NOU 2000: 9

Konkurranseflater i finansnæringen

Til innholdsfortegnelse

7 Norsk finansnærings viktigste konkurransefordeler og ulemper: Utvalgets sammenfattende vurderinger

7.1 Innledning

I henhold til mandatet skal utvalget vurdere hva som er norsk finansnærings viktigste fordeler og ulemper sammenlignet med aktuelle utenlandske aktører, på bakgrunn av de utviklingstrekk og årsaksforhold som er kartlagt i utredningen. I dette kapitlet foretar utvalget en oppsummerende vurdering av disse forhold. Det vises i denne forbindelse spesielt til den statistiske dokumentasjon og drøftelse i kapittel 4, men vurderingene bygger generelt på hele det informasjonstilfang som utvalget har hatt til disposisjon i utredningsarbeidet. Det vises også til de synspunkter og vurderinger som utvalget har gjort gjeldende på ulike punkter tidligere i utredningen.

En vurdering av norsk finansnærings viktigste konkurransemessige fordeler og ulemper i en situasjon med økende internasjonal konkurranse må i noen grad bli skjønnsmessig. Utvalget vil for øvrig understreke betydningen av at man legger et helhetssyn til grunn ved en slik vurdering og ikke vektlegger for sterkt enkeltforhold som kan virke positivt eller negativt for finansnæringens internasjonale konkurransesituasjon. Den vurdering av slike enkeltforhold som er foretatt nedenfor må ses i dette perspektiv.

7.2 Vurderingsbakgrunn

Vurderingen av fordeler og ulemper må ses i lys av de hovedutfordringer som norsk finansnæring vil stå overfor i tiden fremover. Utvalget vil i den forbindelse spesielt fremheve følgende:

  • Norsk finansnæring vil møte økt internasjonal konkurranse. Dette vil stille krav til konkurranseevne, markedstilpasning og endrede konkurransestrategier for norske finansielle foretak

  • Finansmarkedenes struktur og virkemåte er under forandring, og gjennom det også funksjons- og rollefordelingen mellom ulike typer finansielle foretak og markedsaktører. Blant annet vil grensekryssende finansiell virksomhet øke og internasjonaliseringen av markedene vil bli reflektert i porteføljesammensetningen til de finansielle foretakene. Konkurransen fra ikke-finansielle aktører kan komme til å øke og skape nye konkurranseflater i relasjon til finansnæringen. I tillegg kommer at verdipapirmarkedene får stadig økende betydning i formidlingen av kapital til større låntakere, ikke minst innen euroområdet.

  • Den teknologiske utvikling, spesielt innen informasjonsteknologi, vil endre konkurranseforholdene både på tilbuds- og etterspørselssiden. Innenfor nettbasert virksomhet, som for deler av betalingsformidlingen og verdipapiromsetningen, vil utviklingen medføre at det enkelt lands finansielle infrastruktur blir utsatt for internasjonal konkurranse. Internett vil skape nye markedsplasser og nye former for handel i finansielle tjenester, samt føre til at mellommennenes funksjon i markedet endres.

  • Internasjonaliseringen og den informasjons- og kommunikasjonsteknologiske utviklingen vil skape nye muligheter for etterspørrerne etter finansielle tjenester, og samtidig stille økte krav til informasjonstilgang og transparens for at kunder skal kunne fatte rasjonelle valg. Kundelojaliteten forventes gjennomgående å bli svekket blant annet som følge av de nye elektroniske medier og de valgmuligheter som åpner seg for kundene gjennom dette.

  • Utviklingen vil stille nye krav til kompetanse og organisering av finansvirksomheten. Kvalifikasjonskravene til personell vil øke og foretakene må være i stand til raskt og effektivt å tilpasse seg organisatorisk til nye krav og oppgaver.

  • Lovgivning, regelverk og regulatorisk regime må utvikles og tilpasses, slik at dette gir en hensiktsmessig ramme for finansmarkedenes virkemåte på kort og lang sikt. Internasjonaliseringen av markedene vil stille økte krav til harmonisering av regelverk og regulatorisk og tilsynsmessig praksis mellom land. Spesielt vil dette gjelde innenfor EØS-området.

Utvalget har skilt mellom tre hovedtyper av årsaksforhold og påvirkningsfaktorer i analysen av konkurranseflater og konkurranseevne for norsk finansnæring:

  1. Virkninger av tiltak fra finansnæringen selv og fra markedsaktørene med hensyn til markedstilpasning og strategisk adferd i en situasjon med økt internasjonal konkurranse og markedsintegrasjon

  2. Virkninger av regelverk og reguleringsregime for finanssektoren på konkurranseevne og markedstilpasning, med vekt på særnorske reguleringer og ordninger

  3. Virkninger av endringer i teknologiske og markedsmessige rammebetingelser og forhold som finansmarkedsaktørene må tilpasse seg til.

I drøftingen av norsk finanssektors internasjonale konkurransekraft har utvalget funnet det hensiktsmessig å relatere denne til tre nivåer:

  1. Norske finansinstitusjoners evne til å opprettholde markedsposisjonen i hjemmemarkedet stilt overfor utenlandsk konkurranse

  2. Norske finansinstitusjoners evne til å betjene norske kunder utenlands i markeder og produkter der dette anses som strategisk viktig - følge norske kunder ut

  3. Norske finansinstitusjoners evne til å konkurrere om utenlandske kunder på en internasjonal konkurransearena - betjene utenlandske kunder i utenlandske markeder.

