NOU 1995: 9

Identitet og dialog

Til innholdsfortegnelse

1 Mandatet

Bakgrunn

Religionens plass i det norske samfunnet er på samme tid fast og foranderlig. En tusenårig kirketradisjon møter nå religiøst mangfold og raske kulturelle skiftninger. Dette stiller opplæringen overfor nye oppgaver og gir den nye dimensjoner.

Selv om Norge i internasjonal sammenheng fortsatt er et svært homogent samfunn, er innslaget av fremmede kulturer og av religiøs og livssynsmessig variasjon økt. I enkelte klasser har et flertall av elevene en annen religiøs bakgrunn enn den kristne (det vil si den evangelisk-lutherske). Det bygges moskeer, templer, kirker og synagoger, og det religiøse og livssynsmessige mangfoldet øker. I denne utviklingen ligger kimen til større og rikere fellesskap, men også til konflikt. Også innen det norske samfunnet skjer det store og raske endringer: Den teknologiske utviklingen stiller befolkningen overfor nye moralske veivalg, livet preges blant annet av at tilbudene langt overgår behovene. Det rugges ved etablerte sannheter og gamle institusjoner. For barn og unge kan endringene og de hurtige skiftene gi et inntrykk av moralsk relativisme. Når rett og galt eller takt og tone ikke i samme grad er gitt eller delt, blir mange barn og unge overlatt til sin egen etiske famling. Barn og unge utsettes for mange og kryssende impulser, med en overflod av informasjon, og med trykk fra hele verden mot den lokale og nasjonale kultur. De unge utsettes dermed også for mangfoldige og motstridende verdipåvirkninger. Dette forsterkes av tendenser til sekularisering og pluralisering, hvor tro, religion og kirke ikke utgjør noe enhetlig eller entydig bilde.

Skolen er en møteplass der alle kan komme sammen. Elevene lærer å leve med forskjeller, samtidig som opplæringen gir elevene overgripende og samlende referanserammer, og inviterer til å bygge en felles plattform for forståelse og allmenndannelse. Utfordringen opplæringen står overfor blir dermed todelt:

  • Opplæringen skal la barn og unge møte en felleskultur, og la dem innforlives i nasjonal kultur og historie, der kristendommen har hatt en helt sentral plass. Elevene skal møte trygghet i tradisjon, med felles holdpunkter og referanserammer. Opplæringen skal gi verdier å orientere livsførselen og ordne samfunnet etter. Også nykommerne i Norge må få del i de felles referanserammene, for ikke å bli fremmedgjorte i den nye kulturen.

  • Opplæringen skal møte mangfoldet hos elevene med mangfold i undervisningen. Den må fremme toleranse, og gi forståelse og kunnskap om det som skiller såvel som det som forener elevene, på tvers av kulturelle og religiøse grenser. Opplæringen skal baseres på respekt for elevenes bakgrunn og hjemmenes ønsker.

Denne todelte utfordringen er i særlig grad rettet mot kristendomskunnskap, livssynskunnskap og annen religions- og livssynsundervisning i grunnskolen og mot religionsfaget i videregående opplæring. Kristendomsundervisningen i skolen har sin opprinnelse som en viktig del av kirkens dåpsopplæring. Den første loven om konfirmasjonsundervisning og den første skoleloven kom begge på 1730-tallet. I dag er ikke lenger kristendomsundervisningen kirkens dåpsopplæring, men båndene til kirken er fortsatt sterke.

I Læreplan for grunnskole, videregående opplæring og voksenopplæring, generell del, legges det stor vekt på at elevene skal oppdras i de verdier samfunnet er basert på, vår kulturelle og moralske tradisjon, og at elevene skal være fortrolig med den kristne arv og ha kjennskap til andre religioner og livssyn. I læreplanen heter det blant annet:

