Svar på spm 9 ang Meld.St.15 (2010-2011) Forvaltningen av Statens pensjonsfond i 2010

Spørsmål:
Schaefer og Behrens fremhever i en rapporten utarbeidet for departementet viktigheten av å dele obligasjonsporteføljen i to: en del for indeksering og en del for risikotaking. Schaefer og Behrens påpeker at dette er viktig for at forvalterne skal ha klare insentiver og for å redusere muligheten for overraskende verditap. Deler departementet dette synet? Og, hvis ja, mener departementet dette kun gjelder for obligasjonsporteføljen, eller gjelder det også for aksjeporteføljen.

Svar:
Schaefer og Behrens mener det vil være hensiktsmessig å dele opp obligasjonsporteføljen for å rendyrke de ulike (og til dels motstridende) rollene som obligasjonsporteføljen har.  Mens kjerneporteføljens rolle er å dempe verdisvingningene i perioder med kriser i finansmarkedene, kan en eller flere tilleggsporteføljer ha som formål å høste en avkastning gjennom eksponering mot ulike typer risiko. Eksempler på investeringer som kan inngå i slike tilleggsporteføljer er selskapsobligasjoner med høy risiko og obligasjoner utstedt i lokal valuta i framvoksende markeder.

Det framgår av Meld. St. 15 (2010-2011) at departementet ikke har tatt endelig stilling til forslaget fra Schaefer og Behrens. Departementet skriver:

”SB mener det vil være hensiktsmessig å dele opp obligasjonsporteføljen for å rendyrke de to identifiserte rollene i henholdsvis en kjerneportefølje og en eller flere tilleggsporteføljer. De mener sistnevnte bør bestå av særskilte porteføljer for hver hovedgruppe av skjevfordelte risikofaktoerer. SB nevner investeringer i selskapsobligasjoner med høy risiko og obligasjoner utstedt i lokal valuta i framvoksende markeder som eksempler på investeringer som bør isoleres i hver sin tilleggsportefølje.

Departementet er enig i at en slik tilnærming vil gjøre departementets rammeverk bedre rustet til å omfatte investeringer som i dag inngår i investeringsuniverset, men som ikke inngår i departementets strategiske aktivaallokering. Banken har imidlertid hittil i praksis enten ikke benyttet disse investeringsmulighetene (obligasjoner utstedt i lokal valuta i framvoksende markeder) eller kun benyttet dem i liten grad (selskapsobligasjoner med høy risiko).

Behovet for en oppdeling av obligasjonsporteføljen må også ses i lys av allerede gjennomførte tiltak de siste årene. Norges Bank har lagt om forvaltningen av obligasjonsporteføljen. Banken har blant annet sagt opp de fleste eksterne mandater for forvaltning av obligasjonsporteføljen og har trukket tilbake godkjennelsen av en del renteinstrumenter. I tillegg har departementet stilt krav om at banken skal fastsette supplerende risikorammer utover forventet relativ volatilitet. Det stilles også krav til risikospredning av de aktive posisjonene og krav om å styre og måle risikoen på flere måter enn tdligere, jf. nærmere omtale i kapittel 5.2. Dette gjør at risikoen i fondets obligasjonsportefølje er rammet inn på en bedre måte enn tidligere.”

Selv om departementet skulle komme til at obligasjonsporteføljen bør deles i en kjerneportefølje og en eller flere tilleggsporteføljer, er det ikke gitt at det er mulig eller ønskelig å dele aksjeporteføljen på samme måte. Årsaken til det er at aksjeporteføljen i SPU først og fremst har én rolle: å høste risikopremier over tid. Obligasjonsporteføljen har derimot to roller: den skal på den ene side skal dempe svingningene i fondets avkastning og på den annen side bidra til å høste risikopremier som ofte kjennetegnes av mange år med små men positive bidrag til fondets avkastning og enkelte år med store verdifall. Forslaget om å dele obligasjonsporteføljen er begrunnet med at en i større grad ønsker å rendyrke disse to rollene i separate porteføljer. Dette hensynet gjør seg ikke gjeldende for aksjeporteføljen.