Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 106 S (2013–2014)

Jordbruksoppgjøret 2014 – endringer i statsbudsjettet 2014 m.m.

Til innholdsfortegnelse

3 Utviklingen i jordbruket

Dette kapitlet belyser utviklingen i jordbruket i forhold til de mål og retningslinjer Stortinget har fastsatt. For jordbrukere som selvstendige næringsdrivende er det mange forhold, også utenfor forhandlingene, som påvirker inntektene og den løpende tilpasningen det enkelte år. Næringen vil oppleve årlige svingninger, f.eks. av markedsmessig art, også under ellers stabile politiske rammer. Videre er jordbruket en kapitalintensiv næring med langsiktige tilpasninger. Derfor vil det ofte kunne ta flere år før en ser målbare resultater som følge av justeringer i politikk og virkemidler. På denne bakgrunn må virkninger av den løpende politikken og endringer i virkemiddelbruken, vurderes over tid. Videre bør utviklingen i jordbruket vurderes opp mot den helhetlige virkemiddelbruken.

Norsk landbruk består av om lag 180 000 landbrukseiendommer og om lag 43 500 jordbruksforetak. Utviklingen mellom gårdsbruk med ganske like muligheter, vil variere. Dette skyldes at bøndene, som private næringsdrivende, og deres familier treffer sine valg ut fra en helhetlig vurdering av hvilke muligheter landbruket kan by på, og hvilke andre muligheter som synes attraktive for den enkelte gårdbruker. Landbrukspolitikken må til enhver tid ta hensyn til kostnader og konkurransekraft, både for jordbruket og matindustrien. Alle ledd i verdikjeden er viktige for å oppnå et godt samlet resultat.

Grunnlagsmaterialet

Budsjettnemnda for jordbruket (BFJ) har som hovedoppgave å legge fram og bearbeide et grunnlagsmateriale for jordbruksoppgjøret. Materialet består av følgende tre rapporter:

  • Totalkalkylen for jordbruket: Jordbrukets totalregnskap og budsjett. Beregningene viser registrerte og normaliserte tall for inntekter, kostnader, arbeidsforbruk, vederlag til arbeid og kapital og vederlag til arbeid og egenkapital.

  • Referansebruksberegninger: Beregningene er basert på Norsk institutt for landbruksøkonomisk forsknings (NILF) driftsgranskninger og brukes til å vurdere utslag av et oppgjør for ulike produksjoner, distrikter og bruksstørrelser.

  • Resultatkontrollen for gjennomføringen av landbrukspolitikken.

For mer utfyllende statistikk vises det til disse publikasjonene.

Inntektsutviklingen for jordbruket vurderes i avtalesammenheng med utgangspunkt i normaliserte regnskaper i Totalkalkylen, inkl. inntektsverdien av jordbruksfradraget ved ligningen. Totalkalkylen omfatter inntekter fra jord- og hagebruk, og inkluderer strukturendringer. Inntekter, kostnader og arbeidsforbruk knyttet til skogbruk og en del tilleggsnæringer er ikke med i Totalkalkylen, med unntak av kjøreinntekter der det er brukt maskiner som er kostnadsført i totalregnskapet. Totalkalkylen gir derfor ikke et fullstendig bilde av utviklingen i landbruksbefolkningens samlede næringsinntekter.

Totalkalkylen er et sektorregnskap for selvstendige næringsdrivende, og kan ikke ha samme presisjonsnivå som lønnsstatistikk. Data på foretaksnivå viser at det er betydelig variasjon rundt gjennomsnittet, også innen produksjoner og mellom bruk med likeartede forhold og forutsetninger. I tillegg kan revisjon av dataserier med grunnlag i nye data og endring av beregningsprinsipper, gjøre at både beregnet inntektsnivå og inntektsutvikling endres mellom beregningsår. I årets beregninger har BFJ justert arbeidsforbruket etter 2010 på grunnlag av Statistisk sentralbyrås (SSB) landbruksundersøkelse i 2013. I tillegg er det gjort andre mindre endringer, men samlet utslag av disse endringene er relativt små.

Premissgrunnlaget og rapportering

I Stortingets behandling av kap. 1150 og 4150 Til gjennomføring av jordbruksavtalen m.m. i tilleggsproposisjonen for statsbudsjettet 2014 (Innst. 8 S (2013–2014)), viser Næringskomiteen til Meld. St. 9 (2011–2012) Landbruks- og matpolitikken – Velkommen til bords og Innst. 234 S (2011–2012), som ble behandlet i Stortinget 12. april 2012. Nåværende samlet Næringskomité viderefører en rekke felles merknader fra Innst. 234 S (2011–2012) til Innst. 8 S (2013–2014) som bredt forankrede føringer for landbrukspolitikken de nærmeste årene.

Flere resultatindikatorer er relevante for flere mål. Det må videre gjøres løpende avveininger mellom kryssende hensyn. Det er derfor fortsatt nødvendig å gjøre en samlet vurdering av utviklingen i næringen. Utformingen av virkemidler og forvaltningen av dem må skje gjennom en organisering med god styring og kontroll, og der målretting og forenkling av virkemidlene er viktig.

3.1 Matsikkerhet – nasjonal matproduksjon

Meld. St. 9 (2011–2012) sier følgende om produksjonsmål for jordbruket:

«Regjeringen vil, innenfor de gitte handelspolitiske rammer, legge til rette for økt produksjon av jordbruksvarer som det er naturgitt grunnlag for og som markedet etterspør, slik at selvforsyningsgraden kan opprettholdes om lag på dagens nivå.»

I Innst. 8 S (2013–2014) sier komiteen:

«Komiteen viser til at det er bred enighet om at norsk landbruk skal ha fokus på økt matproduksjon med intensjon om økt selvforsyning. Dette har blitt trukket frem av både den rød-grønne regjeringen og Solberg-regjeringen.»

3.1.1 Produksjons- og markedsutvikling

Det siste tiåret har det samlede produksjonsvolumet i jordbruket økt med ca. 3 pst. Produksjonen av husdyrprodukter har økt med ca. 8,5 pst., mens produksjonen av planteprodukter har falt med 12 pst.

Det er særlig det kraftfôrbaserte husdyrholdet som har økt, herunder fjørfekjøtt med 105,5 pst. i perioden, jf. figur 3.1. For det grovfôrbaserte husdyrholdet er det nedgang i nesten alle produksjoner, med unntak av produksjonen av kumelk som er stabil. Produksjonen av storfekjøtt, sau- og lammekjøtt samt geitemelk er redusert med ca. 9 til 10 pst.

Produksjonen har også falt det siste tiåret for korn, frukt, poteter, bær, grønnsaker og blomster. For korn skyldes produksjonsreduksjonen både redusert areal og svak avlingsutvikling knyttet til dårlige værforhold. Produksjonen av grønnsaker er redusert med 2 pst., og fruktproduksjonen er redusert med ca. 7,5 pst. I grøntsektoren har markedsforholdene vært ustabile både pga. nasjonale forhold og importkonkurranse. Målprisene oppnås i varierende grad. Redusert produksjon av blomster skyldes særlig at snittblomster mister markedsandeler til import. Samlet sett er det markedsmuligheter for økt planteproduksjon.

Figur 3.1 Endring i produksjonsvolum fra 2005 til 2014, ifølge normalisert regnskap.

Figur 3.1 Endring i produksjonsvolum fra 2005 til 2014, ifølge normalisert regnskap.

Kilde: BFJ

Det er jordbrukets økonomiske ansvar å holde råvaremarkedene i balanse. Tilbudsoverskudd gir økt omsetningsavgift og lavere prisuttak i markedet enn det jordbruksavtalen gir grunnlag for. Det er stor variasjon i markedsbalansen mellom de ulike sektorene. For storfekjøtt, korn og i grøntsektoren er det udekkede markedsmuligheter for norskprodusert vare. For egg og særlig for svin har det vært økende markedsoverskudd de siste årene. For 2014 har BFJ beregnet et brutto pristap som følge av overproduksjon på 385 mill. kroner for svinekjøtt. Fra 2012 til 2014 er det beregnet at brutto pristap vil øke med om lag 175 mill. kroner.

Selvforsyningsgraden beskriver hjemmemarkedsandelen målt på energibasis, dvs. hvor mye av det vi spiser som er produsert i Norge. Selvforsyningsgraden for varer produsert i jordbruket, varierer en del med værforholdene. Den er gjennomgående høy for husdyrprodukter, og klart lavere, og fallende, for planteprodukter. Fra 2005 til 2013 ble den redusert fra 52 til 46 pst., særlig som følge av redusert matkornproduksjon.

Av det totale fôrbehovet (grovfôr og kraftfôr) er om lag 20 pst. importerte råvarer. Bruken av norsk korn i kraftfôr avhenger av værforholdene. Krav til energi- og proteininnhold i kraftfôret gjør at andelen karbohydrater reduseres. Tabell 3.1 viser norskandelen for de tre hovedbestanddelene i kraftfôr. Norskandelen er særlig redusert for fett- og protein-fraksjonen, som bl.a. henger sammen med forbud mot bruk av kjøttbeinmel og fiskemel.

Tabell 3.1 Norsk andel av råvarer i kraftfôr til husdyr. Prosent.

1997

2000

2005

2010

2011

2012

2013

Karbohydrat

77

82

89

77

78

68

65

Fett

100

87

62

50

52

41

46

Protein

49

37

16

17

6

7

8

Totalt

73

75

76

65

62

55

50

Kraftfôr, 1000 tonn

1 715

1 581

1 697

1 817

1 822

1 944

1 963

Kilde: Statens landbruksforvaltning (SLF)

3.2 Landbruk over hele landet

En av hovedmålsettingene i Meld. St. 9 (2011–2012) er landbruk over hele landet. Produktivitetsutviklingen i jordbruket har i mange år vært større enn i andre næringer som følge av økt avling og ytelse per enhet, og gjennom redusert arbeidsinnsats som følge av teknologiske forbedringer og strukturendringer etc. Når markedet i hovedsak er avgrenset til innenlands forbruk, betyr det at samlet sysselsetting går ned. I Regjeringens politiske plattform sies det bl.a. at:

«(…) Det bør satses på alternativ næringsutvikling for å gi grunnlag for en mer robust og fremtidsrettet landbruksproduksjon over hele landet.»

