingen av Acia etterhvert kan utvides til et nordisk samarbeid.

Arktisk Råds Arctic Marine Strategic Plan ble fastsatt i november 2004. Ett av fire overordnede mål i strategien er å redusere og forhindre forurensning i det arktiske marine miljø, og i denne sammenheng nevnes blant annet potensialet for ulykker i forbindelse med transport og lagring av olje. Strategien peker på behov for oppdatert kunnskap om skipsfart i Arktis og forbedring av evne til å håndtere nødsituasjoner på sjøen. Videre oppfordrer strategien til å legge til rette for samarbeid med Russland om aktiviteter for å beskytte arktisk marint miljø.

Etter initiativ fra arbeidsgruppen Pame er det vedtatt en ny strategi for havområdene i Arktis. Prinsippet om økosystemforvaltning er lagt til grunn. Fra norsk side har man påtatt seg ansvaret for å koordinere Pames arbeid med å utarbeide felles regler om havnemottak for avfall fra skip.

Arktisk Råds program for bærekraftig utvikling ble vedtatt på ministermøtet i Canada i 1998. Innenfor programmet pågår for tiden godkjente prosjekter innen telemedisin, barn og ungdom, overvåkingssystem for smittsomme sykdommer, kvinners plass i ressursbaserte næringer, bearbeiding av reinprodukter og bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi i Arktis, samt en studie av klimaendringenes virkning på arktisk økonomi. Fremleggelsen av en utvidet levekårsstudie (Arctic Human Development Report) var et hovedprosjekt for det islandske formannskapet i Arktisk Råd. Rapporten avdekket problemområder hvor det kan være behov for felles tiltak.

To norskledete prosjekter om bærekraftig reindrift og familiebasert reindrift og forvaltning av villrein/caribou er nå avsluttet. Blant annet som en konsekvens av anbefalinger fra disse prosjektene har regjeringen besluttet å styrke det internasjonale reindriftssamarbeidet ved å etablere et internasjonalt fag- og formidlingssenter i Kautokeino, jf. St. meld. nr. 30 (2004-2005).

I august 2002 ble det i regi av Arktisk Råd arrangert en bred konferanse i Finland om likestilling i Arktis («Taking Wing»). Norge har fulgt opp konferansens slutterklæring gjennom to prosjekter over Utenriksdepartementets budsjett. Til ministermøtet i Reykjavik ble det lagt fram en studie om kvinners deltagelse i beslutningsprosesser vedrørende arktisk fiske, ledet av Kvinneuniversitetet Nord i Steigen, og med deltagelse fra flere av de arktiske land. Prosjektet følges opp med en undersøkelse av kvinners deltagelse i ressursbaserte næringer i Arktis.

Det er i norsk interesse å utdype og videreutvikle samarbeidet i Arktisk Råd for at det skal bli et substansielt og politisk relevant organ for sirkumpolart samarbeid. I St. meld. nr. 30 (2004-2005) har regjeringen besluttet at man vil konsultere de øvrige medlemsland for å avtale mest mulig forpliktende ordninger for finansiering av felles tiltak. Det er også tatt til orde for at Arktisk Råd bør få et fast sekretariat som kan forestå den løpende oppfølging av saker mellom ministermøtene.

En viktig dimensjon ved samarbeidet i Arktisk Råd er urbefolkningenes status som permanente deltakere. Deres deltakelse bidrar til en mer helhetlig forståelse av kompleksiteten i miljøproblemene og av samfunn i nord. Urfolk rammes ofte hardere og på en annen måte enn andre av en del miljøproblemer. Ett eksempel er opphopningen av miljøgifter i marine pattedyr som rammer urfolk mer enn andre fordi deres diett i så stor grad består av marine pattedyr. Arktisk Råds urbefolkningssekretariat, som ligger i København, bistår de permanente deltakerne i Arktisk Råd. Det er spesielt russiske urfolk som har behov for bistand til oversettelse og tolkning og annen tilrettelegging. Urbefolkningssekretariatet er også et koordineringsorgan for de permanente deltakerne. På UDs budsjett er det opprettet en egen underpost på NOK 600.000 til støtte for urfolks deltakelse i Arktisk Råd, Barentssamarbeidet m.v.

Av koordineringshensyn er det viktig med et nært samarbeid mellom Arktisk Råd og andre regionale samarbeidsfora som Barentsrådet og Nordisk Ministerråd. Fra norsk side er det viktig at det arktiske samarbeidet får en sentral plass i oppfølgingen av EUs nordlige dimensjon. Arktisk Råd legger stadig større vekt på å koordinere sine synspunkter i internasjonale fora som behandler spørsmål som er viktige for arktiske forhold.

Norges interesser i nord ivaretas primært gjennom vår nasjonale politikk og i bilaterale kontakter. Gjennom Arktisk Råd har vi imidlertid mulighet til å supplere våre bilaterale kontakter med multilaterale drøftelser. Arktisk Råd er et relativt lite forum der de nordiske landene møter sine store naboer i øst og vest med mulighet for å trekke disse med i løsningen av felles problemer. Både Russlands og USAs politikk i de nordlige områder er av stor betydning for Norge. Gjennom aktiv deltakelse i Arktisk Råd har vi mulighet til å påvirke den fremtidige utviklingen i våre nordlige nærområder.

På islandsk initiativ ble det i juni 2004 arrangert et felles møte i Reykjavik mellom de nordiske utdannings- og forskningsministre og representanter for sentrale utdanningsmyndigheter i det arktiske området («Meeting of Ministers for Education and Science of Arctic Council Member States»). Møtet munnet ut i en erklæring om økt samarbeid om høgre utdanning og forskning i den arktiske region, bl.a. med sikte på økt mobilitet mellom studenter, lærere og forskere, og med særlig fokus på urfolk. Det vil også være aktuelt å vurdere muligheten for nordisk koordinering i forberedelsene av det internasjonale polaråret/International Polar Year 2007-2009, og for samarbeid om bruk av forskningsfasiliteter.

Saken er fulgt opp under det danske formannskapet i Nordisk Ministerråd i 2005, og vil også være en prioritert oppgave under det norske formannskapet i 2006.