1 Forslag til endringer av injurielovgivningen
1.1 Innledning.
Norsk Redaktørforening har i flere år uttrykt misnøye med lovgivning og rettspraksis i injuriesaker. Dette syn har hatt bred tilslutning fra de øvrige presseorganisasjoner og blant pressefolk flest. Flere av de advokater som har arbeidet meget med dette felt, har gitt uttrykk for tilsvarende innvendinger. Kritikken har i det vesentlige vært begrunnet med at dagens rettstilstand ikke gir tilstrekkelig muligheter for massemedia til å bringe informasjon og meninger til offentligheten om kritikkverdige forhold. Særlig når det gjelder medias gjengivelse av påstander/beskyldninger – fra politi og påtalemyndighet, offentlige møter eller i andre sammenheng – er det uklart om og når straffeansvar inntrer. Det hersker usikkerhet omkring hvilke ytringer som må anses å ha offentlig interesse og i hvilken grad denne egenskap får betydning ved avgjørelsen av om et utsagn er rettsstridig eller ikke. I denne forbindelse har det vært anført at norsk rett i for liten grad har tatt opp i seg de nye standarder for ytringsfrihet, som er satt av Den Europeiske Menneskerettsdomstol.
Den annen hovedinnvending er at injuriereglene har en vanskelig tilgjengelig og uhensiktsmessig utforming. Injurieretten er etter pressens oppfatning unødig komplisert, også prosessuelt. Dette har medvirket til å skape relativ stor usikkerhet om hvor grensen egentlig går. En slik rettstilstand er uheldig både av hensyn til media og dem som anser seg fornærmet.
Presseorganisasjonene har gjort flere henvendelser til myndighetene med anmodning om en gjennomgang av injurieregler og rettspraksis, med henblikk på en revisjon av rettsområdet. I påvente av dette har Norsk Redaktørforening bedt flere fremtredende advokater med særlig erfaring fra og interesse for injurierett, om å delta i utforming av konkrete forslag til forbedring av dagens ærekrenkelsesrett. Utvalget har bestått av:
Advokat Jens Chr. Hauge jr.
H.r. advokat Terje Herrem
Redaktør Sigmunn Lode
H.r. advokat Pål W. Lorentzen
H.r. advokat Annæus Schjødt
H.r. advokat Hans Stenberg-Nilsen
Advokat Steingrim Wolland
Nærværende utredning er et resultat av dette utvalgets drøftelser.
I korte trekk foreslås det at det tillegges større betydning enn nå at media omgående dementerer eller beriktiger krenkende utsagn og at fornærmede får en utvidet rett og plikt til å imøtegå de fremsatte påstander og beskyldninger. Videre foreslås at det ved rettsstridsvurderingen legges sterkere vekt på offentlig interesse for ytringstemaet, og at adgangen til straffri referatfrihet utvides. Det bringes også i forslag flere forenklinger av prosessen, blant annet ved at fristen for anlegg av søksmål kortes ned til høyst ett år, at adgang til å reise private straffesaker faller bort og at mortifikasjonsinstituttet fjernes fra vår lovgivning.
1.2 Utvidelse av referatprivilegiet.
I Grunnlovens § 100 heter det at Frimodige ytringer om Statsstyrelsen og enhver annen Gjendstand ere Enhver tilladt. Bestemmelsen har likevel ikke vært tilstrekkelig til å skape klarhet om hvilke fora utenfor Stortinget det kan refereres ansvarsfritt fra. (For ytringer fremsatt i Stortinget er det utvilsomt at fri gjengivelse kan skje, uten at referenten eller hans media kan komme i ansvar for ytringens eventuelle straffbare innhold). Referatfriheten betegnes ofte som ytringsprivilegium i juridisk praksis, men denne betegnelsen er strengt tatt misvisende, siden den antyder en særskilt tillatelse eller unntakssituasjon. Da ytringsfrihet etter Grunnloven er den grunnleggende rettighet, er forholdet egentlig det motsatte, nemlig at man ikke står overfor en interesse-kollisjon hvor ytringsfriheten må vike, f.eks. til vern av fornærmedes ære. Den europeiske Menneskerettsdomstol (EMD) har presisert dette i Sunday Times-saken (EMD 30), avsn. 65, slik: Retten står ikke overfor to motstridende prinsipper, men ett prinsipp om ytringsfrihet, som er undergitt flere unntak som må fortolkes snevert.
