NOU 1995: 10

Reformer innen injurielovgivningen

Til innholdsfortegnelse

3 Gjeldende rett

3.1 Innledning

Som det fremgår av Straffelovrådets mandat, foretar ikke rådet noen generell vurdering av injurielovgivningen, men skal kun vurdere de konkrete forslag som Norsk Redaktørforening har fremmet. I dette kapitlet vil rådet gi en fremstilling av gjeldende rett på de områder som Redaktørforeningen har foreslått endret. 1

3.2 Noen utgangspunkter

Injurielovgivningen har flere berøringspunkter mot ytringsfriheten. Ytringsfriheten er hos oss ansett som en fundamental menneskerettighet. Dette er kommet til uttrykk i Grl. § 100 andre og tredje punktum som lyder:

«Ingen kan straffes for noget Skrift, af hvad Indhold det end maatte være, som han har ladet trykke eller udgive, medmindre han forsætligen og aabenbare har enten selv vist, eller tilskyndet Andre til, Ulydighed mod Lovene, Ringeagt mod Religionen, Sædelighed eller de konstitutionelle Magter, Modstand mod disses Befalinger, eller fremført falske og ærekrænkende Beskyldninger mod Nogen. Frimodige Ytringer, om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand, ere Enhver tilladte.»

Som det fremgår av bestemmelsens ordlyd, setter Grl. § 100 andre punktum enkelte skranker for lovgivningen mht. å innskrenke ytrings­friheten. Man har imidlertid lang tradisjon for at visse begrensninger som følger av bestemmelsens andre punktum, til dels er bortfortolket blant annet gjennom utformingen av injurielovgivningen. 2

På den andre siden innebærer § 100 tredje punktum en mer absolutt begrensning mht. å kriminalisere Frimodige Ytringer. Tredje punktum er ansett som en garanti for politisk ytringsfrihet i den forstand at alle skal ha rett til å gi uttrykk for sin mening. Dette er imidlertid ikke blitt ansett som noe hinder for at man kan kreve at den Frimodige ytring har en sømmelig form mv. 3

I teori og praksis er tredje punktum også trukket inn som et sentralt tolkningsmoment ved anvendelse av lover som berører forholdet til ytringsfriheten, se f.eks. Rt. 1978 s. 1454 (s. 1457). Man sier gjerne at den aktuelle bestemmelsen må tolkes med Grunnlovens § 100 som bakgrunn og ledetråd, se f.eks. uttalelse i Rt. 1978 s. 1072 (s. 1076) i relasjon til tolkningen av strl. § 135 a. I praksis er det derfor lagt til grunn at man må trekke en grense mellom den forfatningsvernede ytring og den rettsstridige ærekrenkelse, se nærmere nedenfor under punkt 3.3.3.4. Mæland uttrykker det slik:

«De ytringer som går inn under ytringsfrihetens vesen er beskyttet. Ytringsfriheten har en hard kjerne som er unndratt fra lovgivningsmaktens kompetanse. Denne kjerne omfatter i første rekke ytringer som angår åndslivet og utbredelsen av tanker i den forbindelse. Forretningsmessige meddelser og lignende uttalelser som ikke har noe å gjøre med utbredelsen av tanker og meninger i egentlig forstand går ikke inn under grunnlovsvernet. Den forfatningsvernede ytringsfrihet gjelder altså meningsytringer innen politikk, vitenskap, kunst og litteratur etc.; i det hele det vi gjerne kan kalle ideologiske utsagn. Det sentrale i ytringsfrihetsbestemmelsen er at enhver har rett til å offentliggjøre sine tanker om alle åndelige spørsmål og å forsøke å overbevise andre om riktigheten av sine ideer, uansett om ideene er i overensstemmelse med rådende samfunnsoppfatninger eller om man tar sikte på å endre disse.» Mæland s. 67-68.

Fra dette utgangspunktet har enkelte gått videre til å anføre at det må gjelde en henimot uinnskrenket ytringsfrihet ved omtale av offentlige anliggender – public interest. 4 Disse synspunkter er særlig inspirert fra amerikanske ytringsfrihetsteorier og praksis ved Den føderale høyesterett i USA.

Selv om man anerkjenner en utvidet ytrings­frihet ved kritikk av offentlige institusjoner og offentlige personer mv., gjenstår det likevel tvilsomme avveiingsspørsmål, særlig med hensyn til begrepet public interest. 5 Det er derfor vanskelig å oppstille noen klare grenser for hvor langt ytringsfriheten bør rekke ut fra en slik standard. Mæland oppsummerer sitt syn på den forfatningsvernede ytring på denne måten:

«Grl. § 100 tredje punktum innebærer en skranke og et tolkingsprinsipp for vår injurielovgivning. Noen effektiv skranke er bestemmelsen ikke. Til det gir ordlyden altfor liten veiledning om hvor grensene for det materielle grunnlovsvern går. En viss veiledning finner vi imidlertid i læren om ytringsfrihetens vesensinnhold ... . Public-interest-synspunktet er også et argument som bør tillegges vekt. Derimot bør læren om uinnskrenket ytringsfrihet om offentlige anliggender eller om offentlige personer avvises hos oss, ... . Dette betyr at det ikke kan gis klare kriterier til å bestemme grensen mellom den forfatningsvernede ytring og den rettsstridige ærekrenkelse. Grensen her må bero på en konkret interesseavveiing, ... . Ved denne interesseavveiing må domstolen innrømme særlige konsesjoner til den type ytringer som ovenstående vesensinnholdssynspunkt og public-interest-synspunkt får anvendelse på. Derimot er det neppe å anbefale at det legges til grunn et alminnelig overbeskyttelsessynspunkt for å stimulere den offentlige debatt i sin alminnelighet, ... .» Mæland s. 87.

Under punkt 3.3.3 nedenfor går rådet nærmere inn på hvilke innskrenkninger som må innfortolkes i strl. § 247 ut fra en rettsstridsreservasjon.

Utover vernet i den nasjonale forfatningen, er prinsippet om ytringsfrihet også nedfelt i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 4. november 1950 (EMK) artikkel 10 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 1966 artikkel 19. 6 På tross av at ytrings­friheten er ansett som en sentral menneskerettighet, kan den som det fremgår av artikkel 10 (2), underlegges visse begrensninger. Ett av disse områder er bestemmelser som tar sikte på å verne æren – injurielovgivningen. Personvernet er nemlig også klassifisert som en menneskerettighet som har krav på beskyttelse. Det vises til EMK artikkel 8 (beskyttelse av privatliv) og til FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 1966 artikkel 17 (beskyttelse av æren). Vår rettspleie skal også sikre disse rettigheter, jfr. Grl. § 110 c. I rettspraksis har man forsøkt å finne en rimelig og hensiktsmessig balanse mellom interessene som står mot hverandre. Ved tolkningen av den norske injurielovgivningen må for øvrig praksis i tilknytning til EMK artikkel 10 tillegges stor betydning. Det vises bl.a. til Rt. 1990 s. 257 (s. 265) og særlig uttalelse i Rt. 1991 s. 1069 (s. 1076).

Det må følgelig foretas en avveiing av hensynet til privatlivets fred og vern om æren, og hensynet til ytringsfriheten. Det er ikke en rettighet som må vike for en annen, men to selvstendige rettigheter som må avveies mot hver­andre. I norsk høyesterettspraksis er dette kommet til uttrykk i bl.a. Rt. 1978 s. 590 (s. 595-596):

«Man står stilt overfor to goder som begge er vernet av rettsordenen. På den ene side har man retten til det frie ord, på den annen kravet til beskyttelse for enkeltmenneskets ære. ... [D]et [må] da foretas en avveiing.»

I kapittel 4 nedenfor, redegjør rådet nærmere for praksis i tilknytning til EMK artikkel 10.

3.3 Straffeloven §§ 247 og 249

3.3.1 De objektive vilkår for straff

Straffeloven § 247 lyder:

«Den som i ord eller handling optrer på en måte som er egnet til å skade en annens gode navn og rykte eller til å utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillitt, eller som medvirker dertil, straffes med bøter eller med fengsel inntil 1 år. Er ærekrenkelsen forøvet i trykt skrift eller i kringkastingssending eller ellers under særdeles skjerpende omstendigheter, kan fengsel inntil 2 år anvendes.»

Den straffbare handling er beskrevet gjennom i ord eller handling optrer på en måte som enten er egnet til å 1) skade en annens gode navn eller rykte, 2) utsette en annen for hat, 3) utsette en annen for ringeakt eller 4) utsette en annen for tap av tillit som ansees nødvendig for hans stilling eller næring. 7

Bestemmelsen rammer ærekrenkelser rettet mot en annen. Et hvert menneske kan opptre som fornærmet, også avdøde, jfr. strl. § 252, likeledes sammenslutninger, se Rt. 1988 s. 490. 8

Den ærekrenkende ytring må være en beskyldning for å rammes av strl. § 247 – den må inneholde en påstand om faktiske forhold. Det oppstilles mao. krav om at utsagnet er egnet til å bekreftes eller avkreftes. Derfor vil ubestemte skjellsord eller forhånelser falle utenfor rammen av ordlyden i § 247. Slike utsagn kan imidlertid bli rammet av strl. § 246. En illustrerende avgjørelse for grensedragningen mellom de to bestemmelser er inntatt i Rt. 1984 s. 1160. 9

Injurier forutsetter en kommunikasjonsprosess, hvor ytringen må være egnet til å fremkalle ærekrenkende forestillinger hos adressaten. 10 Hvorvidt et utsagn fremstår som injurierende, beror på en nærmere tolkning av dette. Ved tolkningen må man ta utgangspunkt i den naturlige forståelsen av utsagnet lest i sammenheng. Man må være varsom med å tolke det aktuelle utsagn isolert og løsrevet fra den sammenheng det er fremkommet i, se Rt. 1989 s. 773 hvor et for snevert tolkningsperspektiv medførte at en frifinnende dom ble opphevet. Er beskyldningen fremsatt i en avis, blir det avgjørende hvordan en vanlig avisleser vil oppfatte utsagnet, se f.eks. Rt. 1978 s. 1498 (s. 1500). Alt avhengig av de konkrete forhold, kan de nærmere omstendigheter i tilknytning til ytringen avdempe eller forsterke injurien. 11 Således kan en injurierende karakteristikk undertiden tillates hvis den er fremsatt sammen med sanne og fullstendige premisser, og det fremgår at utsagnet er en subjektiv vurdering eller kommentar til faktum, se f.eks. Rt. 1979 s. 727 (s. 734) hvor førstvoterende uttalte i relasjon til spørsmål om mortifikasjon:

«De ankende parter har dessuten påberopt seg at samtlige utsagn er karakteristikker som fremkommer i sammenheng med en fullstendig og riktig faktisk beskrivelse, og som derfor ikke kan mortifiseres selv om karakteristikken isolert sett går inn under straffelovens § 247. ... Jeg mener det må være plass for anvendelse av et slikt prinsipp, men det må anvendes med betydelig varsomhet, sml. Andenæs l.c. hvor særlig påpekes de problemer som oppstår hvor karakteristikken forekommer i en overskrift. ...»