Utvalgets vurderinger relaterer seg i første rekke til det første nivået og dels til det andre, da det er dette som har vært mest aktuelt til nå med hensyn til norsk finanssektors konkurransekraft. Når det gjelder det tredje nivået, er det først og fremst i spesielle markedssegmenter og på spesielle produktområder at det er aktuelt at norske finansinstitusjoner vil kunne utnytte sine særlige konkurransefortrinn.

De generelle mål som utvalget legger til grunn for vurderingen av norsk finanssektors viktigste fordeler og ulemper med hensyn til internasjonal konkurranseevne er:

  • Det skal legges til rette for velfungerende finansielle markeder for effektiv ressursbruk og norske finansmarkedsaktører skal bidra til virksom konkurranse i disse markedene

  • Det skal skapes konkurransedyktige og konkurransefremmende rammevilkår for norske finansinstitusjoner og finansielle aktører, og slik at konkurranse på like vilkår sikres

  • Det skal legges til rette for markedstransparens og informasjonstilgang som sikrer kunders valgmuligheter med hensyn til finansielle tjenester.

Disse mål reflekterer først og fremst offentlige myndigheters ansvar og krav til innsats med hensyn til å legge til rette for konkurranse for effektiv ressursbruk i finanssektoren og bidra til å fremme norsk finanssektors internasjonale konkurranseevne, innenfor de rammer som internasjonalt regelverk og internasjonale forpliktelser for øvrig setter. De reflekterer imidlertid også krav som må stilles til finansmarkedsaktørene og finanssektoren selv, for å sikre god måloppfyllelse.

7.3 Konkurransefordeler og -ulemper for norsk finanssektor

Utvalget har som nevnt foretatt en statistisk dokumentasjon og analyse, på bakgrunn av foreliggende data, av forhold av betydning for norsk finanssektors internasjonale konkurransekraft; jf. kapittel 4. For å belyse forhold ved sektorens konkurransekraft har utvalget dessuten initiert en spørreundersøkelse for et utvalg ikke-finansielle norske foretak om hvilke kriterier de vektlegger ved valg av norske eller utenlandske leverandører av finansielle tjenester. Denne undersøkelsen er foretatt av SNF og omtales nærmere i avsnitt 4.6, jf. avsnitt 7.3.5.

Etter utvalgets vurdering gir den statistiske analysen ikke grunnlag for å trekke sikre og entydige konklusjoner om norsk finansnærings internasjonale konkurransekraft. Dette skyldes dels at statistikken er mangelfull ved at data er ufullstendige eller ikke foreligger, og dels at den ikke uten videre fanger opp forhold av betydning for å vurdere spørsmål om konkurransekraft. Når det for eksempel innen norsk livsforsikring til nå har vært forholdsvis lite innslag av utenlandsk virksomhet og konkurranse, kan dette i stor grad skyldes krav til stedlig representasjon, som settes av skattelovene i Norge og de fleste EØS-land, for at en skal kunne tilby skattebegunstigede ordninger. Tilsvarende forhold bør iakttas ved vurderingen av statistikkgrunnlaget og de statistiske analyser på andre områder. Utvalget har lagt vekt på å vurdere den statistiske kartlegging i lys av slike forhold og for øvrig legge et helhetssyn til grunn for vurderingen, som nevnt innledningsvis.

På denne bakgrunn vil utvalget spesielt fremheve følgende forhold som konkurransefordeler eller konkurranseulemper for norsk finanssektor:

7.3.1 Markedsstruktur og konkurranseforhold

Det norske finansmarkedet er lite og størrelsen legger visse begrensninger på mulighetene til aktiv markedstilpasning som følge av endrede internasjonale konkurranseforhold. På områder der det foreligger potensielle stordrifts- eller breddefordeler, kan markedsstørrelsen gjøre det vanskelig å realisere disse fordelene fullt ut gjennom tilpasninger innenfor det nasjonale marked. Størrelsesforholdene kan også legge begrensninger på norske finansinstitusjoners muligheter til å betjene større, profesjonelle norske kunder under økt internasjonal konkurranse og markedsintegrasjon.

Det har funnet sted en betydelig strukturtilpasning innenfor norsk finanssektor i de senere år gjennom fusjoner, oppkjøp, allianser og ulike former for strukturelle samarbeidstiltak mellom markedsaktører. Dette har alt i alt virket konkurranse- og effektivitetsfremmende for næringen. Det er mulig at myndigheter og næringen selv tidligere kunne ha valgt en mer offensiv strategi for å skape sterkere norske enheter og realisere det effektiviseringspotensial som kan oppnås gjennom strukturtiltak i næringen. Slike tiltak kan bidra til å sikre næringsliv og konsumenter et tilstrekkelig bredt og dypt tilbud av finansielle tjenester. Strukturtilpasningen i finansnæringen synes også å ha kommet lengre i en del andre land som norsk finanssektor står i et potensielt konkurranseforhold til under økende internasjonal konkurranse. Årsakene til en langsommere strukturtilpasning for norsk finansnæring kan være flere, herunder regulatorisk regime og praksis som vurderes senere. I tillegg kan det statlige eierskapet ha skapt problemer for strukturtilpasningen. En konsekvens av en noe langsommere strukturtilpasning kan være at norske finansinstitusjoner har blitt mer sårbare i den internasjonale fusjons- og oppkjøpsprosessen som pågår, enn om man hadde valgt andre strategier, eller om det norske reguleringsregimet hadde vært annerledes. Utvalget vil imidlertid understreke at norsk finansnæring har et eget ansvar for å utvikle sine markeds- og konkurransestrategier overfor nasjonal og internasjonal konkurranse.