Måloppnåelsen for landbruk over hele landet belyses gjennom følgende parametere:

  • arealutvikling og -fordeling

  • geografisk fordeling av produksjon og arbeidsforbruk

  • rekruttering og næringsutvikling i landbruket

3.2.1 Arealutvikling og -fordeling

I perioden 1979–1999 økte det registrerte jordbruksarealet med 8,2 pst. I perioden 1999–2013 er det estimert en reduksjon i totalt jordbruksareal på ca. 5 pst., jf. tabell 3.2. Registrert totalareal var på sitt høyeste i 1998. Nedgangen i jordbruksareal skyldes i all hovedsak reduksjon i arealet med åpen åker og hage.

Fra 2005 har nytt digitalt kartgrunnlag vært tatt i bruk som kontrollgrunnlag ved søknad om produksjonstilskudd. Basert på kommunene som har godkjent kartgrunnlag, viser tall fra Statens landbruksforvaltning (SLF) at det nye kartverket i perioden 2005–2013 innebar en reduksjon i arealet på ca. 3 pst. Effekten av nytt kartverk kan både skyldes mer nøyaktige målinger og at endringer som har skjedd over tid først fanges opp når nytt kartverk tas i bruk.

I 2013 var det en litt større arealnedgang, 1 pst., enn de siste årene. Dette skyldes sannsynligvis at den vanskelige og sene våren medførte at areal ikke ble tilsådd og derfor ikke var berettiget arealtilskudd. Lav forventet nedgang i 2014 skyldes at dette arealet regnes med å være i drift igjen i 2014, samt at nedgang som følge av nytt kartverk nå er så godt som uttømt.

Tabell 3.2 Utviklingen i jordbruksareal. 1000 daa.

1979

1989

1999

2005

2012

2013*

Endring 1999–2013

Åker og hage

4 146

4 402

3 995

3 805

3 434

3 343

-16 %

Fulldyrket eng og beite

4 211

4 443

4 876

4 858

4 729

4 736

-3 %

Sum fulldyrket jord

8 358

8 846

8 871

8 663

8 163

8 078

-9 %

Annen eng og beite

1 239

1 096

1 511

1 692

1 765

1 753

16 %

Jordbruksareal i drift i alt

9 597

9 941

10 384

10 354

9 929

9 832

-5 %

Jordbruksareal i daa/innbygger

2,36

2,35

2,34

2,25

1,99

1,95

-17 %

Kilde: BFJ

Reduksjonen i totalt jordbruksareal i drift fra 2005 til 2013 har først og fremst skjedd på Vestlandet, i Agder-fylkene og i Nord-Norge, som har hatt en reduksjon på mellom 6 og 9 pst. I alle landsdeler reduseres totalt jordbruksareal, men Rogaland har kun hatt en reduksjon på 1 pst.

3.2.2 Geografisk fordeling av produksjon og arbeidsforbruk

Når det gjelder produksjonsutviklingen er hovedbildet at økningen i produksjoner med vekst kommer i mer sentrale områder, mens produksjonen for øvrig er stabil. Den sterke produksjonsøkningen av kylling har først og fremst kommet i Trøndelag, Rogaland og på Østlandet. Det har imidlertid også vært vekst i kyllingproduksjonen i områder med mindre produksjon. I Nord- Norge produseres det ikke fjørfekjøtt. I Trøndelag har eggproduksjonen økt betydelig, mens den har vært relativt stabil i andre områder. Veksten i produksjon av grønnsaker på friland har kommet på Østlandet. Veksten i svinekjøttproduksjonen har i størst grad kommet i Rogaland, men også i Nord-Norge har produksjonen økt noe.

For de grasbaserte produksjonene har produksjonen vært mer stabil det siste tiåret og det har vært relativt små endringer i den geografiske produksjonsfordelingen etter sentrum/periferiinndelingen.

Rogaland og Østlandet har siden 1999 hatt en reduksjon i arbeidsforbruket på hhv. 29 og 35 pst., mens reduksjonen for øvrige landsdeler ligger mellom 43 til 47 pst.

Endring i fordelingen av arbeidsforbruket inndelt etter virkeområdet for de distriktspolitiske virkemidlene, påvirkes sterkt av endringer i melkeproduksjonen. Til tross for omfattede bruk av virkemidler har reduksjonen i registrert arbeidsforbruk i jordbruket det siste tiåret vært minst utenfor virkeområdet (34 pst. i sone 1), mens reduksjonen i alle de tre øvrige sonene har vært hhv. 42, 43 og 42 pst. Figur 3.2 viser andelen av arbeidsforbruket i jordbruket som foregikk innenfor de ulike sonene i 1999, 2010 og 2013.

Figur 3.2 Andel av totalt arbeidsforbruk i jordbruket i sonene for distriktspolitiske virkemidler i 1999, 2010 og 2013.

Figur 3.2 Andel av totalt arbeidsforbruk i jordbruket i sonene for distriktspolitiske virkemidler i 1999, 2010 og 2013.

* Foreløpige tall.

Kilde: BFJ

3.2.3 Rekruttering og næringsutvikling

Flere virkemidler over jordbruksavtalen skal bidra til næringsutvikling, rekruttering og likestilling i landbruket. Virkemidlene er hovedsakelig avsatt over Landbrukets utviklingsfond (LUF).

Fra 2013 ble en større andel av næringsutviklingsmidlene forvaltet regionalt, og det ble opprettet Regionale bygdeutviklingsprogram for å synliggjøre de regionale prioriteringene i virkemiddelbruken.

3.2.3.1 Fylkesvise bygdeutviklingsmidler (BU-midler)

De fylkesvise BU-midlene har et todelt formål. De skal bidra både til utvikling av ny næringsvirksomhet på landbrukseiendommen, og til utvikling og modernisering av landbruket generelt.

Forvaltningsansvaret er delt mellom Innovasjon Norge og fylkesmannen på regionalt nivå. Det er Innovasjon Norge som forvalter de bedriftsrettede midlene, og fylkesmannen som forvalter de øvrige midlene til utviklings- og tilretteleggingstiltak. I tillegg forvalter regionrådene i Valdres og Nord-Gudbrandsdalen BU-midler i sin region.

For 2013 ble fylkene tildelt til sammen 508 mill. kroner i bedriftsrettede BU-midler og 60 mill. kroner i BU-midler til utrednings- og tilretteleggingstiltak.

I 2013 innvilget Innovasjon Norge støtte til 1 414 søknader, som omfattet 1 596 bedriftsrettede tiltak. Samlet tilsagnssum for tilskudd var i overkant av 505 mill. kroner. Om lag 76 pst. av tilskuddene ble gitt til jord- og hagebruk, 19 pst. til andre bygdenæringer og om lag 5 pst. til bioenergitiltak. Gjennomsnittlig beløp for tilskudd var på ca. 316 400 kroner. Avslagsprosenten hos Innovasjon Norge i 2013 for landet totalt var på 6 pst. Det blir imidlertid foretatt en betydelig siling av prosjekter på kommunenivå i forkant for å utnytte de begrensede rammene best mulig.

Det er stor etterspørsel etter investeringsvirkemidler i landbruket. Mange av søknadene gjelder midler til effektivisering av produksjonsapparatet. Hensikten med investeringen er som oftest å modernisere driftsapparatet, skape rasjonelle driftsenheter og å effektivisere produksjonen. Dette er ofte en forutsetning for at foretakene kan fortsette å gi arbeid og inntekt for en ny generasjon, samt imøtekomme krav til dyrevelferd og miljøhensyn.

Investeringsstøtte til jord- og hagebruk skal avpasses de nasjonale markedsforholdene. I 2013 ble om lag 87 pst. av BU-tilskuddene innenfor jord- og hagebruk gitt til investeringer innenfor husdyrproduksjon. Innovasjon Norge viser til at 84 pst. av tiltakene som mottar investeringsstøtte innenfor husdyrproduksjon får en økning i produksjonsomfanget. Figur 3.3 gir en oversikt over fordeling av tilskudd til ulike husdyrproduksjoner. Antall investeringer innen melkeproduksjon og grôvforbasert kjøttproduksjon har økt fra 2012 til 2013. Dette henger bl.a. sammen med markedssituasjonen for svinekjøtt og konsumegg, og at Innovasjon Norge i mai 2013 vedtok å ikke lenger delta i finansiering av nyetableringer eller utvidelser av disse produksjonene.

Figur 3.3 BU-tilskudd fordelt på ulike husdyrproduksjoner. Prosent.

Figur 3.3 BU-tilskudd fordelt på ulike husdyrproduksjoner. Prosent.

Kilde: Innovasjon Norge

I tilknytning til etablering av bygdenæringer er det en klar politisk målsetting at BU-midlene skal bidra til økt sysselsetting og etablering av nye, lønnsomme arbeidsplasser. Innovasjon Norges rapport om fylkenes bruk av BU-midler i 2013 anslår en sysselsettingsvekst på omlag 527 årsverk, basert på søkernes forventninger. Tilsvarende tall for 2012 var 450 årsverk. Gjennomsnittlig forventet sysselsettingseffekt per innvilget søknad ligger stabilt på omlag 1,4 årsverk. Antall arbeidsplasser vil som oftest være større enn antall årsverk. Figur 3.4 gir en oversikt over fordelingen av tilskudd til bygdenæringer i tilknytning til landbruket fordelt på bransjer. Fordelingen tar utgangspunkt i SSBs standard for næringsgruppering.

Figur 3.4 BU-tilskudd til bygdenæringer 2013 fordelt på bransjer1. Prosent.

Figur 3.4 BU-tilskudd til bygdenæringer 2013 fordelt på bransjer1. Prosent.

