NOU 2003: 15

Fra bot til bedring— Et mer nyansert og effektivt sanksjonssystem med mindre bruk av straff

Til innholdsfortegnelse

2 Sanksjonsutvalgets høringsuttalelse til Justisdepartementets høringsnotat om endringer i vegtrafikklovens regler om inndragning av førerkort mv.

2.1 Innledning

Det vises til departementets høringsbrev av 20. september d.å. med høringsnotat. Flere av de problemstillinger og forslag notatet drøfter berører sentrale punkter i Sanksjonsutvalgets mandat. Det er også vist til utvalget på side 38 i notatet. Selv om utvalget ikke er høringsinstans, har en derfor på møte 12. november d.å. besluttet å avgi høringsuttalelse om noen av de prinsipielle spørsmål. Sanksjonsutvalget skal utforme forslag til et helhetlig administrativt sanksjonssystem. Med utgangspunkt i mandatet er det derfor naturlig for utvalget å se førerkortreaksjonene i sammenheng både med tilbakekall av offentlige tillatelser utenfor vegtrafikkområdet og med andre administrative sanksjoner enn rettighetstap.

På denne bakgrunn ønsker utvalget å uttale seg om

  • begrepsbruken og grensen mellom sanksjoner og andre forvaltningstiltak

  • tap av retten til å føre motorvogn som følge av en straffbar handling, bør være formell straff, jf. straffeloven §§ 15 og 16

  • kompetansen til å beslutte tap av retten til å føre motorvogn som følge av en straffbar handling, bør overføres fra forvaltningen (politiet) til domstolene

Sammenfatningsvis vil utvalget anbefale at

  • det sondres tydelig mellom førerkortreaksjoner som er sanksjoner, og tilbakekall på annet grunnlag av retten til å føre motorvogn (for eksempel som følge av sviktende helse eller edruelighet). Denne hovedsondringen bør reflekteres ved at de ulike typer vedtak reguleres av forskjellige bestemmelser (for eksempel vegtrafikkloven § 33 om rettighetstap som sanksjon og § 34 om tilbakekall fordi førerkortinnehaveren av andre grunner ikke fyller vilkårene for å beholde førerkortet). Det vises til pkt. 2.2 nedenfor.

  • inndragning ikke lenger bør brukes som betegnelse på førerkortreaksjoner. Som fremholdt i høringsnotatet, dreier det seg om tap/nektelse av rett til å føre motorvogn. Utvalget bruker i sin terminologi rettighetstap som betegnelse når et slikt vedtak er en sanksjon, og tilbakekall av offentlig tillatelse når vedtaket ikke er en sanksjon. En anbefaler samme begrepsbruk i vegtrafikkloven. Etter utvalgets syn bør betegnelsen ”inndragning” forbeholdes sanksjoner som har paralleller med strafferettslig inndragning (straffeloven §§ 34 flg.), for eksempel vinningsavståelse etter konkurranseloven § 6-5. Det vises til pkt. 2.2 nedenfor.

  • tap av retten til å føre motorvogn (og beslutninger om sperrefrist og forbud mot å kjøre førerkortfri motorvogn) som sanksjon, jf. vegtrafikkloven § 24a annet ledd, § 33 og utkastet til nytt første ledd i § 35, bør ikke være formell straff selv om sanksjonen skal ilegges av domstolene i en straffesak. Utvalget kan ikke se at en slik endring er påkrevd av hensyn til etterlevelsen av trafikkbestemmelsene og mener man her må legge avgjørende vekt på hensynet til et helhetlig sanksjonssystem. En sanksjon bør ikke endre karakter selv om den personelle kompetanse overføres fra forvaltningen til domstolene. Dersom tap av retten til å føre motorvogn gjøres til formell straff, burde derfor samme løsning velges for det som nå er administrative rettighetstap på andre forvaltningsområder. Dette ville innebære en generell overføring av sanksjonskompetanse ved rettighetstap fra forvaltningen til påtalemyndigheten og domstolene som utvalget ikke kan se at det er grunnlag for. Det vises til pkt. 3 nedenfor.