Se også Rt. 1985 s. 1421 (s. 1427). 12

Også gjengivelse av beskyldninger fremsatt av andre, kan medføre straffansvar etter § 247, se Rt. 1977 s. 136 (s. 139). 13 Dette utgangspunktet kan bli modifisert på områder hvor offentlige interesser tilsier utvidet ytringsfrihet, se nærmere nedenfor under punkt 3.3.3.4.

3.3.2 Skyldkravet ved overtredelse av strl. § 247

Skyldkravet ved overtredelse av strl. § 247 følger som utgangspunkt straffelovens hovedregel om forsett, jfr. strl. § 40. 14 Forsettet behøver imidlertid ikke omfatte hele det objektive gjerningsinnhold. Det er gjort unntak mht. beskyldningens sannhet. Det er således tilstrekkelig at gjerningspersonen er klar over at beskyldningen er egnet til å skape injurierende forestillinger hos adressaten. Det er ikke nødvendig at vedkommende er kjent med at beskyldningen er usann. Vet man imidlertid at beskyldningen er usann, kan vilkårene for å anvende den strengere bestemmelse i strl. § 248 være oppfylt. På den andre siden gjelder uaktsomhet som skyldkrav for de aller fleste ytringer når det gjelder spørsmålet om beskyldningens sannhet, jfr. strl. § 249 nr. 3.

3.3.3 Begrensning i virkeområdet til § 247 – rettsstridsreservasjon

3.3.3.1 Innledning

Straffeloven § 247 må – som alle andre straffebud – leses med en rettsstridsreservasjon. Riktignok inneholder ikke bestemmelsen – i motsetning til strl. § 246 – noen uttrykkelig rettsstridsreservasjon. At en slik reservasjon må innfortolkes, er imidlertid ikke tvilsomt, se bl.a. uttalelse i Rt. 1993 s. 537 (s. 543) og 1994 s. 506.

Det er grunn til å understreke at uttrykket rettsstridig er et flertydig begrep, og at begrepsbruken ikke i seg selv medfører at juridiske grenser trekkes. Det forhold begrepet dekker er alene at angjeldende lovbestemmelse tolkes innskrenkende etter vanlige tolkningsprinsipper. Andenæs formulerer seg slik: 15

«Erfaring viser at bruken av rettsstridsterminologien ... lett skaper sammenblanding og uklarhet. Det kan føre til en uriktig forestilling om at spørsmålet om rettsstrid ... er avgjort ved regler som består uavhengig av straffebudet, mens det i virkeligheten, når straffrihetsgrunnen ikke har særlig lovhjemmel, er en fornuftig tolking av straffebudet selv som må være avgjørende.»

Kravet om rettsstrid har i den strafferetts­lige ansvarslæren en dobbelt funksjon. For det før­ste ligger det i begrepet en henvisning til de objektive straffrihetsgrunner, som utelukker straffansvar. For det andre innbefattes i begrepet at lovfestede straffrihetsgrunner ikke er uttømmende og at straffansvar kan være utelukket ved en fortolkning av selve straffebudet. 16

Det er flere forhold som kan utelukke rettsstrid ved ærekrenkelser. For det første vil bevis for beskyldningens sannhet utelukke rettsstrid, se strl. § 249 nr. 1 og nedenfor under punkt 3.3.3.2. For det andre utelukkes rettsstrid selv om beskyldningen ikke bevises dersom ytreren har utvist tilbør­lig aktsomhet, se strl. § 249 nr. 3 og nedenfor under punkt 3.3.3.3. For øvrig kan omstendigheter som nødrett og nødverge – se strl. §§ 47 og 48 – utelukke rettsstrid. 17 Utover slike forhold er det antatt at vilkåret for at det skal foreligge en rettsstridig og straffbar ytring, er at denne er utilbørlig, se nedenfor under punkt 3.3.3.4.

3.3.3.2 Sannhetsbevis som rettsstridsutelukkende omstendighet. Sanne utilbørlige ærekrenkelser

Sannhetsbevis som begrensning for hva som kan ansees som rettsstridig er begrunnet ut fra ytringsfriheten. Loven må selvsagt ha som utgangspunkt at man fritt skal kunne fremsette sann og berettiget kritikk. 18 Straffeloven § 249 nr. 1 lyder:

«Straff efter §§ 246 og 247 kommer ikke til anvendelse dersom det føres bevis for beskyldningens sannhet.»

Det er tilstrekkelig å bevise det vesentlige – kjernen – av beskyldningen. Ut fra bestemmelsens ordlyd kan det synes som om sannhetsbevis er en etterfølgende straffritaksgrunn. Det er imidlertid ikke tvilsomt at bestemmelsen inngår i rettsstridsvurderingen: Sanne ærekrenkelser er i utgangspunktet ikke rettsstridige. Hvorvidt utsagnet er sant, skal avgjøres på tidspunktet for når det er fremsatt, se Rt. 1989 s. 759. Utgangspunktet om at sannhet utelukker rettsstrid begrenses imidlertid av strl. § 249 nr. 2 som lyder:

«Selv om det føres sannhetsbevis som nevnt under 1, er beskyldningen straffbar dersom den er fremsatt uten at der var noen aktverdig grunn til det eller dersom den ellers er utilbør­lig på grunn av formen eller måten den er fremsatt på eller av andre grunner.»

I praksis er terskelen for å bli rammet av denne bestemmelsen lagt høyt, se Rt. 1979 s. 1590. Saken gjaldt omtale av lånetransaksjoner mellom innsatte i fengsel, hvor en låntaker ble nevnt med fullt navn og betegnet som storheleren. Det ble ført sannhetsbevis for påstandene. Høyesterett kritiserte at den omtalte person var navngitt – man kunne omtalt saken uten at vedkommende ble identifisert – men dette var ikke tilstrekkelig til at forholdet ble rammet av strl. § 249 nr. 2. Se på den andre side Rt. 1986 s. 1307 som gjaldt omtale av en sak om legemsbeskadigelse. Den injurierte hadde bitt av en del av fornærmedes øre, og pressen omtalte saken med navn og bilde av tiltalte. Omtalen av den tiltalte ble ansett utilbørlig, da omtalen først og fremst var fremkommet på bakgrunn av sakens underholdningsverdi.

Sett i sammenheng med strl. §§ 246 og 247, vil sanne eller usanne ærekrenkelser bare kunne straffes dersom de er utilbørlige. 19

Selv om sanne ærekrenkelser ikke er rettsstridige, er bevisbyrden for beskyldningens sannhet pålagt den som fremsetter ytringen. 20 I utgangspunktet må det antas at denne bevisbyrden er like streng eller tilnærmet like streng som påtalemyndighetens bevisbyrde for at en tiltalt har begått en straffbar handling, se Rt. 1988 s. 1398 (s. 1406). Uten en slik omvendt bevisbyrde ville enkeltmenneskets vern mot injurier bli for spinkelt. Prinsipielt sett er dette ikke i strid med prinsippet om at tvilen skal komme tiltalte til gode. Når påtalemyndigheten mener at en person er skyldig, påhviler det denne å bevise beskyldningens riktighet. Tilsvarende gjelder hvor en injuriant fremsetter beskyldninger mot den injurierte. Man sier gjerne at folk har krav på å bli ansett som hederlige, inntil det motsatte er bevist. Se for øvrig Rt. 1992 s. 587 om kravet til sannhetsbevis. Etter omstendighetene kan det imidlertid være grunnlag for å lempe noe på beviskravene, f.eks. hvor den injurierte har opptrådt kritikk­verdig, se uttalelser i denne retning i Rt. 1988 s. 1398 (s. 1406). 21

3.3.3.3 Straffrihet i henhold til strl. § 249 nr. 3

Bestemmelsen i strl. § 249 nr. 3 lyder:

«Straff efter §§ 246 og 247 kommer ikke til anvendelse på den som har vært pliktig eller nødsaget til å uttale sig eller som har uttalt sig til berettiget varetagelse av eget eller andres tarv, dersom det godtgjøres at han i enhver henseende har vist tilbørlig aktsomhet.»

Når pressen skriver om kritikkverdige forhold i samfunnet, vil omtalen ofte medføre at det fremsettes beskyldninger som i utgangspunktet rammes av strl. §§ 246 eller 247. Be­stemmelsen i strl. § 249 nr. 3 kan imidlertid medføre at straff er utelukket selv om beskyldningen ikke bevises da alternativet berettiget varetagelse av eget eller andres tarv også vil omfatte at kritikkverdige forhold i samfunnet trekkes frem og blir gjenstand for debatt.

For at det skal være grunnlag for straffrihet etter § 249 nr. 3, må injurianten ha utvist tilbør­lig aktsomhet i enhver henseende, dvs. mht. 1) grunnlaget for å tro at beskyldningen er sann, 2) at han var i en situasjon som nevnt i bestemmelsen og 3) måten beskyldningen er fremsatt på. Kravet til aktsomhet vil måtte variere etter hvilken situasjon gjerningspersonen befinner seg i. 22

Særlig nevnes at det er oppstilt strenge krav til aktsomhet for pressen. 23 Ved vurderingen er det ofte lagt vekt på om det var mulig å sjekke opplysningene nærmere før de ble formidlet i media, se Rt. 1971 s. 325 (s. 329), 1987 s. 764 (s. 772) og 1989 s. 257 (s. 267). Det kan være aktuelt å oppstille krav om at media konfronterer den omtalte med de opplysninger man har. Det vil også kunne ha betydning hvordan beskyldningen formidles, samt hvem som er formidleren – en profesjonell eller en amatør. I rettspraksis er det også antatt at det kan være aktuelt å legge vekt på om den injurierte selv er skyld i at beskyldningen er fremsatt, se Rt. 1988 s. 1398 (s. 1407-1408).

