NOU 2000: 9

Konkurranseflater i finansnæringen

Til innholdsfortegnelse

1 Oppnevning, mandat, sammensetning m.m.

1.1 Oppnevning

Utvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon av 18. juni 1999.

Bakgrunnen for oppnevnelsen er de raske endringene som skjer i finansnæringen internasjonalt. Finanslovgivningen i de vestlige landene er omfattende, og vil variere fra land til land. Finansnæringen ivaretar sentrale samfunnsmessige hensyn, og det er nødvendig med god kunnskap om hvordan konkurransesituasjonen for norske finansinstitusjoner vil utvikle seg.

Utvalget skal avgi sin utredning til Finansdepartementet.

1.2 Mandatet

Utvalget ble gitt følgende mandat:

1. Utvalget skal kartlegge norsk finanssektors internasjonale konkurransekraft. Kartleggingen skal omfatte både bank-, forsikrings- og verdipapirnæringen. Utvalget skal gi en beskrivelse av viktige trekk ved finanssektoren i Norge og i andre land som det kan være naturlig å sammenligne seg med. Både struktur, lønnsomhet og volummessige forhold skal omfattes av beskrivelsen. Sverige og Danmark må minst inngå i en slik sammenligning. I den grad det er mulig og hensiktsmessig skal utvalget se både på den konkurranse norske institusjoner møter på hjemmemarkedet gjennom utenlandske institusjoners etablering av filial eller datterselskaper eller grensekryssende virksomhet, og norske aktørers etterspørsel etter finansielle produkter direkte i det internasjonale markedet. Tilsvarende bør det gis en oversikt over norske institusjoners virksomhet i andre land. Utvalget skal kartlegge og identifisere sentrale årsaker til de utviklingstrekk en kan observere. Eksempler på slike faktorer, kan være markedsforhold, kostnadsforhold, tilgang på kompetanse, den teknologiske utviklingen og finansielle innovasjoner eller sider ved de aktuelle regelverk. Utvalget bør også vurdere hvilke forhold som særlig vil kunne ha betydning for finansnæringens konkurransedyktighet i årene fremover. På bakgrunn av de utviklingstrekk og årsaksforhold som kartlegges, skal utvalget vurdere hva som er norsk finansnærings viktigste fordeler og ulemper sammenlignet med aktuelle utenlandske markeder.

2.

Utvalget kan etter behov opprette kontakt med andre fag- og interessegrupper.

3.

Utvalget skal legge fram sin rapport innen 1. februar 2000.

4.

Finansdepartementet kan gjøre endringer, utdypinger eller tillegg i mandatet.

Etter anmodning fra utvalget forlenget Finansdepartementet fristen for å legge frem rapporten til 1. april 2000.

1.3 Utvalgets sammensetning

Følgende ble oppnevnt som medlemmer i utvalget:

Hope, Einar, professor, (Norges Handelshøyskole), leder

Bjørland, Jan, ekspedisjonssjef, (Finansdepartementet)

Forsbak, Einar, administrerende direktør, (Sparebankforeningen i Norge)

Hundstad, Turid, direktør, (Statens lånekasse for utdanning)

Lundius, Annika, finansråd, (Finansdepartementet, Sverige)

Skauge, Arne, administrerende direktør, (Den norske Bankforening)

Solheim, Jon A., direktør, (Norges Bank)

Strandenes, Siri Pettersen førsteamanuensis, (Norges Handelshøyskole)

Strøm, Ingvar, administrerende direktør, (Norges Forsikringsforbund)

Aamo, Bjørn Skogstad, kredittilsynsdirektør, (Kredittilsynet)

Etter utvalgets oppnevnelse gikk Den norske Bankforening og Norges Forsikringsforbund sammen om å danne Finansnæringens Hovedorganisasjon, med virkning fra 1. januar 2000.

1.4 Utvalgets arbeid

Sekretærer for utvalget har vært:

Vale, Bent, forskningssjef, Norges Bank, sekretariatsleder

Andresen, Ingrid, rådgiver, Finansdepartementet

Elvestad, Kjersti, spesialrådgiver, Kredittilsynet

Konsulent Fridtjof Berents i Finansdepartementet har bistått sekretariatet ved utarbeidelse av statistikk og spesialrådgiver Ragnhild Wiborg i Kredittilsynet har bistått på forsikringsområdet.

