NOU 1995: 10

Reformer innen injurielovgivningen

Til innholdsfortegnelse

7 Særuttalelse fra Mæland vedrørende spørsmålet om å oppheve adgangen til privat straffesak

Straffelovrådets leder, Henry J. Mæland, deler i det alt vesentlige de betraktninger som de øvrige medlemmer i rådet har anført når det gjelder forslaget om å oppheve adgangen for den fornærmede til å reise privat straffesak. Mæland er imidlertid noe skeptisk til denne endringen.

Mæland er enig med de øvrige medlemmer i at det må antas at fornærmede sjelden vil ha noe stort og legitimt behov for å se injurianten straffet for ærekrenkelser i betraktning av det øvrige reaksjonssystem som står til rådighet. Som regel vil mortifikasjon og oppreisning være tilstrekkelig. Dette er reaksjoner som man i forhold til ressurssterke og solvente media alltid vil kunne gjøre bruk av.

Men forholdene kan ligge annerledes an ved mange privat-fremsatte injurier. Og unntaksvis synes også straff å burde fremtre som en aktuell reaksjon vis á vis mediamedarbeidere som grovt og gjentagne ganger tilsidesetter sin aktsomhetsplikt eller hvor krenkelsen bærer sterkt preg av ondt sinnelag. Fremsettelsen av en injurie kan etter omstendighetene føre med seg store skadevirkninger. For fornærmede vil en ærekrenkelse undertiden oppleves som et langt alvorligere inngrep enn mange andre handlinger som det i vårt lovverk reageres med straff overfor.

Mæland vil understreke at påtalevilkårene ved injurier er slik utformet og praktisert at det offentlige i dag ikke reiser sak på begjæring av en privat fornærmet, iallfall ikke mot pressen. Det overlates nærmest helt og holdent til den privat fornærmede å verne om sin person og sin ære. Det er videre kun i de færreste tilfeller at den fornærmede har ressurser til å fremme sak. Påtalemyndighetens henleggelsespraksis innebærer derfor reelt sett at lovens straffansvar for pressen totalt sett blir svært lite effektivt. I faktisk henseende nyter norske pressemedarbeidere således i dag en stor grad av strafferettslig immunitet på dette rettsområdet.

Nå kunne man f.eks. endret påtalevilkårene på linje med legemsfornærmelser, men Mæland kan ikke tilrå en slik effektivisering av det strafferettslige ansvar. Da måtte man eventuelt også vurdere å endre de materielle vilkår for straff slik at straff som reaksjon ble forbeholdt de alvorlige og meget straffverdige krenkels­ene. Erfaringsmessig vil en injuriesak bli svært tid- og arbeidskrevende. Påtalemyndigheten har allerede et stort arbeidspress og er tvunget til å prioritere mange typer saker lavt. For det tilfelle at adgangen til private straffesaker oppheves, antar Mæland at det vil være vanskelig å angi noe annet hensiktsmessig påtalevilkår ved ærekrenkelser enn det som rådets øvrige medlemmer tilrår, idet man ellers vil komme i skade for i urimelig grad å belaste politiet, påtalemyndigheten og domstolene.

Som fremholdt av rådets øvrige medlemmer kan og bør det i alvorlige saker reageres med offentlig påtale, men Mæland tviler på at dagens påtalepraksis selv for slike tilfeller blir innskjerpet, og han ser det derfor som tvilsomt om påtalevilkårene i strl. § 251 vil gi æren et tilstrekkelig strafferettslig vern, dersom adgangen til private straffesaker faller bort.

Etter Mælands syn fremtrer det videre som noe inkonsistent generelt å beholde instituttet private straffesaker, og samtidig oppheve ordningen ved ærekrenkelser som er det området hvor instituttet har størst praktisk betydning. Spesielt fremholdes at det ikke er grunn til å behandle en krenkelse av strl. § 249 nr. 2 annerledes enn en overtredelse av strl. § 390 (privatlivets fred). Ved overtredelse av strl. § 249 nr. 2 vil fornærmede heller ikke kunne benytte seg av mortifikasjonsinstituttet slik som ved andre ærekrenkelser.

Dersom adgangen til å reise privat straffesak oppheves, har fornærmede ved ærekrenkelse etter strl. § 249 nr. 2 normalt bare den mulighet å fremme krav på oppreisning iht. skl. § 3-6, og rettsutfallet av en domstolsprosess vil kunne fremtre som usikkert fordi domstolen etter skjønn kan unnlate å gi oppreisning selv om straffbarhetsvilkårene i strl. § 249 nr. 2 er oppfylt. Muligens kunne man velge å bedre fornærmedes rettsposisjon ved å bestemme at offentlig påtale skulle finne sted på fornærmedes begjæring ved visse overtredelser av strl. § 249 nr. 2.

Et annet alternativ er å beholde adgangen til private straffesaker for overtredelser av strl. § 249 nr. 2 slik at disse overtredelsene fortsatt fullt ut likestilles med krenkelser av strl. § 390. Skulle det senere bli aktuelt generelt å oppheve private straffesaker, bør man imidlertid overveie å endre påtalevilkårene i strl. §§ 249 nr. 2, 390 m.fl., eller man bør foreta endringer i de materielle vilkår for oppreisningskrav slik at dette blir en skal-regel.

Til dokumentets forside