NOU 1995: 10

Reformer innen injurielovgivningen

Til innholdsfortegnelse

4 Praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol

4.1 Innledning

I dette kapittel skal rådet redegjøre for praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol (Domstolen), vedrørende tolkningen av EMK artikkel 10. Innledningsvis er det naturlig å klargjøre hvordan praksis fra Domstolen får betydning ved tolkningen av norsk injurielovgivning.

Tradisjonelt har man ansett at Norge har et dualistisk system som innebærer at folkerettslige forpliktelser krever en særskilt gjennomføringsakt før de blir bindende for de rettshåndhevende myndigheter. Dette innbærer at konvensjoner ikke kan legges direkte til grunn av norske domstoler og andre myndigheter. 1

På enkelte områder har man imidlertid inntatt en særskilt bestemmelse om forholdet til folkeretten. Ett av disse områder er straffeloven, se strl. § 14 som lyder:

«Anvendelsen af ovenstaaende Regler begrænses ved de i Folkeretten anerkjendte Undtagelser.»

Denne bestemmelsen refererer seg til straffelovens virkekrets i rommet, og det synes noe uklart hvorvidt den også begrenser det materielle innhold i de ulike straffebud. 2 På den andre siden må man anta at Høyesterett neppe vil dømme direkte i strid med menneskerettighetskonvensjoner.

Menneskerettighetslovutvalget ble oppnevnt høsten 1989. Utvalgets mandat var å vurdere og legge frem forslag om innarbeidelse av de internasjonale menneskerettigheter i norsk lov. Utvalget avga sin innstilling i NOU 1993 :18. Ved omtalen av menneskerettighetskonvensjonenes stilling i norsk rett, oppsummerte utvalget rettspraksis om spørsmålet slik:

«Hvor stor vekt en menneskerettighetskonvensjon har, kommer på spissen dersom det fore­ligger motstrid mellom den og tradisjonelle norske rettskilder. Høyesterett har aldri funnet at det foreligger motstrid mellom en konvensjonsbestemmelse og en lovregel, og har aldri tatt uttrykkelig standpunkt til hva som bør skje i et slikt tilfelle. I de første dommer ble spørsmålet uttrykkelig holdt åpent ..., mens andre dommer ikke inneholder noen slik formulering. Dette har av noen vært tolket slik at Høyesterett er innstilt på å sette norsk lov til side hvis man finner klar motstrid, ... . Andre vil kunne hevde at et slikt standpunkt er å tillegge dette forhold for stor betydning.

Det nærmeste Høyesterett er kommet en prinsipputtalelse på dette område er i kjennelsen inntatt i Rt 1984 s 1175, der det ble uttalt at avgjørelsen bl a måtte treffes ut fra det reelle hensyn at norsk lov såvidt mulig må forutsettes å være i samsvar med traktater Norge er bundet av. Flere forfattere har påpekt at Høyesterett i sikringsavgjørelsen i Rt 1984 s 1175 ... under enhver omstendighet strakk seg svært langt for å få samsvar med konvensjonen ... .

Som nevnt av Dolva i TfR 1990 s. 130-131 ..., løser ikke formuleringen i denne kjennelsen alle spørsmål som kan reises om forholdet mellom konvensjonene og norsk rett, men illustrerer at presumsjonsregelen og andre rettsanvendelsesprinsipper trolig vil bidra til å finne en løsning, slik at man unngår å konstatere motstrid. Det kan her tilføyes at tolkning istedenfor tilsidesettelse forøvrig er velkjent også i forhold til tradisjonelle rettskildefaktorer ikke minst innen statsretten ( grunnlovs­konform lovtolkning). Slik ble f eks ordlyden i loven om vederlag ved ekspropriasjon av 1973 fraveket på viktige punkter i Kløfta-saken (Rt 1976 s 1) av hensyn til påbudet i grunnloven om fuld Erstatning. NOU 1993: 18 s. 68 første spalte.

Det er ikke tvilsomt at EMK artikkel 10 og rettspraksis fra Domstolen er en relevant rettskilde ved tolkningen av den norske injurielovgivningen. I tillegg til den gjengitte oppsummering fra Menneskerettighetslovutvalget kan det som tidligere nevnt vises til avgjørelsen i Rt. 1990 s. 257 (s. 265) – Carl I. Hagen-saken – hvor Høyesterett gikk inn på avgjørelsen i klagesaken Lingens mot Østerrike, 3 og fremhevet at denne avgjørelsen støttet det synspunkt ­førstvoterende la til grunn for løsningen av Carl I Hagen-saken. Se også Rt. 1991 s. 1069 (s. 1076), hvor det ble uttalt at:

«... Høyesterett har i flere avgjørelser understreket at straffelovens § 247 må fortolkes med bestemmelsene om ytringsfrihet i grunnlovens § 100 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon art. 10 som bakgrunn.»

Gjennom vedtagelsen av Grl. § 110 c ved bestemmelse av 15. juli 1994 har Norge forpliktet seg til å respektere og sikre mennskerettighetene. Den nærmere gjennomføring skal fastsettes ved lov. Når gjennomføringsloven blir vedtatt, vil man få en klarere rettskildemessig forankring for den praksis som allerede er utviklet i norsk rettspraksis.

4.2 EMK artikkel 10

Ytringsfriheten er nedfelt i EMK artikkel 10. 4 Bestemmelsen lyder i norsk oversettelse: 5

«(1) Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser. Denne artikkel skal ikke hindre stater fra å kreve lisensiering av kringkasting, fjernsyn eller kinoforetak.

(2) Fordi utøvelsen av disse friheter medfører plikter og ansvar, kan den bli undergitt slike formregler, vilkår, innskrenkninger eller straffer som er foreskrevet ved lov og som er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, territoriale integritet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, for å verne andres omdømme eller rettigheter, for å forebygge at fortrolige opplysninger blir røpet, eller for å bevare domstolenes autoritet og upartiskhet.»

Som det fremgår av ordlyden i (1), er det ikke bare ytringsfrihet i snever forstand som er vernet under konvensjonen. Artikkel 10 omhandler også rett til å motta opplysninger og ideer uten offentlig innblanding.

Artikkel 10 verner ytringer generelt, uavhengig av innhold og form. Såvel informasjon om faktiske forhold og ytringer om ideer omfattes, herunder kommersiell reklame. Vernet gjelder uansett om ytringen fremsettes muntlig eller skriftlig, og uavhengig av om den fremsettes i bøker, tidsskrifter eller i massemedia. 6

Som det fremgår av artikkel 10 (2) kan imidlertid ytringsfriheten innskrenkes under gitte forutsetninger. For at innskrenkninger i ytrings­friheten skal være forenlig med konvensjonen må innskrenkningen være 1) foreskrevet ved lov, 2) den må ivareta ett av de hensyn som er nevnt i artikkel 10 (2) og 3) innskrenkningen må være nødvendig i et demokratisk samfunn.

Kravet om at innskrenkninger i ytringsfriheten skal være foreskrevet ved lov, innebærer såvel formelle som materielle skranker. Den formelle siden medfører at inngrep i ytringsfriheten må oppfylle de interne regler til formelle lover, dvs. formell stortingsbehandling mv. Den materielle siden av lovskravet refererer seg til utforming av loven. Loven skal være så klart utformet at den ikke kan anvendes vilkårlig – den skal være tilgjengelig for allmennheten som skal ha mulighet for å innrette seg etter loven – forutsigbarhet. Kravet til forutsigbarhet er imidlertid ikke blitt ansett å være til hinder for å overlate et visst skjønn til domstolene mht. lovens anvendelse i det konkrete tilfellet. Rammene for skjønnsutøvelse må imidlertid være så klart angitt at det ikke åpner for vilkårlig anvendelse av loven. 7

Det er imidlertid ikke tilstrekkelig at innskrenkninger i ytringsfriheten er foreskrevet ved lov. Loven må ha til formål å beskytte en interesse som er nevnt i artikkel 10 (2). Vern om den personlige ære er et slikt område – for å verne andres omdømme eller rettigheter. Se for øvrig ordlyden i artikkel 10 (2) mht. hvilke andre interesser som kan beskyttes ved innskrenkninger i ytringsfriheten.