1 Tilskudd til Inn på tunet inngår i grupperingen undervisning, helse og sosialtjenester. I kategorien «Annet» inngår f.eks. reiselivsrelaterte prosjekter innenfor opplevelsesvirksomhet.

Kilde: Innovasjon Norge

Fylkesmannen har i 2013 innvilget totalt 69 mill. kroner i BU-midler til 589 utrednings- og tilretteleggingstiltak. Midlene til utrednings- og tilretteleggingstiltak blir ofte brukt i en tidlig fase for utvikling av landbruksbaserte næringer, før de bedriftsrettede midlene kommer inn i bildet, og i samfinansiering med andre lokale og regionale aktører. Tiltakene omfatter næringsutviklings- og mobiliseringsprosjekter, reiseliv og opplevelsesproduksjon, rekrutteringstiltak, tiltak for økt matproduksjon, Inn på tunet, økologisk landbruk, skogbruk, bioenergi, FoU-virksomhet, praktikantordningen m.v. Departementets gjennomgang av fylkesmannens rapportering for 2013 på bruken av midlene, viser at midlene innrettes i tråd med de regionale næringsprogrammene, og at det regionale partnerskapet er godt involvert i prioriteringen av bruken av midlene. Gjennomgangen viser ellers at det er stor variasjon mellom type tiltak som er prioritert i fylkene, antall prosjekter og størrelse på tilskudd som blir gitt.

Rentestøtte

Rentestøtte er en del av BU-ordningen, og reguleres av forskrift om midler til bygdeutvikling. Støtten innvilges i forkant av investeringen og utbetales hvert halvår fra investeringen er ferdigstilt og i 15 år. Det kan gis rentestøtte til lån innenfor en låneramme på totalt 1 mrd. kroner. Det ble i 2013 gitt rentestøtte til en låneramme på i alt 1175 mill. kroner (inkl. overføring av ramme fra tidligere år).

Risikolån

Det ble åpnet for å sette av midler til et taps- og rentestøttefond innenfor rammen av de fylkesvise BU-midlene fra og med 2006. Avsetningen i 2013 var på 5,9 mill. kroner.

3.2.3.2 Sentrale BU-midler

De sentrale BU-midlene brukes til prosjektrettet virksomhet og tiltak av landsomfattende karakter. Rammen for de sentrale BU-midlene i 2013 var på 17 mill. kroner. Av midlene ble 8 mill. kroner forvaltet av Innovasjon Norge, mens 9 mill. kroner ble disponert av Landbruks- og matdepartementet (LMD).

Av midlene LMD disponerte ble det bevilget støtte til matpolitiske prosjekter, kompetanse-, rekrutterings- og likestillingsprosjekter, skogpolitiske prosjekter, prosjekter knyttet til næringsutvikling og midler til omdømmetiltak.

Midlene forvaltet av Innovasjon Norge ble benyttet til bedriftsovergripende utviklingsprosjekter, og særskilt til produksjoner uten sterk felleskapsorganisering og felleskapsøkonomi, som f.eks. frukt, bær, grøntområdet og Inn på tunet.

3.2.3.3 Områderettet innsats – arktisk landbruk

I 2013 ble det satt av 3 mill. kroner over jordbruksavtalen til satsingen på arktisk landbruk. Midlene forvaltes som en felles programsatsing i samarbeid mellom de tre fylkesmannsembetene i Nord-Norge, Sametinget, næringsorganisasjonene i landsdelen, samt Nordland fylkeskommune. I tillegg til midlene som er avsatt over jordbruksavtalen til arktisk landbruk, bidro Sametinget med 1 mill. kroner inn i satsingen for 2013, og Nordland fylkeskommune vil bidra med inntil 3 mill. kroner i prosjektperioden. Det har vært en søknadsrunde i 2013, hvorav det var 32 søknader fra 26 ulike søkere. I alt ble det bevilget i overkant av 6 mill. kroner til ni ulike prosjekter, med hovedvekt på økt verdiskaping knyttet til mat fra arktisk landbruk, sorts- og produktutvikling, merkevarebygging og marked.

3.2.3.4 Rekrutteringsprosjekt og evaluering av landbruksutdanning

I jordbruksoppgjøret 2010 ble det avsatt 4,5 mill. kroner til prosjektet «Velg Landbruk» som ble avsluttet våren 2014. Prosjektets formål var å styrke rekrutteringen til landbruksutdanning på alle nivå. Prosjektansvar og sekretariat var lagt til Norges Bondelag. Det er lagt vekt på omdømmebygging av landbruk som yrkesveg og landbruksutdanning som en allsidig utdanning med mange muligheter. Rekrutteringsverktøy som er utviklet i prosjektet skal være ressursbank og et faglig nettverk å bruke videre i rekrutteringsarbeid.

I jordbruksoppgjøret 2012 ble det avsatt 2 mill. kroner til gjennomføring av en evaluering av landbruks- og gartnerutdanningen på videregående nivå, og kartlegging av fagskoletilbud i landbruks- og matfag på fagskolenivå. Kartlegging og evaluering er utført av Østlandsforskning m.fl. Sluttrapporten gir viktig kunnskap i det videre arbeidet for å utvikle landbruks- og gartnerutdanning på videregående nivå i tråd med næringens behov.

3.2.3.5 Fylkesvise midler til rekruttering, likestilling og kompetanseheving i landbruket

Fylkeskommunene er tildelt 20 mill. kroner i året til arbeid med rekruttering, likestilling og kompetanseheving i landbruket. Ordningen skal tilpasses regionale utfordringer på området og er forvaltet med bakgrunn i regionale strategier for landbruksbasert næringsutvikling, og fylkeskommunenes øvrige strategidokumenter på området.

I 2013 er tilskuddsmidlene hovedsakelig benyttet til tiltak med formål å øke rekrutteringen til næringen og til videregående opplæring og voksenopplæring innenfor landbruksfag. En vesentlig del av midlene er brukt til etter- og videreutdanning for voksne personer som er på vei inn i næringen («Voksenagronom»). De fleste fylker tilbyr en enten nettbasert eller samlingsbasert agronomutdanning tilsvarende Vg3 landbruk. Dette er et etterspurt tilbud med god deltakelse. Fylkeskommunene rapporterer om god gjennomføring av prosjektene og god oppslutning om tiltakene de har gitt tilskudd til. Dette tyder på at ordningen fungerer etter intensjonen.

3.2.3.6 Kompetanseutviklingsprogrammet i landbruket (KIL)

KIL-midlene forvaltes av Matmerk og skal bidra til kompetanseutvikling for yrkesutøvere innen primærlandbruket, eller tilleggsnæringer til primærlandbruket. Midlene gis til utvikling av kurstilbud med utgangspunkt i næringens behov. Tilbud som gjøres tilgjengelig i hele eller aktuelle deler av landet og som har potensial til å bli et tilbud til en stor del av produsentene innen den aktuelle produksjonen, prioriteres. I 2013 ble 14 søknader om støtte innvilget. Til sammen ble det gitt tilsagn om tilskudd på omkring 5,5 mill. kroner. Det er gitt støtte til bl.a. utvikling av kurstilbud i KSL som styringsverktøy for gårdsdriften, kvalifisering av voksne søkere til agronomutdanning på videregående nivå, fagskole innen produksjonsgartnerfag, driftsledelse og økonomi, samt nettbasert driftsveileder for gårdsturismeverter.

Retningslinjene for forvalting av KIL- midlene ble justert i 2013 som en oppfølging av en evaluering av ordningen gjennomført av Landbrukets utredningskontor i 2012.

3.2.3.7 Forskning

Forskningsmidlene over jordbruksavtalen forvaltes av et eget styre bestående av avtalepartene. Formålet med midlene er å bidra til å dekke opp avtalepartenes behov for forskning med hovedvekt på anvendt kunnskap. Avgjørende for bruken av midlene er prosjektsøknadens faglige kvalitet og relevans for avtalepartene. Midlene disponeres i hovedsak til prosjekter etter åpen utlysning, enten som egen utlysning eller som fellesutlysning med programmer i Norges forskningsråd. Det kan også gis midler til utredningsprosjekter innen midlenes prioriterte områder.

I 2013 var det satt av 53 mill. kroner til forskningsmidler over jordbruksavtalen. Tematiske prioriteringer var økt matproduksjon og verdiskaping basert på norske ressurser, råvarekvalitet, mattrygghet og helse, teknologi, biologi, forbruker og samfunn og bærekraftig og klimatilpasset landbruk. Med overførte midler og ansvar fra tidligere år var det en ramme på ca. 58,8 mill. kroner for innvilgning i 2013. Det ble for 2013 innvilget om lag 54,5 mill. kroner til pågående og nye prosjekter både innenfor forskning og utredning.

3.2.3.8 Stiftelsen Matmerk

Stiftelsen Matmerk har som formål å styrke konkurranseevnen til norsk matproduksjon og styrke omdømmet til norske matprodukter hos norske forbrukere. Dette skjer gjennom arbeid med kvalitetsstyring, kompetanse og synliggjøring av norske konkurransefortrinn og norsk opprinnelse overfor forbrukere, matprodusenter og marked. Matmerk administrerer og videreutvikler Kvalitetssystem i landbruket (KSL), godkjennings- og merkeordningen for Inn på tunet, merkeordningene Nyt Norge, Beskyttede betegnelser og Spesialitet, samt KIL (se kapittel 3.2.3.6), generisk markedsføring av økologisk mat og enkelte andre prosjekter.

KSL skal være et styrings- og kvalitetssystem for den enkelte bonde og dokumentere for forbrukerne, varekjedene og myndighetene hvordan produksjonen på norske gårdsbruk foregår. I 2013 ble det gjennomført om lag 5 500 eksterne revisjoner. Ca. 97 pst. av norske bønder bruker KSL. Mattilsynet har fått innsyn i databasen for å bidra til et bedre risikobasert tilsyn og unngå besøk fra både KSL og Mattilsynet samme år. Det arbeides med å integrere HMS-arbeidet bedre i KSL-systemet. Totalt 271 Inn på tunet-tilbydere var godkjent i 2013, og om lag 300 Inn på tunet-tilbydere er under godkjenning.