Utvalget vurderer konkurransen i norske finansmarkeder alt i alt til å ha blitt vesentlig styrket de senere år, til tross for de forhold ved strukturtilpasningen som er påpekt ovenfor. At norske finansmarkedsaktører har tilpasset seg til aktiv konkurranse, og fått erfaring med å operere på en konkurransearena i det innenlandske marked, er i seg selv et godt utgangspunkt for å møte konkurranse og delta i økt internasjonal konkurranse som følge av markedsintegrasjon og internasjonalisering av finansmarkedene.

På noen områder synes konkurransen fra utenlandske aktører å være noe mer begrenset. Dette gjelder i første rekke for livsforsikringsmarkedene, der utenlandsetablering og grensekryssende virksomhet har hatt lite omfang til nå. Forholdene kan imidlertid endre seg fremover. For forsikringsmarkedenes vedkommende kan det være spesielt vanskelig å vurdere konkurranseflaten mot utlandet og intensiteten i konkurransen løsrevet fra regulatoriske og andre forhold som gjelder for forsikringsnæringen; jf. for eksempel skattereglene til fordel for innenlandske forsikringstakere innen livsforsikring. Det vises for øvrig til avsnitt 7.3.4.

Det norske verdipapirmarkedet er lite og ikke så velutviklet som i andre europeiske land. Deler av det norske aksjemarkedet synes å være for lite likvid til at det kan fungere effektivt. Dette har blant annet sammenheng med fordelingen mellom privat og offentlig sparing og omfanget av det statlige eierskapet i norsk næringsliv. Det er også forhold ved organiseringen av børsomsetningen som har virket hemmende på utviklingen av markedet og derigjennom på dets konkurransedyktighet i forhold til andre aksjemarkeder. Den raske internasjonaliseringen av verdipapirmarkedene vil stille økte krav til de organiserte markedsplasser og til omsetnings- og oppgjørssystemene. Ikke minst vil det kreve grensekryssende samordning og samarbeid mellom nasjonale omsetnings- og oppgjørsinstanser for å få utviklet effektive verdipapirmarkeder. Visse tiltak er gjennomført eller vurderes gjennomført fra norsk side. I denne prosessen synes det likevel som om norske aktører ikke har vært tilstrekkelig aktive med hensyn til å tilpasse seg til utviklingen og sikre konkurranseposisjonen for det norske verdipapirmarkedet under økt internasjonal konkurranse. Forslaget til ny børslov kan etter utvalgets syn gi et bedre lovgrunnlag for slik tilpasning.

Konkurransen i finansmarkedene fra ikke-finansielle aktører har foreløpig vært begrenset. Det er imidlertid grunn til å forvente at dette vil endre seg i tiden fremover. Spesielt vil teknologisk konvergens mellom finansvirksomhet, informasjons- og datateknologi og telekommunikasjon kunne skape nye konkurranseflater og konkurransearenaer. Dette vil påvirke strukturen i finansnæringen og reise nye markedsmessige og regulatoriske problemstillinger, som norske konkurranse- og reguleringsmyndigheter vil måtte forholde seg til.

Utvalget mener det er viktig at det legges best mulig til rette for virksom konkurranse i finansnæringen, slik at hensynet til effektivitet i ressursbruken ivaretas. Det vises i den forbindelse til utvalgets drøfting og vurderinger, spesielt i avsnitt 4.8. Utvalget fremheve også at dynamisk effektivitet bør legges til grunn som vurderingskriterium for konkurranseforholdene i finansmarkedene. Derved vektlegger utvalget betydningen av at finansnæringen raskt tilpasser strukturen til endrede rammevilkår og markedskrav, og at det utvikles nye produkter og tjenester i samsvar med forbrukernes preferanser og krav. En effektiv finansnæring er etter utvalgets vurdering en forutsetning for norsk finanssektors konkurransedyktighet stilt overfor økt internasjonal konkurranse.

7.3.2 Kostnadsforhold og kostnadseffektivtet

Det er to aspekter ved kostnadsstrukturen til norske finansielle foretak som bør holdes adskilt fra hverandre i en vurdering av kostnadenes betydning for foretakenes internasjonale konkurranseevne. Det ene gjelder omfanget og utnyttelsen av reelle stordrifts- og/eller breddefordeler som foreligger i produksjonen av ulike finansielle produkter og tjenester ved gitt teknologi. Det andre er et spørsmål om hvor kostnadseffektive norske finansielle foretak er til å fremstille produkter og tjenester ved gitt produksjonsomfang (skala) og teknologi.

Utvalget finner det vanskelig å trekke sikre slutninger ut fra foreliggende empirisk materiale om omfanget av reelle skalafordeler i finansnæringen. Kostnadsforholdene endrer seg også som følge av ny teknologi. Det synes likevel å foreligge slike skalafordeler i hvert fall innen områder som betalingsformidling, verdipapiromsetning, kapitalforvaltning og skadeforsikring. Utvalget vil også fremheve størrelsesforholdenes betydning for individuelle aktørers evne og mulighet til å ta på seg større enkeltengasjementer.

