NOU 2000: 9

Konkurranseflater i finansnæringen

Til innholdsfortegnelse

6 Markedsmessig og teknologisk utvikling av betydning for konkurranseevne

I dette kapitlet tas det opp en del forhold som aktørene i finansnæringen i liten grad selv kan påvirke, men som likevel har betydning for utviklingen på finansområdet. I avsnitt 6.1 omtales internasjonalisering fra et overordnet perspektiv. I avsnitt 6.2 omtales betydningen av etableringen av den Europeiske Monetære Union og innføringen av en felles valuta i Europa, og i avsnitt 6.3 omtales de tiltak EU-kommisjonen har tatt initiativ til for å videreføre det indre finansielle marked i EU/EØS. Avsnitt 6.4 og 6.5 tar for seg betydningen av henholdsvis konsentrasjonstendenser og informasjons- og kommunikasjonsteknologisk utvikling. I 6.6 omtales den konkurransen finanssektoren også møter fra ikke-finansielle virksomheter. Avslutningsvis tas det i avsnitt 6.7 opp en del forhold på etterspørselssiden som er drivkrefter for utviklingen i den finansielle sektoren.

6.1 Internasjonalisering

Særlig i løpet av det siste tiåret har en kunnet konstatere en økt internasjonalisering av de finansielle markeder i Europa. Internasjonaliseringen kommer til uttrykk blant annet gjennom utenlandske aktørers aktivitet i Norge og eierskap i norske foretak, og gjennom norske aktørers aktivitet i utlandet og eierskap i utenlandske foretak.

Det følger av foregående kapitler at norsk finansnæring er utsatt for betydelig konkurranse fra utenlandske finansinstitusjoner, i første rekke når det gjelder långivning, men også innenfor andre produktområder som valutatjenester, internasjonal betalingsformidling og skadeforsikring. Verdipapirområdet er et av de områdene hvor internasjonaliseringen har skjedd hurtigst, blant annet ved at investorer plasserer en stadig økende andel av porteføljene i utenlandske verdipapirer. Innenfor livsforsikring har det hittil vært meget beskjeden konkurranse fra utlandet. Det er imidlertid grunn til å regne med at konkurransen fra utlandet vil øke i tiden fremover, også på dette området. I dette avsnittet drøftes noen drivkrefter bak internasjonaliseringen av finansmarkedet.

Integrasjon av flere nasjonale markeder til ett felles marked gjennom harmonisering av nasjonale regler har bidratt til å skjerpe konkurransen på finansmarkedene, spesielt konkurransen over landegrensene mellom land som er tilsluttet ulike frihandelsavtaler. Norges tilslutning til EØS-avtalen fra og med 1. januar 1994 har i høy grad bidratt til denne utviklingen. Se for øvrig avsnittene 5.4 og 5.5 der de internasjonale forpliktelsene er omtalt.

Gjennom EØS-avtalen er det lagt opp til å etablere et felles og samlet marked for finansielle tjenester mellom EØS-landene. Begrunnelse for felles regler for finansielle tjenester er blant annet at økt handel med tjenester og internasjonalisering av kapitalmarkedet har knyttet de nasjonale økonomier nærmere sammen. Ulike nasjonale regler på disse områdene utgjør fortsatt hindre for tjenesteutveksling og kapitaltransaksjoner. Disse hindrene har mye av den samme virkning som hindrene for det internasjonale varebyttet og gjør at gevinstene ved internasjonal arbeidsdeling, spesialisering og konkurranse ikke kan nyttiggjøres fullt ut. Gjennom EØS-avtalen etableres felles regler slik at fordelene ved internasjonalt økonomisk samkvem kan utnyttes også på tjeneste- og kapitalområdet. Dette bidrar til å styrke verdiskapningen i samfunnet. Det legges med andre ord til grunn at økt konkurranse over landegrensene vil kunne bidra til mer rasjonell tjenesteproduksjon, slik at finansielle tjenester kan formidles billigere og mer effektivt.

Internasjonaliseringen stiller tilsynsorganene overfor nye utfordringer ved at en stadig større del av aktivitetene ligger utenfor det land som har tilsyn med den pågående virksomhet. Utviklingen i retning av flere grensekryssende aktiviteter stiller nasjonale tilsynsmyndigheter, herunder Kredittilsynet, overfor mer komplekse tilsynsoppgaver og behovet for å kunne samarbeide om tilsyn på tvers av landegrenser øker. Spørsmålet om opprettelse av felles tilsynsfunksjoner i EU er med dette aktualisert. Blant annet har Den europeiske sentralbanken (ECB) engasjert seg i dette spørsmålet.

Den teknologiske utviklingen har også bidratt til å åpne muligheten for internasjonalisering ved at den bidrar til å redusere behovet for fysisk tilstedeværelse i et marked. De tradisjonelle børsene opplever i økende grad konkurranse fra alternative elektroniske tilbydere av børstjenester, selv om denne utviklingen foreløpig er tydeligst i de amerikanske markedene. Problemstillingen er imidlertid svært aktuell også i Europa. Det vises i denne sammenheng til Morgan Stanley og OM-gruppens planer om å opprette den elektroniske markedsplassen «Jiway», samt andre europeiske elektroniske markedsplasser. Utviklingen i USA har videre gått i retning av et redusert antall nasjonale børser. Utviklingen mot større konsentrasjon innenfor internasjonal børsvirksomhet forventes å forplante seg til Europa. Det nordiske børssamarbeidet NOREX er begynnelsen på en slik utvikling. Disse utviklingstendensene skyldes blant annet innførselen av euroen som har gitt opphav til et stort felles marked for blant annet statsobligasjoner basert på samme valuta. Andre forhold av betydning i denne sammenhengen er institusjonalisering av investeringene, deregulering og teknologisk utvikling. Det vises for øvrig til nærmere omtale av betydningen av den teknologiske utviklingen i avsnitt 6.5.

På verdipapirområdet har internasjonalisering av tjenester innen oppgjør og clearing blitt stadig mer aktuelt. Særlig Verdipapirsentralen, og i noen grad Norsk Oppgjørssentral, blir stilt overfor nye utfordringer ettersom de europeiske verdipapirmarkedene blir stadig mer integrert. Etter hvert som norske investorer innehar større porteføljer, ser en også tendenser til at verdipapirtjenester som registrering, kontoføring, investeringstjenester m.m. i økende grad kjøpes fra utlandet. Harmonisering av regler på verdipapirområdet er et av de høyest prioriterte områdene i EU-kommisjonens aksjonsplan, jf. omtale i avsnitt 6.3.

Når det gjelder bankvirksomhet vises det til at ECB har forsøkt å vurdere omfanget av den nåværende internasjonalisering i Europa ut fra omfanget av bankenes utenlandsetableringer 1. I utredningen fra det danske Økonomiministeriets utvalg om den finansielle sektor etter år 2000 refereres ECBs oversikt 2. Det fremgår av oversikten at utenlandske etableringer i EU-landene på bankområdet ligger på et beskjedent nivå, med unntak for Irland, Storbritannia og Luxembourg. I disse landene innehar utenlandske datterselskaper og filialer markedsandeler over 50 prosent av samlet balanse i landene, i Luxembourg nær 100 prosent. I de fleste øvrige europeiske land innehar utenlandske aktører mindre enn 10 prosent av markedet. Ut fra dette kan det se ut til at det er stor variasjon mellom de enkelte EU medlemsstatene når det gjelder grad av internasjonalisering på bankområdet. Det gjøres oppmerksom på at oversikten ikke inkluderer grensekryssende virksomhet.