I rettspraksis er ansvarsfrihet fastslått for korrekte og balanserte referater fra rettssal, tiltalebeslutninger, siktelser og saksforberedelse i rettssak. Utover de tilfeller som er nevnt, antas det i teorien at tilsvarende ansvarsfrihet vil måtte gjelde fra eksempelvis fylkestingsmøter og kommunestyremøter, jfr. f.eks. Bratholm i Spesiell Strafferett, 2. utg. s. 187. I forslaget til ny kommunelov, NOU 1990: 30 s. 309 er det forøvrig foreslått rett til radio-overføring fra slike møter. Går det gjennom, må nok andre referenter eller formidlere tilstås samme rett. Det er de refererte ytringers samfunnsmessige funksjon og offentlighetens interesse for dem som begrunner referatfriheten.
Demokratiet utøves ikke i parlamentariske fora alene og meget taler for at referatfriheten styrkes også i andre fora og organer. Institusjoner som har offentlig kontroll- og tilsynsfunksjoner, f.eks. offentlige ombud, kontrollkommisjoner, bostyrer, disiplinærutvalg, faglige råd m.v. har ofte plikt til å uttrykke kritikk og gi sin vurdering av om det foreligger rettsstridige forhold. I en del tilfeller vil kritikken kunne innebære ærekrenkende beskyldninger.
I mange av disse tilfeller vil allmennheten ha en sterk og legitim interesse i å bli kjent med organenes vurderinger. Det vil da ikke være heldig om referenten – i regelen massemedia – skal risikere straff og erstatningsansvar for å fortelle offentligheten om dem. Den rettslige situasjon idag er uklar når det gjelder slike utsagn. I hovedsak må det imidlertid antas at referater fra slike organers kritiske eller kriminaliserende omtale, ikke kan foretas ansvarsfritt. Det betyr at media i injuriesak reist av fornærmede, må føre bevis ikke bare for at referatet som sådant er riktig, men også for riktigheten av de beskyldninger som er referert. Her vil det imidlertid kunne komme rettsstridsvurderinger inn, avhengig av oppslag, overskrifter og presentasjon forøvrig. Og det må erkjennes at spørsmålet om referatfrihetens rekkevidde er vanskelig, kanskje særlig fordi såvel påtalemyndigheten som offentlige kontrollmedia (som Kredittilsynet og andre) i stigende grad har ansett seg beføyet til å gi melding til media om anmeldelser av enkeltpersoner, selv hvor forutgående prøvelse eller etterforskning ikke har funnet sted.
Den uklarhet som foreligger på dette felt, er uheldig. En grensegang er derfor nødvendig, slik at media i større utstrekning enn nå kan bringe opplysninger om forhold som har legitim offentlig interesse. Det er medias oppgave å bringe videre opplysninger om hvordan slike organer det her er tale om, utøver sin myndighet. I hovedsak vil det dreie seg om offentlige organer, men også private organer som disiplinærnemnder, bostyrer, lag, foreninger, organisasjoner og bedrifter. Den samfunnsmessige betydning og interesse for ytringstemaet bør kunne tillegges betydelig vekt ved vurderingen av om ytringen kan refereres ansvarsfritt. Dette er anerkjent i EMD praksis, jfr. EMD 30, avsn. 65, hvor domstolen uttrykkelig sier at ikke bare har pressen en plikt til å bringe videre slik informasjon, men allmennheten har rett til å motta den. Ved vurderingen av referatadgangen skal retten legge vekt på any public interest aspect of the case. Offentlig interesse for ytringstemaet er etter EMD praksis en helt nødvendig del av rettsstridsvurderingen. Det er i tillegg en forutsetning for ansvarsfrihet at referatet er korrekt og gjengivelsen aktsom, slik at ikke rent sjikanøse uttalelser eller utsagn fra et forberedende stadium kritikkløst spres til allmennheten.
Det er vår oppfatning at dette området ikke er tilstrekkelig kartlagt i norsk rett idag. Lovgiver bør bidra til å fjerne usikkerheten på dette felt, gjennom en lovendring som i sterkere grad betoner offentlighetens interesse for ytringen eller ytringstemaet som skranke for rettsstrid. Straffelovens § 247 inneholder ingen uttrykkelig rettsstridsreservasjon, selv om bestemmelsen etter gjeldende rett fortolkes som om en slik reservasjon fantes der. Slik § 247 er utformet, rammer gjerningsbeskrivelsen – smhlt. med straffelovens § 249 – svært vidt og gir meget liten veiledning om hvor grensen går. Bevis for beskyldningens sannhet fremstår som en etterfølgende straffrihetsgrunn, jfr. § 249, nr. 1, i stedet for en rettsstridsutelukkende omstendighet, noe som etter vår oppfatning ville vært mer korrekt. Den teknikk som er valgt kan bidra til at kravet til sannhetsbevis skjerpes, fordi domstolen i praksis først må konstatere at det foreligger en injurie og dernest undersøke om det er ført sannhetsbevis for den. I enkelte injuriesaker synes dette å ha fått som resultat at retten har strammet inn på kravet til sannhetsbevis, se eksempelvis RT 1988 s. 1398 og Bratholm`s kritikk av denne i Spesiell Strafferett s. 194.
