9 Barne- og sosialnemndenes sammensetning
9.1 Innledning
Det heter i mandatet at utvalget blant annet skal vurdere ”fylkesnemndas sammensetning, generelt og i den enkelte sak, herunder vurdere muligheten for å redusere bruken av antallet sakkyndige og alminnelige medlemmer generelt eller i forhold til ulike sakstyper”. Det heter videre at utvalget skal vurdere ”om fylkesnemndleder alene kan avgjøre visse sakstyper uten bruk av sakkyndige og alminnelige medlemmer”, se kapittel 1 Oppnevning, mandat og arbeid.
Utgifter til de sakkyndige og lege nemndmedlemmer utgjør den vesentligste del av saksutgiftene for fylkesnemndene, se kapittel 5 Sakstyper, behandlingsmåter og kostnader, hvor fordelingen på henholdsvis saks- og driftsutgifter er nærmere omtalt. I 2003 ble det regnskapsført saksutgifter på mer enn 36 millioner kroner. Til sammenligning utgjorde driftsutgifter – lønnskostnader til nemndledere og andre, husleie osv – ca 46 millioner kroner. Samlete direkte utgifter til godtgjørelse for nemndmedlemmer utgjorde ca 25 millioner kroner. Av dette gikk ca 5,4 millioner kroner til alminnelige medlemmer. Det gikk ca 8,1 millioner kroner til sakkyndige med lav sats og ca 11,5 millioner kroner til sakkyndige med høy sats (selvstendig næringsdrivende). I disse tallene inngår ikke arbeidsgiveravgift eller utgifter til reise og diett for nemndmedlemmene. Sistnevnte beløpet seg samlet til ca 5,1 millioner kroner.
Sammensetningen av nemndene i den enkelte sak medfører videre at viktig fagpersonell disponeres til dette arbeidet, til fortrengsel for andre oppgaver hvor grensenytten gjerne ville være større om man ser ressursbruken i et samfunnsmessig perspektiv. Stor etterspørsel etter sakkyndige gjør det dessuten vanskelig å finne tilstrekkelig høy og relevant kompetanse.
Bekymringen for overforbruk av sakkyndige er ikke ny. Det vises til Ot prp 44 (1991-1992) hvor Barne- og familiedepartementet ga uttrykk for usikkerhet omkring fylkesnemndordningen i så måte, og til St meld 40 (2001-2002) hvor departementet gir uttrykk for at en ønsker vurdert en reduksjon i antall sakkyndige i nemndene.
I dette kapittelet redegjøres det først for den ordning som gjelder i dag (punkt 9.2). Deretter behandles spørsmålet om bruk av sakkyndige og alminnelige medlemmer mer generelt (punkt 9.3), før utvalget drøfter barne- og sosialnemndas sammensetning i den enkelte sak (punkt 9.4). Til slutt behandles spørsmålet om nemndleders og medlemmenes habilitet der det treffes flere vedtak i samme sakskompleks (punkt 9.5).
9.2 Gjeldende rett
Til å gjøre tjeneste i fylkesnemnda oppnevner Barne- og familiedepartementet en leder samt to utvalg, ett bestående av sakkyndige medlemmer og ett bestående av alminnelige medlemmer, jf barnevernloven § 7-1 bokstav b, jf sosialtjenesteloven § 9-2. Opprinnelig skulle både fylkesnemndas leder og de to utvalgene etter sosialtjenesteloven § 9-2 annet ledd oppnevnes for en periode på fire år. Fylkesnemndlederne ble likevel ansatt i fast stilling. Ved en lovendring 4. juni 1999 ble det lovfestet at fylkesnemndlederne skal ansettes i fast stilling.
Utvalget nevner at det i høringsnotat fra Barne- og familiedepartementet av 15. oktober 2004 er fremholdt at ”oppnevne” ikke er en dekkende betegnelse. Lov om statens tjenestemenn mm gjelder fullt ut ved ansettelse av fylkesnemndledere. Fylkesnemndledere blir ansatt av Barne- og familiedepartementet. Barne- og familiedepartementet foreslår, for å bringe bestemmelsens ordlyd i tråd med praksis, at loven endres slik at det ikke lenger heter at nemndlederne oppnevnes og fremmer i Ot prp nr 64 (2004-2005) forslag om at ordlyden i sosialtjenesteloven § 9-2 endres, blant annet på dette punkt.
Som hovedregel settes fylkesnemnda i den enkelte sak med leder, to alminnelige og to sakkyndige medlemmer, til sammen fem medlemmer. Det heter i sosialtjenesteloven § 9-6 at det er nemndleder som utpeker medlemmene fra det sakkyndige og det alminnelige utvalg.