Utvalget støtter forslaget om at tap av retten til å føre motorvogn overføres fra forvaltningen til domstolene når rettighetstapet er en sanksjon og ilegges i tilknytning til en straffesak, jf. pkt. 4 nedenfor.

2.2 Grunnlaget for reaksjonen – grensen mellom sanksjoner og andre forvaltningstiltak, begrepsbruk

2.2.1 Generelt om utvalgets sanksjonsbegrep

For sammenhengens skyld finner utvalget det hensiktsmessig først å redegjøre for det sanksjonsbegrep som anvendes. I mandatet angir departementet at Sanksjonsutvalget skal søke å finne frem til en ”hensiktsmessig terminologi som kan være rettesnor for den nærmere utformingen av administrative sanksjoner i særlovgivningen”. Utvalget har også for sin egen del hatt behov for å utvikle en ensartet terminologi.

Begrepet ”sanksjon” forekommer ikke i noen legaldefinisjon, og det har heller ikke på annen måte rettsvirkninger etter gjeldende rett. Utvalgets sanksjonsbegrep er derfor i hovedsak utformet med sikte på en hensiktsmessig avgrensning av utvalgets oppmerksomhetsområde.

Utvalget har valgt å definere ”sanksjon” slik:

En sanksjon er en negativ reaksjon ilagt av offentlig myndighet med hjemmel i lov, som retter seg mot en begått overtredelse av lov, forskrift eller individuell avgjørelse, og som har et hovedsakelig eller vesentlig pønalt formål.

Etter denne definisjonen er det karakteristisk for en sanksjon at den er ”bakover-rettet” ved at grunnlaget for å anvende sanksjonen er den overtredelsen som er begått. Videre er det karakteristisk at formålet med sanksjonen er å påføre gjerningspersonen eller foretaket et onde som en reaksjon fra samfunnets side mot overtredelsen. Formålet skiller sanksjonene fra andre forvaltningstiltak som kan utløses av et lovbrudd. Utvalget understreker at det avgjørende er formålet med regelen, ikke formålet med det aktuelle vedtak. Etter utvalgets syn er det treffende å betegne en sanksjon som ”bakover-rettet”, selv om den også er ment å bidra til fremtidig etterlevelse fra andre (allmennprevensjon) og fra gjerningspersonen selv (individualprevensjon). Legalitetsprinsippet medfører at en sanksjon alltid må ha hjemmel i lov.

Utvalgets definisjon av ”sanksjon” faller i det alt vesentlige sammen med et materielt straffebegrep. Straff defineres således som ”et onde som staten tilføyer en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen i den hensikt at han skal føle det som et onde”, jf. blant annet Andenæs, Statsforfatningen i Norge (8. utgave) side 248 og Rt 1977 side 1207. Utvalget anvender derfor ”sanksjon” som et overbegrep som både omfatter de reaksjoner som loven har definert som formell straff, og reaksjoner som faller inn under sanksjonsbegrepet uten å være definert som straff i loven.

Sanksjoner som ilegges av forvaltningsorganer, betegnes tradisjonelt som administrative sanksjoner, og utvalget anvender den samme terminologi.

Tiltak som er ”fremover-rettet” vil ikke være sanksjoner etter denne definisjonen. Eksempler på slike tiltak er forvaltningsorganers vedtak om å ilegge tvangsmulkt og vedtak om å trekke tilbake en offentlig tillatelse fordi innehaveren ikke lenger fyller vilkårene for å ha den. Formålet med en tvangsmulkt er å sørge for at lovlig tilstand (gjen)opprettes, med andre ord skal tvangsmulkten bidra til å gjennomtvinge at en forpliktelse oppfylles. Formålet med å kalle tilbake en tillatelse på grunnlag som nevnt, er å hindre at innehaveren av tillatelsen fortsetter en virksomhet han ikke lenger er skikket til å drive eller for øvrig ikke lenger fyller vilkårene for. Mens en sanksjon normalt utløses av en begivenhet (overtredelsen), vil et tiltak som ikke er en sanksjon ofte bli utløst av en tilstand (for eksempel sviktende faglige kvalifikasjoner, sviktende økonomi, sviktende helse eller sviktende vandel).