Nyt Norge er et viktig virkemiddel i konkurransestrategien for norsk matproduksjon. I 2013 var arbeidet konsentrert om å øke antall produkter og antallet som har Nyt Norge-merket. Mellomstore og store virksomheter var prioritert. Ved utgangen av 2013 var 52 virksomheter og 2 040 produkter godkjent for Nyt Norge-merket. Markedsføringen av ordningen var i 2013 konsentrert om å bygge og opprettholde kunnskap om Nyt Norge. I 2013 ble også nettsidene til Nyt Norge oppgradert. Kjennskapen til merket hos forbruker er høy.

Ved utgangen av 2013 er totalt 23 produkter godkjent under ordningen Beskyttede Betegnelser, av disse var det ingen nye produkter i 2013. 202 produkter var godkjent for bruk av Spesialitetsmerket i 2013, og 17 av disse var nye produkter. Det er lav kjennskap til merkene hos forbruker, og det har i 2013 vært fokusert på å synliggjøre merkene gjennom riksdekkende medier, sosiale medier og synlighet i butikk.

3.2.3.9 Utviklingsprogrammet for lokalmat og grønt reiseliv

Utviklingsprogrammet for lokalmat og grønt reiseliv samler og integrerer satsingen som tidligere lå i tre ulike utviklingsprogram. Målet med programmet er å øke verdiskapingen for primærleddet, øke kunnskapen om lokalmat og regionale konkurransefortrinn og bidra til økt vektlegging av kvalitet. På matsiden er innsatsen i første rekke rettet inn mot ordningene mobilisering og bedriftsutvikling, kompetansetiltak og omdømmetiltak. Budsjettrammen for programmet var på 70 mill. kroner i 2013. Reiselivssatsingen over programmet består i stor grad av omdømmeaktiviteter og store temakampanjer.

Etterspørselen etter vekstkapital og tilskudd til forpliktende nettverk økte vesentlig i 2013 og var dobbelt så stor som i 2012. Undersøkelser utført av bl.a. Bygdeforskning viser at ønske om vekst blant denne gruppen bedrifter er stor. Det er flere etablerte bedrifter som ønsker vekst, mens gründere (bedrifter under 3 år) er mer interessert i forpliktende nettverk.

Kompetanse er sentralt for å bidra til den enkelte bedriftens suksess. Programmet har derfor et bredt kompetansetilbud, både matfaglig, gjennom kompetansenettverkene, og generelle forretningsrelaterte tilbud. Som følge av en evaluering av det samlede kompetansetilbudet i 2012, ble det matfaglige tilbudet spisset og tydeliggjort. Innovasjon Norge arbeider dessuten videre med å systematisere det forretningsmessige tilbudet.

Innovasjon Norges Kundeeffektundersøkelse viser gjennomgående gode resultater for programmets brukere. Programmet oppgis å ha svært høy addisjonalitet, dvs. at programmet anses å ha vært utløsende for at prosjektene har blitt realisert. Et stort flertall av de spurte bedriftene oppgir at tjenesten som tilbys har middels eller høy addisjonalitet. Effekten med hensyn til samarbeid er spesielt god. Effekten på innovasjon og omsetningsøkning ligger godt over gjennomsnittet for Innovasjon Norges programmer.

En undersøkelse Innovasjon Norge har gjort blant matbedrifter (aksjeselskap) som har fått finansiering over matprogrammet de siste 7 årene, viser en økning av resultat før skatt på om lag 700 pst. En undersøkelse blant bedrifter som fikk vekststøtte i 2009 viser en omsetningsøkning fra 10 til 35 pst. per år.

Omdømmesatsingen

Det ble satt av totalt 19 mill. kroner til ulike omdømmetiltak over Utviklingsprogrammet i 2013. Midlene forvaltes for en stor del av Innovasjon Norge. LMD forvaltet 5,3 mill. kroner av omdømmemidlene i 2013. Midlene brukes til å synliggjøre og profilere norske råvarer og matkultur nasjonalt og internasjonalt med sikte på å styrke omdømmet til norsk mat og landbruk. I tillegg stimulerer midlene til ny næringsutvikling i skjæringspunktet mellom mat- og reiselivsområdet.

Matstreif og deltagelsen på Internationale Grüne Woche (IGW) i Berlin er de to viktigste omdømmeprosjektene i programmet. Gjennom Matstreif profileres lokmalmatprodusenter fra hele landet på Rådhusplassen i Oslo. IGW er et samarbeid mellom LMD og Innovasjon Norge, med bidrag fra Utenriksdepartementet og noen andre departementer. I 2013 ble langtidseffektene av IGW-satsingen evaluert. Evalueringen viser at satsingen i stor grad bidrar til nettverksbygging, produktutvikling, kompetanseheving og innovasjon hos de deltakende bedriftene, samtidig som Norges deltakelse på IGW bygger omdømme for norsk mat- og reiselivsnæring.

3.2.3.10 Mat langs nasjonale turistveger

Prosjektet Mat langs nasjonale turistveger ble avsluttet i 2013. Prosjektet ble finansiert over jordbruksavtalen for tre år med til sammen 6 mill. kroner. Målet med pilotprosjektet var å øke landbruksbasert næringsutvikling innen mat, reiseliv og opplevelser langs 4 turistveger i samarbeid med andre aktører i verdikjedene mat og reiseliv. Prosjektet er evaluert av Østlandsforskning og har ifølge evalueringen oppnådd noe av målsetningene ved at det er mer samarbeid enn før mellom bedriftene langs de utvalgte strekningene. Videre har det blitt utviklet nye matkonsepter som springer direkte ut av pilotprosjektet. Pilotprosjektet kan ifølge evalueringen ha overføringsverdi til de andre turistvegstrekningene, men da gitt visse forutsetninger om bl.a. nasjonalt eierskap, og tett kobling til turistvegsatsingen som sådan.

3.2.3.11 Frukt og bær rundt neste sving

Prosjektet Frukt og bær rundt neste sving, med Hordaland og Sogn og Fjordane som hovedområde, ble avsluttet i 2013. Prosjektet ble finansiert med til sammen 10 mill. kroner over jordbruksavtalen fordelt på fem år. Et sentralt mål med prosjektet var å kombinere profesjonell frukt- og bærproduksjon med utviklingen av reisemål. Prosjektet ble evaluert underveis av Vestlandsforskning. Evalueringen viser at programmet har stimulert til utvikling av produkter og opplevelser markedsført på nye måter i samarbeid med reiselivet. Bedriftenes egen drivkraft for å skape noe nytt var avgjørende.

3.2.3.12 Bioenergi

Satsingen på bioenergi gjennom Bioenergiprogrammet bidrar til mer miljøvennlige energiløsninger både i landbruket og i andre sektorer, samtidig som det gir mulighet for økt verdiskaping for skogeiere. Aktiviteten under Bioenergiprogrammet var noe lavere i 2013 enn i 2012, noe som først og fremst skyldes lave strømpriser. I 2013 ble det innvilget støtte i om lag 200 saker, med et samlet tilsagn på 50 mill. kroner. Dette er ca. 10 pst. færre saker enn 2012. I 2013 ble rammen til bioenergitiltak delt mellom en nasjonal pott på 22 mill. kroner og en regional pott på 33 mill. kroner under de fylkesvise BU-midlene. Den største andelen prosjekter var, som tidligere år, større gårdsvarmeanlegg for leveranse av energi til næringsdrift. Det ble gitt støtte til 13 varmesalgsanlegg i 2013. Det er 7 færre enn i 2012. Prosjektene har utløst en energiproduksjon tilsvarende 27 GWh i 2013 mot 30 GWh i 2012.

Det er i 2012 og 2013 gjennomført effektundersøkelser både for varmesalgsanlegg og gårdsanlegg. Varmesalgsanleggene viser positive driftsresultater. Undersøkelsen viser også at varmeproduksjonen fra anleggene er høyere enn planlagt (13 pst.). Støttenivået ligger på 8 øre/kWh (til sammenligning er støttenivået under el-sertifikatordningen for tiden 18 øre/kWh).

3.2.3.13 Skogbruk

Skogbruk og trebasert industri er en viktig verdikjede i Norge, og hadde i 2011 om lag 25 000 sysselsatte. Stående kubikkmasse i den norske skogen er på om lag 900 mill. m3 og den årlige tilveksten er på om lag 25 mill. m3. Avvirkningen av tømmer til industrien har de senere årene ligget på rundt 8-10 mill. m3. I tillegg kommer hogst til ved på 2 til 3 mill. m³ per år. I 2013 ble det hogd i overkant av 9 mill. m3 tømmer til industriformål.

Innvilgningsrammen til skogbruk over LUF var i 2013 på 204 mill. kroner. Gjennom ordningen for tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket (NMSK) ble det i 2013 avsatt totalt 151 mill. kroner. Fordelingen framgår av tabell 3.3.

Innenfor NMSK ble det bevilget 69 mill. kroner til veibygging, taubane m.v. i 2013. Det ble bygget og ferdigstilt i overkant av 100 km med nye skogsbilveier og ombygget rundt 330 km med eksisterende skogsbilveier. I tillegg ble det bygget om lag 200 km med nye traktorveier og om lag 60 km ble oppgradert. Om lag 90 pst. av skogsbilveiene og 30 pst. av traktorveiene ble bygget med tilskudd. Totalt ble det investert 148 mill. kroner på skogsbilveier og 28 mill. kroner på traktorveier.

I 2013 ble det i Norge satt ut ca. 26 mill. skogplanter, noe som omtrent tilsvarer nivået i 2012. Omfanget av ungskogpleie gikk ned med 31 000 daa (10 pst.), mens markberedning økte med omlag 18 000 daa (35 pst.) sammenlignet med 2012.