Kravet om at innskrenkningen i ytringsfriheten må være nødvendig i et demokratisk samfunn, kan ikke tolkes bokstavlig. Det er tilstrekkelig at det foreligger pressing social need. 8 Men for at inngrep skal bli godtatt, må det være proporsjonalitet mellom inngrepet og det formål man ønsker å oppnå. Ved denne vurderingen har medlemsstatene en viss skjønns­margin, men vurderingen vil variere etter hvilken rettighet som er innskrenket. Dessuten er det lagt til grunn at Domstolen har det siste ordet mht. om statene har gått for langt i å innskrenke rettighetene. 9

Hvorvidt en innskrenkning i ytringsfriheten vil bli ansett forenlig med artikkel 10, vil variere etter saksområdet. Innenfor det politiske området er det forutsatt en vid ytringsfrihet, mens det innenfor områder som statens sikkerhet, moral eller kommersiell reklame er antatt at statene kan gå lenger mht. å foreta innskrenkninger. 10

Straffelovrådet skal i neste punkt gi en omtale av dommene fra Domstolen som har betydning for forståelsen av artikkel 10 på injurierettens område.

4.3 Presentasjon av de aktuelle avgjørelser

4.3.1 Lingens mot Østerrike 11

4.3.1.1 Sakens bakgrunn

Lingens ble domfelt for ærekrenkelse på bakgrunn av to artikler han hadde skrevet i det østerrikske tidsskriftet Profil. I artiklene ble forbundskansler Kreisky sterkt kritisert for å ha angrepet nazijegeren Simon Wiesenthal. Wiesenthal var blitt beskyldt for å drive en politisk mafia og benytte mafiametoder. 12

Bakgrunnen for Kreiskys utfall mot Wiesenthal var at denne hadde opplyst at en sentral østerriksk politiker – Peter – hadde en fortid i SS. Avdelingen hadde operert bak de tyske frontlinjer i Sovjet under den andre verdenskrig, og var ansvarlig for massakrering av sivile. Peter benektet ikke sin fortid, men fremhevet at han ikke var kjent med drapene. Wiesenthal presiserte i denne forbindelse at han ikke hadde beskyldt Peter for delaktighet i drapene. Wiesenthals uttalelser var fremsatt fire dager etter valget i Østerrike og hadde sin bakgrunn i at Kreisky og Peter hadde drøftet regjeringsspørsmål etter valget. 13

I den første artikkelen hadde Lingens gitt uttrykk for at en person som hadde en fortid i SS var uegnet som politiker i Østerrike. I forlengelse av dette ble Kreisky beskyldt for å beskytte Peter og andre politikere med en fortid i SS, ut fra politiske hensyn. I relasjon til kritikken mot Wiesenthal fremhevet Lingens at dersom en annen person hadde fremsatt en slik beskyldning, ville han trolig blitt beskyldt for grov opportunisme. Riktignok var situasjonen noe mer komplisert i Kreiskys tilfelle, da han vitterlig hadde trodd at det han sa var riktig. 14

I den andre artikkelen ga Lingens uttrykk for frykt for at det kunne være grobunn for oppblomstring av nazisme i Østerrike, og han rettet nok en gang kritikk mot Kreisky. Kreiskys oppførsel kunne ifølge Lingens ikke begrunnes rasjonelt, og måtte betegnes som umoralsk og nedverdigende. 15 Lingens kritiserte også den lunkne holdningen som rådet i Østerrike mht. å ta et oppgjør med naziforbryterne, og Kreiskys opptreden hadde ikke bidradd til å endre på dette. 16 Videre inneholdt artikkelen et forsvar for Wiesenthal. 17

Lingens ble dømt for ærekrenkelse overfor Kreisky ved bl.a. å ha betegnet hans oppførsel som verste opportunisme, uverdig og umoralsk. Disse betegnelsene rammet Kreisky personlig og ikke i egenskap av politiker. Lingens hadde ikke klart å føre sannhetsbevis for påstandene. 18

Lingens hevdet at domfellelsen for ærekrenkelse representerte et brudd på artikkel 10, og bragte saken inn for Den europeiske menneskerettighetskommisjon. Kommisjonen la til grunn at det forelå et inngrep i ytringsfriheten og at inngrepet var foreskrevet ved lov. Spørs­målet var om dette var nødvendig i et demokratisk samfunn.

En enstemmig kommisjon ga Lingens medhold, og saken ble bragt inn for Domstolen. 19

4.3.1.2 Domstolens avgjørelse

Domstolen la til grunn at det forelå et inngrep i Lingens ytringsfrihet, og at dette var foreskrevet ved lov som ivaretok ett av de formål som er nevnt i artikkel 10 (2). Spørsmålet var om inngrepet var nødvendig i et demokratisk samfunn. 20

Ved avgjørelsen av hva som måtte ansees som nødvendig i et demokratisk samfunn, måtte medlemslandene ha en viss margin mht. selv å trekke opp de nærmere grenser. Men ved grensedragningen måtte man legge vekt på den europeiske standard som var utviklet av Domstolen, og Domstolen hadde det avgjørende ordet mht. om inngrepet oppfylte kriteriene i artikkel 10 (2). 21

Ved avgjørelsen av om domfellelsen innebar en krenkelse av artikkel 10, måtte man ikke bare se hen til den omtvistede avgjørelse, men man måtte se den i lys av hele saken, inkludert de to artikler og den kontekst de var skrevet i. 22

Domstolen fremhevet at ytringsfriheten måtte ansees som en fundamental rettighet i et demokratisk samfunn, en rettighet som danner grunnlag for samfunnets utvikling og for enkeltindividers selvrealisering. Det er ikke bare informasjon og ideer som er vernet under artikkel 10, men også meninger som angriper det etablerte samfunn, selv om slike meninger kan være egnet til å sjokkere og forstyrre samfunnslivet. Opereres det ikke med en så vid tålegrense, har man ikke noe demokratisk samfunn. 23

Disse prinsippene var særlig viktige for pressen. Pressen måtte i utgangspunktet holde seg innenfor injurielovgivningen. Men ved avgjørelsen av hvor langt denne lovgivning kunne strekkes, måtte man ta hensyn til pressens rett til å formidle tanker og meninger, samt omtale forhold av offentlig interesse. Pressen hadde ikke bare plikt til å omtale slike forhold, allmennheten hadde også rett til å motta informasjonen. På denne bakgrunn tok Domstolen avstand fra det østerrikske synet om at pressen bare hadde rett til å gi nøktern informasjon, og at den nærmere vurdering av opplysningene måtte overlates til leseren. Også pressen hadde rett til å foreta vurderingen av de opplysninger den presenterte, herunder bidra til å forme meninger om politikere. Det måtte i det hele være en vid ytringsfrihet på det politiske området, noe som preget hele EMK. 24

Domstolen la videre til grunn at grensen for akseptabel kritikk måtte trekkes videre når denne var rettet mot en politiker, enn om tilsvarende kritikk var fremsatt overfor en privatperson. Og den som først hadde fremsatt kritikk mot andre, måtte tolerere at journalister tok til motmæle mot kritikken. Selv om det ikke var tvilsomt at artikkel 10 (2) åpnet for en lovgivning som tok sikte på å verne enhver privatpersons ære, måtte injurievernet veies mot hensynet til en fri debatt om politiske spørsmål. 25

Domstolen fremhevet at Lingens var domfelt for bruk av visse karakteristikker av Kreisky. Artiklene berørte imidlertid politiske spørs­mål av allmenn interesse som hadde vært gjenstand for opphetet diskusjon – Østerrikes forhold til nasjonalsosialismen generelt og Kreiskys standpunkter spesielt. Artiklene fremsto som balanserte fremstillinger, dog med enkelte utfall mot Kreisky som kunne virke skadelig for hans omdømme. Hensett til at utsagnene var rettet mot Kreisky i egenskap av politiker, måtte man imidlertid trekke inn bakgrunnen for artiklene: Valget var nettopp avsluttet og forut for dette hadde meningsmålingen tydet på at Kreisky måtte danne en koalisjonsregjering. Wiesenthals utsagn om Peters SS-fortid måtte kunne tolkes som en advarsel til Kreisky om ikke å innlede regjeringsdrøftelser med han. Det var det skarpe angrepet mot Wiesen­thal som foranlediget at Lingens skrev artiklene. Utsagnene som Kreisky hadde brukt om Wiesenthal måtte sees i sammenheng med den politiske kamp hvor den enkelte deltaker brukte de våpen man hadde for hånden. Sett på denne bakgrunn var ikke Lingens ordbruk uvanlig. 26

