NOU 1995: 9

Identitet og dialog

Til innholdsfortegnelse

8 Lærerutdanning

Lærerens og veiledernes fagkunnskap er nødvendig når de unges egne erfaringer skal omsettes til innsikt. Den gode lærer kan sitt fag - sin del av vår felles kulturarv. <..> Faglig kompetanse er nødvendig for at en lærer skal være trygg og ikke bli usikker og engstelig når elevene stiller spørsmål og venter svar. Kyndighet gjør at en lærer kan makte å sette stoffet i perspektiv og møte både elever og kolleger med åpenhet og frisinn. Å kunne gi forklaringer og eksempler tilpasset hver enkelts forutsetning og ståsted, krever systematisk og bred kunnskap om et felt. [...] Elevenes hug til å prøve seg må møtes av lærere med en fortellerglede og meddelelsesevne som vedholder de unges lyst til å komme videre. Lærerne må vise vei til ferdigheter som er innen rekkevidde og til stoff som er overkommelig. Og de må være forbilder: Ved sitt engasjement og sin entusiasme må de gi elevene trang til å ta etter og våge seg utpå. [...] Lærernes viktigste læremiddel er dem selv. Derfor må de tore å vedkjenne seg sin personlighet og egenart, og fremtre som robuste og voksne mennesker for unge som skal utvikles følelsesmessig og sosialt. Fordi lærerne er blant de voksne personer som barn og ungdom får mest å gjøre med, må de våge å stå fram tydelig, levende og bevisst i forhold til den kunnskap, de ferdigheter og de verdier som skal formidles. Lærerne må være så nære som personer at barn og unge kan stole på og snakke åpent med dem. De må kunne tenne og fortelle, men også tilrettelegge, gi struktur og føringer for unge under læring og på søking.

Læreplan for grunnskole, videregående opplæring og voksenopplæring - generell del, s. 20-22

Generell del av læreplanen for grunnskole, videregående opplæring og voksenopplæring understreker at lærere skal være forbilder. Dette er særlig knyttet til deres evne til å undervise slik at det fenger elevene, fortelle med glød og ha en meddelsestrang som river elevene med. Den profesjonelle lærer som engasjert voksenperson er viktig i barn og unges liv og for deres læring. Dette gjelder undervisning generelt og langt fra bare i kristendomskunnskap, livssynskunnskap og religion. Lærerutdanningen for både grunnskole, videregående skole og fagopplæring bør utformes slik at læreren og instruktøren best mulig er i stand til å fungere som et forbilde og en engasjert voksen.

Lærerprofesjonaliteten, med sine spesielle yrkesetiske utfordringer, medfører forpliktelser overfor elevene, faget og læreplanene. Læreren må avklare eget ståsted og være klar og ryddig i forhold til dette. Profesjonaliteten medfører også ryddighet knyttet til personlig engasjement og innlevelse, ikke minst i kristendoms-, livssyns- og religionsfaget. Læreren må være lojal overfor faget, dets profil og innhold.

I alle skoleslag skal læreren være lærer.Den profesjonelle lærer skal i kristendomskunnskap, livssynskunnskap og religion - som i andre fag - vise innlevelse og engasjement, evne til både selv å bli revet med og til å rive andre med seg. Læreren skal være personlig, og kunne vedkjenne seg sitt eget syn, men uten å stå som personlig garantist for det livssyn som presenteres, eller øve press på elever som har en annen oppfatning. Læreren skal skape en forståelse av religionen også blant dem som selv ikke er religiøse, og kunne bidra til selvforståelse hos dem som selv er det.

8.1 Allmennlærerutdanning

Allmennlærerutdanning omfatter pedagogisk teori (10 vekttall) og praksis (16-18 uker) og utdanning i undervisningsfagene (70 vekttall). Alle studentene skal ha Pedagogisk teori og praksis, Matematikk, Norsk, Natur, samfunn og miljø og minst ett praktisk-estetisk fag. Fem vekttall i Kristendomskunnskap med livssynsorientering er også obligatorisk, selv om studenter som av overbevisningsgrunner ikke ønsker å delta i undervisning i faget eller selv å undervise i kristendomskunnskap i grunnskolen, kan fritas etter grunngitt søknad (Rammeplan for 4-årig allmennlærerutdanning, s. 39). Det er ikke forutsatt at disse studentene skal delta i den delen av faget som gjelder livssynskunnskap. Det finnes heller ikke noen rammeplan for et eget livssynsfag i Rammeplan for 4-årig allmennlærerutdanning (1994).

