EF-rettsakter som etter en foreløpig oversikt vil kunne behandles i EØS-komiteen 31. januar 2003

EF-rettsakter som etter en foreløpig oversikt vil kunne behandles i EØS-komiteen 31. januar 2003

Vedlegg I
Veterinære og plantesanitære forhold

EØS-komitébeslutning om ikke-anvendelse av kapittel I om veterinære forhold for Liechtenstein

Sammendrag av innholdet

Ved EØS-komiteens beslutning nr. 69/98 av 17. juli 1998 ble det fastslått at Liechtenstein skulle gjennomføre bestemmelsene i kapittel I (Veterinære forhold) i den versjon som var gjeldende før nevnte beslutning, innen 1. januar 2000. Videre ble det fastslått at situasjonen skulle vurderes i løpet av 1999.

Ved EØS-komiteens beslutning nr. 54/2001 av 11. mai 2001 ble overgangsperioden forlenget til 31. desember 2001.

Det europeiske fellesskap, Liechtenstein og Sveits har nå inngått en avtale om at vedlegget om veterinære forhold i avtalen om handel med landbruksprodukter mellom Det europeiske fellesskap og Sveits, også skal gjelde for Liechtenstein. Denne avtalen omfatter regelverk som i stor grad tilsvarer Fellesskapets regelverk om veterinære forhold. Dermed er Liechtensteins overgangsperiode mht. veterinære forhold i EØS-avtalen ikke lenger aktuell.

Beslutningen som etter planen skal vedtas 31. januar, innebærer derfor at Liechtenstein gis varig unntak mht. regelverket om veterinære forhold i EØS-avtalen.

Merknader

Beslutningen har ingen konsekvenser for Norge.

Kapittel II Fôrvarer

302 R 1041 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1041/2002 av 14. juni 2002 om midlertidig godkjenning av nytt tilsetningsstoff i fôr

Sammendrag av innholdet

Rettsakten gir midlertidig godkjenning til tilsetningsstoffet 29 Semduramicin natrium, med handelsnavn Aviax 50%, som tilsetningsstoff i fôr til slaktekyllinger fram til 1. juni 2006.

Dette er i tråd med vedtak i Den faste komité for fôrvarer og EUs faste komité for næringsmiddelkjeden og dyrehelse.

Merknader

I henhold til EØS-avtalen kan Norge ha nasjonale bestemmelser for stoffer som tilhører gruppen 4.0 Koksidiostastika, slik omhandlede stoff gjør. Statens landbrukstilsyn har tilrådd at Semduramicin natrium ikke blir godkjent som fôrtilsetning i Norge. Rettsakten krever derfor ikke regelverksendring.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel, men at Norge kan benytte sin rett til å ha nasjonale bestemmelser om koksidiostatika.

302 R 1252 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1252/2002 av 11. juli 2002 om midlertidig godkjenning av nytt tilsetningsstoff i fôr

Sammendrag av innholdet

Rettsakten gir midlertidig godkjenning av et nytt konserveringsmiddel for korn med vanninnhold over 15% som skal brukes som fôr til gris og melkekuer. Middelet føres opp i vedlegg 3 under pkt 7.0 Konserveringsmidler, der det har nr 1 (midlertidig godkjent). Det består av 14% natriumbenzoat, 37% propionsyre, 11% natriumpropionat og 38% vann.

Den midlertidige godkjenningen gjelder til 1. august 2006.

Merknader

Rettsakten krever endring i fôrvareforskriften.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Kapittel III Plantesanitære forhold

301 D 0897 Kommisjonsvedtak 2001/897/EF av 12. desember 2001 om fastsettelse av regler for Fellesskapets ordning for sammenliknende prøver på og analyser av frø og formeringsmateriale av visse planter etter rådsdirektivene 66/400/EØF, 66/401/EØF, 66/402/EØF, 66/403/EØF, 68/193/EØF, 69/208/EØF, 70/458/EØF og 92/33/EØF

Sammendrag av innholdet

Rettsakten gjelder gjennomføring av sammenliknende forsøk av frøpartier/settepotet sertifisert i EU-landene i perioden 2002-2003.

Rådsdirektivene 66/400/EØF, 66/401/EØF, 66/402/EØF, 69/208/EØF og 70/458/EØF er alle en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 100 for 1991-92). Direktivene 66/403/EØF, 68/193/EØF og 92/33/EØF er ikke omfattet av EØS-avtalen.

Merknader

Rettsakten krever ikke regelverksendring.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

302 D 0280 Kommisjonsvedtak 2002/280/EF av 15. april 2002 om endring av kommisjonsvedtak 98/320/EF om gjennomføring av et tidsbegrenset forsøk med prøvetaking og analyse av frø etter rådsdirektivene 66/400/EØF, 66/401/EØF, 66/402/EØF og 69/208/EØF

Sammendrag av innholdet

Rettsakten gjelder videreføring av et tidligere vedtatt, tidsbegrenset forsøk der prøvetaking og frøanalyser kan gjøres av andre enn offentlig myndighet. Etter dette tidligere vedtaket kan personer/firmaer være autorisert av offentlig myndighet, men resultatene skal etterprøves av en gitt mengde stikkprøver. De land som ønsker å være med på forsøket, må melde seg på. Norge har tidligere akseptert det opprinnelige vedtaket. Med dette nye vedtaket videreføres det tidsbegrensede forsøket til 31. juli 2004.

Rådsdirektivene 66/400/EØF, 66/401/EØF, 66/402/EØF og 69/208/EØF er alle en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 100 for 1991-92).

Merknader

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring.

I Norge er det et system med offentlige prøvetakere for internasjonale analyser og autoriserte prøvetakere hos såvarefirmaene for innenlandsk produksjon. Prøvetakerne autoriseres og følges opp av Landbrukstilsynet. Laboratorieanalysene skal ifølge forskrift 13. september 1999 nr. 1052 om såvarer utføres av Landbrukstilsynet eller av laboratorium autorisert av Landbrukstilsynet.

Foreløpig er det ingen andre laboratorier for frøkontroll enn den offentlige frøkontrollen ved Landbrukstilsynet. Det er imidlertid kommet signaler fra private virksomheter som ønsker å starte opp med privatdrevet frøkontroll. Dette vil sannsynligvis være etablert i løpet av den prøveperioden som vedtaket gjelder for. I så fall er det aktuelt for Norge å melde seg på prøveordningen.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

302 D 0454 Kommisjonsvedtak 2002/454/EF av 12. juni 2002 om et tidsbegrenset forsøk med forhøyelse av maksimumsvekt for frøpartier av visse arter fôrvekster i henhold til rådsdirektiv 66/401/EØF

Sammendrag av innholdet

Rettsakten gjelder iverksettelse av et tidsbegrenset forsøk der maksimumsvekten for enkeltpartier av frø av visse fôrvekster, dvs. grasarter, økes fra 10 til 25 tonn. En evt. økning av partistørrelsen vil være en tilpasning til ønsker om endringer i omsetningspraksis for frøet, særlig med hensyn til transport.

Forsøket innebærer bl.a. en forpliktelse for deltakerne til å gjennomføre heterogenitetsundersøkelse av hvert parti for å konstatere at partiet oppfyller krav til ensartethet.

De land som ønsker å være med på forsøket må melde seg på.

Forsøket avsluttes 1. juni 2003.

Rådsdirektiv 66/401/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 100 for 1991-92).

Merknader

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring i og med at det er en forsøksordning.

I Norge foregår frøproduksjonen på så vidt begrensede arealer at partistørrelsen sjelden når opp til maksimumsgrensen på 10 tonn. Denne grensen har derfor vært sett som hensiktsmessig etter norske forhold. En økning i partistørrelsen vil ikke ha noen praktisk betydning for den innenlandske produksjonen, og det er derfor ikke aktuelt for Norge å delta i forsøket.

Ved import av frøpartier av enkelte arter, spesielt raigras, kan derimot en partistørrelse på opp til 25 tonn få en viss betydning.

Norsk floghavrelovgivning stiller strengere krav til prøvetaking av importpartier av storfrøede grasarter (som raigras) enn det som gjelder ved annen nasjonal og internasjonal handel for øvrig. En økning av partistørrelsen fra 10 til 25 tonn vil redusere sannsynligheten for påvisning av eventuell floghavre. Det synes likevel lite aktuelt å justere prøvetakingskravene.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Vedlegg II

Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering

Kapittel XII Næringsmidler

302 L 0042 Kommisjonsdirektiv 2002/42/EF av 17. mai 2002 som endrer vedleggene til direktiv 86/362/EØF, 86/363/EØF og 90/642/EØF om fastsetting av grenseverdier for rester av plantevernmidler i korn, næringsmidler av animalsk opprinnelse og visse produkter av vegetabilsk opprinnelse, herunder frukt og grønnsaker

Sammendrag av innholdet

Direktivet fastsetter grenseverdier for to stoffer, pyridat og bentazon som har oppnådd EU-godkjenning under 91/414/EØF ( jf. EØS-avtalens vedlegg II XV, Særskilt vedlegg nr 2 bind 5A s 75 (St.prp.nr 40 1993-94)). For visse næringsmidler foreligger det dokumentasjon som er tilstrekkelig til å fastsette grenseverdier. For bentazon gjelder dette erter med og uten belg og sojabønner. For pyridat gjelder dette grønnkål og purre og visse animalske produkter. For de øvrige matvarer settes grenseverdiene ved den analytiske bestemmelsesgrensen. Alle grenseverdier får status som midlertidige. Dette synliggjøres ved tilleggsmerkingen (p), dvs. "provisional". Grenseverdier med slik merking gjøres permanente dersom det 4 år etter at direktivet trådte i kraft ikke er framlagt dokumentasjon som berettiger fastsetting av høyere grenseverdier.