Utvalget har avholdt 13 møter. I tillegg har utvalgets leder, sammen med sekretariatet, avholdt separate møter med Finansforbundet, Forbrukerrådet og Oslo Børs.

I innledningsfasen la utvalget stor vekt på å skaffe seg oversikt over aktuelle problemstillinger, kombinert med en faglig oppdatering innenfor enkelte områder. I de første utvalgsmøtene ble det blant annet avholdt seminar med fremtredende representanter fra finansnæringen, der det ble gitt uttrykk for synspunkter på forhold innenfor utvalgets mandat. Videre har det vært faglige seminarer, innenfor bank- og forsikringsområdet, med så vel fremtredende norske som internasjonale innledere. Utvalget er blitt orientert om det pågående arbeidet i et tilsvarende utvalg i Sverige, gjennom et innlegg fra den svenske hovedsekretæren. Det svenske utvalget avsluttet sitt arbeid i mars 2000. I perioden avla også et tilsvarende dansk utvalg sin hovedrapport om «Den finansielle sektor etter år 2000».

Utvalget har innhentet to særlige utredninger. Den ene gjelder regulering og internasjonal regelverkskonkurranse i finansnæringen. Rapporten er utarbeidet av førsteamanuensis Dag Morten Dalen ved Handelshøyskolen BI. Den andre er en spørreundersøkelse blant et utvalg av brukere av finansielle tjenester. Undersøkelsen er gjennomført av Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning (SNF) v/forsker Leif E. Hem, stipendiat Nina M. Iversen og forskningssjef Sven A. Haugland. Begge de særlige utredningene er tatt inn som vedlegg til utvalgets utredning.

Utvalget har mottatt enkelte skriftlige innspill, herunder et notat vedrørende regulering av norsk livsforsikring utarbeidet av professor Asbjørn Rødseth ved Sosialøkonomisk institutt, Universitetet i Oslo. Notatet ble utarbeidet på grunnlag av et foredrag han ble bedt om å holde for utvalget, og er tatt inn som vedlegg til utredningen her. I tillegg har utvalget valgt å innta som vedlegg ytterligere to notater vedrørende regulering av livsforsikring, et notat utarbeidet av professor Erling Selvig og et notat fra Finansnæringens Hovedorganisasjon. Det samme gjelder et notat fra direktør Sverre Dyrhaug i Finansnæringens Hovedorganisasjon om internasjonale rammer for norsk reguleringsmyndighet. Utvalget har ikke tatt stilling til de synspunkter og konklusjoner som kommer til uttrykk i notatene eller de særlige utredningene.

1.5 Nærmere om mandatet

Norsk finanssektor er i likhet med andre sektorer underlagt den generelle lovgivningen som gjelder blant annet for selskapsrettslige forhold, alminnelig avtalerett, m.m. Utvalget har ikke vurdert om det er forhold knyttet til slik generell lovgivning som kan være av betydning for finanssektorens internasjonale konkurransekraft.

Skattemessige forhold vil klart være av betydning for finansnæringen, både når det gjelder skatteplikt for næringen selv og den skattemessige posisjonen for kjøpere av finansielle tjenester, som eksempelvis skattebegunstiget livsforsikring. Utvalget har imidlertid ikke foretatt en vurdering av skattespørsmål i forhold til finanssektorens internasjonale konkurransekraft, men skattemessige forhold omtales i noen grad der det antas å være av betydning. Statlig eierskap i finanssektoren er omtalt, men utvalget har lagt til grunn at det ligger utenfor utvalgets mandat å foreta nærmere vurderinger av dette.

De sentrale lovene for finansiell sektor er sparebankloven, forretningsbankloven, forsikringsvirksomhetsloven, finansieringsvirksomhetsloven, verdipapirfondloven og verdipapirhandelloven. Det faller utenfor utvalgets mandat å vurdere enkeltregler, herunder å ta stilling til om gjeldende regler bør videreføres, eventuelt med hvilket innhold. Utvalget har likevel beskrevet enkelte deler av regelverket, som næringen har fremhevet som spesielt problematiske, og vurdert reglenes betydning for norske foretaks konkurransekraft.