Det ble bevilget 28 mill. kroner til skogbruksplanlegging med miljøregistreringer i 2013. I 2013 ble det avsluttet taksering av om lag 1,9 mill. daa. Det rapporteres om 20 mill. daa. under arbeid. Fordi disse prosjektene går over flere år svinger tallene for både ferdigstilt areal og areal under arbeid fra år til år, og det samme vil utbetalingene gjøre.

Skogbruksplan med miljøregistreringer gir skogeier et grunnlag for å planlegge effektiv drift av skogen gjennom hogst, planting og andre skogbrukstiltak og for å ivareta hensyn til miljøverdier. Databasen Kilden synliggjør MiS-figurer (Miljøregistreringer i skog), sammen med annen miljøinformasjon, for å sikre en bærekraftig skogforvaltning. Dette gjelder også informasjon fra Artsdatabanken, Riksantikvaren og Miljødirektoratet. Skogeierne har hittil satt til side om lag 0,7 – 0,8 mill. daa, fordelt på nærmere 100 000 forekomster, for frivillige miljøhensyn, i hovedsak ikke-hogst. Dette er i tråd med krav i sertifiseringsordningen for Norsk PEFC Skogstandard og forskrift om bærekraftig skogbruk.

Skogbruk i kyststrøkene har særskilte utfordringer knyttet til bl.a. lav skogsveidekning, høy andel vanskelig terreng, eiendomsstruktur m.v. Kystskogbruket omfatter kystfylkene fra Vest-Agder til Finnmark. Disse fylkene har betydelige skogressurser. Det er blitt gitt midler til kystskogbruket til bl.a. utredninger om behov for og lokalisering av kaier, taubanedrift og skogsbilveier.

Kunnskap er avgjørende for å skape en konkurransedyktig og bærekraftig trebasert verdikjede i Norge. Skogbrukets Kursinstitutt (Skogkurs) er en sentral aktør når det gjelder å utvikle og gjennomføre kompetansetiltak på skog- og utmarksområdet, rettet mot veiledningsapparat, og skogeiere, skogsarbeidere og entreprenører over hele landet. Skogkursserien Aktivt skogbruk er et eksempel på denne aktiviteten, og det ble gjennomført nesten 600 slike kurs i 2013.

Tabell 3.3 Fordeling av innvilgningsramme skogbruk i perioden 2011–2013. Mill. kroner.

2011

2012

2013

Nærings- og miljøtiltak i skogbruket

134

141

151

Veibygging, taubane o.a.

66

66

69

Skogkultur, miljøtiltak o.a.

68

75

82

Kystskogbruket

10

10

10

Skogbruksplanlegging med miljøregistreringer

29

29

29

Kompetansetiltak

11

11

11

Totalt

229

229

204

3.2.3.14 Utviklingstiltak for geit – Friskere geiter

Målet med prosjektet «Friskere geiter» er å få kontroll med CAE (Caprin Artritt Encephalitt), byllesjuke og paratuberkulose hos geit, og dermed sikre friske dyr, bedre dyrevelferd og bedre produkter fra geit. Prosjektet startet i 2001 og skal etter planen avsluttes i 2018. Prosjektet har gitt et løft for geiteholdet som har slitt med sykdommer som er svært smittsomme og smertefulle og som går utover både melkeproduksjon og dyras velferd. Prosjektet har vært støttet over jordbruksavtalen i mange år, totalt i størrelsesorden 150 mill. kroner, inkl. kompensasjon for bortfall av produksjonstilskudd. Etter 2014 vil all foredlet geitemelk fra TINE komme fra sanerte besetninger.

3.2.3.15 Fotråte – Prosjekt Friske føtter

Sykdomssaneringsprosjektet Friske føtter er gjennomført for å bekjempe utbrudd av ondartet fotråte. Fotråte har store konsekvenser for dyrevelferd og økonomi i småfeholdet.

De samlede kostnadene som har vært dekket fra Omsetningsrådet og jordbruksavtalen ligger på hhv. 26 mill. kroner og 17,6 mill. kroner. Prosjektet er et samarbeid mellom husdyrnæringen, Mattilsynet og Veterinærinstituttet. Prosjekteier regner med at det vil være mulig å utrydde sykdommen i Norge ved effektiv håndtering av et mindre antall tilfeller i noen få år framover. 2013 var siste år prosjektet ble gitt støtte over jordbruksavtalen.

3.2.3.16 Sametingets midler til næringsformål og konfliktforebyggende tiltak jordbruk – reindrift

4 mill. kroner av avsetningen over LUF ble overført til Sametingets midler til næringsformål i 2013. Dette var en økning på 2 mill. kroner i forhold til 2012, som følge av satsingen på arktisk landbruk. Midlene skal stimulere til næringsutvikling i landbruket i samiske områder, og skal brukes til investerings- og utviklingstiltak av mer varig karakter. Totalt, herunder fra egne midler, tildelte Sametinget 11,1 mill. kroner til investeringer og utviklingstiltak innen jordbruket i 2013.

Det ble også avsatt 1,5 mill. kroner til konfliktforebyggende tiltak mellom jordbruk og reindrift i 2013. Midlene er t.o.m. 2013 forvaltet av Innovasjon Norge og nyttes hovedsakelig til gjerdebygging, men også til nødløsninger for ekstra gjeting, fôring og beiteundersøkelser. Det ble i 2013 tildelt i overkant av 0,7 mill. kroner fra ordningen til 8 prosjekter i fylkene Finnmark, Troms, Sør-Trøndelag og Hedmark.

3.3 Økt verdiskaping – inntekts- og kostnadsutviklingen

3.3.1 Inntektsutvikling

Gode inntektsmuligheter er en forutsetning for økt matproduksjon og at dyktige næringsutøvere, og ikke minst ungdom, skal se på jordbruk som en interessant arbeidsplass for framtida. I Innst. 8 S (2013–2014) sier komiteen:

«Komiteen viser til at det er bred enighet om at lønnsomheten i norsk landbruk må styrkes, og at dette kan gjøres både ved økt inntekt og lavere utgifter.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, peker på at inntektssiden blant annet kan styrkes gjennom økt målpris eller økte overføringer over dette kapittelet, innenfor rammene av fremforhandlede handelsavtaler og med hensyn til utfordringer blant annet knyttet til grensehandel. Samtidig kan utgiftene blant annet reduseres ved reduksjon i skatter og avgifter, effektiviseringstiltak og bedre avskrivningsmuligheter. Norsk jordbruk er i sterk endring. Det er et behov for en gjennomgang av virkemidlene. Riksrevisjonen har påpekt at målene for næringen ikke er nådd og at virkemidlene til dels virker mot hverandre.»

Fra 2012 til 2014 øker bruttoinntektene i jordbruket med 2,3 mrd. kroner, mens kostnadene (inkl. realrentekostnaden) øker med 1,6 mrd. kroner. Vederlag til arbeid og egenkapital for jordbrukssektoren øker dermed med 725 mill. kroner fra 2012 til 2014.

Tabell 3.4 viser utviklingen i vederlag til arbeid og egenkapital fra 2012 til budsjetterte tall for 2014 ifølge BFJs normaliserte regnskaper. Tabellen viser også resultat per utført årsverk i sektoren, og resultat inkl. verdien av jordbruksfradraget ved ligningen.

Tabell 3.4 Utviklingen i inntekter og kostnader, samt vederlag til arbeid og egenkapital ifølge BFJs normaliserte regnskaper.

2012

2013*

2014**

13/12

14/13

Pst.

Pst.

Produksjonsinntekter

27 976

28 795

29 819

2,9 %

3,6 %

Direkte tilskudd

10 508

10 609

10 966

1,0 %

3,4 %

Sum inntekter, mill. kr

38 484

39 403

40 785

2,4 %

3,5 %

Driftskostnader

17 714

18 328

18 836

3,5 %

2,8 %

Kapitalkostnader

8 606

8 899

9 061

3,4 %

1,8 %

Sum kostnader, mill. kr

26 319

27 227

27 896

3,4 %

2,5 %

Vederlag arbeid og egenkapital, mill. kr

12 165

12 176

12 889

0,1 %

5,9 %

Antall årsverk

49 200

48 100

47 000

-2,2 %

-2,3 %

Kroner per årsverk

247 300

253 100

274 200

2,3 %

8,3 %

Verdi skatteordning, kr per årsverk

30 100

31 000

31 300

Totalt, kr per årsverk

277 400

284 100

305 500

2,4 %

7,5 %

* Foreløpig regnskap

** Budsjett

Kilde: BFJ

Årets beregninger viser en økning i vederlag til eget arbeid og egenkapital fra 2012 til 2013 på 2,4 pst., eller 6 700 kroner per årsverk. Fra 2013 til 2014 budsjetteres det med en økning på 7,5 pst., tilsvarende 21 400 kroner per årsverk. Inntektsveksten per årsverk fra 2012 til 2013 er noe svakere enn lagt til grunn for jordbruksavtalen i 2013, men noe sterkere fra 2013 til 2014.

Referansebrukene

Referansebrukene er basert på NILFs driftsgranskinger, som gir data på foretaksnivå. Beregningsprinsippene er forskjellige fra Totalkalkylen på noen områder. Bl.a. føres avskrivningene etter historisk kostnad, og lånt kapital godtgjøres med betalt nominell rente. I Totalkalkylen inflasjonsjusteres kapitalsaldoen før beregning av kapitalslit og lånt kapital godtgjøres med normalisert realrente. Dette gir ulik utvikling i kapitalkostnadene mellom enkeltår. Samtidig er inntektsnivået høyere i referansebrukene. Det henger sammen med at deltagerbrukene er rekruttert blant de om lag 70 pst. av jordbruksforetakene som har størst driftsomfang.

Tabell 3.5 viser BFJs beregninger av vederlag til arbeid og egenkapital per årsverk, inkl. virkningen av jordbruksfradraget, for referansebrukene i årene 2012 til 2014.

Tabell 3.5 Vederlag til arbeid og egenkapital per årsverk på referansebrukene. Inntektsverdi av jordbruksfradraget ved ligningen er lagt til. Kroner.