Kommisjonsdirektiv 2002/42/EF endrer vedleggene til direktiv 86/362/EØF(jf. EØS-avtalens vedlegg II XII, Særskilt vedlegg nr. 2 bind 4 s. 505 (St.prp.nr. 100 1991-92)), direktiv 86/363/EØF (jf. EØS-avtalens vedlegg II XII, Særskilt vedlegg nr. 2 bind 4 s. 512 (St.prp.nr. 100 1991-92)) og direktiv 90/642/EØF (jf. EØS-avtalens vedlegg II XII, Særskilt vedlegg nr. 2 bind 1/2/4 s. 270 (St.prp.nr. 100 1991-92)).

Merknader

Vedlegg II til forskrift 23. desember 1993 nr. 1388 om rester av plantevernmidler mv i næringsmidler vil måtte endres.

Både bentazon og pyridat er godkjent for bruk i Norge. Det er en del bruksområder som er godkjent i Norge og som i dette direktivet har fått en grenseverdi på påvisningsgrensen. Ifølge Landbrukstilsynets data vil ikke dette være et problem for de fleste bruksområdene. Det er bare rester av pyridat i hodekål og rosenkål som evntuelt kan være problematisk i forhold til disse grenseverdiene. Da disse grenseverdiene er midlertidige i 4 år, kan de eventuelt bli endret i EU hvis det legges frem restanalyseforsøk av akseptabel kvalitet.

Direktivet vil imidlertid ikke føre til endringer mht. godkjenning av plantevernmidler i Norge. Godkjenning av plantevernmidler ligger under EUs plantevernmiddeldirektiv 91/414/EØF. Dette direktivet er en del av EØS-avtalen, men Norge har et ikke-tidsavgrenset unntak for disse bestemmelsene. Godkjenning av plantevernmidler for bruk i Norge reguleres av lov om plantevernmidler av 5. april 1963 med tilhørende forskrifter.

Sakkyndige instansers merknader

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og familiedepartementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helsedepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

302 L 0063 Kommisjonsdirektiv 2002/63/EF av 11. juli 2002 som fastsetter nye retningslinjer for prøvetakingsmetoder ved overvåking av rester av plantevernmidler i planteprodukter og produkter av animalsk opprinnelse og som erstatter direktiv 79/700/EØF

Sammendrag av innholdet

Direktivet erstatter de gjeldende retningslinjene for prøvetaking ved overvåking av rester av plantevernmidler i næringsmidler. De nye retningslinjene er mer utførlig beskrevet enn de gamle. Mål og omfang er mer utdypet, det er flere og mer detaljerte definisjoner, og selve prøvetakingsmetodene er mer utførlig beskrevet.

Merknader

Henvisning til direktiv 79/700/EØF i Forskrift 21. desember 1993 nr. 1388 om rester av plantevernmidler mv i næringsmidler, jf. EØS-avtalens vedlegg II XII, Særskilt vedlegg nr. 2 bind 4 s. 312 (St.prp.nr. 100 1991-92). Henvisningen til direktiv 79/700/EØF byttes ut og det henvises til direktiv 2002/63/EF i stedet.

Nye og mer detaljerte retningslinjer vil forbedre prøvetaking ved overvåking av rester av plantevernmidler i næringsmidler og vil gjøre resultatene av overvåking sikrere og mer sammenlignbare med andre overvåkingsprogram.

Sakkyndige instansers merknader

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og familiedepartementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helsedepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

302 L 0066 Kommisjonsdirektiv 2002/66/EF av 16. juli 2002 som endrer vedleggene til direktiv 76/895/EØF, 86/362/EØF og 86/363/EØF og 90/642/EØF om fastsetting av grenseverdier for rester av plantevernmidler i frukt og grønnsaker, korn, næringsmidler av animalsk opprinnelse og visse produkter av vegetabilsk opprinnelse, herunder frukt og grønnsaker

Sammendrag av innholdet

Direktivet fastsetter endrede grenseverdier for tre stoffer: lindan, permetrin og paration, og nye grenseverdier for kvintozen. Det er bestemt at disse plantevernmidlene skal miste sin godkjenning i EU og dermed ikke inkluderes i vedlegget til direktiv 91/414/EØF (som er en liste med alle stoffer som har vært gjennom, og blitt godkjent, av EU). Da det altså ikke skal forekomme rester av disse stoffene i næringsmidler, settes grenseverdiene for disse stoffene til påvisningsgrensen. Det eneste unntaket er at rester av lindan i egg og fjørfekjøtt er satt til henholdvis 0,1 mg/kg og 0,7 mg/kg. Disse grensene er ikke satt pga bruk av lindan som plantevernmiddel pr idag, men fordi tidligere bruk av middelet har ført til at det vil kunne forekomme rester av lindan i egg og fjørfekjøtt.

Kommisjonsdirektivet endrer vedleggene til direktiv 86/362/EØF(jf. EØS-avtalens vedlegg II XII, Særskilt vedlegg nr. 2 bind 4 s. 505 (St.prp.nr. 100 1991-92)), Direktiv 86/363/EØF (jf. EØS-avtalens vedlegg II XII, Særskilt vedlegg nr. 2 bind 4 s. 512 (St.prp.nr. 100 1991-92)), direktiv 90/642/EØF (jf. EØS-avtalens vedlegg II XII, Særskilt vedlegg nr. 2 bind 1/2/4 s. 270 (St.prp.nr. 100 1991-92)) og direktiv 76/895/EØF (jf. EØS-avtalens vedlegg II XII, Særskilt vedlegg nr. 2 bind 4 s. 197 (St.prp.nr. 100 1991-92)).

Merknader

Vedlegg II til forskrift 23. desember 1993 nr. 1388 om rester av plantevernmidler mv i næringsmidler vil måtte endres.

Ettersom de fleste grenseverdiene er satt til påvisningsgrensen er det gode sikkerhetsmarginer til ADI-verdien (akseptabelt daglig inntak) ved inntak av disse stoffene i mengder tilsvarende de fastsatte grenseverdiene. Grenseverdiene er dermed helsemessig trygge.

Ingen av disse stoffene er lenger godkjent til bruk i Norge. Det vil derfor ikke ha noen konsekvenser for norske brukere av plantevernmidler.

Direktivet vil ikke føre til endringer mht. godkjenning av plantevernmidler i Norge. Godkjenning av plantevernmidler ligger under EUs plantevernmiddeldirektiv 91/414/EØF. Dette direktivet er en del av EØS-avtalen, men Norge har et ikke-tidsavgrenset unntak for disse bestemmelsene. Godkjenning av plantevernmidler for bruk i Norge reguleres av lov om plantevernmidler av 5. april 1963 med tilhørende forskrifter.

Sakkyndige instansers merknader

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og familiedepartementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helsedepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

302 L 0067 Kommisjonsdirektiv 2002/67/EF av 18. juli 2002 om endring av direktiv 2000/13/EF vedrørende merking av ingredienser i næringsmidler

Sammendrag av innholdet

Direktivet innebærer at kinin og/eller koffein brukt som aroma i produksjon og tilberedning av næringsmidler må nevnes med navn i ingredienslisten rett etter ordet aroma. Drikkevarer som inneholder koffein i mengder som overstiger 150mg/l skal merkes med "høyt koffeininnhold" og mengden koffein.

Denne bestemmelsen omfatter ikke produkter basert på kaffe, te eller ekstrakter av disse dersom "kaffe" eller "te" fremgår av varebetegnelsen.

Merknader

Direktivet inneholder endringer av direktiv 2000/13/EF (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 107/2001 av 28. september 2001), som tilsvarer forskrift av 21. des. 1993 om merking mv av næringsmidler som vil måtte endres.

Bakgrunnen for innføring av kravene er hensynet til personer som bør unngå disse substansene pga stoffskifteforstyrrelser eller overfølsomhet overfor substansene. Videre kan høyt koffeininnhold gi forbigående atferdsendringer, spesielt hos små barn, og bør også unngås av gravide. Man ønsker også å gjøre folk oppmerksom på innholdet av koffein i produkter som ikke normalt forbindes med koffein. Kommisjonen mener det er ønskelig å øke bevisstheten omkring høyt koffeininnhold i enkelte drikkevarer.

