NOU 2002: 22

En alminnelig straffebestemmelse mot korrupsjon

Til innholdsfortegnelse

4 Oversikt over straffebud som rammer korrupsjon

4.1 Innledning

Straff for korrupsjon blant offentlige tjenestemenn er hovedsakelig regulert i strl. §§ 112, 113 og § 128. Strl. §§ 112 og 113 gjelder såkalt passiv korrupsjon, dvs hvor tjenestemannen mottar bestikkelsen. Strl. § 128 gjelder aktiv korrupsjon, idet bestemmelsen rammer den person som bestikker tjenestemannen.

Korrupsjon i private forhold vil kunne rammes av bestemmelsene om utroskap i strl. §§ 275-276. I næringsforhold rammer i tillegg strl. § 405b passiv korrupsjon, mens mfl. § 6, jfr. § 17 rammer aktiv korrupsjon.

I tillegg gjelder på særskilte områder enkelte straffebud mot korrupsjon eller korrupsjonslignende forhold.

4.2 Offentlige forhold

Straff som gjelder korrupsjon i offentlige forhold, er hovedsakelig regulert i strl §§ 112 og 113 for den passive part og i strl. § 128 for den aktive part.

Det er nær sammenheng mellom § 112 og § 113. De to bestemmelsene regulerer offentlige tjenestemenns straffansvar ved ulike former for korrupsjon. Tjenestemannen utnytter sin stilling til å skaffe seg en uberettiget fordel. Dette skjer enten ved en avtale om utveksling av goder (transaktiv korrupsjon), ved at giveren gir en ytelse med forventning om gjenytelse (investerende korrupsjon) eller ved at tjenestemannen benytter sin stilling til å presse tredjemann til å yte ham fordeler (utpressende korrupsjon). Paragraf 112 lyder:

«En offentlig Tjenestemand, som for Udførelse eller Undladelse af en Tjenestehandling for sig eller andre enten kræver nogen uberettiget Fordel eller modtager nogen saadan eller Løfte derom, vidende om, at den gives eller tilsiges for at øve Indflydelse paa hans Optræden i Tjenesteanliggende, straffes med Bøder, Tjenestens Tab eller med Fængsel indtil 6 Maaneder.»

Den straffbare handling etter § 112 består enten i å kreve en uberettiget fordel, eller å motta eller få løfte om en slik fordel for seg eller andre.

Kravsalternativet retter seg mot tilfeller der tjenestemannen tar initiativet overfor tredjemann. Det har ingen betydning hvordan tredjemann forholder seg til dette, idet den straffbare handling er fullbyrdet allerede ved tjenestemannens fremsettelse av kravet.

Mottar tjenestemannen en fordel, er det annet alternativ i § 112 som kommer til anvendelse, uavhengig av hvilken part som tok initiativet.

Det er ikke et vilkår etter § 112 at tjenestehandlingen er strid med tjenestemannens tjenesteplikter. Pliktstridige handlinger rammes av § 113, som har en betydelig høyere strafferamme. Paragraf 112 rammer derved primært handlinger hvor tjenestemannen mottar bestikkelser for at han f.eks. skal være vennlig innstilt overfor bestikkeren.

Undertiden har slike handlinger blitt definert som smøring, i motsetning til den egentlige korrupsjon, som rammes av § 113. Det kan også tenkes at det i praksis ikke kan bevises at tjenestemannen har handlet pliktstridig, men det kan bevises at han mottok bestikkelsen. I så fall anvendes § 112.

Det er antatt at § 113 rammer kun det å motta eller la seg tilsi en fordel, og at denne bestemmelsen således ikke omfatter alene det å kreve en fordel, således Bratholm/Matningsdal, Anden Del s. 111-112. Dette innebærer i så fall at det er § 112 som skal anvendes der tjenestemannen har krevd en fordel som han imidlertid ikke mottar, uten hensyn til om tjenestehandlingen er pliktstridig.

Det må være en sammenheng mellom kravet på fordel og den handlingen tjenestemannen utfører eller unnlater å utføre, i den forstand at fordelen er ment som gjenytelse.

Tjenestemannen må videre være klar over at fordelen eller løftet blir gitt eller tilsagt for å øve innflytelse på måten han utfører sin tjenesteplikt på. Tjenestemannens forsett må i denne forbindelse antas også å omfatte giverens hensikt, jfr. Thrap-Meyer s. 327-328.

Straffeloven har ingen legaldefinisjon av begrepet «offentlig tjenestemann». Normalt vil det være uproblematisk å fastslå om vedkommende er offentlig tjenestemann.

Tjenestemenn som i offentlige organer er gitt offentlig myndighet, er offentlige tjenestemenn i straffelovens forstand. Det er uten betydning om vedkommende har en underordnet stilling. Det må dog trekkes en grense nedad mot personer som har perifere og helt underordnede roller, f.eks. renholdspersonell eller bud som ikke øver innflytelse på utøvelse av myndighet. Loven stiller derimot ikke krav om at gjerningspersonen skal ha noen selvstendig avgjørelsesmyndighet, jfr. Rt. 1962 s. 593 hvor en postsjåfør som bl.a. hadde som oppgave å delta i postsortering ble dømt etter strl. §§ 122 og 258 for å ha åpnet brev og stjålet innholdet.

