NOU 2000: 9

Konkurranseflater i finansnæringen

Til innholdsfortegnelse

6 Noen bemerkninger om regulering av livsforsikring i Norge Utgangspunkter og rammer for en debatt

Erling Selvig, Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo 1

6.1 Utgangspunkter

6.1.1 Regulering av norsk livsforsikring

Regulering av norsk livsforsikring i dag er basert på en kombinasjon av kontraktspraksis, dvs. vilkårene i de kontraktstyper selskapene benytter, og et lov- og forskriftsverk om virksomhet basert på slike kontraktstyper. Endringer i reguleringen kan derfor tenkes gjennomført ved endringer så vel i kontraktspraksis som i det offentligrettslige regelverk.

Utgangspunktene for den offentligrettslige regulering har vært og vil alltid måtte være de kontraktstyper (produkttyper) som selskapene benytter og det virksomhets- og risikobilde disse reflekterer. Ved utformingen av regelverket og dets plass i den samlede regulering, har det tradisjonelt vært lagt vekt på tre grupper av hensyn:

  1. hensynet til forsikringstakerne og de forsikrede, dels ved regler knyttet til utforming av kontraktstyper med tilhørende vilkår, og dels ved regler for det langsiktige kontraktsforhold som etableres,

  2. sikring av soliditeten i livselskapene slik at de evner å oppfylle forsikringsforpliktelsene, og

  3. sosial- og velferdspolitiske hensyn i lys av skattefordeler knyttet til livsforsikring, noe som har ført til rammer for produktutviklingen.

Regelverket for livsforsikring er blitt forholdsvis komplisert, men dette skyldes ikke bare det offentliges reguleringsiver. Livsforsikring og de kontraktstyper som benyttes reiser både mange og kompliserte spørsmål, til dels med innbyrdes sammenheng. Livsforsikringskontraktene er ikke utpreget folkelesning eller egnet som treningsoppgaver for nye jurister. Heller ikke er det slik at ethvert problem eller spørsmål som måtte melde seg, bare kan få sin løsning ved at regelverket endres. Mye kan også ordnes via kontraktspraksis eller tilpasning av selskapspraksis innenfor rammen av regelverket. Men forutsetningen er at det offentligrettslige regelverk har innebygget en viss fleksibilitet, og at regelverket ikke blir praktisert slik at det stenger for tilpasninger innenfor rammen av kontraktstyper og reguleringsformål. Her må man for øvrig ta i betraktning at hevdvunnen aktuarpraksis nok setter grenser både for selskapspraksis og myndighetspraksis på området.

Oppmerksomheten er likevel i stor grad konsentrert om regelverket for livsforsikring, og det har vært gjenstand for nesten kontinuerlig diskusjon så å si i hele tiden etter at forsikringsvirksomhetsloven ble vedtatt og satt i kraft (1988-91). De foreløpige siste bidrag er Rødseth, Regulering av norsk livsforsikring, og Finansnæringens Hovedorganisasjon(heretter FNH), Modernisering av virksomhetsreglene i livsforsikring. Disse notatene har flere ting til felles.

Hovedvekten legges der på problemer som har sammenheng med livsforsikring som sparekontrakt,eller med hvordan risiko og avkastning ved kapitalforvaltningen skal fordeles mellom kundesiden og selskapet. De forslag til endringer som omtales vil vesentlig forsterke eller endog rendyrke livsforsikringskontrakten som sparekontrakt. Drøftelsen er derfor konsentrert om regelverksendringer som antas å legge forholdene til rette for andre kontraktstyper enn de som hittil har vært i bruk. Konkurransen på sparemarkedet gir viktige innspill til slike tankeganger.

Det er mye som taler for at tilnærmingsmåten til spørsmål vedrørende regulering av livsforsikring og livsforsikringsselskaper bør være vesentlig bredere. Erkjennes det at rettsforholdet mellom selskap og kunder er et resultat av samspillet mellom kontraktspraksis og offentlige regler, vil endringer i den samlede regulering kunne frembringes på flere måter. Dessuten fører samspillet til at endringer som gjelder én av komponentene, lett kan tenkes å få virkning for forhold som dekkes av den andre. Eksempelvis vil endringer i regelverk ikke kunne gjennomføres uten at hensyn tas til hvilken innvirkning endringen må antas å få for foreliggende kontrakter i eksisterende porteføljer.

6.1.2 Hovedproblemer ved regelrevisjonen

Ved vurderingen av eksisterende regelverk vil et utgangspunkt være at lovgivningen med tilhørende forskrifter er utformet for å passe best mulig til livsforsikring basert på de kontraktstyper som tradisjonelt har vært vanlig i norsk livsforsikring. Det er ikke gitt at denne regulering vil være egnet fullt ut dersom det inntrer, eller ønskes gjennomført, vesentlige endringer i kontraktspraksis. På den annen side synes det også klart at de endringer i rammeverket som kan være velbegrunnet i forhold til virksomhet basert på nye kontraktstyper (produkter), ikke uten videre kan gjøres gjeldende for eksisterende porteføljer, basert på vesentlig andre kontraktstyper. Dessuten kan dette medføre inngrep i eksisterende kontraktsforhold.

Det bør derfor kunne legges til grunn at det i tilfelle vil være behov både for regelverk som er tilpasset hver av de sentrale virksomhetsområder som antas å inngå i fremtidig livsforsikringsvirksomhet, og for regelverk som adresserer problemer som knytter seg til den samlede virksomhet som vil bli drevet innenfor et livselskap. Det må videre kunne legges til grunn at regelverket også fortsatt vil bli utformet ut fra de tre - tradisjonelle - reguleringsformål som er omtalt under avsnittet 1.1. At virksomhet baseres på nye kontraktstyper, innebærer neppe at disse reguleringsformål mister sin gjennomslagskraft selv om de temaer som krever regulering blir andre.

Etter gjeldende regelverk er livsforsikring og livselskaper i prinsippet undergitt en enhetlig offentlig regulering. Dersom utviklingen fører til at det produktspekter som inngår i virksomheten blir langt mer forskjelligartet enn det som hittil har vært vanlig i norsk livsforsikring, oppstår derfor spørsmålet om denne linje kan videreføres. Det er fellestrekkene ved de kombinerte risiko- og spareprodukter som hittil har dominert. Dette har muliggjort en enhetlig tilnærmingsmåte og i hovedsak enhetlige virksomhetsregler. Et slikt system kommer under press dersom livsforsikring vil omfatte et langt mer heterogent produktspekter, for eksempel med betydelige innslag av tilnærmet rene spareprodukter. Dette gjelder i første omgang i forhold til de deler av det offentlige regelverk som setter grenser for produktutformingen og dermed for det samlede rettsforhold mellom selskap og kunde under de kontraktstyper som benyttes. Det vil imidlertid også kunne gjelde selskapsspesifikke forhold, for eksempel hele soliditetssikringssystemet, i den utstrekning virksomheten omfatter kontraktstyper med svært så forskjellig risikoeksponering på selskapets hånd.

Etter dette er det mye som taler for at det ikke vil være en fruktbar tilnærmingsmåte ved vurderingen av behovet for endring av virksomhetsregler for livsforsikring, eller av regler for selskaper som driver livsforsikringsvirksomheten, å ta utgangspunkt i spørsmål om endring eller videreutbygging av enkeltelementer i det någjeldende regelverk. Samspillet mellom kontraktspraksis og det offentlige regelverk både når det gjelder partenes rettsstilling under ulike kontrakter og når det gjelder selskapenes risikoeksponering og soliditet, tilsier at en først søker å kartlegge regelverkets virkemåte i forhold til virksomhet basert på de tradisjonelle kontraktstyper det er utformet med henblikk på. Dernest bør en vurdere hvordan reguleringen bør utformes med utgangspunkt i en kontraktspraksis som bryter vesentlig med det som hittil har vært vanlig. Et sentralt spørsmål vil da være i hvilken utstrekning den någjeldende enhetlige regulering av livsforsikringsvirksomhet legger hindringer i veien for produktutvikling, og om det er behov for å basere reguleringen på ulike utgangspunkter som følge av vesentlige endringer i selve strukturen av den virksomhet som samlet kan betegnes som livsforsikring.

Hovedspørsmålene synes derfor å bli:

  1. Hvilke forpliktelser og risiki har livselskapene i henhold til de kontraktstyper som hittil har dominert, sett i sammenheng med gjeldende regelverk. Passer regelverket for livsforsikring basert på slike kontrakter?

  2. Stenger regelverket for produktutvikling basert på kontraktstyper med hovedvekt på oppsparing? Hvordan bør regelverket for virksomhet basert på slike kontraktstyper utformes? Må en del av de hevdvunne prinsipper i livsforsikring i så fall oppgis, for eksempel slik at kapitaloppsparingsperioden - i motsetning til det som hittil er vanlig - undergis andre regler enn den etterfølgende forsikringsperiode? Hvordan skal man i så fall sikre et egnet forsikringstakervern?

  3. Kan de endringer i regelverket som er tilpasset produktutvikling og nye kontraktstyper, også gjøres gjeldende for virksomhet basert på tradisjonelle kontraktstyper? Eller får de slik innvirkning på rettsforholdet i henhold til bestående porteføljer at avgrensninger er påkrevet?

  4. Hvordan skal soliditetssikringssystemene og reguleringen av andre selskapsspesifikke forhold tilpasses som følge av at livsforsikringsselskapenes virksomhet kan bli langt mer forskjelligartet enn hittil?

6.2 Tradisjonell livsforsikringsvirksomhet

6.2.1 Pensjonsforsikring

Norsk livsforsikring er i dag hovedsakelig pensjonsforsikring, i hvert fall hvis målt i forvaltningskapital. Hovedproduktene er:

  • Kollektiv ytelsesbasert tjenestepensjonsforsikring, som står for nær tre firedeler av forvaltningskapitalen,

  • Individuelle pensjonsforsikringer i form av IPA-avtaler og livrenteforsikringer, ca. 10-15 prosent av forvaltningskapitalen.

Kapitalforsikringer, gruppeliv m.v. betyr forholdsvis lite.

Pensjonsforsikringene har en rekke fellestrekk. Kontraktene reflekterer de kontraktsvilkår selskapene benytter og normalt en årlig premiebetaling med premie fastsatt av selskapet etter en beregning av risiko-, spare- og kostnadselementer i den tariff som benyttes. Slike forsikringer er innrømmet ulike fordeler når det gjelder inntekts- og formuesskatt fordi de er av vesentlig betydning i sosial- og velferdspolitikken, se den utmerkede oversikten i NOU 1999:32 side 90-96. Det er derfor fastsatt regler som angir visse rammer for produktutformingen, særlig for de kollektive forsikringer. I tillegg har forsikringsvirksomhetsloven visse generelle regler eller retningslinjer for utformingen av kontraktene og premiesettingen:

  • §§ 7-6 og 7-7 om rimelige og betryggende premier og forbud mot urimelig kontraktsvilkår,

  • forsikringstakernes rett til andel av forsikringsteknisk overskudd med tilhørende prinsipper for kostnadsbelastning (§§ 8-1 og 7-5),

  • § 7-8 om rett til å avslutte kontrakten og flytte tilknyttede midler til annen pensjonsinnretning.

En del av prinsippene er konkretisert i forskriftsverket.

For øvrig inneholder forsikringsvirksomhetsloven også et soliditetssikringssystem med ulike elementer av betydning for selskapets stilling:

  • §§ 8-2 og 8-4 med krav til forsikringstekniske avsetninger,

  • § 7-3 med krav til ansvarlig kapital og solvensmarginkapital,

  • § 7-4 med rammer for kapitalforvaltningen,

  • §§ 7-1 og 7-2 med virksomhetsbegrensninger, jf. § 1-2 om separasjonsprinsippet (risikoskjerming).

I tillegg kommer her særlig forskriftsfastsatte begrensninger når det gjelder den avkastningsrente som kan benyttes ved premieberegningen, for tiden høyst 3 prosent beregningsrente.