Barne- og familiedepartementet har i høringsnotat av 15. oktober 2004 foreslått enkelte endringer knyttet til blant annet organiseringen av utvalgene, uten at Fylkesnemndsutvalget ser grunn til å gå nærmere inn på dem. Endringsforslagene er på de fleste punkter opprettholdt i Ot prp nr 64 (2004-2005). Det nevnes i denne sammenheng også at en arbeidsgruppe nedsatt av Domstolsadministrasjonen i innstilling av oktober 2004 har foreslått endring av sosialtjenesteloven § 9-10, slik at det utrykkelig fremgår av ordlyden at lege meddommere skal trekkes, ikke oppnevnes.
Det er i loven gitt adgang til å fravike regelen om sakkyndig representasjon i nemnda i den enkelte sak. Dersom partene samtykker kan fylkesnemndleder beslutte at det ikke skal delta sakkyndige medlemmer, jf barnevernloven § 7-1 bokstav e, jf sosialtjenesteloven § 9-6 første ledd første punktum. Det er verken i loven eller lovens forarbeider sagt noe om når slik forenklet behandling kan være aktuelt. Dette vil imidlertid være mest praktisk der partene for det vesentligste er enige om faktum og/eller tiltaket. Behovet for sakkyndighet vil også være mindre i saker hvor det er enkle bevistema, i motsetning til i saker hvor det er nødvendig å foreta for eksempel psykologiske vurderinger. Som det fremgår av statistikken i kapittel 5 Sakstyper, behandlingsmåter og kostnader, ble kun 14 saker avgjort av begrenset nemnd med forhandlingsmøte i 2003, mens hele 294 ble avgjort på denne måten uten at forhandlingsmøte ble holdt.
Fylkesnemndleder har ingen alminnelig kompetanse til å realitetsavgjøre saker alene. Når man ser bort i fra vedtak om foreløpig godkjennelse av akuttvedtak, foreligger slik kompetanse bare for saker som allerede er behandlet, og hvor det ikke er lagt frem nye opplysninger av betydning, jf barnevernloven § 7-1 bokstav j, jf sosialtjenesteloven § 9-11. Det fremgår ikke direkte av statistikken for 2003 hvor mange saker det er tale om, men det er i hvert fall tale om et helt ubetydelig antall (mindre enn 10).
For at fylkesnemnda skulle virke som forutsatt, mente man at den måtte ha en leder med kvalifikasjoner som dommer, og helst med særlig interesse for og bakgrunn fra barnevernsaker. Det ble videre forutsatt at vedkommende ville få en særskilt innsikt og spesialisering gjennom sitt arbeid som nemndleder. Denne innsikten mente man ville gi lederen en fordel fremfor en alminnelig fagdommer når det gjelder aktiv medvirkning under saksforberedelsen.
For de sakkyndige medlemmene ønsket Sosiallovutvalget å gå inn for en løsning der det burde ”legges opp til en sterkere og mer konsekvent fagkyndig medvirkning i disse sakene enn det som er praksis i dag”, jf NOU 1985: 18 side 298. Den beste måten å gjøre dette på var å la de sakkyndige delta i selve avgjørelsen som nemndmedlemmer.
Sosiallovutvalget foreslo videre at antallet sakkyndige i hver sak skulle være to, men at de, dersom det var enighet mellom sakens parter, kunne helt utelates. Siden det kan være behov for ulik sakkyndighet i ulike saker, ble det foreslått at det skulle oppnevnes et utvalg av sakkyndige, slik at man hadde mulighet til å få akkurat den ekspertise man har behov for i den enkelte sak. Det ble dessuten fremhevet at tidsmomentet talte for at nemnda ble gitt en valgmulighet.
Fylkesnemndsutvalget peker på at Sosiallovutvalgets anbefalinger knyttet til sammensetningen av fylkesnemndene i den enkelte sak – og da særlig hva gjaldt et samlet antall på fem medlemmer – var basert på den forutsetning at rettslig prøving av fylkesnemndenes vedtak skulle skje for lagmannsrettene som førsteinstans, og da slik at lagmannsretten var forutsatt sammensatt med tre fagdommere, to fagkyndige meddommere og to lege meddommere, altså i alt sju medlemmer. Tvistelovutkastet § 36-4 første ledd har som alminnelig ordning for rettslig prøving av tvangssaker at tingretten skal ha én fagdommer og to meddommere. Ved anke til lagmannsrett fastsetter utkastet § 36-10 tredje ledd at lagmannsretten skal ha tre fagdommere og to meddommere. I Ot prp nr 64 (2004-2005) fremmer Barne- og familiedepartementet forslag om at rettslig prøving av fylkesnemndvedtak skal skje direkte for lagmannsretten. Lagmannsretten skal da være satt sammen med to fagdommere og tre meddommere, hvorav en eller to kan være fagkyndige. Bakgrunnen for at antallet fagdommere foreslås redusert fra tre til to er ønsket om å begrense utgiftsøkningen som vil inntre ved at sakene flyttes fra tingrett til lagmannsrett, og utvalget antar at man ved dette også tenker seg at en av fagdommerne kan være tilkalt eller ekstraordinær.
