NOU 1995: 9

Identitet og dialog

Til innholdsfortegnelse

7 Videregående opplæring

Reform 94 gir nå alle unge mellom 16 og 19 år rett til en treårig opplæring etter grunnskolen. Det er et viktig prinsipp ved dennne reformen at både organiseringen og læreplanene skal gi et bredere yrkesvalg, slik at en elev ikke velger seg bort på et tidlig tidspunkt i livet, eller stenger seg ute fra alternative yrkesveier. Det er bred politisk enighet om likeverdig utdanning for alle som målsetting for vår utdanningspolitikk. Målsettingen er at alle skal ha lik rett til utdanning og opplæring, uavhengig av bosted, kjønn, sosial bakgrunn, etnisk tilhørighet, eller funksjonsdyktighet.(Innst. O. nr. 36 93/94 s.2)

Å arbeide sammen ulike skole-, utdannings- og opplæringstradisjoner har spenninger innebygget i seg både når det gjelder kunnskapssyn og pedagogikk. Innenfor feltet religion og etikk er det en utfordring å hente fram den tradisjonelle fagkunnskapen fra den teoretiske skoletradisjonen så vel som den tause kunnskapen om arbeid og etikk, overlevert og innarbeidet gjennom yrkesopplæringen. Det må klargjøres at religionsfagets og etikkens innholdsside både er til stede, kan suppleres og gjøres til gjenstand for ytterligere refleksjon i hele opplæringen. Utfordringen er også å peke på nye muligheter og veier for å realisere faget og fagets perspektiver i opplæringen.

Generell del av læreplanen for grunnskole, videregående opplæring og voksenopplæring har et felles overordnet perspektiv for utdannings- og opplæringsløpet. Slik er det gitt sentrale føringer for videregående opplæring fra og for området religion og etikk.

I tillegg medfører reformen at flere studieretninger enn tidligere gir generell studiekompetanse. Elever på tre studieretninger: musikk, dans og drama, idrettsfag og allmenne, økonomiske og administrative fag, har religion som obligatorisk fag. Et økende antall unge med annen religiøs bakgrunn enn den kristne er inne i videregående opplæring. Den overordnede målsettingen utfordrer opplæringen i verdier, livssyn, religion og etikk i arbeidet med de enkelte læreplaner.

Fagplanen for religionsfaget er ca. 20 år gammel. Den trenger fornyelse for å møte endringene i skoleverket og i samfunnet rundt. Alt dette er utfordringer til både å vurdere fagets profil og om fritaksparagrafen fra 1974 bør bli stående.