Pensjonsforsikringene er kombinerte risiko- og spareprodukter basert på kontrakter utformet og premier fastsatt innenfor de rammer regelverket trekker opp. Hovedytelsen under kontraktene er rett til utbetaling av kontraktsfastsatte ytelser over en årrekke fra oppnådd pensjonsalder - ikke engangsutbetaling av fast beløp. Utbetalingsperioden kommer etter en mangeårig forutgående premieinnbetalingsperiode (oppsparingsperioden), men det forekommer også engangsbetalte premier i livrenteforsikring.

Det er imidlertid viktige forskjeller på individuell og kollektiv pensjonsforsikring, både juridisk, økonomisk og markedsmessig. Den virksomhet livselskapene driver omfatter likevel vanligvis begge typer av forsikringer, og lovgivningen om livselskaper er derfor utformet generelt uten at slike forskjeller tillegges vekt. Det kan reises spørsmål om dette er noen god ordning, bl.a. spørsmål om individuell og kollektiv forsikring burde drives i adskilte selskaper. Særlige hensyn ved kollektive ordninger er imidlertid vektlagt i den nye lovgivningen om kollektive pensjonsordninger. Reguleringen av individuelle pensjonsforsikringer er langt mindre omfattende.

Mange av de spørsmål vedrørende regelverket for livselskaper som er reist i senere år, knytter seg særlig til individuelle forsikringer. Dette har sammenheng med den sterke utvikling av markedet for individuell pensjonssparing og annen sparing, og at konkurransen på sparemarkedet er meget betydelig. Når det gjelder kollektive forsikringer, har diskusjonen særlig dreiet seg om utformingen av kollektivordningene innenfor skatte-, sosial- og velferdspolitikken.

At individuelle forsikringer har stått så sentralt, skyldes også at behovet for forsikringstakervern tradisjonelt har vært ansett som et meget tungtveiende hensyn ved utforming av regelverket for livsforsikring. Mange av de forslag til endringer i regelverket som har vært fremført i senere år, har vært begrunnet ut fra ulike selskapshensyn. Dette har aktualisert konflikter mellom kunde- og selskapsinteresser som ikke var så fremtredende tidligere da det ennå fantes klare skiller mellom forsikringsmarkedet og andre finansmarkeder, og skattefordelene knyttet til forsikringsprodukter var mer markerte enn i våre dager. Innenfor kollektiv forsikring har slike konflikter i stor grad kunnet finne sin løsning innenfor markedsmekanismene fordi kollektivmarkedet preges i langt større grad av virksom konkurranse enn markedet for individuelle forsikringer. Det er imidlertid neppe grunn til å vente at dette bildet vil endre seg vesentlig. Konflikter mellom kunde- og selskapsinteresser må derfor ventes å sette sitt preg på diskusjonen om revisjon av ulike sider av gjeldende regelverk, særlig når det gjelder individuelle forsikringer.

6.2.2 Individuell livrente og pensjonsforsikring

Individuell livrente og pensjonsforsikring er i kontraktspraksis utformet slik at forsikringstakeren gis rett til årlige utbetalinger fra og med oppnådd alder eller annet fastsatt tidspunkt, og vederlaget er premie fastsatt i kontrakten som konstante årlige beløp eller som en engangspremie betalt ved kontraktsinngåelsen. Det er derfor lite treffende - som Rødseth gjør, s. 5-6 å beskrive denne kontraktsformen som et kjøp av tre forskjellige tjenester. Det er klart at sett utelukkende fra selskapets side består dets virksomhet av kapitalforvaltning og risikotaking i forhold til forvaltningsresultat og død- og uførerisiko mv. Det er heller ikke utelukket at utviklingen i kontraktspraksis og regelverk etter hvert kan føre til at resultatelementet i individuell forsikring nedtones slik at selskapets plikter best kan beskrives som tjenester som skal utføres på beste måte for kundens regning og risiko slik som vanlig ved tjenesteyting. Men dagens kontraktsmasse i individuell pensjonsforsikring er basert på plikt til å utbetale kontraktsfastsatte ytelser på bestemte tidspunkt mot et kontraktsfastsatt vederlag i form av årlig eller engangsbetalt premie.

Det vederlag selskapet betinger seg - premien - er fastsatt i kontrakten en gang for alle. Selskapet fastsetter premien etter et beregningsgrunnlag som selskapet benytter på kontraktstiden, og grunnlaget inneholder risiko-, spare- og kostnadselementer. Det viktigste i kapitalforvaltningssammenheng er beregningsrenten, dvs. det avkastningsnivå for forvaltning av innbetalte premiemidler selskapet velger å bygge på. Rødseth s. 1-2 uttaler blant annet:

«Regelverket krev at livselskapa garanterer kundane ei viss minsteavkastning av dei oppsparte midlane. ... Nivået på den garanterte renta blei avtalt for lang tid av gangen (ofte for heile kontraktsperioden), men regelverket blei tolka slik at garantien gjalt avkastinga kvart enkelt år.»

Dette er av flere grunner en misvisende beskrivelse av kontraktsforholdet ved individuell pensjonsforsikring. De kontraktsfastsatte hovedelementer er kun årlig utbetalingsplikt og årlig premieinnbetaling. Det beregningsgrunnlag selskapet har benyttet ved premiefastsettelsen, blir ikke kontraktsfestet. Forpliktelsen overfor kunden, slik kontrakten fastsetter den, viser seg kun på den måte at selskapets utbetalingsplikt (årlig ytelser) ikke påvirkes av at forutsetningene i beregningsgrunnlaget ikke viser seg å slå til. Svikter beregningsgrunnlaget (dvs. premien viser seg å være for lav i forhold til utbetalingsplikten), har selskapet heller ikke rett til å kreve premietillegg. Et hevdvunnet prinsipp i individuell forsikring er at selskapet ikke har rett til å endre premien i forsikringstiden. Det er altså selskapets risiko at beregningsgrunnlaget og dermed premien holder. Det er utbetalinger av kontraktsfastsatt ytelse som er garantert, ikke hvilken avkastning som oppnås av selskapet.

Det er heller ikke riktig at regelverket krever at selskapet skal benytte et beregningsgrunnlag med positiv avkastningsrente. Regelverket sier bare at renten ikke kan overstige et fastsatt nivå, dvs. for tiden 3 prosent, fordi en høyere beregningsrente vil utsette selskapet for stor risiko. Selskapet har således ikke adgang til å benytte en høyere beregningsrente for derved å komme frem til lavere premier, men for øvrig velger selskapet selv hvilken beregningsrente som benyttes når premienivået beregnes. Viser det seg at selskapet velger en for høy beregningsrente, blir resultatet at selskapet har gjort en dårlig forretning fordi premieinnbetalingene i forsikringstiden blir for små i forhold til selskapets utbetalingsplikt etter kontrakten.

Som følge av at kontraktsfastsatt premie ikke kan endres av selskapet i forsikringstiden, vil premienivået og det tilhørende beregningsgrunnlag så å si følge kontrakten i hele perioden. Beregningsrenten kan ikke endres slik at premien øker. Dette blir også bestemmende for selskapets plikt innenfor soliditetssikringssystemet til å foreta forsikringstekniske avsetninger svarende til den kapitaliserte nåverdi til enhver tid av forsikringsforpliktelsen etter kontrakten.

Avsetningspliktener ikke regulert i kontrakten, men følger av loven § 8-2 annet ledd, og avsetningen skal svare til forskjellen mellom kapitalverdien av fremtidige utbetalingsplikter og kapitalverdien av fremtidige premiebetalinger. Plikten til å foreta avsetninger er knyttet til årsregnskapet og avsetningen skal inngå i forsikringsfondet i årsbalansen. Realiteten er derfor en plikt til hvert år å foreta avsetninger svarende til økningen i forsikringsforpliktelsen gjennom året. Det er formentlig dette Rødseth s. 2 sikter til når det uttales at «regelverket blei tolka slik at garantien gjaldt avkastinga kvart enkelt år.» Avsetningsplikten følger imidlertid direkte av loven - og hevdvunnen aktuar- og forsikringspraksis - og er ingen plikt i forhold til de forsikrede etter forsikringskontraktene, men en offentligrettslig plikt pålagt selskapene for å sikre deres soliditet og evne til å oppfylle sine forsikringsforpliktelser. Avsetningspliktens omfang bestemmes imidlertid av selskapets beregningsgrunnlag, og de beregningsrenter som benyttes blir etter aktuarpraksis lagt til grunn ved beregningen av nåverdien etter lovens § 8-2.

Premienivået i kontrakten - og dermed det beregningsgrunnlag selskapet har benyttet - følger således den enkelte forsikringskontrakt hele forsikringstiden, vanligvis en periode på 10-40 års lengde. I løpet av denne perioden kan mangt og meget endre seg. Dette gjør det påkrevet av hensyn til selskapets soliditet og virksomhet at premienivået fastsettes med betydelige marginer, og det legges derfor inn store marginer når det gjelder elementene i grunnlaget for beregningen av premier. Ellers kan det vise seg at premienivået blir for lavt. Slike marginer knyttes normalt både til risikoelementet og til beregnet avkastning av innbetalte premiemidler, men i individuell forsikring har kostnadselementet gjennomgående vært underbudsjettert med varierende kostnadsoverforbruk som resultat. Praktisk sett knytter selskapets viktigste risiki seg derfor til beregningsrenten og kostnadselementet. Risikoen har sammenheng både med avsetningsreglene (se avsnitt 3) og med reglene om de forsikredes rett til overskudd.

Et premienivå fastsatt ut fra et beregningsgrunnlag som inneholder betydelige marginer, vil isolert fremtre som forholdsvis høyt hvis bedømt i forhold til selskapenes faktiske resultater i den mangeårige periode som ligger mellom kontrakts- og utbetalingstidspunktene. I og for seg vil det likevel være tenkelig løsning at selskapets forpliktelse etter kontraktene ikke skulle påvirkes av en slik utvikling, men de tradisjonelle forsikringskontrakter er basert på et annet prinsipp, nemlig forsikringstakernes rett til overskudd. Dette er lovfestet i forsikringsvirksomhetsloven § 8-1, som er bygget på følgende prinsipper:

  1. det meste av overskuddet skal årlig tilføres forsikringstakerne,

  2. overskudd kan ikke tilføres dersom Kredittilsynet mener at dette vil true selskapets soliditet,

  3. overskuddet fordeles mellom de enkelte kontrakter etter den enkelte kontrakts bidrag til overskuddet, og

  4. tilført overskudd blir ikke utbetalt de forsikrede, men tillegges premiereserven (kapitaliserte nåverdi) for forsikringen, og forhøyelsen av denne vil til slutt gi grunnlag for tillegg i ytelsene i utbetalingsperioden, jf. loven § 8-2 første ledd.

Retten til overskudd er altså motstykket til bruk av premienivå med betydelige marginer slik disse reflekteres i beregningsgrunnlaget. Det dreier seg om et forsikringsteknisk overskuddsbegrep fordi overskudd foreligger bare i den utstrekning det oppnås bedre avkastnings- eller risikoresultater enn det anvendte beregningsresultat forutsetter. Dette bedømmes på årsbasis, og i årsregnskapet skilles det derfor mellom resultatet før og etter tildeling av overskudd til de forsikrede.

Retten til overskudd er ikke ubetinget, men beror på de resultater som faktisk oppnås. En kan derfor si at de forsikrede har risikoen for om overskudd oppnås i den perioden kontrakten dekker, og ved utbetaling kan gi grunnlag for tillegg til kontraktsfastsatte ytelser. Selskapetselv har imidlertid også interesse i at overskudd oppnås. For det første, selskapet har adgang til å tilbakeholde i selskapet en del av overskuddet i året, men ikke mer enn 35 prosent. Tilbakeholdt overskudd kan føre til oppbygging av egenkapital og til egenkapitalforrentning. Uten overskudd intet utbytte. For det annet, overskudd til de forsikrede er i praksis en bruttostørrelse som, før tilføring til kontrakten, reduseres med kontraktens andel av selskapets kostnadsoverforbruk i regnskapsåret. Uten overskudd på risiko- og avkastningselementene i beregningsgrunnlaget, må selskapet selv dekke kostnadsoverforbruket. Selskapet selv har således også viktige risiki knyttet til at forsikringsteknisk overskudd oppnås årlig.