2012

2013

2014

12 til 13

13 til 14

12 til 14

1 Melk, 24 årskyr

314 900

315 200

335 700

300

20 500

20 800

2 Korn, 337 daa

164 900

218 700

183 500

53 800

-35 200

18 600

3 Sau, 153 vinterfôra

199 300

223 800

248 600

24 500

24 800

49 300

4 Melkegeit, 115 årsgeiter

325 300

329 300

348 700

4 000

19 400

23 400

5 Svin og korn, 50 avlssvin

321 100

251 700

227 400

-69 400

-24 300

-93 700

6 Egg og planteprodukter, 7000 høner

426 100

329 900

257 200

-96 200

-72 700

-168 900

7 Poteter og korn, 130 daa poteter + 429 daa korn

437 200

482 100

472 200

44 900

-9 900

35 000

8 Ammeku/storfekjøtt, 29 ammekyr

250 200

282 400

306 300

32 200

23 900

56 100

9 Frukt og bær, 50 daa

291 400

335 700

330 900

44 300

-4 800

39 500

10 Fjørfekjøtt og planteprodukter

410 800

443 900

400 200

33 100

-43 700

-10 600

11 Økologisk melk, 23 årskyr

336 200

336 000

350 000

-200

14 000

13 800

Kilde: BFJ

Alle referansebrukene viser en økning i inntekter fra 2012 til 2013, med unntak av svin/korn og egg/planteprodukter. Inntektsveksten i melkeproduksjonen fra 2012 er relativt svak pga. ekstraordinært høy etterbetaling fra TINE, som ble regnskapsført i 2012.

Inntektsveksten er ellers sterkest på referansebrukene med korn, poteter/korn og frukt/bær. Fra 2013 til 2014 er utviklingen negativ for flere av referansebrukene, sterkest for referansebruk 6 Egg og planteprodukter og 10 Fjørfekjøtt og planteprodukter. Det er også en nedgang for referansebruk 2 Korn. I perioden fra 2012 til 2014 er det referansebruk 8 Ammeku/storfekjøtt som har størst inntektsøkning. Det øvrige grasbaserte husdyrholdet viser også en god utvikling. Referansebruk 6 Egg og planteprodukter har sterkest negativ utvikling, og planteproduksjon i kombinasjon med fjørfekjøtt samt referansebruk 5 svin og korn har også negativ utvikling i toårsperioden. Nettoresultatet i kornproduksjonen påvirkes sterkt av svingninger i gjødselprisene. Volumframregningen for korn er for øvrig usikker, og resultatet svinger fra år til år.

Det vil også være stor variasjon rundt gjennomsnittet i de enkelte produksjoner, bl.a. som følge av investeringstidspunkt, ulike driftsmåter, omfang av leasing osv.

Lønnsutvikling for andre grupper

Tabell 3.6 viser årslønnsveksten for alle grupper lønnsmottagere, ifølge Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU), t.o.m. inntektsåret 2013. Det er lagt til grunn en inntektsvekst på 3,3 pst. for 2014, som anslått i Revidert nasjonalbudsjett (RNB). For 2015 er det lagt til grunn 3,5 pst., som anslått av SSB i Økonomiske analyser.

Tabell 3.6 Lønnsutviklingen for alle grupper lønnsmottakere.

2008

2009

2010

2011

2012

2013

2014

2015

Andre grupper %

6,3 %

4,2 %

3,7 %

4,2 %

4,0 %

3,9 %

3,3 %

3,5 %

Andre kr (TBU)

402 100

419 000

434 500

452 700

470 800

489 200

505 300

523 000

Andre økning

23 800

16 900

15 500

18 200

18 100

18 400

16 100

17 700

Kilde: TBU, SSB og RNB 2014

3.3.2 Kostnadsutvikling og investeringer

Som det framgår av tabell 3.4, økte både driftskostnadene og kapitalkostnadene relativt betydelig fra 2012 til 2013. Driftskostnadene økte med 3,5 pst. særlig pga. sterk vekst i kraftfôrkostnadene. Kapitalkostnadene økte med 3,4 pst., særlig pga. økt kapitalslit og økt gjeldsmasse.

Fra 2013 til 2014 regner BFJ med en total kostnadsvekst på 2,5 pst. Driftskostnadene er budsjettert å øke med 2,8 pst., eller 507 mill. kroner. Kostnadsveksten er størst for kraftfôr, som budsjetteres å øke med vel 4 pst. eller 270 mill. kroner. Energikostnadene er budsjettert om lag uendret. Høyere mineraloljeavgift gir høyere kostnader, mens kostnadene til elektrisk strøm på den andre siden går ned.

Kapitalkostnadene, inkl. realrente, er budsjettert å øke med 1,8 pst. eller 161 mill. kroner fra 2013 til 2014. Kapitalslit og leasingkostnadene øker, mens realrentekostnaden reduseres pga. lavere realrente.

De siste ti årene har bruttoinvesteringene i jordbruket økt med om lag 60 pst. i nominelle verdier. Målt i faste priser (volum) nådde investeringene sitt laveste nivå etter opptrappingen på 70-tallet i 2002. Investeringsvolumet økte til 2006 og har deretter vært om lag på samme nivå. Figur 3.5 viser utviklingen i bruttoinvesteringene og inngåtte leasingkontrakter i faste priser etter 1970. BFJ prognoserer en økning på 3,2 pst. i investeringene, ekskl. leasing, i 2014. Nemnda regner med vekst i bygningsinvesteringene og økt grøfting.

Figur 3.5 Utvikling i bruttoinvesteringer, faste priser. Mill. kroner.

Figur 3.5 Utvikling i bruttoinvesteringer, faste priser. Mill. kroner.

Kilde: BFJ

3.3.3 Utvikling i sysselsetting

Jordbruket stod for 2,0 pst. av samlet sysselsetting i Norge i 2013, mot 5,5 pst. i 1990. I tillegg leverer mange foretak varer og tjenester til landbruket, og det er en omfattende virksomhet knyttet til foredling og omsetning av landbruksvarer.

Tabell 3.7 viser utviklingen i antall jordbruksbedrifter i drift og antall årsverk siden 1989. På 90-tallet var den gjennomsnittlige årlige nedgangen i antall årsverk 2,4 pst. Etter 2000 har den årlige nedgangen vært klart høyere. SSB har imidlertid publisert nye tall for arbeidsforbruket, etter landbruksundersøkelsen i 2013, som nå viser en langt lavere reduksjon i antall årsverk etter 2010. Det regnes nå med en årlig reduksjon i arbeidsforbruket på 2 ¼ pst., mot om lag 4 pst. per år tidligere. Med disse forutsetningene er nedgangen i arbeidsforbruk anslått til ca. 1 100 årsverk per år fra 2011 til 2015.

Tabell 3.7 Antall jordbruksbedrifter og årsverk i 1 000 stk. for landet, 1989–2015.

År

1989

1999

2005

2011

2012

2013

2014

2015

Antall jordbruksbedrifter

99,4

70,7

53,0

45,6

44,8

43,5

42,5

41,5

Antall årsverk

101,7

81,6

63,5

50,3

49,2

48,1

47,0

45,9

Kilde: BFJ

3.3.4 Strukturutvikling

Antall jordbruksbedrifter er redusert med 39 pst., eller om lag 27 000 bedrifter, fra 1999 til 2013. Gjennomsnittlig antall daa per jordbruksbedrift har økt fra 147 daa i 1999 til 226 daa i 2013.

Det har vært en vesentlig strukturendring i alle produksjoner. I 2013 var det 9 474 jordbruksforetak med melkeproduksjon, når samdrifter regnes som ett foretak. Dette innebærer en reduksjon i antall bedrifter med melkeproduksjon på 58 pst. i perioden 1999 til 2013. Gjennomsnittlig antall melkekyr per melkebruk økte fra 14 i 1999 til 24 melkekyr i 2013.

Antallet samdrifter med melkeproduksjon økte raskt fram til 2008, for så å gå ned. Nedgangen skyldes i all hovedsak innføringen av kvoteleie fra 1. mars 2009. I 2008 var det registrert 2 068 samdrifter, mens det i 2013 var registrert 1 264 samdrifter. Antall foretak som leier inn kvote har i perioden 2009 til 2013 økt fra 747 til 2 038.

Antall daa korn per bedrift med kornproduksjon økte fra 150 daa i 1999 til 247 daa i 2013. I samme periode økte gjennomsnittlig potetareal fra 15 til 59 daa og gjennomsnittlig grønnsaksareal fra 28 til 80 daa per foretak. Gjennomsnittlig sauebesetning økte fra 42 til 63 sauer. Antallet verpehøner per bedrift økte fra ca. 2 600 til 7 400, når bedrifter med under 500 høner holdes utenom. Gjennomsnittlig besetningsstørrelse for jordbruksbedrifter med avlsgris økte fra 27 til 77 purker per bedrift i samme periode. Gjennomsnittstall for antall dyr eller daa preges av at mange bedrifter har flere produksjoner, hvor noen er mer typiske tilleggsproduksjoner. Strukturutviklingen innebærer likevel generelt at bedriftene spesialiseres.

Arealet til jordbruksbedrifter som går ut av drift, overtas i stor grad av andre jordbruksbedrifter og i hovedsak ved leie. Statistikken viser imidlertid betydelig regional variasjon. Andelen leid areal er i gjennomsnitt om lag 43 pst.

3.3.5 Produktivitet

Produktivitetsveksten i jordbruket er høy. Med det oppdaterte tallgrunnlaget har jordbrukssektoren, de siste 10 årene, hatt en vekst i brutto arbeidsproduktivitet på 4,6 pst. per år. Tallgrunnlaget indikerer at produktivitetsveksten har vært mindre de siste årene enn tidligere i perioden. Tilsvarende produktivitetsmål for norsk industri (bruttoprodukt per timeverk) viser en gjennomsnittlig årlig vekst på 2 ½ pst. de siste ti år, ifølge det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene. Gjennomsnittlig vekst i Fastlands-Norge var 1,4 pst.

