NOU 1995: 10

Reformer innen injurielovgivningen

Til innholdsfortegnelse

9 Merknader til lovutkastet

Straffeloven av 22. mai 1902 nr. 10:

Til § 76:

Straffeloven § 76 avskjærer sak om mortifikasjon etter at den som har fremsatt ytringen er død. Bakgrunnen for at bestemmelsen er plassert i straffeloven, er at mortifikasjonsinstituttet er regulert. Når rådet foreslår at mortifikasjon overføres til sivilprosessens former, er det naturlig at prosessforutsetningene for mortifikasjon inntas i tvistemålsloven. Bestemmelsen i strl. § 76 er derfor foreslått inntatt som andre ledd andre punktum i § 488 i tvistemålsloven, se kommentaren til denne nedenfor.

Til § 80 første ledd:

Bestemmelsens andre punktum omhandler fornærmedes påtalerett ved mortifikasjonssak. I kapittel 5.8 foreslår rådet at søksmålsfristen reduseres til ett år. På bakgrunn av forslaget om å overføre mortifikasjonssakene til sivilprosessens former, er det naturlig at bestemmelsen om søksmålsfrist tas inn i utkastet til nytt kapittel 34 i tvistemålsloven, se utkast til tvistemålsloven § 488 første ledd og kommentaren til denne nedenfor. På denne bakgrunn foreslås strl. § 80 første ledd andre punktum opphevet, slik at nåværende tredje punktum blir nytt andre punktum.

Til § 247:

Rådet foreslår at uttrykket rettsstridig inntas i bestemmelsen. Endringen innebærer ingen realitetsendring, idet § 247 også i dag tolkes med en rettsstridsreservasjon, se fremstillingen ovenfor under kapittel 3.3.3 og rådets vurdering under kapittel 5.3.

Til § 249 nr. 4 litra b:

I og med at rådet foreslår at adgangen til private straffesaker ved ærekrenkelser bortfaller, er det unødvendig at bestemmelsen nevner saksøker ved siden av påtalemyndigheten. Overføring av mortifikasjon til sivilprosessen medfører at det aldri kommer på tale bare å fremme mortifikasjonskrav i offentlig sak. På denne bakgrunn bør siste del av litra b opp­heves.

Til § 251:

På bakgrunn av forslaget om å avskjære fornærmede fra å reise privat straffesak, har rådet funnet det nødvendig å endre påtalereglene i § 251. Ved forbrytelse mot §§ 246 og 247 vil offentlig påtale – som i dag – forutsette begjæring fra fornærmede samt at allmenne hensyn tilsier at det offentlige forfølger forholdet. Ved de alvorlige ærekrenkelser som er fremsatt mot bedre vitende, jfr. strl. § 248, bør imidlertid fornærmedes begjæring være tilstrekkelig. Ærekrenkelser som rammes av denne bestemmelsen kan være svært plagsomme og krenkende for den fornærmede. I slike tilfeller synes det rimelig at det offentlige kan forfølge handlingen når fornærmede begjærer det, uten at det i tillegg kreves at allmenne hensyn tilsier dette. Noen stor belastning for politiet og påtalemyndigheten innebærer dette neppe, idet man regelmessig allerede på grunnlag av anmeldelsen eventuelt gjennom avhør av den anmeldte vil kunne få oversikt over om det foreligger omstendigheter som gir rimelig grunn til å iverk­sette, eventuelt fortsette en etterforskning med formål å avklare om strl. § 248 er overtrådt (jfr. strpl. § 224 første ledd). Rådet forutsetter for øvrig at opphevelse av adgangen til å reise privat straffesak må medføre at også kravene til allmenne hensyn må vurderes annerledes enn i dag ved overtredelse av strl. §§ 246 og 247. Det vises for øvrig til vurderingen under kapittel 5.6.

Slik strl. § 251 lyder idag, gir bestemmelsen i første ledd andre punktum fornærmede mulighet for å begrense påtalebegjæringen til kun å omfatte mortifikasjon av ærekrenkelsen. Når det foreslås å betrakte mortifikasjon som et sivilt krav og mortifikasjonsinstituttet foreslås overført til sivilprosessen, synes det hensiktsmessig at påtalemyndigheten er avskåret fra å reise mortifikasjonssak. Men krav om mortifikasjon vil kunne tas med som et borgerlig rettskrav i en straffesak på samme måte som erstatningskrav, se utkastet til ny strpl. § 3 første ledd nr. 6. En naturlig følge herav er at strl. § 251 andre punktum oppheves.