Når det gjelder medlemslandenes egne utenlandsetableringer viser oversikten at irske, tyske og portugisiske banker har en vesentlig utenlandsk kundekrets. Også Danmark har en betydelig andel utenlandsetablering dersom en kun tar i betraktning de danske pengeinstituttene. Dersom en også inkluderer realkredittinstituttenes aktiviteter 3, nærmer seg gjennomsnittet. Generelt kan det konstateres at det skjer en tendens i retning av økt internasjonal satsing i EU landenes banker. At graden av internasjonalisering hittil ikke har vært sterkere, kan bero på at konsolidering innenlands har hatt større fokus enn internasjonal satsing. Norge er ikke inkludert i oversiktene fra ECB. Det vises til at norske utenlandsetableringer i EU-land og EØS-lands etableringer i Norge er nærmere omtalt i avsnitt 4.5 og i det statistiske vedlegget til rapporten. Hovedinntrykket er at Norge ikke skiller seg vesentlig fra andre EU-land når det gjelder grad av internasjonalisering av bankvirksomhet.

Internasjonaliseringen har kommet kortere på forsikringsområdet enn på banksiden. Når det gjelder skadeforsikring vises det til Kredittilsynets undersøkelse basert på innrapporterte tall fra tilsynsmyndigheter i andre EØS-land som er omtalt i avsnitt 4.5. Kredittilsynet har med visse forbehold kommet til at markedsandelen, basert på samlet brutto premieinntekt, til den rapporterte filial- og grensekryssende virksomhet rettet mot Norge utgjorde om lag 2 prosent i 1997. Det påpekes imidlertid at manglende rapportering fra Nederland og Storbritannia kan tilsi at andelen er noe høyere enn dette.Tilsvarende har Kredittilsynet kommet til at de norske selskapenes filial- og grensekryssende virksomhet innen EØS-området utgjorde om lag 7 prosent av samlet bruttopremie for norske skadeforsikringsselskaper i 1998.

Når det gjelder grad av internasjonalisering innen skadeforsikring må en ta i betraktning at det eksisterer et betydelig internasjonalt marked for gjenforsikring. Gjenforsikringsmarkedet bidrar til utjevning mellom de enkelte forsikringsselskapers overtatte risiki. På dette området er etablering i markedet av mindre betydning.

Den internasjonale konkurransen på forsikringsmarkedet er kommet vesentlig lenger innenfor skadeforsikringsprodukter enn innenfor livsforsikring. Det henger blant annet sammen med at produkter innenfor skadeforsikring er enklere å selge på tvers av landegrensene, mens livproduktene i større grad tilpasses skattereglene i hvert enkelt land. Videre forvalter en del store utenlandske forsikringsselskaper midler i en størrelsesorden hvor stordriftsfordeler i kapitalforvaltningen trolig i stor grad allerede er hentet ut. Dette må antas å bidra til at satsing på internasjonalt salg av forsikringsprodukter vurderes som mindre interessant. Dette antas dog ikke å gjelde de norske forvaltningsmiljøene, som må betraktes som små i denne sammenhengen. Imidlertid synes det å være en klar tendens til at midlene plasseres stadig mer internasjonalt. Det vises i denne forbindelse til at norske livsforsikringsselskapers plassering i utenlandske aksjer og obligasjoner har økt fra henholdsvis 2 prosent og om lag 10 prosent av forvaltningskapitalen i 1993 til om lag henholdsvis 20 prosent og 12 prosent av forvaltningskapitalen i 1999 4.

Som nevnt innledningsvis vurderes internasjonaliseringens omfang å øke betydelig i årene som kommer. Denne utviklingen drives frem av en rekke faktorer som for eksempel den teknologiske utviklingen og innføringen av euro. Også endringer på kundesiden vil ha betydning for internasjonaliseringen av finansnæringen, herunder økt bedriftsstrørrelse, kjededannelser og økt internasjonalisering av næringslivet. Det vises til at en del av disse forholdene er nærmere omtalt i avsnittene som følger.

6.2 Betydningen av den Europeiske Monetære Union (EMU)

Selv om Norge ikke er med i EMU, vil eksistensen av fellesvalutaen euro potensielt ha betydning for norsk finansnæring.

Den umiddelbare direkte effekten for norske banker vil være at all valutahandel mellom de valutaene som inngår i EMU vil falle bort etter at euro er innført også som sedler og mynt. Selv om valutavekslinger og sikringshandler for kunder er en viktig inntektskilde for norske banker, vil bortfallet av valutatransaksjoner mellom EMU-valutaene bety lite. I følge anslag fra DnB utgjør vekslinger mellom euro-landenes valutaer bare en tiendedel av norske bankers valutavekslinger.

Langt større betydning vil det ha dersom norske valutainnlendinger etter hvert går over til å benytte euro i stedet for norske kroner. Selv om en ikke har sett tendenser til dette foreløpig, må en anta at norske bedrifter i større grad vil ta i bruk euro i sin handel med utlandet etter hvert som euroen nominelt overtar som oppgjørsvaluta innen EU. Etter eventuell britisk, dansk og svensk inntreden i EMU, vil euro-området stå for nesten 3/4 av Norges utenrikshandel. For mange norske foretak, som dermed vil ha en stor del av sine inntekter og utgifter i euro, kan det etter hvert bli mer aktuelt å finansiere seg i euro. Det er imidlertid ikke sannsynlig at euro i stor grad vil fortrenge norske kroner. Staten vil fortsatt kunne kreve at alle skatter skal innbetales i kroner. Videre skal regnskap etter norsk regnskapslovgivning som hovedregel settes opp i kroner. Sist men ikke minst vil fortsatt norske kroner være tvungent betalingsmiddel i Norge. Dersom Norges naboland blir medlemmer av EMU, skal en imidlertid ikke se bort fra at betalinger i euro i stor grad vil bli godtatt i forbindelse med grensehandel og turistrelatert virksomhet.

Større bruk av euro blant norske bedrifter vil gjøre det lettere for finansinstitusjoner fra euro-landene å selge lån og andre finansielle tjenester i euro til norske bedrifter. For disse finansinstitusjonene vil konkurranseulempen pga. valutarisiko i det norske markedet dermed bortfalle.

Felles valuta innen EU vil også medføre sterkere konkurranse mellom ulike europeiske finansinstitusjoner ved at valutarisikoen og omvekslingskostnadene i forbindelse med grensekryssende virksomhet forsvinner. Mer intens konkurranse vil etterhvert medføre at finansinstitusjonene i euro-landene blir mer kostnadseffektive, dermed vil de også stå sterkere i konkurransen med aktører utenfor EMU.

Alt i alt vil altså etableringen av euro føre til at norsk finansnæring i tiden fremover vil møte sterkere konkurranse fra finansinstitusjonene i EU.

Innenfor EU er det etablert et felles realtids oppgjørssystem for store transaksjoner, kalt TARGET (Trans-European Automated Real Time Gross Settlement Express Transfer). Dette systemet vil gi en betydelig effektivisering av grensekryssende betalinger. Alle sentralbanker innenfor EU kan tilknyttes TARGET, det vil si at Norges Bank ikke er tilknyttet dette systemet. Norske banker kan derfor bare tilby sine kunder betalinger i euro med oppgjør direkte gjennom TARGET dersom de har en filial eller datterbank i EU eller er datterbank av en bank i EU. Eventuelt kan norske banker tilby oppgjør i TARGET mer indirekte via en allianse med en større bank i EU 5. For den norske banknæringen representerer det en ulempe at Norges Bank ikke er tilknyttet TARGET. Denne ulempen er størst for banker som ikke har etableringer i EU.