Oppfostringen skal baseres på grunnleggende kristne og humanistiske verdier, og bære videre og bygge ut kulturarven, slik at den gir perspektiv og retning for fremtiden. Synet på menneskets likeverd og verdighet er en spore til stadig på nytt å sikre og utvide friheten til å tro, tenke, tale og handle uten skille etter kjønn, funksjonsevne, rase, religion, nasjon eller posisjon. Dette grunnsyn er en varig kilde til endring av samfunnet for å bedre menneskenes kår. [...] De kristne og humanistiske verdier både fordrer og befordrer toleranse og gir rom for andre kulturer og skikker. De begrunner den demokratiske rettsstat som rammen rundt jevnbyrdig politisk deltakelse og debatt. De framhever nestekjærlighet, forbrødring og håp, vektlegger muligheten for framgang gjennom kritikk, fornuft og forskning, og betoner at mennesket selv er en del av naturen ved sin kropp, sine behov og sine sanser. Den kristne tro og tradisjon utgjør en dyp strøm i vår historie - en arv som forener oss som folk på tvers av trosretninger. Den preger folkets livsnormer, forestillingsverden, språk og kunst. Den binder oss sammen med andre folkeslag i ukens rytme og årets høytider, men lever også i våre nasjonale særdrag: i begreper og bekjennelser, i byggeskikk og musikk, i omgangsformer og identitet. Vår kristne og humanistiske tradisjon legger likeverd, menneskeretter og rasjonalitet til grunn. Sosial framgang søkes i fornuft og opplysning, i menneskets evne til å skape, oppleve og formidle. <......> Opplæringen må altså klarlegge og begrunne etiske prinsipper og regler. Disse kan anskueliggjøres med utgangspunkt i Bibelen, men også ved eksempler fra andre religioner, fra historie, fortellinger og biografier, fra sagn, lignelser, myter og fabler. Elevene må få treffe valg som prøves mot de normer skolen og samfunnet bygger på. Og skolens ansatte bør foregå med sitt eksempel. Det må være et tett samspill mellom fostringen i hjemmene, skolens opplæring og i samfunnet som omgir den.På mange måter forsterker læreplanen opplæringens religiøse og moralske rolle, med vekt på tradisjon og arv og på toleranse. Dette gjenspeiles i den generelle del av læreplanen og er ivaretatt i eksisterende fagplaner for og undervisningen i kristendomskunnskap, livssynskunnskap og i annen religions- og livssynsundervisning i grunnskolen. For videregående opplæring er det ivaretatt både i religionsfaget og ved at det er lagt stor vekt på etiske og verdimessige spørsmål i læreplanene for fagene.

Grunnskolen:

I dag gir kapittel 37 i M-87 generelle retningslinjer for undervisning i annen religions- og livssynsundervisning, som et tilbud til elever som er fritatt fra kristendomskunnskap og ikke ønsker alternativ livssynskunnskap. Undervisningen etter kap. 37 kan gis i regi av kommunen eller eget tros- eller livssynssamfunn. Når antallet elever med en annen religiøs bakgrunn øker, øker også det antall elever som kan utløse tilskudd til annen religions- og livssynsundervisning. Departementet har i dag ingen konkret oversikt over hvilket tilbud elevene som verken har kristendomskunnskap eller livssynskunnskap får. Disse elevene får i liten grad opplæring i kristen tro og tradisjon, slik felles generell del av læreplanen fastslår at de skal ha.

Videregående opplæring:

I videregående opplæring gis det undervisning i religion for elever på studieretningene for allmenne, økonomiske og administrative fag, idrettsfag og musikk, dans og drama. Undervisningen skal også omfatte andre religioner og livssyn enn det kristne. Etter Reform 94 vil flere elever få religionsundervisning. Dessuten legges det vekt på de etiske aspekter i alle læreplaner, også de yrkesfaglige.

Lærerutdanning:

I allmennlærerutdanningen gis det et obligatorisk kurs (tilsvarende 5 vekttall) i kristendomskunnskap med livssynsorientering. Dette er fastsatt i Rammeplan fra 1992.

Grunnskole, videregående opplæring og lærerutdanning:

Opplæringens rolle i dette bildet blir særlig viktig, ikke minst knyttet til prinsippet om enhetsskolen:

  • opplæringen er et felles møtested for alle elever, uansett bakgrunn

  • opplæringen er den viktigste institusjon for bygging av et felles kunnskaps-, kultur- og verdigrunnlag i befolkningen

  • opplæringen er bærer av verdier som kan uttrykkes i begreper som likestilling, toleranse og mangfold

  • opplæringen formidler kulturarv og tradisjon. Både kristendomskunnskap og livssynskunnskap og religionsfaget er avgjørende når opplæringen skal ivareta disse oppgavene. Det er viktig å få en samlet oversikt over hvordan denne opplæringen fungerer, og ikke minst utrede hvordan helhet og sammenheng blir ivaretatt gjennom hele utdanningsløpet, fra grunnskole til lærerutdanning.

På dette grunnlag gjennomføres følgende tiltak:

  • det foretas en områdevurdering av kristendomskunnskap, livssynskunnskap og utdanningssystemet.