Hvem som har bevisbyrden for at vilkårene i strl. § 249 nr. 3 er oppfylt, beror på hvilket vilkår som bestrides. Dersom injurianten på­står at han er i en situasjon som gjør bestemmelsen anvendelig, er det den injurierte som har bevisbyrden for at dette vilkåret ikke er oppfylt. Er det derimot spørsmål om injurianten har opptrådt aktsomt i enhver henseende, er det han som har bevisbyrden. 24

3.3.3.4 Utilbørlighetskrav uavhengig av om den ærekrenkende beskyldning er sann. Hensyn til ytrings­friheten

For at en person skal kunne straffes for ærekrenkelse, er det i praksis oppstilt krav om at krenkelsen må være utilbørlig. Ved lovrevisjonen i 1939 ble rettsstridskravet i tilknytning til § 247 omtalt slik:

«Hvad dernest angår den nugjeldende § 247 så har det utvilsomt ikke vært meningen at de i § 247 omhandlede injurier a l l t i d skal være straffbare fordi nevnte paragraf ikke uttrykkelig har benyttet uttrykket rettsstridig, hvad der vilde være ensbetydende med at § 247 kategorisk erklærte de der omhandlede handlinger for rettsstridige i alle tilfelle og under alle omstendigheter.

Loven nevner (i § 249) selv en rekke spesielle omstendigheter som ophever straffbarheten, og andre omstendigheter med samme virkning finnes omhandlet i lovens almindelige del. Men denne opregning kan ikke ansees uttømmende. Ellers vilde straffebudet også ramme tilfelle som efter den almindelige opfatning i k k e er straffverdige. Eksempelvis kan nevnes at den krenkedes samtykke utvilsomt betar injurien dens straffbarhet uaktet det intet derom står i loven. M.a.o. straffebudet i § 247 fortolkes i n n s k r e n k e n d e.

Og på tilsvarende måte forholder det sig i virkeligheten med alle straffebud som ikke uttrykkelig nevner ordet rettsstridig.

Det avgjørende moment blir altså også i slike tilfelle hvorvidt handlingen under de konkrete forhold efter den almindelige opfatning i samfundet er utilbørlig eller ikke.» Ot.prp. nr. 37 (1938) s. 3 første spalte.

Kravet om at ytringen skal være utilbørlig innebærer at det må oppstilles krav om at ytringen er kvalifisert krenkende. Ikke enhver kritikkverdig ytring rammes av strl. § 247. 25

Ved vurderingen av om en ytring er utilbørlig, må man særlig ta høyde for hensynet til ytringsfriheten. Det er som nevnt ovenfor under punkt 3.2 uttalt i flere høyesterettsavgjørelser som omhandler bestemmelser som begrenser ytringsfriheten, at den aktuelle be­stemmelsen må tolkes med Grl. § 100 som bakgrunn og ledetråd. 26 Også EMK artikkel 10 får som nevnt betydning for tolkningen.

Selv om man neppe kan trekke noen klar grense for ytringsfriheten, er det visse områder hvor man tradisjonelt har lagt til grunn at det er en svært vidtgående ytringsfrihet. For det første er det antatt å gjelde en vidtgående ytrings­frihet på det politiske området. Man kan i sterke ordelag gi uttrykk for sin misnøye med et partis politikk, men man må være varsom når det gjelder angrep på politikeren som person. 27 I dommen om Carl. I. Hagen, Rt. 1990 s. 257 (s. 264) uttrykte førstvoterende seg slik:

«... På det politiske område vil hensynet til ytringsfriheten komme sterkt inn ved den avveining som må skje overfor hensynet til personers æresfølelse og omdømme. Denne avveiningen må foretas i tilknytning til vurderingen av om utsagnet er rettsstridig, hvilket er et straffbarhetsvilkår både etter straffelovens §§ 246 og 247. Her kommer hensynet til grunnlovs­vernet etter § 100 inn, særlig § 100 tredje punktum hvoretter Frimodige Ytringer, om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand, ere Enhver tilladte. ...

I demokratiske samfunn må hensynet til politisk ytringsfrihet veie tungt. Dette er bakgrunnen for at den interesseavveining som må skje i tilknytning til rettsstridsvilkåret etter straffelovens §§ 246 og 247, vil falle ut til fordel for en vid ytringsfrihet på det politiske område. ...

Også i denne sammenheng må imidlertid utsagnets form og måten det framsettes på, vurderes. Man må således være på vakt overfor utilbørlige angrep på hederlighet, lovlydighet og personlig vandel.»

Også ved omtale av samfunnsmessige spørs­mål er det lagt til grunn at man kan gå langt i retning av å tolerere krass kritikk av personer, institusjoner mv. 28 Ved omtale av faglige og vitenskapelige spørsmål kan det bl.a. vises til Rt. 1979 s. 727 og 1991 s. 1069. I førstnevnte avgjørelse fremhevet førstvoterende:

«... I en debatt om generelle samfunns- og fagspørsmål er det av hensyn til ytringsfriheten særlig viktig at det settes en forholdsvis rommelig ramme for hva de som foranlediger eller deltar i debatten bør kunne tåle uten at de kan påberope seg § 247. ...» Rt. 1979 s. 727 (s. 734).

Om mer generelle samfunnsspørsmål kan det vises til tilsvarende uttalelser i Rt. 1985 s. 1421 (s. 1426) og 1993 s. 537 (s. 543).

Det må imidlertid oppstilles visse begrensninger. For det første kan det oppstilles krav om at massemedia undersøker en sak nøye før man går ut med massiv kritikk, se uttalelse i Rt. 1979 s. 1606 (s. 1614). Videre må det kunne kreves at et generelt samfunnsproblem eller en aktuell sak presenteres uten at det i unødvendig utstrekning knyttes opp mot en uthenging av enkeltpersoner. I Rt. 1987 s. 1058 (s. 1068-1069) uttalte førstvoterende:

«... Det som særpreger denne saken er imidlertid, som jeg tidligere har fremhevet, at avisens reportasje om et generelt samfunnsspørs­mål så sterkt fokuseres på personen Frantzen. Avisen har, som også tidligere nevnt, forklart dette med at det innenfor pressen i dag er vanlig å drive reportasje om generelle samfunnsspørs­mål ved å bruke enkeltstående saker som illustrasjonsmateriale på denne måten. Jeg antar at det ved rettsstridsvurderingen kan være grunn til å legge vekt på det samfunnskritiske formål med reportasjen. På den annen side er det imidlertid klart at dette formål ikke medfører at domstolene kan overse hensynet til den enkeltperson som omtales. Den avveining som her må foretas, vil kunne være vanskelig. I vår sak kan jeg imidlertid ikke se annet enn at det gjennom overskriften i reportasjen har skjedd en uthengning av personen Frantzen, og at avisen uten vesentlige skadevirkninger for det samfunnsspørsmål den var opptatt av, måtte ha kunnet presentere det på en mer nøktern måte. I interesseavveiningen hører det også med at det overhodet ikke kan rettes noen kritikk mot Frantzen for å ha oppebåret de honorarer det gjaldt, og at han altså uforskyldt ble gjenstand for den oppmerksomhet oppslaget i avisen representerte. At han ikraft av sin offentlige stilling som kemner skulle måtte tåle å bli utsatt for slik omtale, kan jeg ikke akseptere.»

I det hele må man som allerede nevnt oppstille en begrensning i form av at enkeltpersoner har krav på vern mot uberettiget omtale om uhederlighet. Vi har en rekke avgjørelser som begrenser ytringsfriheten i denne henseende, se f.eks. den siterte uttalelsen i Rt. 1990 s. 257 (s. 264) ovenfor, 1991 s. 1069 og 1993 s. 537 (s. 543). I avgjørelsen fra 1991 fremhevet andrevoterende:

«... [J]eg vil ... tilføye at jeg er enig med førstvoterende i at også den som har uortodokse idéer og faller på siden av det etablerte faglige miljøet, er vernet av ærekrenkelsesbestemmelsene når det gjelder angrep på den personlige hederlighet. ...» Rt. 1991 s. 1069 (s. 1078).

Uten en slik begrensning kan samfunnsdebatten kveles, og det kunne resultere i en forsimpling og forgroving av samfunnsdebatten som ingen er tjent med, se Rt. 1985 s. 1421 (s. 1427). Se også Rt. 1993 s. 537 (s. 544):

«Beskyldninger om løgn, belastende motiver, uhederlighet o.l. tjener for øvrig heller ikke til å fremme ytringsfriheten, men kanskje til å kvele eller hindre debatt som burde fått utvikle seg videre.»

På den andre siden må den som bidrar til å heve temperaturen i debatten, tåle kvassere formuleringer enn andre, se f.eks. Rt. 1990 s. 257 (s. 264) og 1992 s. 625 (s. 630).

Den nærmere grensedragning for hvilke ytringer som skal ansees rettsstridige er vanskelig å angi. Problemstillingen er drøftet av Mæland særlig s. 356-382 hvor han bl.a. legger vekt på forhold som ytringens tema og hvem beskyldningen retter seg mot, og hvor slike forhold avveies mot den form ærekrenkelsen har og den måten den fremsettes på. Man vil fra tid til annen stå overfor grensetilfeller, og Mæland oppsummer spørsmålet slik:

«Som nevnt må grensen mellom rett og urett trekkes iht. en totalvurdering og interesseavveiing av de ulike kryssende hensyn. Vi kan ikke alene la det være avgjørende om et utsagn er en meningsytring i snever forstand eller om saken har public interest. Heller ikke kan det i seg selv være avgjørende om den angrepne må kunne karakteriseres som en offentlige person. Det dreier seg her hele tiden om retningslinjer og ikke om regler ... . Vi må ta i betraktning hele kommunikasjonsprosessen. Det ledende synspunkt er om utsagnet etter en totalvurdering har overskredet en viss utilbør­lighetsterskel. Ovenfor ... er det gjort forsøk på å rasjonalisere denne avveiingsregel ved å identifisere visse retningslinjer for skjønnet samtidig som det er forsøkt å angi noe om argumentasjonsvekten til de ulike momenter. Men så sammensatt og skjønnsmessig denne problemstilling er, er det klart at vurderingene nødvendigvis også ofte vil måtte avhenge av personlige verdiprioriteringer, preferanser og temperament. Derfor må vi på et område som dette forsone oss med at pressefolk og jurister ofte vil være uenige. Videre vil også jurister innbyrdes mange ganger ha ulike oppfatninger av spørsmålet om hvor ytringsfrihetens grenser skal gå.» Mæland s. 381-382.

3.3.4 Referatretten

3.3.4.1 Innledning

Hovedregelen etter norsk rett er som nevnt at den som refererer en beskyldning, får et selvstendig ansvar for beskyldningens sannhet – formidleransvaret, se bl.a. Rt. 1977 s. 136 (s. 139). 29 Fra dette utgangspunkt har man imidlertid enkelte unntak. 30 I slike unntakstilfeller innebærer kravet til sannhetsbevis etter strl. § 249 nr. 1 alene beskyldningens eksistens, og ikke dens sannhet. Bakgrunnen for referatfriheten er samfunnets interesse i at det i visse situasjoner er ønskelig at allmennheten blir kjent med hvilke påstander som fremsettes.