6.2.3 Kollektiv tjenestepensjon

Kollektivforsikring av tjenestepensjonhar som kontraktstype ganske andre særtrekk. For det første er det her forskjell på forsikringstakeren (bedriften) og de forsikrede eller ytelsesberettigede (arbeidstakerne mv.). For det annet, retten til pensjonsytelser er fastsatt i en pensjonsplan som inngår i forsikringsvilkårene, men har dessuten rettslig forankring i arbeidskontraktene og er en viktig del av lønns- og arbeidsvilkårene. Ytelsene i pensjonsplanen er kontraktsfastsatt i den betydning at de til enhver tid opptjente ytelser etter planen skal være garantert av selskapet. For det tredje, opptjente pensjonsrettigheter til enhver tid skal være sikret i midler adskilt fra bedriftens økonomi - tjenestepensjonsordningen skal være fondsbasert og sikret ved avsetninger i forsikringsfondet.

Etter kontraktspraksis skal retten til overskudd tilkomme bedriften og ikke arbeidstakerne. Overskudd blir derfor tilført bedriftens premiefond og har ingen betydning for ytelsene til arbeidstakerne. Ytelsene kan bare endres i henhold til pensjonsplanen og vil faktisk bli endret som følge av forhold som ikke har med forsikringsforholdet, men med arbeidsforholdet å gjøre, typisk som følge av lønnsutvikling, skifte av stilling mv. I tillegg kommer endringer i arbeidsstokken med virkninger også for forsikringsforholdet.

Disse forhold medfører at en i kollektiv forsikring ikke kan benytte faste kontraktsfastsatte premier. Selskapets ytelsesplikter vil i forsikringstiden variere med en rekke forhold på bedriftens side så som lønnsnivå og utviklingen i arbeidsstokken, og den samlede premie selskapet hvert år har krav på, må selvsagt reflektere dette. Premien kan derfor variere betydelig fra et år til et annet, og det premienivå som etableres på kontraktstidspunktet vil ikke uten videre være bindende for selskapet når ytelsespliktene endres. Dessuten beregnes den årlige premie normalt i to deler, en del som skal dekke risiko- og spareelementene og et omkostningstillegg beregnet av selskapet etter arbeidsstokkens sammensetning og retningslinjer i tariffen som benyttes. Prinsippene for beregningen av omkostningstillegget kan dessuten endres av selskapet med jevne mellomrom, for eksempel i lys av kostnadsutviklingen. Kontraktsvilkårene inneholder også ulike forbehold om rett til premieendringer.

Alt dette betyr at det sett fra selskapets side foreligger en betydelig grad av fleksibilitet når det gjelder å tilpasse den årlige premie til utviklingen etter kontraktsinngåelsen. Risikoen for at premienivået blir for lavt i forhold til selskapets ytelsesplikter er derfor mindre enn i individuell forsikring. Således forekommer det for tiden lite av kostnadsoverforbruk i kollektiv forsikring, og selskapet er ikke avhengig av overskudd for å få dekket sine kostnader. I prinsippet fastholdes som hovedregel at den beregningsrente som ligger til grunn for tariffen på kontraktstidspunktet, skal følges, men de fortløpende endringer i forsikringsforholdet som følge av endringer i bedriftens arbeidsforhold vil kunne påvirke den reelle betydning av dette.

Selskapets risiko knyttet til oppnådd avkastning ved kapitalforvaltningen, blir også en noe annen i kollektiv forsikring enn i individuell forsikring. På den ene siden synes selskapets risiko knyttet til om avkastningen minst tilsvarer beregningsrenten som er anvendt, være av en annen størrelsesorden, ganske enkelt fordi nær tre firedeler av forvaltningskapitalen er knyttet til kollektive forsikringer. På den annen side fører overskudd ikke til noen økning av utbetalingspliktene etter kontrakten. Den pensjonsplan som inngår i kontrakten ligger fast slik at pensjonsytelsene bare økes som følge av forhold på bedriftens side som vil betinge premietillegg. Overskudd i kollektiv forsikring går til premiefondet, og får derfor først og fremst betydning for bedriftenes netto pensjonskostnader. Overskuddsnivået har imidlertid stor betydning for selskapets konkurransemessige stilling i bedriftskundemarkedet.

Risikobildet blir derfor et annet enn i individuell forsikring. Diskusjonen om ulik overskuddsfordeling i kollektiv og individuell forsikring har sammenheng med dette. Det samme har spørsmålet om individuell og kollektiv forsikring bør drives i ulike selskaper.

6.3 Avsetningskrav, overskuddsrett og egenkapitalrisiko

6.3.1 Avsetningskravenes betydning

De risiki både individuell og kollektiv forsikring medfører for selskapene som følge av at utbetalingspliktene er kontraktsfastsatte, har sammenheng med utformingen både av forsikringskontraktene og de beregningsgrunnlag som ligger til grunn for kontraktene og deres premienivå. Det er imidlertid helt vesentlig for forståelsen av selskapenes risikoposisjon å skille mellom utbetalingsperioden og oppsparingsperioden.

Selskapets risiko knytter seg ikke direkte til utbetalingspliktene. Risikoen viser seg ikke først når utbetalingsperiodene begynner. At de forsikrede ikke har rett til å kreve noe av selskapet før utbetalingsperioden begynner, er ikke avgjørende i risikosammenheng. Heller ikke har det betydning at det offentligrettslige regelverk knyttet til pensjonsforsikring med skattefordel reelt innebærer at innbetalt kapital (premiebetalingene) er bundet inntil utbetalingsperioden begynner.

Det vesentlige for å forstå selskapenes risikoposisjon er derimot reglene om forsikringstekniske avsetninger, som er et sentralt element i soliditetssikringssystemet. For å sikre selskapenes evne til å oppfylle sine forpliktelser etter kontraktene stilles over alt krav om at selskapene til enhver tid skal ha avsetninger i forsikringsfondet som minst tilsvarer nåverdien av forsikringsforpliktelsene, hensett til nåverdien av de premiebetalinger som gjenstår. Hos oss finnes disse reglene i forsikringsvirksomhetsloven § 8-2, som suppleres av hevdvunnen aktuarpraksis. Avsetningsplikten har ikke sammenheng med selskapenes utbetalingsplikter, men er en plikt for hvert driftsår som refererer seg til utformingen av resultatregnskap og årsbalanse for hvert regnskapsår. Risikoposisjonen knytter seg først og fremst til oppfyllelsen av den årlige avsetningsplikt.

Avsetningskravet beregnes særskilt for hver enkelt kontrakt etter den beregningsrente som har ligget til grunn for premiefastsettelsen da kontrakten i sin tid ble inngått. Kravet til et selskaps avsetninger slik det fremgår av lovens § 8-2, svarer derfor til summenav avsetningskravene for de kontrakter som inngår i porteføljen til enhver tid. Den avsetning som til enhver tid knytter seg til den enkelte kontrakt betegnes vanligvis kontraktens premiereserve.

I balansen inngår samlede avsetninger som en passivapost (forsikringsfondet), og er uttrykk for en rent forsikringsteknisk beregning av selskapets gjeldsansvar i form av forsikringsforpliktelser til enhver tid. Det viktige i denne sammenheng er at beregningen av omfanget av avsetningskravet for hvert år skjer på grunnlag av det beregningsgrunnlag som er benyttet ved fastsettelsen av premienivået for de enkelte forsikringskontrakter.

I resultatregnskapet fremgår de avsetninger som motsvarer økningen i forsikringsforpliktelsene i året som en utgiftspost. Selskapets risiko her består i at selskapets inntekter ved premiebetaling og kapitalforvaltning, fratrukket selskapets kostnader i året, ikke er store nok til å gi dekning for de pliktige avsetninger. Da foreligger regnskapsmessig underskudd. Kravet til forsikringsfondets størrelse i balansen endres imidlertid ikke av den grunn, og underskuddet må derfor føres mot egenkapitalen som er saldoposten i balansen.

Kravet til forsikringstekniske avsetninger innebærer at avsetningen for en forsikringskontrakt hvert år skal økes med:

  1. innbetalt premie på forsikringen, med fradrag for det beløp forsikringen etter beregningsgrunnlaget skal bidra med til dekning av selskapets kostnader, og

  2. et beløp tilsvarende oppskrivningen av avsetningen pr. foregående årsskifte etter den prosentsats beregningsrenten for forsikringen angir (beregnet avkastning i henhold til beregningsrenten).

Av dette ser en at så vel høy beregningsrente som underbudsjettering av kostnadselementet i beregningsgrunnlaget øker avsetningskravet og dermed selskapets risiko for at årsresultatet ikke vil dekke pliktige avsetninger. Finansinntekter som overstiger beregningsrenten og kostnadsoverforbruket er således påkrevet for at selskapets risiko ikke skal materialiseres. I kollektiv forsikring hvor det er lite av kostnadsoverforbruk, blir beregningsrentene det vesentlige parameter. I tillegg kommer behov for overskudd til egenkapitalforrentning.

Av dette ser vi videre at selskapets risiko er et produkt av de lovfastsatte årlige avsetningskrav og muligheten for svikt i selskapets finansinntekter eller for kostnadsoverforbruk i det enkelte regnskapsår. Avsetningskravet er ikke hjemlet i forsikringskontrakten og kan ikke i vanlig rettslig forstand betegnes som noen forpliktelse overfor de forsikrede. De rettigheter de forsikrede har etter forsikringskontraktene påvirkes ikke rettslig sett av om avsetningskravet oppfylles eller ikke fra selskapets side.

6.3.2 Overskuddsrett og avsetningskrav

I tillegg til de årlige pliktige avsetninger skal forsikringskontraktenes del av forsikringsteknisk overskudd i et regnskapsår også tilføres forsikringsfondet som avsetning (lovens § 8-2 første ledd). Retten til overskudd fremgår som nevnt av lovens § 8-1, men etter Høyesteretts dom 21.12.1999 i saken mot Gjensidige NOR Spareforsikring følger retten til overskudd også av de regler som gjelder for selve forsikringskontrakten.

Retten til overskudd er som nevnt motstykket til premiefastsettelse på grunnlag av et beregningsgrunnlag med virkning for hele kontraktens levetid og de betydelige sikkerhetsmarginer som er innebygget i beregningsgrunnlaget. Ved kapitalforvaltning over så store tidsrom er det stor sannsynlighet for at resultatet i snitt vil overstige det nivå som en forsiktig satt beregningsrente gir uttrykk for (for tiden 3 prosent). Overskuddsretten reflekterer det forhold at det ikke vil være rimelig - om enn tenkelig - at denne sannsynlige meravkastning - hvis den faktisk oppnås - skal tilfalle selskapet selv. I tillegg kommer at over så lange tidsrom som det her gjelder, vil et selskap normalt gjøre bruk av til dels forskjellige beregningsrenter slik at kunder med samme forsikring får ulike premienivåer. Overskuddsreglene vil utjevne slike forskjeller mellom kundene fordi ved beregningen av overskuddsandel skal den enkelte kontrakts bidrag til det forsikringstekniske overskudd legges til grunn. Den som har lav premie fordi premien er beregnet ut fra en høyere beregningsrente, skal få mindre overskudd enn den som har høyere premie fordi beregningsrenten som benyttes er lavere. Bidragsprinsippet fremgår av lovens § 8-1 tredje ledd og av Høyesteretts dom i Gjensidige NOR saken.

De forsikredes overskuddsrett representerer i seg selv ingen risiko for selskapet fordi den bare får betydning i de år forsikringsteknisk overskudd faktisk oppnås og da bare i den utstrekning overskudd er oppnådd. I overskuddet gjøres det dessuten fradrag for kontraktens andel av kostnadsoverforbruk.

