EF-rettsakter som etter en foreløpig oversikt vil kunne behandles i EØS-komiteen 20. juni 2003

EF-rettsakter som etter en foreløpig oversikt vil kunne behandles i EØS-komiteen 20. juni 2003

Vedlegg I Veterinære og plantesanitære forhold

Kapittel I Veterinære forhold

300 D 0766 Rådsvedtak 2000/766/EF av 4. desember 2000 om visse beskyttelsestiltak mot overførbare spongiforme encefalopatier og fôring med animalske proteiner

Sammendrag av innholdet

Rettsakten innfører et midlertidig forbud mot bruk av visse foredlede animalske proteiner i fôr til matproduserende dyr, bortsett fra fiskemel til andre dyr enn drøvtyggere på visse vilkår. Det opprinnelige forbudet gjaldt i tidsrommet 1. januar til og med 30. juni 2001. Artikkel 4 nr. 2 og 3, som begrenser gyldigheten av rettsakten, er senere opphevet ved kommisjonsforordning (EF) nr. 1326/2001, dvs. at forbudet opprettholdes.

Merknader

Landbruksdepartementet og Fiskeridepartementet har besluttet at rettsakten skal gjennomføres i norsk rett uten å vente på at den innlemmes i EØS-avtalen. Midlertidig forskrift om forbud mot foredlede animalske proteiner i fôr til produksjonsdyr ble vedtatt 22. desember 2000 og trådte i kraft 1. januar 2001. Forskriften er senere gjort permanent. Det er gjort unntak når det gjelder bestemmelser om bruk av fiskemel i fôr til matproduserende dyr. Norge fremmet forslag om tilpasningstekst for å tillate bruk av fiskemel til drøvtyggere. Kommisjonen godtok ikke tilpasningsteksten, og Fiskeridepartementet og Landbruksdepartementet har akseptert at fiskemel ikke lenger kan brukes til drøvtyggere. Se ellers merknader til forordningene (EF) nr. 999/2001, 1248/2001 og 1326/2001. Statens dyrehelsetilsyn har utarbeidet forslag til endringsforskrift.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

301 D 0009 Kommisjonsvedtak 2001/9/EF av 29. desember 2000 om kontrolltiltak for gjennomføring av rådsvedtak 2000/766/EF om visse beskyttelsestiltak mot overførbare spongiforme encefalopatier og fôring med foredlede animalske proteiner

Sammendrag av innholdet

Rettsakten fastsetter gjennomføringsbestemmelser for produksjon, transport og bruk av fôr som inneholder fiskemel, dikalsiumfosfat og hydrolyserte proteiner i de tilfellene der det er unntak fra forbudene fastsatt i vedtak 2000/766/EF (jf. omtale ovenfor). Det fastsettes nærmere bestemmelser om rutiner for handel med foredlede animalske proteiner innen EØS-landene og til/fra EØS-landene. Videre fastsettes meldeplikt til Kommisjonen om anlegg som driver virksomhet i henhold til vedtaket.

Merknader

Forskrift 22. desember 2000 nr. 1416 om midlertidig forbud mot foredlede animalske proteiner i fôr til produksjonsdyr er endret for å oppfylle kravene i vedtaket.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

301 D 0165 Kommisjonsvedtak 2001/165/EF av 27. februar 2001 om endringer i vedtak 2001/9/EF om kontrolltiltak for gjennomføring av midlertidig forbud mot foredlede animalske proteiner i fôr

Sammendrag av innholdet

Rettsakten presiserer og endrer vedtak 2001/9/EF for å lette gjennomføringen av vedtak 2000/766/EF. De viktigste endringene er:

1. Det klargjøres at fôr som inneholder foredlede animalske proteiner, må produseres på anlegg som ikke fremstiller fôr til matproduserende dyr. Unntak gjelder hvis de foredlede proteinene er fiskemel, dikalsiumfosfat eller hydrolyserte proteiner som oppfyller rettsaktens krav.

2. Kravene til fremstillingsprosess for hydrolyserte proteiner klargjøres, blant annet med ulike krav avhengig av hva slags råvare de hydrolyserte proteinene fremstilles av.

Merknader

Rettsakten krever endring i vedlegg til forskrift av 22. desember 2000 nr. 1416 om forbud mot bruk av foredlede animalske proteiner i fôr til produksjonsdyr. Statens dyrehelsetilsyn har utarbeidet forslag til endringsforskrift.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

302 D 0248 Kommisjonsvedtak 2002/248/EF av 27. mars 2002 om endring av rådsvedtak 2000/766/EF og kommisjonsvedtak 2001/9/EF med hensyn til overførbare spongiforme encefalopatier og fôring med animalske proteiner

Sammendrag av innholdet

Rettsakten gjør unntak fra forbudet om bruk av foredlede animalske proteiner til fôring av produksjonsdyr ved å tillate bruk av egg og eggprodukter.

Videre spesifiserer rettsakten at fiskemel som skal brukes til fôring, skal komme fra anlegg som bearbeider utelukkende fisk, og som er godkjent i henhold til vedtak 90/667/EØF. Tidligere vedtak presiserte at anleggene kun skulle produsere fiskemel.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 22. desember 2000 nr. 1416 om forbud mot bruk av foredlede animalske proteiner i fôr til produksjonsdyr, selv om bestemmelsene i hovedsak allerede er gjennomført i norsk rett. Statens dyrehelsetilsyn har utarbeidet forslag til endringsforskrift.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

302 D 1003 Kommisjonsvedtak 2002/1003/EF av 18. desember 2002 om fastsettelse av minimumskrav for kartlegging av prionproteingenotyper hos saueraser

Sammendrag av innholdet

Rettsakten fastsetter minimumskrav for kartlegging av prionproteingenotyper hos saueraser. Senest 1. juli 2003 skal prionproteingenotypene hos alle sauerasene som er av nasjonal opprinnelse, eller som utgjør en vesentlig populasjon i hvert land, kartlegges. Svarene skal rapporteres senest 1. oktober 2003.

Merknader

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring.

For norske myndigheter har det vært viktig at kartleggingen gjennomføres før en tar endelig stilling til utforming av kontrollprogram for TSE hos småfe basert på avl for resistens mot skrapesyke.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

301 R 0999Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 999/2001 av 22. mai 2001 som fastsetter regler for forebygging av, kontroll med og utryddelse av visse spongiforme encefalopatier, med endringer i:

301 R 1248Kommisjonsforordning (EF) nr. 1248/2001 av 22. juni 2001 om endring av vedleggene III, X og XI til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 999/2001 når det gjelder overvåking av og testing for overførbare spongiforme encefalopatier

301 R 1326Kommisjonsforordning (EF) nr. 1326/2001 av 29. juni 2001 som fastsetter overgangsordninger for å åpne for overgangen til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 999/2001 som fastsetter regler for forebygging av, kontroll med og utryddelse av visse spongiforme encefalopatier, og endring av vedleggene VII og XI til forordningen

Sammendrag av innholdet

Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 999/2001 fastsetter regler for forebygging av, kontroll med og utryddelse av overførbare spongiforme encefalopatier (TSE) hos dyr. Dette er sykdommer som ødelegger hjernen og gjør den svampaktig. De viktigste er BSE (kugalskap) hos storfe og skrapesyke hos småfe. Rettsakten samler regelverket om TSE og innebærer på enkelte områder videreføring av allerede iverksatte tiltak, mens det på andre områder iverksettes nye tiltak.

Rettsakten inneholder bestemmelser om:

Kap I: Omfang, definisjoner og sikkerhetstiltak.

Kap II: En rekke tiltak relatert til TSE skal gjøres avhengig av en klassifisering av forekomst og risikonivå i det enkelte land (medlemsstater og tredjeland) ut fra undersøkelser og kriterier fastsatt i vedlegg II.

Kap III: Minimumsomfang for overvåking av BSE og skrapesyke i det enkelte land (nærmere beskrevet i vedlegg III som er endret ved kommisjonsforordning (EF) nr. 1248/2001), forbud mot enkelte råvarer i fôr til drøvtyggere/matproduserende dyr (nærmere beskrevet i vedlegg IV), krav om fjerning og destruksjon av spesifisert risikomateriale (SRM, nærmere beskrevet i vedlegg V), begrensninger i bruk bl. a. av mekanisk utbenet kjøtt (nærmere beskrevet i vedlegg VI) samt krav om at alle land skal ha utdanningsprogrammer om TSE.

Kap IV: Hvordan mistanker om og utbrudd av TSE skal håndteres, herunder krav om nasjonale beredskaps- og tiltaksplaner (nærmere beskrevet i vedlegg VII som er endret ved kommisjonsforordning (EF) nr. 1326/2001).

Kap V: Vilkår for innførsel og utførsel av storfe, sau og geit og avlsmateriale av disse samt for handel med visse animalske produkter (nærmere beskrevet i vedlegg VIII og IX).

Kap VI: Bestemmelser om referanselaboratorier samt valg av prøvetakings- og analysemetoder (nærmere beskrevet i vedlegg X som er delvis endret ved kommisjonsforordning (EF) nr. 1248/2001).

Kap. VII: Administrative bestemmelser, herunder bestemmelser om overgangsordninger (nærmere beskrevet i vedlegg XI som er endret ved kommisjonsforordning (EF) nr. 1326/2001).

Kommisjonsforordning (EF) nr. 1248/2001 opphever vedtakene 98/272/EF og 2000/764/EF. Kommisjonsforordning (EF) nr. 1326/2001 opphever artikkel 4 nr. 2 og 3 i vedtak 2000/766/EF, samt vedtakene 94/381/EF, 94/474/EF og 2000/418/EF.

Forordningene viderefører forbudet mot å bruke foredlede animalske proteiner, inkludert fiskemel, i fôr til matproduserende dyr. Den fastsetter fortsatt unntak for fiskemel til andre matproduserende dyr enn drøvtyggere på visse vilkår. Videre samler de og delvis utvider bestemmelsene om fjerning og destruering av spesifisert risikomateriale (SRM) som er de delene av storfe og småfe som innebærer en spesiell risiko for å overføre eventuell BSE-smitte (hode med hjerne og øyne, ryggmargen, milten og deler av tarmen).

Forordningene krever en betydelig økt overvåkingsaktivitet. Gjennomføring av overvåkingsprogrammene for storfe og småfe er viktig for den nye risikoklassifiseringen som EU skal gjennomføre. Den skal danne grunnlag for det risikobaserte tiltaksnivået som forordningene legger opp til.

Merknader

Norge har allerede gjennomført mye av EUs lovgivning om TSE. I likhet med EU har Norge innført forbud mot foredlede animalske proteiner som fôr. Norge er i ferd med å forby også fiskemel. Videre har Norge innført noen av bestemmelsene om fjerning av SRM, men har ingen regel om at hele ryggraden skal fjernes. Påbud om fjerning av ryggraden fra slaktedyr og forbud mot bruk av fiskemel i fôr til drøvtyggere vil kreve forskriftsendringer.

Forordningene legger opp til en ny risikoklassifisering av enkeltland. Dersom Norge i tiden fremover beholder sin gunstige klassifisering, gis det muligheter for mindre omfattende tiltak mot BSE enn dem vi i dag gjennomfører. Forordningene krever en betydelig økt overvåkingsaktivitet, spesielt for skrapesyke. Overvåkingsprogrammene for storfe og småfe er et viktig kriterium i den risikoklassifiseringen som skal gjennomføres.

Etter den første risikovurderingen EU foretok med hensyn til mulighet for BSE i medlemslandene og en rekke andre land, ble Norge som eneste EØS-land satt i beste kategori, som vil si land med minimal risiko for BSE. Ut fra dette mente Norge at det var grunnlag for å oppnå unntak fra forbudet mot bruk av fiskemel i fôr til drøvtyggere og fra regelen om fjerning av ryggraden hos slaktedyr, og det ble fremmet forslag om tilpasningstekster. Kommisjonen ville imidlertid ikke godta forslagene. Landbruksdepartementet og Fiskeridepartementet har akseptert at fiskemel ikke lenger kan brukes til drøvtyggere. Det vil også bli innført påbud om fjerning av ryggraden på slaktedyr. Kostnadene ved dette må dekkes av kjøttbransjen. Den har beregnet kostnadene til ca. 9 mill. kroner. Til sammenlikning ville det ha kostet 66,3 mill. kroner årlig om Norge i stedet skulle teste alle storfe eldre enn 30 måneder ved slakting (100 000 dyr ekstra som måtte testes).