Det er f.eks. på det rene at man ansvarsfritt kan referere hva som blir sagt i møter i Stortinget. Også uttalelser fra rettsmøter kan refereres. Forutsetningen er imidlertid at referatet er korrekt og at eventuelle beskyldninger fremstår som referat og ikke som formidlerens egen påstand. 31 I en avgjørelse om mortifikasjon i Rt. 1976 s 1055 (s. 1058-1059) uttalte førstvoterende:

«... Rettsreportasjer som gjengir ærekrenkelser som er fremkommet, vil ... i høy grad kunne øke skadevirkningene for den fornærmede. Derfor må det stilles temmelig strenge krav til reportasjer for at adgangen til mortifikasjon skal være stengt. Etter dette mener jeg at den ordrett riktige og fullstendige gjengiv­else av det som er sagt i et rettsmøte ikke kan mortifiseres. Det samme må gjelde, mener jeg, også der hvor rettsreferenten med bruk av egne ord foretar en sammenfatning av det som er kommet frem, så langt sammenfatningen gir et avbalansert, korrekt og objektivt uttrykk for det som faktisk er passert. Forholdet kan lett bli annerledes om det skjer en fargelegging av reportasjen. Det som med et stikkord er kalt fargelegging, vil kunne forekomme i så mange variasjoner at det er vanskelig å gi generelt uttrykk for hvor langt rettsreferenten og hans avis kan gå, før det blir adgang til mortifikasjon. Men jeg mener at mortifikasjon i hvert fall må kunne kreves der hvor ærekrenkelsen som er kommet frem i rettsmøtet, gjengis i en form egnet til å forsterke injurien, og ubehaget eller skadevirkningen ved å få den publisert. ...»

I teorien er det fremhevet at referat fra rettsmøter ikke nødvendigvis bør ha den samme sterke stilling som referat fra Stortinget. Dersom referat fra rettsmøtet er støtende eller utilbørlig, kan det derfor oppstå ansvar etter strl. § 249 nr. 2. 32 Eksempel på referat som går noe utover de rammer som er skissert i avgjørelsen fra 1976, finner man i Rt. 1986 s. 1307 og 1992 s. 854.

I rettspraksis har man videre lagt til grunn at også ved referat av siktelser og tiltalebeslutninger, vil bevistemaet etter strl. § 249 nr. 1 være siktelsens eller tiltaltebeslutningens eksistens, se Rt. 1979 s. 807. Unntaksvis er det også adgang til å referere anmeldelser. Hvor langt referatfriheten går i slike tilfeller er ikke helt klarlagt. 33 Hensynet til personvernet kan tilsi begrensninger, og da særlig mht. gjengivelse av navn og bilde av den siktede/anmeldte, se som eksempel Rt. 1987 s. 1109 (s. 1114) der avisen var gått utenfor rammen av hva som kunne ansees som akseptabelt referat.

Også i andre tilfeller kan beskyldninger gå klar av strl. §§ 246 og 247 dersom de tjener et berettiget formål, f.eks. dersom det går et rykte om en person, og man foreholder vedkommende beskyldningen i fortrolighet, se Rt. 1977 s. 136 (s. 139). 34

Hvorvidt det ansvarsfritt kan refereres fra åpne kommunestyremøter eller fylkestingsmøter, synes noe uklart. Bratholm antar at det må foreligge ansvarsfrihet dersom referatet er riktig gjengitt. 35 I motsetning til stortingsrepresentanter som nyter immunitet, kan for øvrig alltid ansvar gjøres gjeldende overfor den kommunestyrerepresentant som har fremsatt beskyldningen.

Hvor langt man ellers kan referere beslutninger fra offentlige myndigheter uten å pådra seg selvstendig ansvar, er uklart.

3.3.4.2 Bevistemaets omfang ved referat

Forutsatt at man er ansvarsfri som følge av at man kan påberope seg referatretten, oppstår spørsmålet om hva sannhetsbeviset må omfatte. Som nevnt vil det da være tilstrekkelig å føre bevis for at den refererte beskyldning tidligere er fremsatt. Har imidlertid media overdrevet eller gitt en skjev fremstilling, kan media komme i ansvar for det overskytende, se som eksempel Rt. 1976 s. 1055. For ansvarsfrihet må referatet som tidligere nevnt fremstå som objektivt og balansert. 36

3.3.4.3 Adgangen til å utsette saken mot formidleren

Etter strpl. § 17 andre ledd første punktum kan saken mot formidleren utsettes inntil det er tatt avgjørelse i sak mot kilden. Bestemmelsen lyder:

«Er det reist ærekrenkelsessak mot den som har formidlet videre et utsagn fremsatt av en annen, kan retten utsette saken mot formidleren inntil det er tatt avgjørelse i rettssak mot kilden.»

Når den som er saksøkt i en injuriesak kun har formidlet et utsagn fremsatt av en annen, kan det være praktisk at saken mot formidleren stilles i bero inntil det er tatt standpunkt i saken mot kilden.

Uttrykket rettssak mot kilden aktualiserer spørsmålet om det bare er i de tilfeller hvor det vitterlig er reist sak mot kilden, at man har adgang til å utsette saken mot formidleren. Andenæs antar at bestemmelsen får anvendelse selv om det ikke er reist sak mot kilden, slik at man i realiteten kan tvinge fornærmede til først å gå på kilden. 37Mæland antar imidlertid at bestemmelsen kun får anvendelse for de tilfelle der det er reist flere selvstendige ærekrenkelsessaker om den samme beskyldningen. 38

I praksis er det ikke gitt at forskjellen mellom disse standpunkter blir så stor. Retten har en fakultativ adgang til å utsette saken, og fornærmede kan ha gode grunner for kun å holde formidleren ansvarlig. 39

3.3.5 Vilkårene for erstatning/oppreisning ved ærekrenkelse

De nærmere vilkår for erstatningsansvar ved ærekrenkelser fremgår av skl. § 3-6. 40 Bestemmelsens første ledd lyder:

«Den som har krenket en annens ære eller privatlivets fred, skal, såfremt han har vist uaktsomhet eller vilkårene for straff er til stede, yte erstatning for den lidte skade og slik erstatning for tap i fremtidig erverv som retten under hensyn til den utviste skyld og forholdene ellers finner rimelig. Han kan også pålegges å betale slik erstatning (oppreisning) for skade av ikke økonomisk art som retten finner rimelig.»

Både fysiske og juridiske personer kan være erstatningsberettiget, se Rt. 1987 s. 764 (s. 772-773). Skyldkravet for erstatningsansvar er uaktsomhet, se Rt. 1979 s. 1590 (s. 1596). Selv om det ikke er utvist uaktsomhet, kan erstatningsansvar alltid ilegges når vilkårene for straff er til stede. 41 I praksis vil det neppe gjøre seg gjeldende store forskjeller mellom straffekrav og erstatningskrav, i og med at man ved spørsmålet om straffansvar ikke oppstiller krav om at gjerningsmannen har utvist forsett mht. at beskyldningen var usann. Normalt er skyldkravet her uaktsomhet også hva straffansvaret angår, se ovenfor under punkt 3.3.2. 42

Erstatningsansvar er i alle tilfelle betinget av at skadevolderen har opptrådt rettsstridig. Som nevnt ovenfor under punkt 3.2 og 3.3.3.4, nyter ytringsfriheten forfatningsmessig vern, jfr. Grl. § 100. Innenfor dette området er det på det rene at man heller ikke kan bli møtt med krav om erstatning. Også andre forhold som utelukker rettsstrid, f.eks. sannhetsbevis eller at man nyter godt av et referatprivilegium, innskrenker rekkevidden av erstatningsplikten. 43

3.4 Mortifikasjonsinstituttet

3.4.1 Innledning

Mortifikasjon har tradisjonelt vært ansett som et borgerlig rettskrav og ikke som noen straffe­rettslig sanksjon. En mortifikasjonsdom inne­bærer kun at beskyldningen erklæres død og maktesløs. Dommen innebærer formelt sett ingen kritikk overfor den som har fremsatt på­standen. Formålet er å gjenopprette fornærmedes ære. Likevel vil den som får en mortifikasjonsdom mot seg, ofte oppleve det som en belastning at hans påstander mortifiseres.

Krav om mortifikasjon kan supplere krav om straff og/eller erstatning, eller saksøkeren kan begrense sitt krav til kun å omfatte mortifikasjon av de fremsatte beskyldninger.

3.4.2 Historikk

Straffelovrådet har tidligere redegjort for den historiske bakgrunnen for mortifikasjonsinstituttet i innstillingen om begrensning i adgangen til mortifikasjon av ærekrenkelse, avgitt 10. mars 1960. 44 Fra innstillingen s. 5-6 hitsettes:

«Den historiske utvikling.

Utviklingen av mortifikasjonsinstituttet har sitt utspring i reglene om ærekrenkelser i de gamle norske lover og rettspraksis i Norge i middelalderen. På grunnlag herav utviklet det seg etterhvert den praksis at ærekrenkende beskyldninger kunne kjennes døde og maktesløse såfremt de ikke var bevist. De eldste kjente dommer som i konklusjonen uttrykkelig uttaler at den beskyldte skal være quitt och frij for de løgnaktige beskyldninger og at de ikke skal krenke hans ære og gode rykte, er fra ca. år 1600. Betegnelsen mortifikasjon og mortifisere vites å være brukt fra 1715, men mere alminnelig var det å kjenne en beskyldning død og maktesløs eller at den fornærmede frikjentes for beskyldningen (jfr. Jon Skeie, Om ærekrænkelser efter norsk ret (1910) side 118).

Også i Danmark utviklet det seg en praksis med mortifikasjon av ærekrenkelser, men Skeie uttaler (side 111 note 2) at det visstnok er utelukket at praksis i Norge skyldtes dansk påvirkning, likesom han heller ikke antar at praksis i Danmark er influert av rettspraksis i Norge.