På områder med skalafordeler kan det norske markedet være for lite til å oppnå effektiv utnyttelse av disse. For at norske finansinstitusjoner ikke skal pådra seg en kostnadsulempe som følge av dette, må det foretas grensekryssende tilpasninger eller strukturelle løsninger i form av fusjoner, oppkjøp, samarbeidsavtaler, allianser mv., jf. drøftingen under avsnitt 7.3.1. På områder uten reelle kostnadsfordeler av noe omfang, kan det på den annen side ligge til rette for mer spesialiserte eller nisjepregede løsninger for norske finansinstitusjoner innenfor en internasjonal konkurransearena.

Når det gjelder det andre kostnadsaspektet ovenfor, ofte kalt intern kostnadseffektivitet, er det utvalgets vurdering at norske finansinstitusjoner, og da spesielt bankene, har blitt mer kostnadseffektive over tid, og at de også har forbedret sin kostnadseffektivitet i forhold til institusjoner i land som det er naturlig å sammenligne med. Den kostnadseffektivisering for norske banker som fant sted under og etter bankkrisen er en viktig faktor i denne forbindelse. Det fremgår av materialet som utvalget har hatt tilgang til at blant kostnadskomponentene ligger personalkostnadene i norske banker gjennomgående lavere, vurdert etter visse kriterier, enn i andre skandinaviske land, jf. avsnitt 4.5. Det synes også som at norske banker legger betydelig vekt på kostnadseffektivitet som en konkurranseparameter, og for å oppnå tilfredsstillende lønnsomhet.

Det samlede kostnadsbildet for norske finansinstitusjoner er således sammensatt og må vurderes i lys av det. På den ene side kan det på områder der det foreligger klare skalafordeler være vanskelig å realisere effektive nasjonale strukturløsninger og møte konkurransen fra utenlandske markedsaktører, ved at man pådrar seg en kostnadsulempe ved slike tilpasninger. På den annen side synes norske aktører gjennomgående å ha en kostnadsfordel som følge av høyere kostnadseffektivitet enn en del utenlandske konkurrenter. Etter hvert som den internasjonale konkurransen øker, må man imidlertid forvente at denne kostnadsfordelen vil avta. I et langsiktig perspektiv er det følgelig evnen til å utnytte de stordrifts- og breddefordeler som foreligger som blir avgjørende for den internasjonale konkurransekraft i kostnadsmessig henseende.

7.3.3 Teknologi og kompetanse

Norske finansinstitusjoner satset tidlig på å ta i bruk teknologi i produksjonen av finansielle produkter og tjenester og vurderes alt i alt til å ligge langt fremme internasjonalt sett i teknologisk henseende. Dette har resultert i betydelige produktivitetsforbedringer i næringen og gjort det mulig å redusere innsatsen av arbeidskraft per produsert enhet.

På grunn av at den finansielle sektor er meget informasjonsintensiv, er det spesielt viktig at det legges til rette for bruk av informasjonsteknologi for kostnadseffektiv, rask og nøyaktig behandling av store informasjonsmengder. Norske banker var for eksempel tidlig ute med å legge til rette for slike løsninger innen betalingsformidling. Et forsprang med hensyn til å ta i bruk informasjonsteknologi og utvikle et kompetansefortrinn på dette området, kan således representere en konkurransefordel for norske finansmarkedsaktører i en ny internasjonal konkurransesituasjon.

Utviklingen innen informasjonsteknologi går imidlertid meget raskt og vil medføre dyptgripende strukturelle, organisatoriske, produktmessige og markedsmessige endringer; jf. spesielt internettutviklingen. Spørsmålet er om norsk finanssektor vil makte å opprettholde det informasjonsteknologiske konkurransefortrinnet som den i utgangspunktet har under disse nye forhold. På de fleste virksomhetsområder innen finanssektoren satses det på å legge til rette for nye løsninger basert på informasjons- og kommunikasjonsteknologi.

Ettersom systemer og arbeidsoppgaver i finansnæringen blir mer kompliserte, stiller dette økte krav til ansattes kompetanse. I avsnitt 7.3.2 er det nevnt at personalkostnadene vurdert etter visse kriterier gjennomgående er lavere i norske banker enn i en del andre sammenlignbare land, og at dette kunne være en kostnadsmessig konkurransefordel. Det er ikke nødvendigvis en entydig sammenheng mellom personalkostnadenes størrelse og avlønningen av arbeidskraften innen finanssektoren. Det synes likevel som om høyt utdannet arbeidskraft spesielt blir avlønnet lavere i Norge enn i sammenlignbare land. Dette representerer en potensiell konkurransefordel for finansnæringen generelt.

Samtidig vil norske finansinstitusjoner i større grad måtte konkurrere om kvalifisert arbeidskraft under økt internasjonal konkurranse. Derved vil den konkurransefordel, som man i utgangspunktet hadde på dette området, kunne bli redusert eller eliminert. Konkurransefordelen vil imidlertid kunne opprettholdes og eventuelt styrkes innenfor finansiell virksomhet der norsk finanssektor har spesialisert kompetanse på bakgrunn av norske næringsstrukturelle forhold eller bevisst satsing, for eksempel shipping, fiske eller oljevirksomhet. Økt internasjonal konkurranse og markedsintegrasjon vil i det hele tvinge frem en mer bevisst holdning til å satse på finansvirksomhet der Norge har kompetansefortrinn, eller mer generelt komparative fortrinn, til å utnytte de spesialiseringsfordeler dette gir.