Ved den endring som er gjort ved kommisjonsforordning (EF) nr. 1248/2001, spesifiseres det i Vedlegg III kapittel A pkt. I.2.3. til forordning (EF) nr. 999/2001 hvilke land som kan gjennomføre redusert overvåking av BSE hos storfe. Kommisjonen har akseptert at Norge får en tilpasning som muliggjør tilsvarende årlig testomfang som Sverige, dvs. 10 000 friske storfe eldre enn 30 måneder ved slakting. På lengre sikt kan forordningene føre til mindre kostnadskrevende tiltak knyttet til SRM og foredlede animalske proteiner i fôr.

Med bakgrunn i en risikovurdering av Norges status med hensyn til skrapesyke hos sau som Veterinærinstituttet utførte for Landbruksdepartementet, bl.a. for å ha et bedre grunnlag for å utarbeide forslag til tilpasningstekst til rettsakten, ble det fremmet forslag om tilpasningstekst. Det ble foreslått at Norge skal teste 42 500 friske småfe per år. Kommisjonen har akseptert tilpasningsteksten.

I påvente av at TSE-forordningene blir innlemmet i EØS-avtalen, er det allerede fra 2003 satt i verk den økte overvåkingen for BSE og skrapesyke som de innebærer. Det testes ca. 16 500 såkalte risikodyr (selvdøde og dyr på slakteri der BSE ikke kan utelukkes) av storfe og 10 000 friske storfe eldre enn 30 måneder ved slakting. Videre er det for 2003 lagt opp til at det skal testes 6000 risikodyr av småfe og 42 500 friske småfe ved slakting. Landbruksdepartementet har innarbeidet kostnadene for dette, totalt 88,8 mill. kroner, i budsjettet for 2003. I forhold til den overvåkingsaktivitet som er lagt til grunn i St.prp. nr. 1 (2001-2002), er de årlige merkostnader for forvaltningen beregnet til vel 32 mill. kroner.

Det må utarbeides utdanningsprogrammer om TSE for ulike yrkesgrupper som håndterer dyr. Det innføres plikt til å ha nasjonal beredskaps- og tiltaksplan for TSE.

Rettsaktene krever endringer i følgende forskrifter og instruks:

Forskrift 27. juni 2002 nr. 732 om bekjempelse av dyresjukdommer

Forskrift 25. mars 2002 nr. 305 om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel av storfe

Forskrift 31. desember 1998 nr. 1480 om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel av småfe

Forskrift 31. desember 1998 nr. 1486 om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel av embryo av storfe

Forskrift 31. desember 1998 1489 om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel av storfesæd

Forskrift 13. august 1999 nr. 1974 om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel av visse animalske produkter og animalsk avfall

Forskrift 1. mars 1999 nr. 276 om særskilte beskyttelsestiltak mot bovin spongiform encefalopati (BSE) ved innførsel fra Portugal

Forskrift 1. desember 1999 nr. 1199 om forbud, inntil videre, mot import av ferskt kjøtt og næringsmidler som inneholder kjøtt av storfe slaktet i Storbritannia

Forskrift 1. desember 1999 nr. 1200 om forbud, inntil videre, mot import av ferskt kjøtt og næringsmidler som inneholder kjøtt av storfe slaktet i Portugal

Forskrift 26. mai 2000 nr. 548 om særskilte beskyttelsestiltak som er nødvendige på grunn av bovin spongiform encefalopati (BSE) i Det forente kongerike (UK)

Forskrift 20. november 2000 nr. 1163 om spesifisert risikomateriale med hensyn til overførbare spongiforme encefalopatier (SRM)

Forskrift 22. desember 2000 nr. 1416 om forbud mot bruk av foredlede animalske proteiner i fôr til produksjonsdyr

Forskrift 16. mai 2001 nr. 514 om forbud mot bruk av visse animalske avfallsprodukter i fôr til produksjonsdyr

Instruks 2. januar 2001 nr. 1 om overvåking av og tiltak mot bovin spongiform encefalopati (BSE) ved nødslakting og slakting av storfe som avviker fra det normale samt ved slakting av importerte storfe eller avkom etter importerte kyr

Sakkyndige instansers merknader

Rettsaktene har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsaktene relevante og akseptable.

302 R 0270 Kommisjonsforordning (EF) nr. 270/2002 av 14. februar 2002 om endring av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 999/2001 i forhold til spesifisert risikomateriale (SRM) og epidemiologisk overvåking av overførbare spongiforme encefalopatier, og om endring av forordning (EF) nr. 1326/2001 i forhold til fôr og markedsføring av sau og geit og produkter av disse

Sammendrag av innholdet

TSE-forordningen (forordning (EF) nr. 999/2001) fastsetter regler for forebygging av, kontroll med og utryddelse av overførbare spongiforme encefalopatier hos dyr. Forordningen samler den gjeldende fellesskapslovgivning om TSE, og betyr på visse områder videreføring av allerede iverksatte tiltak, mens det på andre områder iverksettes nye tiltak.

Kommisjonsforordning (EF) nr. 270/2002 endrer vedlegg III og XI til TSE-forordningen:

Vedlegg III Overvåkningssystemer: Det fastsettes utvidede krav til TSE-overvåking av småfe. For å skaffe en bedre oversikt over TSE-situasjonen hos småfepopulasjonen i alle medlemsstatene, utvides antallet småfe som skal testes for å øke sannsynligheten for påvisning (en forekomst på 0,005% med en konfidens på 95%) som følge av vitenskapskomiteens uttalelser av 18. - 19.10.2001 og 29. – 30.11.2001. Vedlegget fastsetter, ut fra populasjonens størrelse, antallet dyr som skal testes i hver av medlemsstatene.

Vedlegg XI Overgangsordninger: Ordningene justeres for SRM (spesifisert risikomateriale for overførbare spongiforme encefalopatier). Tarmkrøset hos storfe uansett alder skal anses som SRM. Det etableres et harmonisert kontrollsystem knyttet til fjerningen av ryggraden fra hele, halve og kvarte slakt i de medlemsstatene som tillater at ryggraden fjernes hos detaljvirksomheter/slaktere. Medlemsstatene kan tillate at hodekjøtt og tunger fra storfe, sau og geit kan skjæres fra hodet i nedskjæringsvirksomheter som er særskilt godkjent for dette. Panama og El Salvador tilføyes listen over tredjeland som er unntatt fra kravet om fjerning av SRM ved import til EU av animalske produkter fra storfe, sau og geit i vedlegg XI litra A nr. 6 og listen over tredjeland som er unntatt fra særskilte krav om sertifisering m.v. av et gjennomført forbud mot fôring av drøvtyggere med drøvtyggerprotein og særskilte krav om identifikasjon m.v. ved import av levende storfe og ova i vedlegg XI litra D nr. 4.

Forordning (EF) nr. 1326/2001 artikkel 1 nr. 2 endres for å klargjøre at de tiltak TSE-forordningens artikkel 7 fastsetter for fôr, ikke skal gjelde før medlemsstatenes BSE-status er vurdert på nytt og før alle felles bestemmelser om fôring med relevans for TSE, håndheves effektivt. Inntil da skal overgangsordningene gjelde.

Merknader

Testing av småfe i det omfanget som forordningen forutsetter, vil kreve en betydelig økning i antall småfe som det skal tas prøver fra i forbindelse med normal slakting (anslagsvis fra ca. 15 000 til ca. 52 000) og i antall selvdøde eller avlivede småfe som det skal tas prøver fra i felt under skrapesykeovervåkningsprogrammet (anslagsvis fra ca. 2 600 til ca. 6 000).

Bakgrunnen for å økt prøvetaking er ønsket om å påvise skrapesyke dersom den finnes blant 1 av 20 000 slaktede småfe over 18 måneder (mot tidligere 1 av 5 000), eller blant 1 av 2 000 selvdøde/avlivede småfe over 18 måneder (mot tidligere 1 av 1 000).

Norge kan reservere seg mot denne utvidede overvåkingen. Bakgrunnen er at den overvåkingen som vi har gjennomført i det nasjonale overvåkings- og kontrollprogrammet, indikerer at utbredelsen av skrapesyke i norsk småfepopulasjon er høyere enn 0,005 % hos slaktede småfe over 18 måneder og 0,05 % hos selvdøde/avlivede småfe over 18 måneder slik at prøvetallet iht. forordning (EF) nr. 1248/2001 er tilstrekkelig for å dokumentere antatt norsk nivå av skrapesyke. Dette nivået dokumenterer en forekomst på minst 0,02% hos slaktede småfe og 0,1% hos selvdøde/avlivede småfe over 18 måneder.

Norge kan også reservere seg ved å peke på at behovet for å kartlegge forekomst av skrapesyke på et så lavt nivå, er lite i Norge fordi vi ikke har BSE. Den økte interessen for å oppdage en lav forekomst av skrapesyke i småfepopulasjonen er knyttet til usikkerheten om BSE kan skjule seg blant skrapesyketilfellene hos småfe. Norge har imidlertid valgt å utvide testingen av småfe.

Se ellers merknader under forordning (EF) nr. 999/2001 foran.

Rettsakten krever i likhet med de tidligere omtalte TSE-forordninger endringer i forskrifter og instruks:

Forskrift 27. juni 2002 nr. 732 om bekjempelse av dyresjukdommer

Forskrift 25. mars 2002 nr. 305 om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel av storfe

Forskrift 31. desember 1998 nr. 1480 om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel av småfe

Forskrift 31. desember 1998 nr. 1486 om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel av embryo av storfe

Forskrift 31. desember 1998 nr. 1489 om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel av storfesæd

Forskrift 13. august 1999 nr. 1974 om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel av visse animalske produkter og animalsk avfall

Forskrift 1. mars 1999 nr. 276 om særskilte beskyttelsestiltak mot bovin spongiform encefalopati (BSE) ved innførsel fra Portugal

Forskrift 1. desember 1999 nr. 1199 om forbud, inntil videre, mot import av ferskt kjøtt og næringsmidler som inneholder kjøtt av storfe slaktet i Storbritannia

Forskrift 1. desember 1999 nr. 1200 om forbud, inntil videre, mot import av ferskt kjøtt og næringsmidler som inneholder kjøtt av storfe slaktet i Portugal

Forskrift 26. mai 2000 nr. 548 om særskilte beskyttelsestiltak mot bovin spongiform encefalopati (BSE) ved innførsel fra Det forente kongerike (UK)

Forskrift 20. november 2000 nr. 1163 om spesifisert risikomateriale med hensyn til overførbare spongiforme encefalopatier (SRM)

Forskrift 22. desember 2000 nr. 1416 om forbud mot bruk av foredlede animalske proteiner i fôr til produksjonsdyr

Instruks 2. januar 2001 nr. 1 om overvåking av og tiltak mot overførbare spongiforme encefalopatier (TSE) ved slakting av nærmere bestemte grupper storfe og småfe

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

302 R 1494 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1494/2002 av 21. august 2002 om endring av vedleggene III, VII og XI til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 999/2001 når det gjelder overvåking av bovin spongiform encefalopati, utryddelse av overførbare encefalopatier, fjerning av spesifisert risikomateriale og regler for import av levende dyr og produkter av animalsk opprinnelse

Sammendrag av innholdet

Rettsakten reviderer vedleggene III, VII og XI til forordning (EF) nr. 999/2001. Vedlegg III og XI er tidligere endret ved forordning (EF) nr. 270/2002.

Endringene i vedlegg III vedrører hvilke grupper av storfe som skal testes for BSE. For å unngå uforholdsmessig store kostnader, er det åpnet opp for noe mindre testing av dyr i fjerntliggende områder hvor organisert oppsamling av døde dyr ikke finnes. Dette gjelder både storfe og småfe som ikke skal brukes til humant konsum. Vedlegg III gir nå også medlemslandene mulighet til, på frivillig basis, å drive overvåkning av TSE hos andre dyrearter enn storfe og småfe.