Utdanningen i de enkelte fagene i lærerutdanningen skal være vinklet mot arbeidet i skolen, og den fagmetodiske opplæringen er lagt til hvert enkelt fag. Praksis er også knyttet til fagene. En student som er fritatt fra kristendomskunnskap med livssynsorientering, vil altså ikke få metodikk, og normalt heller ikke praksis i kristendoms- eller livssynskunnskap.

Det eneste alle studentene er sikret på dette feltet, er det som er tatt med i pedagogisk teori. Et av hovedemnene i dette faget er Skolens oppgaver og innhold. Her skal Det legges vekt på å se hvordan skolens verdier og overordnede mål omsettes i det praktiske arbeidet i skolen. Et av av delemnene her er Skolens oppgave, mål og verdigrunnlag og delemnet Kulturmangfold i skolen under hovedtemaet Skolen som lærings- og oppdragelsesmiljø er de mest presise formuleringen med innhold fra det området dette utvalget tar opp.

Natur, samfunn og miljø kunne vært et fag som tok opp i seg kristendomsfaglige momenter, ikke minst fordi en i samfunnskunnskap i grunnskolen skal gi en oversikt over andre religionar og livssyn og arbeidet for fred og skjønsemd mellom nasjonane(Grunnskolelovens paragraf 7.4). Kristendomskunnskap er imidlertid ikke av de såkalte regifagene i Natur, samfunn og miljø, selv om et av målene er at studentene skal tilegne seg innsikt i etiske spørsmål som gjelder natur- og ressursforvaltning og utvikle holdninger og atferdsmønstre som kan bidra til bevaring av og en mer rettferdig fordeling av ressursene.

Dette betyr at studenter som innvilges fritak fra faget Kristendomskunnskap med livssynsorientering, kan gjennomføre allmennlærerutdanning uten såvel fagmetodikk som praksis i kristendomskunnskap og andre religioner og livssyn. De vil riktig nok få med i sin utdanning noe om konsekvensene av skolens verdier og mål, men ha små forutsetninger for å vite hva begrepet kristen står for i formålsparagrafen. Ikke minst gjelder dette studenter som også har vært fritatt fra kristendomskunnskap i grunnskolen og religion i videregående opplæring. De vil ha lite eller intet kjennskap til kristendommen. Dersom de i grunnskolen heller ikke har benyttet seg av et alternativt tilbud, vil de også mangle kunnskap om andre religioner og livssyn og om grunnleggende etiske spørsmål. De vil dermed mangle kjennskap til kristendommen i og for seg, og kunnskaper som er nødvendig for å undervise i andre fag, som norsk, samfunnsfag og musikk.

Faget Kristendomskunnskap med livssynsorientering

I fagplanen for Kristendomskunnskap med livssynsorientering står det at studiet starter på et nivå som tilsvarer at studentene har faget religion fra allmennfaglig studieretning i videregående skole(s. 117). Det synes imidlertid som om dette i mange tilfeller er vanskelig å gjennomføre. En av grunnene er at noen av elevene kan ha vært fritatt både fra kristendoms- og livssynskunnskap i grunnskolen (grunnskoleloven § 13 nr.9) og fra religion i den videregå-ende skolen (lov om videregående opplæring § 5 tredje avsnitt). Det er positivt at undervisningens startnivå er presisert, men det burde også vært presisert at undervisningen forutsetter at studentene kjenner dette lærestoffet. Dersom store deler av undervisningen må benyttes til å gi innføring i stoff som skulle vært kjent, men som på grunn av elevenes ulike bakgrunn ikke er det, kan de fem vekttall fordelt på to fag komme til å gi en formell kompetanse, men uten å gi noen reell kompetanse. I fagplanen står det at Den obligatoriske studieenheten skal i første rekke kvalifisere for undervisning i kristendomskunnskap i grunnskolen. Videre heter det at enheten også bidrar til å kvalifisere for faget livsynskunnskap og for religions- og livssynsemner i orienteringsfag og samfunnsfag(s. 118). Dette bekrefter at de som er fritatt fra faget, ikke får dekket dette området i sin lærerutdanning.

