Prop. 106 S (2013–2014)

Jordbruksoppgjøret 2014 – endringer i statsbudsjettet 2014 m.m.

Til innholdsfortegnelse

5 Importvernet og internasjonale forhold

5.1 Importvernet for landbruksvarer

Handel er grunnleggende for økonomisk vekst og utvikling. Internasjonalt utvikles et stadig mer omfattende handelssamarbeid mellom land. Utviklingen går i retning reduserte handelsbarrierer og økt handel. Importen av landbruksvarer til Norge er mer enn fordoblet de siste 10 årene.

Regjeringen vil arbeide for en friere handel, også for landbruksvarer. Dette vil bl.a. komme forbrukerne til gode. Samtidig er importvernet viktig for lønnsomheten i norsk landbruk og dermed for omfanget av norsk produksjon.

Regjeringen vil balansere ulike hensyn i den nasjonale forvaltningen av importvernet og i internasjonale handelsforhandlinger om landbruksvarer. Importvernet og handelsavtaler kan ikke bare dimensjoneres for å oppnå størst mulig norsk landbruksproduksjon. Andre viktige hensyn må også tillegges vekt. For forbrukerne vil økt handel med landbruksvarer kunne gi et bedre vareutvalg og lavere matvarepriser. Regjeringen vil avveie ulike hensyn mot hverandre i samsvar med Regjeringens mål for landbrukspolitikken, der også hensynet til forutsigbarhet for næringen tillegges vekt.

5.2 WTO Landbruksavtalen og nye forhandlinger

Uruguay-runden, med multilaterale forhandlinger om regelverk knyttet til handel, resulterte i opprettelsen av Verdens Handelsorganisasjon (World Trade Organisation – WTO) 1. januar 1995. Samtidig ble det etablert egne avtaler om landbruk (Landbruksavtalen) og om sanitære og plantesanitære forhold (SPS-avtalen). Landbruksavtalen legger viktige rammebetingelser for den nasjonale landbrukspolitikken gjennom forpliktelser og rettigheter på de tre områdene markedsadgang, internstøtte og eksportsubsidier. Norge er bundet av disse forpliktelsene inntil en ny landbruksavtale kommer på plass.

Markedsadgang

Norges forpliktelser når det gjelder øvre tillatte tollsatser og importkvoter framgår av Norges bindingsliste til WTO (vedlegg til St.prp. nr. 65 (1993–1994)). Norge har notifisert bruk av importkvoter til og med 2012.

Internstøtte

WTOs landbruksavtale skiller mellom støtte som i Uruguay-runden ble underlagt reduksjonsforpliktelser (såkalt gul støtte) og støtte som ikke ble underlagt slike forpliktelser (såkalt blå og grønn støtte). For den sistnevnte kategorien støtte eksisterer det ingen øvre beløpsbegrensning, men støtteordningene må oppfylle visse kriterier for å være unntatt fra beløpsbegrensningen.

Grønn støtte har liten eller ingen innvirkning på produksjon og handel, og var unntatt reduksjonsforpliktelser i Uruguay-runden. For Norges del omfatter denne kategorien støtte bl.a. til miljøprogrammer og velferdsordninger. I 2012 var notifisert grønn støtte på 7,7 mrd. kroner.

Blå støtte er ordninger under produksjonsbegrensende programmer basert på faste arealer eller avlinger, eller på et fast antall dyr. Blå støtte var unntatt fra reduksjonsforpliktelsene i Uruguay-runden. I 2012 var notifisert blå støtte på 4,744 mrd. kroner.

Samtlige interne støttetiltak til fordel for jordbruksprodusenter som ikke er omfattet av ett av unntakene, er underlagt reduksjonsforpliktelsene. Reduksjonsforpliktelsene er uttrykt ved hjelp av et samlet mål for støtte, AMS (Aggregate Measurement of Support), også omtalt som gul støtte. Gul støtte er verdien av differansen mellom norske målpriser og faste referansepriser fra perioden 1986–88 multiplisert med tilhørende volumer, i tillegg til prisstøtte over budsjett, fratrukket særavgifter. Norges maksimalt tillatte gule støtte er på 11,449 mrd. kroner. Ved siste notifikasjon i 2012 var det notifiserte nivået i gul boks 10,475 mrd. kroner.