I vedlegg VII fjernes krav om destruksjon av egg og embryo fra BSE-tilfeller.

I vedlegg XI endres definisjonen av SRM noe (deler av ryggraden og hofteben er ikke lenger SRM). Vedlegg XI fastslår også at det er svært usannsynlig at storfe fra Island og Vanatu skal ha BSE, og føyer derfor disse landene til listen over godkjente tredjeland hvor animalske produkter med innhold fra storfe eller småfe kan importeres fra.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 27. juni 2002 nr. 732 om bekjempelse av dyresjukdommer, forskrift 20. november 2000 nr. 1163 om spesifisert risikomateriale med hensyn til overførbare spongiforme encefalopatier (SRM), forskrift 22. desember 2000 nr. 1416 om forbud mot bruk av foredlede animalske proteiner i fôr til produksjonsdyr og instruks 2. januar 2001 nr. 1 om overvåking av og tiltak mot bovin spongiform encefalopati (BSE) ved nødslakting og slakting av storfe som avviker fra det normale samt ved slakting av importert storfe og avkom etter importerte kyr.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Utvalget fant rettsakten relevant og akseptabel med tilpasningstekst, som går ut på at Norge skal teste samme antall friske storfe ved slakting som Sverige (10 000 dyr pr. år). Videre at Norge årlig skal teste 42 500 friske sauer ved slakting og 6 000 syke/selvdøde sauer. Kommisjonen har akseptert tilpasningsteksten. Se ellers omtale under forordning (EF) nr. 999/2001 foran.

303 R 0260 Kommisjonsforordning (EF) nr. 260/2003 av 12. februar 2003 om endring av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 999/2001 når det gjelder utryddelse av overførbare spongiforme encefalopatier hos sau og geit og vilkår for handel med levende sau og geit og embryo fra storfe

Sammendrag av innholdet

Rettsakten tar storfeembryo ut av regelverket som omhandler TSE. Dette er etter anbefaling fra SSC.

Bestemmelsene for bekjempelse av småfe ved funn av skrapesyke fastsettes. Det er enten full utslakting ("stamping out") eller bare slakting av dyr med mottakelige genotyper. Det nedfelles vilkår for dyr og avlsmateriale som ønskes tatt inn i en besetning hvor det har vært påvist skrapesyke.

Videre fastsettes det vilkår for handel med småfe innen EU basert på genotyper og mottakelighet for TSE.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 31. desember 1998 nr. 1480 om dyrehelsemessige vilkår for innførsel og utførsel av småfe og forskrift 27. juni 2002 nr. 732 om bekjempelse av dyresjukdommer.

Sakkyndige instansers merknader

Statens dyrehelsetilsyn har uttalt at det er positivt at det fastsettes krav om bekjempelse av skrapesyke, og at det er en mulighet å velge full utslakting. Det vil bli vurdert om det i en eventuell søknad til ESA om godkjenning av nasjonalt program (frist 1. oktober 2003), skal søkes om ikke å tillate handel med sau fra primærbesetning med visse genotyper (ARR/ARR, genotyper som antas ikke å være mottakelige for skrapesyke). Forordningen åpner for dette.

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel, men ba om Landbruksdepartementet og Statens dyrehelsetilsyn i samsvar med uttalelsen fra Dyrehelsetilsynet vurderer å søke om unntak fra bestemmelsen om at det er lov å handle med dyr fra primærbesetninger med visse genotyper.

Kapittel II Fôrvarer

302 L 0032 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/32/EF av 7. mai 2002 om uønskede stoffer i fôrvarer

Sammendrag av innholdet

Rettsakten er en erstatning for rådsdirektiv 1999/29/EF om uønskede stoffer og produkter i fôrvarer, som oppheves. Direktiv 1999/29/EF ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 71/2000 av 2. oktober 2000.

Innholdet i direktiv 2002/32/EF er som følger:

-Presisering av definisjoner av aktuelle begrep som brukes i direktivet. "Uønskede stoffer" er for første gang definert

-Vedlegg I inneholder liste over uønskede stoffer og maksimumsgrense for innhold av dem i ulike fôrvarer angitt som mg/kg (ppm) basert på fôrvare med 12% vann

-EØS-landene skal i samarbeid med bransjen kartlegge kilder for uønskede stoffer når maksimumsgrensene overskrides eller når nivået stadig heves. Gjennom årlig rapportering skal ESA og medlemslandene informeres om funn av kilder og om tiltak som settes i verk for å redusere innholdet av eller fjerne de uønskede stoffene i fôrvarer. Ved akutt fare skal de orienteres umiddelbart

-Med økende innhold av uønskede stoffer er det nødvendig å sette tiltaksgrenser som skal være grunnlag for å iverksette nærmere undersøkelser. Vedlegg II skal benyttes til det

-Fôrvarer som overstiger maksimumsgrensen for uønskede stoffer, skal ikke lenger brukes i fortynning med tilsvarende eller andre fôrvarer

-Innhold av uønskede stoffer i tilskuddsfôr skal ikke overstige grensene for fullfôr, basert på sammensetningen av daglig fôrrasjon

-Kommer det fram nye opplysninger om stoffer eller det finnes uønskede stoffer som ikke omfattes av vedlegg I , men som medfører fare, kan medlemslandet innføre midlertidig lavere maksimumsgrenser eller forby fôrvarer som inneholder stoffet

-Kommisjonen skal definere akseptable rutiner for dekontaminering i tillegg til kriterier for produkter som har gjennomgått en slik prosess

-Bestemmelsene i direktivet gjelder også fôrvarer som eksporteres til tredjeland

-Direktiv 1999/29/EF oppheves fra 01.08.2003 og erstattes av dette direktivet. Innhold i og tiltak for å gjennomføre direktivet skal publiseres før 01.05. 2003, og det skal tre i kraft senest fra 01.08.2003.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 7. november 2002 nr. 1290 om fôrvarer, som er en felles fôrvareforskrift for landdyr og akvatiske dyr.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

303 L 0007 Kommisjonsdirektiv 2003/7/EF av 24. januar 2003 som endrer betingelsene for godkjenning av canthaxantin i fôrvarer, i samsvar med rådsdirektiv 70/524/EØF

Sammendrag av innholdet

Rettsakten fastsetter øvre grense for bruk av canthaxantin som tilsetningsstoff i fôrvarer til 25 mg/kg fôr til laksefisk og slaktekylling og 8 mg/kg i fôr til verpehøner. Godkjenningen er permanent. Endringene har bakgrunn i at Scientific Committee on Food, SCF, i 1997 endret ADI-verdiene for canthaxantin fra matvarer til 0,03 mg/kg kroppsvekt. På den bakgrunn har SCAN (Vitenskapskomiteen for fôrvarer) revurdert øvre grense for canthaxantin i fôrvarer til laksefisk, slaktekylling og verpehøner for å sikre folkehelsen.

Tilsynsmyndigheten skal informere om og legge til rette for å innføre bestemmelsene i dette direktivet innen 1. september, og det skal tre i kraft fra 1. desember 2003.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 7. november 2002 nr. 1290 om fôrvarer, Vedlegg 3D pkt 6.0 Fargestoffer.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

302 R 1756 Rådsforordning (EF) nr. 1756/2002 av 23. september 2002 om endring av rådsdirektiv 70/524 om tilsetningsstoffer til fôr når det gjelder tilbaketrekking av godkjenning av et tilsetningsstoff og endring av kommisjonsforordning (EF) nr. 2430/1999

Sammendrag av innholdet

Rettsakten innebærer at direktiv 70/524 EØF endres ved at E- 769 Nifursol forbys som tilsetningsstoff til fôr.

Tilsetningsstoffet Nifursol, et nitrofuran, klassifiseres innenfor gruppen koksidiostatika og andre legemidler som brukes i fôr. Stoffet ble godkjent for 10 år fra 1982, og det er senere vurdert hvorvidt nitrofuraner skal aksepteres som tilsetningsstoff. På grunn av stoffets mutagene egenskaper, gentoksitet og karsinogene effekt, ble Den faste komité for fôrvarer bedt om å foreta en ny risikovurdering. Den faste komité for fôrvarer uttalte i 2001 at bruk av E 769 Nifursol ikke kan sies å være trygt for folkehelsen. Det skyldes vansker med å fastsette akseptabelt nivå for rester av stoffet i matvarer og dermed inntaket hos mennesker. Supplerende opplysninger ble lagt fram, men etter ny vurdering i 2002 opprettholder Den faste komité for fôrvarer sitt standpunkt.

Kravene til godkjenning av tilsetningsstoff etter direktiv 70/524/EØF er ikke lenger tilfredsstilt for Nifursol, da stoffet kan medføre fare for folkehelsen. Godkjenningen er derfor trukket, og E 769 Nifursol blir ikke tillatt brukt som tilsetningsstoff til fôr etter 31. mars 2003.

Dette innebærer at rådsdirektiv 70/524/EØF og kommisjonsforordning (EF) nr. 2430/1999 endres ved at E 769 Nifursol tas ut.

Merknader

I henhold til EØS-avtalen kan Norge ha nasjonale bestemmelser for tilsetningsstoffer i gruppe 4.0 Koksidiostatika. Nifursol er ikke godkjent som tilsetningsstoff til fôrvarer i Norge. Det er et generelt ønske om å redusere bruken av koksidiostatika som fôrtilsetning.

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring. Norge har nasjonale regler på det gjeldende området, der E 769 Nifursol ikke er godkjent.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

302 R 1876 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1876/2002 av 21. oktober 2002 om foreløpig godkjenning for ny anvendelse av et tilsetningsstoff til fôrvarer

Sammendrag av innholdet

Rettsakten gir foreløpig godkjenning som tilsetningsstoff i fôr til verpehøner for en blanding av enzymet Endo-1,4-beta-xylanase EC 3.2.1.8 og Endo-1,3(4)-beta-glukanase EC 3.2.1.6. Godkjenningen går fram til 1.10.2006. Preparatet som er nr. 24 i opplistingen, er tidligere foreløpig godkjent for bruk i slaktekyllingfôr. Dokumentasjonen for bruk til verpehøner er vurdert av SCAN (Vitenskapskomiteen for fôrvarer) ut fra krav som stilles i rådsdirektiv 70/524/EØF og godkjenningen er i samsvar med beslutning i Den faste komité for næringsmiddelkjeden og dyrehelse.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 7. november 2002 nr. 1290 om fôrvarer.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

302 R 2188 Kommisjonsforordning (EF) nr. 2188/2002 av 9. desember 2002 om foreløpig godkjenning av nytt bruksområde for tilsetningsstoff til fôrvarer

Sammendrag av innholdet

Rettsakten gir foreløpig godkjenning av utvidet bruksområde for to enzymer.

Nr 11 Endo-1,4-beta-glukanase EC 3.2.1.4, Endo-1,3(4)-beta-glukanase EC 3.2.1.6, Endo-1,4 beta-xylanase EC 3.2.1.8 er foreløpig godkjent som tilsetningsstoff i fôr til verpehøner og til smågris. Enzymet er allerede gitt foreløpig godkjenning til bruk i fôr til slaktekylling og slaktekalkun.

Nr 51 Endo-1,4 beta-xylanase EC 3.2.1.8 er foreløpig godkjent som tilsetningsstoff i fôr til slaktekalkun. Enzymet er allerede gitt foreløpig godkjenning til bruk i fôr til slaktekylling og smågris.

Godkjenningen bygger på dokumentasjon fra tilvirker. Bruken har fått anbefaling fra SCAN (Vitenskapskomiteen for fôrvarer) og er i tråd med tilråding fra Den faste komiteen for næringsmiddelkjeden og dyrehelse.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 7. november 2002 nr. 1290 om fôrvarer.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

303 R 0162 Kommisjonsforordning (EF) nr. 162/2003 av 30. januar 2003 om godkjenning av tilsetningsstoff til fôrvarer

Sammendrag av innholdet

Rettsakten godkjenner tilsetningsstoffet E 771 Diclazuril som tilsetning i fôr til livkylling fram til 16 ukers alder. Stoffet er klassifisert som et koksidiostatikum. Det omsettes som Diclazuril 0,5g/100g, handelsnavn Clinacox 0,5% premiks, og Diclazuril 0,2g /100g, handelsnavn Clinacox 0,2% premiks. Godkjenningen gjelder fram til 20.01.2013 og er i samsvar med tilrådinger fra SCAN (Vitenskapskomiteen for fôrvarer) og Den faste komiteen for næringsmiddelkjeden og dyrehelse.