Faget Kristendomskunnskap med livssynsorientering består av delene bibelkunnskap, kristendommens historie, kristen tro og livstolkning, religion og livssynskunnskap, etikk og fagdidaktikk. I tillegg kommer praksis i grunnskolen. Med fem vekttall vil dette bety en overfladisk behandling av stoffet. For elever som ikke på forhånd har en rimelig god bakgrunn i faget, vil det være så godt som umulig å nå et tilfredsstillende nivå for undervisning i fagfeltet. Utvalget mener at det i hovedsak må settes inn to tiltak for å bøte på dette. For det første må studentene skaffes en enkel tilgang på det kunnskapsstoffet de ikke har tilegnet seg i sin tidligere skolegang, slik at ikke undervisningstiden i lærerutdanningen må benyttes til å gi elementær innføring i stoff studentene burde kjenne.

Utvalget anbefaler at det utarbeides en samling av sentralt lærestoff knyttet til kristendommen, andre religioner, livssyn og grunnleggende etiske, filosofiske og verdimessige spørsmål. Det forventes at studenter som i sin tidligere opplæring har hatt fritak fra fagfeltet eller av andre grunner ikke kjenner dette stoffet, setter seg inn i det.

For det andre må lærerutdanningen legge til rette for at flere studenter velger utdanning i fagfeltet ut over den obligatoriske 5-vekttallsenheten. Lærerutdanningen må legge til rette for at flere studenter velger den andre 5-vekttallsenheten i kristendomskunnskap med livssynsorientering. Dette vil gjøre det mulig for dem senere å velge 10-vekttallsenheten, slik at de samlet kan få en 20-vekttalls utdanning i fagfeltet i sin lærerutdanning.

Utvalget anbefaler at flere institusjoner styrer sine ressurser i retning av et utvidet tilbud i fagfeltet, og at flere studenter motiveres til faglig fordypning, slik at de kan få henholdsvis en 10-vekttalls eller 20-vekttalls utdanning i faget.

Lærerdekning i grunnskolenßStatens lærerkurs gjennomførte i 1994 en undersøkelse på oppdrag fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet om kompetansen i ulike fag blant lærere i grunnskolen. Undersøkelsen viste at kristendomskunnskap kom dårligst ut når det gjaldt lærere på ungdomstrinnet med enten 1/2-års, ett års eller faglærerutdanning i fag de underviste i:

Tabell  Tabell 8.1 Lærere med utdanning av omfang 1/2 år, ett år eller med faglærerutdanning i det fag de underviser i.

Fag Antall Prosent
Kristendomskunnskap 2004 37,3
Norsk 4589 63,9
Samisk 28 65,1
Matematikk 3749 59,1
Engelsk 4613 79,0
Samfunnsfag 4249 68,0
Naturfag 3347 74,3
Musikk 1540 71,0
Forming 2727 75,5
Kroppsøving 3045 63,8
Heimkunnskap 1406 61,7
Tysk 1740 79,6
Fransk 416 85,2

Utvalget mener at utdanningsnivået innen fagområdet er utilfredsstillende, og anbefaler at departementet iverksetter tiltak for å styrke kompetansen for lærere i kristendomskunnskap og livssynskunnskap i grunnskolen.

Fagets innhold

Å dekke et så omfattende område som kristendomskunnskap med livssynsorientering når omfanget er fem vekttall, betyr at en vil komme til å bevege seg på overflaten. Når en i tillegg skal dekke deler av samfunnsfag, og ta opp temaer som gir en konkretisering av skolens verdimessige basis, blir oppgaven enda vanskeligere å løse. Utvalget viser til forslaget om at flere studenter bør oppfordres til å ta fordypning i fagfeltet. Utvalget viser også til forslaget om at undervisningen må forutsette et bestemt startnivå for studentenes kunnskaper, og at studenter uten den nødvendige bakgrunn i faget må sette seg inn i lærestoffet på forhånd.

En styrking av faget Kristendomskunnskap med livssynsorientering i lærerutdanningen er av av avgjørende betydning for de forslag utvalget fremmer og for realiseringen av kommende læreplaner for kristendomskunnskap og livssynskunnskap. En slik styrking vil kunne skje gjennom en innskjerping av kravene til forkunnskaper og ved at elementer som vil styrke feltet totalt tas opp i andre fag i lærerutdanningen.

