NOU 2002: 22

En alminnelig straffebestemmelse mot korrupsjon

Til innholdsfortegnelse

1 Sammendrag

OECD-konvensjonen av 21. november 1997 om bestikkelse av utenlandske offentlige tjenestemenn ble ratifisert av Norge i 1998. Dette medførte at straffeloven § 128 ble utvidet til også å omfatte bestikkelser overfor utenlandske offentlige tjenestemenn og tjenestemenn i mellomstatlige organisasjoner, jfr. Ot.prp. nr. 66 (1997-98) og Innst. O. nr. 1 (1998-99).

Den 27. januar 1999 undertegnet Norge Europarådets strafferettslige konvensjon mot korrupsjon av 4. november 1998. Konvensjonen er langt på vei i samsvar med regelverket i EU og OECD-konvensjonen, men den har et bredere virkeområde ved at den omfatter korrupsjon både i privat og offentlig sektor og både passiv og aktiv korrupsjon.

Norsk straffelovgivning har få bestemmelser som retter seg mot korrupsjon. Bare bestikkelser av offentlig tjenestemann er uttrykkelig regulert. Offentlig tjenestemann som mottar bestikkelser (passiv korrupsjon), straffes etter strl. §§ 112 og 113. Den som bestikker en offentlig tjenestemann (aktiv korrupsjon), straffes derimot etter strl. § 128.

Norge har ingen generell bestemmelse som rammer korrupsjon i privat sektor. Korrupsjon vil likevel ofte omfattes av bestemmelsene om utroskap i straffeloven §§ 275-276. Den som mottar bestikkelser, vil normalt ha begått et pliktbrudd i forhold til sin arbeidsgiver e.l., og dette pliktbruddet vil ofte kunne straffes som utroskap. Den som yter bestikkelser, vil da kunne dømmes for medvirkning til utroskap. I noen tilfeller vil likevel utroskapsbestemmelsen være utilstrekkelig.

Straffelovrådet mottok 28. september 2000 det oppdrag å utrede tilpasninger som er nødvendig i norsk rett for å kunne ratifisere Europarådets strafferettslige konvensjon om korrupsjon. Rådet fikk også som mandat å utrede og foreslå endringer i forhold til andre spørsmål om strafferettslige eller prosessuelle sider av korrupsjon i den grad rådet fant behov for det.

I innstillingens kapittel 3 gjennomgår rådet de sentrale artiklene i konvensjonen og det undersøkes hvorvidt Norge oppfyller konvensjonens forpliktelser.

I kapittel 4 gis en summarisk gjennomgang av norsk lovgivning om korrupsjon.

Kapittel 5 omhandler Straffelovrådets vesentlige forslag til en ny generell bestemmelse om korrupsjon som omfatter aktiv og passiv korrupsjon både i offentlig og privat sektor. Straffelovrådet foreslår at denne bestemmelsen plasseres i straffeloven kapittel 26 som gis overskriften «Bedrageri, utroskap og korrupsjon».

Europakonvensjonens bestemmelser, artiklene 2-11, tilsier et vidtgående korrupsjonsbegrep. Straffelovrådet har ved sitt lovutkast lagt vesentlig vekt på denne korrupsjonsdefinisjonen. Det er imidlertid en lovteknisk utfordring å redigere et forbud med et vidtrekkende korrupsjonsbegrep. Problemet ligger i å trekke klare grenser mot de handlinger som må antas lovlige.

I lovutkastet til ny straffelov § 276a stilles det krav om at det skal foreligge en utilbørlig fordel. Dette er en rettslig standard. Rådet antar at grensen mellom lovlig og ulovlig handling kan reguleres ved denne standarden.

Ved vurderingen av hva som er «utilbørlig», må det foretas en totalvurdering av situasjonen, hvor en rekke forskjellige momenter vil spille inn, slik som formålet med ytelsen, ytelsens art og verdi, hvilken grad av åpenhet som foreligger, hvilket regelsett som eksisterer i bedriften eller bransjen, om forholdet gjelder offentlige tjenestemenn eller privat næringsliv, og også ellers hvilken posisjon henholdsvis giver og mottaker av ytelsen har. Rådet legger til grunn at det bør foreligge et ganske klart klanderverdig forhold for at tjenestemenn eller næringsdrivende skal kunne straffes for korrupsjon.

I lovutkastet foreslås korrupsjonsbestemmelsen gradert i to nivåer, henholdsvis simpel og grov korrupsjon. Ved simpel korrupsjon foreslås en øvre strafferamme på bøter og fengsel inntil 3 år, mens det ved grov korrupsjon foreslås en øvre strafferamme på bøter og fengsel inntil 10 år, se kapittel 5.3.4.

Straffelovrådet tilrår at det gis adgang til kommunikasjonsavlytting ved mistanke om korrupsjon av alvorlig karakter, se kapittel 5.5.2.

Europarådskonvensjonen artikkel 12 rammer forhold som ligger noe utenfor tradisjonell korrupsjon, såkalt «trading in influence». Det straffbare er her å gi en utilbørlig fordel til en person som hevder at han eller hun kan utøve en utilbørlig påvirkning på en beslutningstaker. Det er adgang til å ta forbehold for artikkel 12 ved ratifikasjonen. Straffelovrådet har i den forbindelse foretatt en vurdering mellom legitim og straffverdig påvirkningshandel, men hensett til at rådet foreslår en svært vid korrupsjonsbestemmelse, tilrår rådet at Norge tar forbehold som nevnt ved artikkel 12, se kapittel 5.2.

Til dokumentets forside