At det årlige avsetningskrav økes med tilført overskudd i året, innebærer derfor ingen direkte risiko for selskapet fordi avsetningsøkningen kan dekkes innenfor årsresultatet. Det er bare i år hvor dette er situasjonen at de forsikrede har rett til overskudd. Hovedspørsmålet i denne sammenheng er derfor hvor stor del som skal tilføres de forsikrede og hvor meget kan holdes tilbake i selskapet, blant annet til egenkapitalforrentning. Selskapets del kan ikke overstige 35 prosent, men for øvrig er det opp til selskapet å fastsette i det enkelte år hvor mye selskapet vil beholde selv.

At forsikringskontraktene et år er tilført overskudd, vil imidlertid påvirke omfanget av selskapets pliktige avsetninger i senere år. Pliktig avsetning et år skal det neste år oppskrives i samsvar med beregningsrenten, og dette omfatter også den del av selskapets samlede avsetninger som skriver seg fra tilført overskudd (se avsnitt 3.1). Hvilken merbelastning dette innebærer for selskapet når det gjelder oppfyllelse av årlige avsetningskrav, beror på forholdet mellom den del av samlet avsetning som kommer fra innbetalte premier og hvor stor del som er tilført overskudd. Det foreligger ikke sikre opplysninger om dette forholdet. Det må imidlertid være en overdrivelse når Rødseth s. 4-5 uttaler at roten til problemene i livsforsikring ligger i overskuddsretten. Det må antas å være de avsetningskrav som skriver seg fra forsikringsforpliktelser som følge av årlig innbetalt premie som har størst betydning.

Overskuddsretten har ulik betydning i individuell og kollektiv forsikring. I individuell forsikring vil tilført overskudd i første omgang kun føre til økning av avsetningene knyttet til de ulike kontrakter. Først på utbetalingsstadiet vil økningen via beregningsgrunnlaget slå ut i tillegg til de kontraktsfastsatte ytelser. I kollektiv forsikring går tilført overskudd til bedriftens premiefond, og kan således omgående disponeres til å dekke neste års premie. I kollektiv forsikring er det således først og fremst endringer i lønnsforholdene eller i pensjonsplanen som kan føre til økte ytelser, men i så fall har selskapet rett til premietillegg.

6.3.3 Beregningsrente og avkastningsgaranti

Det er vanlig å si at livselskapene «garanterer» de forsikrede en viss minsteavkastning av innbetalte premiemidler, jf. Rødseth s. 1-2. Det settes da likhetstegn mellom beregningsrenten som benyttes ved premiefastsettelsen, og «garantert minsteavkastning».

Dette er en misvisende uttrykksmåte. Det er premienivået og ikke bregningsrenten som er kontraktsfastsatt (se avsnitt 2.2). Når uttrykksmåten likevel benyttes, skyldes dette nok den økende tendens til å se på livsforsikring som et spareprodukt. Livsforsikring som vi hittil kjenner den, er imidlertid ikke ennå blitt et i hovedsak oppsparingsprodukt. Pensjonsforsikring er et kombinert risiko- og spareprodukt, og avsetningen som uttrykk for «oppspart» kapital er langt fra alltid avgjørende for selskapets utbetalingsplikt når forsikringstilfellet inntrer. Ved pensjonsforsikring skal kontraktsfastsatte ytelser utbetales uavhengig av om forutsatt avkastning er oppnådd og om innbetalte premiemidler mv. (kapital) er i behold. Omvendt har selskapet ingen plikt til å foreta utbetaling før det tidspunkt kontrakten angir.

Å karakterisere de beregningsrenter livselskapene benytter ved premiefastsettelsen når kontrakt inngås, som en form for garantiforpliktelse fra selskapets side, er kun meningsfylt i forhold til selskapets plikt til årlig å foreta pliktige avsetninger til forsikringsfondet svarende til, og til sikring av, nåverdien av fremtidige forsikringsforpliktelser til enhver tid. Dette er imidlertid ingen forpliktelse basert på forsikringskontraktene, men en plikt som følger direkte av lovens § 8-2 og som har til formål å sikre selskapets soliditet. Selskapets utbetalingsplikter etter kontrakter det har inngått, er rettslig uavhengig av modalitetene i regelverket om forsikringstekniske avsetninger.

Selskapets risiko, herunder egenkapitalrisikoen, knytter seg derfor først og fremst til forhold som kan påvirke dets evne til å oppfylle kravene til årlige avsetninger svarende til økningen av forsikringsforpliktelsene i vedkommende år. Hovedkomponentene ved beregningen av årlig avsetningskrav vil være kontraktsfastsatte utbetalingsplikter, kontraktsfastsatt premienivå og den beregningsrente selskapet har benyttet ved fastleggelse av premienivået. Og det er muligheten for årlig kostnadsoverforbruk og for svikt i årets finansinntekter som innebærer den største trussel mot egenkapitalen i et selskap og mot selskapets evne til å forrente egenkapitalen.

6.3.4 Tilleggsavsetningsordningens betydning

Forsikringstakernes overskuddsrett er på samme måte som selskapets avsetningsplikt knyttet til årsresultatet for selskapet i det enkelte regnskapsår (se avsnitt 3.1 og 3.2). I det enkelte år er det imidlertid bare avsetningsplikten og kostnadsoverforbruk som kan føre til regnskapsmessig underskudd som må dekkes via egenkapital og for øvrig vil stenge for egenkapitalforrentning. Overskuddsretten aktualiseres bare i år hvor årsresultatet gir rom for tilføring av overskudd til de forsikrede.

Kapitalforvaltningsrisikoen, dvs. risikoen for svikt i finansinntekter, må i første omgang bæres av de forsikrede for så vidt som den avsetning som er knyttet til den enkelte kontrakt, ikke vil øke ved tilført overskudd i et år hvor årsresultatet ikke gir full dekning for pliktige avsetninger. Skal selskapet i større utstrekning fritas for avkastningsrisikoen, vil dette i tilfelle måtte skje via tiltak som enten suspenderer avsetningsplikten i slike år eller som på annen måte gjør det mulig for selskapet å dekke pliktige avsetninger i året uten å belaste egenkapitalen. Suspensjon av avsetningsplikten vil bryte direkte med reglene om forsikringsfondet i lovens § 8-2 som er en av grunnpilarene i soliditetssikringssystemet, og fremstår derfor ikke som noen aktuell løsning. Ordningen med tilleggsavsetninger er derfor blitt svaret.

Ordningen bygger på at det i år med overskudd kan foretas tilleggsavsetninger til forsikringsfondet og at det i senere år hvor finansinntektene ikke er tilstrekkelig til å dekke årets pliktige avsetninger, kan foretas overføringer fra disse før egenkapital belastes. Overskuddsretten får dermed nærmest karakter av en rett til gjennomsnittlig overskudd over en viss årrekke, men blir det ikke bruk for tilleggsavsetningen knyttet til forsikringen, kommer den til slutt forsikringstakeren til gode.

Tilleggsavsetningsordningen ble innført i 1993 etter et betydelig og, som det syntes, varig fall i rentemarkedet. Utgangspunktet for ordningen - sett i forhold til de forsikrede - er at retten til overskudd ikke er noen helt absolutt rett selv om overskudd foreligger, og at Kredittilsynet etter lovens § 8-1 annet ledd har adgang til å begrense tilføringen av overskudd dersom dette vil innebære en trussel mot selskapenes soliditet. Løsningen ble derfor at en betydelig del av de store finansinntektene (kursgevinster) som fulgte i kjølvannet av rentefallet skulle avsettes som tilleggsavsetninger i forsikringsfondet. Dette hadde flere virkninger.

For det første ble overskuddsbeløpet til disposisjon for tilføring til de forsikrede redusert, med den virkning at fremtidige forsikringsforpliktelser og premiefondsforpliktelser ikke økte urimelig mye. For det annet ble avsetningene i forsikringsfondet til dekning av forsikringsforpliktelsene styrket. Dette ble ansett påkrevet fordi de beregningsrenter som var benyttet i årene før rentefallet lå på et forholdsvis høyt nivå i forhold til hva fremtiden kunne ventes å bringe. Beregningen av nåverdien av fremtidige forsikringsforpliktelser ut fra slike beregningsrenter ville derfor gi for lave avsetninger i forhold til fremtidige premieinnbetalinger og forventet resultat av kapitalforvaltningen på mellomlang sikt. Sagt på en annen måte, premienivået i den da eksisterende portefølje var for lavt til i seg selv å sikre oppfyllelsen av forsikringsforpliktelsene. Rentefallet innebar således en trussel mot selskapenes soliditet på sikt, og det ble ansett nødvendig å styrke avsetningene uten at dette skulle øke selskapets forpliktelser. Løsningen ble derfor pålegg fra Kredittilsynet om tilleggsavsetninger, jf. loven § 8-3. I forhold til de forsikrede ble tilleggsavsetningen ansett som et betinget tilført overskudd, dvs. overskudd betinget av at selskapet ikke i senere år trengte å benytte avsetningene for å oppfylle de årlige krav til forsikringstekniske avsetninger.

Et selskaps tilleggsavsetninger betegnes ofte som «bufferkapital» fordi de kan tas i bruk før egenkapitalen belastes. Denne uttrykksmåte skjuler imidlertid det forhold at tilleggsavsetningene beregnes særskilt for den enkelte kontrakt på samme måte som når kontraktens andel av overskudd beregnes. Har en forsikring høyt premienivå fordi premien er beregnet på grunnlag av en lav beregningsrente, blir således resultatet at:

  • forsikringens andel av overskudd blir høyere fordi fordelingen bygger på bidragsprinsippet i lovens § 8-1 tredje ledd,

  • tilleggsavsetningen blir høyere fordi den beregnes på samme måte som overskuddsandelen.

Grovt sagt kan man si at systemet sett fra selskapets side innebærer at de samlede avsetninger som knytter seg til en kontrakt (pliktige avsetninger, overskuddsandel og tilleggsavsetning), blir høyere dess lavere beregningsrente som er benyttet ved premiefastsettelsen og dermed dess lavere selskapets egenkapitalrisiko knyttet til forsikringen er. Sett fra forsikringstakerens side fremtrer imidlertid dette som rett og rimelig fordi bruken av lav beregningsrente ved premiefastsettelsen innebærer at han har betalt en høyere premie for sin forsikring enn andre forsikringstakere som har lavere premie for samme forsikring fordi deres premie er beregnet etter en høyere beregningsrente. Dette er bakgrunnen for det tilsynelatende paradoks at det knytter seg mindre tilleggsavsetninger til de deler av et selskaps kontraktsmasse som er basert på høye beregningsrenter og derfor representerer den største risiko. Dette gjør at et selskaps samlede tilleggsavsetninger bare delvis kan betraktes som en generell buffer for egenkapitalen. Noen vesentlig endring i så henseende kan vanskelig tenkes med mindre det innføres en avsetningsordning løsrevet fra de forsikringstekniske beregningstradisjoner som knytter seg til forsikringsfondet. Motforestilling vil i så fall være at risiko dermed flyttes fra selskapet og forsikringstakergrupper med lavere premienivå til forsikringstakergrupper med høyere premienivå. Det vil særlig være forsikringer tegnet etter rentefallet i 1993 som vil rammes av dette.

Tilleggsavsetningsordningen innebar altså ikke noe direkte inngrep i de forsikredes kontraktsfastsatte rettigheter fordi den ble utformet i samsvar med de regler om overskuddsrett som lovens § 8-1 inneholder. Den er imidlertid ikke utformet som en slags generell førsterisiko ordning i forhold til selskapets egenkapital hva angår regnskapsmessig underskudd i de enkelte år. Tilleggsavsetningene kan bare benyttes til oppfyllelse av pliktige avsetninger til forsikringsfondet. Og bruken av dem vil ta form av overføring fra den enkelte kontrakts tilleggsavsetning til pliktig avsetning etter beregningsgrunnlaget, dvs. overføring mellom ulike deler av forsikringsfondet. Realiteten er således at tidligere års betingede overskudd, avsatt i forsikringsfondet som tilleggsavsetninger, kan benyttes til å dekke årlige avsetningskrav som ikke kan dekkes via årsregnskapet. Dette innebærer selvsagt at det regnskapsmessige underskudd i årsregnskapet reduseres tilsvarende, men underskudd ut over dette, må dekkes på annen måte av selskapet.