Lingens hevdet at de utsagn han hadde tatt i bruk måtte betegnes som verdistandpunkt. Dette synet delte Domstolen. Dette måtte få betydning for Lingens plikt til å føre sannhetsbevis. Påstander om faktiske forhold kunne avkreftes eller bekreftes, mens verdistandpunkt vanskelig kunne verifiseres. Det var uomtvistet at den faktiske beskrivelse som Lingens bygget sitt verdisyn på, var korrekt. Det kunne derfor ikke oppstilles krav om at Lingens førte sannhetsbevis for at hans standpunkt var riktig. Retten til å fremsette verdisyn er et av kjerneområdene under artikkel 10. På denne bakgrunn konkluderte Domstolen med at det forelå et brudd på artikkel 10. 27

4.3.2 Barfod mot Danmark 28

4.3.2.1 Sakens bakgrunn

Saken gjaldt en journalist som var domfelt for å ha ærekrenket to legdommere som hadde deltatt i behandlingen av en sivil skattesak.

Bakgrunnen for skattesaken var et vedtak fra lokalstyrelsen på Grønland som innebar at danske statsborgere som arbeidet på amerikanske baser, skulle betale skatt til Grønland. Noen av de som ble berørt av vedtaket, reiste sak for Grønlands Landsrett og hevdet at vedtaket var ugyldig. Landsretten var sammensatt med en fagdommer og to legdommere (som senere mente seg ærekrenket av Barfod). Landsretten og senere Østre Landsrett i Danmark, kom til at vedtaket var gyldig. Dommen i Landsretten på Grønland var avsagt under dissens 2-1.

Det injurierende utsagn var fremkommet i en artikkel som omtalte avgjørelsen fra Landsretten på Grønland. Barfod hevdet at legdommerne var inhabile og ikke hadde opptrådt ­upartisk. Bakgrunnen for denne uttalelsen var at begge legdommerne var ansatt i lokalstyrelsen, og derfor ikke kunne opptre med den tilstrekkelige uavhengighet. I følge Barfod hadde legdommerne bare gjort sin plikt i relasjon til lokalstyrelsen, og man trengte ikke ha mye fantasi for å kunne fastslå hvem av de tre dommere som hadde stemt til fordel for at vedtaket var gyldig. 29 I ettertid viste det seg at Barfod hadde misforstått dommen: I realiteten var dommen enstemmig, men det var dissens 2-1 mht. begrunnelsen. 30

Fagdommeren i Grønlands Landsrett fant at Barfods uttalelser om legdommerne kunne skade legdommernes gode navn og rykte, og kunne bidra til at allmennhetens tillit til rettspleien ble svekket. Det ble iverksatt etterforskning mot Barfod, som senere ble idømt en bot.

Barfod bragte saken inn for Den europeiske menneskerettighetskommisjon, med påstand om at det forelå brudd på EMK artikkel 10. Kommisjonen kom under dissens til at det fore­lå en krenkelse av artikkel 10. 31 Saken ble imidlertid bragt inn for Domstolen, som under dissens 6-1, kom til motsatt resultat. 32

4.3.2.2 Domstolens avgjørelse

Domstolen konstaterte at det i dette tilfellet ikke var omtvistet at Barfod hadde overtrådt en bestemmelse til vern om æren, og at denne bestemmelse var foreskrevet ved lov, se artikkel 10 (2). 33 Spørsmålet var om innskrenkningen i ytringsfriheten var nødvendig i et demokratisk samfunn for å beskytte enkeltindividers ære, se artikkel 10 (2). 34 Ved denne vurderingen måtte man akseptere at medlemsstatene måtte ha en viss margin mht. å fastsette den nærmere avveiing. Men avveiingen måtte ta høyde for den standard som var etablert i Europa. Domstolen hadde derfor myndighet til å foreta den endelige vurderingen av om inngrep i ytrings­friheten var akseptabelt. 35

Domstolen fremhevet at når man skulle vurdere hvorvidt innskrenkningen av ytringsfriheten var akseptabel, måtte den aktuelle ytring leses i sammenheng med artikkelen som sådan. Deretter måtte man undersøke om det var proporsjonalitet mellom innskrenkningen i ytringsfriheten og det rettsgode – den personlige ære – som man søkte å beskytte gjennom straffetrusselen. I denne vurderingen måtte man ta hensyn til verdien av en åpen debatt om emner som hadde offentlig interesse. Det var viktig at straffetrusler ikke ble anvendt for å hindre at enkeltmennesker tilkjennega sine meninger om offentlige anliggender. 36

Barfods ytring inneholdt to elementer: For det første var det fremsatt kritikk mot rettens sammensetning i den aktuelle sak, og for det andre mente han at meddommerne hadde gjort sin plikt, dvs. at de som ansatt i lokalstyrelsen hadde dømt i samsvar med dennes interesser. 37 Det var sistnevnte som dannet grunnlag for etterforskningen og senere straff. 38

Domstolen fremhevet innledningsvis at man måtte trekke en grense mellom de to ytringer. At Barfod hadde rett til å kritisere rettens sammensetning, kunne åpenbart ikke møtes med straffetrussel fra den innklagede stat. Innklagede hadde heller ikke bestridt at Barfod var i sin fulle rett til å fremsette denne kritikken. Men denne kritikken kunne fremsettes uten å rette et angrep mot meddommerne med beskyldning om at disse ivaretok statens interesser når de dømte i saken – de gjorde sin plikt. Det var ingen bevis for at meddommerne hadde forholdt seg slik Barfod hadde påstått. Det var kun det forhold at de var ansatt i lokalstyrelsen som dannet grunnlag for utsagnet. Det kunne nok være delte meninger om retten i et slikt tilfelle var gyldig sammensatt, men dette var ikke i seg selv tilstrekkelig grunnlag for å fremsette den aktuelle beskyldning. Statens interesser i å beskytte æren til de to meddommerne var imidlertid på denne bakgrunn ikke til hinder for at Barfod kunne fremsette kritikk mot rettens sammensetning i den konkrete sak. 39

Barfod hadde anført at kritikken mot meddommerne måtte ansees som et innlegg i den politiske diskusjonen om skattesaken, og i denne diskusjonen måtte det være vide rammer for ytringer. Domstolen ville imidlertid ikke godta dette synspunktet. Selv om ytringen var fremsatt i en politisk sammenheng, var det ikke rom for å fremsette uriktige beskyldninger rettet mot meddommerne personlig. 40

4.3.3 Oberschlick mot Østerrike 41

4.3.3.1 Sakens bakgrunn

Oberschlick var journalist og redaktør av det østerrikske tidsskriftet Forum. I forbindelse med valgkampen våren 1983 hadde han skrevet en artikkel hvor han i sterke ordelag kritiserte et lovforslag som var fremmet av en av aktørene i valgkampen. Lovforslaget innebar at sosialstøtten til østerrikske kvinner skulle økes med 50% slik at man unngikk at det ble foretatt økonomisk motiverte aborter. Støtten til utenlandske kvinner som var bosatt i Østerrike, burde på den andre siden reduseres med 50%. Forskjellsbehandlingen ble forsvart med at det også i andre europeiske land ble foretatt diskriminering av innvandrere. 42

Forslaget medførte at den aktuelle politiker ble anmeldt for overtredelse av flere bestemmelser i straffeloven, herunder forbudet mot å argumentere for nasjonalsosialistiske ideer. Anmeldelsen ble imidlertid henlagt. 43

Samme dag som henleggelsen fant sted, ble anmeldelsen publisert i tidsskriftet Forum. I tilknytning til anmeldelsen hadde Oberschlick kommentert og utdypet hva som var bakgrunnen for anmeldelsen, og foretatt en vurdering av politikerens utspill. Oberschlick mente at forslaget innebar at politikeren anså innvandrerkvinner og deres ufødte barn som mindre verdifulle enn østerrikske kvinner, slik at det var i det østerrikske folks interesse at innvandrerkvinnene tok abort. Videre ble det hevdet at politikeren på denne måten hadde tilkjennegitt forakt for innvandrere i Østerrike.