Årsaken til denne praksis må søkes i behovet for at den som uberettiget er ærekrenket, skal få så fullstendig oppreisning som mulig, ikke bare indirekte ved at injurianten blir straffet, men også direkte og positivt ved at retten erklærer beskyldningen for død og maktesløs. Visstnok krevdes det ikke bevis for at beskyldningen var usann. Opprinnelig var det den fornærmede som måtte fralegge seg beskyldningen ved positivt å bevise sin renhet. Fra Christian den fjerdes tid ble det alminnelig at injurianten måtte bevise sannheten av beskyldningen. Når et slikt bevis ikke var ført, ble i alminnelighet beskyldningen mortifisert. Derved oppnådde den fornærmede at beskyldningen var død og maktesløs med hensyn til rettslige virkninger. Om han også virkelig oppnådde å bli renvasket i det alminnelige omdømme, var vel ikke så sikkert; noe bevis for at beskyldningen var usann, behøvde jo ikke å være ført. Men dette var heller ikke tilfellet om injurianten ble straffet.

Det ble – iallfall fra 1600-tallet – gitt mortifikasjon fordi sannhetsbevis ikke var ført, selv om injurianten ikke ble idømt straff. Noe unntak med den begrunnelse at injurianten hadde hatt plikt til å uttale seg, vites ikke å ha forekommet.

Når en dom medførte vanære for den dømte og dommen ble påanket, var det alminnelig at den beskyldning som den påankede dom inneholdt, ble kjent død og maktesløs, såfremt den overordnede rett frifant den anklagede.

Christian V`s Norske Lov av 1687 hadde ingen bestemmelser om mortifikasjon, men rettspraksis fortsatte som før. Mortifikasjonsinsti­tuttet var et selvstendig rettsmiddel til oppreisning for den fornærmede, men mortifikasjonen var ikke ansett som noen form for straff for injurianten (Skeie, side 175).

Det fremgår av enkelte dommer at mortifikasjon ble nektet selv om sannhetsbevis ikke var ført, fordi det fantes grunn til mistanke eller formodning om at beskyldningen kunne være sann (Skeie, side 176). I det hele var vel grensene for anvendelse av mortifikasjon ikke klare og faste; de var da heller ikke trukket opp i lov eller andre forskrifter. Rettspraksis kunne derfor være en del vaklende og vilkårlig med hensyn til detaljene. Men dette var ikke annet enn hva som i dette tidsavsnitt forekom også når det gjaldt andre rettsområder.

Kriminalloven av 1842 inneholdt heller ikke bestemmelser om mortifikasjon, men adgangen til å få mortifisert ærekrenkende beskyldninger ble fortsatt ansett å gjelde og praktisert. Schweigaard uttaler i sin Commentar over Den Norske Criminallov (1. utgave (1846) II side 301, jfr. 3. utgave (1883) II side 271):

«Det er vedtaget ved vore Domstole efter Paastand at erklære vanærende og ufortjente Beskyldninger for døde og magtesløse eller, som det heder, at mortificere dem. Denne Mortifications-Clausul er i Almindelighed mindre fornøden, naar den Beskyldte vinder Straffedom over sin Modpart, da deri ordentligviis ligger, at Beskyldningen som uhjemlet ikke geraader den Fornærmede til Skade. Derimod forekommer der Tilfælde, i hvilke Klageren, skjønt efter Bevisets Stilling ei skyldig i den ham paasagte Handling, dog af særegne Grunde ikke kan vinde Straf over sin Modpart; og under denne Betingelse har Mortificationen en mere selvstændig Virksomhed til Vedkommendes Opreisning.»

I straffeloven av 1902 § 253 hvor adgangen til mortifikasjon ble uttrykkelig fastslått, settes som vilkår at det har vært adgang til å føre sannhetsbevis, men at beviset ikke er ført. I samme lovs § 249, 4 ble adgangen til å føre sannhetsbevis nektet i et hvert tilfelle hvor en uttalelse uansett dens sannhet forfulgtes til straff etter § 246 som utilbørlig. Noen tilsvarende bestemmelse hadde ikke den eldre lovgivning.»

I Rt. 1955 s. 137 ble uttalelser i et brev som et vitne hadde skrevet i tilknytning til en rettssak mortifisert. Saken ble avgjort under dissens av Høyesterett i plenum. Foranlediget av denne saken tok departementet opp spørsmålet om adgangen til mortifikasjon burde begrenses. Etter at det var innhentet en betenkning av høyesterettsdommerne Trygve Bendiksby og Axel Heiberg, fikk Straffelovrådet i oppdrag å utrede spørsmålet. 45

Straffelovrådet fant grunn til å reise spørs­mål ved om man helt burde avskaffe mortifikasjonsinstituttet. Rådet fremhevet at mortifikasjon var et særpreg for henholdsvis norsk og dansk rett. Av dette kunne man imidlertid ikke slutte at mortifikasjonsinstituttet var overflødig. Hvert enkelt land hadde utviklet særegne reaksjoner ved ærekrenkelser, og i Norge var mortifikasjon en viktig reaksjon. Opphevet man disse reglene, måtte man vurdere om det behov reglene fylte, måtte avhjelpes på annen måte, f.eks. gjennom økt bruk av straff og erstatning. Rådet fremhevet videre at mortifikasjon var godt egnet til å gi fornærmede oppreisning. Ved vurderingen av om man skulle oppheve reglene, la rådet vekt på at mortifikasjonsinstituttet hadde lang tradisjon og var ansett som et tilvant og viktig element i norsk rettspraksis. På denne bakgrunn fant ikke Straffelovrådet grunn til å fore­slå reglene opphevet. 46

Departementet var enig i denne konklusjon og uttalte:

«Departementet er enig med Straffelovrådet i at det ikke kan komme på tale å avskaffe mortifikasjonsinstituttet i norsk lovgivning. En viser til rådets grunngiing for dette.» Ot.prp. nr. 49 (1962-63) s. 6 første spalte.

Straffelovrådet fremmet imidlertid forslag om at adgangen til mortifikasjon ble begrenset. Dette ble fulgt opp ved vedtakelsen av strl. § 253 nr. 2, 3 a) og 3 b), og 4 som ble tilføyd ved lov av 23. oktober 1964. Ved lov av 8. februar 1980 nr. 1 ble unntakene for mortifikasjon utvidet til også å omfatte uttalelser fra Stortingets ombudsmann for forvaltningen, se strl. § 253 nr. 3 c).

Straffelovrådet foreslo i 1960 at også pliktmessige utsagn fra offentlige tjenestemenn skulle omfattes av begrensningen i § 253 nr. 3. En offentlig tjenestemann hadde i mange sammenhenger plikt til å komme med uttalelser eller foreta vurderinger som kunne være ærekrenkende overfor den uttalelsen angikk. Det var derfor ikke grunn til å behandle offentlige tjenestemenn annerledes enn vitner som man foreslo skulle nyte vern mot mortifikasjon etter bestemmelsen i strl. § 253 nr. 3 b). Offentlige interesser tilsa at såvel vitner som offentlige tjenestemenn skulle kunne uttale seg fritt mht. sakens opplysning, uten frykt for mortifikasjonssøksmål. Den nødvendige begrensning i ytringsprivilegiet fremgikk av at vernet mot mortifikasjon ikke gjaldt når den som uttalte seg gikk utenfor sakens ramme, eller at retten fant at fornærmede burde få sannheten av beskyldningen prøvd, se ordlyden i § 253 nr. 3 litra b) andre punktum slik den idag lyder i relasjon til de personer som omfattes av denne bestemmelsen. 47

Justiskomiteen ville imidlertid ikke strekke bestemmelsen så langt. 48 Komiteen viste til at det i utredningen fra Bendiksby og Heiberg var anført at uttalelser fra offentlige tjenestemenn ikke var underkastet den samme kontroll og kritikk som en uttalelse fra et vitne. Så lenge det ikke var gjennomført offentlig og kontradiktorisk saksbehandling i forvaltningen, burde ikke fornærmede være avskåret fra å prøve sannheten av en uttalelse gjennom et mortifikasjonssøksmål. 49

3.4.3 Vilkårene for mortifikasjon

Vilkårene for å kreve mortifikasjon fremgår av strl. § 253 nr. 1 som lyder:

«Når det har vært adgang til å føre bevis for sannheten av en beskyldning og beviset ikke er ført, kan den fornærmete forlange at beskyldningen blir erklært død og maktesløs (mortifisert) dersom ikke annet følger av lov.»

Som det fremgår av bestemmelsens ordlyd er det visse vilkår som må være oppfylt for at et utsagn kan bli mortifisert. For det første må det være fremsatt en ærekrenkende beskyldning. Videre må det ha vært anledning til å føre bevis for beskyldningens sannhet, og bevis må ikke ansees ført. Den fornærmede må fremsette krav om mortifikasjon og adgangen til mortifikasjon må ikke være avskåret ved lov. 50 I tillegg er det i teori og rettspraksis av hensyn til ytringsfriheten stilt krav om at det må foreligge en rettsstridig ærekrenkende beskyldning for at mortifikasjon skal kunne skje. Som nevnt ovenfor under punkt 3.3.3 og 3.3.5 gjelder også et rettsstridskrav ved reaksjonene straff og erstatning, men innholdet av rettsstridskravet er ikke identisk ved mortifikasjon. Vilkårene for mortifikasjon er lempeligere. Lovens system forutsetter nemlig at saksøker skal kunne få beskyldningen mortifisert selv om ytreren fri­finnes etter strl. § 249 nr. 3. 51

Bakgrunnen for at det i praksis er stilt opp et rettsstridskrav som vilkår for mortifikasjon, er først og fremst at visse meningsytringer, særlig innen politikk, vitenskap, kunst m.m., har en slik karakter at de av hensyn til ytringsfriheten i Grl. § 100 ikke kan mortifiseres, jfr. Rt. 1978 s. 590, 1978 s. 725, 1978 s. 1454, 1979 s. 727, 1985 s. 1421, 1990 s. 257, 1991 s. 1069 og 1993 s. 537. Det vises også til Rt. 1992 s. 625 hvor det ble antatt at tilspissede uttrykk som menneskehandel og kobling ikke var rettsstridige, hensett til den sammenheng utsagn­ene fremkom i, hvilket medførte at saksøkte ble frifunnet for mortifikasjon. Se også grensetilfellet i Rt. 1994 s. 1574, dissens 3-2. 52

To nyere avgjørelser synes å ha forhøyet terskelen for mortifikasjon også på andre områder i forhold til hva som tidligere har vært antatt. I Rt. 1994 s. 506 og 1994 s. 518 (Korir-sakene) blir det lagt til grunn at hensynet til informasjonsfriheten og den offentlige debatt i særlige tilfeller kan tilsi at det heller ikke er anledning til å kreve mortifisert uriktige rent faktiske opplysninger som innebærer ærekrenkende beskyldninger om uhederlighet. Høyesterett fastslo at det ved avgjørelsen av om uttalelser er rettsstridige, bl.a. skal tas hensyn til pressens informasjonsoppgaver og i noen grad til de tidsrammer pressen arbeider under.