En viktig effekt av fellesvalutaen er mer likvide verdipapirmarkedet i Europa. Så langt har de nasjonale verdipapirmarkedene delvis vært segmentert pga. valutarisiko og omvekslingskostnader. Med en felles valuta for hele eller store deler av EU, vil det lettere etableres et felles verdipapirmarked for hele euro-området. Når kostnadene ved ulike valutaer er fjernet, vil investorer i et EU-land finne det mer attraktivt å kjøpe verdipapirer utstedt i et annet EU-land. Dermed blir hele det europeiske verdipapirmarkedet mer likvid, med den følge at det blir rimeligere for utstedere å emittere verdipapirer i euro. Selv om det foreløpig er usikkert hvor stor denne effekten vil bli, vil den trekke i retning av at ikke-finansielle foretak i Europa i større grad finansierer seg direkte i markedet, fremfor å låne fra banker.

Selv om Norge står utenfor EMU, og norske bedrifter fortsatt vil ha en stor del av sine kostnader og inntekter i norske kroner, må en regne med at utvikling av et stort og likvid marked for private obligasjoner i euro, vil gjøre det mer attraktivt for flere norske bedrifter å låne direkte i markedet, enn hva tilfellet er i dag. I praksis vil dette være de bedriftene som oppnår høyest rating av internasjonale kredittvurderingsbyråer. For norske banker kan det bety at de mister noen av de kundene som har lavest kredittrisiko. Samfunnsøkonomisk representerer det imidlertid en fordel ved at flere lån blir formidlet direkte fra sparere til låntakere uten å gå via et mellomledd.

6.3 EU-kommisjonens Financial Action Plan

Så langt har det indre marked for finanstjenester i EU/EØS i hovedsak hatt indirekte effekter for forbrukerne, ved at den økte potensielle konkurransen har bidratt til å presse marginene. Det gjenstår imidlertid mye før et felles indre marked for finanstjenester rettet mot forbrukere er en realitet. Også på foretakssiden er det fortsatt mange hindringer for et felles finansmarked. På denne bakgrunn lanserte EU-kommisjonen i mai 1999 «Financial Markets Action Plan» 6. Her skisseres en handlingsplan for hvordan mange av hindringene som fortsatt eksisterer, kan fjernes eller reduseres. Fremdriften på de ulike områdene vil variere. Arbeidet knyttet til utviklingen av et felles verdipapirmarked er imidlertid løftet frem allerede i forbindelse med EU-toppmøtet i Lisboa i slutten av mars.

For å lette omstrukturering av foretak i EU, foreslår kommisjonen bl.a. at det skal etableres en gjensidig anerkjennelse i EU-land av prospekt i forbindelse med emisjoner. Videre vil en klargjøre i hvilken grad vertslandets regler om beskyttelse av investorer også skal gjelde ved grensekryssende handel, samt få etablert felles regler for «disiplin» i de ulike markedsplassene. Alle disse tiltakene vil bidra til å fremme et likvid felles europeisk marked for verdipapirer, jf. avsnitt 6.2. En annen hensikt med disse tiltakene er å lette oppkjøp av virksomheter over landegrensene. For foretak vil en slik utvidet «oppkjøpstrussel» kunne virke positivt. For å gjøre såkalte fiendtlige oppkjøp mindre attraktive, vil ledelsen i foretakene få sterkere insentiv til å få frem de potensielle verdiene som ligger i foretakene.

Større harmonisering av reglene om forbrukerbeskyttelse vil gjøre det lettere å tilby finansielle tjenester til forbrukerne på tvers av landegrensene. For å muliggjøre mer grensekryssende tilbud av forsikringstjenester for forbrukerne, vil kommisjonen oppdatere direktivet om forsikringsmeglere i tillegg til å harmonisere reglene om forbrukerbeskyttelse også innenfor forsikring.

Per i dag er det relativt store gebyrer på grensekryssende betalinger fra konsumenter. Dette bidrar til å svekke konkurransen i det indre markedet på detaljistnivå. For å bøte på dette ønsker kommisjonen at det etableres integrerte betalingssystemer også for små transaksjoner. Dersom slike integrerte systemer blir etablert innenfor EU, kan det bli mer attraktivt for norske forbrukere å ha eurokonto. Slike konti vil da kunne tilbys til omtrent de samme kostnader både fra banker som driver virksomhet i Norge, og banker som bare er representert i andre EØS-land. En kan med andre ord komme til å oppleve sterkere konkurranse om norske innskyteres midler også fra banker utenfor Norge. For banknæringen i Norge vil konkurransedyktigheten knyttet til slike eurokonti være avhengig av den tilknytning til de integrerte betalingssystemer i euro som etableres. Posisjonene som oppstår mellom bankene i slike systemer, utlignes ved overføring gjennom TARGET. Tilknytningen til TARGET vil derfor være av betydning for de tilbud banker kan gi på eurokonti. Fordi Norges Bank ikke er tilknyttet TARGET har de fleste norske banker ikke direkte tilgang til dette systemet.

Kommisjonen ønsker også å komme lengre når det gjelder felles regler for tilsynsmyndightenes rolle. Det foreslås at det etableres felles regelverk for avvikling og likvidasjon av både forsikringsselskap og banker. Videre vil en følge opp Baselkomitéens forslag til nye kapitaldekningsregler ved å forslå en del felles presiseringer av dette regelverket innen EU (se avsnitt 5.8).

Skatteregler innenfor EU-området er det enkelte medlemslands domene. Ulik utforming, praktisering og håndtering av skattesystemene har så langt vært en hindring mot konkurranse på livsforsikringsområdet. Alle EU-land har forskjellige former for skattefavorisering av pensjonsforsikring. Kommisjonen går inn for at en skal se nærmere på slike skatteregler med tanke på gjøre grensekryssende handel enklere. Dersom en når frem til regulering som gjør det mulig med mer direkte kjøp av skattebegunstigede livsforsikringer over landegrensene, vil det øke konkurransen for norske livselskap.

I notatet fra Sverre Dyrhaug i FNH er en del mulige rettslige konsekvenser av EU-kommisjonens handlingsplan nærmere omtalt, jf. vedlegg 3.

6.4 Konsentrasjonstendenser

I kapittel 4 ble aspekter ved konkurranseforholdene i finansnæringen drøftet. I avsnitt 4.4.3 ble det blant annet vist til at motivene for oppkjøp, fusjoner og inngåelse av allianser varierer mellom ulike deler av finansnæringen, og i forhold til betjening av kunder innenfor ulike markedssegmenter. Både i Norge og internasjonalt skjer det en utvikling av større enheter innen bank og forsikring. Mulige stordrifts- og breddefordeler er med på å motivere denne utviklingen. Konsolideringen innen den finansielle sektoren vil nok likevel i mange tilfeller være motivert ut fra mer strategiske hensyn. Større finansielle institusjoner vil ha blant annet ha større mulighet til å betjene større kunder.

Det å ha tilstrekkelig kapasitet til å betjene store bedriftskunder anses å være en problemstilling som er mest aktuell innen bankvirksomhet. Særlig vil størrelsen på kapitalbase være avgjørende for en banks mulighet til å låne ut. Det vises i denne forbindelse omtalen av SNF-undersøkelsen, jf. avsnitt 4.6. Funnene tyder på at norske bedrifter som utelukkende har lån i norske kredittinstitusjoner er tilfredse med norske bankers kapasitet, mens norske bedrifter som har lån i utlandet oppgir at de er mindre enige i et slikt utsagn.

Norsk næringsliv domineres av små og mellomstore bedrifter, det vil si bedrifter med færre enn 100 ansatte. Hele 96 prosent av alle norske bedrifter har færre enn 20 ansatte, mens 99,5 prosent av bedriftene har mindre enn 100 ansatte. Over 70 prosent av sysselsettingen er i små og mellomstore bedrifter 7.