Avgjørende vil være om vedkommende utøver et arbeid eller en funksjon som en ansvarlig tjenestemann, jfr. Høyesteretts kjennelse av 29. august 2002 som der redegjør for begrepet «offentlig tjenestemann» i relasjon til strl. § 127 og § 326. Se også Bratholm/Matningsdal, Anden Del s. 99.

Det er på det rene at også personer som er valgt til offentlige verv, omfattes. Det har ingen betydning om vervet er lønnet eller ikke, jfr. Rt. 1983 s. 868.

Med «tjenestehandling» regnes alle handlinger som ligger innenfor tjenestemannens kompetanseområde. Tilfeller hvor tjenestemannen handler på vegne av bedriftsidrettslaget faller utenfor. Det kan ikke bare legges vekt på formelle kriterier, slik som ansettelsesavtale og tjenestemannens konkrete oppgaver, se Rt. 1986 s. 1013 hvor en valgt kommunalråd ikke ble hørt med at hans befatning med skjenkebevillinger ikke var tjenestesak i lovens forstand.

Også tjenestemannens påvirkning av andre tjenestemenn må omfattes. Videre må det kunne legges vekt på at fordelen mottas eller kreves på grunn av den tjenestlige posisjon, uavhengig av om den aktuelle handling lå innenfor eller utenfor de konkrete arbeidsoppgaver. Det innebærer at handlinger som ligger utenfor tjenestemannens arbeidsområde kan rammes, så lenge tjenestemannen opptrer i kraft av sin posisjon. Normalt vil handlingen være minst like straffverdig når tjenestemannen lar seg bestikke til å utføre noe som ligger utenfor hans kompetanseområde. For overordnede tjenestemenn må det uansett legges til grunn at deres bredere og mindre definerte arbeidsoppgaver og formelle maktposisjon medfører et vidstrakt virksomhetsområde.

Uttrykket «fordel» omfatter for det første ytelser med økonomisk verdi, men det må avgrenses mot gaver av bagatellmessig verdi, slik som f.eks. en blomsterbukett. Dette følger trolig allerede av en tolkning av begrepet «uberettiget» fordel, se nedenfor. Uansett kan det forankres i den generelle rettstridsbegrensningen.

Utrykket «fordel» omfatter videre ytelser som ikke har økonomisk verdi, slik som seksuelle tjenester, opptak av tjenestemannens barn på privatskole, ordenstildeling, positiv omtale i media, mottak av informasjon av særlig verdi, f.eks. innsideopplysninger om forhold som har betydning for verdien i et aksjeselskap m.v.

Fordelen må være «uberettiget». Det må antas at denne uttrykksformen viser til hva tjenestemannen i samsvar med lov, forskrift eller sedvane må ha rett til å kunne ta imot. Det er uenighet i teorien om det alminnelige rettsstridskrav skal knyttes til uttrykksformen «uberettiget» eller ikke, således Stordrange, s. 102; motsatt Thrap-Meyer s. 267-270, sml. Norsk Lovkommentar s. 67 note 783 og Bratholm/Matningsdal, Anden Del s. 109.

Under enhver omstendighet må det innfortolkes en rettsstridsreservasjon i § 112. Det er ikke tvilsomt at det må avgrenses mot mindre og bagatellmessige ytelser og påskjønnelser, herunder oppmerksomhetsgaver som blomster eller konfekt m.m. Rettsstridigheten ved mottakelse av en ytelse må antas å bero på en avveiing av flere omstendigheter, slik som formålet med ytelsen, fordelens art og verdi, graden av åpenhet m.m., jfr. Thrap-Meyers. 416-423.

Etter tjenestemannsloven § 20 er det forbudt «for seg eller andre [å] motta gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse som er egnet til, eller av giveren er ment, å påvirke hans tjenestlige handlinger, eller som det ved reglement er forbudt å motta». 1

Gaver eller ytelser som rammes av § 20 vil normalt også rammes av § 112, men det er mulig at tjml. § 20 må tolkes noe videre enn strl. § 112, jfr. Andenæs, Formuesforbrytelsene s. 133 som antar at tjml. § 20 angir et videregående forbud mot å motta gaver under tjenesten enn angitt i straffeloven. 2

Etter loven trenger ikke fordelen rette seg mot tjenestemannen, jfr. «for seg eller andre». F.eks. vil et bidrag til en interesseorganisasjon kunne rammes av straffebudet.