Til § 253:

Bestemmelsen i strl. § 253 omhandler prosessforutsetninger ved mortifikasjonssaker. Som følge av rådets forslag om å overføre disse saker til sivilprosessen, har man funnet det riktig å innta de prosessuelle regler ved mortifikasjonssaker i utkastet til tvistemålsloven kapittel 34. Det vises til utkastet til tvml. § 489 og kommentarene til denne nedenfor.

Til § 430 a:

Rådet foreslår visse endringer i bestemmelsens første ledd. I dag gjelder kunngjøringsplikten for redaktøren når en tidligere trykt ærekrenkelse har foranlediget straff, mortifikasjon eller forlik. Rådet vil tilrå at kunngjøringsplikten skal gjelde også når ærekrenkelsen kun har foranlediget oppreisning eller erstatning. Endringen foretas ved at uttrykket erstatning inntas i § 430 a første ledd. En slik endring synes rimelig, særlig når det ses hen til at rådet samtidig tilrår at det ikke lenger skal være adgang til å reise privat straffesak ved ærekrenkelser.

Som nevnt ovenfor i kapittel 3.6, er det uklart om strl. § 430 a slik den lyder i dag, medfører at redaktøren har plikt til å trykke hele dommen i en injuriesak, eller om han kan nøye seg med en mindre del av dommen. Som det fremgår av rådets vurdering i kapittel 5.5, foreslås det at redaktørens plikter etter § 430 a begrenses til å trykke et dekkende sammendrag av dommen. I et slikt sammendrag vil normalt inngå innholdet av selve domsslutningen og sentrale deler av rettens merknader. Ved kunngjøring av et forlik vil de sentrale elementer som regel gi seg selv. Det vil for øvrig ofte bli inntatt en egen bestemmelse i forliket om hva som skal kunngjøres.

Videre foreslås det at kunngjøringsplikten uttrykkelig begrenses til rettskraftige dommer. For det tilfellet at injuriesaken ender med forlik, omfatter bestemmelsen kun rettsforlik. For øvrig må det legges til grunn at partene råder fritt over spørsmål om rett og plikt til kunngjøring. Inneholder f.eks. rettsforliket en bestemmelse om at utfallet av saken ikke skal offentliggjøres, gjelder dette, og man kan da selvsagt ikke senere påberope seg et krav på kunngjøring etter strl. § 430 a. I et utenrettslig forlik kan det selvsagt avtales at forliket skal kunngjøres.

For øvrig foreslås det at sammendraget skal inntas på samme sted og med slikt utstyr som god presseskikk tilsier. Formålet med § 430 a er at den skade som er påført fornærmede, ­søkes reparert med tilsvarende virkemidler.

I tillegg foreslås et nytt andre ledd, slik at nåværende andre til fjerde ledd blir tredje til femte ledd. Bakgrunnen for denne bestemmelsen er at det kan oppstå tvist mellom partene om det foreligger plikt til kunngjøring og om hva som skal kunngjøres av dommen, herunder hva som skal ansees som et dekkende sammendrag, jfr. den foreslåtte formulering i første ledd. På denne bakgrunn foreslås det at den domstol som sist behandlet realiteten i injuriesaken, med endelig virkning avgjør spørsmålet. Avgjørelsen treffes ved beslutning etter at begge parter er gitt anledning til å uttale seg. Beslutningen kan ikke overprøves ved kjæremål, jfr. uttrykket med endelig virkning. At det er en dommer ved samme domstol som behandlet injuriesaken som skal treffe beslutningen, tilsier ikke nødvendigvis at vedkommende dommer skal ha deltatt ved avsigelsen av selve injuriedommen, selv om dette normalt vil være mest hensiktsmessig. Det er for øvrig den domstol hvis avgjørelse ble rettskraftig som må ta stilling til spørsmålet om hva som skal kunngjøres.

Oppstår det rimelig tvil og tvist om hva som skal ansees som et dekkende sammendrag, må man anta at kunngjøringsplikten suspenderes til forholdet er avklart. Kunngjøringsfristen (dvs. fristen på en uke eller kunngjøring i først­kommende hefte) begynner i så fall først å løpe fra det tidspunkt det foreligger avgjørelse fra domstolen i samsvar med andre ledd.

Det er videre foretatt en språklig endring i någjeldende § 430 a andre ledd, som etter forslaget vil være nytt tredje ledd. Endringen inne­bærer ingen realitetsendring.