Utvalget benytter begrepet andre forvaltningstiltak om slike vedtak som ikke er sanksjoner. ”Andre forvaltningstiltak” avgrenses således negativt. Alle forvaltningsvedtak som ikke er en sanksjon, jf. definisjonen av sanksjon ovenfor, regnes i utvalgets terminologi som et annet forvaltningstiltak. Utvalget har vurdert å bruke uttrykket ”forvaltningsreaksjon” istedenfor ”forvaltningstiltak”, men er kommet til at dette blir for snevert. Ordet reaksjon leder tanken i retning av at vedtaket må være utløst av en handling eller en begivenhet og komme som en negativ konsekvens av denne. Et forvaltningstiltak kan imidlertid også utløses av en tilstand, for eksempel insolvens. Forvaltningstiltaket kan dessuten være positivt, for eksempel ha form av en belønning eller et annet incentiv. En annen sak er at utvalget ut fra sitt mandat i hovedsak vil befatte seg med de tyngende forvaltningstiltakene.

2.2.2 Sanksjonsbegrepet anvendt på vegtrafikklovens reaksjoner – rettighetstap eller tap av offentlig tillatelse

I prinsippet er sondringen mellom sanksjoner og andre forvaltningstiltak klar nok. Når en offentlig tillatelse trekkes tilbake, står man overfor en sanksjon når rettighetstapet er utløst av et lovbrudd, samtidig som hovedformålet eller et vesentlig formål med rettighetstapet er å påføre innehaveren et onde som en reaksjon fra samfunnet mot overtredelsen. Tilsvarende står man overfor et tilbakekall som ikke er en sanksjon, dersom formålet med tilbakekallet er å hindre at vedkommende fortsetter å drive en virksomhet som han ikke (lenger) er kvalifisert for.

I utvalgets terminologi vil inndragning av førerkort etter § 33 nr. 1 annet ledd første punktum (typisk fartsovertredelser og uaktsom kjøring), § 33 nr. 1 første ledd (inndragning etter prikkbelastning), § 33 nr. 2 og nr. 4 første ledd bokstav a (promillekjøring og etterfølgende alkoholnytelse) og annet ledd (brudd på hjelpeplikten) være sanksjoner. Grunnvilkåret for inndragning er i disse tilfeller at førerkortinnehaveren er ilagt straff eller domfelt for en straffbar handling. Det er således nær sammenheng mellom overtredelsen og førerkortreaksjonen. Selv om det også er et formål med bestemmelsen å ”luke ut” fra trafikken personer som er uskikket til å kjøre motorvogn, jf tilleggsvilkåret i § 33 nr. 1 om at enten hensynet til trafikksikkerheten eller allmenne hensyn ellers krever at førerkortet inndras, fremstår sanksjonsformålet som vesentlig. Ved vurderingen av hvor sentralt sanksjonsformålet er sammenliknet med trafikksikkerhetsformålet, legger utvalget ved inndragning etter § 33 nr. 1 også vekt på at hensynet til trafikksikkerheten neppe kan ivaretas i særlig grad ved en kortvarig inndragning uten rekvalifiserende tiltak.

Der grunnlaget for forvaltningens vedtak ikke er en overtredelse, er det innlysende at man ikke står overfor en sanksjon. Dette illustreres godt av bestemmelsene i vegtrafikkloven § 34 (førerkortinnehaveren oppfyller ikke lenger kravene til helse, trafikkunnskap eller kjøreferdighet). Her inneholder loven ingen kopling til et lovbrudd, og følgelig er det heller ikke noe sanksjonsformål.