Det anses tvilsomt om § 112 rammer krav om en fordel for en tjenestehandling som allerede er utført, sml. den parallelle problemstilling i § 113 andre ledd, se også Bratholm/Matningsdal, Anden Del s. 108. Imidlertid vil § 111, første ledd ha anvendelse når det i ettertid uberettiget kreves godtgjørelse for en tjenestehandling.

Strl. § 112 inneholder ikke medvirkningsledd. Er det en annen offentlig tjenestemann som medvirker, kan denne straffes i henhold til det særskilte straffebudet i strl. § 125. Den aktive handling, bestikkelsen, er regulert særskilt i strl. § 128.

Straffen for overtredelse av § 112 er bøter eller fengsel inntil 6 måneder. Straffeloven § 113 lyder:

«Var i det i § 112 omhandlede Tilfælde den Handling eller Undladelse, hvorfor Fordelen blev modtaget eller tilsagt, en pliktstridig, eller har Tjenestemanden vægret sig ved at foretage en Tjenestehandling for derved at tiltvinge sig eller andre en saadan Fordel, straffes han med Fengsæl i inntil 5 aar.

Paa samme Maade straffes den, som modtager nogen Fordel, vidende om at den ydes ham for at have foretaget en pliktstridig Tjenestehandling.»

Strl. § 113 er dels en skjerpelse av enkelte sider av strl. § 112, dels en selvstendig bestemmelse. En vesentlig forskjell er at § 113 har en strafferamme på fengsel i inntil 5 år. Dette innebærer bl.a. at § 113 gir hjemmel for bruk av tvangsmidler som pågripelse og varetektsfengsling, noe som § 112 ikke gjør.

Den straffbare handling i § 113 første ledd er beskrevet i tre alternativer. Første gjerningsalternativ gjelder mottakelse av uberettiget fordel eller tilsagn om en fordel for å utføre en handling som er pliktstridig. Dette alternativet bygger direkte på annet gjerningsalternativ i § 112. Det må antas at § 113 første gjerningsalternativ er overtrådt allerede når tjenestemannen har mottatt bestikkelsen, vitende om at den er gitt for at han skal utføre en pliktstridig handling. Det kreves således ikke at tjenestemannen rent faktisk skal ha utført en pliktstridig tjenestehandling, jfr. Thrap-Meyer s. 246-247 med videre henvisninger.

Annet gjerningsalternativ i § 113 bygger på første gjerningsalternativ i § 112, unnlatelse av å foreta en handling for å tiltvinge seg en fordel.

Strl. § 113 andre ledd setter i tillegg straff for den som mottar en fordel etter at den pliktstridige handling er foretatt. Bestemmelsen retter seg derved ikke direkte mot en utilbørlig påvirkning ettersom tjenestemannen har foretatt sin ytelse før han mottar fordelen. Bestemmelsen har dog praktisk betydning for de tilfeller hvor tjenestemannen nettopp på forhånd hadde fått løfte om en fordel, men hvor påtalemyndigheten kun makter å bevise at tjenestemannen mottok fordelen i ettertid. Skyldkravet i § 113, andre ledd er at tjenestemannen må motta fordelen vitende om at den ble gitt ham fordi han hadde utført en pliktstridig tjenestehandling.

Den sentrale forskjellen fra § 112 er at § 113 omhandler tilfelle hvor gjerningsmannen bestikkes for å foreta eller å unnlate en handling som strider mot hans tjenesteplikter, jfr. uttrykket «pliktstridig».

Dessuten antas at § 113 ikke rammer alene det å kreve en fordel. Dette innebærer at det kun er § 112 som kan anvendes når kravet ikke etterkommes og tjenestemannen ikke mottar noen fordel.

En handling er pliktstridig når den strider mot lov, forskrift, tjenestereglement eller instruks fra overordnet. Handlingen kan også være pliktstridig dersom handlingen bygger på andre rettslige eller faktiske forutsetninger enn de som forelå. For eksempel antas det at den tjenestemann som mottar bestikkelse for å behandle en forvaltningssak raskere og utenom tur, foretar seg en pliktstridig tjenestehandling, således Thrap-Meyer s. 452. Pliktstridsbegrepet er således ganske omfattende, jfr. Thrap-Meyer s. 236 flg.

Imidlertid følger det forutsetningsvis at selv om mottakelse av fordeler i seg selv er pliktstridig ifølge tjml. § 20, kan ikke tjenestemannen straffes etter § 113 på grunn av dette. Mottakelsen av fordelen regnes i denne sammenheng ikke som en tjenestehandling.

«Pliktstridsbegrepet» reiser særlige og vanskelige bevisspørsmål der hvor tjenestemannen treffer vedtak innen forvaltningens frie skjønn, idet det ofte i slike saker vil være vanskelig å bevise at det er foretatt en pliktstridig handling, se nedenfor under kapittel 5.3.2.

Strl. § 128 regulerer den aktive siden i forbindelse med bestikkelse av offentlige tjenestemenn. Bestemmelsen lyder:

«Den, som ved Trusler eller ved Ydelse af eller Tilsagn om Fordele søger at formaa en offentlig Tjenestemand til uretmæssig at foretage eller undlade en Tjenestehandling, eller som medvirker hertil, straffes med Bøder eller med Fængsel indtil 1 Aar.