Utvalget ser fem vekttall som en snever ramme for utdanningen i Kristendomskunnskap med livssynsorientering. For å gi grunnskolefagene kristendomskunnskap og livssynskunnskap en reell mulighet for faglig fornyelse, anbefaler utvalget at en prøver å finne en løsning som gjør det mulig å styrke faget i allmennlærerutdanningen.

Alle forslag nedenfor tar utgangspunkt i at undervisningen i kristendomskunnskap med livssynsorientering må baseres på arbeidet med fornyelse av faget i forbindelse med grunnskolereformen.

Undervisningen i grunnskolen forutsetter stor grad av tverrfaglighet. Dette speiles i grunnskolens læreplaner og må også speiles i lærerutdanningen. Elementer fra fagene i grunnskolen må inngå i flere av fagene i allmennlærerutdanningen.

Utvalget anbefaler at følgende vektlegges i andre fag:

  • Pedagogikk:filosofi, menneskesyn, etikk

  • Norsk: norrøn mytologi, bibelen som litterær genre, fortellingsstoffet og fortellingsmetodene, salmetekster osv.

  • Natur, samfunn, miljø: tro og vitenskap, miljølære, kristendommens historie, andre religioner, gresk mytologi, etiske spørsmål knyttet til krig/fred/sivil ulydighet, genteknologi, samliv osv.

  • Praktisk-estetiske fag: religion i kunst, musikk, arktitektur, liturgi osv.

Utvalget anbefaler videre at innholdet i planen for kristendomskunnskap med livssynsorientering revideres med utgangspunkt i de nye læreplanene for grunnskolen som utarbeides i forbindelse med reformen i grunnskolen (Gr 97)

Dette medfører at studentene også får opplæring i fagdidaktikk og metodikk knyttet til

  • bruk av fortelling og kunst i formidlingen av kristendomskunnskap og andre religioner

  • planlegging og gjennomføring av prosjekter der elevene møter kristendommen og andre religioner og livssyn i sitt nærmiljø

  • tilretteleggelse og ledelse av undervisningsopplegg der en gir elevene mulighet til å delta i dialog om spørsmål som engasjerer dem.

Innholdsmessig bør studentene også få opplæring i:

  • fortellingsstoff fra Bibelen og kristendommens historie

  • kristen tro og etikk og ulike kristendomsfortolkninger i vår tid

  • andre religioner og livssyn

  • menneskesyn, verdier og normer

Utdanning, kompetanse og fritak

I grunnskolelovens § 22 nr.32 heter det at Lærarane skal ha plikt til å undervise på dei læresteg og dei fag som dei har kompetanse til. I § 18 nr.3 er det likevel tatt inn et unntak fra denne regelen: Ein lærar som ikkje høyrer til Den norske kyrkja eller Den evangelisk-lutherske frikyrkja, skal ikkje ha plikt til å undervise i faget sjølv om han har kompetanse til det.For lærere som ikke er medlemmer av Den norske kirke eller Den evangelisk-lutherske frikirken, og som ikke ønsker å undervise i faget kristendomskunnskap, er saken klar. De kan ikke påleggesslik undervisning. Det er ikke tilsvarende bestemmelser for livssynskunnskap.

På småskoletrinnet vil vanligvis allmennlærere undervise også i fag som de ikke har hatt på lærerhøyskolen. De kan for eksempel ha bare ett praktisk-estetisk fag, men likevel undervise i både forming, musikk og kroppsøving. Ofte gjelder det samme også for mellomtrinnet. En må derfor anta at lærere underviser i kristendomskunnskap og livssynskunnskap, selv om de har vært fritatt fra kristendomskunnskap med livssynsorientering på lærerhøyskolen. De trenger forøvrig i så fall heller ikke å ha deltatt i verken kristendoms- eller livssynskunnskap i grunnskolen eller i faget religion i den videregående skolen. I prinsippet er det derfor mulig å undervise i fag en ikke har fått noen opplæring i gjennom hele skolegangen.