3.3.6 Overføringene til jordbruket

OECDs PSE-analyser (Producer Support Estimate) viser næringsstøttens andel av jordbrukets samlede bruttoinntekt. Beregningene omfatter både budsjettstøtte og virkning av importvernet (skjermingsstøtte), dvs. forskjellen mellom verdensmarkedspris og norsk pris. Beregningene skal i prinsippet gi et totalmål for støtten til produsentene. For Norges del er jordbruksfradraget i skatteligningen eksempel på avgiftslettelse som også inkluderes i beregningene. PSE-prosenten gir med andre ord en indikasjon på støttenivået. Den gir ikke grunnlag for en nøyaktig sammenligning mellom land, fordi det varierer hvor stor andel av jordbruksproduksjonen, og hvilke virkemidler, som er inkludert.

Netto overføringer i faste kroner var høyest i siste halvdel av 1980-årene og har deretter hatt en nedadgående trend. Etter 2007 har det vært en viss økning i realverdien av totaloverføringene, ifølge OECD. Norge har, sammen med Sveits, Sør-Korea, Japan og Island, den mest omfattende jordbruksstøtten blant OECD-landene.

Støttenivået i Norge målt ved PSE-prosenten har i gjennomsnitt vært om lag 60 de siste årene. Prosenten har variert en del fra år til år, særlig pga. svingninger i verdensmarkedspriser på en rekke landbruksprodukter. PSE-prosenten i gjennomsnitt for OECD-land var 19 i 2012. Endringer i PSE-prosenten kan skyldes både endringer i det interne støttenivået og valutakurser. Endringer i verdensmarkedspriser vil ha særlig stor betydning. Tabell 3.8 gir en oversikt over PSE for Norge og sammenlignbare land.

Tabell 3.8 Gjennomsnittlig PSE for Norge og andre land.

1986–88

2010–12

2010

2011

2012

OECD-gjennomsnitt

37

19

19

18

19

EU

39

19

10

18

19

Norge

70

61

60

59

63

Sveits

78

55

52

55

57

Island

77

45

44

44

47

Japan

64

54

55

51

56

Sør-Korea

70

49

40

52

54

Kilde: OECD (2012), Agricultural Policy Monitoring and Evaluation 2012

OECDs system for støtte målt i PSE kan ikke sammenlignes direkte med WTOs inndeling av internstøtte, bl.a. fordi WTO-beregningene benytter administrerte priser og verdensmarkedspriser fra 1986–88 til å beregne «skjermingsstøtten». WTO-beregningene angir derfor ikke et lands oppdaterte skjermingsstøtte. Når det gjelder Norges forpliktelser på internstøtte, vises det til kapittel 5.2.

CSE (Consumer Support Estimate) er et uttrykk for den implisitte skatt som pålegges forbrukerne som følge av landbrukspolitikken (negativ verdi fordi det er en overføring fra forbrukerne). Norges prosentvise CSE var i 2012 på -45 pst. I gjennomsnitt for OECD-land var CSE på -8 pst.

3.4 Bærekraftig utvikling – miljø og klima

3.4.1 Miljø

I dette kapitlet rapporteres det på målsettingen i landbrukspolitikken om bærekraftig landbruk. Det vises for øvrig til rapportene Miljøstatus i landbruket 2013, Produksjon og omsetning av økologiske landbruksvarer 2013 utgitt av SLF og SSB-rapporten Jordbruk og miljø – Tilstand og utvikling 2013.

Norsk landbruk har lange tradisjoner for bærekraftig forvaltning som tar hensyn til miljø, kulturlandskap og biologisk mangfold. Utvikling i kunnskap og virkemidler har bidratt til at aktiviteten på mange områder er mer miljøvennlig i dag enn for 20–30 år siden.

Reduksjon av vannforurensning (avrenning av næringsstoff og plantevernmidler) er en viktig del av miljøarbeidet i jordbruket. Til tross for omfattende tiltaksgjennomføring i jordbruket kan man ikke se tydelige forbedringer i sårbare vassdrag. Ifølge Bioforsk har mer nedbør og ustabile vintre gitt økt avrenning og maskerer effekten av iverksatte tiltak. Etter vannforskriften skal alle vannforekomster ha god økologisk status innen 2021. Vannforskriften forutsetter vassdragsvis forvaltning og lokal tilnærming til utfordringene. Skal denne målsettingen nås, er det nødvendig å redusere avrenning av næringssalter fra jordbruket. Målretting av tiltakene er viktig for å få kostnadseffektiv gjennomføring.

Jordbrukets utslipp av klimagasser var i 2012 på 4,5 mill. CO2 ekvivalenter og utgjorde ca. 8,5 pst. av de totale norske utslippene. Jordbrukets utslipp er blitt redusert med 10,6 pst. fra 1990 til 2012, og med 0,4 pst. fra 2011 til 2012. Redusert bruk av gjødsel og færre storfe er hovedårsakene til nedgangen i utslipp.

Jordbrukslandskapets mangfold og kombinasjon av natur- og kulturverdier er en karakteristisk og viktig del av landskapet i Norge. Om lag 44 pst. av de truede artene på norsk rødliste 2010 er knyttet til jordbrukets kulturlandskap.

3.4.1.1 Nasjonalt miljøprogram

Nasjonalt miljøprogram har som hovedmål å sikre et åpent og variert jordbruks- og kulturlandskap, og å sikre at et bredt utvalg av landskapstyper og særlige verdifulle biotoper og kulturmiljøer ivaretas og skjøttes. Det skal også bidra til at jordbruksproduksjonen fører til minst mulig forurensing og tap av næringsstoffer.

Programmet består av både tilskuddsordninger, miljøkrav i forskrift om produksjonstilskudd, samt forskrift om miljøplan. Nasjonalt miljøprogram ble revidert i 2012 med ny virkningsperiode fra 2013 til 2016, og inneholder retningslinjer for utformingen av regionale miljøprogram.

Areal- og kulturlandskapstilskuddet og tilskudd til dyr på beite

De store ordningene over nasjonalt miljøprogram er areal- og kulturlandskapstilskuddet og tilskudd til dyr som beiter på innmark og utmark. Kulturlandskapet er landskap påvirket av menneskelig aktivitet. Virkemidlene skal bl.a. stimulere til et åpent og variert kulturlandskap og bevaring av det biologiske mangfoldet i jordbrukets kulturlandskap.

Jordbruksareal i drift var i overkant av 9,8 mill. daa i 2013. Dette er en nedgang på ca. 1 pst. fra året før. Troms, Nordland, Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane har hatt størst prosentvis reduksjon i jordbruksarealet i perioden 2006–2012.

Beiting i utmark er viktig for ivaretakelse av kulturlandskap og for mange plante-, sopp- og dyrearter. En større andel av tilskuddene er de siste årene blitt rettet mot beiting. Produksjonstilskudd for dyr på beite på innmark og utmark utgjorde i 2013 hhv. 400 mill. kroner og 371 mill. kroner. I tillegg kommer beitetilskudd over Regionale miljøprogram.

De ulike dyreslagene har ulik innvirkning på naturmangfoldet, og det er derfor behov for at både storfe, geit og sau er på beite. Det var registrert om lag 2,2 mill. beitedyr i utmark i 2013. Det ble registrert en nedgang i antall sau og geit (hhv. 27 000 og 2 000 færre) og en økning i antall storfe på beite i utmark (3 000 flere) sammenlignet med 2012. 28 pst. av alle storfe gikk på utmarksbeite i 2013.

Genetiske ressurser – bevaringsverdige storferaser

Rundt 1990 begynte registreringsarbeidet av bevaringsverdige storfe. Den nasjonale tilskuddsordningen for bevaringsverdige storferaser ble etablert i 2000. Som bevaringsverdige storferaser regnes sidet trønder- og nordlandsfe, østlandsk rødkolle, dølafe, vestlandsk raudkolle, vestlandsk fjordfe og telemarkfe. Sidet trønder- og nordlandsfe ble tatt inn i registeret i 2012. Det har vært en oppgang i antall dyr for alle rasene siden registreringsarbeidet begynte, men en negativ utvikling de siste to årene for telemarksfe. Alle rasene er regnet som truet, og fire er kritisk truet etter FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) sine definisjoner.

Klima- og miljøprogrammet

Klima- og miljøprogrammet skal bidra til å oppnå landbrukspolitikkens målsettinger på klima- og miljøområdet gjennom utredninger og informasjonstiltak. I 2013 ble 6 mill. kroner fordelt til fylkesvise tiltak og 12 mill. kroner til sentrale tiltak. Av de sentrale tiltakene ble 23 prosjekter innvilget støtte innen fagområdene klimagassutslipp/karbonbinding, forurensing og kulturlandskap/biologisk mangfold. Klima- og miljøprogrammet bidrar til praktisk og næringsrettet kunnskap om miljø- og klimautfordringer som raskt kan formidles til landbruket.

Utvalgte kulturlandskap og Verdensarvområdene

Utvalgte kulturlandskap i jordbruket består av 22 områder som representerer variasjoner av ulike jordbrukslandskap med store verdier knyttet til biologisk mangfold og kulturminner og kulturmiljøer. For de fleste av områdene foreligger det nå forvaltningsplaner og skjøtselsplaner. Det er inngått over 300 avtaler om skjøtsel og mer enn 400 grunneiere/ drivere mottar tilskudd fra satsingen. Finansieringen av ordningen er en samfinansiering mellom LMD (8 mill. kroner årlig) og Klima- og miljødepartementet (6 mill. kroner årlig). Det er foretatt en ekstern evaluering av ordningen i 2013, se omtale i kapittel 7.4.4.