Det beste ville vært om sannhetsvurderingen inngikk (direkte) i rettsstridsavgjørelsen.
Etter vår oppfatning er det ønskelig med full revisjon av ærekrenkelseskapitlet, med sikte på å gi det en klarere og kanskje mere pedagogisk utforming. Slik det er idag, er det særegent og vanskelig tilgjengelig. Men vil man i første omgang ikke gå så langt, vil det likevel være et skritt i riktig retning å utforme straffelovens § 247 slik at den inneholder en uttrykkelig rettsstridsreservasjon, som i § 246, samt å gi bestemmelsen en tilføyelse om at det ved avgjørelsen skal legges særlig vekt på den offentlige interesse som er knyttet til ytringen.
1.3 Utvidelse av beklagelsesplikten – aksjonsplikt for fornærmede.
Sentralt i presseetikkens står plikten til å la den som undergis sterk kritisk omtale – er blitt utsatt for angrep – få anledning til å ta til motmæle mot kritikken. Helst i samme nummer, men i hvert fall så snart som mulig. Når uriktige opplysninger er kommet på trykk, plikter mediet både å beriktige opplysningene og beklage overfor den som direkte berøres av feilen. Se Vær Varsom-plakatens § 4.11.
Tilsvars- eller imøtegåelsesretten har også beskyttelse i straffelovens § 430. Men denne rett er noe snevrere enn den presseetiske, da straffeloven bare beskytter retten til å imøtegå anførsler av faktisk art – og ikke meningsytringer. Omfanget av straffelovens imøtegåelsesrett er avgrenset ved kriteriet god presseskikk, jfr. § 430, 2. ledd. Alle nordiske land har slik tilsvarsrett, mens det i Anglo-amerikansk rett derimot ikke er vanlig med lovfestet right to reply. Instituttet er imidlertid såvidt skjønnes på vei inn i internasjonal rett, jfr. bl.a. Europaråds-konvensjonen om TV over landegrensene, art. 8.2. Det bør være et selvstendig mål å sikre lik tilsvarsrett overfor og innen alle media, enten det dreier seg om avis, tidsskrift eller kringkasting, og uaktet om mediet er bundet av de presseetiske regler i VV-plakaten eller ikke.
I et moderne informasjonssamfunn er det høy omløpshastighet på opplysninger og meninger. I mange saker snur bildet seg fra den ene dag til den andre og massemedia skal formidle dette. Det er uunngåelig at det fra tid til annen offentliggjøres opplysninger som er uriktige. Feil bør så raskt som mulig korrigeres. Gjør ikke mediet det uoppfordret eller frivillig, er det ikke urimelig om den som har direkte interesse av korrigering, gis rett til å få offentliggjort (gratis) sin egen korrigering eller imøtegåelse.
Grovt sett kan tilsvarsretten deles i meninger på den ene siden og påstander om faktiske forhold på den annen. Den presseetiske tilsvarsrett omfatter begge kategorier, men gjelder bare for fornærmede, altså den som er utsatt for angrep. Det ligger også en ytterligere avgrensning i uttrykket angrepet. Utsagnene må inneholde nokså kraftig kritikk av en person eller institusjon, før det utløser tilsvarsrett. Til gjengjeld skilles det altså ikke mellom når kritikken bare inneholder meningsytringer og dersom den kun inneholder uriktige fakta-opplysninger. Straffelovens imøtegåelsesrett omfatter som nevnt bare påstander av faktisk art, mens den går noe videre når det gjelder hvem som kan kreve imøtegåelse – noen som anførslene umiddelbart vedkommer, jfr. straffelovens § 430.
En styrking av beriktigelsesadgangen kan innføres ved at straffelovens § 430 utvides til å omfatte også den presseetiske imøtegåelsesrett, f.eks. ved at det i § 430, 1. ledd innarbeides en henvisning til god presseskikk (eller som et alternativ).