Oberschlick fremhevet videre at utspillet måtte ansees som en overtredelse av forbudet mot å drive politikk basert på nasjonalsosialistiske grunnsetninger. Det forslaget som var lansert, representerte et kynisk forsøk på å drive innbyggere av utenlandsk opprinnelse ut av Østerrike. Dette viste at forslaget var inspirert av nasjonalsosialistiske tanker. 44

Politikeren anmeldte Oberschlick for ærekrenkelse, og han ble senere idømt en bot for denne. Oberschlick mente at domfellelsen var i strid med EMK artikkel 10 (1), og at behandlingen i det østerrikske rettssystemet var i strid med EMK artikkel 6 (1).

Oberschlick fremhevet at tidsskriftet Forum hadde en viktig rolle i samfunnet mht. å komme med kritiske kommentarer om sosial- og lovgivningspolitiske spørs­mål. I denne henseende måtte pressen stå fritt mht. hvilken form man ikledde kommentarene, så lenge dette kunne bidra til å sette søkelyset på de aktuelle spørs­mål. I dette tilfellet hadde Oberschlick begrenset seg til å gi uttrykk for sin egen mening om forslag som var fremsatt, med tanke på å ivareta interessene til utlendinger som mottok familieunderstøttelse. 45

Innklagede mente imidlertid at Oberschlick hadde overskredet grensen for rimelig og akseptabel kritikk. Kritikken var for spisst formulert, særlig med tanke på at den var koblet sammen med nasjonalsosialistiske ideer. Det var heller ikke ført noe sannhetsbevis for beskyldningen. 46

Domstolen fant enstemmig at det forelå en krenkelse av artikkel 6 (1), mens den under dissens 16-3, også fant at det forelå et brudd på artikkel 10 (1). Nedenfor skal bare de deler som omhandler krenkelsen av artikkel 10 (1) tas opp.

4.3.3.2 Domstolens avgjørelse

Det var ikke bestridt at domfellelsen av Oberschlick var et inngrep i ytringsfriheten, at dette inngrepet var foreskrevet ved lov og at formålet med inngrepet falt inn under et av formålene som er nevnt i artikkel 10 (2). Spørs­målet var om inngrepet var nødvendig i et demokratisk samfunn. 47

Domstolen la til grunn at ytringsfriheten er en essensiell og grunnleggende rettighet, og danner grunnlaget for samfunnets fremgang og bidrar til utvikling av enkeltindividene. Artikkel 10 beskyttet ikke bare sømmelige ytringer, men også den som fremsetter skarpe og sjokkerende ytringer. Med mindre man tolererer et bredt spekter av ytringer har man ikke et demokratisk samfunn. Artikkel 10 beskyttet med andre ord ikke bare ytringens innhold, men også dens form. Disse prinsipper var særlig viktige for pressen. Selv om man har en grense mot injurierende beskyldninger mot enkeltpersoner, måtte det ikke legges slike bånd på ytringsfriheten at man ikke kunne omtale og informere om ideer og politiske synspunkter av en viss generell interesse. En fri presse var det beste middel til å fremme meninger om de ideer som ble fremsatt av politiske ledere. 48

Grensen for kritiske ytringer måtte trekkes videre når den omhandlet en person i egenskap av politiker, enn om det gjaldt en privatperson. Ikke minst når politikeren selv hadde tatt opp et kontroversielt tema, måtte han være forberedt på - og tolerere – sterk kritikk. 49

Domstolen la til grunn at Oberschlick hadde tatt opp et tema som var av generell samfunnsinteresse – nemlig spørsmål om diskriminering av utlendinger. Oberschlick hadde på en provoserende måte rettet opinionens oppmerksomhet mot forslaget fremsatt av den aktuelle politiker. Politikeren hadde uttrykt seg på en måte som han måtte være forberedt på ville kunne fremkalle sterke reaksjoner i den offentlige debatt. 50

Domstolen fremhevet at en del av det som sto i Oberschlicks artikkel, vitterlig var riktig. Etter å ha gjengitt et riktig faktum hadde Oberschlick foretatt en vurdering av politikerens standpunkt, og på denne bakgrunn konkludert med at standpunktet falt sammen med nasjonalsosialistiske synspunkter. Oberschlick hadde mao. gitt uttrykk for en personlig vurdering om at politikerens synspunkt var i samsvar med kjente nasjonalsosialistiske tanker. Når det var gitt sanne faktiske premisser, kunne man ikke kreve at Oberschlick førte sannhetsbevis for den slutning han trakk av disse. 51

Domstolen var imidlertid enig med innklagede i at presentasjonen av artikkelen var ubalansert. For uinnvidde lesere kunne den forstås slik at politikeren vitterlig var under etterforskning, mens sannheten var at anmeldelsen var henlagt. På bakgrunn av sakens samfunnsmessige viktighet, kunne ikke dette være avgjørende. 52

4.3.4 Castell mot Spania 53

4.3.4.1 Sakens bakgrunn

Castell, en spansk advokat og politiker, hadde i en avisartikkel fremsatt hard kritikk og rettet beskyldninger mot regjeringen i forbindelse med en rekke uoppklarte drapssaker mot baskere i Baskerland. Castell ble senere dømt for å ha fremsatt beskyldninger mot regjeringen som det ikke var grunnlag for.

Avisartikkelen innledet med å liste opp en rekke uoppklarte drap på baskere, uten at myndighetene hadde avslørt gjerningsmennenes identitet eller hvilken organisasjon de tilhørte. 54 Castell mente at morderne tilhørte en fascistisk gruppering og stilte spørsmål om de noen gang ville bli avslørt. I tillegg til drap, var det en rekke andre uoppklarte voldssaker mot baskere, terrorbombing mv. Åstedet for forbrytelsene var presist angitt i artikkelen. Castell fremhevet at det ikke var gjort noe for å avsløre gjerningsmennene. Den konservative gruppering som satt med makten i Spania, hadde alle virkemidler tilgjengelig mht. å avsløre forbrytelsene – politi, domstoler og fengsler – uten at disse var tatt i bruk. Castell antydet at dette skyldtes manglende vilje.

Videre ble flere ytterliggående høyreekstremistiske grupperinger nevnt i artikkelen, og Castell fremhevet at baskerne verken under Franco-tiden eller senere hadde tro på at det var mulig å få dømt medlemmer av slike organisasjoner. I Baskerland hadde det ikke skjedd noen forandringer mht. hvem som var ansvarlig for offentlig orden og etterforskning av straffesaker etter Franco-regimets fall. Baskere som tilhørte eller sympatiserte med den baskiske organisasjonen ETA, ble imidlertid ofte fengslet og innkalt til avhør hos politiet. Såvel under Franco-regimet som nå, var det stor høyreekstremistisk aktivitet i Baskerland. Økningen i aktiviteten til slike grupperinger hadde igjen ført til økning i antall sikkerhetsstyrker. Castell fant det underlig at høyreekstremistiske grupperinger fant seg slik til rette i Baskerland, og at de kunne holde hele samfunnet som gissel. Det var også påfallende hvor godt informert grupperingene var når de gjennomførte terroranslag mot sivilbefolkningen.

Castell fremhevet videre at høyreekstremistiske grupperinger ikke hadde problemer med tilførsel av våpen og penger. De hadde ubegrenset tilgang til ressurser og opererte uten risiko for straff. På bakgrunn av måten aksjoner ble gjennomført på, kunne det reises spørsmål om høyreekstremister var garantert immunitet mot strafforfølgning.

Fascistorganisasjonene som var nevnt i artikkelen, levde etter Castells mening neppe et liv utenfor statsapparatet – de var neppe selvstendige organisasjoner. Det var kun regjeringen og partiene som kunne stå bak slike organisasjoner. Regjeringen ville nok jakte på baskiske separatister for å vise politisk handlekraft. Hvorvidt det var taktisk å velge en slik løsning, var regjeringens problem. Det som var viktig for baskerne, var at identiteten til de ansvarlige ble gjort kjent for offentligheten.