6.3.5 Kursreguleringsfond

Betydelige svingninger i finansinntektene fra et år til et annet vil tross tilleggsavsetningsordningen kunne skape problemer for et selskap fordi regnskapsmessig underskudd ut over det som kan dekkes via tilleggsavsetningsordningen, vil føre til tap av egenkapital. I år med svikt i finansinntektene vil betydelig verdifall i porteføljen som må utgiftsføres sammen med kostnadsoverforbruk, kunne føre til underskudd ut over det som dekkes ved bruk av tilleggsavsetninger. Slike svingninger vil stå i forbindelse med markedsrisikoen i selskapenes forvaltningsportefølje, og utviklingen i selskapenes balansestruktur i senere år innebærer utvilsomt en betydelig økning av slik markedsrisiko. Dette gjør selskapene sårbare overfor større svingninger i aksje- og obligasjonsmarkedet.

I forbindelse med soliditetstiltakene i 1993 ble det derfor innført særlig regler om selskapenes kursreserve, senere kursreguleringsfond. Poenget var at urealiserte kursgevinster ikke skulle inngå i beregningen av forsikringsteknisk overskudd for tildeling til de forsikrede. Urealiserte kursgevinster ville dermed utgjøre en buffer mot regnskapsmessig virkning av senere kursfall.

I hvilken utstrekning denne ordningen bidrar til å begrense selskapenes markedsrisiko beror i stor utstrekning på selskapenes egen handlemåte, dvs. på i hvilken utstrekning de unnlater å realisere kursgevinster for å forbedre årsresultatet. Her har det nok vært adskillig forskjell mellom selskapene. Omløpshastigheten i selskapenes porteføljer er også gjennomgående ganske høy, og kursreserven varierer derfor en god del selv i et kortsiktig perspektiv. Vi har også sett at kursreserver kan bli borte i år med sterkt kursfall (1998).

6.4 Forsikringsforpliktelser og egenkapitalrisiko

Det samspill mellom kontraktspraksis og regelverk for livsforsikring som er søkt beskrevet under avsnitt 2 og 3, har ulike virkninger for individuell og kollektiv pensjonsforsikring når det gjelder fordeling av kapitalforvaltningsrisiko mellom de forsikrede og selskapet. I individuell forsikring må det i risikoperspektiv også tas hensyn til at forsikringstakerne bærer en betydelig del av risikoen for kostnadsoverforbruk fra selskapets side, mens dette ikke synes å være tilfellet i kollektiv forsikring.

6.4.1 Individuell forsikring

I individuell forsikring, basert på kontrakter med overskuddsrett, vil de kontraktsfastsatte ytelser bli minsteytelser sett fra forsikringstakerens side, men samlet tilført overskudd i forsikringstiden vil bli omregnet etter beregningsgrunnlaget til årlige tilleggsytelser fra og med utbetalingsperiodens begynnelse. Størrelsen av tilleggsytelsene beror altså på netto-tilført overskudd i hele forsikringstiden, dvs. etter fradrag av andel av kostnadsoverforbruk og tilleggsavsetning benyttet av selskapet. Det er sannsynlig at regelmessig kostnadsoverforbruk i hele forsikringstiden her har langt større betydning for sluttresultatet enn det forhold at det et år fra tid til annen trekkes på kontrakten del av tilleggsavsetningene.

Etter som kontraktsfastsatte ytelser og premienivået er fastsatt etter en beregningsrente med betydelig margin, vil en stor del av kapitalforvaltningsrisikoen dermed ligge hos forsikringstakeren, i ethvert fall når forsikringstiden sees under ett. For forsikringskontrakter uten overskuddsrett vil det måtte benyttes premier fastsatt ut fra en beregningsrente som vil ligge langt nærmere gjennomsnittsavkastningen over forsikringstiden, dersom slike forsikringer skal kunne være konkurransedyktige, men slike forsikringer er ikke kommet i bruk.

Ytterligere overføring av kapitalforvaltningsrisiko til kundesiden kan oppnås på flere måter uten at dette vil bryte med hovedtrekkene i pensjonsforsikringen som kontraktstype. Det mest åpenbare vil være at selskapene velger å beregne sine premier etter beregningsrente som ligger vesentlig lavere enn det maksimum på 3 prosent som regelverket nå tillater. Dermed ville premienivået bli høyere og den reelle betydning av det årlige avsetningskrav bli tilsvarende lavere, samtidig som en større del av ytelsene til forsikringstakerne ville bero på størrelsen av netto tilført overskudd gjennom forsikringstiden. Om slike forsikringer vil være konkurransedyktige på dagens sparemarked er en annen sak.

Lavere beregningsrente vil reelt bety at den rettslige og praktiske realitet i pensjonsforsikringens kontraktsfastsatte ytelser ville reduseres vesentlig. Dette vil være tilfellet dersom individuelle pensjonsforsikringer ble utformet som unit link forsikring med såkalt 0-garanti, dvs. med kontraktsfaste ytelser fastsatt på grunnlag av innbetalte premiebeløp etter fradrag for risikopremie og kostnadsbidrag. Tilleggsytelsene basert på en omregning av forvaltningsresultatet ved utbetalingsperiodens begynnelse ville da bli en vesentlig større del av utbetalte ytelser.

Ved en helt ren unit link forsikring, som legger hele forvaltningsrisikoen på forsikringstakeren, vil utbetalte ytelser helt bero på størrelsen av innbetalt kapital med tilført avkastning som er i behold ved utbetalingsperiodens begynnelse. Dette vil altså ikke være noen pensjonsforsikring med kontraktsfastsatt ytelser. Slike forsikringer vil formentlig forutsette at:

  1. det trekkes et klart skille mellom sparedelen og risikodelen av kontrakten, for eksempel slik at risikodekningen utformes særskilt, og

  2. det trekkes et skille mellom oppsparingsperioden og utbetalingsperioden, slik at ytelsene i utbetalingsperioden fastsettes ved begynnelsen av perioden på grunnlag av samlet avsetning på dette tidspunkt. I den utstrekning pensjonsforsikringen i så fall skal være en kombinert forsikring med risikoelement, for eksempel overlevelsesrisiko, vil forsikringen i hovedsak fremtre som en engangsbetalt forsikring med fastsatte ytelser.

I rendyrket form vil opplegget innenfor ett og samme kontraktsforhold være:

  • et spareopplegg frem til utbetalingsperioden,

  • en risikodekning som løper under spareperioden, og

  • en pensjonsforsikring med kontraktsfastsatte ytelser og overskuddsrett, samt overlevelsesrisiko og annen risikodekning ved død, kjøpt med engangspremie ved utbetalingsperiodens begynnelse.

Innenfor rammen av gjeldende regelverk for livsforsikring vil en nok kunne håndtere livsforsikringsvirksomhet basert på de to sistnevnte kontraktstyper på en egnet måte. Disse reglene passer derimot neppe for et rent spareopplegg basert på unit link, og drives så forskjelligartet virksomhet innenfor ett og samme selskap, vil det også kunne oppstå særlig problemer. Under enhver omstendighet synes det vanskelig å foreta endringer av det gjeldende regelverk med generell virkning for slike selskaper, for å tilpasse regelverket bare til den ene - og nye - kontraktstype. I den utstrekning pensjonsforsikring med kontraktsfastsatte ytelser inngår i opplegget, selv om slike forsikringer bare gjelder for selve utbetalingsperioden, synes slike kontrakter å forutsette regimer for fordeling av kapitalforvaltningsrisiko og for soliditetssikring omtrent svarende til det som gjeldende regelverk inneholder.

Problemet med forsikringen uten kontraktsfastsatte utbetalingsplikter som innebærer at kapitalforvaltningsresultatet over en 10-40 års periode blir bestemmende for ytelsesnivået, er at det vil bli svært vanskelig for forsikringstakeren å beregne med rimelig sikkerhet hvilke rettigheter kontrakten vil gi når utbetalingsperioden begynner. Dette er ansett som en svakhet ved opplegget i lovutkastet om innskuddspensjon som nå foreligger. Forsikring med kontraktsfastsatte ytelser, men med variabel premie i forsikringstiden, representerer neppe samme problem for forsikringstakerne. Det er få andre kontraktsforhold hvor vederlagsnivået holdes konstant over kontraktsperioder av den lengde man møter i tradisjonell forsikring. Premiebinding for kortere perioder kan fremstå som et mer attraktivt alternativ enn de alternativer som er nevnt ovenfor.

Også forsikringer med variable premier gjør det formentlig påkrevet med et skille mellom risikodekningen og sparedelen av forsikringen. Premien for risikodekningen kan vanskelig tenkes å variere uten hva angår kostnadselementet. For pensjonsforsikring med kontraktsfastsatte ytelser kan en imidlertid for pensjonssparedelen tenke seg en ordning med intervalmessig binding av både avkastnings- og kostnadselementet i beregningsgrunnlaget for premien i stedet for, som nå, binding for hele forsikringstiden.

6.4.2 Kollektive tjenestepensjonsforsikringer. Innskuddspensjon

Kollektive tjenestepensjonsforsikringer skal etter gjeldende regler være ytelsesbaserte (kontraktsfastsatte ytelser) og fondsbaserte, dvs. at opptjente rettigheter til enhver tid skal være garantert av selskapet og sikret ved avsetninger i forsikringsfondet. Den årlige avsetningsplikt beregnet på grunnlag av økningen av opptjente rettigheter, kan derfor ikke modifiseres med virkning for arbeidstakerne, og avsetningene for opptjente rettigheter kan ikke reduseres som følge av kapitalforvaltningsrisiki som materialiserer seg i ettertid.

Disse forhold har sammenheng med at tjenestepensjonsordningene er forankret både i forsikringsforholdet og i arbeidsforholdet mellom bedrift og arbeidstaker. Dette medfører særlige begrensninger når det gjelder i hvilken utstrekning kapitalforvaltningsrisiki knyttet til de kontrakter selskapet har inngått, kan overføres til de forsikrede. Overføring av slike risiki til kundesiden vil derfor ikke kunne gjennomføres med mindre bedriften selv overtar risikoen.

Reduseres selskapets risiko ved bruk av lavere beregningsrenter enn det maksimum på 3 prosent som nå gjelder, vil dette slå ut i høyere premie for bedriftene, og vil ikke la seg gjennomføre med mindre bedriftene godtar dette. Prinsipielt er det i og for seg ikke noe i veien for å basere en kollektiv forsikring på et rent unit link opplegg, men forutsetningen om forsvarlig fondssikring til enhver tid medfører at bedriften i så fall må sørge for at avsetningen likevel til enhver tid vil være tilstrekkelig, om nødvendig ved overføring fra premiefond eller ved innbetaling av tillegg til premien. Ellers vil risiki som materialiserer seg måtte føre til reduksjon av arbeidstakernes opptjente og fondssikrede rettigheter, og dette ville nok rokke ved skattefordelene innrømmet kollektivforsikringene.

Disse forhold innebærer at spørsmål knyttet til regelverksendringer, både når det gjelder regler for kollektive forsikringer og regler for forsikringsselskaper, må vurderes i sammenheng med spørsmål om hvilke virkninger endringene kan få både for bedriften som forsikringstaker og for arbeidstakerne som de forsikrede. Virkningene vil også bli vurdert i forhold til hovedlinjene i sosial- og velferdspolitikken.

Dette er forhold som vil ha betydning i forhold til reglene om overskudd i lovens § 8-1. I kollektiv forsikring har ikke arbeidstakerne overskuddsrett som kan gi tilleggsytelser til de ytelser som følger av pensjonsplaner. Vanlig overskuddsrett er imidlertid knyttet til fripoliser utstedt i henhold til en kollektivforsikring, og arbeidstakernes stilling under fripolisen blir for så vidt i hovedsak den samme som ved individuell pensjonsforsikring med kontraktsfestede ytelser.