Eksportstøtte

Landbruksavtalen begrenser bruken av eksportsubsidier målt i både verdi og volum. Norges maksimalt tillatte nivåer framgår av Norges bindingsliste til WTO (vedlegg til St.prp. nr. 65 (1993–1994)). Norge har notifisert bruk av eksportsubsidier til og med 2012, og notifisert støttenivå var da på til sammen 231,4 mill. kroner (svinekjøtt, egg og eggprodukter, ost og bearbeidede landbruksvarer).

Landbruksforhandlingene

Landbruksforhandlingene er en del av den brede forhandlingsrunden som ble vedtatt på WTOs ministerkonferanse i Doha i 2001. 1. august 2004 ble det vedtatt et rammeverk som la føringer for de videre forhandlingene for landbruksvarer, industrivarer inkl. fisk, tjenester og forenkling av handelsprosedyrer. Dette rammeverket lå til grunn for ministererklæringen som ble vedtatt i desember 2005, og som innebar et skritt videre i forhandlingene ved at en kom til enighet om en del elementer som skal ligge til grunn for en forhandlingsløsning på landbruk. Dette inkluderer bl.a. eliminering av eksportstøtte, bedret markedsadgang for de minst utviklede landene (MUL) inn på i-landenes markeder og rammer for reduksjon av tollsatser og intern støtte. Disse elementene inngår i en bred forhandlingspakke som skal vedtas samlet.

På bakgrunn av ministererklæringen fra 2005 ble det forhandlet fram avtaletekster for landbruk og industrivarer, inkl. fisk. Forhandlinger på ministermøtet i juli 2008 om ferdigstilling av disse tekstene stoppet da det viste seg at avstanden mellom enkelte av aktørene, på sentrale punkter, var for stor. Den videre forhandlingsprosessen siden 2009 lyktes ikke i å oppnå betydelig framgang på de uløste spørsmålene i forhandlingstekstene fra 2008.

På ministerkonferansen i desember 2013 oppnådde WTOs 160 medlemsland enighet på flere områder. På landbruksområdet ble det enighet om ministerbeslutninger vedrørende tollkvoteadministrasjon og matvaresikkerhet for utviklingsland, i tillegg til en ministererklæring om å utvise tilbakeholdenhet i bruken av alle former for eksportstøtte i påvente av en endelig avtale der eliminering av slike støtteordninger inngår. Videre vedtok ministrene at det i løpet av 2014 skal utarbeides et arbeidsprogram for de videre forhandlingene. Resultatet på ministerkonferansen åpner muligheten for å gjenoppta forhandlingene om kjerneområdene i Doha-runden; markedsadgang for landbruksvarer, industrivarer, fisk og tjenester, subsidier og oppdatering av WTO-regelverket. Det er fortsatt usikkerhet rundt hvilke justeringer som ev. må til i eksisterende forhandlingsgrunnlag for å kunne oppnå multilateral enighet.

5.3 Import fra u-land

Verdien av importen fra alle u-land utgjør 11,3 mrd. kroner, tilsvarende snaut 24 pst. av totalimporten. U-landsimporten er klart størst fra Brasil med en importverdi i 2013 på 4,3 mrd. kroner. Regjeringen vil legge til rette for å øke handelen med fattige land. Toll- og kvotefri markedsadgang for alle produkter fra de fattigste landene er et sentralt tiltak i norsk utviklings- og handelspolitikk. Alle land på FNs offisielle MUL-liste og alle lavinntektsland med mindre enn 75 mill. innbyggere, til sammen 59 land, omfattes i dag av ordningen. Andre u-land får også vesentlige tollreduksjoner ved eksport til Norge. Namibia, Botswana og Swaziland har særskilte eksportmuligheter for storfekjøtt og sauekjøtt til Norge innenfor årlige indikative tak på 3200 tonn for storfekjøtt og 400 tonn for sauekjøtt.

Importen fra de fattigste landene har relativt sett økt betydelig for enkelte varer de siste årene, f.eks. blomster fra Kenya og honning fra Etiopia og Zambia. Likevel utgjorde importen fra de fattigste landene bare 1,1 pst. av den totale importen av landbruksvarer i 2013.