7.1 Faget religion

I slutten av 1950-årene og i 1960-årene ble det arbeidet mye med kristendomskunnskap i fagmiljøene. Fra 1958 ble det mulig å ta universitetsfaget kristendomskunskap som ledd i cand.mag-, cand.philol- eller cand.realgrad ved Universitetet i Oslo, senere ved flere andre læresteder. Tidligere var embetsstudiet i teologi den vanlige lærerutdannelse for gymnas og lærerutdanning. Kristendomsfaget i lærerutdanningen hadde like stort omfang som pedagogikkfaget. Den første faglige-pedagogiske seksjon i daværende Norsk Lektorlag var seksjonen for kristendomslærere (1958). Sentrale personer herfra utarbeidet forslaget til ny fagplan som ble lagt fram av Norsk Lektorlags gymnaskomite i Gymnaset i søkelyset 2, Miljø, Fag, Metode,1964. Dette planforslaget er preget av et ønske om å fornye faget og gi det høyere status. Målsettingen framhever at kristendomskunnskap er et allmenndannende fag som vil føre elevene inn i den kristne kulturarv, og gjennom det fremme deres religiøse og moralske utvikling og bidra til deres personlighetsvekst. Elevene skal også få kunnskap om og forståelse av ikke-kristne religioner. Fagets tidligere emneområder beholdes, samtidig som man ville aktualisere faget og se kristentroen i sammenheng med kulturlivet i fortid og nåtid. Konfesjonskunnskap, religionsfilosofi og religionspsykologi foreslås som nye disipliner. Man ville at faget skulle gi elevene de samme intellektuelle utfordringer som andre gymnasfag og mener deler av pensum ifølge 1935-planen gir lite målbare kunnskaper. Listen over hva elevene skal sette seg inn i under de ulike delemner, er svært pretensiøs. Helt fram til loven av 1974 kom, gjaldt bestemmelsen i skoleloven av 1935: Elever som ikke tilhører statskirken, blir helt eller delvis å frita for undervising, og i tilfelle for eksamen i Kristendomskunnskap når foreldre eller foresatte uttrykker ønske om det. I 1960-årene kom en offentlig debatt om skolens målsetting og om faget kristendomskunnskap. Skulle religion overhodet være et fag i gymnaset, og hvis det skulle være et fag, skulle det være et obligatorisk orienteringsfag eller et konfesjonsforankret kristendomsfag? Gymnasutvalget, som Kirke-og undervisningsdepartementet hadde nedsatt i 1962, foreslo et obligatorisk religionsfag, som skulle gi kunnskap om kristendommen, andre religioner og også gi livsynsorientering. Steenkomiteen foreslo i sin første innstilling (mars 1967) at kjernefagkretsen skulle inneholde religion eller filosofi. I 2-årig kombinert grunnkurs skulle religion ikke være obligatorisk. Dette utløste en intens debatt over flere år hvor de politiske partier deltok aktivt med ulike forslag. Resultatet av den avsluttende behandling i Stortinget ble at faget skulle hete religion og være et konfesjonsfritt orienteringsfag. Det skulle med tilknytning til Den norske kirkes lære orientere om kristendommen og samtidig gi kjennskap til andre religioner og livssyn. Fagkomiteens forslag var et obligatorisk orienteringsfag, men etter benkeforslag i Stortinget, ble det vedtatt å åpne for fritak for medlemmer av ikke-kristne religiøse samfunn. Parallelt med denne politiske debatten ble det i regi av Forsøksrådet arbeidet med fagplaner. Fagplankomiteen som ble oppnevnt høsten 1969, besto av gymnaslærere som ønsket at faget skulle være et obligatorisk orienteringsfag og hete religion. Det første planforslaget hadde levende religioner, konfesjonskunnskap og etikk som de tre fagområder. Dette førte til sterke protester fra flere hold, og etter mange nye forslag og en rekke høringsrunder forelå fagplanen av 1976.

Religion er blant de felles allmenne fag i studieretning for allmenne, økonomiske og administrative fag, med samme status som andre muntlige fag. Timerammen er 3 uketimer (før Strukturkomiteens revisjon organisert som 1-1-1, senere 0-1-2 og nå 0-0-3). Faget teller ved opptak til universiteter og høyskoler. (Religion og etikk har inntil 1994 vært et obligatorisk 25-timers emne i Samfunnslære for elever på to-årig grunnkurs som ikke tok tredje påbygningsår og fikk religion som fag).

Religionsfaget kan karakteriseres som et allmenndannende humanistisk fag på linje med norsk og historie. Faget begrunnes som de nevnte fag ut fra skolens formål, jfr. loven av 1974 om den videregående skoles formål.

Mål for faget:

  • Gjennom arbeidet med faget skal elevane

  • få auka kjennskap til og betre innsikt i det religiøse livet i verda i dag

  • tilegne seg ei djupare forståing av kristendommen

  • lære å kjenne nokre av dei konfesjonelle utformingane av kristendommen

  • utvikle evna til å leva seg inn i, forstå og respektere religiøse og etiske verdiar

  • bli konfronterte med rådande problemstillingar i dagens moral- og livssynsdebatt

  • få drøft og kasta lys over eigne fundamentale livssynsproblem

  • bli stimulerte til varig interesse for og aktiv holdning til livsspørsmål og samfunnsproblem

Målene for religionsfaget viser dets særpreg. Det skal formidle kunnskaper, være holdningsdannende, gi innsikt og opplevelse og være et forum for eksistensiell samtale. Man kan derfor hevde at det bidrar til identitetsdannelsen både hos den enkelte og i samfunnet. Fagplanene av 1976 er rammeplaner med stor valgfrihet selv om det er visse retningslinjer for stoffvalg. Religionsplanen presiserer at stoffet må være aktuelt og meningsfylt for elevene. Framstillingen skal være saklig og slik at de som tilhører de aktuelle religioner, konfesjoner og livssyn, kan vedkjenne seg denne. Samtidig som planen har et visst pluralistisk preg, sies det at man ikke bør unngå å ta opp sannhetsspørsmålet.