Vanskeligere er det der loven inneholder et krav om god vandel eller allmenn tillit og grunnlaget i det enkelte tilfelle for å konstatere at kravet ikke er oppfylt, er at innehaveren har begått en eller flere overtredelser. Som regel har tilbakekall i slike tilfeller et dobbelt formål. Dels er formålet å beskytte samfunnet eller andre borgere eller foretak ved å hindre at personer / foretak som ikke oppfyller vandels- eller tillitskravet, får fortsette å utøve en virksomhet de ikke anses kvalifisert til, dels er formålet pønalt. Bestemmelsen i vegtrafikkloven § 33 nr. 1 annet ledd annet punktum (vandelsalternativet) kan sies å være i denne kategorien.

Utvalget ser det generelt slik at dersom loven – i tillegg til eller som del av det generelle tillits- eller vandelskravet – også oppstiller som vilkår for rettighetstap/tilbakekall at det er begått et lovbrudd, taler de beste grunner for å anse vedtaket som en sanksjon (dvs. som et rettighetstap i utvalgets terminologi). Når vedtaket alltid er betinget av et lovbrudd, er koblingen mellom lovbruddet og rettighetstapet så klar at det pønale formål normalt vil være tilstrekkelig fremtredende. Og omvendt – der loven kun angir krav om god vandel eller allmenn tillit, slik som i vegtrafikkloven § 33 nr. 1 annet ledd annet punktum – vil vedtaket normalt ikke være en sanksjon. Her kan manglende oppfyllelse av kravet også skyldes annet enn lovbrudd, og utvalget anser da det pønale formål som så vidt lite vesentlig at det i utvalgets terminologi dreier seg om et tilbakekall, som er et annet forvaltningstiltak. Dette må gjelde selv om grunnlaget for å konstatere sviktende vandel i den enkelte sak er at det er begått en straffbar handling. Ved førerkort kommer dette spørsmålet for øvrig ikke på spissen, fordi det – som også fremholdt i høringsnotatet på side 34 – er naturlig å anvende inndragningshjemmelen i § 33 nr. 1 annet ledd første punktum (som er en sanksjon) også der den utløsende straffbare handling ikke er en trafikkovertredelse.

Det finnes også bestemmelser som oppstiller krav om tillit, vandel eller skikkethet, samtidig som lovovertredelser angis som ett av flere alternative grunnlag for å konstaterer at kravet ikke (lenger) er oppfylt. Etter utvalgets syn vil slike bestemmelser normalt stå i samme stilling som bestemmelser som nøyer seg med et generelt krav om tillit, vandel eller skikkethet, jf. avsnittet ovenfor. Det er ikke grunn til å bedømme situasjonen forskjellig avhengig av om lovbrudd er uttrykkelig nevnt i loven som eksempel eller ikke. Vegtrafikkloven § 35 (§ 35 annet ledd i utkastet) er et eksempel på en slik bestemmelse.

I tvilstilfeller kan det også være grunn til å legge vekt på om rettighetstapet/tilbakekallet er tidsbegrenset eller har skjedd for alltid. Det pønale element fremtrer tydeligere ved tidsbegrensede vedtak, særlig dersom det heller ikke stilles krav om rekvalifiserende tiltak før tillatelsen gis tilbake. Tilsvarende taler gode grunner for at man ikke står overfor en sanksjon dersom vedtaket i prinsippet er tidsubegrenset, men det likevel kan søkes om ny tillatelse så snart en kan dokumentere at kvalifikasjonskravet igjen er oppfylt.

Det finnes bestemmelser om rettighetstap/tilbakekall på mange forvaltningsområder. Ikke sjelden omfatter bestemmelsene flere grunnlag for tilbakekall uten at disse holdes fra hverandre. Det kan derfor ofte være vanskelig å ta stilling til om man står overfor en sanksjon eller et annet forvaltningstiltak, slik utvalget bruker disse begrepene. Tilbakekall kan i praksis også skje ved at forvaltningen bruker sin (lovfestede eller ulovfestede) rett til å omgjøre det tidligere vedtak om å gi tillatelsen.