I løpet av de siste par tiårene har det skjedd flere fusjoner i norsk næringsliv, som har medført at det også i Norge er en del store foretak. Flere virksomheter har også satset på å ekspandere utover landegrensene. Denne utviklingen aktualiserer kapasitetsproblemstillingen ytterligere.

Også fusjoner mellom utenlandske finansinstitusjoner kan gjøre at konkurransen om de norske bedriftskundene blir større. Det er imidlertid grunn til å anta at selv de største norske bedriftene, som uansett er små i internasjonal sammenheng, kan betjenes av middels store utenlandske finansinstitusjoner. I så måte er det ikke sikkert at fusjoner mellom utenlandske finansinstitusjoner bidrar til ytterligere større konkurransepress på de norske finansinstitusjonene, enn det som allerede er tilfelle. Imidlertid vil større utenlandske institusjoner ha lettere for å kjøpe opp norske finansinstitusjoner.

6.5 Informasjons- og kommunikasjonsteknologisk utvikling

Den finansielle sektoren er en sterkt informasjonsintensiv sektor. Utviklingen innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) påvirker således denne sektoren i stor grad. Utvikling av ny teknologi bidrar på den ene side til kostnadsreduksjon og økt tilbud av finansielle tjenester, på den annen side til forbedret informasjon om og tilgjengelighet til finansielle tjenester.

Når det gjelder den enkelte finansielle virksomhet, har IKT-utviklingen medført en del endringer for virksomhetens interne aktiviteter og funksjoner. Utviklingen har blant annet bidratt til større grad av automatisering av produksjonsprosesser, hvilket har medført at omfanget av manuelt utførte arbeidsoppgaver har blitt kraftig redusert.

Samtidig som IKT-utviklingen bidrar til å danne grunnlaget for stordriftsfordeler i finansvirksomhet, bidrar utviklingen også til å gjøre det enklere å sette ut deler av produksjonen utenfor egen virksomhet, såkalt outsourcing. Den teknologiske utviklingen bidrar på denne måten til å redusere grunnlaget for stordriftsfordeler i visse former for finansiell tjenesteyting. Den eventuelle ulempe norske finansinstitusjoner måtte ha av å være små og operere i et lite marked kan dermed på en del områder bli redusert når ny teknologi tas i bruk.

IKT-utviklingen har også medført fremvekst av nye produkter, som for eksempel elektroniske penger, og til utnyttelse av teknologien på nye produktområder. For eksempel har den økte kapasiteten i informasjonsbehandlingen sammen med utviklingen av nye teorier på området for finansielle instrumenter ført til fremveksten av mer raffinerte og skreddersydde finansprodukter, som derivater. Også i forhold til markedsføring og distribusjon av tjenester har den teknologiske utviklingen stor betydning. Internett er allerede i ferd med å bli en sentral markedsførings- og distribusjonskanal som sammen med andre elektroniske produkter som telefon- og internettbanktjenester supplerer de eksisterende distribusjonskanaler. Utviklingen innen IKT bidrar også til økte muligheter for utnyttelse av kundedatabaser.

Spesielt innen området betalingsformidling har den teknologiske utviklingen hatt stor betydning for å fremme effektiviteten i produksjonen og konsumet av finansielle tjenester. I følge Norges Bank (1998) hadde over 100 av de om lag 150 bankene som er aktive i Norge etablert såkalte nettbanker på Internett ved utgangen av 1998. I løpet av 1999 har flere banker kommet til, og det antas at de fleste bankene som er aktive i Norge per i dag kan tilby denne typen tjenester. Via nettbankene kan kundene blant annet få tilgang til kontoutskrifter samt registrere, kontrollere og betale oppdrag.

Flere banker, bankdataselskaper og kortselskaper er dessuten involvert i arbeid med løsninger for elektronisk handel med tilhørende betalingstjenester. Banknæringen i Norge vil gjennom fellesprosjektet «Elektronisk Bank ID» etablere en samordnet struktur for å utvikle sikre løsninger for elektronisk handel med betalingsformidling og elektronisk meldingsformidling.

Tabell 6.1 gir en oversikt over gjennomførte girotjenester for perioden 1994 til 1998 fordelt på antall blankettbaserte girotjenester og antall elektroniske girotjenester. Girotjenester som er gjennomført elektronisk er igjen fordelt på antall telefoniske overførsler, antall direkte debiteringer og antall betalinger via terminal. Når det gjelder antall betalinger via terminal er det gjort forsøk på å skille ut en egen post som viser antall betalinger som er gjennomført via en hjemmebanktjeneste på Internett.

Tabell 6.1 Girotjenester 1994-98. Antall transaksjoner i millioner og totalt beløp i milliarder kroner1

Giro totalt Blankett-basert totalt2 Elektronisk totalt7 Telefoniske overførsler8 Direkte debiteringer10 Betalinger via terminal6 Herav PC/Internett9
1994 Antall 313,5 226,7 86,7 0,9 15,3 70,6 -
Beløp 1859,4 737,5 1121,9 1,5 68,7 1051,7 -
1995 Antall 324,5 222,9 101,7 1,3 17,4 83 -
Beløp 2074,8 765,5 1309,3 2,1 73,6 1233,6 -
1996 Antall 335,2 210,1 125,1 6,7 20,6 97,8 -
Beløp 3921,5 1480,9 2440,6 11,3 118,7 2310,6 -
1997 Antall 343,9 197,4 146,5 13,4 24 109,1 -
Beløp 4358,9 1423,3 2935,6 22,8 133,6 2779,2 -
1998 Antall 360,7 186,3 174,4 18,8 26,3 129,3 3,2
Beløp 4457,9 1233,6 3224,3 32,3 143,6 3048,4 7,3

1 Enkelte tall er reviderte i forhold til tidligere års rapporter. Det foreligger nye tall t.o.m. 1995 fra Postbanken for giro per brev og betalinger med terminal . Tidligere tall for bruk av terminal inneholdt dobbelttellinger av transaksjoner som nå er luket ut.

2 Betalingstjenester der betaleren og/eller betalingsmottakeren sender/mottar en blankett.

3 Brevgiro og Konvoluttgiro.

4 Blankettgiro innlevert i bank som registreres i BBS eller Postbanken.

5 Giro (kontante innbetalinger og kontobelastninger) registrert i andre datasentraler enn Postbanken og BBS.

6 Bruk av Postbankens remitteringstjeneste DataGiro, BBS sin remitteringstjeneste Direkte Remittering og diverse bedriftsterminaltjenester som tilbys av bankene. Tallene for 1996-97 omfatter også bruk av hjemmebanktjenester via Internett (PC/Internett). Antallet PC/Internettransaksjoner antas å ha vært mellom 0,3 og 0,5 millioner i 1997

7 Blankettløse (elektroniske) betalinger med eller uten melding til mottaker.

8 Diverse betalinger ved bruk av telefon, herunder bruk av «TeleGiro», «Telebank», «Telefonservice» og «Telefonbanken». Tallene er anslag som er usikre.