Merknader

I henhold til EØS-avtalen kan Norge ha nasjonale bestemmelser for tilsetningsstoffer i gruppe 4.0 Koksidiostatika. Ut fra norske bestemmelser er det ikke aktuelt å bruke E 771 Diclazuril i fôr til livkyllinger. Rettsaken krever derfor ikke gjennomføring i norsk regelverk.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel ut fra det faktum at Norge kan ha nasjonale bestemmelser for koksidiostatika.

Kapittel III Plantesanitære forhold

302 D 0984 Kommisjonsvedtak 2002/984/EF av 16. desember 2002 om fortsettelsen av de sammenliknende EU-prøver på og -analyser av frø og formeringsmateriale av gramineae, Triticum aestivum, Vitis vinifera, Brassica napus og Allium ascalincum under rådsdirektivene 66/401/EØF, 66/402/EØF, 68/193/EØF, 92/33EØF, 2002/54/EF, 2002/55/EF, 2002/56/EF og 2002/57/EF

Sammendrag av innholdet

Rettsakten gjelder videreføring av sammenlignende prøver og analyser i EU-landene i 2003 av frø og annet formeringsmateriale produsert i 2001. Denne prøve- og analyseserien ble opprinnelig fastsatt ved kommisjonsvedtak 2001/897. Serien skal fortsette for diverse grasarter, hvete, vindrue, kålrot og sjalottløk. Landene deltar med frø m.v. av de artene som normalt produseres og omsettes i det enkelte land.

Merknader

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Vedlegg II Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering

Kapittel XII Næringsmidler

302 D 0840 Kommisjonsvedtak 2002/840/EF av 23.oktober 2002 om godkjenning av bestrålingsanlegg for næringsmidler i tredjeland

Sammendrag av innholdet

Vedtaket er en godkjenning av bestrålingsanlegg for næringsmidler i tredjeland. Ifølge direktiv 1999/2/EF kan ikke bestrålt mat importeres fra tredjestater hvis den ikke er behandlet ved et anlegg godkjent av EU. Kommisjonen har mottatt søknader fra myndighetene i Sør-Afrika (tre anlegg) og Ungarn (ett anlegg). De aktuelle anleggene er inspisert og funnet å være i overensstemmelse med kravene i direktiv 1999/2/EF.

Merknader

Forskrift av 20. mars 2001 om behandling av næringsmidler med ioniserende stråling bygger på europaparlaments- og rådsdirektiv 1999/2/EF og 1999/3/EF, jf. EØS-komiteens beslutning nr. 12/2001 av 23. februar 2001 om endring av EØS-avtalens vedlegg II. Punkt 3 i § 9 i forskriften slår fast at næringsmidler behandlet med ioniserende stråling bare kan importeres fra tredjeland dersom "de er behandlet på et bestrålingsanlegg som er godkjent av Fellesskapet, og som er oppført på den offisielle listen over godkjente bestrålingsanlegg".

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring.

Sakkyndige instansers merknader

Statens Næringsmiddeltilsyn (SNT) har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og familiedepartementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helsedepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

302 L 0079 Kommisjonsdirektiv 2002/79/EF av 2. oktober 2002 om endring av vedleggene til direktiv 76/895/EØF, 86/362/EØF, 86/363/EØF og 90/642/EØF om fastsettelse av grenseverdier for rester av plantevernmidler i korn og visse produkter av vegetabilsk opprinnelse, herunder frukt og grønnsaker

Sammendrag av innholdet

Direktivet endrer, eller setter nye, grenseverdier for en rekke plantevernmidler: abamectin, azocyklotin, bioresmetrin, bifentrin, bitertanol, bromopropylat, klofentezin, cyromazin, cyheksatin, fenpropimorf, flucytrinat, heksakonazol, metakrifos, myklobutanil, penkonazol, prokloraz, prefenofos, resmetrin, tridemorf, triadimefon og triadimenol. Disse stoffene er enten gamle stoffer som er blitt tatt av markedet i EU, eller er stoffer som er i bruk og som man nå har fått tilstrekkelig informasjon om, slik at det er mulig å sette grenseverdier. For de stoffene der det ikke lenger fins et godkjent bruksområde, er grenseverdien i alle matvarer satt til deteksjonsgrensen.

Kommisjonsdirektivet endrer vedleggene til direktiv 76/895/EØF, 86/362/EØF (jf. EØS-avtalens vedlegg II XII, Særskilt vedlegg nr 2 bind 4 s 505 (St.prp.nr 100 1991-92)), 86/363/EØF (jf. EØS-avtalens vedlegg II XII, Særskilt vedlegg nr 2 bind 4 s 512 (St.prp.nr 100 1991-92)) og 90/642/EØF (jf. EØS-avtalens vedlegg II XII, Særskilt vedlegg nr. 2 bind 1/2/4 s. 270 (St.prp.nr. 100 1991-92)).

Merknader

Rettsakten krever endring i vedlegg II til forskrift 21 desember 1993 nr 1388 om rester av plantevernmidler mv i næringsmidler.

Direktivet vil ikke føre til endringer mht. godkjenning av plantevernmidler i Norge. Godkjenning av plantevernmidler ligger under EUs plantevernmiddeldirektiv 91/414/EØF. Dette direktivet er en del av EØS-avtalen, men Norge har et ikke-tidsavgrenset unntak for disse bestemmelsene. Godkjenning av plantevernmidler for bruk i Norge reguleres av lov om plantevernmidler av 5. april 1963 med tilhørende forskrifter.

Fem av stoffene i direktiv 2002/79/EF er godkjent i Norge (bitertanol, klofentezin, fenpropimorf, penkonazol og prokloraz). De fleste grenseverdiene i dette direktivet stemmer godt overens med det som er blitt foreslått som nasjonale grenseverdier. Unntaket er grenseverdiene for penkonazol i jordbær og solbær og klofentezin i agurk som er lavere i direktivet enn det som ble foreslått som en nasjonal grenseverdi. Dette har imidlertid ingen helsemessig betydning.

Sakkyndige instansers merknader

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og familiedepartementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helsedepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

302 L 0082 Kommisjonsdirektiv 2002/82/EF av 15. oktober 2002 om endring av direktiv 96/77/EF som gir renhetskriterier for andre tilsetningsstoffer enn fargestoffer og søtstoffer

Sammendrag av innholdet

Et tilsetningsstoff kan kun frambys og brukes i næringsmiddelproduksjon dersom det tilfredsstiller de gitte kriterier for renhet og identitet.

Direktivet endrer renhetskriteriene for fosforsyre og fosfater (E339, E340, E341, E450, E451 og E452). Endringene innebærer at det fastsettes en maksimumsgrense for forurensning av kadmium i tilsetningsstoffene.

Direktivet fastsetter renhetskriterier for enkelte nye tilsetningsstoffer. Zinkacetat (E650), butan (E943a), isobutan (E943b), propan (E944), hydrogen (E949) ble godkjent som tilsetningsstoffer ved direktiv 2001/5 som endret direktiv 95/2/EF om andre tilsetningsstoffer enn fargestoffer. Når et tilsetningsstoff godkjennes for bruk, må det også fastsettes renhetskriterier for identifikasjon og renhet.

Det fastsettes også renhetskriterier for tilsetningsstoffene polyvinylpyrrolidon (E1201) og polyvinylpolypoyrrolidon (E1202). Disse stoffene har vært godkjent for bruk lenge, men det har ikke vært gitt renhetskriterier for disse tidligere.

Direktiv 96/77/EF er en del av EØS-avtalen, jf. EØS-komiteens beslutning nr. 71/1998 av 31. juli 1998.

Merknader

Forskrift 21. desember 1993 nr. 1378 om tilsetningsstoffer til næringsmidler vil måtte endres.

Sakkyndige instansers merknader

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og familiedepartementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helsedepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

302 L 0097 Kommisjonsdirektiv 2002/97 av 16. desember 2002 om endring av vedleggene til direktiv 86/362/EØF, 86/363/EØF og 90/642/EØF om fastsettelse av grenseverdier for rester av plantevernmidler i korn, næringsmidler av animalsk opprinnelse og visse produkter av vegetabilsk opprinnelse, herunder frukt og grønnsaker

Sammendrag av innholdet

Direktivet fastsetter grenser for tre stoffer, 2,4-D, triasulfuron og tifensulfuron-metyl, som har oppnådd EU-godkjenning under direktiv 91/414/EØF.

På grunnlag av den informasjonen som er innsendt til Kommisjonen, er det nå mulig å sette grenseverdier for disse stoffene i næringsmidler. Hvis det ikke er innlevert dokumentasjon som viser hvor store mengder rester man kan forvente å finne i næringsmidler ved korrekt bruk av middelet, settes grenseverdiene til den analytiske bestemmelsesgrensen. Grenseverdiene får status som midlertidige, synliggjort med tilleggsmerking p (provisional). Grenseverdier med slik merking gjøres permanente dersom det fire år etter at direktivet trådte i kraft, ikke er framlagt dokumentasjon som berettiger fastsetting av høyere grenseverdier.

Kommisjonsdirektivet endrer vedleggene til direktiv 86/362/EØF (jf. EØS-avtalens vedlegg II XII, Særskilt vedlegg nr 2 bind 4 s 505 (St.prp.nr 100 1991-92)), 86/363/EØF (jf. EØS-avtalens vedlegg II XII, Særskilt vedlegg nr 2 bind 4 s 512 (St.prp.nr 100 1991-92)) og 90/642/EØF (jf. EØS-avtalens vedlegg II XII, Særskilt vedlegg nr. 2 bind 1/2/4 s. 270 (St.prp.nr. 100 1991-92)).

Merknader

Rettsakten krever endring i vedlegg II til forskrift 21 desember 1993 nr. 1388 om rester av plantevernmidler mv i næringsmidler.

Ettersom nesten alle grenseverdiene er satt til den analytiske bestemmelsesgrensen, er det gode sikkerhetsmarginer til ADI-verdien (akseptabelt daglig inntak) ved inntak av disse stoffene i mengder tilsvarende de fastsatte grenseverdiene.

Direktivet vil ikke føre til endringer mht. godkjenning av plantevernmidler i Norge. Godkjenning av plantevernmidler ligger under EUs plantevernmiddeldirektiv 91/414/EØF. Dette direktivet er en del av EØS-avtalen, men Norge har et ikke-tidsavgrenset unntak for disse bestemmelsene. Godkjenning av plantevernmidler for bruk i Norge reguleres av lov om plantevernmidler av 5. april 1963 med tilhørende forskrifter.

Sakkyndige instansers merknader

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og familiedepartementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helsedepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

302 L 0100 Kommisjonsdirektiv 2002/100 av 20. desember 2002 om endring av vedleggene til direktiv 90/642/EØF om fastsettelse av grenseverdier for rester av plantevernmidler i visse produkter av vegetabilsk opprinnelse, herunder frukt og grønnsaker

Sammendrag av innholdet

Direktivet endrer grenseverdier for azoksystrobin, som sist ble endret i direktiv 2002/23/EF.

Grenseverdiene som er endret (gjelder for urter, bønner uten belg og rapsfrø) er alle satt opp fra den analytiske bestemmelsesgrense og til en grense som er underbygget av nyinnsendt dokumentasjon. Grenseverdiene var tidligere ved bestemmelsesgrensen nettopp fordi slik dokumentasjon manglet.

Grenseverdiene får status som midlertidige, synliggjort med tilleggsmerking p (provisional). Grenseverdier med slik merking gjøres permanente dersom det fire år etter at direktivet trådte i kraft, ikke er framlagt dokumentasjon som berettiger fastsetting av høyere grenseverdier.