Overskudd tilført kollektivkontrakter tilkommer bedriften og tilføres premiefondet. Selv om bedriftens årspremier varierer med endringer i lønnsnivå og arbeidsstokk, har overskuddsretten stor betydning for bedriftens netto pensjonskostnader over tid. For bedriften er det neppe overskuddet det enkelte år som er avgjørende. Formentlig er det overskuddsnivået over tid - kanskje på mellomlang sikt - som er viktigst for bedriftene. Interessen for kollektivforsikring på unit link basis kan tyde på det.

Er det riktig, er det ikke retten til årlig overskudd, men faktisk tilført overskudd og selskapets avkastningsnivå over tid som er viktigst i kollektivforsikring. Implikasjonene av dette er flere. For det første innebærer dette at beregningsrenten som ligger til grunn for premieberegningen, får som sin viktigste oppgave å bestemme avsetningsnivået (ikke selve premienivået), og dermed sørge for at arbeidstakernes opptjente rettigheter er forsvarlig fondssikret til enhver tid. For det annet vil den modifikasjon av kapitalforvaltningsrisikoen som følger av tilleggsavsetningsordningen og betinget tilføring av overskudd neppe volde alvorlige problemer for vanlige bedrifter. Derimot kan det oppleves som et problem at for store overskudd bindes opp i premiefondet i gitte situasjoner, men forslaget i lov om foretakspensjon om adgang til å tilbakeføre premiefondsmidler til bedriften vil vesentlig redusere dette problemet.

Utkastet til lov om innskuddspensjonvil åpne for utforming av kollektive pensjonsordninger etter andre hovedlinjer enn det som hittil har vært vanlig. Produktutformingen vil her være en annen, og det vil også få virkninger for selskapets risikoposisjon på flere måter.

Innskuddspensjonsordningen er basert på et klart skille mellom oppsparingsperioden og utbetalingsperioden for den enkelte arbeidstaker. I oppsparingsperioden vil det for den enkelte dreie seg om oppsparing av pensjonskapital ved innskudd fra bedriften og den avkastning forvaltningen av pensjonskapitalen gir. I forhold til den enkelte arbeidstaker står en således isolert sett overfor et rent pensjonsspareprodukt, og risikodekning i oppsparingsperioden må i tilfelle skaffes ved særskilt forsikring I denne perioden dreier det seg altså ikke om et vanlig kombinert produkt. Til gjengjeld kan andre institusjoner enn livselskaper tilby slike spareprodukter. Men den avtale bedriften inngår når den kollektive pensjonsordning opprettes, utgjør rettslig sett et hele som binder hovedkomponentene sammen.

Ved oppnådd pensjonsalder skal pensjonskapitalen konverteres til pensjonsforsikring med livslang ytelse. Oppspart pensjonskapital benyttes da som engangspremie ved kjøp av pensjonsforsikring, i hovedsak utformet på samme måte som individuell eller kollektiv pensjonsforsikring i dag. Forsikringen vil nærmest ha karakter av en fripolise. Dette åpner for bruk av beregningsgrunnlag fastsatt av selskapet ut fra situasjonen når utbetalingsperioden begynner, og ikke som nå ut fra situasjonen på kontraktstidspunktet. For øvrig vil imidlertid selskapets risikoposisjon i utbetalingsperioden i hovedsak måtte bli lik den som hittil har vært karakteristisk for pensjonsforsikring med kontraktsfastsatte ytelser.

Opplegget åpner videre for at en i oppsparingsperioden vil kunne benytte periodevis varierende avkastningsrenter, noe som vil være av betydning når oppsparingsperioden strekker seg over en yrkesaktiv periode på 30-40 år. Oppsparing i bank åpner for det, og ved oppsparing i livselskap vil en slik ordning minske betydningen av skillet mellom beregningsrente og overskuddsrett. Om kostnadsbelastningen i oppsparingsperioden vil bygge på det som hittil har vært vanlig i kollektiv forsikring eller tilpasses prinsippene fra bank eller verdipapirfond er et åpent spørsmål.

Videre åpner lovutkastet for unit baserte ordninger uavhengig av om oppsparingen skjer i livselskap eller verdipapirfond. Men investeringsvalg og avkastningsrisiko er knyttet sammen. Ligger valget hos bedriften, skal opptjent pensjonskapital for arbeidstakerne ikke kunne forringes ved kapitalforvaltningsrisiki som materialiseres i ettertid, og bedriften må bære risikoen når annet ikke avtales med institusjonen. Heri ligger løsningen til det trekantproblem som unit link forsikringer reiser i forhold til vanlig foretakspensjon. Ordningen åpner imidlertid også for å legge investeringsvalget til de enkelte arbeidstakere, og da må disse bære kapitalforvaltningsrisikoen for så vidt institusjonen ikke overtar den ved avtale.

Opplegget for innskuddspensjon innebærer derfor at de problemer som i dag forbindes med individuell og kollektiv forsikring kan begrenses i hovedsak til utbetalingsperioden etter oppnådd pensjonsalder. Etter konvertering av pensjonskapitalen til pensjonsforsikring er det imidlertid ikke plass for unit link baserte opplegg. Da er det vanlige prinsipper for kombinerte pensjonsforsikringer som skal gjelde.

6.4.3 Kapitalforvaltningsrisiko og produktutforming

Drøftelsen ovenfor har vist at det kan utformes pensjonsspareprodukter både for individuell og kollektiv pensjonsforsikring, noe både gjeldende regler om IPA-avtaler og lovutkastet om innskuddspensjon viser. I den utstrekning dette gjøres vil tradisjonelle kombinerte pensjonsforsikringsprodukter bli avløst av et tosporet system med skille mellom oppsparingsordning og risikodekning, men i hvert fall for kollektivforsikring er det vanskelig å tenke seg at dette systemet ikke blir supplert med tradisjonell pensjonsforsikring for hele utbetalingsperioden. Også i individuell forsikring vil det sikkert også være etterspørsel etter et slik opplegg, noe også IPA-reglene forutsetter.

Dette innebærer at tradisjonelle kombinerte pensjonsforsikringer må antas fortsatt å spille en meget viktig rolle i norsk livsforsikring selv om en meget stor del av virksomheten baseres på opplegg for oppsparing av pensjonskapital. Det betydelige innslaget av sparevirksomhet vil utvilsomt endre risikoforholdene i oppsparingsperioden, men derimot neppe vesentlig i den etterfølgende forsikringsperiode. En slik utvikling vil bety at norsk livsforsikringsvirksomhet vil bestå av to hovedkomponenter, hver med sine særtrekk som, sett så vel fra selskapenes som de forsikredes side, fremtrer som svært forskjellig. Sparevirksomheten vil ventelig bli preget av kapitalforvaltning i hovedsak for kundens regning og risiko, mens pensjonsforsikringsvirksomheten i hovedsak vil tilsvare tradisjonell livsforsikringsvirksomhet. I tillegg kommer virksomhet basert på vanlig risikodekning, uavhengig av eller knyttet til sparevirksomheten.

Hovedkomponentene i livsforsikring sett under ett vil derfor ventelig bli tre; sparevirksomhet, risikodekning og pensjonsforsikring. Sett i forhold til en hittil vanlig pensjonsforsikringskontrakt som er et kombinert spare- og risikoprodukt for hele forsikringstiden inklusive utbetalingsperioden, kan man si at utviklingen vil innebære at vanlige kombinerte forsikringskontrakter vil bli erstattet av en kombinasjon eller pakke av produkter eller kontraktsforhold uten nødvendigvis noen reell innbyrdes sammenheng, dvs. spareproduktet risikoproduktet og pensjonsproduktet.

En slik tredeling av livsforsikringsvirksomheten vil reise særlige spørsmål i forhold til gjeldende regelverk. Reglene om IPA-avtaler og en lov om innskuddspensjon vil være tilstrekkelig til prinsipielt å avklare spørsmålet om spareprodukters rolle i livsforsikring. Det oppstår imidlertid spørsmål om gjeldende regelverk gir tilfredsstillende svar på de problemer som slike spareprodukter reiser i forholdet mellom selskap og forsikringstaker, særlig i forhold til individuelle kunder. Dernest oppstår det spørsmål om utformingen av soliditetssikringssystemet for sparevirksomheten. Det någjeldende system er utformet med henblikk på tradisjonell pensjonsforsikring og risikodekning, og det oppstår spørsmål om det anvendt på sparevirksomheten vil gi tilfredsstillende løsninger i lys av at risikobildet er et annet ved sparevirksomhet som her omhandlet.

Soliditetssikringssystemet for sparevirksomhet må utformes ut fra hvilke forpliktelser spareproduktene medfører for selskapet. Ved oppsparing av pensjonskapital (med skattefordel) vil kapitalen i forhold til kunden være bundet frem til oppnådd pensjonsalder (utbetalingsperioden), og avsetningskravene må tilpasses oppspart kapital til enhver tid. For øvrig beror meget på hvilken forvaltningsrisiko selskapet vil ha etter de produkter som tas i bruk, og her vil det kunne bli en viss bredde i produktspekteret. Selv om det legges til grunn at unit link produkter får stor utbredelse, er det ikke sikkert at de blir enerådende. Det kan også bli tale om unit link produkter med såkalt 0-garanti eller lignende. Dette må en vente selv om en som Rødseth s. 6-7 trekker et prinsipielt skille mellom midler knyttet til forpliktelsene overfor kundene og selskapets egen kapital. I så fall må selskapets evne til å oppfylle dets egne forpliktelser i forhold til kundene soliditetssikres på egnet måte frem til utbetalingsperioden. Ved konverteringen til pensjonsforsikring vil skillet mellom kunde- og selskapsmidler i alle tilfelle opphøre.

Soliditetssikringssystemet for selskapets plikter i henhold til risikodekning og pensjonsforsikring vil i hovedsak kunne baseres på någjeldende regelverk. Det er utformet med henblikk på de forpliktelser som slik livsforsikringsvirksomhet medfører, og endringer av betydning kan vanskelig tenkes med mindre regelverket åpner for at slike produkter utformes på en annen måte enn hittil vanlig pensjonsforsikring mv. I hvilken utstrekning en modifiserer prinsippene om fast premie og beregningsrente i kontraktstiden vil her ha betydning. Det er lite sannsynlig at en vil oppgi kravet om kontraktsfastsatte ytelser på disse områdene.

6.4.4 Tredelt livsforsikring i samme selskap

Dersom livsforsikring i fremtiden blir basert på den tredeling i sparevirksomhet, risikodekning og pensjonsforsikring som er omtalt ovenfor, vil det kunne oppstå særlige problemer dersom såvidt forskjelligartet virksomhet drives i samme selskap. Dette skyldes vesentlige forskjeller når det gjelder:

  1. reglene for kapitalforvaltningen, herunder fordelingen av kapitalforvaltningsrisikoen,

  2. utformingen av soliditetssikringssystemet for henholdsvis sparevirksomhet og den øvrige virksomhet,

  3. ulike regler for kostnadsbelastning i de ulike deler av samlet virksomhet.

Tilsvarende problemer - om enn i mindre målestokk - kan også oppstå dersom en ved produktutforming eller regelverksendringer foretar endringer i prinsippene for kostnadsbelastning og overskuddsdeling når det gjelder tradisjonell pensjonsforsikring. Dette er foreslått av FNH, som går inn for at kostnads- og risikoresultat skal være selskapets, mens overskuddsretten skal knyttes til kapitalavkastningen.

En del av slike problemer kan tenkes løst ved bruk av klasse- og bransjeinndelinger. Mange av problemene vil formentlig også bli løst dersom sparevirksomheten bli skilt ut til eget selskap. Dette er spørsmål som bør undergis nærmere vurdering.

6.4.5 Virkninger for eksisterende porteføljer

Det fremgår av drøftelsen foran at det i livsforsikringsvirksomhet vil være en nær sammenheng mellom produktene (kontraktstypene), virksomhetsreglene og soliditetssikringssystemet. Dette gjelder den virksomhet som foregår i dag på grunnlag av de kontraktstyper som inngår i selskapenes porteføljer, og det vil gjelde i fremtiden selv om kontraktstypene da måtte bli andre og mer forskjelligartede.