Utvalget har drøftet betydningen for norsk finansnærings internasjonale konkurranseposisjon av å opprettholde hovedkontorfunksjoner i Norge for norske finansinstitusjoner under økt finansiell markedsintegrasjon, jf. kapittel 3. Dette er et forhold som har vært en del fremme i debatten om norsk finansnærings utvikling og som har vært vektlagt i strukturpolitikken på finansområdet. Spørsmålet som reises er om Norge vil tape særlig viktig finansiell kompetanse knyttet til hovedkontorfunksjoner, hvis disse flyttes til utlandet gjennom fusjoner eller oppkjøp, og om dette vil svekke norsk næringslivs internasjonale konkurranseposisjon. Utvalget har ikke vurdert alle sider ved problemstillingen, men peker på at utviklingen av en nødvendig finansiell egenkompetanse for norsk næringsliv, tilsier at det er ønskelig med et finansielt kunnskapsnettverk også i Norge. Siden et slikt nettverk i betydelig grad er avhengig av at det ligger hovedkontorfunksjoner i Norge, har det etter utvalgets oppfatning en egenverdi at det produseres finansielle tjenester i Norge i et slikt omfang at et finansielt kompetansenettverk kan holdes ved like. Betydningen av finansiell kompetanse for det øvrige nærings- og arbeidsliv av en finansnæring med rimelig tyngde og bredde bør også tillegges vekt i utformingen av de samlede vilkår for finansnæringen. Utvalget har ikke vurdert nærmere hvordan man konkret kan gå frem for eventuelt å opprettholde slike funksjoner under økende finansiell markedsintegrasjon og internasjonale konkurranserettslige avtaler.

7.3.4 Regelverk og reguleringsregime

Regelverket og reguleringsregimet for norsk finanssektor utgjør samlet sett rammevilkår av stor betydning for sektorens internasjonale konkurranseevne. Det er viktig at regelverket og reguleringsregimet utformes og praktiseres slik at det legges til rette for velfungerende finansielle markeder og en effektiv finansnæring, at konkurranse kan finne sted på mest mulig like vilkår for norske markedsaktører under internasjonal konkurranse og at de øvrige konkurransehensyn som det ble redegjort for i kapittel 4 i størst mulig grad ivaretas.

Dette representerer en betydelig utfordring, ikke minst hensett til det omfattende internasjonale regelarbeid som pågår, og som legger føringer for norsk regelutforming på finansområdet. Når det gjelder EU, synes det som om arbeidet med å implementere EU-kommisjonens handlingsplan for finanssektoren på enkelte områder går raskere enn opprinnelig antatt. Som EØS-medlem blir Norge direkte berørt av de tiltak som iverksettes gjennom dette programmet.

I vurderingen av regelverket og reguleringsregimet for finanssektoren har utvalget skilt mellom to forhold eller nivåer:

  • Virkninger på konkurranseforhold og konkurransekraft for norsk finanssektor av visse overordnede forhold ved utforming, organisering og praktisering av regelverk og reguleringsregime, sammenlignet med de forhold som gjelder for utenlandske aktører i internasjonal konkurranse

  • Virkninger på konkurranseforhold og konkurransekraft av spesifikke reguleringer og bestemmelser

De overordnede forhold er av mer indirekte betydning for konkurranseforhold og konkurranseevne, men bør likevel inngå i en samlet vurdering. Dette gjelder først og fremst med hensyn til å skape klarere og mer entydig målangivelse for regulerings- og konkurransepolitikken, større forutberegnelighet for markedsaktørene med hensyn til myndighetsavgjørelser, mer effektiv sakshåndtering uten unødig tidstap, klarere ansvars- og rollefordeling mellom myndighetsinstanser, samt å tilpasse regulatoriske forhold og tilsynspraksis til endrede markeds- og konkurranseforhold uten unødig etterslep og til regulatoriske forhold som gjelder for finansmarkedene internasjonalt.

Utvalget vil understreke betydningen av at regelverk og reguleringsregime vurderes samlet og i sammenheng, uten å vektlegge for sterkt enkeltforhold som kan virke negativt eller positivt for norsk finansnærings konkurranseevne. Regelverket for finansnæringen er omfattende og komplekst, og det kan derfor være vanskelig å trekke ut enkeltbestemmelser og vurdere disse løsrevet fra helheten. Utvalgets anliggende er i denne forbindelse å påpeke forhold som anses å ha særlig betydning for finansnæringens internasjonale konkurranseevne. Vurderingen nedenfor må ses i dette perspektiv.

Det er enkelte forhold ved regelverk og reguleringsregime som potensielt kan virke positivt for norsk finanssektors konkurransekraft. Det ble for eksempel tidlig åpnet opp for hensiktsmessige eier- og samarbeidsformer på tvers av skillet mellom bank og forsikring, og Norge var det første europeiske land med et felles tilsyn for hele finansområdet. Utvalget vil understreke betydningen av kompetente tilsynsorganer og god tilsynspraksis som tilpasses og utvikles i takt med endrede markeds- og konkurranseforhold. På regelverksiden virker visse regler i samme retning, herunder beskatningsregler. Utvalget til også understreke betydningen av at solititetshensyn vektlegges for å sikre finansnæringens stabilitet.