Som offentlig tjenestemann etter første ledd regnes også utenlandske offentlige tjenestemenn og tjenestemenn i mellomstatlige organisasjoner.

Bestemmelsene i § 127 tredje ledd får tilsvarende anvendelse.»

Den straffbare handling kan bestå i «Ytelse av eller Tilsagn om Fordele». Bestemmelsen gjelder også om det er tjenestemannen som tar initiativet til bestikkelsen, jfr. Rt. 1951 s. 481. Det antas at bestemmelsen har anvendelse selv om bestikkelsen kommer andre til gode enn tjenestemannen, jfr. Bratholm/Matningsdal, Anden Del s. 158.

Bestikkelsen må være anvendt for å søke å «formaa» tjenestemannen til urettmessig å foreta eller unnlate en tjenestehandling.

Er siktemålet å få tjenestemannen til å foreta en rettmessig handling, skulle da bestikkeren ikke kunne straffes. Det vil i så fall medføre at tjenestemannen vil kunne straffes etter strl. § 112, men at bestikkeren vil gå straffri. I Rt. 1993 s. 927 var problemstillingen aktuell i forhold til avgjørelser innen området for forvaltningens frie skjønn. Høyesterett uttalte følgende:

« . . .selve det forhold at en ytelse gies for å påvirke tjenestemannen til å treffe en bestemt avgjørelse, (vil) i alminnelighet bevirke at avgjørelsen blir urettmessig. Bestemmelsen i § 128 rammer . . . ikke bare påvirkning for å få en tjenestemann til å handle direkte uriktig, men også påvirkning for å få ham til å treffe en bestemt avgjørelse av flere mulige som innen lov og regelverk kunne fremstå som rettmessige . . . Det avgjørende er om det foreligger personlige fordeler for tjenestemannen som er egnet til å virke influerende på ham.»

Basert på den rettsoppfatning Høyesterett gir uttrykk for i dommen, må det kunne legges til grunn at § 128 også kan ramme bestikkelser som gis for å oppnå en lovlig beslutning. Imidlertid må det antas at tilfeller hvor bestikkelser gis for å oppnå noe gjerningspersonen hadde rettskrav på, uavhengig av tjenestemannens skjønn, må falle utenfor § 128.

En tjenestehandling må antas urettmessig også når tjenestemannen foretar en handling som han ikke er saklig eller stedlig kompetent til å foreta.

Formuleringen «søger» innebærer at allerede en forsøkshandling utgjør en fullbyrdet forbrytelse mot § 128. Bestikkeren kan derfor straffes for fullbyrdet forbrytelse selv om tjenestemannen avslår tilbudet om bestikkelse, eller ved et evt. utjenlig forsøk, f.eks. hvor tjenestemannen allerede har utført handlingen i overensstemmelse med sine plikter.

Avgjørelsen av om gjerningspersonen har søkt å påvirke tjenestemannen vil bero på en konkret bevisvurdering. Da det normalt ikke foreligger klare bevis i disse sakene, «vil svaret på om det foreligger forsøk på påvirkning måtte treffes på grunnlag av slutninger fra de ytre omstendigheter. Karakteren av den ytelse som gis, og den sammenheng den er gitt i, vil her ha vesentlig vekt», jfr. Rt. 1993 s. 927.

I forbindelse med at Norge tiltrådte OECD-konvensjonen av 21. november 1997 om motarbeidelse av bestikkelse av utenlandske tjenestemenn i internasjonale forretningsforhold, ble § 128 endret til også å gjelde utenlandske offentlige tjenestemenn og tjenestemenn i mellomstatlige organisasjoner, jfr. Ot.prp. nr. 66 (1997-98).

Med mellomstatlige tjenestemenn siktes det til tjenestemenn i enhver internasjonal organisasjon etablert av stater, statlige organer, eller andre mellomstatlige offentlige organisasjoner. Det gjelder derved f.eks. straff for å bestikke tjenestemenn i FN, i EU eller i OECD.

Bestemmelsen omfatter enhver tjenestemann i utenlandske stater, og da også i stater som ikke har tiltrådt OECD-konvensjonen. Det har ingen betydning om det er andre, f.eks. lokale borgere i tjenestemannens hjemland som utfører selve bestikkelsen. Mens OECD-konvensjonens virkeområde er begrenset til internasjonale forretningsforhold, gjelder ikke noen slik begrensning i strl. § 128.

På samme måte som ved §§ 112 og 113 må straffebestemmelsen tolkes innskrenkende i forhold til ytelse av gaver og påskjønnelser som må antas lovlige. Det kan være at det på dette området vil gjøre seg gjeldende enkelte forskjeller mellom norske og internasjonale forhold. Det er i den forbindelse grunn til å bemerke at OECD-konvensjonen gjør unntak for såkalte «facilitation payments» dvs. små betalinger som er nødvendige i enkelte land for å få offentlige tjenestemenn til å gjøre jobben sin. Slike betalinger vil etter omstendighetene falle utenfor området for § 128.