Castell ble anklaget for å ha rettet grove beskyldninger mot regjeringen. Hans ønske om å føre sannhetsbevis ble avskåret, da det ikke var adgang til dette når beskyldningene rettet seg mot offentlige myndigheter. Castell ble dømt til to års fengsel. 55

Saken ble bragt inn for Domstolen, som enstemmig kom til at domfellelsen av Castell inne­bar et brudd på artikkel 10. 56

4.3.4.2 Domstolens avgjørelse

Castell hevdet at domfellelsen for å ha rettet beskyldninger mot regjeringen, var i strid med hans rett til å fremsette ytringer, særlig på bakgrunn av at han var avskåret fra å føre sannhetsbevis for synspunktene i artikkelen. 57

Domstolen fant at inngrepet i ytringsfriheten var foreskrevet ved lov. 58 Videre fant Domstolen at inngrepet ivaretok et formål som artikkel 10 (2) gir adgang til å beskytte gjennom innskrenkning av ytringsfriheten – i dette tilfellet både av hensyn til prevention of disorder og protection of the reputation ... of others.59 Spørsmålet var om inngrepet var nødvendig i et demokratisk samfunn.

Castell anførte at hensynet til ytringsfriheten var spesielt viktig i dette tilfellet, da han måtte ansees som en talsmann for sine velgere. Emnet som var tatt opp hadde public interest, og formålet med avisinnlegget var å oppfordre myndighetene til å foreta seg noe og å forebygge kritikk fra opposisjonen. 60

Regjeringen hevdet at Castell hadde overskredet grensen for normal politisk debatt ved at han rettet beskyldninger mot en demokratisk regjering, beskyldninger som var egnet til å destabilisere samfunnsforholdene. I denne forbindelse måtte det tas hensyn til at ytringene var fremsatt i en kritisk periode for statens stabilitet etter Franco-regimets fall. 61

Domstolen fremhevet at ytringsfriheten som er nedfelt i artikkel 10, er en essensiell rettighet i et demokratisk samfunn. Artikkel 10 verner også meninger som er egnet til å sjokkere og uroe. Uten en slik toleransegrense ville det ikke være noe demokrati. Ytringsfriheten var spesielt viktig for folkevalgte. En folkevalgt skulle representere velgerne og forsvare deres interesser. Innskrenkning i ytringsfriheten for en opposisjonspolitiker som Castell, måtte vurderes med største grundighet av Domstolen. 62

Selv om tilsvarende ytring ansvarsfritt kunne fremsettes i parlamentet, var det ikke dermed sagt at den ansvarsfritt kunne fremsettes i en avis slik Castell hadde gjort. På den andre siden kunne man imidlertid ikke anse Castell avskåret fra å kritisere regjeringen i pressen. I denne forbindelse måtte man ta hensyn til pressens rolle i samfunnet. Pressen måtte riktignok ikke overskride grenser som var oppstilt for å forebygge uorden og beskytte andres ære, men pressen hadde rett til å formidle ideer om politiske spørsmål og andre forhold som hadde offentlig interesse. En fri presse var det beste middel til å informere allmennheten om politiske synspunkter. Dette åpnet for at alle kunne delta i en fri politisk debatt, noe som er grunnstenen i et demokrati. 63

Domstolen fremhevet at det utvilsomt kunne oppstilles grenser for den frie, politiske debatt, men at det var Domstolen som i siste instans måtte trekke opp grensene. Adgangen til å kritisere regjeringen måtte være mer romslig enn adgangen til å kritisere en privatperson eller selv en politiker. I et demokratisk samfunn måtte regjeringens handlemåte overvåkes nøye, ikke bare av de øvrige statsmakter, men også av pressen og allmennheten. Med den sentrale posisjon regjeringen hadde, måtte man være tilbakeholden med å gripe til straff mot kritikk, særlig når andre virkemidler var tilgjengelig for å tilbakevise kritikken. Likevel måtte regjeringen, som garantist for et ordnet samfunn, kunne gripe inn med straff overfor undergravende virksomhet. 64

Castell fremhevet at hans artikkel ikke kunne ansees som undergravende i forhold til den offentlige myndighet. Han hadde kun fremsatt påstander som var allmennt kjent, og i og med at han var avskåret fra å føre sannhetsbevis, var det ikke grunnlag for å bedømme hans forhold som en bevisst undergraving. 65 Regjeringen mente imidlertid at beskyldningene var for generelle til at man kunne føre sannhetsbevis for dem. Dette fant ikke Domstolen overbevisende. Castell hadde beskrevet en rekke konkrete handlinger som det burde vært gitt anledning til å føre sannhetsbevis for. På denne bakgrunn måtte domfellelsen av Castell ansees som et brudd på artikkel 10. 66

4.3.5 Thorgeirson mot Island 67

4.3.5.1 Sakens bakgrunn

Thorgeir Thorgeirson var en islandsk forfatter bosatt i Reykjavik. I årene 1979-1983 hadde det fremkommet en del anklager om politivold mot politiet i Reykjavik. Dette hadde resultert i ti anmeldelser. Den siste anklagen ble fremsatt av en journalist – Hr. Skafti Jónsson – og medførte straffesak mot tre tjenestemenn, hvor en ble domfelt. Denne saken ble utførlig dekket i media og utløste en diskusjon om forholdet mellom det offentlige og politiet. Foranlediget av dette skrev Thorgeirson to avisartikler om politivold. 68 Thorgeirson ble senere domfelt for ærekrenkelse mot politiet i Reykjavik på grunn av innholdet i disse artiklene.

Den første artikkelen var utformet som et åpent brev til den islandske justisminister. 69 Thorgeirson innledet med at han hadde vært opptatt av politivold-problematikken i flere år. Bakgrunnen for at han skrev brevet, var den voldelige behandlingen Skafti hadde vært utsatt for av politiet en kveld han hadde vært ute på byen. Skafti var påført ansiktsskader og bilder av ham var blitt trykket i flere aviser. Thorgeirson fremhevet at man ikke kunne akseptere at politimenn skadet Skafti på denne måten. Skafti hadde uttalt at han kun hadde sett etter sin ytterjakke da beistene i uniform hadde angrepet han.

Thorgeirson anførte at Skaftis tilfelle egentlig ikke var så viktig, men i og med at saken hadde fått stor oppmerksomhet, ga det anledning til å fremheve at det reelle politivoldproblemet var langt større og mer skremmende enn denne saken illustrerte. Skaftis sak avdekket i realiteten kun toppen av et isfjell. Det var dette Thorgeirson ønsket å gjøre justisministeren oppmerksom på, i og med han var den øverste ansvarlige for de ville beistene i uniform som krøp rundt i nattlivets jungel.

Thorgeirson fortsatte brevet med å fortelle om en opplevelse han hadde hatt noen år tidligere da han hadde vært på sykehus. Der hadde han sett en ung mann som var blitt lam fra halsen. Personalet fortalte at mannen hadde vært involvert i en slåsskamp med nattklubbvakter og politifolk. Thorgeirson hade opprinnelig ikke festet lit til denne historien, men etter nærmere undersøkelser blant personalet, mente han at mannen var et offer for Reykjaviks natt-bande.

Historien hadde gjort slikt inntrykk på Thorgeirson at han hadde fortalt den til andre, noe som medførte at han kom i kontakt med personer som kunne fortelle om lignende eller verre episoder med beistene i uniform. Personer var blitt invalidisert på grunn av kvelertak fra politiets side. Det var så mange like historier at man ikke lenger kunne betrakte dem som løgn. Samtidig rådet det en oppfatning om at det var nytteløst å anmelde politifolk. Etterforskning av sakene ville bli foretatt av et annet politikammers spesialgruppe, som ville anse det som sin plikt å renvaske politifolkene. Skafti-saken kunne være en anledning til å ta opp dette problemet.

Det ville være et unntak dersom Skafti-saken vant frem, og den ville ikke endre noe. Andre offer ville bli banket opp i det stille som før. Det egentlige problemet lå i systemet hvor politifolk etterforsket andre politifolks voldsbruk. Dette var en oppfatning som mange delte, men som få turde uttrykke av frykt for represalier.