  • det opprettes et utvalg som blant annet skal fremme forslag til hvordan denne opplæringen best kan utformes og gjennomføres i fremtiden

Områdevurdering

Områdevurderingen skal ta utgangspunkt i blant annet:

  • Statistikk over antall elever med ulike tilbud

  • Statistikk over elevenes tilbud og tilhørighet (religiøs, livssynsmessig, kulturell etc.)

  • Kartlegging av hvilke tilbud elever og foreldre foretrekker

  • Kartlegging av hvilke tilbud innen livssynskunnskap og annen religionsudervisning som gis i kommunene (gjelder grunnskolen)

  • Kartlegging av ressursbruk, lærerkompetanse, lærebokdekning etc.

  • En sosiologisk undersøkelse av hvordan elever og studenter på ulike trinn ser på tilbudet i disse fagene, hvilke metoder og innhold som fenger etc. Denne kan også omfatte en kartlegging av elevers og foreldres ønsker, erfaringer og behov. Dette gjelder også dem med en annen religiøs bakgrunn enn den evangelisk-lutherske.

  • En kort oversikt over hvordan fagene er organisert og utformet i andre nordiske land.

Deler av arbeidet kan baseres på GSI- og VSI-data.

Arbeidet iverksettes i løpet av september 1994 og beregnes ferdig til januar 1995.

Utvalgets mandat

Utvalget skal, med utgangspunkt i grunnskolens formålsparagraf og generell del av læreplan for grunnskole, videregående opplæring og voksenoplæring

  • vurdere opplæringen i kristendomskunnskap, livssynskunnskap og religion i grunnskole, videregående opplæring og lærerutdanning

  • legge særlig vekt på sammenheng og progresjon i utdanningsløpet

  • gi en oversikt over den historiske utviklingen kristendomskunnskap, livssynskunnskap og annen religionsundervisning og i religionsfaget

  • vurdere endringer i samfunnsutviklingen, demografi, religiøs tilknytning etc. og mulige konsekvenser for undervisningen

  • vurdere dagens innhold i fagene (kan gjelde både kristendomskunnskap, livssynskunnskap, religion, samfunnsfag/o-fag og norsk som alle inneholder lærestoff knyttet til religion og livssyn)

  • fremme forslag til hvordan opplæringen kan

  • -gi alle barn og unge innsikt i og forståelse for kristen tro og tradisjon og kulturarv

  • -gi innsikt i og forståelse for andre religioner og livssyn, og øke ferdighetene i dialog mellom livssyn

  • legge særlig vekt på hvordan lærestoffet kan levendegjøres og fenge på ulike alderstrinn

  • vurdere og analysere viktige sider ved innhold i og organisering av fagene - som en form for tilstandsbeskrivelse

  • vurdere hvordan undervisningen i fagene kan utvikles og forbedres

  • peke på muligheter knyttet til metoder, læremidler etc.

  • gi innspill til premisser for utforming av læreplaner i fagene

  • utvalget skal vurdere sider ved og ulike argumenter for en fremtidig organisering av fagene, men uten å ta stilling til en bestemt fagstruktur

Utvalget skal ikke være ansvarlig for gjennomføringen av en områdevurdering av kristendomskunnskap, livssynskunnskap og annen religions- og livssynsundervisning (grunnskolen), religionsundervisning (videregående opplæring) og kristendomskunnskap med livssynsorientering (lærerutdanningen), som en del av arbeidet med et nasjonalt system for vurdering- og tilbakerapportering. Imidlertid kan utvalget ta utgangspunkt i resultatene fra områdevurderingen, etter hvert som de etableres.

Utvalget nedsettes i august 1994, slik at den kan basere deler av arbeidet på resultater fra områdevurderingen. Utvalget vil også forholde seg til læreplanmalen for grunnskolen og videregående opplæring. Utvalgets rapport avlegges i mars 1995. Sekretariat for utvalget legges til KUF.

Utvalgets medlemmer:

Erling Pettersen, Institutt for Kristen Oppseding, leder

Otto Krogseth, Institutt for kulturstudier, Universitetet i Oslo

Gunhild Hagesæther, Norsk lærerakademi, Bergen

Trond Herland, Bjølsen skole

Even Fougner, Borg bispedømme

Ingeborg Tveter Thoresen,Høgskolen i Vestfold

Inge Eidsvåg, Nansenskolen, Norsk Humanistisk Akademi

Long Litt Woon, Kommunal- og arbeidsdepartementet

Ola Moe, Statens utdanningskontor i Sør-Trøndelag

Til dokumentets forside