Direktiv 90/642/EF er del av EØS-avtalens vedlegg II XII, Særskilt vedlegg nr 2 bind 1/2/4 s 270 (St.prp.nr 100 1991-92)).

Merknader

Rettsakten krever endring i vedlegg II til forskrift 21 desember 1993 nr 1388 om rester av plantevernmidler mv i næringsmidler.

Direktivet vil imidlertid ikke føre til endringer mht. godkjenning av plantevernmidler i Norge. Godkjenning av plantevernmidler ligger under EUs plantevernmiddeldirektiv 91/414/EØF. Dette direktivet er en del av EØS-avtalen, men Norge har et ikke-tidsavgrenset unntak for disse bestemmelsene. Godkjenning av plantevernmidler for bruk i Norge reguleres av lov om plantevernmidler av 5. april 1963 med tilhørende forskrifter.

Sakkyndige instansers merknader

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og familiedepartementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helsedepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

300 R 0645 Kommisjonsforordning (EF) nr. 645/2000 av 28. mars 2000 om fastsettelse av nærmere gjennomføringsregler som er nødvendige for korrekt anvendelse av visse bestemmelser i artikkel 7 i rådsdirektiv 86/362/EØF og i artikkel 4 i rådsdirektiv 90/642/EØF om kontroll av de høyeste verdier for rester av plantevernmidler henholdsvis på eller i visse produkter av vegetabilsk opprinnelse, herunder frukt og grønnsaker

Sammendrag av innholdet

Forordningen gir Kommisjonen fullmakter til å bidra finansielt for å sikre at alle medlemsland blir i stand til å iverksette de tiltak som kreves for at nasjonal overvåking av rester av plantevernmidler i planteprodukter skjer i samsvar med intensjonene i ovennevnte direktiver. Spesielt fokusert er de krav som stilles til gjennomføringen av EUs koordinerte overvåkingsprogram.

Tiltakene omfatter bl.a. krav til kvalitetssikring og akkreditering av laboratorier og analysemetoder, samt deltaking i ringtester som EU initierer hvert annet år. Kommisjonen gis adgang til fysisk inspeksjon hos ansvarlige myndigheter for å påse at de rutiner som praktiseres i alle ledd i kontrollkjeden, fungerer etter forutsetningene. Dette kan bl.a. gjelde rutiner for prøvetaking, datahåndtering og oppbevaring. Kravet er at alle analyseresultater som medlemsstatene rapporterer til Kommisjonen, skal være pålitelige og sammenlignbare, slik at de kan legges til grunn ved beregning av det reelle inntaket av rester av plantevernmidler.

Merknader

Forordningen betraktes som en instruks til nasjonale myndigheter med ansvar for overvåking av næringsmidler. Forordningen trenger således ikke inkorporeres i norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Norge har gjennomført direktivene som hjemler forordningen og har etablert et nasjonalt overvåkingsprogram for plantevernmiddelrester i vegetabilske næringsmidler. Som eneste EØS-land, deltar Norge i EUs koordinerte overvåkingsprogram for pesticidrester og bidrar med analyseresultater både fra nasjonal overvåking og fra undersøkelser av restinnhold i bestemte vegetabilske produkter etter en rullerende plan fastsatt av EU og som senere stadfestes som gjeldende for EFTA-land. Indirekte forplikter denne anbefalingen Norge, som er bidragsyter til EUs koordinerte overvåkingsprogram, til å oppfylle de kvalitetskrav som gjelder i EU.

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel. Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og familiedepartementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helsedepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

302 R 1918 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1918/2002 av 25. oktober 2002 om endring av forordning (EF) nr. 1788/2001 som fastsetter detaljerte regler for gjennomføring av kravene om attestasjon om inspeksjon ved import fra tredjestater i henhold til artikkel 11 i rådsforordning (EØF) nr. 2092/91 om økologisk produksjon av landbruksprodukter og slik angivelse på landbruksprodukter og næringsmidler

Sammendrag av innholdet

Rettsakten endrer konkrete henvisningsfeil i artiklene 4 og 5, og tittelen på modellene til sertifikat som er gitt i vedlegg 1 og 2 til forordning (EF) nr. 1788/2001. Det skal fremgå av sertifikatet at produktene fra tredjeland er produsert etter tilsvarende regler som i EU og har vært underlagt en kontrollordning som er ekvivalent med EUs. Forordningen omhandler detaljerte krav til sertifikatet.

Merknader

Rådsforordning (EØF) nr. 2092/91 med endringer er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 40 (1993-94) bind 4A s. 92).

Forordning (EF) nr. 1788/2001 vil bli innlemmet i EØS-avtalen på et senere tidspunkt.

Rettsakten krever endring i forskrift 5. mai 1998 nr. 402 om produksjon og merking av økologiske landbruksvarer. Forskriften er en henvisningsforskrift som gjennomfører rådsforordning (EF) nr. 2092/91 om økologisk landbruksproduksjon med endringer.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Kapittel XIII Legemidler

302 R 1937 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1937/2002 av 30. oktober 2002 om endring av vedlegg II og III til rådsforordning (EØF) nr. 2377/90 om en framgangsmåte i Fellesskapet for fastsettelse av maksimumsgrenser for restmengder av veterinærpreparater i næringsmidler av animalsk opprinnelse

Sammendrag av innholdet

Forordningen supplerer/endrer vedlegg II og III til rådsforordning (EØF) nr. 2377/1990, jf. EØS-avtalens vedlegg II, kapittel XIII, Særskilt vedlegg nr 2, bind 3 s. 509 (St.prp.nr 100 1991-92), som omfatter bestemmelser om fastsettelse av maksimumsgrenser for restmengder av veterinærpreparater i samtlige næringsmidler av animalsk opprinnelse, herunder kjøtt, fisk, melk, egg og honning.

Ved kommisjonsforordning (EF) nr. 1937/2002 er det uorganiske stoffet aluminiumsalisylat og det organiske stoffet omeprazol tilført vedlegg II, som omfatter stoffer som ikke behøver MRL (maximum residue limit=maksimumsgrense for restmengder). Antiinfeksjonsmidlet tulatromycin og antiparasittmidlet fenvalerat er tilført vedlegg III, som omfatter liste over stoffer med midlertidig fastsatt MRL.

Merknader

Forskrift 10. oktober 1996 nr. 997 om maksimumsgrenser for restmengder av veterinærpreparater i næringsmidler av animalsk opprinnelse og senere endringer til denne må endres.

Ingen av de aktuelle stoffene finnes i preparater med markedsføringstillatelse (MT) i Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og familiedepartementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helsedepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

Kapittel XVI Kosmetikk

303 L 0001 Kommisjonsdirektiv 2003/1/EF av 6. januar 2003 om tilpasning til den tekniske utvikling av vedlegg II til rådsdirektiv 76/768/EØF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om kosmetiske produkter

Sammendrag av innholdet

Bakgrunnen for foreliggende rettsakt er at EUs vitenskapskomité for kosmetikk har vurdert det som hensiktsmessig å tilpasse referansenummer 419 i vedlegg II til direktiv 76/768/EØF( jf. EØS-avtalens vedlegg II XVI (Kosmetikk), Særskilt vedlegg nr 2 bind 6 s 216 (St.prp.nr 100 1991-92)) til parlaments- og rådsforordning (EF) nr. 999/2001 som fastsetter regler for forebygging, kontroll og utrydding av spesielle overførbare spongiforme encephalopatier (jf. omtale ovenfor på s. 3).

Foreliggende direktiv vil medføre følgende endringer i referansenummer 419 i vedlegg II til direktiv 76/768/EØF.

Setningene:

a). Hode inklusive hjernen, øynene, mandlene og ryggmargen av:

storfe eldre enn 12 måneder

sau og geit eldre enn 12 måneder eller som alternativt er såvidt gamle at en blivende hjørnetann har vokst ut gjennom tannkjøttet;

b). milten av sau og geit og ingredienser utvunnet av dette

blir erstattet med følgende:

Fra datoen nevnt i artikkel 22 nr. 1 i europaparlament- og rådsforordning (EF) nr. 999/2001, spesifisert risikomateriale som beskrevet i vedlegg V til denne forordningen, og ingredienser utvunnet av dette.

Inntil denne datoen, spesifisert risikomateriale som beskrevet i vedlegg XI Del A i forordning (EF) nr. 999/2001, og ingredienser utvunnet av dette.

Merknader

Forskrift 26. okt. 1995 nr. 871 for produksjon, import og frambud mv. av kosmetikk og kroppspleieprodukter vil måtte endres.

Sakkyndige instansers merknader

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og familiedepartementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helsedepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

Kapittel XV Farlige stoffer

302 H 0575/302 H 0576 Kommisjonsrekommandasjonene 2002/575/EF og 2002/576/EF av 4. juli 2002 om resultater av risikovurderinger og risikoreduksjonsstrategier for visse stoffer

Sammendrag av innholdet

Forordning (EØF) nr. 793/93 om vurdering og kontroll av risikoer ved eksisterende stoffer fastsetter regler for å vurdere helse- og miljørisiko for eksisterende stoffer og for å foreslå tiltak for å begrense helse- og miljørisiko (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 12/94 av 28. september 1994). De endelige risikovurderingsrapportene og rapportene vedr. risikoreduksjonstiltak for de ulike stoffene blir brukt som grunnlagsdokumenter i EUs arbeidsgrupper for klassifisering og merking av farlige kjemikalier og i EUs arbeidsmiljøgruppe der EUs grenseverdier settes, og som grunnlag for eventuelle tiltak gjennom annen lovgivning. Disse rekommandasjonene omhandler resultatene for fem stoffer.

Merknader

Forordning (EØF) nr. 793/93 er gjennomført ved forskrift om vurdering og kontroll av risikoer ved eksisterende stoffer fastsatt av Miljøverndepartementet 4. mai 1995. En rekommandasjon innebærer ingen juridisk forpliktelse til å følge retningslinjene i den. Den vil først få slike konsekvenser når det fremmes forslag til nytt EU-regelverk på området.

Sakkyndige instansers merknader

Rekommandasjonene har vært til behandling i Spesialutvalget for tekniske handelshindringer der Arbeids- og administrasjondepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Fiskeridepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartemenet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Sosialdepartementet, Helsedepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert. Rekommandasjonene ble funnet relevante og akseptable.

302 H 0755 Kommisjonsrekommandasjon 2002/755/EF av 16. september 2002 om resultat av risikovurdering og risikoreduksjonsstrategier for visse stoffer

Sammendrag av innholdet

Forordning (EØF) nr. 793/93 om vurdering og kontroll av risikoer ved eksisterende stoffer fastsetter regler for å vurdere helse- og miljørisiko for eksisterende stoffer og for å foreslå tiltak for å begrense helse- og miljørisiko. Forordning 793/93 er en del av EØS-avtalen, jf. EØS-komitebeslutning nr. 12/94 av 28. september 1994.

De endelige risikovurderingsrapportene og risikoreduksjonstiltaksrapportene for de ulike stoffene blir brukt som grunnlagsdokumenter i EUs gruppe for klassifisering og merking av farlige kjemikalier og i EUs arbeidsmiljøgruppe der EUs grenseverdier settes og som grunnlag for eventuelle tiltak gjennom annen lovgivning, f.eks. gjennom begrensningsdirektivet .

Stoffene som omfattes, oppføres på en prioritetsliste, og et land får ansvar for å være rapportør. Det kreves at produsenter og importører sender tilgjengelig dokumentasjon om helse- og miljøeffekter og eksponering for stoffene og eventuelt foretar tester dersom det mangler dokumentasjon (innen 12 mnd. etter publisering i EF-tidende). Kravet gjelder formelt hver enkelt produsent/importør, men industrien samarbeider om å skaffe til veie dokumentasjon/utføre testing og deler kostnadene ved dette. I praksis er det derfor gjerne den enkelte produsent som foretar eventuell testing. Rekommandasjon 2002/755/EF omhandler resultatene av risikoevaluering og risikoreduksjonsstrategier for stoffet oktabromdifenyleter (okta-BDE). Rekommandasjonen for dette stoffet henger sammen med forslaget om bruksbegrensninger for pentaBDE.