9 Hjemmebanktjenester via Internett.

10 Autogiro, Avtalegiro og Direkte trekk.

Kilde: Norges Banks årsrapport om betalingsformidling for 1998

Det fremgår av tabellen at bruk av elektroniske girotjenester utgjør om lag 50 prosent av totalt antall girotransaksjoner i 1998. Andelen elektronisk giro har økt jevnt fra i underkant av 30 prosent i 1994. I beløp utgjør andelen elektronisk giro vel 70 prosent i 1998, mot om lag 60 prosent i 1994. Betalinger med PC over Internett har hatt den største relative veksten fra 1997 til 1998, men omfanget er foreløpig lite. Antall PC/Internett-transaksjoner i 1998 var 3,2 millioner, mens omsetningen var på vel 7 milliarder kroner. I denne forbindelse må det påpekes at datagrunnlaget for betalinger via PC er mangelfullt og det må tas forbehold om at tallene senere kan bli revidert. Bruken av slike tjenester forventes å øke betraktelig i tiden fremover.

Dataene i Tabell 6.1 er innhentet fra BBS, Postbanken, Fellesdata, NOVIT, DnB og Kreditkassen. Fra BBS 8 har en fått oversikt over antall avtaler som er inngått om bruk av telefon- og nettbanktjenester, antall transaksjoner som er gjennomført via BBS og beløp for årene 1996 til 1999. Dataene er oppsummert i Tabell 6.2.

Tabell 6.2 Antall avtaler om bruk av telefon- og nettbanktjenester via BBS, antall transaksjoner og beløp i milliarder kroner, per desember 1996-1999

1996 1997 1998 1999
Antall avtaler 60.000 95.000 121.000 211.000
Antall transaksjoner 909.000 1.897.000 2.477.000 4.672.000
Beløp 0,71 3,26 5,42 12,84

Kilde: Bankenes Betalingssentral (februar 2000)

Antall telefon- og nettbanktransaksjoner som går gjennom BBS utgjør en forholdsvis liten del av det totale antall slike transaksjoner i Norge i løpet av et år. Dette henger blant annet sammen med at det av de store forretningsbankene kun er DnB, Kreditkassen og Nordlandsbanken som benytter BBS for gjennomføring av disse tjenestene. Sparebankene har egne systemer for dette. Når det gjelder omsetning utgjør transaksjonene som går gjennom BBS følgelig en enda mindre andel.

Av Tabell 6.2 fremgår det at det har vært en svært sterk vekst i bruk av telefon- og nettbanktjenester via BBS i perioden. Fra 1998 til 1999 har antall inngåtte avtaler om bruk av slike tjenester og antall gjennomførte transaksjoner gjennom BBS blitt nær fordoblet. Selv om BBS betjener en relativt liten andel av kundene, kan de oppdaterte tallene som en har fått fra BBS, likevel gi en pekepinn på forventet utvikling på dette området.

Når det gjelder elektroniske gireringer via Internett registrerte en i Sverige 9 til sammenligning totalt 8 millioner transaksjoner i 1998, tilsvarende en total verdi på 10 milliarder svenske kroner. Målt i forhold til folketallet er omfanget av denne typen transaksjoner ikke så stort som i Norge. Utvalget har ikke hatt tilgang til tilsvarende opplysninger fra andre land.

Et generelt inntrykk er at norske finansielle foretak ligger langt fremme med hensyn til å utnytte nye informasjonsteknologiske muligheter. Dette henger sammen med at en i Norge har et svært godt samordnet system, hvilket bidrar til å skjerpe konkurransen mellom aktørene i markedet. En viktig forutsetning for at et nettbanksystem skal være en suksess, er tilknytning til utenlandske systemer som for eksempel TARGET. Det vises til omtale i avsnitt 6.2.

En annen viktig forutsetning for at ny teknologi skal ha slike positive effekter, er selvfølgelig at brukere av finanstjenester følger opp det ny teknologi kan tilby av tjenester. Dette fordrer på den ene siden tilgang på teknologiske hjelpemidler, som for eksempel PC, telefaks og telefon, og på den andre siden kompetanse i forhold til å nyttiggjøre seg disse hjelpemidlene. Når det gjelder profesjonelle aktører vil nok en slik tilpasning skje forholdsvis raskt, mens det antas at utviklingen tar noe lengre tid når det gjelder husholdninger. Forhold på etterspørselssiden er nærmere omtalt i avsnitt 6.7.

I regi av SNF 10 er det nylig gjennomført et prosjekt for å kartlegge banklederes oppfatninger og prioriteringer når det gjelder strategiske utfordringer som nye rammebetingelser generelt og ny teknologi spesielt fører til i banknæringen. Et resultat fra undersøkelsen er at teknologi oppfattes som den viktigste drivkraften for strukturendringer i bank. Dette henger sammen med oppfatningen om at stordriftsfordeler først og fremst skapes av ny teknologi og at disse best kan tas ut på et overordnet organisatorisk nivå gjennom sammenslåinger eller strategisk samarbeid.

Når det gjelder betydningen av Internett ser ikke banklederne denne kanalen som bedre egnet for innsamling av kundeinformasjon enn andre kanaler. Internett oppfattes imidlertid som en god kanal til å bygge lojale kunderelasjoner til tross for at byttekostnadene på Internett generelt er antatt å være lavere enn i andre markeder. Når det gjelder nye kundeverdier som kan skapes i denne kanalen, konsentreres oppmerksomheten rundt tilgjengelighet og økt selvbetjening, mens kundeverdier som kan skapes i tjenestetilbudet som kundeoppfølging gjennom varslingstjenester, personalisering og målrettet markedsføring, har lav oppmerksomhet. I følge undersøkelsen har verken WEB-linking eller nye aktører i distribusjonskjeden noe særlig strategisk oppmerksomhet fra bankledernes side

Det påpekes imidlertid i rapporten at disse resultatene til dels strider mot antakelser om endringer i bankvirksomhet som følge av endrede rammevilkår generelt og nettverksteknologi spesielt. Undersøkelsen går ikke inn på eventuelle årsaker til dette. Etter utvalgets oppfatning er det forhold som kan tyde på at forholdene har endret seg siden denne undersøkelsen ble gjennomført. Det vises til at ledelsen i flere banker har varslet at de vil satse sterkt på å internett overfor kundene.

Den allerede etablerte PC- og Internett-teknologien har delvis allerede gjort og vil fortsette å gjøre både tradisjonelle banktjenester som betalinger, flytting og eller opptak av standardiserte og sikrede lån nesten uavhengig av bankfilialer. Disse tendensene vil sannsynligvis bare forsterkes etterhvert som Internett-tjenester basert på mobiltelefon blir utbredt i løpet av de neste fem til ti årene. Internett-teknologien har også endret behovet for fysisk tilstedeværelse og personlig kontakt for å kunne drive finansiell rådgivning overfor kundene. Kunden kan holdes løpende oppdatert om utviklingen på en rekke områder av betydning for sin økonomi ved at kundens finansinstitusjon etablerer et sett med linker på sin rådgivningsside. Denne utviklingen innebærer altså en endring i rollefordelingen mellom aktørene i det finansielle systemet, blant annet ved at mellommannsfunksjonen endres.

På tross av de mulighetene som ligger i denne teknologien, bør en ikke undervurdere betydningen av lokal tilstedeværelse i form av filialer eller avdelingskontorer når det gjelder salg av spesielt banktjenester til små bedrifter. Nærhet til kunder gir bedre mulighet til å avdekke og prise risiko riktig. Bedre informasjon om kundene kan også gi grunnlag for at banken kan vise noe større fleksibilitet overfor kunder hvor inntektene svinger mye. Til gjengjeld kan kundene være villige til å betale en merpris for denne fleksibiliteten. Innenfor skadeforsikring vil også lokal tilstedeværelse være en fordel både for å vurdere den faktiske risikoen i forsikringskontraktene og for å gjennomføre skadeoppgjør.