Emnelisten er utvidet og inneholder nå:

Under Levande religionar tenker man seg både en religionsfenomenologisk behandling av religiøse fenomen og en sammenhengende behandling av levende religioner. Under Kristendommenskal eleven ha kunnskaper om Bibelen, øving i å tolke tekster og innsikt i ulike bibelsyn. De skal kjenne hovedpunktene i den kristne lære med vekt på de felleskirkelige tanker. Behandlingen av Jesu liv og verk skal stå sentralt. Konfesjonskunnskap skal gi innføring i ulike kristne kirkesamfunn. Under emneområdet Etikk og livssyn forutsettes det at eleven får kjennskap både til livssyn og verdiholdninger. Delområdet etiske omgrep og grunngjevingar innebærer en kortfattet prinsipiell etikk, hvor blant annet menneskets frihet og ansvar, individualmoral og sosialmoral, deskriptiv og normativ etikk er emner. Spesifiseringene av etiske problemområde er svært generell i kommentarene til emnelista, men her behandles ofte emner som gen-etikk, fosterdiagnostikk, abort, eutanasi, samliv, krig-fred, alt etter hva elevene velger. Grunndrag av kristen etikk må være med ifølge retningslinjer for pensum til eksamen.

De tre emneområdene i faget er prinsipielt likestilte selv om det gis adgang til en viss prioritering, som kan føre til noe ulik tidsbruk på disse tre emneområdene.

I drøftingen av fagets innhold har det vært en viss spenning mellom en ren analytisk/historisk tenkemåte og en mer eksistensiell profil. Denne spenningen kan i noen grad ha sammenheng med tradisjoner i de ulike universitetsfag som er basisfag for religionslærere. I målsettingen for religionsfaget er det imidlertid et dialektisk forhold mellom kunnskapstilegnelse og engasjert drøfting av eksistensielle anliggender. Dette er noe som gir faget dets egenart og gjør det interessant for elevene.

7.2 Fritak

Når det gjelder adgang til fritak fra religion, er det tverrpolitisk enighet om å oppheve denne. I innstillingen fra Kirke-og undervisningskomiteen i Innst.O.nr.80 (1992-93) vedrørende behandling av Ot.prp.nr.31 (1992-93) fremkommer det at komitéen enstemmig er innstilt på å oppheve bestemmelsen i lov om videregående opplæring, paragraf 5, om at elever som er medlemmer av ikke-kristne religiøse samfunn etter søknad kan bli helt eller delvis fritatt for undervisningen i religion. Det ble likevel ikke fattet vedtak om lovendring på dette punkt i Stortinget våren 1993. De elevene som går i videregående opplæring, er religiøst myndige, (15 år er myndighetsalder, kfr. barneloven). Det betyr at elevene ikke på samme måten som i grunnskolen, er underlagt forelderretten og foreldrenes myndighet. (Lov om videregående opplæring er dessuten en rettighetslov, men det i grunnskolen i flg. loven dreier seg opplæringsplikt.) Det er med andre ord ikke nødvendig med fritaksrett i faget ut fra foreldreretten. Religonsfaget har dessuten en annen profil enn kristendomsfaget i grunnskolen. Religion er et orienteringsfag, riktignok med tyngdepunkt i kristendommen, men det har ingen formell konfesjonsforankring. Slik utvalget ser det, vil det være en berikelse for arbeidet med faget at elever med ulik livssynsmessig bakgrunn her kan være sammen. På dette trinnet i utdanningsløpet, hvor elevene har nådd en viss modenhet og ervervet større grad av intellektuell åpenhet enn i grunnskolen, mulighet til kritisk distanse og trygghet i eget ståsted, kan kulturmøtet og dialogen fremelskes og berike arbeidet med de emner og områder formålsbestemmelsen og religionsfaget angir. Det eksisterer en bestemmelse om fritaksmulighet helt eller delvis i faget religion, for den som tilhører en annen religion kfr. ovenfor. Hverken prinsipielt eller praktisk skulle det være grunn til fritak i dette faget mer enn i andre orienteringsfag i videregående opplæring. Utvalget mener at fritaksbestemmelsen for faget religion i videregående opplæring bør fjernes. Utvalget anbefaler at departementet tar initiativ til at fritaksparagrafen oppheves.