Det nevnes i denne sammenheng at skatteloven av 18. august 1911 nr. 8 § 44 første ledd a) fikk tilføyd ett nytt siste ledd ved lov av 13. desember 1996 nr. 83 som begrenset rett til skattefradrag for «bestikkelse eller annen ytelse som er vederlag for urettmessig motytelse». I den forbindelse fastsatte § 44 at motytelsen «er urettmessig både når den strider mot den alminnelige forretningsmoral eller forvaltningsskikk på det stedet motytelsen skjer eller skulle skjedd, og når den ville stride mot den alminnelige forretningsmoral eller forvaltningskikk i Norge», jfr. Ot.prp. nr. 76 (1995-96) og Innst.O. nr. 20 (1996-97). Regelen i § 44 første ledd a) er videreført i skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 6-22, jfr. Ot.prp. nr. 86 (1997-1998).

Strafferammen for overtredelse av § 128 er fengsel i inntil 1 år. Det er således i dag en betydelig forskjell i strafferammen for den aktive og passive part når tjenestemannen har handlet pliktstridig, sml. § 113 som for sistnevnte tilfelle angir 5 års strafferamme.

4.3 Private forhold

Strl. § 275 lyder:

«For utroskap straffes den som i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning eller å skade, forsømmer en annens anliggender som han styrer eller har tilsyn med, eller handler mot den annens tarv.

Straffen for utroskap er fengsel inntil 3 år. Bøter kan anvendes sammen med fengselsstraffen. Medvirkning straffes på samme måte. Under særdeles formildende omstendigheter kan bøter anvendes alene.

Straff etter denne paragraf kommer ikke til anvendelse ved handlinger som går inn under § 255, jfr. § 256.»

Strl. § 276 lyder:

«Grov utroskap straffes med fengsel inntil 6 år. Bøter kan anvendes sammen med fengselsstraffen. Medvirkning straffes på samme måte.

Ved avgjørelsen av om utroskap er grov skal det legges særlig vekt på om handlingen har voldt betydelig økonomisk skade, om den er forøvd av offentlig tjenestemann eller noen annen ved brudd på den særlige tillit som følger med hans stilling eller virksomhet, om den skyldige har registrert uriktige regnskapsopplysninger, utarbeidet uriktig regnskapsdokumentasjon eller uriktig årsregnskap, om han har tilintetgjort, ubrukbargjort eller skjult registrerte regnskapsopplysninger eller regnskapsmateriale, bøker eller andre dokumenter, eller om han vitende har voldt velferdstap eller fare for noens liv eller helbred.»

Bestemmelsen i strl. § 275 er blitt benyttet i praksis i forbindelse med korrupsjon utenfor offentlig sektor. Strl. § 275 og § 276 kan anvendes også i forhold hvor den bestukne er offentlig tjenestemann. Dette følger forutsetningsvis av ordlyden i § 276 som spesielt nevner som skjerpende omstendighet at utroskapen er forøvd av offentlige tjenestemann. Paragraf 275 kan etter omstendighetene anvendes i konkurrens med strl. § 112 og § 113.

I motsetning til den øvrige lovgivning rammes både den aktive og passive part i et korrupsjonsforhold av ordlyden i strl. § 275. Den som har ytet bestikkelsen, dømmes for medvirkning til utroskap, mens den som har mottatt bestikkelsen dømmes direkte for utroskap mot sin prinsipal.

Mottakeren av bestikkelsen må «styre eller ha tilsyn med» en annens anliggender.

Dette innebærer at stillingen må innebære en viss selvstendighet. I Rt. 1992 s. 1463 på s. 1465 uttaler Høyesterett at det må sondres mellom den som styrer en annens anliggender, og den som fører tilsyn med dem. I det siste tilfellet bør det «neppe stilles krav om noen høy grad av selvstendighet». Se for øvrig Bratholm/Matningsdal, Anden Del s. 742.

Vanligvis vil forholdet mellom gjerningspersonen og prinsipalen være av permanent karakter. Imidlertid antar man at den som misbruker sitt ansvar ved et enkeltstående oppdrag, også kan straffes for utroskap.

Det er alternativet «handler mot den annens tarv» som er aktuelt i forbindelse med korrupsjonshandlinger. Alternativet er ansett anvendelig selv om det ikke kan påvises at arbeidsgiver er påført et økonomisk tap. Resonnementet er at mottakelse av bestikkelse er en handling som strider mot prinsipalens interesser, idet det derved skapes en risiko for tap av omdømme og tillit for prinsipalen, jfr. Rt. 1994. s. 1097. Dette ligger nær opp til å fastslå at selve tillitsbruddet som mottakelse av bestikkelse innebærer, i seg selv er tilstrekkelig for overtredelse av strl. § 275, sml. Rt. 1994 s. 1097 på s. 1098. Se også Rt. 1996. s 1111 (hvor lovanvendelsesanken ble avvist), samt Høyesteretts beslutning om avvise lovanvendelsesanken i Rt. 2001 s. 227.