Lov om domstolene av 13. august 1915 nr. 5 (domstolloven)

Til § 126 tredje ledd:

Når adgangen til å forfølge ærekrenkelser ved privat straffesak foreslås opphevet, vil det ikke lenger være hjemmel for behandling av et privat injuriesøksmål for lukkede dører etter dmstl. § 126 tredje ledd. For å hindre at fornærmedes rett til lukkede dører svekkes på grunn av rådets forslag, bør regelen i § 126 tredje ledd nå også gis anvendelse når ærekrenkelsen forfølges etter reglene i utkastet til tvistemålsloven kapittel 34. Rådet har ikke med dette tatt stilling til om reglene for lukkede dører og referatforbud i injuriesaker er tilstrekkelige, idet spørsmålet faller utenfor rådets mandat.

Lov om rettergangsmåten for tvistemål (tvistemålsloven) av 13. august 1915 nr. 6:

Til nytt kapittel 34:

Som det fremgår av kapittel 5.7, foreslår rådet at mortifikasjonssaker overføres til behandling i sivilprosessens former. Rådet finner det hensiktsmessig at reglene blir innarbeidet i tvistemålslovens femte del som nytt kapittel 34. Denne del av tvistemålsloven inneholder allerede kapitler om særlige rettergangsmåter.

Bestemmelsene som er foreslått i utkastet til kapittel 34 bygger i stor utstrekning på eksi­sterende regler som i dag er inntatt i straffeloven eller straffeprosessloven. Det er imidlertid fore­tatt noen realitetsendringer. Det vises til merk­nadene til den enkelte paragraf nedenfor. Enkelte av bestemmelsene får først og fremst betydning når det fremmes krav om mortifikasjon, men kapitlet gjelder også hvor det kun fremmes krav om erstatning.

Til § 487:

Bestemmelsen bygger på nåværende strl. § 253 nr. 1, men er noe omformulert. Rådet har ikke tatt sikte på å foreta noen realitetsendring i forhold til det som i dag fremgår av § 253 nr. 1. Bestemmelsen bruker uttrykket den som er ærekrenket mht. hvem som kan reise søksmål. Med dette uttrykk har rådet ment å innbefatte de personer og sammenslutninger som er vernet mot ærekrenkende beskyldninger og som i dag har søksmålskompetanse i mortifikasjonssøksmål, se nærmere Mæland s. 92-110 og Andenæs/Bratholm s. 138-142.

Det følger av tvistemålslovens alminnelige bestemmelser at saksøkte har adgang til å føre sannhetsbevis, og det er etter utkastet klart at slikt bevis hindrer mortifikasjon. Når det i utkastet spesielt nevnes som vilkår for mortifikasjon at det må ha vært adgang til å føre sannhetsbevis, vil dette ha selvstendig betydning ved offentlig straffesak hvor avskjæring av bevisførsel om beskyldningens sannhet skjer etter strl. § 249 nr. 4 litra b. Dersom mortifikasjon er medtatt i straffesak som borgerlig rettskrav, kan beskyldningen således ikke mortifiseres.

Til § 488:

Første ledd regulerer søksmålsfristen for krav om mortifikasjon. I dag fremgår søksmålsfristen av strl. § 80 første ledd andre punktum. Utkastet til § 488 første ledd er utformet etter mønster av nevnte bestemmelse, dog slik at søksmålsfristen er redusert fra tre til ett år. Søksmålsfristen gjelder bare for krav om mortifikasjon. For krav om erstatning/oppreisning, gjelder de alminnelige regler i foreldelsesloven av 18. mai 1979 nr. 18. Om den nærmere begrunnelse for å redusere søksmålsfristen for krav om mortifikasjon, vises det til rådets vurdering i kapittel 5.8.

Andre ledd første punktum må ses i sammenheng med strl. § 249 nr. 4 litra a) om avskjæring av adgangen til å føre sannhetsbevis for straffbar handling som det foreligger frifinnende dom for. Denne bestemmelsen medfører også i dag at mortifikasjon utelukkes. Derimot utelukkes ikke erstatning/oppreisning, men bevisavskjæring skal også skje i slike sivile saker, se Rt. 1968 s. 499 og 1970 s. 1019. Det er sterke reelle hensyn som ligger bak regelen om at det ikke er adgang til å føre sannhetsbevis for beskyldninger som fornærmede er frifunnet for i straffesak. Straffeloven § 249 nr. 4 er kritisert i teorien for å gå noe for langt se Andenæs/Bratholm s. 215-217 og Mæland s. 199-201, men det ligger utenfor rådets mandat å ta stilling til denne kritikken. Utkastet til § 487 andre ledd første punktum skal for øvrig forstås på samme måte som tilsvarende bestemmelse i strl. § 249 nr. 4 litra a), idet retten ex officio skal avskjære bevis etter denne bestemmelsen.