Thorgeirson hadde tidligere henvendt seg til departementet angående problemet, uten at dette hadde medført noe resultat. Det var derfor han nå henvendte seg direkte til justisministeren. Thorgeirson foreslo at det ble opprettet en komite bestående av folk som hadde allmenn tillit, for å etterforske ryktene som eksisterte i befolkningen om at det var brutalitet i politiet i Reykjavik. Komiteen burde snakke med offer for politivold og be dem stå frem med sine forklaringer slik at det var mulig å foreta en eventuell verifisering av disse. Forhåpentligvis ville komiteen bare finne at en liten gruppe politimenn var ansvarlig for overgrepene. Slike personer måtte i såfall finne seg en annen jobb.

Thorgeirson mente at politiproblemet kunne sammenlignes med ungdomsproblemer: En liten gruppe ødela for alle. Slike enkeltpersoner kunne ikke ansees representative for gruppen. Thorgeirson hadde møtt mange eksemplariske politifolk.

Dersom ikke justisministeren tok affære, ville Thorgeirson oppfordre journalister til å undersøke sakene og publisere det resultat som fremkom.

Thorgeirson ble satt under etterforskning for ærekrenkelse mot et ubestemt antall medlemmer av politiet i Reykjavik, og senere idømt en bot for ærekrenkelse. Retten fant ikke å kunne legge til grunn at beskyldningen var rettet mot en for ubestemt gruppe. Uttalelser som beist i uniform, ville beist i uniform, beskyldninger om at politiet var ansvarlig for å ha invalidisert en ung mann og beskyldningene om brutalitet ble ansett for ærekrenkende overfor politiet. Thorgeirson var ikke i stand til å føre sannhetsbevis for påstandene.

Thorgeirson bragte saken inn for Den europeiske menneskerettighetskommisjon med påstand om at domfellelsen innebar en krenkelse av artikkel 6 (1) og 10. Kommisjonen fant at det ikke forelå noen krenkelse av artikkel 6 (1), men at domfellelsen innebar en krenkelse av artikkel 10 (1).

Domstolen fant at det ikke forelå en krenkelse av artikkel 6 (1), men under dissens 8-1, ble det konstatert at domfellelsen av Thorgeirson var et brudd på artikkel 10.

4.3.5.2 Domstolens avgjørelse

Det var ikke bestridt at domfellelsen innebar et inngrep i ytringsfriheten. 70 Domstolen fant at inngrepet var foreskrevet ved lov og at inngrepet ivaretok ett av formålene som er nevnt i artikkel 10 (2) – nemlig å beskytte andres ære. 71 Spørsmålet var om inngrepet var nødvendig i et demokratisk samfunn. 72

Innklagede mente at inngrepet kunne forsvares ut fra to forskjellige innfallsvinkler – dels på det generelle plan og dels på bakgrunn av de konkrete omstendigheter i denne saken. 73

På det generelle plan viste tidligere avgjørelser fra Domstolen at selv om det var en vid ytringsfrihet innenfor det politiske området, kunne ikke dette omfatte alle saker som kunne rubriseres under begrepet public interest. De spørsmål som Thorgeirson hadde tatt opp, kunne ikke falle inn under det politiske området. Uansett måtte den som påstod seg utsatt for et inngrep i ytringsfrihet, ha oppfylt visse krav mht. tro på ytringens sannhet og ha opptrådt i samsvar med visse krav til sømmelighet mht. måten ytringen ble fremsatt på. 74

Mht. de konkrete omstendigheter i saken fremhevet innklagede at politivold var temmelig ukjent på Island og at historien om den unge mannen på sykehuset vitterlig var usann. Dette medførte at artiklene fremsto som ledd i en kampanje mot politiet. Thorgeirson hadde nektet å medvirke til en oppklaring av saken og hadde ikke ført noe sannhetsbevis. Formålet med artiklene var neppe å få nye etterforskningsmetoder for politivoldsaker, men å skade politiet. Uansett formål, hadde artiklene overskredet grensen for det akseptable på bakgrunn av de grove beskyldninger som var fremsatt. 75

Domstolen fremhevet at ytringsfriheten er en fundamental rettighet i et demokratisk land. Det var ikke bare informasjon og ideer som var vernet under artikkel 10, mens også usaklige ytringer som var egnet til å sjokkere og forstyrre samfunnslivet. Ved vurderingen av om innskrenkningen i ytringsfriheten var nødvendig, måtte man ta hensyn til at ytringen var fremsatt i en avis, og i denne forbindelse måtte man være klar over pressens rolle i samfunnet. Selv om pressen ikke måtte overskride grensen mht. vern av andres ære, måtte det ha betydning om man befant seg på et område av generell offentlig interesse. På dette området hadde pressen ikke bare rett til å bringe informasjon, men allmennheten hadde krav på denne. I motsatt fall kunne ikke pressen oppfylle sin rolle som samfunnets vakthund. 76

Domstolen kunne ikke se at det var grunnlag for innklagedes sondring mellom ytringer på det politiske området og ytringer om allmenne samfunnsspørsmål. Artikkel 10 gav ikke grunnlag for å trekke rammene for ytringsfrihet snevrere på sistnevnte område. 77

Domstolen fant heller ikke grunnlag for å fastslå at artiklene inneholdt konkrete beskyldninger, eller at artiklene mente å beskrive faktiske forhold. Thorgeirson hadde selv fremstilt forholdet som rykter som eksisterte blant folk, og han hadde kun referert hva andre hadde fortalt ham. Så lenge han ikke hadde fremsatt noen konkrete beskyldninger, var det en umulig oppgave for ham å føre noe sannhetsbevis. 78

Domstolen fant heller ikke at formålet med artiklene var å skade politiets rykte. For det første kunne artiklene ikke tas til inntekt for et angrep på politiet som sådan – kun enkelte elementer innen etaten. Thorgeirson hadde selv gitt uttrykk for at det antagelig kun var noen få som ødela for hele etaten. Dessuten fremgikk det av artikkelen at formålet først og fremst var å få justisministeren til å igangsette en uavhengig granskning av anklagene om politivold. 79

På denne bakgrunn fant Domstolen at det ikke var proporsjonalitet mellom inngrepet og det formålet man søkte å ivareta med innskrenkningen i ytringsfriheten. Det forelå derfor en krenkelse av artikkel 10. 80

4.3.6 Schwabe mot Østerrike 81

4.3.6.1 Sakens bakgrunn

Schwabe, som var formann i et politisk parti i Østerrike, ble dømt for ærekrenkelse overfor en politisk motstander. Bakgrunnen for saken var en trafikkulykke hvor en borgermester, som var partifelle med Schwabe, var innblandet. Borgermesteren hadde kjørt med 1,75 i promille, og ulykken medførte personskade. Etter ulykken hadde borgermesteren kjørt fra stedet. For dette forhold ble han idømt en straff på fire måneder.

Spørsmålet om borgermesteren burde trekke seg etter domfellelsen, ble diskusjonstema i såvel pressen som i politiske kretser. Formannen i et annet parti - Wagner – gikk hardt ut med en oppfordring om at borgermesteren måtte trekke seg. Wagner fremhevet at selv om en slik ulykke kunne hende hvem som helst, var det uakseptabelt at en person som hadde vært innblandet i en slik ulykke kunne fortsette i offentlige verv. 82

Utspillet fra Wagner medførte at Schwabe rykket ut med et svar. Han fremhevet at Wagner ikke hadde noe moralsk grunnlag for å angripe borgermesteren, idet han selv hadde en nestformann i sitt eget parti som hadde foranlediget en ulykke for 20 år siden. Nestformannen hadde vært påvirket av alkohol og ulykken medførte tap av et menneskeliv. Man fikk inntrykk av at Wagner anvendte en annen moralsk målestokk på en borgermester i en liten by, enn på sin politiske venn og nestformann. Schwabe bygget sine uttalelser på en artikkel i bladet Profil, hvor det fremgikk at nestformannen hadde hatt en promille på 0,8 ved ulykken. Nestformannen ble straffet med seks måneders fengsel, men var ikke dømt for promillekjøring idet promillegrensen gikk ved 0,8. Schwabe opplyste også at nestformannen hadde fortiet dommen da han senere ble utnevnt til transportminister i Østerrike. Opplysningene Schwabe bygget på var undersøkt med redaktøren i bladet samt gjennom undersøkelse av dommen. 83