I den siste saken ble en overingeniør i Statoil dømt for å ha mottatt ca. kr 800.000 fra et konsulentselskap for å skaffe konsulentselskapet kontrakter og for å forlenge eksisterende kontrakter. Det var ikke påvist noe tap for Statoil, og heller ikke at ingeniøren gjorde noe for å skaffe konsulentselskapet engasjementer utover hva selskapet normalt ville ha fått.

Det har i teorien vært hevdet at det i tillegg til mottakelsen av bestikkelsen må kreves en oppfyllelseshandling i strid med prinsipalens interesser. Som eksempler kan nevnes handling som medfører direkte økonomisk tap for prinsipalen eller handling som medfører fare for tap av omdømme i markedet. Det har i tilknytning til det siste vært reist spørsmål i teorien om ikke forsettet må dekke det faktum at handlingen ville bli oppdaget, da det bare er når korrupsjonen blir kjent at det kan bli snakk om tap av tillit i markedet, jfr. Andenæs, Formuesforbrytelsene, s. 132.

Dersom et slikt standpunkt legges til grunn, vil ikke § 275 kunne anvendes i tilfeller hvor det ikke er mulig å påvise et direkte økonomisk tap. Forsettet vil aldri kunne sies å dekke det forhold at handlingen ville bli oppdaget. Situasjoner hvor korrupsjon medfører at et anbud blir foretrukket framfor et annet uten at det er noen forskjell på anbudene, vil i så fall ikke kunne rammes av strl. § 275.

Etter § 275 kreves det at partene regnet med at hovedmannens handling var mot arbeidsgivers tarv, dvs et pliktbrudd. Hovedmannen kan hevde at han ikke forsto at handlingen var imot arbeidsgivers interesse. Dersom dette ikke kan motbevises, kan verken hovedmann eller medvirker dømmes (på grunn av antatt krav om aksessorisk medvirkning), noe som medfører at klart straffverdige handlinger går fri.

I motsetning til strl. § 112 og § 113 har § 275 krav om «vinnings hensikt». Dette medfører neppe noen problemer i praksis da en bestikkelse vil oppfylle kravet.

Strafferammen for utroskap etter strl. § 275 er tre års fengsel. Dersom utroskapen er grov, er strafferammen seks års fengsel, jfr. strl. § 276. Det er grunn til å merke seg at strafferammen for medvirkeren (bestikkeren) er langt høyere her enn etter strl. § 128.

Strl. § 405 b lyder:

«Med bøter eller fengsel inntil 3 måneder straffes den som er ansatt hos eller opptrer som fullmektig for en annen, når han uten dennes vitende krever eller mottar gave eller annen fordel eller løfte derom av en næringsdrivende, eller noen på dennes vegne, for å gi eller skaffe den næringsdrivende et ugrunnet fortrinn ved levering av varer, arbeide eller annen ytelse.»

Strl. § 405 b er en forseelse. Bestemmelsen omhandler passiv bestikkelse. Den retter seg mot en «ansatt» eller «fullmektig» som «krever eller mottar gave eller annen fordel eller løfte derom» uten prinsipalens kunnskap.

Bestemmelsen rammer foruten rene gaver, også det å motta såkalt returprovisjon («kick-backs») uten prinsipalens kunnskap.

Det følger av ordlyden at bestemmelsen er overtrådt allerede når den ansatte eller fullmektigen fremsetter krav om en fordel. På den annen side rammes også bestikkelser som mottas uten at den ansatte har krevd det.

«Gave eller annen fordel» må avgrenses mot leilighetsgaver, og vanlig representasjon.

Ved vurderingen må man se hen til fordelens størrelse eller verdi, forholdet mellom bestikker og mottaker, mottakerens stilling, og i hvilken grad fordelen er egnet til å true de interesser som bestikkelsesreglene skal verne. Det vil bero på et konkret skjønn når det må antas rettsstridig å motta gaven uten prinsipalens viten. I Indstilling 1919 s. 38 ble det antatt avgjørende om den underordnede ved sin handling gjør «brudd paa sin troskapsplikt overfor sin principal».

Det er mulig at § 405b også vil kunne ha anvendelse der gaven gis tredjemann, jfr. Bratholm/Matningsdal, Tredje Del, s. 303, men bestemmelsen rammer ikke den som mottar en etterfølgende belønning som han ikke på forhånd har mottatt løfte om, jfr. Ot.prp. nr. 57 (1971-72) s. 21 og s. 33.