Sakkyndige instansers merknader

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og familiedepartementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helsedepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

302 L 0071 Kommisjonsdirektiv 2002/71/EF av 19. august 2002 som endrer vedleggene til kommisjonsdirektiv 76/895/EØF, 86/362/EØF, 86/363/EØF og 90/642/EØF om fastsetting av grenseverdier for rester av plantevernmidler i frukt og grønnsaker, korn, næringsmidler av animalsk opprinnelse og visse produkter av vegetabilsk opprinnelse, herunder frukt og grønnsaker

Sammendrag av innholdet

Direktivet endrer noen grenseverdier for to plantevernmidler: formotion og dimetoat. Det fastsetter også nye grenseverdier for et annet plantevernmiddel: oksodemeton-metyl. For dimetoat og oksodemeton-metyl settes grenseverdiene ned fordi noen medlemsland syntes det var nødvendig av helsemessige grunner. Disse midlene har så lave ADI-verdier (akseptabelt daglig inntak) at det var bekymring for at ADI kunne overskrides ved de grenseverdiene som forelå. Grenseverdiene settes ned til påvisningsgrensen for nesten alle matvarer for dimetoat (unntak er kirsebær, oliven, blomkål, rosenkål, hvitkål, salat, erter, hvete, rug og rughvete) og for oksodemeton-metyl (unntak er rosenkål, hvitkål, knutekål, salat, bygg og havre). For formotion er det ikke kjent at dette middelet er i bruk overhodet, og grenseverdien settes derfor ned til påvisningsgrensen i alle matvarer.

Kommisjonsdirektivet endrer vedleggene til direktiv 86/362/EØF(jf. EØS-avtalens vedlegg II XII, Særskilt vedlegg nr. 2 bind 4 s. 505 (St.prp.nr. 100 1991-92)), Direktiv 86/363/EØF (jf. EØS-avtalens vedlegg II XII, Særskilt vedlegg nr. 2 bind 4 s. 512 (St.prp.nr. 100 1991-92)), direktiv 90/642/EØF (jf. EØS-avtalens vedlegg II XII, Særskilt vedlegg nr. 2 bind 1/2/4 s. 270 (St.prp.nr. 100 1991-92)) og direktiv 76/895/EØF (jf. EØS-avtalens vedlegg II XII, Særskilt vedlegg nr. 2 bind 4 s. 197 (St.prp.nr. 100 1991-92)).

Merknader

Rettsakten krever endring i forskriften i vedlegg II til forskrift 21. desember 1993 nr. 1388 om rester av plantevernmidler mv i næringsmidler.

Kun dimetoat er godkjent til bruk i Norge. Endringer i grenseverdiene vil medføre at for noen bruksområder vil man måtte endre bruksbetingelsene (lavere doser) for å kunne overholde grenseverdiene. Landbrukstilsynet vil således endre på doseangivelsene på preparatets etikett.

Direktivet vil imidlertid ikke føre til endringer mht. godkjenning av plantevernmidler i Norge. Godkjenning av plantevernmidler ligger under EUs plantevernmiddeldirektiv 91/414/EØF. Dette direktivet er en del av EØS-avtalen, men Norge har et ikke-tidsavgrenset unntak for disse bestemmelsene. Godkjenning av plantevernmidler for bruk i Norge reguleres av lov om plantevernmidler av 5. april 1963 med tilhørende forskrifter.

Sakkyndige instansers merknader

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og familiedepartementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helsedepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

302 L 0072 Kommisjonsdirektiv 2002/72/EF av 6. august 2002 om plastmaterialer og gjenstander som er ment å komme i kontakt med næringsmidler

Sammendrag av innholdet

Rettsakten er en konsolidering av direktiv 90/128/EØF (plastdirektivet), med syv endringer, senest endret ved direktiv 2002/17/EF. Det konsoliderte direktivet opphever nåværende direktiv 90/128/EØF med påfølgende endringer: Direktiv 92/39/EF, direktiv 93/9/EF, direktiv 95/3/EF, direktiv 96/11/EF, direktiv 1991/91/EF, direktiv 2001/62/EF, direktiv 2002/17/EF.

Merknader

Rettsakten krever ingen endring, verken i matemballasjeforskriften eller annet regelverk utover endringer i hjemmelskjeden. Statens næringsmiddeltilsyn vil sammenholde direktiv 2002/72/EF med den norske matemballasjeforskriften, slik at eventuelle unøyaktigheter som kan ha oppstått ved gjentatte endringer av forskriften blir korrigert ved neste forskriftsendring. Rettsakten får ingen andre praktiske konsekvenser for Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og familiedepartementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helsedepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

302 R 1162 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1162/2002 av 28. juni 2002 om endring av forordning (EØF) nr. 94/92 om nærmere regler for gjennomføring av ordningen med import fra tredjestater, omhandlet i forordning (EØF) nr. 2092/91

Sammendrag av innholdet

Rettsakten endrer vedlegget til kommisjonsforordning 94/92 om import av økologisk merkede produkter fra land utenfor EØS. Vedlegget angir hvilke land som Kommisjonen har vurdert til å være ekvivalensland.

New Zealand er inkludert i listen for eksport av råvarer og foredlede produkter med unntak av omleggingsprodukter og produkter fra akvakultur.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 5. mai 1998 nr. 402 om produksjon og merking av økologiske landbruksvarer. Forskriften er en henvisningsforskrift som inkorporerer rådsforordning (EØF) nr. 2092/91, kommisjonsforordning (EØF) nr. 94/92 og kommisjonsforordning (EØF) nr. 207/93 med endringer.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Kapittel XV Farlige stoffer

302 L 0048 Kommisjonsdirektiv 2002/48/EF av 30. mai 2002 om endring av rådsdirektiv 91/414/EØF til å omfatte iprovalikarb, prosulfuron og sulfosufuron som aktive stoffer

Sammendrag av innholdet

Kommisjonsdirektiv 2002/48/EF omhandler beslutning om å inkludere tre EU-nye virksomme stoffer, iprovalikarb, prosulfuron og sulfosulfuron, i vedlegg I til rådsdirektiv 91/414/EØF (positivlisten). Virksomme stoffer som skal inngå i plantevernmidler, blir for tiden vurdert av EU-landene mht eventuell oppføring på positivlisten. Dette gjelder både "eksisterende" virksomme stoffer (på markedet per 25.juli 1993) og EU-nye virksomme stoffer. Bare stoffer som er oppført på positivlisten kan inngå i plantevernmidler som godkjennes av hvert enkelt medlemsland i hht kriteriene i rådsdirektiv 91/414/EØF.

Ved vurdering av preparater som inneholder de aktuelle stoffene for eventuell godkjenning i medlemslandene skal det tas spesielt hensyn til følgende:

Iprovalikarb: Beskyttelse av arbeiderne som foretar sprøyting.

Teknisk materiale som markedsføres, må spesifiseres og skal være bekreftet gjennom egnede analytiske data. Testmateriale i toksisitetstestene må sammenlignes og verifiseres mot spesifikasjonen av teknisk materiale.

Prosulfuron: Beskyttelse av grunnvann i sårbare områder og/eller ved spesielle klimaforhold. Dessuten må risikoen for akvatiske planter vurderes nøye dersom stoffet skal benyttes i nærheten av overflatevann. Der det er nødvendig, må det iverksettes tiltak for å redusere risikoen.

Sulfosulfuron: Beskyttelse av grunnvann i sårbare områder og/eller ved spesielle klimaforhold, og akvatiske planter og alger. Der det er nødvendig, må det iverksettes tiltak for å redusere risikoen.

Merknader

Rådsdirektiv 91/414/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr 40 (1993-94) bind 5A s. 575), men Norge har et ikke tidsavgrenset unntak for disse bestemmelsene. Vedtaket har derfor ingen rettslige konsekvenser for Norge. Vurdering av plantevernmidler for bruk i Norge reguleres av lov om plantevernmidler av 5. april 1963 med tilhørende forskrifter.

Iprovalikarb: Har aldri vært på markedet i Norge.

Prosulfuron: Har aldri vært på markedet i Norge.

Sulfosulfuron: Søknad om godkjenning av preparatet Monitor, som inneholder sulfosulfuron, ble avslått av Landbrukstilsynet på bakgrunn av Rådet for plantevernmidlers anbefaling (rådssak 70/00). Avslaget ble begrunnet med sulfosulfurons lange halveringstid i jord, lav mineralisering og høy mobilitet. I tillegg var ikke anaerob nedbrytning i jord eller nedbrytning ved lav temperatur dokumentert. Stoffets egenskaper medfører risiko for grunnvannsforurensning til tross for at midlet benyttes i lave doser.

Importør påklaget vedtaket, men fikk ikke medhold i klagen.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for tekniske handelshindringer, der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Fiskeridepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel i henhold til gjeldende unntak.

302 L 0064 Kommisjonsdirektiv 2002/64/EF av 15. juli 2002 om endring av rådsdirektiv 91/414/EF til å omfatte cinidon-ethyl, cyhalofop butyl, famoxadone, florasulam, metalaxyl-m og picolinafen som aktive stoffer

Sammendrag av innholdet

Kommisjonsdirektiv 2002/64/EF av 15.juli 2002 omhandler beslutning om å inkludere 6 EU-nye virksomme stoffer, cinidon-ethyl, cyhlofop butyl, famoxadone, florasulam, metalaxyl-m og picolinafen, i vedlegg I til rådsdirektiv 91/414 (positivlisten).