Etter utvalgets syn er det her behov for en opprydning. Utvalget anbefaler derfor at man så langt det lar seg gjøre plasserer tilbakekall som er sanksjoner og tilbakekall som ikke er sanksjoner i ulike bestemmelser. Blant annet av hensyn til EMKs forbud mot dobbeltstraff (Tilleggsprotokoll nr. 7 artikkel 4, jf. Høyesteretts dom av 11. oktober 2002), er det behov for å sondre tydelig mellom disse to gruppene. Også hensynet til den personelle kompetanse – at både straff og sanksjoner som ikke er straff bør fastsettes av domstolene når det er reist straffesak, jf. nedenfor, mens forvaltningen skal beholde kompetansen til å treffe vedtak om tilbakekall som ikke er sanksjon selv om det også verserer en straffesak – tilsier at det må være tydelig hva slags rettighetstap/tilbakekall man står overfor i det enkelte tilfelle. Utvalget slutter seg således til forslaget i høringsnotatet om å flytte bestemmelsen i vegtrafikkloven § 33 nr. 1 annet ledd annet punktum (om inndragning på grunn av sviktende edruelighet eller vandel) til § 34. Lovens § 33 bør være en bestemmelse om tap av retten til å føre motorvogn som sanksjon, mens lovens § 34 regulerer tilbakekall som ikke er sanksjon.

Utvalget mener videre at sondringen bør gjenspeiles i begrepsbruken. Generelt vil en derfor foreslå at rettighetstap anvendes som betegnelse på sanksjonene, og at tilbakekall av offentlig tillatelsebenyttes ved andre forvaltningstiltak. I resultat er reaksjonene identiske; det er formålet med vedtaket som danner skillet mellom gruppene. Administrativt eller sivilrettslig rettighetstap vil ha samme formål som det strafferettslige. Det er da naturlig å bruke samme betegnelse på den administrative eller sivilrettslige sanksjon som på den strafferettslige, dvs. å kalle sanksjonen for rettighetstap, men samtidig markere forskjellen i personell kompetanse ved å bruke betegnelsen administrativt rettighetstap der forvaltningen kan ilegge sanksjonen. Når kompetansen ligger hos domstolene, markerer ”sivilrettslig” motsetningen til de rettighetstap som er formell straff, jf. straffeloven §§ 15 og 16.

I vegtrafikkloven brukes uttrykksmåten ”inndragning” av tillatelsen. Dette er etter utvalgets oppfatning uheldig. ”Inndragning” som administrativ sanksjon bør forbeholdes tilfeller som er parallelle med straffelovens inndragningsbestemmelser (straffeloven §§ 34 flg.), for eksempel bestemmelsene i konkurranseloven § 6-5 og verdipapirhandelloven § 14-2 om vinningsavståelse. Utvalget anbefaler derfor at begrepsbruken i departementets lovutkast B endres slik at det også her brukes betegnelsen tap av retten til å ha førerkort.

2.3 Bør sanksjonen ”tap av retten til å føre motorvogn” være straff eller sivilrettslig sanksjon?

Etter sitt mandat skal Sanksjonsutvalget foreta ”en grunnleggende gjennomtenkning av hvordan det bør reageres mot lovbrudd, og ... utrede hvilke sanksjoner som etter omstendighetene kan være mer effektive enn straff.” I lys av dette er det naturlig at utvalget knytter noen merknader til spørsmålet om tap av retten til å føre motorvogn (inndragning av førerkort) bør være formell straff etter straffeloven §§ 15 og 16, jf. pkt. 5.4 i høringsnotatet.