Bestikkelsen må stamme fra en «næringsdrivende eller noen på dennes vegne». Regelen gjelder således kun i næringsforhold. Dette innebærer at bestikkelse fra en privatperson faller utenfor selv om bestikkelsen knytter seg til en økonomisk transaksjon, jfr. Ot.prp. nr. 57 (1971-72) s. 22.

Skyldkravet i § 405 b er blandet. Det kreves forsett i forhold til det objektive gjerningsinnhold i straffebudet. Blant annet innebærer dette at den ansatte må være klar over eller regne det som overveiende sannsynlig at prinsipalen er uvitende om bestikkelsen og at den kommer fra en næringsdrivende.

Loven krever i tillegg at den ansatte opptrer i en særskilt hensikt ved at mottakelsen av gaven skal skje «for å gi eller skaffe den næringsdrivende et ugrunnet fortrinn ved levering av varer, arbeide eller annen ytelse».

Medvirkning til passiv bestikkelse omfattes ikke av § 405 b. Strafferammen er bøter eller fengsel inntil tre måneder. Det kreves påtale fra fornærmede, jfr. § 408.

Bestemmelsen er visstnok ikke anvendt i praksis. Se for øvrig om tolkningen av strl. § 405 b Bratholm/Matningsdal, Tredje Del, s. 301-307 med videre henvisninger.

Mfl. § 6 lyder:

«Det er forbudt i næringsvirksomhet å by eller gi gave eller liknende fordel til noen som er ansatt hos eller opptrer på vegne av en annen, når det skjer uten at denne siste vet om det, og gaven eller fordelen er bestemt til og egnet til å forlede mottakeren til i tjeneste-, tillits- eller oppdragsforholdet å gi giveren eller noen annen en ugrunnet fordel.

Forbudet gjelder tilsvarende for gave eller liknende fordel som blir gitt etter at den pliktstridige handling er foretatt, når fordelen må reknes for en urimelig belønning.»

Mfl. § 6, jfr. § 17, rammer det «å by eller gi gave eller liknende fordel til noen som er ansatt» hos en annen. Regelen gjelder bare i næringsvirksomhet. Det er etter § 6 et vilkår at bestikkelsen gis for å skaffe giveren en uberettiget fordel. Forholdet er derimot ikke straffbart hvis prinsipalen til mottageren kjenner til at gaven ytes.

Etter § 6 er det nok at tilbudet om bestikkelse er bestemt til og egnet til å forlede mottakeren. Det kreves ikke at mottakeren rent faktisk har gitt bestikkeren en fordel. Hvis gaven etter sin art kan forlede mottakeren, og bestikkeren yter tilbud om den for å forlede, er grensen for det straffbare overtrådt.

«Gave eller liknende fordel» må tolkes på samme som tilsvarende uttrykk i strl. § 405b.

Den som utlover eller gir bestikkelser i strid med mfl. § 6, straffes etter § 17 med bøter eller fengsel i inntil tre måneder. Påtalen er her ubetinget offentlig, i motsetning til i strl. § 405b.

4.4 Andre korrupsjonslignende bestemmelser

Straffelovgivningen har også enkelte andre særregler som må regnes som korrupsjonslovgivning. Strl. § 105 og § 106 har særregler for bestikkelser i forbindelse med stemmegivning i offentlige forhold.

Strl. § 105 lyder:

«Den, som ved Trusel, ved Ydelse af eller Løfte om nogen Fordel, ved løgnagtige Forespeilinger eller ved andre utilbørlige Midler søger at øve Indflydelse paa en andens Optræden eller Stemmegivning i offentlige Anliggender eller at afholde nogen fra at stemme, eller som medvirker hertil, straffes med Hefte indtil 3 Aar. Under særdeles formildende Omstændigheder kan Bøder anvendes.»

Strl. § 106 lyder:

«Den, som ved stemmegivning i offentligt Anliggende paa Grund af Aftale om eller Modtagelse af nogen Fordel stemmer paa en vis Maade eller afholder sig fra at stemme eller afgiver Tilsagn om at stemme paa en vis Maade eller at afholde sig fra at stemme, straffes med Bøder eller med Fængsel indtil 6 Maaneder.»

Strl. § 287 er en særregel som gjelder bostyrer og gjeldsnemnder og lyder:

«Et medlem av bostyre eller gjeldsnemnd som for seg eller andre mottar noen fordel eller løfte om fordel for å handle eller stemme i noen bestemt retning eller for å unnlate dette, straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder.»

Strl. § 373 som er en forseelse, gjelder i tillegg alle som er medlemmer i et bo eller i et «foretakende» hvor avgjørelse treffes med stemmeflerhet. Bestemmelsen omfatter for eksempel styringsorganene i aksjeselskaper.

Strl. § 373 lyder:

«Med Bøder eller med Fængsel indtil 3 Maaneder straffes den, som i et Bo eller i et Foretagende, hvor Afgjørelse træffes ved Stemmeflerhed,

1. uberettiget tilsiger eller yder nogen en særskilt Fordel, eller som for sig eller andre modtager nogen saadan eller noget Løfte derom for at stemme i en bestemt Retning,

2. tilsniger sig Adgang til uberettiget at deltage i Afstemning eller til at afgive flere Stemmer, end der tilkommer ham, eller medvirker hertil, eller

3. bevirker eller medvirker til, at Udfaldet af en Afstemning forvanskes.»