Merknader

Forordning (EØF) nr. 793/93 er gjennomført ved forskrift om vurdering og kontroll av risikoer ved eksisterende stoffer fastsatt av Miljøverndepartementet 4. mai 1995. Norge deltar i ekspertsamarbeidet under forordningen, og ser positivt på innholdet i rekommandasjonen. Ifølge listen over prioriterte kjemikalier som er omfattet av det nasjonale resultatmål 1 (Prioritetslista), skal brommerte flammehemmere reduseres vesentlig senest innen 2010, jf. St.prp.1 (2001-2002) for Miljøverndepartementet.

Norge er ikke juridisk forpliktet til å følge retningslinjer nedfelt i en rekommandasjon. Den vil først få slike konsekvenser når det blir fremmet forslag til nytt EU-regelverk på området.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært til behandling i Spesialutvalget for tekniske handelshindringer der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Fiskeridepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Sosialdepartementet, Helsedepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert. Rettsakten ble funnet relevant og akseptabel.

302 L 0045 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/45/EF av 2. juni 2002 om 20. endring av direktiv 76/769/EØF om begrensninger på markedsføring og bruk av enkelte skadelige stoffer og produkter

Sammendrag av innholdet

Direktiv 76/769/EØF (begrensningsdirektivet) (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92), bind 5 s. 327) gir regler om begrensninger på markedsføring og bruk av enkelte skadelige kjemiske stoffer og produkter. Direktiv 2002/45/EF er 20. endring av dette direktivet og gir bestemmelser for kortkjedede klorparafiner. Kortkjedede klorparafiner skal ikke forekomme på markedet som stoff eller som del i andre stoffer og stoffblandinger i konsentrasjoner høyere enn 1% i metallarbeid og i innfetting av lær. Videre sier direktivet at samtlige gjenværende anvendelsesområder for kortkjedede klorparafiner innen 1. januar 2003 skal gjennomgås av Kommisjonen i samarbeid med medlemsstatene og OSPAR-kommisjonen i lys av nye vitenskapelige data om risiko for miljø og helse forårsaket av kortkjedede klorparafiner (OSPAR-konvensjonen = Oslo-Paris-konvensjonen).

Merknader

Høyklorerte, kortkjedede klorparafiner omfattes av det nasjonale resultatmål nr. 1. Utslippene skulle reduseres vesentlig innen år 2000 og søkes stanset innen 2005, St.meld.nr. 24 (2000-2001) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand, tabell 7.1. Det er positivt at det nå kommer streng regulering av dette i EU. For Norge blir det viktig å bidra med bakgrunnsinformasjon i gjennomgangen av gjenværende bruksområder for å arbeide for at flere bruksområder omfattes. Bestemmelser i den norske forskriften, fastsatt 13. desember 2000, ivaretar bestemmelsene i EUs direktiv. Det vurderes om utformingen av bestemmelsene i den norske forskriften må justeres i forhold til anvendelsesområdene.

Sakkyndige instanser merknader

Rettsakten har vært til behandling i Spesialutvalget for tekniske handelshindringer der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Fiskeridepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Sosialdepartementet, Helsedepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert. Rettsakten ble funnet relevant og akseptabel.

302 L 0061 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/61/EF av 19. juli 2002 om 19. endring av rådsdirektiv 76/769/EØF om begrensninger på markedsføring og bruk av enkelte farlige stoffer og produkter (azofargestoffer)

Sammendrag av innholdet

Direktiv 76/769/EØF gir regler vedrørende markedsføring og bruk av enkelte farlige stoffer og produkter. Direktiv 2002/61/EF er 19. endring av direktiv 76/769/EØF og regulerer bruk av azofargestoffer. Direktiv 76/769/EØF er en del av EØS-avtalen, jf. Særskilt vedlegg nr. 1 til St.prp nr. 100 (1991-92), s. 259.

Visse azofargestoffer som benyttes i tekstiler og lær, utgjør en kreftrisiko for forbrukere og arbeidstakere. Ved kontakt med hud kan de aktuelle stoffene brytes ned til kreftframkallende arylaminer som kan tas opp gjennom huden og akkumuleres i kroppen. Noen av arylaminene er dessuten allergiframkallende, irriterende for øyne samt giftige ved innånding og fortæring. Noen av disse arylaminer er også skadelige for vannlevende organismer. Direktivet innebærer et forbud bl.a. mot bruk av farlige azofarger og omsetning av visse tekstil- og lærartikler som farges med slike stoffer. Begrensningen omfatter azofarger som kan avgi noen av de 21 arylaminene som listes opp i direktivet. Produkter som omfattes av forbudet, er tekstil- og lærartikler som kan komme i kontakt med hud eller munnhulen over lengre tid. Det er gitt eksempler på hva slags type produkter som omfattes av direktivet.

Merknader

Bestemmelser om azofargestoffer er inludert i forskrift om begrensninger i bruk m.m. av enkelte farlige kjemikalier, slik at direktiv 2002/61/EF allerede er gjennomført i Norge.

Norge deltar aktivt i EUs arbeidsgruppe for begrensningsdirektivet som dette direktivet faller inn under.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært til behandling i Spesialutvalget for tekniske handelshindringer der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Fiskeridepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Sosialdepartementet, Helsedepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert. Rettsakten ble funnet relevant og akseptabel.

302 L 0062 Kommisjonsdirektiv 2002/62/EF av 9. juli 2002 om 9. tekniske tilpasning av vedlegg I til direktiv 76/769/EØF om begrensninger på markedsføring og bruk av enkelte skadelige stoffer og produkter

Sammendrag av innholdet

Direktiv 76/769/EØF gir regler om begrensinger på markedsføring og bruk av enkelte skadelige kjemiske stoffer og kjemiske produkter (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92), bind 5 s. 327). Direktiv 2002/62/EF er 9. tekniske tilpasning til vedlegg I til direktiv 76/769/EØF og omhandler reguleringer av organotinn (tinnorganiske forbindelser). Direktivet gjennomfører konvensjonen som er vedtatt i FNs sjøfartsorganisasjon (IMO) der all ny påføring av tributyltinn (TBT) som bunnstoff skal stanses innen 2003. Direktivet sier at organotinnforbindelser ikke kan selges eller brukes som biocid i maling eller for å hindre begroing av båter, bur, garn, nøter eller andre gjenstander i eller delvis under vann. Det blir også forbudt å bruke stoffet i behandling av vann.

Merknader

Forskrift 21. desember 1993 nr. 1216 om forbud mot produksjon, import, eksport, omsetning og bruk av begroingshindrende midler som inneholder organotinn. Forskriften har unntak for bruk på båter over 25 meter som ferdes i internasjonalt farvann. Den gir også anledning til å gi dispensasjon til bruk av TBT i produksjon, noe Statens forurensningstilsyn (SFT) har gjort for maling. Organotinnforbindelsene TBT og TFT (trifenyltinn) omfattes av det nasjonale resultatmål nr. 1, og utslippene skal reduseres vesentlig innen 2010, jf. St.meld.nr. 24 (2000-2001) Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand, tabell 7.1. Siden Norge har vesentlige skipsfartsinteresser, har det vært viktig for Norge å få til et forbud på globalt nivå gjennom vedtak i FNs sjøfartsorganisasjon. Norge har derfor vært pådriver for et slikt forbud.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært til behandling i Spesialutvalget for tekniske handelshindringer der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Fiskeridepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Sosialdepartementet, Handelsdepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert. Rettsakten ble funnet relevant og akseptabel.

302 L 0081 Kommisjonsdirektiv 2002/81/EF om endring av rådsdirektiv 91/414/EØF med henblikk på oppføring av flumioksazin som aktivt stoff

Sammendrag av innholdet

Kommisjonsdirektiv 2002/81/EF omhandler vedtak om å inkludere det EU-nye virksomme stoffet flumioksazin i vedlegg I til rådsdirektiv 91/414/EØF (positivlisten).

Virksomme stoffer som skal inngå i plantevernmidler, blir vurdert av EU-landene mht eventuell oppføring på positivlisten. Dette gjelder både eksisterende virksomme stoffer (på markedet per 25.juli 1993) og EU-nye virksomme stoffer. Bare stoffer som er oppført på positivlisten, kan inngå i plantevernmidler som godkjennes av hvert enkelt medlemsland etter kriteriene i rådsdirektiv 91/414/EØF.

Ved vurdering av ugrasmidler som inneholder flumioksazin for eventuell godkjenning i medlemslandene, skal det tas spesielt hensyn til risikoen for effekter på vannplanter og alger, og risikoreduserende tiltak skal iverksettes hvis nødvendig.

Merknader

Rådsdirektiv 91/414/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr 40 (1993-94) bind 5A s. 575), men Norge har et ikke tidsavgrenset unntak for disse bestemmelsene. Vedtaket har derfor ingen rettslige konsekvenser for Norge. Vurdering av plantevernmidler for bruk i Norge reguleres av lov om plantevernmidler av 5. april 1963 med tilhørende forskrifter.

Flumioksazin er ikke søkt godkjent i Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet av Spesialutvalget for tekniske handelshindringer, der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Fiskeridepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel i henhold til gjeldende unntak.

Vedlegg XI Telekommunikasjonstjenester

302 D 0676 Europaparlaments- og rådsvedtak 2002/676/EF av 7. mars 2002 om et regulatorisk rammeverk for frekvensforvaltning innenfor Fellesskapet

Sammendrag av innholdet

Vedtaket gir rettsgrunnlag for å etablere et politisk og juridisk rammeverk for frekvensforvaltningen innenfor Fellesskapet. Vedtaket gjør det mulig å formulere felleseuropeiske mål for harmonisering og utnyttelse av frekvensspekteret, samt å gi CEPT (Conference Européenne des administrations des Postes et des Télécommunications) mandat både til å utarbeide tiltak for frekvensharmonisering og felleseuropeiske standpunkter i internasjonal sammenheng. Vedtaket etablerer en policy-plattform som skal ta hensyn til markedsmessig, regulatorisk og teknisk utvikling innen radiokommunikasjon. Det vil bli nedsatt en gruppe som skal konsultere ulike grupper frekvensbrukere og gi råd til Kommisjonen om behovet for frekvensharmonisering. Det skal tas hensyn til ulike brukergruppers motstridende behov og foretas begrunnede avveininger som ikke blir foretatt innenfor dagens tekniske internasjonale organer. Vedtaket innebærer at Kommisjonen kan fatte bindende vedtak om harmoniseringstiltak med hensyn til frekvensbruk, metoder for tildeling av tillatelser til frekvensbruk, vilkår for frekvensbruk og publisering av informasjon om planlagt og faktisk frekvensbruk.

Merknader

Norge følger de harmoniseringsbeslutninger som i dag vedtas i CEPT (Conference Européenne des administrations des Postes et des Télécommunications). Den rettslige plikten til harmonisering vil derfor ikke medføre store materielle endringer for Norge. Det kan være en fordel at vedtak om harmoniseringstiltak blir rettslig bindende for EØS-landene slik at gjennomføringen av dem blir sikret. At Kommisjonen overtar beslutningsmyndigheten med hensyn til harmonisering av bruken av frekvensspekteret innen EØS, medfører imidlertid at Norges påvirkningsmuligheter på dette området trolig blir redusert. Gjennomføring av vedtaket vil kreve endringer i gjeldende lovgivning. Endringene er innarbeidet i Ot. prp. nr 58 (2002-2003) om lov om elektronisk kommunikasjon. Siden Norge allerede i dag følger harmoniseringsbeslutningene som vedtas i CEPT, vil dette vedtaket ikke få vesentlige økonomiske og administrative konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet i Spesialutvalget for kommunikasjoner, der Samferdselsdepartementet, Kultur- og kirkedepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Utenriksdepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Post- og teletilsynet deltar. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

302 L 0058 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/58/EF av 12. juli 2002 om behandling av personopplysninger og beskyttelse av privatlivets fred innen området for elektronisk kommunikasjon (Kommunikasjonsverndirektivet)

Sammendrag av innholdet

Direktivet erstatter direktiv 97/66/EF om behandling av personopplysninger og beskyttelse av privatlivets fred innenfor telesektoren, som er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 84/99 av 25. juni 1999). Endringene er for en stor del en ajourføring og justering av de eksisterende bestemmelser slik at de er bedre tilpasset den utviklingen som allerede har skjedd, og den utviklingen som vil komme innen området for elektroniske kommunikasjonstjenester og -nett.