6.6 Konvergens, nye aktører, konkurranse fra ikke-finansiell sektor

Begrepet konvergens benyttes gjerne som en betegnelse på de endringsprosesser som fører til at tradisjonelle sektorgrenser endres eller forsvinner. Et sentralt eksempel på en slik prosess er sammensmeltingen av IT- , tele-, og mediesektorene som innebærer en utvikling i retning av en integrert informasjons- og kommunikasjonssektor. Teknologiske endringer og nyvinninger har vært helt avgjørende for denne utviklingen. Dette gjelder særlig to forhold ved den teknologiske utviklingen. For det første har bruk av digitalteknologi åpnet for mer avanserte tjenester, interaktivitet og infrastrukturkonkurranse. I tillegg har ulike teknikker for digital koding og komprimering bidratt til å øke infrastrukturens kapasitet til å formidle nye tjenester. For det andre er dette knyttet til gjennombruddet for Internett som multimedieplattform, blant annet som følge av at de såkalte IP-protokoller har blitt akseptert som en allmenn standard for informasjonsoverføring.

Den teknologiske utviklingen har ført til endrede konkurranseforhold i finansnæringen. Dette gjelder ikke bare endringer i den innbyrdes konkurransen mellom finansinstitusjoner, men også konkurranse fra virksomheter utenfor den finansielle sektor. Dette er virksomheter som i utgangspunktet ikke er omfattet av særlige virksomhetsregler og som ikke er underlagt offentlig tilsyn.

Tilbudet av finansielle produkter fra ikke-finansielle aktører forventes i noen grad å skje på bekostning av den finansielle sektoren. Det er imidlertid ingen særlige tegn som tyder på at den finansielle sektor har tapt markedsandeler. Endrede konkurranseforhold kan imidlertid gi seg utslag på andre områder som effektivitet og priser. En kan dessuten forvente at det potensielt ligger en større fremtidig konkurranse enn det en opplever i dag.

Finansielle tjenester innenfor detaljhandelen har hittil i hovedsak vært begrenset til kredittgivning i forbindelse med kjøp av varer. Imidlertid kan detaljhandelen også benyttes som distribusjonskanal for salg av finansielle produkter på vegne av for eksempel bank eller forsikringsselskap.

I Storbritannia har flere dagligvarekjeder etablert egne banker, gjerne i samarbeid med allerede etablerte banker. Disse nye bankene, som utelukkende henvender seg til forbrukere, er representert i de enkelte butikkene og tilbyr nisjeprodukter som bankinnskudd med høyrente, kredittkort/betalingskort, og i en del tilfelle også boliglån. Slike banker må imidlertid ha konsesjon og står under tilsyn av de britiske tilsynsmyndighetene. I forhold til sine etablerte konkurrenter har de den fordelen at de allerede har et velutbygd filialnett der forbrukerne befinner seg, i form av butikkjedene. I den grad slike dagligvarebanker er etablert i samarbeid med eksisterende banker, kan de også betraktes som en måte for de etablerte bankene å segmentere sine kundegrupper, eller drive prisdiskriminering. 11 I Norge har dette fenomenet så langt ikke fått noen utbredelse.

Norske banker møter imidlertid en viss konkurranse om produkter som har mer karakter av spareprodukter fra ikke-finansielle foretak. Boligbyggelag og samvirkelag har i lang tid tilbudt sine medlemmer en spareordning. Dessuten kan aktører i varehandelen tilby sine kunder innskuddsordninger i form av forskuddsbetalinger.

Den teknologiske utviklingen som fører til at adskilte næringer knyttes sammen, har også aktualisert spørsmålet om allianser mellom teleselskaper og banker. I den senere tid har en også sett en utvikling i denne retningen. Eksempler på samarbeid mellom tele- og banksektorene er samarbeidet mellom det tyske teleselskapet Mannesmann og Deutsche Bank og mellom de to største selskapene i Spania, Banco Bilbao Vizcaya Argentaria (BBVA) og Telefonica.

Som nevnt i avsnitt 6.5 har informasjonsteknologien medført en radikal forandring av betalingsformidlingen og ikke minst utviklingen av nye produkt. Et eksempel er elektroniske penger. Her kan det skilles mellom forhåndsbetalte småpengekort og såkalte nettpenger. I det førstnevnte tilfellet ligger pengene lagret i et magnetkort som kan benyttes i betalingsterminaler hos bestemte leverandører. Denne typen kort vil være alternativ til sedler og mynt og fungere som en «elektronisk lommebok» som kan fylles opp (og tømmes). Sett fra bankenes side er det imidlertid et vesentlig poeng at slike kort kan utstedes av ikke-finansielle virksomheter, som for eksempel teleselskaper.

En annen type elektroniske penger er nettpenger, hvor verdien ligger lagret på en harddisk. Nettpenger kan benyttes som direkte betaling bl.a. ved handel over Internett. De har foreløpig svært begrenset utbredelse i Europa, men er noe mer utbredt i USA. Det kan imidlertid vise seg at betaling med nettpenger etter hvert kan bli langt mer alminnelig. Ved så å si alle andre betalingssystemer kan en si at bankenes rolle er å være en tredjepart mellom betaler og betalingsmottaker som garanterer for at betaler har reelle verdier og at disse faktisk blir overført til betalingsmottaker. Det er imidlertid ikke sikkert at det i alle tilfeller vil være behov for en slik tredjepart i forbindelse med betaling med nettpenger. I så fall vil et slikt nettpengesystem representere en klar konkurrent til bankenes betalingssystemer. Vil derimot nettpengebrukere kreve en garanti fra en tredjepart for at pengene kommer til rette vedkommende, kan betalingsformidling med nettpenger bli en ny virksomhet for bankene.

Det vises i denne forbindelse til at Banklovkommisjonen i sin tredje utredning, jf. NOU 1996:24 «Betalingsystemer mv.», foreslo at systemer for kort mv. som inneholder et forhåndsbetalt beløp overstigende kroner 1000, eller et høyere beløp fastsatt av Kongen, skal underlegges regulering og tilsyn. Systemer for forhåndsbetalte kort mv. reiser imidlertid også problemstillinger i forhold til innskuddsmonopolet. Den nærmere avgrensningen av innskuddsvirksomhet er behandlet i Banklovkommisjonens fjerde utredning, jf. NOU 1998:14 «Finansforetak mv.». Systemer for forskuddsbetaling vil følgelig bli behandlet i forbindelse med Finansdepartementets oppfølging av denne utredningen. Det vises for øvrig til at det i EU arbeides med et direktiv om elektroniske penger, hvilket tilsier at spørsmålet vil måtte vurderes nærmere på et senere tidspunkt.

Verken elektroniske småpengekort, innskudd i kooperative ordninger eller innskuddsordninger i varehandelen kan betraktes som nære substitutt til kontopenger i bank. Penger som er innestående som småpengekort eller som forhåndsbetaling i varehandelen, kan kun benyttes som betaling for et begrenset sett av varer og tjenester. Derfor representerer disse innskuddsformene etter utvalgets oppfatning en begrenset konkurranse for banker på innskuddsmarkedet. Så lenge det ikke er etablert noen formell sikringsordning med fondsoppbygging for disse spareformene, slik det er for bankinnskudd, har de heller ikke den samme sikkerheten som bankinnskudd.

I Banklovkommisjonens delutredning nr. 4 (NOU 1998: 14) foreslås det at bankenes enerett til å ta imot innskudd fra en ubestemt krets av innskytere opprettholdes. En foreslår imidlertid å unnta kooperative innskuddsformer i samvirkelag og boligbyggelag, pengekort og lignende med begrenset kjøpekraft, innskudd som forhåndsbetalinger i varehandelen samt såkalte arbeidsgiver- og arbeidstakerordninger. Banklovkommisjonen foreslår at det etableres en ordning hvor foretak som utsteder småpengekort får en rapporteringsplikt til Kredittilsynet. Tilsynet skal da kunne kreve at foretaket søker om konsesjon som finansforetak dersom innskuddsordningen får et betydelig omfang.