I svært mange injuriesaker har fornærmede ikke tatt til motmæle mot den krenkende omtale. Det kan være fordi han ikke har forsøkt eller fordi mediet ikke har villet offentliggjøre tilsvaret. At en avis ikke har villet offentliggjøre svaret kan skyldes at den har ment at det ikke holder seg til saken, ikke har en anstendig form, at svareren ikke er angrepet, at avisen kan føre bevis for påstandens sannhet e.lign. At fornærmede ikke har villet ta til motmæle kan skyldes at han ikke kjenner til sine rettigheter, at han antar at svaret ikke vil bli tilstrekkelig lest, at han antar dette vil svekke et eventuelt søksmålsgrunnlag, at han ønsker hevn over avisen, at tilsvaret bare vil rote opp saken enda mer osv. Poenget er at det kan være nokså tilfeldig når slike saker havner i retten, og når de løses ved tilsvar/gjenmæle eller beklagelse fra avisens side.
I mange saker inneholder omtalen en eller flere unøyaktigheter, som ikke nødvendigvis er injurierende isolert. Men når unøyaktigheten fortolkes i sammenheng med resten av omtalen, blir resultatet rettsstridig. Man må kunne gå ut fra at både mediet og fornærmede har felles interesse i å få korrigert det som er feil så raskt som mulig. Med et omgående dementi begrenses eventuelle skader til et minimum, samtidig som allmennheten får korrekt informasjon. Mediet er som regel helt avhengig av at fornærmede selv medvirker til dementiet. Fornærmede er ofte den som kjenner forholdet best og er nærmest til å vite om noe er uriktig. Ved meningsytringer er han også den nærmeste til å forsvare seg og kan ta brodden av sterke meningsytringer.
Injuriereglene i norsk rett er sterkt preget av strafferettstenkning, og ytreren omtales gjerne som injurianten, krenkeren e.l., mens omtalte er den krenkede, fornærmede, den injurierte osv. Ved at (rettsstridig) omtale i hovedsak beskrives som et forhold mellom to parter, blir offentlighetens interesser og medias funksjon i vårt samfunn skadelidende. Allmennheten må kunne forvente av media at de bringer frem ulike meninger og omtaler kritikkverdige forhold.
Det er ikke til å unngå at det fra tid til annen gjøres feil i aviser eller kringkasting. Da må det kunne kreves at media forsøker å rette opp forholdet. På den annen side bør det også kunne forventes at den som mener seg omtalt i media på en skadelig måte, selv bidrar til å korrigere dette. I erstatningsretten har skadelidte en plikt til å begrense sitt tap, mens man ved injurier ikke har stilt et slikt krav til saksøkeren. Dette kan skyldes at injurierett er strafferett, hvor resonnementet gjerne har vært at er det først fremsatt et utsagn som er egnet til å skade, er forbrytelsen allerede skjedd og er uopprettelig.
Hvis utsagnet er fremkommet i kringkasting eller periodisk publikasjon, mener vi at saksøker bør ha plikt til å søke å få omtalen korrigert, beriktiget eller dementert, før søksmål kan reises. På denne måten får mediet anledning og oppfordring til å eliminere eller begrense skaden så raskt som mulig. Hvis mediet gjør dette umiddelbart og på en tilfredsstillende måte, vil behovet for økonomisk erstatning helt eller delvis kunne bortfalle.
Unnlater mediet på den annen side å dementere – tross oppfordring – vil det kunne tilsi et skjerpet ansvar for avis eller kringkastingsselskap om resultatet av et søksmål blir fellende dom.
Det er nødvendig å gi dementi økt betydning ved vurderingen av straffe- og erstatningsansvaret. Ofte er det slik at mediet mener at utsagnene er korrekte, men er usikkert på om bevisene holder i en injuriesak. En beklagelse eller et dementi kan langt på vei innebære en skylderkjennelse for mediet. Og med tanke på etterfølgende søksmål kan det være risikabelt å dementere eller beklage. Med den svake vekt et dementi idag tillegges (se f.eks. RT 1987 s. 764, RT 1989 s. 257 og Stavanger Byrett`s dom av 18.9.1987), er det derfor et tveegget sverd for mediene å prøve å bøte på negativ omtale med dementi og beklagelse. Dette er uheldig for begge parter, også fordi den omtalte ikke vil oppnå en tilfredsstillende beklagelse når mediet må gardere seg for tilfelle av søksmål.
Ved å gi et dementi økt rettslig betydning oppnår man at også krenkede og mediene må vektlegge det sterkere. Derved vil det bli lettere for fornærmede å oppnå dementi, beriktigelse eller beklagelse. Som regel vil dette være en rask, god og billig løsning for ham. For mediet er gullroten begrensning av ansvaret og kjeppen skjerpet ansvar i tilfelle man ikke er villig til å beriktige. Dette resultatet kan oppnås ad flere veier, f.eks. ved å gjøre en tilføyelse i Skadel. § 3-6, 1. ledd, og/eller ved å gjøre det til en betingelse for søksmål at saksøkeren har krevet dementi og ikke har fått det på tilfredsstillende måte.