Direktivets hovedformål er å beskytte personvernrettigheter innenfor området elektronisk kommunikasjon. Direktivet kommer til anvendelse på oppbevaring og behandling av personopplysninger i forbindelse med tilbud av offentlige elektroniske kommunikasjonstjenester og -nett. Direktivet skal sikre samme beskyttelse av personvernet og privatlivets fred, uansett hvilken teknologi som er benyttet.

Nytt i forhold til dagens direktiv er at lokaliseringsdata, dvs. data som behandles i et elektronisk kommunikasjonsnett og som angir den geografiske posisjonen for terminalutstyret til brukeren av en offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste, kun kan behandles hvis de er anonymisert eller hvis abonnenten eller brukeren samtykker. Bakgrunnen for dette er at dagens mobilnett medfører en utvidet mulighet til å lokalisere brukeren i forhold til tidligere ved at eksakt posisjon av brukerutstyret kan angis. Unntak oppstilles ved nødhjelpstjenester, i straffesaker og ved ivaretakelse av offentlig sikkerhet.

Nytt i forhold til tidligere er også nærmere krav til bl.a. behandling av informasjonskapsler (såkalte "cookies") og lignende anordninger. Bruker skal gis eksakt og helhetlig informasjon om formålet med anordningen og skal gis mulighet til å avslå den.

Direktivet fastsetter videre at uanmodet kommersiell kommunikasjon ved hjelp av automatiske oppringningssystemer uten menneskelig inngrep (f.eks. telefaks, SMS-meldinger eller e-post) kun tillates hvis avsender har fått mottakers forutgående samtykke (opt-in). Dette er allerede gjennomført i norsk rett, men bestemmelsene vil få betydning for norske borgere ved at uanmodet kommunikasjon fra alle EU-land nå vil være omfattet av opt in-regelen. Unntak fra bestemmelsen gjøres, på nærmere vilkår, for det tilfellet at det finnes et eksisterende kundeforhold.

Bestemmelser om fakturering, nummervisning, abonnementsregistre og sikringstiltak videreføres uten store endringer.

Merknader

Direktivet vil supplere det generelle personverndirektivet 95/46/EØF, som er en del av EØS-avtalen, (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 83/99 av 25. juni 1999). Direktivet anses å være i tråd med norske interesser. Gjennomføring av direktivet vil kreve endringer i gjeldende lovgivning. Endringene er innarbeidet i Ot. prp. nr 58 (2002-2003) om lov om elektronisk kommunikasjon. Samferdselsdepartementet har igangsatt et arbeid for å endre forskriftsverket tilsvarende.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet i Spesialutvalget for kommunikasjoner der Samferdselsdepartementet, Kirke- og kulturdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Utenriksdepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Post- og teletilsynet deltar. Spesialutvalget fant direktivet relevant og akseptabelt.

Vedlegg XIII Transport

Kapittel V Sjøtransport

302 R 1406 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1406/2002 av 27. juni 2002 om etablering av et europeisk sjøsikkerhetsorgan (EMSA)

Sammendrag av innholdet

Forordningen er en del av EUs oppfølging av Erika-ulykken i 1999, som førte til en sterkere fokusering på maritim sikkerhet i EU. Det etableres et europeisk sjøsikkerhetsorgan som primært har som oppgave å sikre enhetlig, effektiv og høy grad av etterlevelse av EUs regelverk for sjøsikkerhet og forurensning. Organet skal blant annet forsyne medlemsstatene og Kommisjonen med teknisk og vitenskapelig assistanse, overvåke klasseselskaper og overvåke og bistå medlemsland med gjennomføring av regelverk. Forordningen åpner for deltakelse på alle nivåer i EMSA for tredjeland som har gjennomført EUs regelverk. Da EMSA er et institusjonelt organ, har EFTA-statene fått klare signal fra Kommisjonen om at tredjeland ikke gis stemmerett i styret.

Merknader

Inkludering i EØS-avtalen medfører forpliktelse til årlig finansielt bidrag til EMSA uten tidsbegrensning, og beslutning om inkludering i EØS-avtalen vil bli forelagt Stortinget for samtykke. Inkludering i EØS-avtalen medfører ikke behov for gjennomføring ved lov- eller forskriftsendring.

EØS/ EFTA-statene og Kommisjonen har utarbeidet tilpasningstekst for deltakelse i EMSA med utgangspunkt i EØS-avtalen. Tilpasningsteksten omfatter bl.a. rett til full deltakelse i styret med unntak av stemmerett, finansielt bidrag, likebehandling ved ansettelser og forholdet til ESA. NHD har utpekt Sjøfartsdirektøren som norsk representant til EMSAs styre.

Det er positivt at det opprettes et eget institusjonelt organ med teknisk perspektiv for oppfølging av det omfattende EU-regelverket for sikkerhet til sjøs. Forordningen kan medføre redusert teknisk behandling i ekspertgrupper hvor EØS-avtalen sikrer norsk deltakelse. Det er derfor viktig å sikre innflytelse ved aktivt å benytte de rettigheter vi er gitt for deltakelse i EMSA.

Sakkyndige instansers merknader

Nærings- og handelsdepartementet har fagansvaret for sjøsikkerhet, Fiskeridepartementet har ansvaret for havnespørsmål og beredskap ved forurensning, og Miljøverndepartementet har ansvaret for miljøspørsmål. Sjøfartsdirektoratet deltar i den nasjonale oppfølging. Forordningen er sendt på høring, og er behandlet i Spesialutvalget for transport. Norske innspill til EFTA-sekretariatet vedrørende tilpasningstekst er utarbeidet i samråd med de berørte departement.

Vedlegg XV Statsstøtte

302 R 2204 Kommisjonsforordning (EF) nr. 2204/2002 av 12. desember 2002 om anvendelse av EF-traktatens artikkel 87 og 88 på støtte til sysselsetting (gruppeunntak)

Sammendrag av innholdet

I rådsforordning (EF) nr. 994/98 av 7. mai 1998 ble Kommisjonen gitt myndighet til å vedta gruppeunntak fra meldeplikten for offentlig støtte. Rådsforordningen er et fullmaktsregelverk. Fullmaktsregler i selve EF-traktaten og i form av rådsforordninger angår den interne fordelingen av kompetanse mellom institusjoner i Fellesskapet og gjøres ikke til del av EØS-avtalen. Rådsforordning (EF) nr. 994/98 er derfor ikke innlemmet i EØS-avtalen. En kommisjonsforordning hjemlet i slike forordninger kan imidlertid være av relevans i forhold til EØS-avtalen. Det er derfor relevant å gjennomføre kommisjonsforordninger som er vedtatt med hjemmel i rådsforordningen på områder som omfattes av EØS-avtalen.

Formålet med regelverket er å lette arbeidsbyrden for Kommisjonen som har en stigende arbeidsbyrde parallelt med en økende grad av kompliserte saker. Unntak for meldeplikten vil frita Kommisjonen for et stort antall uproblematiske og enkle saker. Slik ønsker Kommisjonen å effektivisere overvåkningen av statsstøtte. Kommisjonen vil også forplikte medlemslandene til mer åpenhet og forpliktelser knyttet til etterhåndsinformasjon av statsstøtte.

Gruppeunntaket for støtte til sysselsetting viderefører og utdyper allerede eksisterende ikke-bindende retningslinjer for støtte til sysselsettingsformål fra 1994. Disse retningslinjene for sysselsettingsstøtte vil opphøre å gjelde fra det tidspunkt det nye gruppeunntaket for sysselsettingsstøtte trer i kraft.

Kommisjonsforordningen skiller mellom støtte som fremmer sysselsetting og støtte som tar sikte på å hindre at en arbeidsgiver sier opp sine ansatte.

Når det gjelder støtte som fremmer sysselsetting, skiller forordningen mellom støtteordninger og individuelle tildelinger. Gjennom å få godkjent en støtteordning, får man samtidig godkjennelse for dens fremtidige anvendelse for individuelle tildelinger. Plikten til å melde gjelder derfor ikke for enkelttildelinger innenfor eksisterende støtteordninger. Enkelttildelinger utenfor godkjente støtteordninger eller støtte innenfor særskilte sektorregelverk må derimot fremdeles notifiseres, jf. forrodningens artikkel 9.

Støtte til enkeltforetak som tar sikte på å hindre at foretak sier opp arbeidstakere, må alltid meldes til overvåkningsorganet. Bakgrunnen for dette er at utgifter til sysselsetting normalt blir ansett for å være en del av foretaks normale driftskostnader. Støtte som blir gitt direkte til enkeltforetak med sikte på å fremme sysselsetting, er derfor i utgangspunktet å anse som driftsstøtte, og det skal ifølge gruppeunntaket mye til for å få en slik støttetildeling godkjent av overvåkningsorganet.

Forordningens art. 5 omhandler støtteordninger til foretak som har til formål å fremme sysselsetting blant vanskeligstilte grupper og personer som er helt eller delvis uføre. Forrodningen går lengre enn de eksisterende ikke-bindende retningslinjene når det gjelder å utdype hvilke grupper som faller innenfor.

Merknader

Forordningen unntar støtte til sysselsetting fra den generelle regel om meldeplikt for offentlig støtte. Den vil derfor kreve endring i forskrift om offentlig støtte av 4. desember 1992 §2.

Ettersom forordningen bare viderefører allerede gjeldende ikke-bindende retningslinjer, vil den ikke medføre større administrative eller økonomiske konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Forordningen har vært behandlet internt i Nærings- og handelsdepartementet, som finner rettsakten relevant og akseptabel.

Vedlegg XIV Konkurranseregler

303 R 0358 Kommisjonsforordning (EF) nr. 358/2003 om anvendelse av EF-traktatens artikkel 81 nr. 3 på visse grupper av avtaler, beslutninger og samordnet opptreden på forsikringsområdet

Sammendrag av innholdet

Gjeldende gruppeunntak på forsikringsområdet er gitt i kommisjonsforordning (EØF) nr. 3932/92 av 21. desember 1992 (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 40 (1993-94), bind 7A s. 86). Unntaket gjelder frem til 31. mars 2003.

Det gjeldende gruppeunntaket omhandler ulike avtaler om samarbeid på forsikringsområdet, som kan deles inn i følgende hovedkategorier;

Samarbeid om felles beregning av risikopremietariffer på grunnlag av felles statistikk samt felles undersøkelser om fremtidig utvikling av dette.

Samarbeid om ikke-bindende standardforsikringsvilkår for direkte forsikring og ikke- bindende standardmodeller som illustrerer profitten av en livsforsikringspolise.

Samarbeid om felles dekning av visse typer risiko.

Samarbeid om felles regler for prøving og godkjenning av sikkerhetsutstyr.

Ved kommisjonsforordning (EF) nr. 358/2003 ble det vedtatt et nytt gruppeunntak på området. Forordningen trådte i kraft 01.04.2003 og avløser gjeldende gruppeunntak. Det materielle innholdet i forordningen er i stor grad en videreføring av gjeldende gruppeunntak. Det gjøres imidlertid enkelte endringer, blant annet konsentrerer forordningen seg i større grad om de økonomiske virkningene av avtalene på det relevante markedet fremfor å være strengt klausulorienterte. De viktigste endringene er:

Ad a) Det innføres et vilkår som fastsetter at statistikk på nettopremier skal være så detaljert som mulig, samt være tilgjengelig på rimelige og ikke-diskriminerende vilkår for ethvert forsikringsforetak, noe som kan redusere etableringshindringer.

Ad b) Standard forsikringsvilkår er nødvendig for beregningen av veiledende nettopremier og risikopremier. Forordningen fastsetter som vilkår at standardvilkårene må være nødvendige for slike beregninger, og at de utelukkende brukes til nevnte formål.