I det følgende vil utvalget påpeke noen forhold som enkeltvis og samlet sett kan representere en konkurranseulempe for norsk finanssektor. Utvalgets generelle anbefaling er at disse forhold utredes nærmere og at dette gis høy prioritet med sikte på å skape tilsvarende konkurransevilkår for norske finansmarkedsaktører i regelverks- og reguleringsmessig henseende, og for øvrig medvirke til å realisere de mål for dette som er nevnt under avsnitt 7.2. Det vises ellers til utvalgets analyser og drøftinger av disse forhold i kapittel 4 og 5.

På det overordnede plan vil utvalget påpeke følgende:

  • at konkurransepolitikken håndheves aktivt på finansområdet for å sikre virksom konkurranse for effektiv ressursbruk

  • at det er en klar og oversiktlig ansvars- og oppgavefordeling mellom regulerings- og konkurransemyndigheter på finansområdet. Overlappende myndighetskompetanse bør begrenses så langt det er hensiktsmessig

  • at saksbehandlingsprosedyrer på myndighetsplan og klageordninger for myndighetsvedtak er tilrettelagt for effektiv sakshåndtering, klarhet i beslutningsregler og fullmakter og høy grad av uavhengighet mellom instanser i saksavgjørelser

  • at rollefordelingen mellom statens oppgaver og ansvar som henholdsvis politisk instans, reguleringsmyndighet og eier av finansinstitusjoner avklares på en hensiktsmessig måte og at rollefordelingen og utøvelsen av det statlige eierskapet ikke skaper konkurranseulemper for finansnæringen

  • at kvaliteten i tilsynsarbeidet videreutvikles i pakt med de krav som endringer i markeds- og konkurranseforholdene setter og at det utvikles mer internasjonalt tilsynssamarbeid

  • at det norske regelverket på finansområdet er veltilpasset til markeds- og konkurranseforholdene i finansmarkedene og at regelverk og reguleringsbestemmelser harmoniseres med det som tilsvarende gjelder internasjonalt, i den grad mangel på slik harmonisering kan virke konkurransehemmende for norsk finansnæring. Som EØS-medlem blir tilpasningen til EUs regelverk spesielt viktig for Norge. Det bør imidlertid understrekes i denne forbindelse at regelverket innen EU varierer noe fra land til land og at det dessuten til dels har karakter av maksimums- eller minimumsregler med hensyn til krav til oppfyllelse. Utviklingen går likevel klart i retning av ytterligere harmonisering av regelverket innen EU. Utvalget viser i denne forbindelse til notat av Dyrhaug, FNH, jf. vedlegg 3.

Når det gjelder virkninger på konkurranseforhold og konkurransekraft av spesifikke norske regler og bestemmelser som kan representere en potensiell konkurranseulempe for finansnæringen, har utvalget spesielt vurdert følgende:

Kravene til kjernekapitaldekning i finansinstitusjoner.

  • Kravene til kjernekapitaldekning har i Norge blitt skjerpet dels ved regler for vekting av boliglån og dels ved strengere regler for opptak av ny tidsbegrenset tilleggskapital ved kjernekapitaldekning under 7 prosent. Krav til økt kjernekapital vil i alminnelighet øke bankenes totale finansieringskostnad, men kan også påvirke deres rating og derigjennom deres lånekostnader i innlånsmarkedene. Samlet sett kan dette innebære en viss konkurranseulempe overfor utenlandske aktører som ikke møter de samme kravene. Utvalget legger til grunn at dette er forhold som bør vurderes nærmere med sikte på tilpasning til regler som gjelder internasjonalt.

Systemet for beregning av avgift til bankenes sikringsfond

  • Den norske ordningen for innskuddssikring skiller seg fra resten av EØS-området i flere henseender, herunder med hensyn til dekningsgrad og beregningsgrunnlag. Utvalget ser at det er noen ulemper forbundet med den norske modellen for sikringsfond, spesielt en kostnadsmessig konkurranseulempe for de bankene som må betale full avgift. På denne bakgrunn mener utvalget det kan være nyttig å vurdere enkelte forhold ved ordningen når loven skal gjennomgås.

Virksomhetsreguleringen i livsforsikring

  • Den samlede regulering av livsforsikringsnæringen består av en rekke enkeltreguleringer som har kommet til over tid og som samvirker med hverandre på ulike måter. I forbindelse med utvalgets drøftinger av konkurransemessige virkninger av virksomhetsreguleringen i livsforsikring, har utvalget drøftet en skisse til en alternativ reguleringsmodell som har blitt fremlagt for utvalget i et notat av professor Asbjørn Rødseth, utarbeidet på grunnlag av et innlegg han ble bedt om å holde for utvalget. Utvalget er også gjort kjent med et notat av professor Erling Selvig med noen bemerkninger om regulering av livsforsikring i Norge, og et notat fra Finansnæringens Hovedorganisasjon med forslag til modernisering av virksomhetsreglene i livsforsikring. Utvalget har imidlertid ikke tatt konkret standpunkt til de synspunkter og vurderinger som fremsettes i disse notatene, men mener at disse bør inngå som en del av gjennomgangen av virksomhetsreguleringen for forsikring. Utvalget mener det er behov for å foreta en slik gjennomgang av regelverket for livsforsikring med sikte på forenkling og modernisering, og at en slik gjennomgang bør gis høy prioritet for å sikre norske livsforsikringsselskaper rammevilkår for effektiv drift og konkurranse på tilsvarende betingelser som gjelder for andre land. De tre notatene er inntatt som vedlegg til utvalgets innstilling.