Virksomme stoffer som skal inngå i plantevernmidler blir for tiden vurdert av EU-landene mht eventuell oppføring på positivlisten. Dette gjelder både eksisterende virksomme stoffer (på markedet per 25. juli 1993) og EU-nye virksomme stoffer. Bare stoffer som er oppført på positivlisten kan inngå i plantevernmidler som godkjennes av hvert enkelt medlemsland i hht kriteriene i rådsdirektiv 91/414/EØF.

Ved vurdering av preparater som inneholder de aktuelle stoffene for eventuell godkjenning i medlemslandene skal det tas spesielt hensyn til følgende:

Cinidon-ethyl: Beskyttelse av grunnvann i sårbare områder og/eller ved spesielle klimaforhold, og akvatiske organismer. Der det er nødvendig må det iverksettes tiltak for å redusere risikoen.

Cyhalofop butyl: Effekten av sprøyting fra lufta på "non-target" organismer, spesielt akvatiske arter. Restriksjoner i bruken av stoffet må fastsettes der det er nødvendig. Dessuten må en være spesielt oppmerksom på den potensielle effekten av sprøyting fra bakken på akvatiske organismer i rismarker. Der det er nødvendig må det fastsettes bruksrestriksjoner for å redusere risikoen.

Famoxadone: De potensielle kroniske effektene av morstoffet eller metabolitter på meitemark. En må også være spesielt oppmerksom på faren for effekter på akvatiske organismer. Der det er nødvendig må det iverksettes tiltak for å redusere risikoen. Beskyttelse av sprøytemannskap krever også spesiell oppmerksomhet.

Florasulam: Beskyttelse av grunnvann i sårbare områder og/eller ved spesielle klimaforhold. Der det er nødvendig må det fastsettes bruksrestriksjoner for å redusere risikoen.

Metalaxyl-m: Beskyttelse av grunnvann i sårbare områder og/eller ved spesielle klimaforhold. Oppmerksomheten må rettes både mot morstoffet og de to metabolittene CGA 62826 og CGA 108906. Der det er nødvendig må det iverksettes tiltak for å redusere risikoen.

Picolinafen: Beskyttelse av akvatiske organismer. Der det er nødvendig må det iverksettes tiltak for å redusere risikoen.

Merknader

Rådsdirektiv 91/414/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr 40 (1993-94) bind 5A s. 575), men Norge har et ikke tidsavgrenset unntak for disse bestemmelsene. Vedtaket har derfor ingen rettslige konsekvenser for Norge. Vurdering av plantevernmidler for bruk i Norge reguleres av lov om plantevernmidler av 5. april 1963 med tilhørende forskrifter.

Cinidon-ethyl: Har aldri vært på markedet i Norge.

Cyhalofop butyl: Har aldri vært på markedet i Norge.

Famoxadone: Det ble søkt om godkjenning for dette stoffet i 2000. Saken er ikke behandlet.

Florasulam: Godkjent i Norge.

Metalaxyl-m: Stoffet er godkjent til beising. Et preparat der stoffet brukes til sprøyting ble avslått i Rådsmøte 12. juni 2002, sak 26/02. Rådet uttalte: "Epok 600 EC har betenkelige miljøegenskaper med meget høy mobilitet av metalaksyl-M og metabolitter som gir fare for grunnvannsforurensning. Stoffet blir funnet i overvåkning av både overflate- og grunnvann. Epok 600 EC bør ikke gis fornyet godkjenning da det finnes alternativer med bedre miljøegenskaper og det agronomiske behovet er begrenset." Importør har varslet at de vil klage.

Picolinafen: Har aldri vært på markedet i Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for tekniske handelshindringer, der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Fiskeridepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel i henhold til gjeldende unntak.

Kapittel XVI Kosmetikk

300 L 0006 Kommisjonsdirektiv 2000/6/EF av 29. februar 2000 om tilpasning til vedlegg II av rådsdirektiv 76/768/EØF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om kosmetiske produkter

Sammendrag av innholdet

Grunndirektiv 76/768/EØF innen kroppspleieprodukter, som er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St. prp. nr. 100 (1991-92) bind 6 s. 216), angir betinget tillatte stoffer som kan brukes med bestemte funksjoner (vedlegg III-VII) - samt hvilke stoffer som ikke kan brukes med noen funksjon (vedlegg II). Stofflistene revideres jevnlig på grunnlag av nye forskningsresultater og brukserfaring. Direktivet medfører endelig godkjenning av bl.a. konserveringsmiddelet P91.

Merknader

Forskrift 25. oktober 1995 nr. 871 for produksjon, import og frambud mv. av kosmetikk og kroppspleieprodukter med endringer vil måtte endres.

Direktivet omfatter flere endringer av kosmetikkregelverket som norsk fagmyndighet (SNT) ser som vesentlige forbedringer. Blant annet er det innført tillatelse til å bruke tre ny UV-filtre som antakelig kan komme til erstatning for eldre mindre effektive filter. Et annet stoff er blitt forbudt brukt som UV-filter. Det er innført en strengere regulering av bruken av benzalkonium klorid.

SNT har satt spørsmåltegn ved om stoffet P91 burde tillates i kosmetikk av sikkerhetsgrunner, men har ikke forbudt stoffet da det ikke er tatt spesielt mye i bruk (forholdsvis beskjeden risiko pr i dag). En venter også på utfallet av en igangsatt risikovurdering i EU.

Sakkyndige instansers merknader

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og familiedepartementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementett, Nærings- og handelsdepartementet og Helsedepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

Kapittel XIX Generelle bestemmelser på området tekniske handelshindringer

301 L 0095 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/95/EF av 4. oktober 2001 om endring av rådsdirektiv 92/59/EØF om generell produktsikkerhet

Sammendrag av innholdet

Rådsdirektiv 92/59/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 40 (1993-94) bind 6A s. 85). Målsettingen med direktivet er å sørge for at forbrukerprodukter som er gjort tilgjengelige for salg skal være sikre, å fremme en likeartet vurdering av sikkerhet ved produkter, og etablere systemer for varsling av og tiltak mot farlige produkter over landegrensene. Direktivet gjelder generelt for alle forbrukerprodukter som ikke er regulert gjennom egne direktiv, men kan også anvendes for sikkerhetsaspekter som ikke omfattes av særdirektiv.

Sentrale punkter i direktivet omfatter:

  • En klarere definisjon av direktivets formål og virkeområde. Det understrekes at det også omfatter produkter som i utgangspunktet ikke er tiltenkt vanlige forbrukere, men som likevel med rimelig sannsynlighet kan bli brukt av forbrukere. Det samme gjelder produkter som tilbys forbrukere i tilknytning til en tjeneste.
  • En sterkere vektlegging av europeiske standarder, og prosedyrer for utvikling av slike standarder, i tilknytning til at produkter som opplyses å være produsert i henhold til europeisk standard skal antas å oppfylle kravene i direktivet.
  • Utvidede krav til og hjemler for håndhevingsmyndigheter, blant annet til å beordre tilbakekallelse av farlige produkter som allerede er kommet i forbrukeres besittelse og til å forby eksport av farlige produkter til tredjeland
  • Nye krav til produsent/distributør. Dette gjelder særlig forpliktelser til å gi informasjon til og samarbeide med nasjonale myndigheter, til å gi informasjon til forbrukerne om farlige produkter, ha beredskap for effektivt å kunne tilbakekalle produkter og ha systemer for å oppspore hvilket vareparti et produkt kommer fra.
  • Endring av prosedyrene for notifikasjon og utveksling av informasjon samt av RAPEX-systemet (hastemeldinger om farlige produkter), og etablering av et nettverk for tilsynsmyndigheter.

Merknader

Revisjonen anses tilfredsstillende fra norsk side, og innebærer i visse henseender at direktivet tar inn nye elementer som allerede finnes i norsk lov. Direktivet vil likevel medføre behov for enkelte endringer i lov om kontroll med produkter og forbrukertjenester av 11. juni 1976 nr. 79.

Det reviderte direktivet vil i enkelte henseender forsterke kravene til nasjonal markedsovervåking og kontroll. Dette vil medføre enkelte administrative, økonomiske og budsjettmessige konsekvenser for norske tilsynsmyndigheter. Nye krav til produsenter, importører og distributører vil i noen henseende kunne gå lenger enn dagens lov og ha visse administrative og økonomiske konsekvenser for næringsdrivende.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for tekniske handelshindringer, der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Fiskeridepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Kapittel XXV Tobakk

301 L 0037 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/37/EF av 5. juni 2001 om tilnærming av medlemsstatenes lover og forskrifter om fremstilling, presentasjon og salg av tobakksprodukter

Sammendrag av innholdet

Direktivet erstatter direktiv 89/622/EØF, 92/41/EØF og 90/239/EØF, som er innlemmet i EØS-avtalen (jf. henholdsvis Særskilt vedlegg nr. 2 til St. prp. nr. 100 (1991-92) bind 6 s. 593, Særskilt vedlegg nr. 2 til St. prp. nr. 40 (1993-94) bind 6A s. 166 og Særskilt vedlegg nr. 2 til St. prp. nr. 100 (1991-92) bind 6 s. 597). Direktivet omhandler i hovedsak regulering av innhold i og merking av tobakksprodukter.