At de kontraktstyper som utgjør hovedtyngden i bestående porteføljer, har lang tradisjon i norsk livsforsikring og utgjør det virkelighetsgrunnlag regelverket er utformet for å passe til, setter imidlertid også grenser for hvilke regelverksendringer som kan gjennomføres. Dette skyldes først og fremst at rettigheter og plikter etter de forskjellige kontrakter i bestående porteføljer til enhver tid, er et produkt av samspillet mellom kontraktsregulering av rettsforholdet og myndighetsreguleringen. De endringer i regelverket som måtte være ønskelig i lys av strukturutviklinger innen livsforsikring, kan derfor ikke alltid gjøres gjeldende for bestående virksomhet. De endringer som er påkrevet for å åpne for produktutvikling og nye former for virksomhet, vil - hvis anvendt på bestående virksomhet - lett kunne føre til inngrep i rettigheter eller plikter etter allerede etablerte kontraktsforhold. I lys av den langsiktige karakter livsforsikringskontrakter har, medfører dette problemer fordi i så fall kan regelverksendringen bare gjøres gjeldende for nye kontraktsforhold.

I Høyesteretts dom i Gjensidige NOR saken kom dette spørsmål opp i forhold til reglene for overskuddsdeling. Det ble der antatt at kontrakter fra tiden før forsikringsvirksomhetsloven 1988, dvs. under 1911-loven, hadde rett til overskudd etter bidragsprinsippet, jf. 1911-loven § 73, og at det var uten betydning om 1988-loven § 8-1 kunne tenkes å føre til et annet resultat i den sak som forelå, noe som for øvrig neppe ville være riktig tolking av § 8-1 tredje ledd.

Forholdet til rettigheter ervervet i henhold til eksisterende kontraktsmasse vil kunne få betydning i forhold til spørsmål om utbygging av soliditetssikringssystemet ved styrking av bufferkapitalordninger til beskyttelse av selskapenes egenkapital og egenkapitalrisiko. Realiteten i den nåværende ordning er at de forsikrede i kontraktstiden sett under ett bærer risikoen for det samlede resultat av kapitalforvaltningen knyttet til kontrakter med kontraktsfastsatte ytelser (se avsnitt 4.1 og 4.2), og at selskapets egenkapital via de årlige avsetningskrav bærer risikoen for at resultatet i det enkelte år svarer til det nivå de anvendte beregningsrenter gjør påkrevet (se avsnitt 3.1). Tilleggsavsetningsordningen basert på betinget tildeling av overskuddsmidler modifiserer den kortsiktige risiko selskapet bærer fordi tidligere års overskudd avsatt som tilleggsavsetning kan benyttes til å oppfylle det årlige avsetningskrav (se avsnitt 3.4). FNH har foreslått ulike endringer i den ordning som har vært praktisert siden 1993, blant annet med det for øye at selskapet skal kunne avsette overskuddsmidler som kan benyttes til å dekke alt underskudd i et regnskapsår, ikke bare det som skyldes avsetningskravet. Dette vil selvsagt redusere selskapets egen risiko knyttet til eksisterende porteføljer. Her oppstår to ulike spørsmål.

Et første spørsmål er om en slik endring av reglene om tilleggsavsetningsordningen i seg selv representerer et inngrep i de forsikredes alminnelige overskuddsrett etter bestående kontrakter. Det kan være tvilsomt hva som her er riktig svar. Overskuddsretten etter loven § 8-1 er forholdsvis løst utformet (se avsnitt 2.2). Bestemmelsen forutsetter at overskudd skal tildeles årlig etter bidragsprinsippet, men sier ellers lite om selve beregningen av overskuddsmidlene. Overskuddsretten er således ikke antatt å være til hinder for at selskapet dekker årets kostnadsoverforbruk før overskuddsbeløpet beregnes, og overskuddsbeløpet vil også påvirkes av regnskapsreglene til enhver tid. I tillegg kommer at myndighetene både gjennom krav om omberegning av avsetningene etter lovens § 8-3 og krav til sikkerhetsfond etter lovens § 8-4 kan påvirke beregningen slik at lite eller intet blir tilbake som overskudd. Dessuten kan myndighetene i det enkelte år ut fra hensynet til selskapets soliditet forby utdeling av overskudd (loven § 8-1 annet ledd) slik at alt som kunne tenkes utdelt som overskudd blir tilbakeholdt i selskapet. Det er som nevnt under avsnitt 3.4, disse reglene som åpnet for den nåværende tilleggsavsetningsordning.

Disse forhold synes å innebære at det ikke i regelverket for livsforsikring foreligger hindringer for å gjennomføre regelverksendringer som innebærer økte avsetningskrav i lys av oppbyggingen av økt markedsrisiko som følge av strukturendringer i selskapenes balanse, for eksempel ved endring av kravene til sikkerhetsfond etter lovens § 8-4. Dette vil selvsagt påvirke størrelsen av overskuddsmidlene i det enkelte år, men vil ikke medføre at overskuddsretten rettslig eller reelt bortfaller. Ved gjennomføringen av slik regelverksendring vil det imidlertid måtte tas hensyn til at virkningene er i samsvar med bidragsprinsippet i lovens § 8-1 tredje ledd, for eksempel slik at forsikringstakere som har inngått sine kontrakter med høy premie på grunn av lav beregningsrente, reelt ikke må bære følgene av at selskapet også har tilsvarende forsikringer med lavere premienivå som følge av høyere beregningsrente.

Risikoen for annet underskudd enn det som skyldes årlige avsetningskrav som følge av nåverdiberegningen av selskapets forsikringsforpliktelser, er av generell karakter, knyttet til selskapets balansestruktur i sin alminnelighet. Det vil derfor være vanskelig å bygge inn en buffer mot slik generelle risiko for selskapets egenkapital ved utvidelse av tilleggsavsetningsordningen, med mindre man oppgir prinsippet om at avsetningene i forsikringsfondet skal beregnes for hver kontrakt ut fra beregningsgrunnlaget for denne. Etter gjeldende lov § 8-2 skal forsikringsfondet minst utgjøre summen av nåverdien av forpliktelsene etter de enkelte kontrakter. En ny buffer vil derfor måtte utformes som en generell selskapsavsetning, løsrevet fra kontraktsmassen, og vil således i hovedsak få samme karakter som det nåværende sikkerhetsfond. Om det er behov for eller ønskelig å gjennomføre en slik endring i forhold til eksisterende kontraktsmasse, er et annet spørsmål, og må sees i sammenheng blant annet med virkningen for egenkapitalforrentningen og egenkapitalens stilling generelt.

Det annet spørsmål gjelder i hvilken utstrekning en regelverksendring med utbygging av tilleggsavsetningsordningen kan gis virkning for de tilleggsavsetninger som selskapene i dag har i forsikringsfondet. Dette er avsetninger til dekning av betinget tildelt overskudd i tidligere år. En endring av betingelsene for å bruke tilleggsavsetningen som gir selskapene utvidet disposisjonsrett, vil innebære et inngrep i de rettigheter som allerede er ervervet av de forsikrede. En slik utvidelse vil rettslig sett neppe adskille seg meget fra en regelverksendring som gjorde det mulig for selskapet å tilbakeføre overskudd som i tidligere år var tildelt med endelig virkning. En slik endring kan i tilfelle bare gjennomføres for avsetninger foretatt etter regelverksendringen, og det beror, som nevnt ovenfor, på utformingen av en ny bufferordning om den kan gjøres gjeldende med virkning for eksisterende kontraktsmasse.

6.4.6 Kapitalforvaltningsrisiko og egenkapitalforrentning

Drøftelsen under avsnitt 4.1 til 4.5 retter seg først og fremst mot selve egenkapitalrisikoen sett i forhold til tradisjonelle og nye kontraktstyper, dvs. risikoen for tap av egenkapital som ulike forpliktelsestyper måtte medføre. Som nevnt under avsnitt 2.2, har imidlertid selskapet selv også risiko knyttet til kapitalforvaltningen som følge av at overskudd ut over beregningsrentene er et vilkår for dekning av kostnadsoverforbruk og egenkapitalforrentning i det enkelte år. Kostnadsoverforbruket er som tidligere nevnt for tiden i hovedsak knyttet til individuell forsikring, men spørsmålet om egenkapitalforrentning selvsagt er et generelt selskapsproblem.

Endringer i kontraktspraksis og regelverk som vil beskytte egenkapitalen mot tap, er imidlertid ikke tilstrekkelig til også å sikre at egenkapitalen blir forrentet. Dette beror først og fremst på om kapitalforvaltningen samlet sett gir overskudd over beregningsrentenivået i snitt. FNH har fremmet forslag som tar sikte på å gjøre selskapenes egenkapitalforrentning mindre avhengige av resultatet av kapitalforvaltningen i de enkelte år. Slike forslag må ha som formål å sikre selskapene inntekter som ikke er resultatavhengige på denne måten. Forslaget om å gjøre risiko- og kostnadselementene i beregningsgrunnlaget faste, dvs. at selskapet har risikoen for at beregningen holder og til gjengjeld rett til overskuddet, må sees på som et slikt tiltak. De forsikredes overskuddsrett etter lovens § 8-1 vil i så fall bli begrenset til overskudd ved kapitalforvaltningen.

Dette er et spørsmål som først og fremst gjelder produktutformingen, men en slik endring krever også endring i beregningen av overskudd. Slike endringer vil i tilfelle bare kunne gjøres gjeldende for nye kontrakter.

En endring som her nevnt vil for så vidt ikke berøre spørsmålet om fordeling av overskudd på kapitalforvaltningen mellom selskap og de forsikrede. Dersom det ved regelverksendringer gjennomføres tiltak til å redusere egenkapitalrisikoen, vil det imidlertid også være naturlig - som Rødseth s. 2-3 påpeker - også å se på de nåværende regler om selskapenes adgang til å tilbakeholde inntil 35 prosent av overskuddet. Reduksjon av egenkapitalrisikoen og egenkapitalens andel av samlet forvaltningskapital bør etter Rødseths syn reflekteres i en lavere avkastning til egenkapitalen, tilpasset det nye risikobildet.

6.5 Nye spareprodukter

At det åpnes for noe nær rene spareprodukter i norsk livsforsikring, er ikke ensbetydende med betydelig regelverksforenkling. Etter som det i hovedsak vil dreie seg om oppsparing av pensjonskapital, vil oppsparingsperioden etterfølges av en utbetalingsperiode i samsvar med pensjonsforsikring stort sett av tradisjonell type. Dette er det redegjort for under avsnitt 4.3 og 4.4. Dette vil aktualisere spørsmålet om et særlig regelverk for oppsparing av pensjonskapital i tillegg til regelverket for tradisjonell pensjonsforsikring. Behovet for offentlig regulering vil måtte bero blant annet på hvordan slike spareprodukter utformes. Det er ikke nok å konstatere at spareproduktene vil gi større fleksibilitet når det gjelder fordelingen av kapitalforvaltningsrisiko i forhold til hva som vanlig pensjonsforsikring gjør mulig. Behovet for et nytt særlig regelverk vil ventelig bli vurdert ut fra de samme tre hovedhensyn som preger gjeldende regelverk (se avsnitt 1.1):

  1. rammer for produktutvikling og det langsiktige kontraktsforhold som etableres mellom selskap og kunde, særlig ved individuelle kontrakter,

  2. soliditetssikring i lys av selskapet forpliktelser,

  3. sosial- og velferdspolitisk hensyn i lys av skattefordeler.