Andre ledd andre punktum avskjærer mortifikasjonssøksmål etter at den som har fremsatt ytringen er død. I dag er denne regel inntatt i strl. § 76. Utkastet til § 488 andre ledd andre punktum bygger ordrett på strl. § 76 og innebærer således ingen endring i gjeldende rett.

Til § 489:

Bestemmelsen er utformet etter mønster av strl. § 253 nr. 2-4, men utkastet innebærer på flere punkter endring og utvidelse av adgangen til å avvise krav om mortifikasjon. Spørsmål om å avvise mortifikasjonssøksmål bør avgjøres så tidlig som mulig, se tvml. § 93.

Første ledd bygger på strl. § 253 nr. 2. Den eneste endring i forhold til nevnte bestemmelse er at rådet har tilføyd ordene på begjæring. Bakgrunnen for dette er at avvisningsregelen i utkastet til § 489 første ledd i motsetning til utkastet til andre ledd nr. 1, ikke skal anvendes ex officio.

Andre ledd nr. 1 første punktum svarer til den någjeldende bestemmelse i strl. § 253 nr. 3 litra a) og det er ikke foreslått noen endring av ordlyden. Andre punktum er imidlertid nytt. Rådet foreslår at det gis et absolutt vern mot mortifikasjonssøksmål for beskyldninger i avgjørelser fra de opplistede organer. Begrunnelsen er at saksbehandlingen i slike organ i stor utstrekning tilsvarer saksbehandlingen ved de ordinære domstoler. Bestemmelsen angir tre domstolslignende forvaltningsorgan, men det er forutsatt at også andre offentlige domstolslignende organ kan omfattes. Det avgjørende må være om organets saksbehandlingsregler tilsier at det bør likestilles med ordinære domstoler. Den nærmere grensedragningen må skje gjennom rettspraksis. Tredje punktum inneholder regelen om fritak for mortifikasjonssøks­mål dersom beskyldningen er fremkommet i en skriftlig uttalelse fra Stortingets ombudsmann for forvaltningen – se någjeldende strl. § 253 nr. 3 litra c).

Andre ledd nr. 2 er ny. Om bakgrunnen for forslaget vises det til kapittel 5.2.2. Bestemmelsen gir ikke offentlige tjenestemenn noe absolutt privilegium mot mortifikasjonssøksmål, idet retten kan finne at saksøkeren bør få sannheten av beskyldningen prøvd, se utkastet til andre ledd nr. 4 og kommentaren til denne nedenfor.

Hvem som skal ansees som offentlig tjenestemann antar rådet ikke vil reise særlige avgrensningsspørsmål, se også SRI 1960 s. 25 andre spalte. Såvel statlige, fylkeskommunale og kommunale tjenestemenn omfattes. Videre vil andre som handler på vegne av stat eller kommune omfattes, se ordlyden i utkastet. Ved den nærmere avgrensning av personkretsen, bør prinsippene i fvl. § 10 gjelde tilsvarende. Også ombud inngår dermed i begrepet. Dette innebærer at kommunestyrerepresentanter, ut­valgs­medlemmer, granskningskommisjonsmedlemmer mv. omfattes.

Forutsetning for privilegiet er imidlertid at vedkommende offentlige tjenestemann hadde plikt til å uttale seg. Plikten til å uttale seg knytter seg til utøvelse av myndighet som er tillagt stillingen eller organet. F.eks. må påtalemyndighetens tjenestemenn ofte fremsette ærekrenkende beskyldninger mot en person som mistenkes for straffbart forhold, likesom sosialtjenestemenn må fremsette ærekrenkende beskyldninger i sak om daglig omsorg ved barnefordeling. Det er vanskelig å gi noen presis avgrensning av begrepet. Bestemmelsen må sees i sammenheng med andre ledd nr. 4 hvor­etter det etter en konkret vurdering likevel kan tillates fremmet mortifikasjonssøksmål.