Direktivet inneholder nye og noe lavere maksimumsgrenser for innholdet av tjære, nikotin og kullos i sigaretter. Innholdet av disse stoffene skal måles eller kontrolleres av et laboratorium som er godkjent av medlemslandenes kompetente myndigheter. Medlemslandene kan videre kreve at produsenter eller importører utfører andre prøver for å undersøke innholdet av andre stoffer i tobakksvarene.

Direktivet inneholder nye krav til helseadvarsler og innholdsdeklarasjon på tobakksvarepakninger. Kravene til størrelse og utforming for øvrig skjerpes vesentlig i forhold til tidligere direktiver. Advarslene for snus endres fra "tobakk gir alvorlig helseskade" og "kreftfremkallende" til "denne tobakksvare kan være helseskadelig og er avhengighetsskapende." Direktivet oppstiller videre et forbud mot bruk av uttrykk som kan gi inntrykk av at et tobakksprodukt er mindre helseskadelig enn andre, for eksempel ved å betegne et produkt som "light" eller "mild." Direktivet oppstiller omsetningsforbud for snus i medlemslandene, med unntak for Sverige.

Direktivet innebærer en plikt for medlemslandene til å kreve oversikt over ingredienser og bestanddeler i tobakksprodukter med begrunnelse for bruken. Medlemslandene har ansvar for å formidle opplysninger om tobakksvarers innhold til forbrukerne, og opplysningene skal videresendes til Kommisjonen. For EFTA/EØS-landene vil EFTAs overvåkningsorgan, ESA, ha denne oppgaven.

Merknader

Lov om vern mot tobakksskader har bestemmelser om salg og frambud av tobakksprodukter. Bestemmelsene i loven suppleres av forskrift om merking av tobakksvarer og om tjære- og nikotininnholdet i sigaretter. Det var behov for endringer i lov og forskrift for å oppfylle de strengere bestemmelser som direktivet inneholder. Ot. prp. nr. 57 (2001-2002), som ble oversendt Stortinget 22. mars 2002, følger opp de deler av direktivet som krever endring i lov. Lovendringene ble vedtatt i lov 21. juni 2002 nr. 33. Helsedepartementet sendte i mai 2002 forslag til forskrift om innhold i og merking av tobakksvarer på høring. Denne forskriften tar sikte på å gjennomføre de øvrige deler av direktivet. Fastsettelse av forskriften er stilt i bero i påvente av endelig behandling av direktivet i EFTA/EØS-landene. Norge vil beholde unntaket fra omsetningsforbudet for snus.

Det legges opp til at Sosial- og helsedirektoratet får ansvaret for å følge opp direktivets bestemmelser. Dette innebærer i tillegg til direktoratets etablerte tilsynsoppgaver med tobakksskadelovgivningen, bl.a. at direktoratet skal innhente og bearbeide informasjon om tobakksvarer. Direktoratet vil også få hjemmel til å kreve at produsenter og importører foretar undersøkelser av innholdsstoffer i tobakksvarer, samt godkjenne og overvåke laboratorier som utfører slike undersøkelser.

Direktivet medfører enkelte overgangskostnader for industrien, særlig i forbindelse med endring av merkekravene og forbud mot betegnelser som "light" og "mild". Sosial- og helsedirektoratet vil få noe økte kostnader i forbindelse med innhenting og bearbeiding av informasjon om tobakksvarer.

Sakkyndige instanser merknader

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for tekniske handelshindringer, der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Fiskeridepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel under forutsetning av at Norge får beholde unntak fra omsetningsforbudet for snus.

Vedlegg VI Trygd

302 D 0154 Den administrative kommisjon for trygd for vandrearbeideres beslutning nr. 179 av 18. april 2000 om blanketter som er nødvendige for gjennomføringen av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 og 574/72 (E 111, E 111 B, E 113 til E 118, E 125 og E 126 til E 127)

Sammendrag av innholdet

Beslutningen endrer de blanketter som skal benyttes ved sykebehandling i henhold til forordningens avdeling III, kapittel 1. Den administrative kommisjon skal i henhold til sitt mandat, jf forordning nr. 1408/71 artikkel 81 bokstav a), behandle alle administrative spørsmål som oppstår i forbindelse med denne forordning. Dette omfatter i henhold til gjennomføringsforordningen nr. 574/72 artikkel 2 nr. 1 å utarbeide de blanketter som er nødvendige for anvendelsen av forordningen.

Merknader

Beslutningen er vedtatt i medhold av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 81 bokstav a) og rådsforordning (EØF) nr. 574/72 artikkel 2 nr. 1. Rådsforordning nr. 1408/71 og rådsforordning nr. 574/72 er inkorporert i norsk rett ved forskrift av 1. desember 2000 nr. 1204 med hjemmel i en rekke lover, herunder lov om folketrygd §§ 1-3 og 25-15. De aktuelle tilpasninger for EØS-land er allerede innarbeidet i de felles blanketter. Beslutningen krever ikke endringer i forhold til norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av relevante organer på departements- og direktoratsnivå uten at det har fremkommet merknader. Den er uproblematisk. Gode, klare og greie blanketter er nødvendige for å sikre at den enkelte mottar rett ytelse til rett tid.

302 D 0155 Den administrative kommisjon for trygd for vandrearbeideres beslutning nr. 183 av 27. juni 2001 om fortolkningen av artikkel 22 nr. 1 bokstav a) i rådsforordning (EØF) nr. 1408/71, vedrørende helsetjenester i forbindelse med graviditet og fødsel

Sammendrag av innholdet

Beslutningen presiserer at helsetjenester (naturalytelser) i forbindelse med graviditet og fødsel som tar til før 38. uke av svangerskapet og som ytes under midlertidig opphold i annet land enn det kompetente eller bostedslandet til en kvinne som er omfattet av bestemmelsene i artikkel 22 nr. 1 a) i rådsforordning (EØF) nr. 1408/71, skal anses som øyeblikkelig hjelp i overensstemmelse med de nevnte bestemmelser, såfremt årsakene til oppholdet er andre enn medisinske. Formålet er dels å fremme bevegelsesfriheten for gravide, dels å hindre misbruk, dvs. tilfeller hvor vedkommende reiser til et annet medlemsland for å få behandling uten å følge de prosedyrer som er fastlagt i artikkel 22 nr. 1 c) i forordningen hvoretter ytelsene i disse tilfeller er betinget av forhåndssamtykke fra den kompetente institusjon.

Merknader

Beslutningen er vedtatt i medhold av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 81 bokstav a). Rådsforordning nr. 1408/71 er inkorporert i norsk rett ved forskrift av 1. desember 2000 nr. 1204 med hjemmel i en rekke lover, herunder lov om folketrygd §§ 1-3 og 25-15. Beslutningen krever ikke endringer i forhold til norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av relevante organer på departements- og direktoratsnivå uten at det har fremkommet merknader. Den er uproblematisk.

Vedlegg XIII Transport

Kapittel V Sjøtransport

302 L 0059 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/59/EF av 27. juni 2002 om etablering av et overvåknings- og informasjonssystem for maritim trafikk

Sammendrag av innholdet

Med noen mindre justeringer viderefører direktivet kravene om ankomst-, avgangs- og uhellsmelding i rådsdirektiv 93/75/EØF om minimumskrav til fartøyer som har kurs for eller forlater Fellesskapets sjøhavner og som transporterer farlig eller forurensende last. Rådsdirektiv 93/75/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 40 (1993-94) bind 10a S. 334).

I tillegg til dette inneholder direktivet en rekke nye bestemmelser som har til formål å styrke sikkerheten og miljøet til sjøs. Blant annet innføres det en generell meldeplikt for alle fartøyer over 300 BT. Videre innføres det krav om å utstyre fartøyer med et transpondersystem, som innebærer at trafikksentralene kan følge skipets bevegelser i Fellesskapets farvann. Det innføres også krav om ferdsskrivere om bord på fartøyer over 3000 BT. Direktivet slår fast at medlemslandene skal iverksette alle tilgjengelige virkemidler for å hindre at fartøyer utsetter omgivelsene for fare for ulykker. Tiltak som her kan være aktuelle er å vedta påbudte seilingsleder, samt å utvide trafikksentralenes virkeområde til å gjelde utenfor norsk indre farvann. Medlemslandene har også adgang til å iverksette anbefalinger og tiltak rettet mot fartøyer under usedvanlig dårlige værforhold, og påtale ved overtredelse av lov- og forskriftsbestemmelser.

Merknader

I Sjøfartsdirektoratets forskrift av 2. april 1987 nr. 231 om rapportering av hendelse til sjøs som involverer skadelige stoffer må endres ettersom denne bare gjelder for fartøyer som befinner seg i norsk territorialfarvann, mens direktivet også retter seg mot fartøyer som befinner seg i norsk økonomisk sone.

Ifølge direktivet skal medlemsstatene sørge for at havnene har utarbeidet beredskapsplaner for mottak av fartøyer i nød. Kystverket har i samarbeid med andre etater i kystforvaltningen utarbeidet beredskapsplaner knyttet til miljø- og trafikksikkerheten i farvannet. Det er ikke utarbeidet tilsvarende beredskapsplaner for mottak av fartøyer som søker nødhavn. Fiskeridepartementet vil måtte ta initiativ til at slike planer blir utarbeidet.