Asl. § 6-17 setter forbud mot at styret/daglig leder mottar godtgjørelse fra andre enn selskapet for sitt arbeid for selskapet, for eksempel returprovisjon eller lignende. Strafferammen er bøter eller under skjerpende forhold fengsel inntil ett år, jfr. asl. § 19-1.

Asl. § 6-17 lyder:

«(1) Et styremedlem, daglig leder eller noen ansatt i selskapet må ikke i anledning av sitt arbeid for selskapet ta imot godtgjørelse fra andre enn selskapet. Dette gjelder også godtgjørelse som en medkontrahent eller hans eller hennes representant har betinget seg hos selskapet.

(2) Godtgjørelse som styremedlem eller daglig leder ikke kan motta, kan heller ikke mottas av deres nærstående.

(3) Godtgjørelse som er avtalt eller mottatt i strid med forbudet i første eller annet ledd, tilfaller selskapet. Det samme gjelder avkastning av og eiendeler som er kommet i stedet for godtgjørelsen.

(4) Paragrafen her er ikke til hinder for at styremedlem som ikke deltar i den daglige ledelse, kan opptre som mellommann overfor selskapet mot vanlig mellommannsgodtgjørelse dersom

1. styremedlemmet ikke også representerer selskapet, og

2. forretningen inngår i mellommannsvirksomhet som styremedlemmet driver som næring.»

Strl. § 114 oppstiller en særskilt regel for dommere, sakkyndige og domsmenn. Den straffbare handling er å kreve eller motta en uberettiget fordel for å handle eller å ha handlet til gunst for noen part. Det kreves ikke at handlingen skal være materielt uriktig. Bestemmelsen retter seg også mot det å kreve og å ta imot en fordel for at en part skal få retten sin.

Strl. § 114 lyder:

«Kræver eller modtager en Dommer, et lagrettemedlem, en Skjønsmand eller en Sagkyndig for som saadan at handle eller have handlet til Gunst eller Skade for den ene eller den anden af Parterne i en Retstvist nogen uberettiget Fordel for sig eller andre, eller lader han sig nogen saadan tilsige, straffes han med Fængsel indtil 8 Aar.

Hvad oven er bestemt, gjælder ogsaa Voldgiftsmænd, forsaavidt Voldgiftskjendelsen har Domsvirkning.»

Strafferammen er fengsel inntil åtte år. Dersom en dommer har handlet mot bedre vitende kan strl. § 110 anvendes i konkurrens.

Endelig nevnes at det gjelder en særlig forskrift for helsepersonells adgang til å motta ytelser fra legemiddelfirma, jfr. Forskrift om legemidler (legemiddelforskriften) 17. desember 2001 nr. 1537 hvor § 13-7 femte ledd lyder:

«Reklame til helsepersonell må ikke være forbundet med utdeling av gjenstander, gaver, tjenester, premier eller noen annen form for ytelser av økonomisk verdi. Helsepersonell må heller ikke anmode om eller motta slike ytelser. Dette forbud er ikke til hinder for utdeling av gjenstander med ubetydelig verdi som står i forbindelse med utøvelse av vedkommende helsepersonells virksomhet. Representasjon ved salgsfremmende arbeid for legemidler skal alltid holdes på et rimelig nivå og være underordnet hovedformålet med møtet. Den må ikke omfatte andre personer enn helsepersonell.»

Strafferammen for overtredelse av forskriften er bøter eller fengsel inntil 3 måneder eller begge deler, jfr. legemiddeloven § 31.

4.5 Straffansvar for foretak

Strl. § 48a, jfr. § 48b som gir hjemmel for foretaksstraff, er anvendelig i korrupsjonsforhold. Ofte vil bestikkelser gis for at en bedrift skal oppnå et oppdrag eller lignende. Bestikkelsen vil da være i bedriftens interesse. I slike tilfeller vil det kunne være naturlig å reagere med foretaksstraff i tillegg til det personlige ansvar.

Fotnoter

1.

Det kan nevnes at Oslo kommune har vedtatt «etiske normer og regler for ansatte i Oslo kommune» som tar opp forholdet til private innkjøp, provisjoner og gaver. Staten oppnevnte for øvrig i 1990 et utvalg til «granskning om misligheter i Oslo kommune» som avgav 2 innstillinger trykt som NOU 1990:26 og NOU 1991:11.

2.

Sanksjoner er ordensstraff og avskjed. Om tolkningen av tjenestemannsloven § 20 vises det til Ot.prp. nr. 44 (1976-77) s. 33-35, Innstilling fra Tjenestemannslovkomiteen s. 100-103

Til dokumentets forside