3.4.4 Adressat for mortifikasjonskrav

Krav om mortifikasjon må i utgangspunktet fremsettes mot den som har fremsatt det ærekrenkende utsagn. Er utsagnet fremsatt av to personer i fellesskap, må mortifikasjonskravet kunne prøves mot begge, se Rt. 1971 s. 1389 (s. 1390). Et spørsmål som må ansees uavklart, er hvorvidt avisredaktører kan saksøkes i mortifikasjonssøksmål når det er på det rene at det ikke er redaktøren selv som har fremsatt eller medvirket til fremsettelsen av beskyldningen. I Rt. 1993 s. 3 ble det avgjort at utgiveren (eieren) av en avis som var et aksjeselskap, kunne saksøkes. Denne avgjørelsen kan muligens også tas til inntekt for at redaktøren har plikt til å motta søksmålet. I praksis ser det ut til å være aksept for at mortifikasjonssøksmål rettes mot den ansvarlige redaktør. Se også Rt. 1971 s. 52 (s. 56) hvor redaktøren ble ansett som rette adressat for søksmålet når det ikke kunne bringes på det rene hvem som har fremsatt beskyldningen. 53

3.4.5 Begrensninger i adgangen til mortifikasjon etter § 253 nr. 2 og nr. 3

For det første fremgår det av strl. § 253 nr. 2 at mortifikasjonskravet skal avvises dersom den som har fremsatt beskyldningen trekker den tilbake før hovedforhandlingen. Forutsetningen er imidlertid at tilbakekallet har skjedd på en måte som retten finner tilfredsstillende for den fornærmede, se som eksempel Rt. 1970 s. 1087 (s. 1091) hvor tilbakekallet ikke ble ansett tilfredsstillende.

En videre begrensning i adgangen til mortifikasjon fremgår av strl. § 253 nr. 3:

«Krav om mortifikasjon skal videre avvises:

  1. når beskyldningen er framkommet i en dom, kjennelse, rettslig beslutning eller annen dommerhandling,

  2. når beskyldningen er satt fram av et vitne under forklaring i rettsmøte eller for politi eller påtalemyndighet, eller av en part, prosessfullmektig, aktor, forsvarer, oppnevnt sakkyndig eller personundersøker eller av en tjenestemann ved påtalemyndigheten og politiet under rettergang eller etterforskning. I disse tilfelle skal likevel kravet om mortifikasjon ikke avvises når retten finner at den fornærmede bør få sannheten av beskyldningen prøvd i mortifikasjonssak mot saksøkte eller at uttalelsen ligger utenfor sakens ramme.

  3. når beskyldningen er framkommet i en skriftlig uttalelse fra Stortingets ombudsmann for forvaltningen.»

Det er de samfunnsmessige interesser i at personer i visse stillinger skal kunne uttale seg friere enn det som ellers følger av strl. §§ 246 og 247 som begrunner denne regel. Bestemmelsen må sees i sammenheng med strl. § 249 nr. 3, som normalt medfører at den som fremsetter en beskyldning som omfattes av § 253 nr. 3, også er straffri. Dersom det unntaksvis kan være aktuelt med straff på tross av strl. § 249 nr. 3 – vedkommende har f.eks. ikke utvist tilbørlig aktsomhet i enhver henseende – kan ikke mortifikasjons­søksmålet avvises, se strl. § 253 nr. 4.

Vernet mot mortifikasjon etter § 253 nr. 3 varierer for ulike grupper. Beskyldninger fremsatt av dommere eller i skriftlig uttalelse av Sivilombudsmannen har et absolutt vern mot mortifikasjon, med mindre det også er påstått straff for beskyldningen, se henholdsvis § 253 nr. 3 litra a) og litra c) sammenholdt med § 253 nr. 4.

Etter litra b) vil partsrepresentanter og vitner være vernet mot mortifikasjon i de situasjoner som er nevnt i bestemmelsen. I sivile saker vil partsstatus etter litra b) inntre ved inngivelse av forliksklage. Det er antatt at voldgiftsbehandling må likestilles med vanlig søksmål for domstolene, mens behandling i domstolslignende forvaltningsorganer som Trygderetten og Fylkesnemnda for sosiale saker faller utenfor bestemmelsens rekkevidde. 54 Se for øvrig Rt. 1971 s. 1389 (s. 1390-1391) som omhandler hva som skal ansees som under etterforskning. I Rt. 1986 s. 1395 (s. 1399) la Høyesterett til grunn at en anmelder ikke kan ansees som et vitne for politiet, slik at litra b) ikke stenger for mortifikasjon av anmeldelsen:

«Jeg legger til at å sondre mellom anmeldelser og vitneforklaringer til politiet i forhold til straffelovens § 253 nr. 3 b, nok kan by på problemer. Sondringen vil kunne være vanskelig, hvor anmeldelsen fremsettes muntlig overfor politiet og ledsages av en utdypende forklaring, kanskje foranlediget av spørsmål fra polititjenestemannen. Det er mulig man i slike tilfelle vil måtte anvende straffelovens § 253 nr. 3 b på alt det anmelderen fremkommer med, fordi det ikke er mulig å skille mellom anmeldelse og forklaring. Men det kan ikke berettige at man lar straffelovens § 253 nr. 3 b omfatte også de tilfellene hvor anmeldelsen klart står på egne ben. ...»

Se også avgjørelsen i Rt. 1987 s. 1529 om provokasjon som var fremsatt i et prosesskriv og derfor falt inn under § 253 nr. 3 litra b.

Dersom en beskyldning går utover sakens ramme, eller retten ut fra en helhetsvurdering finner at fornærmede bør få prøvd beskyldningens sannhet, står adgangen til mortifikasjonssak åpen. 55 Litra b) gir mao. et mer betinget vern enn litra a) og c). 56

Litra b) omfatter kun de personer som er uttrykkelig nevnt i bestemmelsen. Offentlige granskningskommisjoner faller utenfor, se Rt. 1990 s. 173 (s. 176-177). Førstvoterende i denne avgjørelsen uttalte mht. anvendelse av mortifikasjonsreglene på offentlige granskningskommisjoner:

«Avslutningsvis vil jeg bemerke: Partene har i stor bredde gått inn på spørsmålet om – og i tilfelle i hvilken utstrekning – uttalelser i rapporter fra granskningskommisjoner bør kunne være gjenstand for mortifikasjon. Jeg har hatt liten foranledning til på mer generell basis å drøfte dette. Men jeg vil likevel peke på at saken har vist at dette problemkomplekset i høy grad fortjener lovgiverens oppmerksomhet.» Rt. 1990 s. 173 (s. 185-186).

3.4.6 Begrensninger i mortifikasjonsadgangen etter Grl. § 66

Stortingsrepresentanter er fritatt for mortifikasjonsansvar, se Grl. § 66 og Rt. 1957 s. 33. Vernet gjelder bare innenfor Stortingets forsamlinger, og ikke dersom den gjentas utenfor stortingssalen. På den andre siden vil beskyldninger være unntatt for mortifikasjon enten den fremsettes muntlig i debatten, eller fremkommer i en innstilling til Stortinget eller i en stortingskomite. Den som mener seg injuriert, kan ikke omgå Grl. § 66 ved å gå til sak mot Stortinget som sådant, se Rt. 1981 s. 692 (s. 696). 57

3.5 Straffeloven § 430 – beriktig­elsesrett

3.5.1 Straffeloven § 430

Den som er fornærmet av beskyldninger fremsatt i den periodiske pressen, har iht. strl. § 430 rett til å imøtegå anførsler av faktisk art. Bestemmelsen lyder: 58

«Med bøter straffes redaktøren av et blad eller tidsskrift, når han vegrer seg for å oppta uforandret en imøtegåelse av anførsler av faktisk art i bladet eller tidsskriftet, såfremt det innen 1 år forlanges av noen som anførslene umiddelbart vedkommer, og imøtegåelsen begrenser seg til anførsler av faktisk art og ikke inneholder noe straffbart. Redaktøren kan dessuten tilpliktes under løpende mulkt å oppta imøtegåelsen.

Vegring anses for å finne sted så fremt imøtegåelsen ikke er opptatt i det første eller annet nummer av bladet, for tidsskrifter det første nummer som ikke var ferdig til trykning da imøtegåelsen ble forlangt, på et like iøynefallende sted som det imøtegåtte og for øvrig på slik måte og med slikt utstyr som god presseskikk tilsier.

Offentlig Paatale finder alene Sted efter fornærmedes Begjæring.»

Bestemmelsen skal sikre at den som omtales i et innlegg i en avis eller i et tidsskrift, skal ha anledning til å komme til orde. Tilsvarsordningen skal søke å avdempe skadevirkningene av en eventuell injurierende påstand, og kan følgelig også bidra til å begrense det økonomiske tapet.

Det er den som anførslene umiddelbart vedkommer, som har tilsvarsrett. Dette omfatter såvel fysiske som juridiske personer. Anførsler som direkte gjelder en kollektiv enhet, kan gi en interesseorganisasjon som må antas å være representativ for enheten, tilsvarsrett. 59

Som det fremgår av bestemmelsens ordlyd, er imøtegåelsesretten begrenset til anførsler av faktisk art. Fornærmede må derfor begrense seg til å imøtegå avisens påstander – han kan ikke supplere avisens fremstilling. Selv om fornærmede kan gi sin selvstendige fremstilling av saken, er det antatt at han ikke kan komme med egne vurderinger eller kommentarer. 60

Det kan ikke oppstilles krav om at fornærmede skal kunne bevise at påstandene som avisen har fremsatt, skal være objektivt uriktige. På samme måte kan ikke redaktøren avvise en imøtegåelse under henvisning til at den objektivt sett ikke representerer sannheten. Dette medfører at fornærmede kan kreve inntatt en imøtegåelse som inneholder usannheter. 61 Men som det fremgår av lovens ordlyd, plikter ikke redaktøren å trykke en imøtegåelse som inneholder noe straffbart.

Imøtegåelsesretten kan heller ikke avskjæres under henvisning til at imøtegåelsen tidligere er publisert, dersom avisen har gjentatt beskyldningen. Man kan mao. legge til grunn at fornærmede får imøtegåelsesrett hver gang beskyldningen fremsettes i avisen, med mindre avisen begrenser seg til å vise til en tidligere artikkel. 62

Imøtegåelsen må være skriftlig. Redaktøren har ikke plikt til å trykke en imøtegåelse som fremsettes muntlig overfor avisen. Men selve begjæringen om at en skriftlig imøtegåelse skal trykkes, kan fremsettes muntlig. Krav om imøtegåelse må senest settes frem innen ett år, se ordlyden i strl. § 430 første ledd.