Det må etableres en landbasert infrastruktur for mottak av signaler fra fartøyenes AIS-transpondere (Automatic Identification System). Kystverket startet dette arbeidet i 2002, og i St.prp. nr. 1 (2002-2003) er det foreslått å bevilge 30 mill kr. for fullføring av denne infrastrukturen. Videre vil direktivet medføre skjerpede krav til antall og metode for gjennomføring av kontroll av skip. Direktivet vil derfor ha visse økonomiske konsekvenser for staten. Direktivet vil også ha økonomiske konsekvenser for skipsfartsnæringen som må utstyre fartøyer med et AIS-transpondersystem og ferdsskrivere.

Direktivet antas ikke å påføre staten tilleggsoppgaver i særlig grad. De administrative konsekvensene av direktivet er således begrensede.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for transport der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Miljøverndepartementet og Finansdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Vedlegg XVII Opphavsrett

398 L 0044 Europaparlaments- og rådsdirektiv 98/44/EF av 6. juli 1998 om rettslig beskyttelse av bioteknologiske oppfinnelser

Sammendrag av innholdet

Direktivet inneholder bestemmelser om patentering av oppfinnelser knyttet til biologisk materiale (gener eller materiale som inneholder gener, herunder planter og dyr). Formålet med direktivet er å stimulere til bioteknologisk forskning og produktutvikling og å harmonisere medlemslandenes patentlovgivning til det indre marked. Utgangspunktet er at bioteknologiske oppfinnelser skal kunne beskyttes på samme måte som andre oppfinnelser.

Direktivet utelukker uttrykkelig patentering av metoder for kloning av mennesker og for endring av menneskelige kjønnscellers genetiske identitet, samt metoder som benytter menneskefostre og fremgangsmåter for modifisering av dyrs genetiske identitet når endringen vil kunne volde lidelse hos dyrene uten vesentlig medisinsk fordel for mennesker eller dyr. Direktivet utelukker også fremstilling av dyr basert på slike fremgangsmåter.

Direktivet inneholder et unntak fra patentbeskyttelsen som gjør at gårdbrukere i et visst omfang kan bruke såkorn og avkom fra egen drift til formering på egen gård uten å måtte betale ny lisensavgift til patenthaveren ("farmers’ privilege").

Merknader

Patentloven oppstiller et forbud mot patentering av "plantesorter eller dyreraser." Den viktigste konsekvensen av å godta direktivet, vil være at Norge må åpne for patentering av planter og dyr - bortsett fra plantesorter og dyreraser - og fremgangsmåter til fremstilling av planter og dyr, og at patentering av gener og celler vil gi patentvern også for planter og dyr som materialet er satt inn i.

Direktivet gir ingen rett til utvikling og bruk av bioteknologiske oppfinnelser som er forbudt etter andre regler. Heller ikke den norske patentloven innebærer noen slik rett. Generelt kan man si at patentretten er et dårlig egnet virkemiddel til å hindre uønsket aktivitet på bioteknologi-området. Dette må reguleres gjennom annet regelverk, f.eks. lov om medisinsk bruk av bioteknologi og lov om genteknologi.

Patentdirektivet skiller mellom oppdagelser og oppfinnelser. Det er bare oppfinnelser som kan patenteres. Dette innebærer bl.a. et skille mellom biologisk materiale slik det forekommer i naturen, og materiale som er atskilt fra naturen. Bare sistnevnte kategori kan patenteres. Slik er det også etter den norske patentloven.

Patentdirektivet forbyr patentering av mennesker og metoder for fremstilling av mennesker. Også kjønnsceller og fostre er omfattet av forbudet. Derimot kan deler av mennesker patenteres, dvs. gener og celler og antakelig også hele organer, forutsatt at det dreier seg om en oppfinnelse og ikke bare en oppdagelse: En del av det menneskelige legemet som er isolert fra det menneskelige legemet eller på annen måte frembrakt teknisk, herunder en sekvens eller delsekvens at et gen, kan utgjøre en patenterbar oppfinnelse, selv om delen i sin oppbygging er identisk med en naturlig forekommende del. Den norske patentloven åpner til en viss grad for patentering av biologisk materiale hentet fra dyr. Ut fra tilsvarende betraktninger vil det nok i visse tilfeller kunne gis patent på biologisk materiale også fra mennesker, f.eks. genmateriale og enkeltceller som ikke kan utvikles til et nytt individ. I Norge har det vært gitt patent på gener fra mennesker i tilfeller der Patentstyret har ment at kravet om oppfinnelseshøyde var oppfylt. Spørsmålet om hvor langt patenteringsadgangen strekker seg kan neppe anses som helt avklart etter patentloven. Heller ikke patentdirektivet er klart på dette punkt.

Patentdirektivet åpner for patentering av isolerte eller bearbeidede mikroorganismer. Patentet gir ingen enerett til å utnytte naturlig forekommende eksemplarer av den samme mikroorganismen. Det samme gjelder etter den norske patentloven. Mikroorganismer kan kort og upresist beskrives som levende organismer av mikroskopisk størrelse. I denne forstand er det korrekt å hevde at den norske patentloven allerede i dag åpner for "patent på liv".

Et gen har en styrende funksjon i utviklingen av en levende organisme, men kan aldri i seg selv utvikles til en organisme. Etter direktivet kan bearbeidet eller isolert genmateriale patenteres dersom grunnvilkårene for patent er oppfylt, og søkeren redegjør konkret for hvordan genet kan utnyttes industrielt. Patentvernet omfatter ikke naturlige forekomster av det samme genet, og det er opp til den nasjonale lovgivning å regulere om forskeren skal kunne bruke det patenterte genet. Også i Norge gis det i dag patent på oppfinnelser som består i eller gjør bruk av gener. Det første produktpatentet ble gitt i 1988. Patentet gjaldt en syntetisk fremstilt kopi av et naturlig forekommende menneskelig gen.

Nederland gikk i 1999 til søksmål for EF-domstolen med krav om at direktivet måtte kjennes ugyldig. Nederland hevdet bl.a. at direktivet regulerte et nytt rettsområde, og at beslutningen derfor skulle ha vært fattet ved enstemmighet og ikke ved kvalifisert flertall som var tilfellet. Nederland hevdet også at direktivet var i strid med internasjonale avtaler på området (bl.a. Biodiversitetskonvensjonen), og at muligheten for patentering av prosesser eller produkter basert på menneskelig materiale strider mot menneskeverdet. Italia og Norge intervenerte til støtte for Nederland. EF-domstolen forkastet i oktober 2001 alle framsatte påstander om ugyldighet.

Gjennomføringsfristen for direktivet var 30. juli 2000. Finland, Irland, Storbritannia, Danmark, Hellas og Spania har gjennomført direktivet i nasjonal rett. I Portugal er direktivet vedtatt av parlamentet og forventes gjennomført om kort tid. I de øvrige landene, med unntak av Frankrike og Sverige, er lovforslag om gjennomføring av direktivet til behandling i de respektive parlamenter.

Sakkyndige instansers merknader:

Direktivet ble sendt på høring 23. mars 1999. Høringsfristen gikk ut 23. juni 1999. Høringsrunden viser at viktige deler av direktivet er omstridt. I juni 2000 besluttet regjeringen at det skulle opprettes en hurtigarbeidende embetsverksgruppe for å vurdere om det finnes muligheter for tiltak som - i forbindelse med en eventuell innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen - kan imøtekomme de hovedinnvendingene som har vært reist mot direktivet i nasjonal og internasjonal sammenheng. Rapporten ble overlevert Justisministeren 2. november 2000. Rapporten er tilgjengelig på Justisdepartementets sider på ODIN.

Vedlegg XIX Forbrukervern

301 H 0193 Kommisjonsrekommandasjon 2001/193/EF 1. mars 2001 om forhåndsopplysninger til forbrukere fra långivere som tilbyr boligrelaterte lån

Sammendrag av innholdet

I rekommandasjonen er det lagt opp til en standardisering av informasjonsstrømmen fra långivere til låntakere i det indre marked. Hovedformålet er å øke utlånsaktiviteten over landegrensene. Standardiseringen av forhåndsopplysninger er ment å lette forbrukerens sammenlikning av tilbud fra ulike långivere.

Rekommandasjonen henvender seg både til markedsaktørene og til medlemsstatene.

Hva gjelder aktørene, legges det i rekommandasjonen opp til et to-trinns system for informasjonsgivning. Det anbefales at långiveren gir mer generelle opplysninger til forbrukeren om sentrale vilkår ved aktuelle låneprodukter. Det nærmere innholdet av slik "general information", er opplistet i vedlegg I til rekommandasjonen. Rekommandasjonen forutsetter videre at långiveren bør gi informasjon om det låneproduktet som er aktuelt for vedkommende forbruker ("personalised information"). Det bør i denne forbindelse benyttes et standardisert informasjonsskjema, et såkalt ESIS-skjema. ESIS-skjemaets innhold og utforming er detaljert angitt i vedlegg II til rekommandasjonen.

Videre inviterer rekommandasjonen medlemsstatene til å foreta en hensiktsmessig samordning mellom eventuelle eksisterende nasjonale krav til långiveres forhåndsinformasjon og kravene i rekommandasjonen.