Kapitaldekningskrav for forsikringsselskaper

  • I Norge stilles det egenkapitalkrav til forsikringsselskaper for kapitaldekning for kredittrisiko i tillegg til kravene til solvensmarginkapital etter EU-direktivene. Dette kan i visse sammenhenger medføre en kapitalbinding for norske forsikringsselskaper som kan representere en konkurranseulempe i forhold til utenlandske selskaper. Regelverket for blandede konsern er for tiden under vurdering innen EU. På denne bakgrunn, og i lys av gjennomgangen av virksomhetsreguleringen for forsikring, tilrår utvalget at det foretas en gjennomgang av kapitaldekningskravene for forsikring og blandede konsern.

Krysseie

  • Etter gjeldende bestemmelser skal det ved beregning av en finansinstitusjons ansvarlige kapital gjøres fradrag for eiendeler i andre finansinstitusjoner ut over visse terskler. De norske reglene er strengere enn EUs minimumskrav. Det er nylig innført lempeligere krav for fradrag for forsikringsselskaper. Videre har Finansdepartementet for tiden til vurdering et forslag om endring av kapitaldekningsreglenes anvendelse på konsolidert basis, som vil åpne for benyttelse av forholdsmessig konsolidering. På bakgrunn av disse endringene mener utvalget at faren for eventuelle konkurransemessige ulemper for norske forsikringsselskaper som følge av krysseiebestemmelsene vil være redusert. En fornyet vurdering av krysseiereglene bør for øvrig etter utvalgets oppfatning inngå i en totalvurdering av kapitaldekningsreglene for finansinstitusjoner. Som nevnt ovenfor har utvalget foreslått at det foretas en gjennomgang av kravene til kapitaldekning for forsikring og i blandede konsern, i lys av EUs vurdering av kapitalforhold i blandede konsern. Videre vises det til den revisjon av forsikringslovgivningen generelt som utvalget har anbefalt.

Verdipapirisering og særskilt sikre obligasjoner

  • Verdipapirisering innebærer at en gruppe aktiva selges ut fra en finansinstitusjon til et selskap som finansierer kjøpet ved å utstede obligasjoner. Verdipapirisering har hittil ikke vært benyttet i Norge og er heller ikke utbredt i de øvrige nordiske land, men benyttes i stor utstrekning i land som USA og Storbritannia. Utvalget ser både fordeler og ulemper forbundet med verdipapirisering, men har ikke vurdert rettslige spørsmål rundt dette. I lys av at myndighetene i de fleste EØS-land nå tillater verdipapirisering, tilrår utvalget at det arbeides videre med sikte på at norske banker får adgang til å verdipapirisere deler av sine utlån.

  • For tiden synes imidlertid interessen i markedet å være større for andre nye instrumenter som f. eks. særskilt sikre obligasjoner. Dette er obligasjoner som gis pantevern i en nærmere spesifisert del av en finansinstitusjons portefølje. Det er åpnet adgang for utstedelse av særskilt sikre obligasjoner i flere EØS-land. Utvalget antar at det vil kunne representere en viss konkurransemessig ulempe for norske banker om disse ikke blir gitt slik tillatelse. Utvalget peker på noen forhold ved dette instrumentet som bør vurderes nærmere før slik adgang åpnes opp i Norge. Utvalget er kjent med at Banklovkommisjonen utreder dette spørsmålet og legger til grunn at den i sine vurderinger legger vekt på de momenter som utvalget har trukket frem.

Kapitalforvaltning

  • Utvalget mener det vil være viktig å utvikle de private norske kapitalforvaltningsmiljøene for å kunne møte en økende internasjonal konkurranse. Dette vil i første rekke være en oppgave for de berørte private aktører selv. Myndighetene bør gjennomgå dagens forvaltningspraksis i lys av lovgivning og praksis fra andre EØS-land, med sikte på å vurdere i hvilken grad en kan kombinere de krav til separasjon og forsvarlige forvaltningsbeslutninger som følger av UCITS-direktivet med ønsket om å skape brede, kompetente og konkurransedyktige forvaltningsmiljøer også i Norge.

7.3.5 Etterspørselsesforhold og kunderelasjoner

Vurderingen av fordeler og ulemper for norsk finansnærings konkurranseevne har så langt i hovedsak dreiet seg om forhold på tilbudssiden av finansmarkedene. Forhold på etterspørselssiden er imidlertid likeså viktige, herunder hvordan norske ikke-finansielle etterspørrere etter finanstjenester vurderer norske finansielle aktørers konkurransedyktighet med hensyn til ulike konkurranseparametre i forhold til utenlandske leverandører, samt om etterspørrerne får den nødvendige markedsinformasjon til å kunne foreta rasjonelle beslutninger og valg.