Med utgangspunkt i mandatets forutsetning om å begrense bruken av straff legger utvalget til grunn at straff bare skal anvendes der dette er nødvendig. I nødvendighetshensynet ligger to delelementer: For det første må det være nødvendig å kunne sanksjonere overtredelser for å sikre at handlingsnormen etterleves i tilstrekkelig grad. For det andre må det være nødvendig at denne sanksjonen er straff. Straff bør derfor som regel være subsidiær. Dersom tilstrekkelig grad av etterlevelse kan oppnås gjennom sanksjoner som ikke er straff (herunder administrative sanksjoner) bør disse foretrekkes. Videre bør det for anvendelse av straff stilles krav til de vernede interesser. Således vil det som regel være naturlig å sette som vilkår at de (offentlige eller private) interesser som gjennom sanksjonen skal beskyttes, i et samfunnsmessig perspektiv er så sentrale at de berettiger bruk av straff.

Det kan uten videre konstateres at sanksjoner er nødvendig for å sikre etterlevelse av vegtrafikklovgivningen. Det er også på det rene at hensynet til trafikksikkerheten – som begrunner førerkortsanksjoner – er en viktig samfunnsmessig interesse. Det springende punktet blir derfor subsidiaritetskravet: Er det nødvendig av hensyn til etterlevelsen at sanksjonen gjøres til formell straff?

Etter utvalgets syn må dette spørsmålet besvares benektende. Tap av retten til å føre motorvogn er ikke straff i dag. Sanksjonen har likevel god preventiv effekt, og det er – etter det utvalget kan se – ingen holdepunkter for at etterlevelsen av handlingsnormene (for eksempel fartsbestemmelsene) vil bli bedre om man gjør sanksjonen til straff.

I høringsnotatet side 38 viser departementet til at det vil kunne understreke det klanderverdige ved handlingen om førerkortreaksjoner gjøres til straff, og at dette vil kunne ha en holdningsskapende virkning. Etter utvalgets syn bør dette hensynet tillegges begrenset vekt. Utvalget er, som det fremgår av avsnittet ovenfor, skeptisk til om en slik endring vil gi noen nevneverdig ”mereffekt”. Førerkortsanksjoner oppleves som inngripende uavhengig av om disse regnes som formell straff eller ikke, og understrekningen av klander oppnås ved at sanksjonen uansett ilegges i straffesak.

Utvalget vil dessuten peke på hensynet til et helhetlig sanksjonssystem. En kan vanskelig se at det er grunnlag for å etablere en særordning på vegtrafikkområdet. Utenfor førerkorttilfellene vil forvaltningen normalt ha en valgrett ved overtredelser som både er straffbare og kan medføre en administrativ sanksjon: Forvaltningen kan enten reagere selv med en administrativ sanksjon eller anmelde lovbruddet til politiet med sikte på at det skal reises straffesak. Forbudet mot dobbeltstraff vil derimot som regel være til hinder for at både forvaltningen og strafferettsapparatet sanksjonerer samme overtredelse. Også uavhengig av EMK (P 7-4) taler gode grunner for at alle sanksjoner bør ilegges samtidig av samme organ. Når det reises straffesak, bør derfor sanksjonskompetansen samles hos domstolene (eller påtalemyndigheten ved forelegg), jf. pkt. 4 nedenfor. Imidlertid er det verken nødvendig eller hensiktsmessig at sanksjonene av den grunn skal endre karakter. En administrativ sanksjon er ikke straff når vedtak treffes av forvaltningen, og den bør da heller ikke bli straff selv om den ilegges av domstolene i en straffesak. Under enhver omstendighet bør ordningen være den samme på de ulike forvaltningsområdene. Dersom tap av retten til å føre motorvogn gjøres til formell straff, bør derfor samme løsning velges for det som nå er administrative rettighetstap på andre forvaltningsområder. Dette vil i så fall innebære en generell overføring av sanksjonskompetanse ved rettighetstap fra forvaltningen til påtalemyndigheten og domstolene. Utvalget kan vanskelig se at det er grunnlag for å gjøre slike endringer, og da bør konsekvensen være at heller ikke tap av retten til å føre motorvogn gjøres til straff.