I Danmark har man lenge hatt en beriktigelsesnemnd, Pressenævnet, jfr. nå Medieansvarsloven kap. 6 og 7, som raskt kan avgjøre om rett foreligger til beriktigelse eller imøtegåelse. Et slikt organ vil naturlig nok ha særlige forutsetninger for å vurdere hva som er god presseskikk. Også i Norge har dette tidligere vært drøftet, jfr. Straffelovrådets innstilling av 1955. Men den gang fant man ikke at det var behov for et slikt organ. Isolert sett er det neppe det idag heller. Men hvis dementi og beriktigelser gis økt rettslig betydning og fornærmede gis økt rett og plikt til å søke beriktigelse, vil det kanskje kunne være nyttig med et slikt organ. Det bør i så fall trolig bestå av et fåtall personer og ha slik sammensetning at det oppnår tillit i og utenfor pressen og de andre media. Da vil en slik nemnd kunne handle raskt og med autoritet.
1.4 Søksmålsfrist.
Dagens lovgivning gir tre frister for foreldelse av injuriesøksmål, alt etter hvilken påstand fornærmete nedlegger. Gjelder det påstand om straff, må sak reises innen seks måneder fra fornærmede fikk kjennskap til injurien og injuriantens identitet. Fristen for å reise mortifikasjonssøksmål er tre år, beregnet tilsvarende. For krav om erstatning og/eller oppreisning er fristen tre år fra den dag fornærmede fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige, foreldelseslovens § 9. Prosessreglene er igjen ulike alt ettersom det kreves straff, mortifikasjon, erstatning/-oppreisning eller kombinasjoner av disse krav. Dette er unødig komplisert.
I injuriesaker vil det regelmessig være avgjørende for sakens utfall om ytreren/media klarer å føre sannhetsbevis for utsagnet. I disse saker har man en omvendt bevisbyrde. Det vil ofte virke urimelig at saksøkte – kanskje uten å ha vært oppmerksom på at det i det hele tatt forelå en injurie før lenge etter at uttalelsen falt – skal pålegges å føre bevis flere år senere for at den var sann. Det vil også være vanskelig for ham å kunne forutse hva som vil bli det endelige bevistemaet. Dette vil avhenge av saksøkers påstand og domstolens fortolkning av hvordan den alminnelige leser har oppfattet utsagnet – og det vil ikke nødvendigvis være det samme som ytreren tilsiktet.
I tillegg kommer at det som regel vil gå minst ett år fra saksanlegg til saken kommer for retten i første instans, og regulært ytterligere 1 – 2 år hvis dommen ankes. I et verserende søksmål falt dom i første instans nærmere tre år etter utsagnene ble fremsatt. Dommen er nå anket til Høyesterett, hvilket betyr ytterligere minst 1 år. I en annen verserende sak ventet saksøkeren med å ta ut søksmål til det gjenstod kun fem dager til utløp av 3-års fristen.
Den omvendte bevisbyrde er tung i seg selv og blir enda tyngre 4-5 år etter at beskyldningen ble fremsatt. Det stilles i norsk rett meget strenge beviskrav i injuriesakene. Bare unntaksvis lykkes saksøkte massemedia i å oppfylle dem. En undersøkelse fra 1990 over alle tilgjengelige injuriesaker mot media etter 1965 viste at kun i 5 av 96 rettsavgjørelser ble saksøkte frifunnet fordi bevis var ført for beskyldningens sannhet.
Injuriesakene adskiller seg sterkt fra andre erstatningssaker, i første rekke ved den omvendte bevisbyrden. I de aller fleste tilfeller kreves det kun erstatning for ikke økonomisk skade (oppreisning) og ikke for økonomisk tap. Dette henger dels sammen med at injurier sjelden medfører økonomisk skade og dels med at det er vanskelig å bevise tap og årsakssammenheng. Det er altså mindre grunn for saksøker til å vente og se enn i andre erstatningssaker. I tillegg – og det er vesentlig – kommer at ubehaget ved en injurie er størst umiddelbart etter at den er blitt fremsatt. Deretter vil det og den eventuelle ikke-økonomiske skadevirkning avta relativt raskt. Det er liten grunn til å la søksmål med så store bevisvansker for saksøkte henge i mer enn ett år.
Vi mener at søksmålsfristen for mortifikasjon, erstatning og oppreisning bør kortes ned til høyst ett år, regnet fra det tidspunkt fornærmede ble kjent med beskyldningen.