På oppdrag fra utvalget har SNF gjennomført en spørreundersøkelse blant et representativt utvalg ikke-finansielle norske bedrifter om deres valg av leverandør av finansielle tjenester. Rapporten er vedlagt utredningen. En oppsummering av resultater og konklusjoner er gitt i avsnitt 4.6.

Undersøkelsen har hatt til formål å kartlegge i hvilken grad norske ikke-finansielle bedrifter benytter utenlandske leverandører av ulike finansielle tjenester. Videre er det tatt sikte på å avdekke hvilke faktorer, herunder pris, kapasitet, kompetanse, service, markedskunnskap mv., som er bestemmende for disse bedriftenes etterspørsel etter finansielle tjenester, samt hvordan bedriftene vektlegger de ulike faktorene ved valg mellom norsk eller utenlandsk leverandør av ulike typer finansielle tjenester.

Det fremgår blant annet av undersøkelsen at det er særlig for lån og valutatjenester at bedriftene i utvalget benytter seg av utenlandske leverandører. For utvalget som helhet utgjorde på undersøkelsestidspunktet låneandelen fra utenlandske finansielle foretak 26 prosent av den langsiktige gjelden til bedriftene, mens valutatjenesteandelen utgjorde 15 prosent. Lavest var andelen for fondsforvaltning.

Når det gjelder valg av leverandør og kundetilfredshet, er dette forutsatt bestemt dels av strukturelle egenskaper ved bedriftene, uttrykt ved grad av internasjonalisering, og dels av holdninger til norske og utenlandske finansinstitusjoner. Undersøkelsen viser at bedrifter som kun benytter norske finansinstitusjoner gjennomgående er mer tilfredse med norske institusjoner enn bedrifter som benytter utenlandske finansinstitusjoner. Resultatene tyder på at tilleggskrav, priser, relevant markedskunnskap, fleksible lånebetingelser, innovativ evne og personlig service er avgjørende for bedriftens tilfredshet med kredittinstitusjoner, mens det kun er kriteriene pris og tilleggskrav som synes å være avgjørende for faktisk valg mellom norsk og utenlandsk kredittinstitusjon. Resultatene tyder videre på at det hovedsakelig er holdninger som forklarer hvor tilfredse bedriftene er med norske sammenlignet med utenlandske forsikringsselskaper. Faktisk bruk av utenlandsk skadeforsikring synes i stor grad å være påvirket av faktorer som forsikringsbetingelsene generelt, hvordan bedriftene vektlegger betydningen av personlige kontakter til forsikringsselskapene og forsikringsselskapenes evne til å opparbeide seg spesifikk bedriftskunnskap.

I rapportens konklusjonskapittel drøftes noen implikasjoner av resultatene for norske finansforetaks internasjonale konkurranseposisjon og -evne under økt internasjonal konkurranse og markedsintegrasjon. Forfatterne kommer også med noen synspunkter på hvordan norske finansmarkedsaktører kan tilpasse seg til en endret internasjonal konkurransesituasjon. De fremhever blant annet at det kan være aktuelt for norske finansinstitusjoner å inngå samarbeid og allianser, både med norske og utenlandske institusjoner, slik at man kan tilby bedriftene hva de kaller «et nettverk av samarbeidende finansinstitusjoner», som samlet sett kan dekke bedriftenes behov for finansielle tjenester.

Utvalget finner de resultater som fremkommer i undersøkelsen interessante for en vurdering av norske finansinstitusjoners konkurransedyktighet sett i relasjon til kundevalg og kundetilfredshet. Resultatene må vurderes i lys av utvalgsstørrelse og statistisk utsagnskraft. De gir dessuten nødvendigvis et statisk bilde av forholdene på det gitte utvalgstidspunktet. Under de raskt endrede markeds- og konkurranseforhold i finansmarkedene vil det være interessant å foreta en tilsvarende undersøkelse om noen tid.

I avsnitt 7.2 legger utvalget til grunn at det bør sikres tilstrekkelig markedstransparens og informasjonstilgang til at norske konsumenter av finansielle tjenester kan treffe rasjonelle beslutninger og valg. Utviklingen på finansområdet stiller økte krav til slik transparens. Ikke minst gjelder dette for mer komplekse produkter og grensekryssende finansielle tjenester. Markedstransparens er også viktig for å avbøte informasjonsskjevheter i markedene, og derved bidra til at konkurransen kan fungere mer effektivt.

For å sikre informasjonstilgangen er finansmarkedsaktørene pålagt visse opplysningskrav av myndighetene. For eksempel er banker pålagt å gi opplysninger om effektiv rente på utlån, og livsforsikringsselskaper er pålagt å opplyse om visse forhold ved forsikringskontraktene, jf. avsnitt 4.1.1. Informasjonstiltak av denne art er også iverksatt av finansbransjen selv.

Utvalget vil understreke betydningen av tiltak for å sikre markedstransparens i finansmarkedene og konsumenters valgmuligheter under økt internasjonal konkurranse. Etter utvalgets vurdering bør dette først og fremst være en oppgave og et ansvar for finansnæringen selv. Det bør imidlertid også vurderes om utviklingen krever nye tiltak fra myndighetenes side på dette området, herunder samarbeidsløsninger med andre land, spesielt innen EØS-området, for å sikre markedstransparens ved grensekryssende handel med finansielle tjenester.

Til dokumentets forside