Av praktiske grunner blir kristendomskunnskap og det valgbare alternativet livssynskunnskap ofte lagt parallelt, og med samme timefordeling. Dette gjør problemet med å finne kvalifiserte og motiverte lærere enda større enn i andre fag. I realiteten forutsetter ordningen at de fleste lærerne underviser i minst ett av fagene, også lærere som ikke har faget i sin lærerutdanning.

Alle allmennlærere vil ha faget Natur, samfunn og miljø i sin grunnutdanning. De skal derfor kunne undervise i samfunnskunnskap, herunder også om andre religioner og livssyn enn kristendommen. Men hvis de har vært fritatt fra faget Kristendomskunnskap med livssynsorientering, vil de være uten noen faglig og metodisk kvalifisering fra lærerutdanningen for dette arbeidet.

Slik regelverket nå er utformet, er det dårlig samsvar mellom fritaksreglene i allmennlærerutdanningen og grunnskolelovens regler om undervisningsplikt. Problemet gjelder både kristendomskunnskap og livssynskunnskap og den delen av samfunnsfag der andre religioner og livssyn blir tatt opp. Av disse fagene vil kristendomskunnskap faktisk være det som kommer best ut, for så vidt som noen av dem som ikke har faglige kvalifikasjoner, kan nekte å undervise i faget. Dette gjelder altså ikke for livssynskunnskap, hvilket medfører at det kan være grunn til å anta at dette faget er dårligere dekket opp med lærerkompetanse enn kristendomskunnskap.

Det er en uholdbar situasjon at det er mulig å undervise i fagene kristendomskunnskap, livssynskunnskap og samfunnsfag i grunnskolen, uten å ha noen utdanning i hverken kristendoms- eller livssynskunnskap. Den enkleste og beste måten å løse dette problemet på, er å oppheve fritaksmuligheten fra Kristendomskunnskap med livssynsorientering.

Det kan innvendes mot dette standpunktet at det å bli tvunget til å delta i kristendomsundervisningen, kan oppfattes som en krenkelse av religionsfriheten. Dette kan likevel ikke sies å være noe stort problem. For det første dreier det seg om en relativt generell innføring i et fagområde som også omfatter andre religioner og livssyn. For det andre vil de aller fleste av studentene som har valgt allmennlærerutdanning, uansett eget livssyn, komme til å arbeide i en skole med kristen og humanistisk verdiforankring.

Både med utgangspunkt i grunnskolens formålsparagraf og den betydning den kristne tro og tradisjon har for vår kultur - blant annet slik det uttrykkes i læreplanens generelle del - er det høyst problematisk at allmennlærerstudentene kan velge bort faget Kristendomskunnskap med livssynsorientering. Ikke minst fordi studenter får kompetanse for å undervise i en skole med en kristen og humanistisk verdiforankring, er det etter utvalgets mening ikke hensiktsmessig at studentene skal kunne velge bort faget Kristendomskunnskap med livssynsorientering.

Utvalget anbefaler å oppheve muligheten for å få fritak fra Kristendomskunnskap med livssynsorientering i allmennlærerutdanningen.

Når det gjelder spørsmålet om en lærer skal kunne pålegges å undervise i kristendomskunnskap, henvises det til kapittel 6 Grunnskolen.

8.2 Annen utdanning som gir grunnlag for undervisning i fagområdene

Fag som gir grunnlag for å undervise i kristendomskunnskap, livssynskunnskap og religion

De som underviser i kristendomskunnskap, livssynskunnskap og religion, og som ikke har allmennlærerutdanning, vil vanligvis ha praktisk-pedagogisk utdanning og enten grunn-, mellom- eller hovedfag i kristendomskunnskap, religionskunnskap eller religionsvitenskap eller teologisk embetseksamen. I tillegg skal de ha praktisk-pedagogisk utdanning. Noen vil i tillegg ha ti vekttall livssynskunnskap. Dette betyr likevel ikke at alle lærere som underviser i fagområdet, har en av disse utdanningene.

Kristendomslærere uten allmennlærerutdanning har en mere omfattende utdanning i det faget som gir dem undervisningskompetanse enn den som er obligatorisk i lærerutdanningen. De vil måtte ha minst 20 vekttall, der allmennlærerne kan klare seg med fem vekttall. De fleste av dem vil imidlertid samtidig ha en smalere kompetanse enn det allmennlærerutdanningens kristendomskunnskap med livssynsorientering gir. Noen av dem har svake kvalifikasjoner i kristendomskunnskap, andre vil ha svake kvalifikasjoner når det gjelder andre religioner og livssyn.