1.5 Mortifikasjonsinstituttet.
En beskyldning kan kjennes død og maktesløs når det har vært anledning til å føre sannhetsbevis og slikt bevis ikke er ført. Det kan spørres om ikke krav om mortifikasjon i realiteten innebærer en påstand om at beskyldningen er usann. I så fall har imidlertid ikke retten grunnlag for å avgjøre dette ut fra en bevisførsel som bare vil omhandle bevis for beskyldningens sannhet, ikke for dens usannhet.
I mange mortifikasjonssaker står påstand mot påstand under vurderingen av sannhetsspørsmålet. Det vil da kunne fremstå som ytterst urimelig om beskyldningen kjennes død og maktesløs fordi injuriantens bevisførsel ikke har hatt tilstrekkelig gjennomslagskraft til å godtgjøre at den er sann. Språklig sett betyr nemlig død og maktesløs at utsagnet er uten grunnlag, altså at beskyldningen er helt uten kraft. Det som har skjedd, er imidlertid alene at saksøkte ikke har maktet å etablere den nødvendige sannsynlighetsovervekt for at vedkommende utsagn er sant. I praksis vil domstolene kreve en relativt betydelig overvekt som bevis for et utsagns sannhet, fordi frifinnelse av injurianten ofte vil være meget belastende for fornærmede. Det vil kunne dreie seg om krav på langt over 50 %. Og i slike tilfeller – som er de mest vanlige – er det liten mening i å kjenne et utsagn dødt og maktesløst. Fremdeles vil det jo kunne være mer enn 50 % sannsynlighet for at det er sant, men ikke nok til frifinnelse.
Rettspraksis har etter hvert vist mange eiendommeligheter i bruk av mortifikasjonsinstituttet. I den såkalte Kemner-dommen, RT 1987, s. 1058 ble utsagnet Kemner Frantzen hever dobbelt lønn mortifisert, til tross for at det vanskelig kunne betegnes som usant, all den tid kemneren fikk lønn fra to kilder for arbeid utført innenfor samme arbeidstid. I en annen sak – RT 1988 s. 1398 i den såkalte NRK/Tromssaken – la Høyesterett til grunn at ytreren i den aktuelle sak måtte ha samme bevisbyrde som den som ville gjelde for påtalemyndigheten i en eventuell straffesak ...... Siden saksøkte ikke klarte å oppfylle denne tunge bevisbyrden, stadfestet Høyesterett dommen som hadde mortifisert angjeldende utsagn.
Allerede disse synspunkter og dommer viser at mortifikasjonsinstituttet ikke er like vellykket i alle tilfeller og at det nødvendigvis må knytte seg adskillig retts-usikkerhet til anvendelsen av det. Når man samtidig tar i betraktning at det ytterst sjelden påstås mortifikasjon som eneste reaksjon, reiser vi spørsmål om mortifikasjon forsvarer den plass den idag har i vårt rettssystem.
Mortifikasjon er bare kjent i dansk, norsk, og islandsk rett. I dansk rett består mortifikasjonen av at retten inntar i domsslutningen en bemerkning om at beskyldninger er ubeføjet og i islandsk rett brukes uttrykket omerkja (som betyr å umerke eller avmerke, altså fjerne merket/beskyldningen).
Bratholm hevder i Spesiell strafferett at den svenske presseombudsmann, Thorsten Cars, har tatt til orde for å innføre instituttet også i Sverige. Det kan nok ha vært riktig i 1986, men Cars har selv uttalt at han hadde oppfattet mortifikasjonen som et nøytralt alternativ til straff og erstatning, og ikke et supplement. Det Cars tok til orde for var et forenklet, nøytralt og raskt alternativ til injuriesøksmål. Innføring av mortifikasjonsintitutt har derfor aldri vært aktuelt i Sverige eller for den saks skyld i andre land.
Som vi har vært inne på, er det nærliggende å oppfatte mortifikasjon av en beskyldning som uttrykkk for at den er usann. Selv om dette ikke er tilsiktet i lovgivningen, er det nok denne oppfatning som er vanlig hos publikum, dvs. hos den alminnelige leser som ifølge rettspraksis utgjør normgiveren for hvordan et utsagn skal oppfattes.
Lovgiverens mening med å gi adgang til mortifikasjon har vært å åpne for en nøytral sanksjon. Slik mortifikasjonen oppfattes av publikum, har det imidlertid vist seg at denne hensikten ikke har oppnådd forståelse. Mortifikasjon oppfattes nemlig som en fordømmelse fra domstolene av straffelignende karakter.
Som nevnt nedlegges påstand om mortifikasjon praktisk talt aldri alene. Det skjer regelmessig som et supplement til straffe- og/eller erstatningspåstandene. Og dermed får mortifikasjonspåstanden i realiteten ingen praktisk betydning. Dertil kommer at flere og flere injuriesaker forfølges som rene sivile erstatnings- og oppreisningssøksmål, hvilket tyder på at også fornærmede finner mortifikasjon av liten praktisk verdi.