For øvrig er det på det rene at en del av personene som omfattes av andre ledd nr. 1, også kan være omfattet av nr. 3, f.eks. påtalemyndighetens tjenestemenn.

Andre ledd nr. 3 første punktum svarer til någjeldende strl. § 253 nr. 3 litra b) første punktum. Bestemmelsen innebærer ingen endring i forhold til gjeldende rett. I andre punktum fore­slår rådet imidlertid at også beskyldninger fremsatt av en voldgiftsrett som avgjør rettstvister på linje med de ordinære domstoler, bør omfattes av bestemmelsen. Private tvistenemnder innenfor ulike organisasjoner som Norges Idrettsforbund og Norges Fotballforbund, faller utenfor. Det er bare beskyldninger fremsatt av rettens medlemmer under saksforberedelsen, i rettsmøte eller i rettens avgjørelser som nyter godt av privilegiet. Partene og deres prosessfullmektiger kan ikke påberope seg bestemmelsen.

Andre ledd nr. 4 svarer dels til någjeldende strl. § 253 nr. 3 litra b) andre punktum. Rådet tar ikke sikte på å foreta noen realitetsendring mht. forståelsen av denne del av bestemmelsen. At det åpnes for mortifikasjonssøksmål mot offentlige tjenestemenn etter de samme retningslinjer som i dag gjelder etter strl. § 253 nr. 3 litra b) andre punktum, er imidlertid en endring i forhold til gjeldende rett. Endringen har sammenheng med at offentlige tjenestemenn i utgangspunktet foreslås vernet mot mortifikasjonssøksmål ved pliktmessige utsagn.

Rekkevidden av denne del av bestemmelsen må få sin avklaring gjennom rettspraksis. Rådet vil likevel peke på de vurderinger som ble foretatt i 1960 da Straffelovrådet foreslo at offentlige tjenestemenn skulle være fritatt for mortifikasjonssøksmål ved pliktmessige utsagn. Etter rådets vurdering er disse synspunkter dekkende i forhold til den foreslåtte bestemmelse.

I SRI 1960 s. 25 fremgår det at mortifikasjonssøksmål om uttalelser som har fått lite publisitet, bør avvises. Tilsvarende hvor søks­målet er reist for å ramme vedkommende tjenestemann personlig når saksøkeren er misfornøyd med tjenestemannens avgjørelse. På den andre siden kan en ærekrenkende beskyldning ha store skadevirkninger for saksøkeren, f.eks. hvor beskyldningen medfører at vedkommende får en anmerkning på sitt rulleblad, se SRI 1960 s. 25 andre spalte. I slike tilfeller må man imidlertid trekke inn muligheten for å angripe et eventuelt vedtak gjennom klage. I så fall bør denne muligheten være prøvd før man tillater mortifikasjonssøksmål.

Tredje ledd er ny. Bestemmelsen omhandler adgangen til å referere rettsforhandlinger og pliktmessige utsagn fra offentlige tjenestemenn. Referatadgangen må antas å ha særlig betydning for pressens arbeidsvilkår. Om de generelle vurderinger som har motivert bestemmelsen vises det til kapittel 5.2.3.

Ved at bestemmelsen uttrykkelig nevner adgangen til referat av rettsforhandlinger, vil man oppnå en kodifisering av det som allerede er lagt til grunn i rettspraksis, se Rt. 1976 s. 1055.

Forutsetningen for at den som refererer en beskyldning skal være fritatt for mortifikasjonssøksmål, er at det foreligger referatadgang. Hvorvidt det foreligger referatadgang fra rettsforhandlinger vil bero på reglene i domstolsloven. Referat fra forvaltningens saksdokumenter forutsetter at dokumentene er tilgjengelige i samsvar med offentlighetslovens regler. Får pressen kjennskap til innholdet i dokumenter som er unntatt fra offentlighet gjennom involverte parter, får ikke bestemmelsen anvendelse. Om rekkevidden av bestemmelsen vises det for øvrig til vurderingen i kapittel 5.2.3.