Dette problemet kunne løses ved å presisere at noen av fagene gir kompetanse for enten kristendomskunnskap, livssynskunnskap eller religion. I og med at det allerede er nødvendig å bruke lærere uten spesialkompetanse i faget, vil imidlertid dette være til liten nytte.

Studieplaner gir et grunnlag for vurderingen av utdanningens egnethet for undervisning i henholdsvis kristendomskunnskap, livssynskunnskap og religion. Det ville derfor være av interesse å foreta en analyse av studieplanene for kristendomskunnskap, livssynskunnskap, religionsvitenskap og teologi. Dette ville imidlertid bli et omfattende arbeid i og med at utdanningsinstitusjoner på dette nivået ikke er bundet til felles rammeplaner. Utvalget har derfor ikke foretatt noen slik analyse.

Selv om utvalget ikke kan gi konkrete råd om endringer av studieplaner, finner utvalget det rimelig at departementet retter en henvendelse til lærerutdanningsinsititusjonene om behovet for ajourføring av studieplanene. Henvendelsen bør komme så snart det foreligger nye læreplaner for fagene i grunnskolen, slik at institusjonene kan ta utgangspunkt i både generell del av lærepanen for grunnskole, videregående opplæring og voksenopplæring og i læreplanene for fagene.

Utvalget anbefaler at de utdanningsinstitusjonene som gir utdanning med henblikk på undervisning i kristendomskunnskap, livssynskunnskap og religion anmodes om å innarbeide stoff som står sentralt i fagene i henholdsvis grunnskole og videregående opplæring i sine studieplaner.

Praktisk-pedagogisk utdanning

Praktisk-pedagogisk utdanning er nå utvidet fra et halvt til ett år. Dette gir rom for å styrke både den generelle delen av utdanningen, fagdidaktikken og praksisopplæringen. Samtidig er det gjennomført reformer av både grunnskole og videregående opplæring, og det er innført en felles generell del av læreplan for grunnskole, videregående opplæring og voksenopplæring. Dette må få konsekvenser for innholdet i den praktisk-pedagogiske utdanningen.

Utvalget mener at spørsmål som gjelder konsekvenser av skoleslagenes verdiforankring og lærernes funksjon som formidlere av kulturarven, slik det kommer til uttrykk i generell del av læreplanen og felles retningslinjer for læreplanene for fagene, må vektlegges i den delen av den praktisk-pedagogiske utdanningen som er felles for alle studentene.

Det er naturlig at hovedvekten i den praktisk-pedagogiske utdanningen ligger på ett av fagene og enten på grunnskolen eller videregående opplæring. Fagdidaktikk og praksis bør imidlertid legges opp slik at kandidatene har nytte av opplæringen også om de kommer til å undervise i andre fag og skoleslag.

Utvalget anbefaler at den praktisk-pedagogiske utdanning for kandidater med fagene kristendomskunnskap, religionsvitenskap og teologi gir en fagdidaktisk innføring i både kristendomskunnskap, livssynskunnskap og religion. Utvalget anbefaler videre at fagdidaktikken styrkes på følgende felter:

  • bruk av fortelling og kunst i undervisningen

  • tilrettelegging og ledelse av undervisningsopplegg der en gir elevene mulighet til dialog om emner som engasjerer dem.

Utdanning for undervisning i yrkesfag

I de yrkesfaglige studieretningene er ikke etikken skilt ut som et eget fag. Det er imidlertid forutsetningen at sentrale etiske problemstillinger skal bli tatt opp i videregående opplæring i skole og arbeidsliv. Det vil i denne forbindelse være et problem at praktisk talt ingen av lærerne vil ha utdanning som gir kompetanse i religion eller etikk. Den eneste muligheten en har for å sikre at alle har vært innom fagområdet, er å inkludere etikk i den praktiskpedagogiske utdanningen. Også dette forslaget er en konsekvens av innføringen av felles generell del av læreplanen for grunnskole, videregående opplæring og voksenopplæring.