På utlånsområdet kan et større europeisk marked for obligasjoner direkte utstedt av ikke-finansielle virksomheter (bedrifter) muligens komme til å påvirke det norske markedet. Obligasjoner utstedt av private virksomheter vil være et alternativ til banklån. Imidlertid vil trolig bedriftsstrukturen i Norge, med mange små og mellomstore bedrifter og få store, trolig medvirke til at utbredelsen av slike obligasjoner i Norge får et begrenset omfang. Det vises til nærmere omtale av dette under avsnitt 3.6.3 og 6.2.

6.7 Forhold på etterspørselssiden

Utviklingen i finansnæringen blir i stor grad også drevet frem av endringer på etterspørselssiden, ved at endringer i kundenes behov eller preferanser påvirker etterspørselen etter ulike finansielle tjenester. Forhold som bidrar til endrede kundebehov og -preferanser vil blant annet være demografiske endringer, endringer i arbeids- og utdanningsmønster, endringer i sparemønster, økt kundebevissthet og vilje og evne til å ta i bruk ny teknologi.

6.7.1 Endringer i demografi

I følge Statistisk sentralbyrås seneste befolkningsfremskriving forventes det at folketallet i Norge vil fortsette å stige svakt de neste 25 år, fra 4,4 millioner i 1999 til mellom 4,6 og 5,4 millioner i 2025, mens det i 2050 forventes en befolkning på mellom 4,2 og 6,3 millioner. Forventet utvikling avhenger av hvilke forutsetninger en baserer fremskrivningen på. Tabell 6.3 viser forventet utvikling i folkemengden basert på et såkalt «middels nasjonal vekst» alternativ, hvilket innebærer at en har lagt til grunn middels fruktbarhet, middels levealder, middels sentralisering og middels nettoinnvandring (MMMM-alternativet).

Tabell 6.3 Befolkningsfremskriving 1999-2050, folkemengden etter alder 1. januar. Registrert 1999. Fremskrevet 2000-2050. I prosent. Middels nasjonal vekst (MMMM)

1999 2000 2001 2002 2005 2010 2030 2050
Alle aldre 100 100 100 100 100 100 100 100
0 år 1,3 1,3 1,3 1,3 1,2 1,2 1,1 1,1
1-5 år 6,8 6,8 6,7 6,6 6,4 6,0 5,8 5,5
6-12 år 9,3 9,4 9,5 9,6 9,4 8,9 8,2 7,8
13-15 år 3,5 3,6 3,6 3,8 4,1 4,0 3,4 3,4
16-19 år 4,8 4,7 4,7 4,7 4,9 5,4 4,5 4,6
20-44 år 36,2 35,9 35,7 35,4 34,5 33,4 31,3 30,2
45-66 år 24 24,4 24,8 25,3 26,5 28,2 27,2 26,7
67-79 år 9,7 9,6 9,3 9,0 8,5 8,5 12,8 12,8
80-89 år 3,7 3,7 3,8 3,9 3,9 3,7 5,0 6,4
90 år og eldre 0,5 0,6 0,6 0,6 0,6 0,7 0,7 1,4

Kilde: Statistisk Sentralbyrå

Det fremgår av tabellen at antall personer over 67 år vil være stabilt eller svakt fallende de neste 10-15 år, men deretter vil tallet på eldre vokse betydelig. Fremskrivningen viser at om lag 20 prosent av befolkningen vil være over 67 år i 2050. For de aller eldste, det vil si 90 år og over, vil det være vekst i hele perioden. Etter 2030 vil veksten bli svært sterk, på grunn av dødelighetsnedgang og store kull født de første tiårene etter 2. verdenskrig.

Befolkningsfremskrivningen viser en klar økning i antall pensjonister relativt til yrkesaktive utover i neste århundre. Følgelig blir forsørgelsesbyrden på de yrkesaktive vesentlig tyngre enn i dag. Disse utviklingstrekkene forventes å ha betydning for den finansielle sparingen i form av økt pensjonssparing, enten dette skjer i offentlig eller privat regi. Betydelige skatteøkninger kan bli nødvendig for å finansiere økte pensjoner, noe som igjen vil virke negativt inn på den økonomiske utviklingen.

Generelt vil det være slik at personer i aldersgruppen 20 til 44 år vil være i en situasjon der det er aktuelt å låne penger til ulike formål («lånegenerasjonen»), at personer i aldersgruppen 45 til 66 år vil spare («sparegenerasjonen») og at personer i aldersgruppene fra 67 år og oppover vil tære på oppsparte midler («tæregenerasjonen»). Med utgangspunkt i befolkningsfremskrivningen i Tabell 6.3 vil en forvente en nedgang i antall personer som tar opp lån, en liten økning i antall personer som sparer og en noe større økning i antall personer som tærer på oppspart kapital. Med mer utbredt tidligpensjonering og høyere forventet levealder vil fremtidens pensjonister dessuten ha et større kapitalbehov enn foregående generasjoner, hvilken kan gi grunnlag for økt finansiell sparing.

6.7.2 Endringer i utdannings- og arbeidsmønstre

Utdanningsnivået i Norge er høyt i internasjonal målestokk, og det er stadig økende. Tabell 6.4 viser antall arbeidstakere i henholdsvis 1990 og 1998 fordelt eller utdanningsnivå. Det fremgår av tabellen at andelen høyt utdannede (universitets- eller høyskolenivå) har økt fra i underkant av 22 prosent i 1990 til nesten 28 prosent i 1998.

Tabell 6.4 Arbeidstakere 16-74 år, fordeling etter utdanningsnivå i prosent, 4. kvartal 1990 og 1998

1990 1998
Arbeidstakere i alt 1.683.775 1.926.744
Grunnskole 20,7 12,2
Videregående 54,3 56,7
Universitet og høyskole 1-4 år 17,5 22,2
Universitet og høyskole 5 år og mer 4,2 5,3
Uoppgitt 3,3 3,6

Kilde: SSB

Som et resultat av lengre utdanning og tidligere pensjonering øker behovet for finansielle produkter som jevner ut inntekten over livssykelen. Eksempler på slike produkter er studielån og pensjonssparing.

Som en følge av et generelt høyere utdanningsnivå i Norge vil også den norske finanssektoren ha god tilgang på utdannet arbeidskraft. Høyere utdanningsnivå medfører videre at brukere av finansielle tjenester vil ha bedre forutsetninger som kunder, herunder bakgrunn for å ta i bruk ny teknologi.

Tendensen til at arbeidstakere jobber mer overtid bidrar trolig til at det legges større vekt på tilgjengeligheten til finansielle tjenester og til at etterspørselen etter tidsbesparende finansielle tjenester øker.

6.7.3 Kundebevissthet

Økt kundebevissthet fungerer også som en pådriver for endringer i finanssektoren. Bevisste konsumenter vil velge å etterspørre de finansielle produkter og tilbydere som gir mest «valuta for pengene». Flere faktorer bidrar til å øke konsumentenes bevissthet i forhold til finansielle produkter og tilbydere.

Økt spekter av finansielle produkter og tilbydere er ledsaget av flere og bedre informasjonskilder. Forbrukere får tilgang på finansiell informasjon gjennom blant annet økonomitidsskrifter, TV-programmer, aviser og Internett. Komparativ informasjon i form av rentebarometre, sammenligninger av avkastning på sparing og priser mv. bidrar til økt kundebevissthet. Det eksisterer også aktører som tilbyr seg å lete frem de beste tilbudene for kundene.