Siden 2008 er det årlig avsatt 3 mill. kroner til en egen satsing i verdensarvområdene Vestnorsk fjordlandskap og Vegaøyan. Bakgrunnen er at landbruket og landbrukets kulturlandskap utgjør en viktig del av verdiene i disse områdene. Jordbruket her er i tilbakegang, og det er behov for å se hvordan jordbruket kan drives og utvikles slik at kulturlandskapsverdiene blir ivaretatt for framtida. Det er utarbeidet tiltaksplaner for kulturlandskapet i disse områdene der det bl.a. framkommer nødvendige tiltak for å sikre kulturlandskapsverdiene.

Handlingsplan for redusert risiko ved bruk av plantevernmidler

Handlingsplanen (2010–14) viderefører målsetningene om å redusere avhengigheten av kjemiske plantevernmidler i norsk landbruk og redusere risikoen for helse og miljø ved bruk av slike midler. For å nå målsetningene fokuseres det spesielt på å øke kunnskapsnivået om rett bruk av plantevernmidler og alternativer til kjemisk bekjempelse av skadegjørere.

Den partssammensatte arbeidsgruppen som følger opp handlingsplanen har vurdert status for gjennomføring av prosjekter, og foreslått fordeling av midler. Departementet har fordelt midlene i samsvar med arbeidsgruppens tilrådning. Prosjekter finansiert med handlingsplanmidler har gitt konkrete resultater som bl.a. benyttes for å bedre risikovurderingen av plantevernmidler. Videre har resultatene gitt produsentene bedre beslutningsverktøy for når, og mot hvilke, skadegjørere det bør sprøytes, og bidratt til mer kunnskap om alternativer til kjemisk bekjemping samt om integrert plantevern. Det arbeides med forbedring av autorisasjonskursene. I tillegg til midler til oppfølging av handlingsplanen, har det over denne ordningen vært avsatt midler til styrking av datagrunnlaget for bruk av plantevernmidler i småkulturer.

3.4.1.2 Regionale miljøprogram

De regionale miljøprogrammene (RMP) omfatter en sentral del av de miljørelaterte tiltakene og virkemidlene over jordbruksavtalen. Formålet er bevaring og skjøtsel av spesielle kulturlandskap, og å redusere forurensing til vann og luft. I 2013 ble de regionale miljøprogrammene rullert med ny virkningsperiode til og med 2016. Ordningene ble gjennomgått for å bedre miljøeffekten av tiltakene, og det ble fastsatt en nasjonal meny fylkene kan velge fra basert på sine største miljøutfordringer. Menyen sikrer harmonisering og til en viss grad mer miljøretting av ordningene. I tillegg ble nytt elektronisk kartbasert søknads- og saksbehandlingssystem (eStil) tatt i bruk ved søknadsomgangen høsten 2013. Totalt 65 pst. søkte elektronisk det første året med eStil. Det nye systemet innebærer en bedre og mer enhetlig rapportering og mer effektiv forvaltning av ordningen.

I 2013 gjennomførte over 22 000 foretak tiltak innenfor de regionale miljøprogrammene. Figur 3.6 viser fordelingen av tiltak per hovedområde. I tråd med intensjonen for ordningen er det stor variasjon i prioriteringer av tiltak mellom de ulike fylkene. Fylker med stor andel korndyrking bruker en betydelig andel av midlene til tiltak for å redusere erosjon og næringsstoffavrenning, mens de øvrige fylkene vektlegger tiltak som hindrer gjengroing og ivaretar verdifulle kulturlandskap og naturtyper.

Figur 3.6 RMP fordelt på hovedområder i 2013.

Figur 3.6 RMP fordelt på hovedområder i 2013.

Kilde: SLF

3.4.1.3 Miljøvirkemidler i Landbrukets utviklingsfond

Spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL) og tilskudd til drenering

Formålet med Spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL) er å ivareta natur- og kulturminneverdiene i kulturlandskapet, samt redusere forurensingen fra jordbruket, utover det som blir forventet gjennom vanlig jordbruksdrift. Et viktig formål med ordningen er å få til mer målrettet innsats med utgangspunkt i lokale behov, utfordringer og målsettinger.

Ordningen forvaltes av kommunene, og bevilgningen for 2013 var på 120 mill. kroner. I tillegg var det tilbakeført en del midler på ordningen pga. utgåtte arbeidsfrister. Totalt ble det innvilget nesten 4 000 prosjekter med samlet tilsagn på 158 mill. kroner i 2013. Tilskudd gis til inntil 70 pst. av kostnadsoverslag. Nærmere 72 pst. av midlene gikk i 2013 til tiltak for å fremme verdier i kulturlandskap og kulturmiljøer, mens 25 pst. av midlene gikk til tiltak for å redusere forurensing til vann, jf. tabell 3.9. Freda og verneverdige bygninger og gammel kulturmark er de største postene når det gjelder bevaring av kulturlandskap, mens hydrotekniske anlegg, fangdammer og våtmarker er de viktigste gruppene av tiltak innen forurensning.

Tabell 3.9 SMIL-midler 2013, fordelt på hovedområder. Mill. kroner.

Formålsområder

Sum innvilget tilskudd 2013

Kulturlandskap

Istandsetting av gammel kulturmark

41,5

Ivareta freda og verneverdige bygninger

51,5

Ivareta kulturminner og setermiljøer

9,7

Biologisk mangfold

3,5

Tilrettelegge for tilgjengelighet

8,7

Forurensing

Hydrotekniske anlegg

31,7

Fangdammer og våtmarker

3,0

Høytørkeanlegg

0,7

Landskapsplanting

0,2

Andre tiltak (vegetasjonssoner)

3,5

Planleggings- og tilretteleggingstiltak

Stimulering til prosesser som skal lede til konkrete tiltak

4,3

Kilde: SLF

Forskrift om Tilskudd til drenering av jordbruksjord trådde ikke i kraft før i juni 2013, og som følge av det ble kun ca. 55 mill. kroner av innvilgningsrammen på 100 mill. kroner benyttet i 2013. Det forventes betydelig større aktivitet i 2014.

Investeringsstøtte til organisert beitebruk

Det er et mål å legge til rette for økt beitebasert kjøttproduksjon og vedlikehold av kulturlandskap. Investeringsstøtte til beitebruk i utmark må ses i sammenheng med midler til forebyggende og konfliktdempende tiltak mot rovviltskader over Klima- og miljødepartementets budsjett. Det gis fylkesvis driftsstøtte til 780 beitelag fra RMP og dette omfatter 78 pst. av sau og 30 pst. av storfe på utmarksbeite. I tillegg gis det tilskudd til investeringstiltak i beiteområder.

3.4.2 Økologisk produksjon og forbruk

Det er et mål at 15 pst. av matproduksjonen og matforbruket skal være økologisk i 2020. Det legges vekt på at satsingen skal bidra til balanse mellom produksjon og etterspørsel.

3.4.2.1 Markedsutvikling

Samlet for alle produktgrupper økte omsetningen av økologiske produkter i dagligvarehandelen med 16 pst. fra 2012–2013.

Totalt ble det omsatt økologiske matvarer for ca. 1,35 mrd. kroner i 2013, tilsvarende 1,1 pst. av totalmarkedet. Av dette utgjorde 305 mill. kroner (ca. 27 pst.) omsetning i andre markedskanaler (storhusholdninger, spesialbutikker, Bondens marked, bakerier og abonnementssalg) enn dagligvarehandelen. I tillegg kommer salg gjennom helsekostforretninger (209 mill. kroner).

Tabell 3.10 viser andel økologiske varer av total omsetning i 2013 og endring fra 2012 for et utvalg varer. Kjøttvarer utgjør fortsatt en svært liten del av den økologiske omsetningen, men den er økende.

Tabell 3.10 Prosentvis andel økologiske varer av total omsetning (i verdi) i 2013 og prosentvis endring fra 2012 til 2013.

Utvalg økologiske varer

Omsetning i mill. kroner i 2013

Andel økologisk målt i pst. av totalomsetning i 2013

Endring i pst. fra 2012 til 2013

Barnemat

202

29,9

43,5

Egg

108

5,7

5,6

Grønnsaker

271

2,6

28,1

Meieriprodukter

275

1,6

7,0

Kornprodukter og bakervarer

126

0,9

7,6

Frukt, bær og nøtter

93

1,0

47,5

Kjøtt

53

0,3

16,4

Kilde: Nielsen

3.4.2.2 Produksjonsutvikling

Figur 3.7 viser utvikling i økologisk drevet areal og areal under omlegging (karensareal), samt antall økologiske driftsenheter, for perioden 2 000 til 2013. De økologiske arealene i 2013 var på 473 000 daa, og utgjorde om lag 4,8 pst. av det totale jordbruksarealet (medregnet karensareal er andelen 5,3 pst.). Karensarealer hadde en sterk vekst fra 2007 til 2009, men har de siste årene gått vesentlig tilbake. Dette vil påvirke veksten i økologisk drevne arealer i årene som kommer.

Figur 3.7 Utvikling i økologisk areal og karensareal samt økologiske driftsenheter, 2000–2013.

Figur 3.7 Utvikling i økologisk areal og karensareal samt økologiske driftsenheter, 2000–2013.

Kilde: Debio

Husdyr i økologisk driftsform utgjør foreløpig en liten andel av det totale antall husdyr i Norge. Fra 2012 til 2013 var det en økning i antall dyr for storfe, gris, geit samt verpehøner. Antall økologisk storfe utgjør 3,7 pst. av totalt antall storfe, mens sau og lam utgjør 4,7 pst.

Tabell 3.11 viser andel økologisk areal av totalt jordbruksareal for et utvalg av land i Europa. Som det framgår av tabellen, er Norge på nivå med flere land i Europa når det gjelder andel økologisk jordbruksareal.

Tabell 3.11 Økologisk areal (inkl. karens) i hektar og som prosentandel av totalt jordbruksareal i 2012.

Land

Hektar

Pst. økologisk

Danmark

194 706

7,4

Frankrike

1 032 941

3,8

Tyskland

1 032 355

6,1

Norge

55 260

5,1

Sverige

477 685

15,6

Storbritannia

590 009

3,8

Kilde: www.organic-world.net

Til dokumentets forside