I det overveiende antall injuriesaker vil fornærmede ikke ha noen selvstendig behov for mortifikasjon. Hans interesse vil regelmessig være knyttet til en økonomisk kompensasjon, vanligvis i form av oppreisning for ikke-økonomisk skade. Det er tilstrekkelig for ham at retten fastslår at angjeldende utsagn er rettsstridig og at det ikke er ført tilstrekkelig sannhetsbevis for det, slik at han er kvalifisert til erstatning/oppreisning i henhold til § 3-6 i Skadeserstatningsloven.
En opphevelse av mortifikasjonsadgangen bør ses i sammenheng med vårt forslag om styrking av dementiets betydning, se pkt. 3.5 ovenfor.
I mange saker vanskeliggjør mortifikasjonsspørsmålet prosessen og fordyrer den. Mortifikasjonspåstand kan henges på et injuriesøksmål og/eller kan endres etter at stevning er uttatt. På denne måte forandres eller utvides bevistemaet og kompliseres saksøktes forsvar. I praksis forekommer det at saksøker endrer innholdet i mortifikasjonspåstanden, etter at den skriftlige saksforberedelse har vist at det trolig vil lykkes saksøkte å føre bevis for utsagnets sannhet med det meningsinnhold saksøkeren opprinnelig la i det. I slike tilfeller må saksøkte begynne forfra med å fremlegge bevis for den nye fortolkning av et utsagn. Men på dette tidspunkt kan det være gått flere år siden utsagnet fremkom, med tilsvarende komplisering av bevisførselen.
Påstanden om mortifikasjon betyr at saken må gå i straffeprosessuelle former. Dette gjør saken mere komplisert, særlig prosessuelt. Utviklingen kan i slike saker bli at underrettens dom ankes til Høyesterett for den straffeprosessuelle dels vedkommende og til lagmannsretten forsåvidt angår de borgerlige rettskrav. Slik tosporethet kompliserer og fordyrer saken.
Også Bratholm, Spesiell Strafferett 2. utg. s. 231, går inn for en innskrenking av mortifikasjonsadgangen og viser blant annet til Straffelovrådets innstilling av 1960. Selv om han ikke går inn for en opphevelse av instituttet, viser kritikken at mortifikasjonsadgangen har uheldige sider.
Etter vår oppfatning forsvarer ikke mortifikasjonsinstituttet lenger sin plass i vår lovgivning. Adgangen til mortifikasjon bør således oppheves. Det bør være tilstrekkelig at retten i dommen fastslår at utsagnet ikke er bevist å være sant og at det er rettsstridig. Et alternativ vil kunne være at tvistemålslovens § 54 endres slik at den åpner mulighet for å avsi fastsettelsesdom for at et ærekrenkende utsagn ikke er bevist å være sant. Derved unngås det å blande straffeprosess inn i sivile søksmål.
1.6 Opphevelse av straffeloven § 430 a.
Denne bestemmelse gir fornærmede rett til å forlange dom eller forlik i straffe- eller mortifikasjonssak inntatt i det blad eller tidsskrift som har fremsatt beskyldningen. Fornærmede kan forlange dommen/forliket inntatt på første side og videre utover i bladet. Domsgrunnene i injuriesaker er dårlig førstesidestoff. I hvert fall når domstolen kommer til at beskyldningene er usanne, slik det forutsettes her. Den alminnelige avisleser er uinteressert i domsgrunner og vil neppe betale for en avis med de første sidene stinne av leseruvennlig oppramsing. Det kan spørres om det er avisene eller leserne som straffes, ved at hele dommen inntas i avisen. Fornærmede vil heller ikke være tjent med dette, da konsekvensen vil måtte bli at færre kjøper avisen og at svært få vil orke å lese dommen.
Det er heldigvis meget sjelden at fornærmede krever dommen eller deler av denne inntatt i avisen. Vanlig praksis er nemlig at både angjeldende avis/tidsskrift og andre media omtaler saken og domsresultatet journalistisk. Det er det som gir flest lesere og derved det beste resultat for fornærmede.
Strl. § 430 a har idag så godt som ingen praktisk betydning. I de sjeldne tilfeller hvor dommen kreves inntatt, fremstår det som en tilleggsstraff for mediet, uten særlig reparasjonsverdi for fornærmede. Bestemmelsen har også den stygge side at den muliggjør at avisen påføres ekstra straff efter fornærmedes forgodtbefinnende, i tillegg til eventuell bøtestraff, erstatning og oppreisning.