Nestformannen følte seg ærekrenket og det ble innledet etterforskning mot Schwabe. Han ble senere dømt etter en regel som satte forbud mot å beskylde en person for noe vedkommende allerede hadde utstått straff for. Retten la vekt på at ulykken lå 20 år tilbake i tiden, og at alkoholpåvirkningen hos de to politikere var så forskjellig at det var kritikkverdig å trekke en parallell mellom ulykkene. Den alminnelige leser kunne gjennom dette tro at alkoholpåvirkningen hos de to førere hadde vært den samme, noe som vitterlig ikke var tilfelle. Schwabe hadde unnlatt å nevne at nestformannen ikke var dømt for promillekjøring. At et annet parti hadde utnyttet borgermesterens ulykke politisk, var ikke tilstrekkelig grunn til å trekke frem den gamle saken. Schwabe hadde ikke plikt til å rykke ut mot nestformannen, all den tid angrepet ikke var rettet mot ham selv, men mot borgermesteren. Schwabe ble ikke hørt med at beskyldningen var et politisk innlegg i moraldebatten, slik at den først og fremst rettet seg mot Wagner og ikke mot nestformannen. 84

Anken ble ikke tatt til følge. Retten fremhevet at nestformannen ikke hadde tatt noe initiativ i debatten som kunne foranledige Schwabe til å rette beskyldninger mot ham. 85

Domstolen i Strasbourg fant under dissens 7-2, at domfellelsen innebar en krenkelse av artikkel 10.

4.3.6.2 Domstolens avgjørelse

Domstolen konstaterte at det ikke var bestridt at det var foretatt et inngrep i ytringsfriheten, at inngrepet var foreskrevet ved lov og ivaretok ett av formålene som er nevnt i artikkel 10 (2). Spørsmålet var om inngrepet var nødvendig i et demokratisk samfunn. 86

Domstolen anførte på bakgrunn av de tidligere dommer mot Østerrike – Lingens-dommen og Oberschlick-dommen – at politikere må tåle en del kritikk. Ved vurderingen av om grensene for akseptabel kritikk i den politiske debatt om spørsmål av generell interesse var overskredet, måtte Domstolen bli overbevist om at regjeringen hadde tatt hensyn til alle relevante momenter ved avgjørelsen av Schwabes skyld. I denne forbindelse måtte man se hele saken i sammenheng på bakgrunn av den kontekst utsagnene var fremsatt i. 87

Domstolen fremhevet at ytringen var fremsatt som en reaksjon på Wagners oppfordring om at borgermesteren måtte trekke seg. Artikkelen lest i sammenheng, viste at Schwabes hovedanliggende var bekymringen for at Wagner brukte en annen moralsk målestokk på politiske motstandere enn sine egne partifeller. Schwabe hadde ikke gjort forsøk på å trekke paralleller mellom de to ulykkene fra et juridisk synspunkt, men ut fra et spørsmål om politisk moral. Det var bare på dette grunnlag at Schwabe hadde trukket frem ulykken til Wagners nestformann. Selv om hverken Schwabe eller nestformannen var direkte innvolvert i diskusjonen om borgermesterens fremtid, var problemstillingen en del av en generell debatt om politisk moral mellom to konkurrerende partier. En politikers tidligere rulleblad kunne være relevant i diskusjonen om hvordan han oppfylte sine politiske funksjoner. 88

Domstolen fremhevet videre at Schwabes utsagn bygget på opplysninger i en artikkel, opplysninger han hadde fått bekreftet gjennom tidsskriftets redaktør. Schwabes utsagn var riktignok mindre omfattende enn artikkelen, og kunne gi et ufullstendig bilde av nestformannens ulykke. Uansett måtte det tas hensyn til at Schwabe hadde brukt omtrent tilsvarende uttrykk som i dommen mot nestformannen. Bakgrunnen for at Schwabe ble dømt var først og fremst at han hadde opplyst at nestformannen var påvirket av alkohol. I følge de østerrikske domstoler antydet dette at promillen hadde vært 0,8 eller mer. Domstolen fant imidlertid at Schwabes formuleringer om alkoholpåvirkning ikke var egnet til å misforstås. Poenget var å illustrere at Wagner hadde ulike reaksjoner på de to ulykker. Schwabe hadde omtalt ulykkene forskjellig, men poenget var at de var like nok til at man kunne sammenligne dem i politisk sammenheng. Domstolen fremhevet at Schwabes utsagn var verdistandpunkter som ikke kunne bekreftes eller avkreftes. De fakta verdidommen bygget på var i det vesentlige korrekte, og det var ikke grunn til å stille spørsmål ved Schwabes hensikt. På denne bakgrunn fant Domstolen at det forelå et brudd på artikkel 10. 89

4.3.7 Jersild mot Danmark 90

4.3.7.1 Sakens bakgrunn

Jersild ble i Danmark dømt til kr. 1.000.- i bot for medvirkning til fremsettelse av rasistiske ytringer, jfr. den tilsvarende norske bestemmelse i strl. § 135 a. Det dreier seg således ikke om en injuriesak, men saken har likevel en viss interesse.

Jersild som arbeidet for Danmarks Radio, hadde foretatt et intervju med noen medlemmer av organisasjonen Grønnjakkene som fremsatte rasistiske ytringer. De hadde bl.a. uttalt at negre ikke var mennesker men måtte sammenlignes med dyr. 91 Intervjuene ble sendt i et program på TV. Høyesterett i Danmark fremhevet at Jersild måtte ansees å ha medvirket til utbredelse av rasistiske holdninger da det var han som tok initiativ til intervjuene og valgte ut hvilke opptak som skulle sendes. Ved rettsstridsvurderingen fremhevet Dansk Høyesterett at programmet ikke ble forsøkt avbalansert fra journalistens side. 92

4.3.7.2 Domstolens avgjørelse

Jersild brakte saken inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstol som under dissens 12-7 fant at domfellelsen av Jersild innebar en krenkelse av artikkel 10. Flertallet fremhevet at intervjuobjektene klart ikke kunne ansees vernet under artikkel 10, men i forhold til Jersild stilte saken seg annerledes. Det fremgikk av programmet som et hele at det ikke hadde til hensikt å propagandere for rasistiske ideer. Tvert om, ble det ved intervjuene forsøkt å avsløre, analysere og forklare denne spesielle ungdomsgruppen. Flertallet la vekt på at Jersild gjennom sin presentasjon ikke kunne ansees å ha innestått for de standpunkter Grønnjakkene hadde fremsatt, men at han tvert om hadde distansert seg fra holdningene. Jersild hadde presentert Grønnjakkene som en gruppe av ekstremistiske ungdommer som støttet Ku Klux Klan og han hadde vist til at noen hadde en kriminell bakgrunn, samt redegjort for deres holdninger. Programmet som et hele skapte det bilde at de rasistiske holdningene var en del av generelt antisosiale holdninger som Grønnjakkene hadde. Ved vurderingen ble det også lagt vekt på hensynet til ytrings­friheten. 93

Flertallet viste også til massemedias funksjoner i et demokratisk samfunn, og det ble uttalt at medias formidling av intervjuer var ett av de viktigste midlene for pressen til å fungere som samfunnets vakthund. 94 Å kriminalisere en journalist for å assistere til at intervjuer ble formidlet kunne svekke den offentlige debatt om saker av allmenn interesse og det ble uttalt at en slik kriminalisering alene burde tilrås hvor det var gode grunner til det. 95

Et mindretall på fire dommere mente at domfellelsen av Jersild ikke innebar en krenkelse av artikkel 10, idet de mente at Jersild på en klarere måte burde ha distansert seg fra Grønnjakkenes standpunkter og uttrykkelig erklært holdningene som uakseptable ( clear statement of disapproval). Et annet mindretall på tre dommere mente at det i programmet måtte bli tatt til gjenmæle mot de påstander som fremkom for at Jersild skulle være beskyttet av artikkel 10.