Om tap av offentlig tillatelse som følge av straffbar handling, generelt gjøres til straff får dessuten betydning for den personelle kompetanse. Straff kan bare ilegges av domstolene (eller ved forelegg som må vedtas av lovovertrederen når det ikke dreier seg om frihetsberøvelse), jf. Grunnloven § 96. Dersom man beholder ordningen med administrative rettighetstap, oppnås fleksibilitet. Sanksjonen kan ilegges av domstolene dersom det også fremmes krav om straff, mens forvaltningen kan ilegge rettighetstapet såfremt overtredelsen ikke anmeldes.

2.4 Hvem bør beslutte tap av retten til å føre motorvogn – domstolene eller forvaltningen (politiet)?

For ordens skyld presiseres at utvalget her bare behandler førerkortreaksjoner som er sanksjoner. Det er åpenbart at kompetansen til å treffe vedtak om tap av retten til å føre motorvogn på annet grunnlag (for eksempel som følge av sviktende vandel, helse eller edruelighet) fortsatt må ligge hos forvaltningen.

Slik vegtrafikkloven er utformet, vil tap av retten til å føre motorvogn som sanksjon, alltid være knyttet til en straffesak. Således er det et generelt vilkår for ileggelse av sanksjonen at førerkortinnehaveren blir domfelt eller vedtar forelegg for overtredelsen. Når det alltid vil foreligge en straffesak, tilsier både hensynet til samordning av sanksjonene og hensynet til domfelte at straff og førerkortreaksjon fastsettes samtidig av samme organ, dvs. ved dom eller ved at det utferdiges og vedtas et forelegg som omfatter alle sanksjoner.

Derimot kan utvalget vanskelig se at hensynet til rettsikkerheten, som nevnes på side 31 i høringsnotatet, har særlig vekt her. Når først skyldspørsmålet er avgjort, er det etter praksis lite rom for skjønn ved fastsettelsen av førerkortsanksjonen. Dette gjelder både for spørsmålet om sanksjonen skal ilegges og varigheten av rettighetstapet, jf. høringsnotatet side 16 og 43. I stor grad dreier det seg om en regelbundet avgjørelse. Til sammenligning nevnes at ved vedtak som ikke er en sanksjon, for eksempel nektelse av førerkort på grunn av manglende edruelighet eller vandel (jf. vegtrafikkloven § 24 og høringsnotatet side 35), er forvaltningens prøving atskillig mer omfattende både ved at den her må vurdere faktum og ved at det er større rom for skjønn ved vurderingen av om nektelse bør skje. Når man er utenfor sanksjonsområdet, er det imidlertid ikke aktuelt å overføre kompetansen til domstolene.

Utenfor førerkorttilfellene vil forvaltningen normalt ha en valgrett ved overtredelser som både er straffbare og kan medføre en administrativ sanksjon: Forvaltningen kan enten selv ilegge en administrativ sanksjon eller anmelde lovbruddet til politiet, jf. pkt. 3 ovenfor. Utvalget vil i sin utredning foreslå endringer i straffeprosessloven § 3, slik at det gis en generell hjemmel for at (ellers) administrative sanksjoner kan tas med i en straffesak. I høringsnotatet side 61 foreslår departementet (for det tilfelle at man velger alternativet med sivilrettslig sanksjon fastsatt av domstolene) at det tilføyes et nytt nr. 4 i straffeprosessloven § 2. Tatt i betraktning at førerkortsanksjonene skiller seg fra andre administrative sanksjoner ved at det alltid skal være et vilkår at innehaveren blir ilagt straff eller domfelt for overtredelsen, er utvalget enig i dette. For sanksjoner som forvaltningen selv har kompetanse til å ilegge utenfor straffesak, men som skal tas med i straffesaken når forholdet anmeldes, er det imidlertid mest hensiktsmessig å gi en hjemmel i § 3.

Oslo, 15. november 2002

Hans-Petter Jahre

leder av utvalget

Til dokumentets forside