I tillegg har utviklingen i retning av mer eksplisitt prising av finansielle produkter og tjenester bidratt til økt bevissthet. Når prisene i større grad reflekterer kostnadene ved å fremstille tjenesten eller produktet, vil det være lettere for kundene å endre transaksjonsadferd ettersom det tilbys billigere, elektroniske transaksjonsmetoder. Det antas å være grunnlag for å hevde at kunder har blitt mer prisbevisste og at de lettere bytter leverandør av finansielle produkter enn tidligere.

Som nevnt bidrar ny teknologi, som for eksempel Internett, til å gjøre det lettere for kundene å skaffe til veie relevant informasjon om for eksempel priser og betingelser knyttet til finansielle tjenester, og å sammenligne betingelsene mellom ulike tilbydere. Videre er det i Norge forholdsvis lett å bytte både bank- og forsikringsforbindelse. Disse forholdene kan sammen bidra til å skjerpe konkurransen mellom tilbyderne i finansnæringen. Som tidligere nevnt vil sterk innenlandsk konkurranse trolig bidra til å styrke norske aktørers konkurranseevne i forhold til utenlandske aktører.

6.7.4 Evne og vilje til å ta i bruk ny teknologi

I hvilken grad og hvor raskt utviklingen av ny teknologi fører til de endringer i finanssektorenes virkemåte som er beskrevet i avsnitt 6.5 og 6.6, avhenger naturligvis av hvor interesserte og kompetente brukerne er og hvor høy betalingsvillighet de har. Dette vil variere med ulike kundegrupper.

Grovt sett kan en skille mellom husholdninger, næringslivet og offentlig forvaltning. Brukerpreferansene i husholdningene kan variere etter sosiale bakgrunnsvariabler som alder, kjønn, utdanning samt geografisk og språklig tilhørighet. Videre vil det være forskjeller mellom grupper med hensyn til hvor avansert utstyr for å ta i mot digitale tjenester brukerne ønsker å benytte. Dette vil avhenge av den kompetanse som er påkrevet for bruk av utstyret, kostnader forbundet med anskaffelse av utstyret, samt den kapasitet og evne utstyret har til å gi åpen tilgang til ulike nettverk. For eksempel er utbredelsen av PC-er per i dag klart større i næringslivet og offentlig forvaltning enn i husholdningene.

I utgangspunktet vil ny teknologi bli tatt i bruk av et bredt publikum dersom prisen på tjenester som tilbys via teknologien er rimelig i forhold til prisen på eksisterende alternativer. Det vil også være av betydning at den nye teknologien er lett å ta i bruk og at den kan fylle et spesifikt behov. I hvilken grad privatpersoner tar i bruk ny teknologi, avhenger også av hvor teknologisk orienterte disse personene er, og i hvilken grad de er vant til å bruke disse hjelpemidlene i jobbsammenheng mv.

Stadig flere har tilgang til PC og tilhørende utstyr som CD-rom og modem og tilgang til Internett i hjemmet. Tabell 6.5 oppsummerer utviklingen siden 1995 i andelen av befolkningen som har tilgang til ulike typer utstyr.

Tabell 6.5 Andel av befolkningen i Norge med tilgang til PC, CD-rom, Modem og Internett hjemme i prosent 1995-1998

1995 1996 1997 1998
Hjemme-PC 39 43 50 57
CD-rom 8 17 29 41
Modem 7 9 17 25
Internett - - 13 22

Kilde: SSB

Det fremgår av tabellen at det fra 1995 til i dag har vært en forholdsvis sterk vekst i andelen av befolkningen som har tilgang til hjemme-PC og tilhørende utstyr og tjenester. Denne andelen sier ikke noe om faktisk bruk av utstyret i forhold til finansielle tjenester. Tallene kan imidlertid si noe om potensialet for utnyttelse av nye typer tjenester. Norge er blant de land i verden som har størst utbredelse med hensyn til tilgang og bruk av Internett. Ved utgangen av 1998 hadde 46 prosent av alle nordmenn tilgang til Internett og hver tredje nordmann var regelmessig bruker av nettet. Som vist i Tabell 6.5 hadde hver fjerde norske husstand internett-tilkopling og hver tiende nordmann bruker nettet daglig i 1998. 12

En undersøkelse gjennomført av Morgan Stanley Dean Witter og Jupiter 13 indikerer at Norge i 1998 lå på linje med Nederland og Sverige når det gjelder andelen av befolkningen som har hjemme-PC.

Utbredelse av teknologien som gir tilgang til Internett via mobiltelefon vil trolig øke etterspørselen etter elektroniske finansielle tjenester. Norge fremstår i dag som et avansert teleland, med en moderne og godt utbygd infrastruktur og et bredt tjenestetilbud. Sammen med de andre nordiske land ligger Norge i fremste rekke i andel av befolkningen som har mobiltelefon. Per 1. april 1999 var det om lag 2,3 millioner mobilabonnementer i Norge.

Generelt sett er det nok riktig å si at norske kunder i stor grad har evnet å ta i bruk ny teknologi. Norge har også gjennom sin generelle høye levestandard gjort at teknologien er tilgjengelig for «folk flest», hvilket gjør det mulig for finansinstitusjoner i Norge å hente ut de effektivitetsgevinster det ligger i å benytte ny teknologi som avhenger av oppfølging fra kundene. Det antas at mange av de forholdene som er omtalt også gjelder i forhold til mindre bedriftskunder.

6.7.5 Endringer i husholdningenes finansielle gjeld og eiendeler

Økningen i det generelle velferdsnivået i Norge bidrar også til økning i etterspørselen etter ulike finansielle tjenester, både på passiva- og aktivasiden. Med økt finansiell velferd har husholdninger en tendens til å endre preferansene i retning av mer risikofylte plasseringer, hvilket bidrar til å vri etterspørselen mot mer fonds- og aksjesparing i forhold til bankinnskudd.

Siden 1990 har husholdningene stått for en forholdsvis stor netto finansinvestering. Tendensen til at husholdningene sparer mer i form av aksjer, aksjefond og forsikringskrav og mindre i form av bankinnskudd vil etter all sannsynlighet fortsette. En konsekvens av disse utviklingstrekkene er at ikke-finansielle aktører blir mer avhengige av det finansielle systemet og er sterkere eksponert mot bestemte tilbydere av finansielle tjenester enn tidligere. Denne utviklingen øker betydningen av et effektivt og sikkert finansielt system.

Fotnoter

1.

ECB (1999)

2.

Økonomiministeriet (1999)

3.

De danske pengeinstitutter tilsvarer det en normalt omtaler som banker, mens realkredittinstitutter er kredittforetak som i hovedsak yter lån til boligformål

4.

Kilde: Kredittilsynet 2000

5.

DnB og CBK har filialer innen EU. Sparebanken NOR har datterbank i EU. Fokus er heleid datterbank av Den Danske Bank og Bergensbanken av den svenske Handelsbanken. Sparebank 1-gruppen er i allianse med Föreningssparbanken.

6.

Se EU-kommisjonen (1999)

7.

Nærings- og handelsdepartementet (1997)

8.

Bankenes Betalingssentral

9.

Opplysninger gitt av Sveriges Riksbank

10.

Methlie og Pedersen (1999).

11.

En nærmere omtale av banketableringer blant dagligvarekjeder i Storbritannia er gitt hos Llewellyn (1999).

12.

NOU 1999:26, tall fra OECD og Norsk Gallup.

13.

Morgan Stanley Dean Witter og Jupiter: «The European internet report» (1999).

Til dokumentets forside