Selv om det foreligger referatadgang, kan det likevel reises mortifikasjonssøksmål dersom beskyldningen er referert uten at det forelå aktverdig grunn eller gjengivelsen for øvrig er klanderverdig pga. formen mv., se ordlyden i utkastet til tredje ledd. Bakgrunnen for denne begrensning er bl.a. å søke å hindre en skjev fremstilling av saken, se nærmere ovenfor under kapittel 5.2.3. Vurderingstemaet er til dels sammenfallende med formuleringen i strl. § 249 nr. 2, men rådet presiserer at det skal mindre til for at krav om mortifikasjon tas til følge enn at det idømmes straff og erstatning, jfr. valg av uttrykket klanderverdig i utkastet til § 489 tredje ledd i motsetning til det sterkere uttrykk utilbørlig i strl. § 249 nr. 2, jfr. Rt. 1979 s. 1590 (s. 1595) og Mæland s. 186. Rådet finner grunn til å minne om at en ærekrenkende beskyldning fremsatt gjennom media, vil ha en langt større skadevirkning enn om beskyldningen blir fremsatt i et mindre vidtrekkende fora.

Fjerde ledd er en videreføring av bestemmelsen i strl. § 253 nr. 4. Rådet har funnet at det er behov for bestemmelsen når krav om mortifikasjon begjæres pådømt som borgerlig rettskrav i offentlig straffesak. Ved utformingen av bestemmelsen er det ikke tatt sikte på å foreta noen realitetsendring i forhold til nåværende strl. § 253 nr. 4. Endringen av formuleringen skyldes kun rådets syn på adgangen til å reise privat straffesak om ærekrenkelser, se ovenfor under kapittel 5.6.

Til § 490:

Bestemmelsen svarer til strpl. § 17 andre ledd første punktum. Når mortifikasjonssakene overføres til sivilprosessens former, er det behov for en tilsvarende bestemmelse i tvistemålsloven. Bestemmelsen vil også få anvendelse dersom injuriesaken fremmes som erstatningssak, jfr. uttrykket ærekrenkelsessak. Da det fortsatt er aktuelt med offentlig straffesak for ærekrenkelse, er det behov for å beholde § 17 andre ledd i straffeprosessloven. Den nye bestemmelsen i § 490 skal forstås på samme måte som strpl. § 17 andre ledd første punktum. Rådet har ikke tatt stilling til den uklarhet og tolkningstvil bestemmelsen avstedkommer, se Mæland s. 435-436, idet dette ligger utenfor rådets mandat.

Til § 491:

Bestemmelsen er utformet etter mønster av bestemmelsen i strpl. § 273, med visse endringer. Når det i lovutkastet anvendes uttrykket ærekrenkelsessak, innebærer dette at reglene også får anvendelse i injuriesaker som fremmes som erstatningssaker. Bestemmelsen i strpl. § 273 beholdes for øvrig uendret. Om begrunnelsen, se kommentaren til § 490.

Første ledd bygger på strpl. § 273 andre ledd første punktum men er noe omformulert sammenlignet med ordlyden i § 273.

Andre ledd er utformet dels etter mønster av tvml. § 375 andre ledd. Formålet med bestemmelsen er å effektivisere saksforberedelsen mht. klargjøring av hva som skal utgjøre bevistema og hvilke bevis som ønskes ført. For å fremme saksforberedelsen og å hindre overraskelser på et sent stadium av saksforberedelsen, skal retten sette en frist for partene til å fremsette anførsler og bevis. Kun unntaksvis kan nye bevis og nye omstendigheter fremsettes etter fristen, se andre ledd andre punktum.

Tredje ledd svarer til strpl. § 273 andre ledd andre punktum og skal tolkes på samme måte.

Reglene om bevisavskjæring er strengere enn det som fremgår av tvml. § 189 nr. 1. For øvrig vil bestemmelsen i § 189 supplere § 491.

Fjerde og femte ledd svarer til bestemmelsene i strpl. § 273 tredje og fjerde ledd, og skal tolkes på samme måte.

Til § 492:

Bestemmelsen svarer til strpl. § 295 første og andre punktum og skal forstås på samme måte. Rådet har ikke funnet behov for å innta en tilsvarende regel som fremgår i § 295 tredje punktum, idet reglene i utkastet til § 491 vil gjøre en slik bestemmelse overflødig.

Til § 493:

Bestemmelsen tilsvarer strpl. § 413 og skal forstås på samme måte.

Lov om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) av 22. mai 1981 nr. 25:

Endringene i straffeprosessloven har sammenheng med at mortifikasjonssøksmålene overføres til sivilprosessens former, samtidig som adgangen til private straffesaker for ærekrenkelser avskaffes. Krav om mortifikasjon kan tas med som borgerlig rettskrav i offentlig straffesak, se utkastet til strpl. § 3 første ledd andre punktum nr. 6.

Til dokumentets forside