Merknader

Bakgrunnen for rekommandasjonen er en bransjenorm for forhåndsinformasjon, en såkalt "Code of Conduct", fremforhandlet mellom europeiske interesseorganisasjoner for finansinstitusjoner og for forbrukerinteresser. Innholdet i bransjenormen og i rekommandasjonen er i det vesentlige det samme. Kommisjonen har signalisert at man vil vurdere rettslig bindende styringsinstrumenter dersom graden av overholdelse ikke viser seg tilfredsstillende.

Rettsaktens karakter av rekommandasjon innebærer at en innlemmelse av rettsakten i EØS-avtalen ikke vil innebære juridisk bindende forpliktelser for den norske stat (eller for bransjeaktører), kun en oppfordring til en bestemt bransjeatferd.

Motsatsen til rekommandasjonen er reglene om opplysningsplikt i finansavtaleloven med forskrifter, som allerede sikrer et høyt nivå av forbrukerbeskyttelse på området. Av betydning er også at deler av den norske bransjen allerede sluttet seg til rekommandasjonen, og har vist vilje til å foreta de nødvendige tilpasninger i sin praksis og sine standarder for forbrukerinformasjon.

Rekommandasjonen vil kunne få visse konsekvenser for bransjeaktører som frivillig slutter seg til den, i tilknytning til eventuell revidering av eksisterende informasjonsskjemaer og -rutiner. Konsekvensene for disse institusjonene begrenses av at opplysningsplikten etter norsk rett stort sett er i samsvar med rekommandasjonen, og at bransjen følgelig langt på vei allerede har utviklet informasjonsopplegget rekommandasjonen forutsetter. Rekommandasjonen gir for øvrig meget konkret anvisning på informasjonens form og innhold, herunder gjennom et vedlagt standardskjema.

Sakkyndige instansers merknader

Justisdepartementet har innhentet innspill fra UD, BFD, Finansdepartementet, Forbrukerrådet, Forbrukerombudet, Kredittilsynet, Sparebankforeningen og Finansnæringens Hovedorganisasjon. Rettsakten er funnet relevant og akseptabel.

Vedlegg XX Miljø

Kapittel I Allment

301 D 0681/301 H 0680 Kommisjonsvedtak 2001/681/EF og kommisjonsrekommandasjon 2001/680/EF av 7. september 2001 om retningslinjer for gjennomføring av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 761/2001 om frivillig deltakelse for organisasjoner i en fellesskapsordning for miljøstyring og miljørevisjon (EMAS)

Sammendrag av innholdet

Kommisjonsvedtaket og rekommandasjonen omhandler til sammen sju retningslinjer for implementeringen av EMAS-forordningen (EF) nr. 761/2001 (jf. omtale nedenfor). Formålet med retningslinjene er å sikre lik gjennomføring av forordningen i alle land, og omhandler bl.a. praktisering av logo, utarbeidelse av miljøredegjørelsen og medarbeideres innflytelse.

Merknader

Hittil har det vært svært varierende praksis med hensyn til implementering av EMAS i de ulike landene. Det anses som positivt at man nå søker å oppnå en mer ensartet praktisering av EMAS-forordningen i alle EØS-land.

Retningslinjene for implementering av EMAS innebærer ingen nye plikter, kun kommentarer og veiledninger i forhold til de kravene som allerede eksisterer. Det kreves ikke endring av det norske regelverket ut over de endringene som vil bli gjennomført som følge av revidert forordning om EMAS, jf. omtalen nedenfor.

Sakkyndige instansers merknader

I løpet at prosessen for utarbeidelse av retningslinjene har Statens forurensningstilsyn sendt dokumentene til Justervesenet og Brønnøysundregistrene for kommentarer. Justervesenet har deltatt på enkelte av møtene i Kommisjonen, og Næringslivets Hovedorganisasjon har deltatt som observatør. Det er ikke kommet vesentlige kommentarer til rettsaktene.

Rettsaktene har vært behandlet i Spesialutvalget for miljø hvor Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsaktene relevant og akseptabel.

301 R 0761 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 761/2001 om endring av rådsforordning (EØF) nr. 1836/93 om frivillig deltakelse for organisasjoner i en fellesskapsordning for miljøstyring og miljørevisjon (EMAS)

Sammendrag av innholdet

Rådsforordning (EØF) nr. 1836/93, den såkalte EMAS-forordningen (EMAS = Eco Management and Audit Scheme), er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 40 (1993-94) bind 12A s. 168). Den nå vedtatte endringsforordningen skal erstatte nevnte forordning.

Målsettingen med EMAS-forordningen er en vedvarende forbedring av miljøinnsatsen i de industriforetakene som deltar. Endringsforordningen utvider ordningen, slik at alle private og offentlige foretak kan delta. Det legges videre opp til at de ansatte skal involveres i hele EMAS-prosessen for derved å oppnå en effektiv gjennomføring. Man ønsker å fremme EMAS som den mest troverdige miljøstyringsstandarden og har derfor satt fokus på de områdene hvor EMAS går lenger enn Det internasjonale standardiseringsforbunds miljøstyringsstandard (ISO 14001), bl.a. overholdelse av miljølovgivningen og åpen dialog med berørte parter. Det er også opprettet et internasjonalt forum for akkrediteringsorganene og de ansvarlige registreringsorganene.

Merknader

EMAS-forordningen gjelder i dag som norsk lov, nedfelt i lov av 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven), jf. § 52c. Stortinget fattet den 14. februar 2002 vedtak om endring i denne bestemmelsen, for å legge til rette for gjennomføring av den nye forordningen (endringsforordningen) i norsk rett. Gjennom endringen gis departementet myndighet til å fastsette forskrift om EMAS. Endringen vil gjelde fra innlemming av endringsforordningen i EØS-avtalen. Fra dette tidspunktet vil i tillegg ny forskrift om EMAS bli vedtatt.

De økonomiske og administrative konsekvenser av endringen antas å bli beskjedne i omfang.

Sakkyndige instansers merknader

I løpet av prosessen i Kommisjonen har Statens forurensningstilsyn (SFT) hatt jevnlige kontaktmøter med Næringslivets hovedorganisasjon (NHO), Brønnøysundregistrene og Justervesenet. Disse har til dels også deltatt/vært observatør på møter i Kommisjonen.

Da forslag til gjennomføring av EMAS-forordningen i norsk rett var til høring hos berørte parter, fulgte forslaget til endret forordning som vedlegg. Det fremkom ingen vesentlige merknader til forslaget gjennom høringen.

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for miljø hvor Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Kapittel III Luft

302 D 0529 Kommisjonsvedtak 2002/529 av 27. juni 2002 om spørreskjema vedrørende medlemsstatenes gjennomføring av direktiv 1999/13/EF om begrensning av utslipp av VOC som skyldes bruk av organiske løsemidler i visse virksomheter og anlegg

Sammendrag av innholdet

Kommisjonsvedtak 2002/529/EF gjelder et spørreskjema/rapporteringsskjema som skal brukes i forbindelse med gjennomføringen av VOC-direktivet (direktiv 1999/13/EF om begrensning av utslipp av flyktige organiske forbindelser, jf. EØS-komiteens beslutning nr. 22/2000 av 23. februar 2000). Ifølge direktivets artikkel 11(1), som baserer seg på direktiv 91/692/EF, skal medlemslandene hvert tredje år rapportere til Kommisjonen. Spørreskjemaet skal sendes medlemslandene senest seks måneder før rapporteringsperioden begynner, og skal returneres i løpet av treårsperiodens siste ni måneder. Den første rapporteringsperioden løper fra 1. januar 2003 til 31. desember 2004. Formålet med spørreskjemaet er å få en oversikt over effektene av direktivet, og følge opp gjennomføringen i de ulike medlemsstater.

Merknader

Norsk regelverk må ikke endres. Spørreskjemaet innebærer at myndighetene må tilpasse registrerings- og rapporteringsrutinene for aktuelle virksomheter til den informasjonen som kreves gjennom spørreskjemaet fra Kommisjonen. Spørsmålene det søkes svar på er i tråd med det direktivet krever, og bør ikke ha noen overraskende effekt verken på myndighetene eller de aktuelle virksomhetene. Norge vil måtte tilpasse rapporterings- og registreringssystemer til det spørreskjemaet som foreligger.

Sakkyndige instansers merknader

Spørreskjemaet har ikke vært på høring. Berørte parter er i hovedsak forurensningsmyndighetene. Virksomhetene vil berøres indirekte gjennom rapporteringsskjema fra myndighetene, men skal ha oversikt over aktuelle spørsmål.

Vedtaket har vært behandlet i Spesialutvalget for miljø, der Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Kapittel V Avfall

301 D 0753 Kommisjonsvedtak 2001/753/EF av 17. oktober 2001
om rapporteringsskjema for gjennomføring av europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/53/EF om kasserte kjøretøyer

Sammendrag av innholdet

Kommisjonsvedtak 2001/753/EF er vedtatt i medhold av europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/53/EF om kasserte kjøretøyer (bilvrakdirektivet) artikkel 9. Direktiv 2000/53/EF ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 162/2001 av 11. desember 2001. Direktivet har som formål å redusere miljøskadelig påvirkning fra kasserte kjøretøy bl a ved innføring av produsentansvar. Artikkel 9 fastsetter en plikt for medlemslandene til å rapportere om gjennomføringen av direktivet til Kommisjonen (EFTA-landene rapporterer til ESA) hvert tredje år. Vedtaket inneholder et spørreskjema som skal benyttes ved rapporteringen.