Bestemmelsen har ikke lenger en funksjon som lar seg forsvare og bør oppheves. Og skulle det finnes at grunntanken i den bør opprettholdes, bør den skrives om til å gjelde en plikt for det dømte medium til på hensiktsmessig måte å gjøre sitt publikum kjent med utfallet av en tapt ærekrenkelsessak.
1.7 Private straffesaker
Slik loven nå er, kan en som er injuriert velge mellom en rekke alternativer. Han kan anmelde forholdet til politiet og håpe at påtalemyndigheten vil føre sak for ham. Han kan kreve mortifikasjon, straff, erstatning for økonomisk skade, erstatning for ikke-økonomisk skade, dommen inntatt i bladet eller penger til kunngjøring av dommen – alle alternativer sammen, hver for seg eller i ulike kombinasjoner.
Kreves straff eller mortifikasjon skal saken gå etter de straffeprosessuelle regler selv om det også kreves erstatning og oppreisning. Hvor det ikke kreves straff eller mortifikasjon, føres saken etter tvistemålslovens bestemmelser.
Vi anser det prinsipielt betenkelig at private skal kunne straffeforfølge andre private i saker som gjelder ytringer. Som hovedregel bør straffeforfølgning overlates til det offentlige, ved påtalemyndigheten i dette tilfellet. I mange av injuriesakene mener saksøkte oppriktig at beskyldningen er sann og berettiget. Det vil derfor virke urimelig at fornærmede skal kunne kreve ytreren straffet for utsagn som skriver seg fra hans overbevisning.
Det sentrale reaksjonsmiddel i ærekrenkelsessaker er nesten unntaksfritt oppreisning for ikke-økonomisk skade. Det er etter rettspraksis på det rene at oppreisningen har en pønal karakter, altså utmåles i forhold til blant annet injuriantens skyld. Økonomisk vil den svi ganske annerledes hardt enn en bot hvis størrelse alltid er beskjeden i forhold til oppreisningen. Og i og med at det praktisk talt aldri vil være tale om fengselsstraff i injuriesaker – bortsett fra meget sjeldne tilfeller av betinget straff -, vil den preventive betydning av straffen være minimal eller ikke eksisterende i injuriesaker.
Vi er etter dette kommet til at strafforfølgning i injuriesaker bare bør skje hvor allmenne hensyn tilsier offentlig påtale – eventuelt avhengig av begjæring fra fornærmede. Under enhver omstendighet bør adgangen til å påstå straff forbeholdes det offentlige. Derved oppnås at partene stilles noe mer likt i injuriesaker. Man får en mer enhetlig og enklere prosess med hensyn til saksforberedelse, bevisførsel, anke m.v. Trolig vil en slik løsning kunne bidra til at saksøkers egne forhold får en mere fremtredende plass ved vurderingen av erstatningsansvaret, jfr. forøvrig det som er anført vedrørende dementi m.v. under pkt. 3 ovenfor.
1.8 Fornyet behandling i ærekrenkelsessaker.
Bestemmelsene om fornyet behandling ble vesentlig forandret i den nye straffeprosesslov. Og ved endring ved lov 16. juni 1989 nr. 68 som trådte i kraft 1. januar 1990, ble det fastsatt at lagmannsretten ved fornyet behandling ikke lenger skal bestå av tre dommere og lagrett, men av to fagdommere og tre meddommere med full kompetanse i alle spørsmål saken reiser.
Det er Høyesteretts Kjæremålsutvalg som avgjør om tillatelse skal gis til fornyet behandling. Når slikt samtykke er gitt – og det er grunn til å tro at det etter lovendringen i 1989 vil skje oftere enn før -, innledes den fornyede behandling i private straffesaker (også mortifikasjonssaker) ved stevning til lagmannsretten. Det finnes imidlertid intet i vår lovgivning om frist for innsendelse av slik stevning. Dette er etter vår oppfatning en åpenbar svakhet ved det nåværende system, idet følgen kan bli at saksøkeren lar tiden gå før han setter i gang på nytt, selv om det er gått flere år siden de krenkende uttalelser falt. Derfor foreslår vi at det innarbeides en frist, regnet fra meddelelsen av Høyesteretts Kjæremålsutvalgs`s samtykke, på tre måneder for å innlevere stevning til lagmannsrett. Det er etter vår oppfatning intet i veien for å gjøre fristen så kort – det dreier seg om en sak hvor bevismaterialet er for hånden etter behandlingen i by- eller herredsrett.
Vi mener et slikt forslag har god idémessig sammenheng med den forkortelse av søksmålsfristen vi har foreslått i pkt. 4.
Oslo, 15.8.1991