7.3 Ungdom og livsspørsmålene

Ungdom, uavhengig av studieretningsfag, er opptatt av eksistensielle spørsmål: om tvil og tro, mening og meningsløshet, liv og død, kjærlighet og hat, lidelse og forsoning. Samtidig er videregående opplæring et møtested for unge med ulik religiøs og livssynsmessig forankring. Skolen har sin fagkanon som strukturerer kunnskapen om livsvirkeligheten, preget av kristen tro og tradisjon, opplysningstidens idealer og akademiske tradisjoner. Når elevene er kommet til det tredje året i videregående opplæring er de mottagelige for flere måter å nærme seg livsvirkeligheten på; både vitenskapelige, religiøse, filosofiske og estetiske. Et flerfoldig perspektiv vil gi mulighet for en dypere livstolkning og syn for en rikere livsutfoldelse. Det vil også reflektere et mer helhetlig menneskesyn som ikke bare setter fornuften i høysetet, men som innser at det finnes flere erkjennelsesformer. Å bringe elevene inn i dette spenningsfeltet og gi dem mulighet til å reflektere over tro, viten, troens uttrykksformer, etikkens grunnlag, motivasjon og forpliktelse, gir religionsfaget dets særpreg.

Utvalget mener at det er nødvendig at alle studieretninger etter hvert får en obligatorisk religionsundervisning .Omfanget av denne undervisning må tilpasses de mulighetene de enkelte studieretningene har, praktisk og timeplanteknisk.

7.4 Ulike studieretninger - ulike utfordringer

Studieretninger som gir generell studiekompetanse

Generell del av læreplanen for grunnskole, videregående opplæring og voksenopplæring gir selvsagt utfordringer og føringer for alle fag innen videregående opplæring. I studieretning for allmenne, økonomiske og administrative fag kan noen av utfordringene ivaretas i et fornyet religionsfag. Imidlertid skal perspektivene komme til uttrykk i alle fag, og utfordre den tradisjonelle fagkanon med hensyn til menneskesyn, virkelighetsoppfatning, verdigrunnlag og etikk.

Utvalget vil minne om at religionslærerne med sin faglige ballast er en ressurs for et kollegium i skolens indre dialog i arbeidet knyttet til den generelle delen av læreplanen og når det gjelder å aktualisere denne i fagene og prosjektarbeider i skolen.

Utvalget mener at religion i videregående opplæring fortsatt bør være et allment orienteringsfag. Faget må ha både substans og struktur fra kristendomskunnskap, religionsvitenskap, filosofi og etikk. Som del av den akademiske tradisjon, må faget bidra til en kritisk holdning i møte med et mangfold av religiøse, filosofiske og livssynsmessige strømninger. Det er viktig at faget blir et sted for dialog, med religion og etikk som sentrale felt. Dette bør klargjøres i målene i læreplanene for fagene. Undervisning med en religionsvitenskapelig innfallsvinkel bør suppleres med flere perspektiver, slik at elevene kan forstå hva religion betyr for enkeltmennesker og i samfunnssammenheng. Faget skal både være et religionsfag og et etikkfag.

Religionenes og livssynenes kunnskapsinnhold må også være en del av faget. Elevene må møte materiale fra normative kildedokumenter (Bibelen, Koranen, Talmud osv.) og fra religionenes historie, som gir dem kjennskap til og fornemmelse av hva som er sentralt i religionenes og livssynenes trosinnhold. Spørsmål om hva som sant og riktig må tematiseres. Da kan elevene ha mulighet til medopplevelse og kritisk stillingstagen.

I den aktuelle samfunnssituasjon med et stort religiøst mangfold, bør ikke faget bare ha en religionshistorisk tilnærming. Religion som levet liv i samfunnet i dag, må også være tema i religionsfaget. Faget må imøtekomme de unges behov for drøfting av spørsmål i et eksistensielt perspektiv og gi stoff til livsorientering og livstolkning. Etikkens prinsipielle, eksistensielle og aktuelle områder må være en vesentlig del av faget. Et fremtredende trekk i tiden er et høyt konfliktpotensiale i samfunnet. Blant annet derfor må en i religionsfaget bruke dialog som metode. Innholdsmessig vil faget ha en tredeling, med ikke-kristne religioner, kristendommen og filosofi, livssyn og etikk.

Også for faget i videregående opplæring bør en hente inspirasjon fra den fornyelse faget gjennomgår i grunnskolen. Disse perspektivene bør komme til uttrykk i læreplaner, metodiske veiledninger, undervisning og lærebøker for videregående opplæring.

Utvalget vil gjøre oppmerksom på at faget er egnet i et flerfaglig perspektiv, både når det gjelder innhold og metoder. Et rikt stofftilfang kan levendegjøre faget (religion i livet og kunsten i vid forstand). Faget har også et kritisk potensiale inn mot dagens samfunn (økologi, økonomi, forskning, reklame, forbruk, idrett, underholdning mm).