Redaktørens ansvar fremgår for det første av ordlyden i § 430 første ledd hvoretter imøtegåelsen skal trykkes uforandret. Det kan imidlertid reises spørsmål om redaktøren kan forkorte en svært omfattende imøtegåelse. Svaret på dette må løses gjennom bestemmelsen i § 430 andre ledd, hvor det fremgår at det ved avgjørelsen av om det foreligger overtredelse av bestemmelsen bl.a. skal legges vekt på hva god presseskikk tilsier. Det er antatt at redaktøren ikke har plikt til å trykke et svært omfattende tilsvar, men slik at fornærmede gis et visst spillerom. 63 Imøtegåelsen skal plasseres på et like iøynefallende sted som det imøtegåtte. Valg av typografi er imidlertid underkastet en mer elastisk regel, idet andre ledd viser til på slik måte og med slikt utstyr som god presseskikk tilsier. 64

Etter strl. § 40 andre ledd skulle man tro at det var tilstrekkelig med uaktsomhet ved overtredelse av strl. § 430. Det er imidlertid klart forutsatt i forarbeidene at uttrykket vegrer seg skal innebære at kun de forsettlige handlinger skal rammes. 65

3.5.2 Betydningen av tilbakekall

Tilbakekall (dementi) fra den som har fremsatt den ærekrenkende beskyldningen, vil ikke medføre at et pådratt straffansvar faller bort, se Rt. 1909 s. 313 og 1987 s. 764 (s. 771), men det kan få betydning for straffutmålingen jfr. Rt. 1989 s. 257 (s. 269), 66 herunder gjennom anvendelse av strl. § 59 dersom vilkårene i denne bestemmelse er oppfylt. 67

Et dementi kan videre få betydning for vurderingen av om det skal reises offentlig påtale, se strl. § 251. Foreligger det et tilfredsstillende tilbakekall av beskyldningen, vil neppe det offentlige reise straffesak mot gjerningsmannen. 68

Videre vil et dementi få betydning for adgangen til mortifikasjon, da krav om mortifikasjon skal avvises dersom retten finner at beskyldningen er tilbakekalt på en måte som er tilfredsstillende for fornærmede, se strl. § 253 nr. 2. 69

Ved utmåling av eventuell erstatning vil et dementi begrense den ansvarliges erstatningsansvar, så langt som dementiet har bidratt til å begrense skadelidtes tap. Dementi vil videre kunne tillegges vekt ved utmålingen av erstatning for ikke-økonomisk tap (oppreisning), se Rt. 1987 s. 764 (s. 773). 70

3.6 Straffelovens § 430 a – kunn­gjøring av dom

Straffeloven § 430 a lyder:

«Med bøter straffes redaktøren når han, uaktet hans blad eller tidsskrift har inntatt eller gjengitt en ærekrenkelse og denne har foranlediget straff, mortifikasjon eller forlik, ikke på forlangende av den fornærmede inntar domsslutningen, domsgrunnene eller forliket uten vederlag og i spissen av bladet eller tidsskriftet. Det skal gjøres innen en uke efterat avskrift er mottatt eller om det ikke er mulig, i det første nummer eller hefte som derefter kommer ut. Forlangende om inntagelse må være fremsatt innen et år efter dommen eller forliket. Hvor det gjelder offentliggjørelse som har funnet sted senere enn dommen eller forliket, må forlangendet være fremsatt innen et år efter offentliggjørelsen.

Bestemmelsene i § 430 annet punktum får tilsvarende anvendelse. Foranstående bestemmelser får tilsvarende anvendelse ved forbrytelse mot § 130.

Offentlig påtale finner bare sted efter fornærmedes begjæring.»

Redaktøren av et blad eller tidssskrift som har fremsatt en ærekrenkende beskyldning, har på bakgrunn av denne bestemmelse en straffesanksjonert plikt til å publisere en eventuell dom som har medført straff-, erstatnings- eller mortifikasjonsansvar. Det er uklart hvorvidt redaktøren må trykke hele dommen eller kan nøye seg med å innta et sammendrag av dommen. Mæland antar at redaktøren kan nøye seg med å gjengi domsslutningen og rettens premisser, 71 mens Bratholm antar at hele dommen må gjengis. 72

Forutsetningen for at plikten skal inntre er at fornærmede forlanger kunngjøring. Fornærmedes begjæring må fremsettes innen ett år etter dommen, og redaktøren skal da kunngjøre dommen innen en uke etter at avskrift av den er mottatt. Hvis dette ikke er mulig – f.eks. ved periodiske tidsskrifter – i det første påfølgende tidsskrift.

Kunngjøringen skal skje i spissen av bladet eller tidsskriftet – dvs. fortrinnsvis på første side.

Bestemmelsen får tilsvarende anvendelse på forlik. Det er imidlertid antatt at dette kun gjelder rettsforlik. 73

Det er uklart hvorvidt redaktøren har plikt til å kunngjøre dommen før den er rettskraftig, se Mæland som antar at plikten kun inntrer overfor rettskraftige dommer, 74 mens Bratholm antar at plikten inntrer allerede ved dom i ­første instans. 75

Henvisningen til § 430 andre punktum er antatt å medføre at domstolen som avgjør redaktørens straffansvar etter første ledd, kan pålegges løpende tvangsmulkt for å gjennomtvinge plikten til kunngjøring. 76

3.7 Påtalefrist

3.7.1 Straffekravet 77

Den alminnelige fristen på seks måneder for å kreve offentlig påtale, får også anvendelse ved ærekrenkelser, se strl. § 80. Fristen regnes fra det tidspunkt den fornærmede har fått kjennskap til den straffbare handling og hvem som har foretatt den, se også Rt. 1971 s. 604 (s. 605).

Normalt blir ikke ærekrenkelser gjenstand for offentlig påtale. I så fall har fornærmede adgang til å begjære privat straffesak. Fristen for å reise privat straffesak er regulert i strpl. § 403. Etter bestemmelsens første ledd må kravet fremmes innen den frist som fremgår av strl. § 80. Har imidlertid fornærmede begjært offentlig påtale, reguleres fristen av strpl. § 403 andre ledd. Fornærmede må da reise kravet innen en måned etter at beslutningen om at det offentlige ikke ønsker å reise påtale, er meddelt ham. Er det ikke gitt noen melding om at det offentlige ikke ønsker å forfølge saken, gjelder det en tremåneders frist fra påtalemyndighetens beslutning ble truffet.

3.7.2 Mortifikasjonskravet 78

Fristen for å kreve offentlig mortifikasjonssak er tre år, se strl. § 80 første ledd andre punktum. Det gjelder også en treårsfrist for å fremme sivilrettslig søksmål med krav om erstatning, se fl. § 9 første ledd.

3.7.3 Privat straffesak 79

Selv om det offentlige ikke forfølger saken, kan fornærmede reise privat straffesak. Selve straffekravet må fremmes innen den frist som fremgår av strl. § 80, jfr. strpl. § 403 første jfr. andre ledd. Ønsker imidlertid fornærmede kun mortifikasjonssak, vil den alminnelige treårsfristen i strl. § 80 få anvendelse. Denne fristen kan forlenges noe gjennom at det fremsettes krav om offentlig mortifikasjonssak kort tid før treårsfristen er utløpt. Blir påtalemyndighetens beslutning truffet etter utløpet av treårsfristen, vil fornærmede i alle tilfelle ha enten en én- eller en tremånedersfrist til å gjøre kravet gjeld­ende, avhengig av om melding om beslutningen blir meddelt fornærmede, se nærmere strpl. § 403 andre ledd første og andre punktum.

3.8 Private straffesaker

I utgangspunktet er straffbare handlinger undergitt offentlig påtale med mindre annet er bestemt i det enkelte straffebud, se strl. § 77. Offentlig påtale kan imidlertid være betinget av fornærmedes begjæring, og tradisjonelt har man også hatt en tredje gruppe hvor det kun er fornærmede som kan gjøre straffansvar gjeld­ende. Vi har imidlertid ingen eksempler på straffebud av sistnevnte gruppe lenger. 80

Uavhengig av om påtalen er ubetinget offentlig, åpner straffeprosesslovens kapittel 28 for at fornærmede kan anlegge privat straffesak. Straffeprosessloven § 402 lyder:

«Etter reglene i dette kapittel kan fornærmede ved privat straffesak forfølge:

  1. straffbar handling som ikke påtales av det offentlige,

  2. straffbar handling som ikke påtales av det offentlige med mindre det finnes påkrevd av allmenne hensyn,

  3. andre straffbare handlinger såfremt påtalemyndigheten har nektet å etterkomme en begjæring om offentlig påtale eller har frafalt en påbegynt forfølging uten at dette har hjemmel i §§ 69 eller 70. Sak om ærekrenkelse behandles som sak etter nr. 2, selv om den bare gjelder mortifikasjon.»

Påtalereglene for ærekrenkelser fremgår av strl. § 251. I utgangspunktet finner offentlig påtale kun sted etter begjæring fra fornærmede, og offentlig påtale i tillegg finnes påkrevd av allmenne hensyn, se § 251 første ledd. Tilfellene som er nevnt i § 251 andre og tredje ledd krever bare at det foreligger allmenne hensyn.

Uavhengig av hvilken påtaleregel i § 251 som får anvendelse, vil private straffesaker for ærekrenkelser falle inn under strpl. § 402 første ledd nr. 2. 81 Som det fremgår av bestemmelsens andre ledd, omfattes også rene mortifikasjonssaker av første ledd nr. 2.