Utvalget anbefaler videre at konsekvensene av skoleslagenes verdiforankring og deres særegne funksjon som formidlere av kulturarven vektlegges i den delen av utdanningen som er felles for alle studentene.

Utvalget anbefaler at fagdidaktikk for etikk tas inn som et obligatorisk hovedemne i den praktisk-pedagogiske utdanningen for yrkesfagene.

8.3 Etter- og videreutdanning

Når det gjelder etterutdanning for lærere i grunnskole og videregående opplæring er utvalget av den oppfatning at denne må rettes inn mot behovet for å fornye fagene, både med tanke på metode og innhold. Tilbud for læreres etterutdanning innen kristendomskunnskap, livssynskunnskap og religion må baseres på de bærende prinsipper og visjoner i felles generell del av læreplanen for grunnskole, videregående opplæring og voksenopplæring. Etterutdanningstilbud i disse fagene bør blant annet fokusere på:

  • de pedagogiske muligheter som ligger i fortelling, forming, drama, musikk

  • planlegging og gjennomføring av prosjekter der elevene møter kristendommen og andre religioner og livssyn i sitt nærmiljø

  • samarbeide mellom skole og kirke

  • forståelse av konfesjonell forankring

  • dialog som metode, religiøsitet i vår tid, møte mellom ulike religioner og livssyn

  • den estetiske dimensjon - kunst, musikk, arkitektur osv.

  • andre religioner, gresk, romersk og norrøn mytologi

  • menneskesyn, verdier og normer

  • yrkesetikk

  • etiske utfordringer knyttet til for eksempel forbrukersamfunnet, medier, økologi, familie og samliv

  • fortelling

Utvalget anbefaler at departementet ber Statens lærerkurs og andre som organiserer, gjennomfører og finansierer etterutdanning, at tilbudene metodisk og innholdsmessig skal knyttes direkte an til de læreplaner for fagene som utarbeides i forbindelse med skolereformene.

Når det gjelder videreutdanning vil utvalget for grunnskolens vedkommende ta utgangspunkt i den oversikt Statens lærerkurs har utarbeidet om lærernes kompetanse i sine undervisningsfag. I denne undersøkelsen kommer kristendomskunnskap dårlig ut når det gjelder lærernes fordypning i undervisningsfag.

Kristendomskunnskap med livssynsorientering har i mange år kommet langt ned på prioriteringslistene over høgskolenes midler til FoU-arbeid og etterutdanning. Det bør legges opp til et betydelig etterutdanningsarbeid for å rette på dette. Utvalget ber departementet avsette midler til FoU-arbeid, samtidig som midler må prioriteres til styrking av kompetansen blant lærere i kristendomskunnskap, livssynskunnskap og religion både regionalt og lokalt.

Utvalget er av den oppfatning at ledelsen ved hver enkelt skole eller kommune må bli mer aktiv når det gjelder å planlegge kompetanseutvikling ut fra behov ved den enkelte institusjon. Det må i større grad være skoleledelsen som foretar analyser av hvilke fag som er godt dekket opp med lærerkompetanse ved skolen, og denne analysen bør ligge til grunn for og gi føringer for den etterutdanning lærerne ved skolen tar. Skoleledelsen bør altså i større grad legge analyser av behov og hvilke fag som er dårlig dekket med kompetanse til grunn for hvordan ressurser brukes, hvilke etterutdanningspermisjoner som innvilges osv.

Oversikten Statens lærerkurs har utarbeidet bør også få konsekvenser for de tilbud som gis ved institusjoner som gir videreutdanning. Utvalget mener at både myndigheter og den enkelte institusjon bør legge oversikten over hvordan det står til med lærernes undervisningskompetanse i de enkelte fag til grunn for fordelingen av tilbud i undervisningsfagene, og vurdere å prioritere de fag som kommer dårlig ut.

Utvalget anbefaler at

  • den enkelte skole, kommune og fylkeskommune i større grad legger til rette for etter- og videreutdanning basert på skolens behov og hvilke fag skolen mangler kompetanse i

  • at myndighetene og høyskolene må ta hensyn til fagenes situasjon med hensyn til lærerkompetanse og at tilbudene i fagfeltet derfor må styrkes.

  • myndighetene avsetter midler til FoU-arbeid, samtidig som midler må prioriteres til styrking av kompetansen både regionalt og lokalt

Til dokumentets forside