Utvalget anbefaler at religion i videregående opplæring fortsatt bør være et allment orienteringsfag. Faget må inneholde kunnskapsstoff fra kristendomskunnskap, religionsvitenskap, filosofi og etikk. Som del av den akademiske tradisjon må faget bidra til en kritisk holdning i møte med et mangfold av religiøse, filosofiske og livssynsmessige strømninger. Det er viktig at faget blir et sted for dialog, med religion og etikk som sentrale felt.

Yrkesfaglige studieretninger

Etikk og religion er ikke et eget fag i yrkesfaglige studieretninger. For de yrkesfaglige studieretningene blir det derfor viktig å se hvordan innholdselementer fra et fag kan integreres i en rekke fag, og tilrettelegge for dette helt praktisk. Det er også aktuelt å vurdere om emnene i religion og etikk skal ivaretas ved å organisere et eget religionsfag for flere av de yrkesfaglige studieretningene.

Utvalget vil minne om at yrkesfagene i laugstradisjonen er bærere av spesielle tradisjoner når det gjelder yrkesetikk, selv om dette ofte har form av taus kunnskap. Å gjøre jobben skikkelig og til rett tid er og har vært et grunnleggende prinsipp når det gjelder yrkesutøvelse. Yrkesfagene oppfordres til å ta spesielt vare på slike tradisjoner, og også dele av denne erfaringen overfor fag med en mer akademisk etisk tradisjon. Ikke minst med tanke på fremtidig yrkesutøvelse, blir det viktig at elevene og lærlingene får høy etisk kompetanse som har røtter i laugstradisjonene.

Generell del av læreplanen ligger til grunn for all videregående opplæring. Når målsettingen søkes realisert i opplæringens hverdag, skjer det for yrkesfaglig studieretning på to måter:

Utvalget erfarer at etikk og livssyn ikke kommer tydelig nok frem i læreplanene for fagene, og at forpliktelsen til å arbeide med etikk og livsspørsmål i fagene dermed svekkes. Arbeidet med dette området kan i tillegg oppleves som et fremmedelement i fagstoffet, og ofte er man usikker på hvordan undervisning i etikk og eksistensielle spørmål skal ivaretas i opplæringen. En står dermed overfor en sammensatt utfordring. At noen deler av faget ivaretas i læreplaner for spesielle fag, mens andre deler i metodiske veiledninger, sikrer ikkeelever og lærlinger opplæring i religion og etikk fordi læreplaner og metodiske veiledninger har ulik formell status. I tillegg kommer at læreplanene i ulik grad sikrer den overordnede målsetting fra generell del av læreplanen for grunnskole, videregående opplæring og voksenopplæring. For at målsettingen ikke bare skal bli fagre ord, er det imidlertid, som en god begynnelse, overmåte viktig at det arbeides med en metodisk veiledning i etikk, og at denne fremtrer som relevant og gjennomførbar.

I tillegg vil utvalget hevde at i enkelte studieretninger vil arbeidet med religion,etikk og livssyn være en vesentlig byggesten til forståelse av mennesket og fagfeltet. Helse- og sosialfag kan nevnes som eksempel.

For studieretningen for helse- og sosialfag anbefaler utvalget at departementet tar initiativ til utarbeidelse av læreplaner for et religionsfag tilpasset nettopp denne studieretningen. Vekten bør legges på de trekk ved ulike livssyn som har klarest konsekvenser for synet på liv, helse og menneskelige relasjoner.

Også i teknologiske fag må mennesket og livsvirkeligheten, livsmiljø m.m. være et viktig tema. Det påhviler skolemyndighetene å sørge for at de overordnede målsettingene også ivaretas i opplæringen i bedrift. Utvalget mener at det bør arrangeres kurs som hever bevissthetsnivået og refleksjonen om denne siden av opplæringen, samt gir instruktørene redskap til å ivareta oppgaven.

Det er også viktig at sider ved generell del av læreplanen for grunnskole, videregående opplæring og voksenopplæring i så stor grad som mulig overrisler de enkelte læreplaner for fagene. Lærene og instruktørene bør formelt forpliktes til at elevene og lærlingene skal gis tilbakemeldig eller vurderes mot alle målene i læreplanene, også mål som gjelder etikk.

Utvalget mener at det bør vurderes om ikke de momenter av prinsipiell art som er nevnt ovenfor på sikt må få praktiske konsekvenser i form av tydelige målformuleringer i læreplanene. For arbeidet med målsettingen i læreplanens generelle del anbefales kurs og kursmateriell for lærere og instruktører som arbeider med opplæring i bedrift.

Til dokumentets forside