Straffeprosesslovkomitéen har i Innstilling 1969 s. 118-119 redegjort for bakgrunnen for adgangen til å anlegge private straffesaker. For det første er kontrollhensynet tradisjonelt an­ført til støtte for ordningen, da adgangen til private straffesaker kan forhindre at påtalemyndigheten unnlater å forfølge saker uten tilstrekkelig grunn. Videre kan muligheten for privat sak være et forsvar for påtalemyndigheten idet den kan henvise fornærmede til selv å gå til aksjon dersom vedkommende mener at påtalemyndigheten har tatt feil. Det kan reises spørsmål om disse argumenter har særlig vekt, tatt i betraktning adgangen til klage til overordnet påtalemyndighet, samt adgangen til å klage til Sivilombudsmannen over påtalemyndighetens avgjørelser. 82

Et annet argument som i sin tid nok har vært motiverende for adgangen til privat straffesak, er fornærmedes tilfredsstillelse ved å kunne se at gjerningsmannen blir straffet. 83 Straffeprosesslovkomitéen fremhever imidlertid at dette argumentet har liten vekt, da det er en statsoppgave å påtale lovbrudd. Dessuten kan fornærmedes behov for kompensasjon for eventuell økonomisk skade, avhjelpes gjennom sivilt erstatningssøksmål. 84

Adgangen til private straffesaker kan på den andre siden medføre fare for misbruk av ordningen. Den fornærmede kan gjerne ha problemer med å vurdere hensiktsmessigheten av en straffesak på en like nøktern måte som påtalemyndigheten, og private straffesaker kan endog bli brukt utelukkende for å skandalisere gjerningsmannen. I tillegg vil det selvsagt alltid innebære en belastning for gjerningsmannen å bli dradd til ansvar. Sammenholdt med det lave antall private straffesaker, mente flertallet i Straffeprosesslovkomitéen at adgangen til å reise subsidiær privat straffesak – dvs. saker etter § 402 første ledd nr. 3 – burde oppheves. 85

For øvrig var komitéen også positiv innstilt til helt å avskaffe private straffesaker:

«... Det kan sies å være prinsipielt uriktig at spørsmålet om straff blir avgjort i en strid mellom to private parter. Forutsetningen for en slik endring måtte være at den som er fornærmet ved en ærekrenkelse kunne reise mortifikasjonssak i sivilprosessens former. En slik omlegning vil imidlertid gripe så dypt inn i reglene om rettsvern mot ærekrenkelser at spørsmålet bør diskuteres i sammenheng med straffelovens bestemmelser om ærekrenkelser for øvrig. Ville man helt avskaffe de private straffesakene, ville det også for andre straffebestemmelser være nødvendig å diskutere om dette burde medføre noen endring i påtalereglene. Dette ville føre ut over komitéens mandat, og man nøyer seg derfor med å peke på spørsmålet.» Innstilling 1969 s. 120 andre spalte.

3.9 Fornyet behandling av ærekrenkelsessaker

Dersom ærekrenkelsessaker føres i straffeprosessens former, kan partene kreve fornyet behandling for lagmannsrett hvis det påstås at bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet er uriktig avgjort, se strpl. § 369.

Eventuelt samtykke til fornyet behandling gis av Høyesteretts kjæremålsutvalg, se strpl. § 370 første ledd. Når tillatelse er gitt, innledes den fornyede behandling med at saksøkeren utferdiger stevning for lagmannsretten, se strpl. § 412 første ledd jfr. § 373 første ledd. Det er imidlertid ikke satt noen tidsfrist for når stevningen må inngis til retten. På denne bakgrunn kan saksøkeren drøye med å fremsette stevningen, noe som kan medføre at saksøktes mulighet for å føre bevis for beskyldningens sannhet svekkes.

Ved lov av 11. juni 1993 nr. 80, ble det foretatt omfattende endringer i straffeprosessloven – to-instansbehandling mv. Ordningen med fornyet behandling er opphevet, og i stedet skal alle saker fra første instans kunne ankes til lagmannsretten som andre instans, se strpl. § 306. Lagmannsretten vil ha full kompetanse til å prøve alle sider ved saken, med mindre anken er begrenset til lovanvendelsen, saksbehandlingen eller straffutmålingen. Fristen for å fremsette anke er to uker, se strpl. § 310 første ledd, men slik at fristen løper fra forkynning dersom partene ikke er til stede ved domsavsigelsen, se strpl. § 310 andre og tredje ledd. Mens fornærmede etter de gamle reglene kunne drøye med å fremsette stevningen ved fornyet behandling, er altså dette utelukket etter de nye regler. Dette innebærer at det problemet som er påpekt i Redaktørforeningens forslag punkt 8, er løst.

Fotnoter

1.

For en mer fullstendig oversikt over reglene om ærekrenkelse, vises det til Mæland og Andenæs/Bratholm s. 125-239.

2.

Se nærmere Mæland s. 64-65.

3.

Se nærmere Mæland s. 66.

4.

Se nærmere Mæland s. 69-83 og s. 372-375.

5.

Se nærmere Mæland s. 72-73.

6.

EMK ble ratifisert av Norge 15. januar 1952, og trådte i kraft fra 3. september 1953. FN-konvensjonen ble ratifisert av Norge 23. mars 1976, og trådte i kraft fra samme dato.

7.

Om de nærmere kjennetegn ved den straffbare handling, se Mæland s. 115-125.

8.

Se nærmere Mæland s. 92-110 og Andenæs/Bratholm s. 138-142.

9.

Se også Andenæs/Bratholm s. 143.

10.

Se Andenæs/Bratholm s. 145.

11.

Se nærmere Andenæs/Bratholm s. 148-152.

12.

Om utvidet ytringsfrihet i relasjon til karakteristikker som er ledsaget av sanne og fullstendige premisser, se Mæland s. 345-355.

13.

Se Mæland s. 145-147 og Andenæs/Bratholm s. 153-154.

14.

Nærmere om skyldkravet i forhold til § 247, se Mæland s. 151-156.

15.

Se Andenæs 1989 s. 144. I teorien har man de siste hundre år hatt en omfattende debatt om rettsstridsbegrepets innhold og betydning, se henvisninger i note 9 hos Andenæs 1989 s. 144.

16.

Se Andenæs 1989 s. 142 flg. og Mæland s. 158-160.

17.

Se nærmere Mæland s. 204-205.

18.

Se Mæland s. 161-162.

19.

For en utførlig fremstilling av strl. § 249 nr. 2, se Mæland s. 179-190.

20.

Se nærmere Mæland s. 177-179.

21.

Se nærmere Mæland s. 179.

22.

For en mer utførlig fremstilling av aktsomhetskravet i forhold til strl. § 249 nr. 3, se Mæland s. 213-221.

23.

Se nærmere Mæland s. 214-220 og Andenæs/Bratholm s. 206.

24.

Se nærmere Andenæs/Bratholm s. 208 og Mæland s. 221.

25.

Se også Mæland s. 375-381.

26.

Se nærmere Mæland s. 83-85.

27.

Se Mæland s. 360-369.

28.

Se nærmere Mæland s. 372-375.

29.

Se Mæland s. 145 og s. 326.

30.

Se Mæland s. 145-147 og s. 326 flg.

31.

Se nærmere Mæland s. 330-331.

32.

Se Andenæs/Bratholm s. 184.

33.

Se Rt. 1994 s. 50, samt Mæland s. 337-342 og Andenæs/Bratholm s. 185.

34.

Se nærmere Mæland s. 342-344 og Andenæs/Bratholm s. 186.

35.

Andenæs/Bratholm s. 187 sml. Mæland s. 335-337.

36.

Se nærmere Andenæs/Bratholm s. 192 og Mæland s. 330-331.

37.

Se Andenæs 1994 I s. 25.

38.

Se Mæland s. 435.

39.

Se Andenæs 1994 I s. 25.

40.

For en utførlig fremstilling av reglene om erstatningsansvar ved ærekrenkelser, se Mæland s. 274-306.

41.

Se nærmere Mæland s. 285.

42.

Se Mæland s. 284.

43.

Se nærmere Mæland s. 286-287.

44.

Se også Mæland s. 244-248.

45.

Se SRI 1960 hvor betenkningen fra Heiberg og Bendiksby er inntatt som vedlegg 1.

46.

Se nærmere SRI 1960 s. 14-17.

47.

Se nærmere SRI 1960 s. 24-25.

48.

Se Innst. O. XIX (1963-64) s. 5.

49.

Se SRI 1960 s. 44-45.

50.

Se Grl. § 66 og lov om granskningskommisjonen for granskning av påstander om ulovlig overvåking av norske borgere av 25. mars 1994 nr. 6 § 5. Om de nærmere vilkår for mortifikasjon etter strl. § 253 nr. 1, se Mæland s. 248-252.

51.

Jfr. Rt. 1955 s. 137 (s. 139) – plenumsak, SRI 1960 s. 13, s. 16, s. 19 og s. 34 første spalte, Ot.prp. nr. 49 (1962-63) s. 8, og Innst. O. XIX (1963-64) s. 2. Se også Skeie s. 419 og 423, Skeie II s. 183, Urbye s. 196, Kjerschow s. 628, Mæland s. 252 og Andenæs/Bratholm s. 221-222.

52.

Jfr. Mæland s. 356-382 og Andenæs/Bratholm s. 163-169.

53.

Se Andenæs/Bratholm s. 230 og Mæland s. 255.

54.

Se dog Andenæs/Bratholm s. 227-228 som antar at Trygderetten omfattes av begrepet rettergang.

55.

Et eksempel på at mortifikasjonssak er avvist etter § 253 nr. litra b), finner man senest i Rt. 1993 s. 1438

56.

Nærmere om strl. § 253 nr. 3, se Mæland s. 260-268.

57.

Nærmere om parlamentariske ytringsprivilegier, se Mæland s. 309-325.

58.

Bestemmelsen er utførlig behandlet hos Mæland s. 385-397.

59.

Se nærmere Mæland s. 386-387.

60.

Om den nærmere avgrensning av imøtegåelsesretten, se Mæland s. 387-388.

61.

Se den nærmere behandling hos Mæland s. 388.

62.

Se Mæland s. 389-390.

63.

Se Mæland s. 391.

64.

Se nærmere Mæland s. 391-392.

65.

Se nærmere Mæland s. 392.

66.

Se Mæland s. 230.

67.

Se nærmere Mæland s. 235-236.

68.

Se Mæland s. 238.

69.

Om tilbakekall av beskyldningen i relasjon til § 253 nr. 2, se Mæland s. 258-259.

70.

Se Mæland s. 299.

71.

Se Mæland s. 409-411.

72.

Andenæs/Bratholm s. 238.

73.

Se Mæland s. 412-413.

74.

Mæland s. 411-412.

75.

Se Bratholm s. 325.

76.

Se Mæland s. 413.

77.

Se nærmere Mæland s. 242-243.

78.

Se nærmere Mæland s. 269-270.

79.

Se nærmere Mæland s. 426-427.

80.

Nærmere om påtalereglene, se Andenæs 1989 s. 461-465.

81.

Se Andenæs 1994 II s. 201.

82.

Se Innstilling 1969 s. 119 første spalte. Riktignok fremgår det ikke av straffeprosessloven at det er noen formell klagerett til overordnet påtalemyndighet, men det er helt på det rene at en slik ordning praktiseres, se nærmere Andenæs 1994 I s. 51.

83.

Se Innstilling 1969 s. 119 første spalte.

84.

Se Innstilling 1969 s. 119 første spalte.

85.

Se Innstilling 1969 s. 119 andre spalte.

Til dokumentets forside