4.4 Vurdering av praksis fra Domstolen

De faste medlemmer av Straffelovrådet kan ikke se at den foreliggende praksis fra Strasbourg, reiser problemer i forhold til norsk ­høyesterettspraksis. Lingens-dommen og Oberschlick-dommen har en parallell i Rt. 1990 s. 257 (Carl I. Hagen-saken), hvor man har angitt vide rammer for ytringsfriheten innenfor det politiske området. 96

Thorgeirson-dommen innebærer at Domstolen har trukket vide rammer for adgangen til å fremsette beskyldninger mot grupper av offentlige tjenestemenn. Som det fremgår av dommen, var imidlertid ingen politifolk identifisert. Det var politiet som etat som ble utsatt for beskyldninger. Det er mulig at avgjørelsen i Rt. 1978 s. 1454 (Tromsø politi) kan synes noe streng ut fra Thorgeirson-dommen. 97

Jersild-dommen omhandler medvirkning til utbredelse av rasistiske ytringer, og går således ikke på injurielovgivningen. Avgjørelsen illustrerer dog det alminnelige prinsipp at rettsstridsvurderingen etter omstendighetene kan være forskjellig for den personen som formidler en gjengivelse av andre personers ytringer, sammenlignet med tilsvarende vurdering overfor ytreren selv. Ved spørsmål om straffansvar for ytringer og anvendelsesområdet for artikkel 10, må det foretas en individuell vurdering av den enkelte medvirkers forhold. 98 Dommen inneholder prinsipielle uttalelser om massemedias funksjoner for samfunnsdebatten og om pressens rett til å formidle intervjuer.

Fotnoter

1.

Se Andenæs 1990 s. 381. Se for øvrig NOU 1993: 18 s. 46-78 som har en utførlig behandling av menneskerettighetskonvensjonenes stilling i norsk rett. Om oppfatninger i teorien, se NOU 1993: 18 s. 70-74 hvor det konkluderes med at spørsmålet er omstridt.

2.

Se NOU 1993: 18 s. 47 første spalte med videre henvisninger.

3.

Se Eur. Court H.R., Lingens judgment of 8 July 1986, Series A no. 103, omtalt nedenfor under punkt 4.3.1.

4.

For en mer utførlig behandling av artikkel 10, se f.eks. Danelius s. 210-223. Se også Eggen: Vernet om ytringsfriheten etter art. 10 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Universitetsforlaget, Oslo 1994.

5.

Den norske oversettelsen er fra 1989 inntatt i Norges Lover. Ved tolkningen av konvensjonen må den autoritative tekst – som er utferdiget både på engelsk og fransk – legges til grunn.

6.

Se Danelius s. 210.

7.

Se Danelius s. 187 og 213.

8.

Se Danelius s. 187.

9.

Se Danelius s. 187.

10.

Se Danelius s. 216-221.

11.

Eur. Court H.R., Lingens judgment of 8 July 1986, Series A no. 103.

12.

Se Lingens-dommen para. 10-12.

13.

Se Lingens-dommen para. 9-10.

14.

Se Lingens-dommen para. 12.

15.

Se Lingens-dommen para. 13-15.

16.

Se Lingens-dommen para. 16.

17.

Se Lingens-dommen para. 17.

18.

Om den nærmere behandling av saken hos de østerrikske domstoler, se Lingens-dommen para. 21-30.

19.

Kommisjonens avgjørelse er inntatt bak Domstolens avgjørelse.

20.

Se Lingens-dommen para. 35-37.

21.

Se Lingens-dommen para 39.

22.

Se Lingens-dommen para. 40.

23.

Se Lingens-dommen para. 41.

24.

Se Lingens-dommen para. 41-42.

25.

Se Lingens-dommen para. 42.

26.

Se Lingens-dommen para 43.

27.

Se Lingens-dommen para. 46-47.

28.

Eur. Court H. R., Barfod judgment of 22 February 1989, Series A no. 149.

29.

Se Barfod-dommen para. 9 hvor den relevante del av artikkelen er gjengitt på engelsk.

30.

Se Barfod-dommen para. 13.

31.

Kommisjonens avgjørelse er inntatt etter Domstolens avgjørelse, se Barfod-dommen para. 57 flg.

32.

Se Barfod-dommen para. 36.

33.

Se Barfod-dommen para. 26.

34.

Se Barfod-dommen para. 27.

35.

Se Barfod-dommen para. 28.

36.

Se Barfod-dommen para. 28-29.

37.

Se Barfod-dommen para. 30.

38.

Se Barfod-dommen para. 31.

39.

Se Barfod-dommen para. 32-34.

40.

Se Barfod-dommen para 35.

41.

Eur. Court H.R., Oberschlick judgment of 23 May 1991, Series A no. 204.

42.

Se Oberschlick-dommen para. 10-11.

43.

Se Oberschlick-dommen para. 12.

44.

Se Oberschlick-dommen para. 13 hvor de aktuelle deler av artikkelen er gjengitt på engelsk.

45.

Se Oberschlick-dommen para. 55.

46.

Se Oberschlick-dommen para 56.

47.

Se Oberschlick-dommen para. 54.

48.

Se Oberschlick-dommen para. 57-58.

49.

Se Oberschlick-dommen para. 59.

50.

Se Oberschlick-dommen para. 61.

51.

Se Oberschlick-dommen para. 63.

52.

Se Oberschlick-dommen para. 63.

53.

Eur. Court H.R., Castells v. Spain judgment of 23 April 1992, Series A no. 236.

54.

Avisartikkelen er i helhet inntatt i engelsk oversettelse i Castell-dommen para. 7.

55.

Om behandlingen av saken innenfor det spanske rettssystemet, se Castell-dommen para. 8-18 jfr. para. 47.

56.

For kommisjonen hadde Castell påberopt at behandlingen i det spanske rettssystemet også innebar ett brudd på artikkel 6 og 7, men kommisjonen hadde avvist dette, se Castell-dommen para. 22.

57.

Se Castell-dommen para. 33.

58.

Se Castell-dommen para. 35-37, hvor det riktignok ble reist spørsmål om avskjæring av sannhetsbevis når beskyldningen rettet seg mot de sentrale statsmyndigheter, kunne medføre problemer i denne henseende.

59.

Se Castell-dommen para. 38-39.

60.

Se Castell-dommen para. 40.

61.

Se Castell-dommen para. 41.

62.

Se Castell-dommen para. 42.

63.

Se Castell-dommen para. 43.

64.

Se Castell-dommen para. 46.

65.

Se Castell-dommen para. 47.

66.

Se Castell-dommen para. 48.

67.

Eur. Court H.R., Thorgeir Thorgeirson v. Iceland judgment of 25 June 1992, Series A no. 239.

68.

Se Thorgeirson-dommen para. 8.

69.

Brevet er fullstendig gjengitt i Thorgeirson-dommen para. 9.

70.

Se Thorgeirson-dommen para. 56.

71.

Se Thorgeirson-dommen para. 57-59.

72.

Se Thorgeirson-dommen para. 60 flg.

73.

Se Thorgeirson-dommen para. 60.

74.

Se Thorgeirson-dommen para. 61.

75.

Se Thorgeirson-dommen para. 62.

76.

Se Thorgeirson-dommen para. 63.

77.

Se Thorgeirson-dommen para. 64.

78.

Se Thorgeirson-dommen para. 65.

79.

Se Thorgeirson-dommen para. 66.

80.

Se Thorgeirson-dommen para. 69-70.

81.

Eur. Court H.R., Schwabe v. Austria judgment of 28 August 1992, Series A no. 242-B.

82.

Se Schwabe-dommen para. 7-8.

83.

Se Schwabe-dommen para. 9-10.

84.

Se Schwabe-dommen para. 11-14.

85.

Se Schwabe-dommen para. 15-16.

86.

Se Schwabe-dommen para. 25.

87.

Se Schwabe-dommen para. 28-29.

88.

Se Schwabe-dommen para. 31-32

89.

Se Schwabe dommen para. 33-35.

90.

Eur. Court H.R., Jersild v. Denmark judgment of 23 September 1994, Series A no. 298.

91.

Et mer fullstendig referat av intervjuet er inntatt i Jersild-dommen para. 11.

92.

Dommen fra Damarks Høyesterett er gjengitt i UfR 1989 s. 399-402.

93.

Se Jersild-dommen para. 32-35.

94.

Se Jersild-dommen para. 31.

95.

Se Jersild-dommen para. 35.

96.

Se for øvrig Mæland kapittel X.

97.

Se også Mæland s. 366-367.

98.

Se Andenæs 1989 s. 300 flg.

Til dokumentets forside