Merknader

Bilvrakdirektivet er gjennomført i norsk rett gjennom forskrift om kasserte kjøretøy av 26. juni 2002. Vedtak 2001/753/EF krever ikke gjennomføring i norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Vedtaket har ikke betydning for private aktører og har derfor ikke vært på høring. Vedtaket har vært behandlet i Spesialutvalget for miljø, der Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

302 D 0151 Kommisjonsvedtak 2002/151/EF av 19. februar 2002
om minstekrav til vrakmelding for kasserte kjøretøyer

Sammendrag av innholdet

Kommisjonsvedtak 2002/151/EF er vedtatt i medhold av europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/53/EF om kasserte kjøretøyer (bilvrakdirektivet) artikkel 5. Direktiv 2000/53/EF ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 162/2001 av 11. desember 2001. Direktivet har som formål å redusere miljøskadelig påvirkning fra kasserte kjøretøy bl a ved innføring av produsentansvar.

Direktiv 2000/53/EF om bilvrak inneholder videre krav om at avregistrering av et kjøretøy bare kan skje ved fremvisning av en vrakmelding (skrotningsattest). For at de relevante myndigheter skal kunne godkjenne en vrakmelding fra et annet land, gir bilvrakdirektivet adgang for Kommisjonen til å fastsette minstekrav til en slik vrakmelding. Slike minstekrav er gitt i kommisjonsvedtak 2002/151/EF. Minstekravene er satt for å sikre identiteten til kjøretøyet som blir kassert, eieren og behandlingsanlegget mv.

Merknader

Bilvrakdirektivet er gjennomført i norsk rett gjennom forskrift om kasserte kjøretøy av 26. juni 2002. Vedtak 2002/151/EF krever ikke gjennomføring i norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Vedtaket har vært behandlet i Spesialutvalget for miljø, der Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Vedlegg XXI Statistikk

302 R 0113 Kommisjonsforordning (EF) nr. 113/2002 av 23. januar 2002 som justerer rådsforordning (EF) nr. 2223/96 med hensyn til klassifiseringen av utgifter etter formål

Sammendrag av innholdet

Forordningen knytter seg til rådsforordning (EF) nr. 2223/96, som er tatt inn i vedlegg XXI til EØS-avtalen. Formålet med forordningen er å gjøre tilpasninger i klassifikasjonene etter formål som angitt i vedlegg til rådsforordning nr. 2223/96, med bakgrunn i endringer vedtatt av Inter-Secretariat Working Groups on National Accounts når det gjelder klassifikasjonene COFOG, COICOP og COPNI.

Merknader

Norge har deltatt i drøftingene av forslaget, og det er ikke meldt om behov for tilpasninger og overgangsordninger. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendring. Det har ingen administrative konsekvenser og moderate økonomiske konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Statistisk Sentralbyrå, som finner den relevant og akseptabel.

Protokoll 31 om samarbeid på områder utenfor de fire friheter

302 D 1145 Europaparlaments- og rådsbeslutning nr. 1145/2002/EF av 10. juni 2002 om etablering av tiltak for å stimulere sysselsettingspolitikken 2002-2006

Sammendrag av innholdet

Europaparlaments- og rådsbeslutningen om etablering av tiltak på fellesskapsplan innenfor sysselsettingspolitikken 2002-2006 har sin rettslige basis i Amsterdamtraktatens artikkel 129 om sysselsettingspolitikk.

Aktivitetene under programmet skal bidra til gjennomføringen av den europeiske sysselsettingsstrategien. Det vil bli lagt opp til samarbeid og medvirkning av lokale og regionale myndigheter og arbeidslivets parter. Aktivitetene som skal støttes gjennom programmet omfatter blant annet analyse av trender i arbeidsmarkedet, evaluering av medlemslandenes nasjonale handlingsplaner for sysselsetting, identifisering og overføring av god praksis, utvikling av sammenlignbar statistikk og indikatorer, arrangering av seminarer, samt publisering og distribusjon av resultater. Programmet vil også finansiere driften av European Employment Observatory (EEO) der Norge har deltatt i deler av aktivitetene.

Merknader

Programmet er en oppfølger til EUs program som omhandler forskning, analyse og samarbeid innen feltene sysselsetting og arbeidsmarkedspolitikk (1998-2000) som EFTA/EØS-landene har deltatt i, jfr. Stortingets samtykke til St. prp. nr. 95 (1998-1999), jfr. EØS-avtalens protokoll 31, art. 15.

Programmet har et budsjettanslag på 55 mill. euro over 5-års perioden. Norge vil først kunne delta fra 2003 og budsjettanslaget for denne fireårsperioden er 50 mill. euro. Antatt kostnad for Norge vil være i gjennomsnitt ca. 1,9 mill NOK pr. år. I tillegg vil Norge bidra med innplassering av en nasjonal ekspert i Kommisjonen som del av vårt bidrag til de administrative kostnader ved programdeltakelse. Kostnadene ved deltakelse i programmet vil bli dekket over Arbeids- og administrasjonsdepartementets budsjett kap 1594 post 21.

Norsk deltakelse vil medføre at vi i programperioden får mulighet til deltakelse i enkelte aktiviteter innenfor EUs sysselsettingsstrategi. Programmet vil åpne for deltakelse i ulike aktivitetene fra norske myndigheter, forskningsmiljøer og partene i arbeidslivet. Hovedverdien av norsk programdeltakelse vil ligge i tilgang til data, inkludering i sammenlignbar statistikk og analyser, norsk deltakelse i europeiske prosjekter og seminarer og deltakelse i utveksling av informasjon og god praksis. Programdeltakelsen vil også sikre oss videre deltakelse i aktivitetene under European Employment Observatory.

Stortinget ga 12. desember 2002 samtykke til deltakelsen i programmet (jf. St.prp. nr. 6 (2002-2003)).

302 D 1786 Europaparlaments- og rådsbeslutning nr. 1786/2002/EF av 23. september 2002 om EUs folkehelseprogram (2003-2008)

Sammendrag av innholdet

Folkehelseprogrammet (2003-2008) samler EUs eksisterende handlingsprogrammer om folkehelse i ett program, samtidig som virkeområdet for programmet utvides.

Siden 1995/96 har Norge deltatt i åtte EU-programmer om folkehelse. Disse programmene omfatter bl.a. tiltak mot hiv/aids og smittsomme sykdommer, bekjempelse av kreft, helsefremmende tiltak, informasjon, utdanning og opplæring, tiltak mot narkotikaavhengighet, helseovervåking, tiltak mot skader og ulykker, tiltak mot forurensningsrelaterte og sjeldne sykdommer. Norge har også deltatt i etablering og oppfølging av EUs nettverk for smittsomme sykdommer gjennom samarbeid med Nasjonalt folkehelseinstitutt.

Samtlige åtte handlingsprogrammer løper ut 31.12.02, jf. St.prp. nr. 44 (2000-2001) der programmer som hadde kortere løptetid ble forlenget ut 2002. Det nye folkehelseprogrammet vil tre i kraft fra 1. januar 2003.

Det nye folkehelseprogrammet har en forenklet struktur og administrasjon, og vil fokusere på tre grunnpilarer:

  • Innsamling og analyse av data, og forbedre informasjon om disse dataene til brukergrupper.
  • Respondere raskt på helsetrusler.
  • Forebygge viktige helsedeterminanter og fremme folkehelsen.

EU vil med dette programmet utvikle en integrert og omfattende strategi for å bedre folkehelsen. Programmet har sammenheng med at EU ønsker å stå bedre rustet mot utbrudd av sykdommer og eventuelt reagere raskere på slike. Det vil forenkle administrasjonen og derved søke å motvirke den fragmentering av virksomheter og tiltak som de tidligere programmene kunne legge opp til.

Merknader

Ved deltakelse i EUs nye folkehelseprogram vil de administrative og økonomiske konsekvenser for Norge øke med 10-15% i forhold til de handlingsprogrammene som er virksomme idag og som blir faset ut fra 01.01.03. Det totale budsjettet til det nye folkehelseprogrammet ligger på 312 millioner Euro over 6 år, det vil si om lag 52 mill Euro pr. år. Norsk andel av dette vil utgjøre ca. åtte millioner kr pr. år. I og med at innholdet i det nye programmet med hensyn til ivaretakelse av tiltak mot misbruk av narkotiske stoffer foreløpig ikke er avklart, vil utgiftene til programmet deles med 7/8 på Helsedepartementet og 1/8 på Sosialdepartementet i 2003. For Helsedepartementets vedkommende belastes utgiftene på kap 719 post 21 og kap 739 post 21. For Sosialdepartementets vedkommende belastes utgiftene på kap 620 post 21.

Stortinget ga 11. desember 2002 samtykke til deltakelsen i programmet (jf. St.prp. nr. 11 (2002-2003)).