Et utgangspunkt vil være at oppsparing av pensjonskapital er en form for bundet sparing, dvs. midlene vil ikke kunne frigjøres for kunden på annen måte enn ved utbetaling av pensjonsytelser, ved pensjonsalder eller på annet fastsatt tidspunkt. Kontraktsforholdet mellom selskap og kunde vil i forhold til individuelle kunder få en meget langsiktig karakter, i kollektivforsikring et løpende rettsforhold i forhold til bedriften. Selv om hele eller det aller meste av kapitalforvaltningsrisikoen ligger hos kunden, vil det kunne oppstå spørsmål om hvem som skal ha plasseringsretten, fordeling av avkastning, og spørsmål om ulike garantier fra selskapets side. Det er mulig en må skille mellom garanti for tilbakebetaling av innbetalt kapital og garanti av minsteavkastning, og en må vurdere tidsrammen for garantiansvar, dvs. om den skal dekke hele oppsparingsperioden, et mer begrenset tidsrom eller bare enkeltår. Mye av dette kan sikkert reguleres gjennom produktutformingen, men særlig overfor enkeltkunder kan det være behov for regler begrunnet i kundehensyn, for eksempel regler om flytterett.

Et tilknyttet spørsmål gjelder kostnadsstrukturen for spareprodukter. Kostnadene vil måtte dekke kundespesifikke kostnader, overhead og gi fortjeneste, men også for slike produkter vil det kunne oppstå periodiseringsproblemer. Må en skille mellom kontraktsgebyr, forvaltningsgebyr og avbruddsgebyr slik som verdipapirfondene gjør? Hvilke rammer skal gjelde for slike gebyrer?

Et annet spørsmål vil knytte seg til soliditetssikringssystemet. Selv om all risiko for innbetalt kapital og avkastning ligger på kunden, vil det være behov for avsetningskrav lik selskapsforpliktelsene og behov for å begrense den soliditetsrisiko som kostnadsoverforbruk kan innebære. I tillegg kommer regler om avsetningskrav for garantiansvar, og om særlige spørsmål som oppstår når annen virksomhet drives i samme selskap. Selskapets evne til å oppfylle sine plikter etter spareprodukter kan bli truet av andre forhold enn de som knytter seg til selve spareproduktene.

Det er ikke her meningen å ta opp slike spørsmål til drøfting. Poenget er å understreke at et større innslag av spareprodukter i norsk livsforsikring, skaper et behov for en rammeregulering samtidig som videreføringen av pensjonsforsikring i hovedsak av hittil vanlige typer gjør det nødvendig å videreføre hovedlinjene i någjeldende regelverk.

6.6 Endringer for vanlig pensjonsforsikring

FNHs holdningsnotat s. 3 peker på at en av livselskapenes hovedoppgaver vil være å forvalte midlene til beste for kundene. Sett fra samfunnets side er det imidlertid mulig at en heller vil si at livselskapenes hovedoppgave er å administrere en meget stor del av det samlede pensjonssystem, herunder å forvalte pensjonskapital som knytter seg til systemet best mulig. FNH uttaler der også at størstedelen av kundeforpliktelsene er avsetninger til fremtidig pensjonsutbetalinger. Heller ikke dette er treffende fordi selskapenes kundeforpliktelser fremgår først og fremst av inngåtte kontrakter, og avsetningssystemet er et middel for å sikre at de blir oppfylt.

Det er viktig å holde begge disse forhold klart for øye fordi også fremtidens pensjonsforsikring vil måtte utformes innenfor den ramme sosial- og velferdspolitiske hensyn antas å tilsi, og fordi det først og fremst er gjennom den nærmere utforming av kontraktstyper med tilhørende vilkår at selskapets forpliktelser kan endres vesentlig. Regelverket må deretter tilpasses den kontraktsbruk som foreligger eller ønskes innført.

De viktigste spørsmål om endringer i regelverket for vanlig pensjonsforsikring vil således være i hvilken grad det må endres for å muliggjøre utforming av pensjonsforsikringsprodukter etter andre retningslinjer enn de som hittil har vært fulgt. Her er det kanskje grunn til å minne om at det ikke bare har vært regelverk, men også hevdvunne aktuartradisjoner som kan ha virket som en bremse. Også andre forhold på selskapssiden kan ha spilt inn, for eksempel de prinsippene som har vært fulgt ved premiefastsettelse og utforming av beregningsgrunnlag, eller ved tildeling av overskudd mv. Myndighetenes praktisering av regelverket kunne i visse henseender formentlig også ha vært preget av noe større fleksibilitet. Nu, dette er i og for seg ikke det viktigste. Hovedspørsmålet er hvilke endringer i produktutforming og regelverk som måtte anses hensiksmessig med henblikk på pensjonsforsikring nå og i kommende år.

Det er i drøftelsen foran pekt på ulike spørsmål, for eksempel spørsmålet om man skal modifisere prinsippet om at premien ikke kan endres i løpet av forsikringstiden ved individuell forsikring, spørsmålet om det bør skilles klarere mellom beregningsgrunnlag for sparedel og risikodel også ved kombinerte forsikringer av vanlig type, spørsmålet om beregningsgrunnlagets risiko og kostnadselementer skal være selskapets ansvar mv. Det vil være viktig ved vurdering av slike spørsmål å ta i betraktning at pensjonsforsikring vil kunne forekomme i minst to ulike former:

  1. tradisjonell pensjonsforsikring med ytelser og premie fastsatt på kontraktstiden,

  2. pensjonsforsikring ved konvertering av pensjonskapital ved utbetalingsperiodens begynnelse, dvs. pensjonsforsikring mot engangspremie. Dette vil være den aktuelle form innenfor innskuddspensjonsordninger og når fripolise utstedes under andre kollektivordninger.

Engangsbetalte pensjonsforsikringer fastlegger parametrene på en måte som gir mindre fleksibilitet enn de vanlige pensjonsforsikringer med årlig premiebetaling. Dette gjelder selv om også den sistnevnte type er basert på kontraktsfastsatte ytelser. For begge typer vil imidlertid reglene om overskuddsrett være viktig, men de har størst betydning for de tradisjonelle kombinerte forsikringer fordi kontraktsperioden der også omfatter oppsparingstiden.

De viktigste spørsmål om endringer som her er omhandlet, vil knytte seg til individuelle pensjonsforsikringer. Innskuddspensjon vil formentlig medføre at det også trekkes et skille mellom oppsparingsperioden som er kollektiv, og utbetalingsperioden som er basert på engangsbetalt pensjonsforsikring for hver enkelt arbeidstaker. Det vil altså dreie seg om en slags fripolise for utbetalingsperioden. Dette vil medføre at individuell forsikring også vil omfatte forhold som i dag håndteres innenfor kollektivordningene, mellom selskap og bedrift, og ikke mellom selskap og poliseinnehaveren.

Dette innebærer at en ved vurderingen av regelverksendringer for individuell forsikring fortsatt må legge vekt på å finne frem til balanserte løsninger hvor det legges vekt også på hensynet til forsikringstakerne. At visse løsninger kan være velbegrunnet hvis saken bare sees fra selskapenes side, kan ikke automatisk være avgjørende.

6.7 Sluttrefleksjoner

Svært mye av diskusjonen om reguleringen av livsforsikring i senere år har knyttet seg til ulike regelverkspørsmål for å oppnå at:

  1. regelverket endres eller bygges ut slik at livsforsikring kan omfatte produkter med et sterkere innslag av oppsparing og kapitalforvaltning for kundenes regning og risiko, tilpasset konkurransesituasjonen på markedet for pensjonssparing og annen privat sparing,

  2. regelverket endres eller bygges ut slik at egenkapitalen i livselskapene beskyttes mer effektivt mot tap, og at grunnlaget for egenkapitalforrentning frigjøres fra risiki knyttes til kapitalforvaltningen,

  3. regelverket endres slik at det i mindre grad enn hittil legges vekt på å beskytte forsikringstakernes interesser, noe som begrenser livselskapenes handlefrihet når det gjelder utformingen og praktiseringen av kontrakter og kontraktsvilkår.

Den sammenfatning av spørsmål som FNHs holdningsnotat nå inneholder viser at hovedvekten legges på de to første temaene. Det kan reises spørsmål om det i en slik situasjon ikke vil være den beste tilnærmingsmåte å ta opp til drøftelse på prinsipiell basis i hvilken grad spareprodukter skal inngå som en hovedkomponent i fremtidig livsforsikring og se nærmere på hvilket behov det i så fall vil være for regulering av slik sparevirksomhet. Alternativet vil være å søke å lappe på et regelverk utformet for å passe for de forsikringsprodukter som livsforsikring tradisjonelt er basert på, og som dessuten vil måtte utgjøre den annen hovedkomponent av livsforsikringsvirksomhet også i fremtiden. Det er ingen annen institusjonstype som kan dekke behovet for risiko- og kombinerte risiko- og spareprodukter enn livselskapene. Utviklingen synes å ha medført at grunnlaget for slik virksomhet vil svekkes med mindre forholdet legges til rette også for livselskapenes deltagelse i markedet for oppsparing av pensjonskapital på en måte som ikke innebærer ulemper i forhold til konkurrentene i sparemarkedet.

Det som her er sagt, innebærer imidlertid ikke at det uten videre er gitt at regler begrunnet i forsikringstaker- eller forbrukerhensyn må vike. Det er vanskelig å se at det ikke fortsatt vil være behov for ulike regler begrunnet i slike hensyn innenfor en regulering av så vidt viktige og langsiktige kontraktsforhold som det i tilfelle vil dreie seg om for den enkelte kunde. En annen sak er at det kan være grunn til på dette området å skille mer mellom individuelle kontrakter og kollektivkontrakter enn det gjøres i någjeldende regelverk.

Livselskapenes hovedvirksomhet i kommende år vil etter alle solemerker knytte seg til ulike former for pensjonssparing i kombinasjon med pensjonsforsikringer. Ordninger for oppsparing av pensjonskapital med tilhørende kapitalforvaltning vil dermed få en sentral stilling. Det dreier seg imidlertid i hovedsak om hva man kan kalle «bundet» kapital fordi forutsetningen er at den bare kan benyttes til utbetaling av pensjonsytelser. Kapitaloppsparingen vil derfor vanskelig kunne fremtre som noe helt frittstående innslag i virksomheten fordi før eller senere må pensjonskapitalen konverteres til premiereserve for pensjonsforsikring med årlig utbetaling, utformet i hovedsak i samsvar med hevdvunnen forsikringspraksis. En klarere erkjennelse av at organiseringen av oppsparingen av pensjonskapital og administreringen av pensjonsutbetalingsordninger reiser til dels ulike spørsmål, åpner for tilpasninger både i kontraktspraksis og regelverk. Karakteristisk for tradisjonell forsikringsvirksomhet er at oppsparing og utbetaling utgjør et hele som er undergitt ett og samme rettslige regime. Utviklingen på pensjonssparemarkedet i senere år synes her å fremtvinge endringer i den forstand at kapitaloppsparingen i noen grad frikobles fra det rettslige regime som vil måtte gjelde de pensjonsforsikringer som fortsatt vil være grunnlaget for disponeringen av pensjonskapitalen.

Lovutkastet vedrørende innskuddspensjon legger opp til en slik nyansering. Lovutkastet legger opp til et to-sporet system:

  1. oppsparing av pensjonskapital i bank og verdipapirfond med etterfølgende pensjonsforsikring ved oppnådd pensjonsalder, tegnet i livselskap, og

  2. oppsparing av pensjonskapital i livselskap med etterfølgende konvertering til pensjonsforsikring ved oppnådd pensjonsalder.

Dette opplegget inviterer til en harmonisering av rammebetingelsene for hver av de to hovedkomponentene uavhengig av i hvilken kombinasjon de inngår. Realiteten i dette fremgår klarere når en også tar hensyn til det tredje opplegget for innskuddspensjon som forutsettes i NOU 1999:32, nemlig bruk av årlig innskudd til kjøp av engangsbetalte pensjonsforsikringer hvert innskuddsår (årlige fripoliser). Da vil det regelverk som tradisjonelt gjelder for pensjonsforsikring dekke så vel oppsparingsperioden som utbetalingsperioden. Men denne løsningen forutsettes innarbeidet i lov om foretakspensjon som generelt bygger på dette prinsippet.

Fotnoter

1.

Leder av Banklovkommisjonen. Vedlegget er utarbeidet som arbeidsdokument for kommisjonen. Synspunkter og konklusjoner i vedlegget står kun for forfatterens regning og kan ikke tillegges utvalget eller noen av dets medlemmer.

Til dokumentets forside