Det følger av mandatet at utvalget skal gi en beskrivelse av viktige trekk ved finanssektoren i Norge og i andre land som det kan være naturlig å sammenligne seg med. Sverige og Danmark skal være med i utvalgets vurdering. Hensyntatt de store likhetstrekkene som er i de nordiske landene, har utvalget lagt til grunn at det ikke vil gi noe ekstra å trekke inn Finland. Finland er likevel nevnt i enkelte sammenhenger. Ut over Norden, har utvalget søkt å kartlegge situasjonen i EØS-området generelt og i Storbritannia og til dels Tyskland spesielt. USA er et naturlig sammenlikningsgrunnlag utenfor Europa. Problemet er imidlertid at det, når det gjelder regulering av og tilsyn med kredittinstitusjoner, er det stort innslag av overlapp mellom føderale organer. Videre finnes det ikke noe felles, føderalt regelverk for forsikring. Tatt i betraktning den tid utvalget har hatt til disposisjon er ikke situasjonen i de nevnte landene omtalt i alle sammenhenger. Det vil også være slik at andre land er tatt med i den utstrekning utvalget har hatt relevant informasjon.

1.6 Litt om begrepsbruken

Det følger av mandatet at utvalget skal kartlegge internasjonal konkurransekraft for både bank-, forsikrings- og verdipapirnæringen. I lovgivningen finnes det ikke en samlebetegnelse på banker, finansieringsforetak, forsikringsselskaper, verdipapirforetak og forvaltningsselskaper for verdipapirfond. Utvalget har derfor valgt å benytte begrepet «finansielle foretak» som en samlebetegnelse på disse foretakstypene, og «ikke-finansielle foretak» på andre aktuelle aktører i markedet. I Norge er det banker og finansieringsforetak som faller inn under EØS-direktivets begrep «kredittinstitusjon», mens det norske begrepet «finansinstitusjon» også omfatter forsikringsselskaper. I NOU 1998:14 foreslår Banklovkommisjonen at begrepet finansinstitusjon skal byttes ut med «finansforetak», som i det vesentligste omfatter de samme typer foretak.

Finansieringsvirksomhet, forsikringsvirksomhet og verdipapirhandelvirksomhet kan drives av utenlandske foretak i Norge på ulike måter - gjennom datterselskap, gjennom filial, eller som grensekryssende virksomhet.

Et datterselskap i Norge er et eget rettssubjekt med de rettigheter og forpliktelser dette innebærer. Datterselskapet er underlagt norske regler fullt ut, herunder krav om konsesjon og tilsyn fra norske myndigheter. En filial av et utenlandsk foretak er ikke et eget rettssubjekt, men en del av det utenlandske foretaket.

Filialetablering innebærer at det utenlandske foretaket etablerer et forretningssted i Norge. Foretak utenfor EØS-området må ha konsesjon fra norske myndigheter for å kunne etablere filial. For foretak fra et EØS-land gjelder det kun en meldeplikt for filialetablering, dersom foretaket oppfyller de kriterier som oppstilles i de ulike direktivene.

Grensekryssende virksomhet inn i Norge kan i utgangspunktet bare drives av finansielle foretak etablert i et EØS-land. Det er ikke åpnet for grensekryssende virksomhet fra foretak etablert i andre land, dog slik at det i særlige tilfeller kan gis tillatelse til å yte investeringstjenester i Norge direkte fra forretningssted utenfor EØS-området. For grensekryssende virksomhet innen EØS-området gjelder det en meldeplikt for foretak som oppfyller nærmere angitte direktivkrav. Hvilken aktivitet som utløser meldeplikt i henhold til EØS-direktivene varierer avhengig av type foretak. For kredittinstitusjoner er det lagt til grunn at de kan drive generell markedsføring i et annet EØS-land uten at meldeplikt oppstår, (såkalt «awareness advertising»). For forsikring og verdipapirhandelvirksomhet har direktivene vært tolket slik at meldeplikten inntrer ved enhver form for markedsføring i et annet EØS-land.

Representasjonskontorer er ikke omhandlet i EØS-direktivene. Det må derfor foretas en konkret vurdering av den virksomheten som faktisk utøves i et representasjonskontor for å avgjøre om det foreligger en meldeplikt eller konsesjonsplikt. Forretningsbankloven oppstiller krav om at en utenlandsk banks representasjonskontorer må registreres hos Kredittilsynet

Ved etablering av datterselskap i Norge vil Norge være datterselskapets hjemland. Ved filialetablering eller grensekryssende virksomhet inn i Norge, vil Norge være vertsland, og det landet der foretaket har konsesjon vil være hjemlandet.

Til dokumentets forside