5.4 EUs felles landbrukspolitikk og forhandlinger med EU

5.4.1 Utviklingen i EUs felles landbrukspolitikk (CAP)

Landbrukspolitikken er ikke en del av EØS-avtalen, men utviklingen av EUs felles landbrukspolitikk har likevel betydning for norsk landbruk og næringsmiddelindustri. Prisutviklingen på landbruksproduktene i EU påvirker omfanget av grensehandelen og konkurransekraften til næringsmiddelindustrien

Landbrukspolitikken i EU gjennomgikk en stor reform i 2003. Etter noen års erfaring med den nye landbrukspolitikken, ble det vedtatt en ny reform i 2013. Denne reformen innebærer i betydelig grad en videreføring av tidligere reformer, men med justeringer av virkemiddelbruken. Reformen gjennomføres fra 2015.

Ved reformen av landbrukspolitikken i 2003 ble det gjort flere grunnleggende endringer. Blant de viktigste var en omlegging fra direkte arealstøtte og støtte per dyr til produksjonsuavhengig støtte per bruk. Denne støtteformen videreføres i reformen fra 2013. Mer enn 80 pst. av støtten til landbruket i EU er nå produksjonsuavhengig støtte. Det er fortsatt store ulikheter i støttenivå mellom land og innad i land i EU. Den nye reformen tar sikte på å jevne ut disse forskjellene.

Reformen fra 2013 introduserer støtte til miljøtiltak som en del av den direkte støtten (pilar 1 i CAP). Av tildelingen av midler til medlemslandene skal 30 pst. av den direkte støtten gå til miljøformål (permanente grasarealer, varierte driftsformer, økologiske «fokusområder»). Koplingen til regelverket for miljø og dyrevelferd («cross-compliance») for å motta direkte støtte, beholdes.

Reformen introduserer et tilskudd til gårdbrukere under 40 år. Disse vil motta en tilleggsstøtte på 25 pst. av den direkte støtten de første fem årene etter overtakelsen av bruket. Tilskudd til mindre gardsbruk er et annet område med muligheter for spesielle tiltak. Dette er valgfrie tiltak for medlemslandene.

Produsentorganisasjoner som nå dekker alle de viktige jordbruksproduksjonene, styrkes ytterligere i den siste landbruksreformen. Det åpnes for å etablere nye produsentorganisasjoner finansiert med midler fra bygdeutviklingstiltak. Produsentorganisasjonene gis en sterkere rolle i forhandlingene om leveringskontrakter for ulike landbruksvarer.

Menyen av virkemidler tilgjengelig for bygdeutvikling (pilar 2 i CAP) er omfattende, og inneholder bl.a. støtte til innovasjon, modernisering og styrket konkurranseevne. Under pilar 2 er det videre en rekke tiltak for unge bønder og til kompetanseheving, samt økonomiske virkemidler i skogbruket. Reformen stadfester at produksjonskvoter for melk og sukker avskaffes i hhv. 2015 og 2017.

EU er verdens største importør – og verdens nest største eksportør – av landbruksvarer. Reformen legger opp til ytterligere styrking av konkurranseevnen for landbruket i EU.

5.4.2 Forhandlinger med EU

I henhold til EØS-avtalens artikkel 19, skal EU og Norge søke å gradvis liberalisere handelen med basislandbruksvarer innenfor rammen av partenes landbrukspolitikk og på en gjensidig fordelaktig måte.

Norge og EU har inngått to artikkel 19-avtaler som trådte i kraft hhv. 1. juli 2003 og 1. januar 2012. På EØS-rådsmøtet høsten 2013 ble det enighet mellom EU og Norge om å starte forhandlinger om en ny artikkel 19-avtale i andre halvår 2014. Som grunnlag for forhandlingene gjennomgår Norge og EU våren 2014 utviklingen i handelen med landbruksvarer.

5.5 Forhandlinger om handelsavtaler

Norge har gjennom det europeiske frihandelsforbundet EFTA, som omfatter Sveits, Liechtenstein, Island og Norge, iverksatt 22 handelsavtaler. I tillegg har EFTA forhandlet ferdig handelsavtaler med Colombia (2008), Gulf-statene (2009), Panama (2013) og Costa Rica (2013) som ennå ikke er trådt i kraft. EFTA forhandler nå om handelsavtaler med Algerie, India, Indonesia, Malaysia, Thailand, Vietnam og Guatemala. Videre er landbruksavtalene med Israel og SACU (Southern African Customs Union) under reforhandling. Forhandlingene omfatter bl.a. handel med landbruksvarer, både råvarer og bearbeidede varer.

Nye handelsavtaler forelegges Stortinget før iverksettelse.

Til dokumentets forside