Ad c) Når det gjelder felles dekning av risiko, gir gjeldende forordning unntak for avtaler så lenge medlemmenes samlede markedsandeler ikke overstiger 10 % for co-assuranse grupper og 15 % for co-reassuransegrupper. Forordning (EF) nr. 358/2003 hever disse tersklene til hhv. 20 % og 25 % siden slike avtaler antas å medføre fordeler som kostnadsbesparelser og premiereduksjoner. Forordningen omfatter også nystartede avtaler med det formål å dekke en ny type risiko, uavhengig av gruppens samlede markedsandeler.

Ad d) Forordningen har også enkelte endringer når det gjelder samarbeid om prøving og godkjenning av sikkerhetsutstyr. Unntaket får ingen anvendelse på avtaler om felles regler om prøving og godkjenning av sikkerhetsutstyr dersom det er foretatt en standardharmonisering for dette i EU. Når det gjelder installasjon og vedlikehold av sikkerhetsutstyr, finnes det imidlertid ingen standardharmonisering i EU, og samarbeid om dette er derfor på nærmere vilkår dekket av unntaket.

Merknader

Forsikringsgruppeunntaket er inkorporert i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett ved forskrift 4.desember 1992 nr. 964 om materielle regler i EØS- avtalen, del I, kapittel IX. Kapitlet ble tilføyd ved forskrift 28. juni 1994 nr. 733 og trådte i kraft 1. juli 1994.

Norske konkurransemyndigheter har hittil hatt begrenset erfaring med det gjeldende gruppeunntaket på området, og har ingen prinsipielle innvendinger mot dette. De endringer som er vedtatt i forordningen, antas å være konkurransefremmende, og konkurransemyndighetene støtter derfor endringene.

Sakkyndige instansers merknader

Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Konkurransetilsynet har funnet rettsakten relevant og akseptabel.

Vedlegg XIX Forbrukervern

301 H 0193 Kommisjonsrekommandasjon 2001/193/EF 1. mars 2001 om forhåndsopplysninger til forbrukere fra långivere som tilbyr boligrelaterte lån

Sammendrag av innholdet

I rekommandasjonen er det lagt opp til en standardisering av informasjonen fra långivere til låntakere i det indre marked. Hovedformålet er å øke mulighetene for lån over landegrensene. Standardiseringen av forhåndsopplysninger skal lette forbrukerens sammenlikning av tilbud fra ulike långivere.

Rekommandasjonen henvender seg både til markedsaktørene og til medlemsstatene.

Hva gjelder aktørene, legges det i rekommandasjonen opp til et to-trinns system for informasjonsgivning. Det anbefales at långiveren gir mer generelle opplysninger til forbrukeren om sentrale vilkår ved aktuelle låneprodukter. Det nærmere innholdet av slik "general information", er opplistet i vedlegg I til rekommandasjonen. Rekommandasjonen forutsetter videre at långiveren bør gi informasjon om det låneproduktet som er aktuelt for vedkommende forbruker ("personalised information"). Det bør i denne forbindelse benyttes et standardisert informasjonsskjema, et såkalt ESIS-skjema. ESIS-skjemaets innhold og utforming er detaljert angitt i vedlegg II til rekommandasjonen.

Videre oppfordrer rekommandasjonen medlemsstatene til å foreta en hensiktsmessig samordning mellom eventuelle eksisterende nasjonale krav til långiveres forhåndsinformasjon og kravene i rekommandasjonen.

Merknader

Bakgrunnen for rekommandasjonen er en bransjenorm for forhåndsinformasjon, en såkalt "Code of Conduct", fremforhandlet mellom europeiske interesseorganisasjoner for finansinstitusjoner og for forbrukerinteresser. Innholdet i bransjenormen og i rekommandasjonen er i det vesentlige det samme. Kommisjonen har signalisert at man vil vurdere rettslig bindende styringsinstrumenter dersom graden av overholdelse ikke viser seg tilfredsstillende.

Fordi rettsakten er en rekommandasjon, innebærer en innlemmelse i EØS-avtalen ikke juridisk bindende forpliktelser for den norske stat (eller for bransjeaktører), kun en oppfordring til en bestemt bransjeatferd.

Motsatsen til rekommandasjonen er reglene om opplysningsplikt i finansavtaleloven med forskrifter, som allerede sikrer et høyt nivå av forbrukerbeskyttelse på området. Av betydning er også at deler av den norske bransjen allerede sluttet seg til rekommandasjonen, og har vist vilje til å foreta de nødvendige tilpasninger i sin praksis og sine standarder for forbrukerinformasjon.

Rekommandasjonen vil kunne få visse konsekvenser for bransjeaktører som frivillig slutter seg til den, i tilknytning til eventuell revidering av eksisterende informasjonsskjemaer og -rutiner. Konsekvensene for disse institusjonene begrenses av at opplysningsplikten etter norsk rett stort sett er i samsvar med rekommandasjonen, og at bransjen følgelig langt på vei allerede har utviklet informasjonsopplegget rekommandasjonen foreslår. Rekommandasjonen gir for øvrig meget konkret anvisning på informasjonens form og innhold, herunder gjennom et vedlagt standarskjema.

Sakkyndige instansers merknader

Justisdepartementet har innhentet innspill fra Utenriksdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Forbrukerrådet, Forbrukerombudet, Kredittilsynet, Sparebankforeningen og Finansnæringens Hovedorganisasjon. Rettsakten er funnet relevant og akseptabel.

Protokoll 31 om samarbeid på områder utenfor de fire friheter

302 D 2045

302 D 2046 Europaparlaments- og rådsvedtak nr. 2045/2002 og nr. 2046/2002 av 21. oktober 2002 om transeuropeiske nett for elektronisk datautveksling mellom forvaltningar (IDA)

Sammendrag av innholdet

IDA (Interchange of Data between Administrations) er EUs program for å lette elektronisk utveksling av informasjon mellom forvaltningene i EU og med EUs institusjoner. IDA-programmet gir tilskudd til utvikling av nye telematikkløsninger innenfor prioriterte fagsektorer og politikkområder, og ved horisontale tiltak der IDA anskaffer felles kommunikasjonsnettverk og tjenester som alle sektorer kan benytte i sine løsninger.

IDA-programmet trådte i kraft 3. august 1999 og utløper i 2004. Rådsvedtakene er en teknisk oppjustering av de tidligere beslutningene i forbindelse med at deltakelse i IDA bekreftes åpnet for EFTA/EØS-landene og blir åpnet for tiltredelseslandene samt Tyrkia. I tillegg tas enkelte nye prosjektområder inn i arbeidsprogrammet. Dette gjelder bl.a. IDA-programmets støtte til Schengen-samarbeidet der Norge allerede er med.

Vedtakene fastlegger også budsjettrammen for de siste to årene av programmet. Dette ligger på samme nivå som de foregående år.

Merknader

Budsjettrammen for de siste to årene av programmet vil ligge innenfor det som var forutsett og fastlagt i St.prp. 18 (2000-2001). Den tekniske oppdateringen av IDA-beslutningene får ingen nye konsekvenser for Norge.

Endringene i programmet vil ikke kreve endringer i lover eller forskrifter og medfører ingen vesentlige administrative konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Arbeids- og administrasjonsdepartementet har ingen særskilte merknader.

303 D 0291 Europaparlaments- og rådsbeslutning nr. 291/2003/EF av 6. februar 2003 om Det europeiske året for utdanning gjennom idrett 2004

Sammendrag av innholdet

I Rådsmøte 17. desember 1999 om den ikke-formelle utdanningsdimensjonen i idrett, ble det fremmet en resolusjon der idrett anses å ha pedagogisk verdi for styrking av det sivile samfunn. På denne bakgrunn ble Kommisjonen bedt om å kartlegge utdanningspotensialet i idrett. Verdien av idrett i utdanning ble anerkjent av Rådet i Nice 7.- 9. desember 2000. Dette var en bekreftelse på tidligere erklæringer om idrettens betydning for menneskers identitet, og ble fulgt av en henstilling til medlemslandene om å fremme frivillig idrettsaktivitet.

Basert på traktatens artikkel 149, foreslo Kommisjonen organiseringen av Det europeiske året for utdanning gjennom idrett 2004, samme år som de olympiske leker og de paralympiske leker arrangeres.
Kommisjonen har i sitt forslag identifisert syv mål for Året:

- å bidra til utdanningsinstitusjoners og idrettsorganisasjoners forståelse av behovet for å samarbeide om utdanning gjennom idrett og den europeisk dimensjonen i dette, tatt i betraktning den store interessen unge mennesker har for alle typer idrett,

- å belyse idrettens betydning for fysisk helse og sosiale ferdigheter som lagånd, solidaritet, toleranse og fair play, innenfor en flerkulturell ramme,

- å tydeliggjøre den positive betydningen av frivillig idrettsaktivitet for ikke-formell utdanning, særlig for unge,

- å fremme den utdanningsmessige verdien av elevmobilitet og elevutveksling, særlig i flerkulturelle omgivelser, gjennom organisering av idretts- og kulturkontakter i skolens regi,

- å oppmuntre til utveksling av erfaringer med god praksis for sosial integrering av vanskeligstilte grupper gjennom idrett i utdanning,

- å skape bedre balanse mellom intellektuell og fysisk aktivitet i skolehverdagen ved å oppmuntre til å bruke idrett i skolens aktiviteter,

- å vurdere problemer knyttet til at unge idrettsutøvere deltar i konkurranseidrett.

Målene skal nås gjennom møter, idrettsarrangementer, frivillig aktivitet i forbindelse med de olympiske leker og paralympiske leker, informasjonskampanjer, samarbeid med media om å fremme forståelse av idrettens betydning, begivenheter som skal vise god praksis, samt finansiell støtte til lokale, regionale og nasjonale initiativ for å fremme Årets mål, også initiativ som går over landegrensene.
Gjennomføring av Året skal skje ved at hvert medlemsland utpeker en operativt ansvarlig enhet/organisasjon som kan sørge for bred deltakelse i Året og for å koordinere og gjennomføre de tiltakene som er nevnt ovenfor. Tiltakene kan etter søknad få støtte fra EU på inntil 50 % av de totale kostnadene. Året er lansert som et toårig program for 2003-2004, der kontingenten for Norge for de to årene samlet vil komme på ca 1,7 millioner kroner. I tillegg kommer behov for nasjonale midler.

Merknader

Idrett og kroppsøving har allerede en bred plass i den norske skolens læreplaner, og en rekke av skolens felles tiltak er knyttet opp til idrett og fysisk aktivitet. Innenfor høyere utdanning finnes også et bredt tilbud av idrett og fysisk aktivitet for studenter. Det kan likevel være behov for å styrke idretts- og kroppsøvingsdimensjonen i skole og utdanning. Det vises her til folkehelsemeldingen fra Helsedepartementet: St. meld. Nr. 16 (2202-2003) Resept for et sunnere Norge, der bl.a. fysisk inaktivitet utpekes som en viktig årsak til helsesvikt i befolkningen. Når en også tar med at deltakelse i idrett i økende grad er blitt avhengig av økonomiske og sosiale forhold (Kulturdepartementet: St.meld. nr. 14 (1999-2000) Idrettslivet i endring), tilsier dette at idrett og fysisk aktivitet innenfor arenaer der de fleste barn og unge deltar, som skole og utdanning, blir stadig viktigere, ikke minst for inkludering og integrering av utsatte grupper. Året for utdanning gjennom idrett 2004 er således i god overensstemmelse både med norsk folkehelsepolitikk og med norske målsettinger for idrett og fysisk aktivitet gjennom opplæring og utdanning.

Forslaget til vedtak er også i tråd med norske interesser når det gjelder den europeiske dimensjonen i opplæring og utdanning.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for utdanning, der Justisdepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Landbruksdepartementet, Utdannings- og forskningsdepartementet, Helsedepartementet, Barne- og familiedepartementet, Samferdselsdepartementet og Utenriksdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Saken er også forelagt Kirke- og kulturdepartementet og Det nasjonale utvalget for utdanningsprogrammene Sokrates og Leonardo da Vinci. Disse hadde ingen merknader til Året eller norsk deltakelse.