9.3 Generelt om behovet for sakkyndige og lege medlemmer
Fylkesnemndenes egenart ligger blant annet i at de sakkyndige deltar i de enkelte avgjørelser, og ikke begrenser seg til å være premissleverandør for andre beslutningstakere. Slik Fylkesnemndsutvalget ser det, bør en slik modell opprettholdes.
Alternativet – med oppnevnte sakkyndige som avgir skriftlig og eller muntlig redegjørelse for nemnda – har klart nok enkelte fortrinn, i hvert fall om man ser nemndas virke fra en mer tradisjonell domstolssynsvinkel. Når en slik ordning likevel ikke på noen måte kan erstatte et system med sakkyndige medlemmer, skyldes dette dels at sakkyndige i beslutningsposisjon bidrar til å heve kvaliteten på nemndenes arbeid og avgjørelser. Til dette kommer at om nemnda skulle få tilført sakkyndig innsikt i den enkelte sak ved hjelp av oppnevnte sakkyndige, ville saksbehandlingstiden meget lett øke betraktelig. Fylkesnemndsutvalget legger derfor opp til at det bare mer unntaksvis skal oppnevnes sakkyndige, jf nedenfor i kapittel 13 Bevis, punkt 13.3.
Fylkesnemndsutvalget fremhever at selv om de vedtak som treffes i barne- og sosialnemndene gjennomgående er slik at sakkyndighet er påkrevd eller sterkt ønskelig, så er det også saker hvor det er lite behov for dette. En modell hvor det etter behov ble oppnevnt sakkyndige som skulle avgi sin forklaring for nemnda, ville lettere kunne fange opp dette. Slik Fylkesnemndsutvalget ser det, bør imidlertid disse innvendinger heller imøtekommes ved at det i større grad enn i dag åpnes for at avgjørelse treffes med et mer begrenset innslag av sakkyndig medvirkning, eller sågar helt uten.
Det er Fylkesnemndsutvalgets oppfatning at det kan være behov for ulike typer spesialistkompetanse i barne- og sosialnemnda, generelt og ofte også i den enkelte sak. De sakkyndiges kunnskap og kompetanse er utfyllende heller enn overlappende. Psykologen/barnepsykiateren har særlige forutsetninger for å vurdere barns utviklings- og behandlingsbehov, samt foreldrenes forutsetninger for å ivareta barnets behov, med eller uten hjelpetiltak fra barnevern og den psykiske helsetjenesten. I tillegg har den helsefaglige sakkyndige særlige forutsetninger for å vurdere kvaliteten av den sakkyndige uttalelsen som eventuelt foreligger, både hva angår omfang og arbeidsmetoder. Den barnevernfaglige sakkyndige har særlige forutsetninger for å vurdere hensiktsmessigheten i de tiltak som barnevernet allerede har prøvet ut, og realismen i de tiltak som eventuelt blir foreslått for at det skal bli trygt for barnet å være hos foreldrene.
Sakkyndighet i disse sakene er ikke alltid presis og konstaterbar i den forstand at det gis et riktig svar . Det har derfor en egenverdi at både utvalgene og sammensetningen i den enkelte sak representerer en bredde. De sakkyndige har fagkunnskap, men den praktiske anvendelsen og vurderingene kan i stor grad være preget av ulike ideologier og kulturer som farger synet på for eksempel vektleggingen av det biologiske prinsipp. Kvaliteten og nyansene sikres gjennom samarbeidet de sakkyndige i nemnda har med hverandre. Nemndleder kan på sin side gjennom sin praksis og erfaring fange opp og påpeke disse ulikhetene, og derved bringe nyansene inn ved diskusjonen i den enkelte sak.
Fylkesnemndsutvalgets vurdering av behovet for sakkyndige bygger på den selvsagte forutsetning at de sakkyndige som deltar i nemndas arbeid har de påkrevde kvalifikasjoner, jf også understrekningen av dette i NOU 2000: 12 Barnevernet i Norge side 188. Utvalget viser også til det som i denne forbindelse er trukket frem av fylkesnemndene i en felles høringsuttalelse av 16. oktober 2000. Fylkesnemndsutvalget understreker her at om det ikke er et generelt høyt faglig nivå hos de sakkyndige i nemnda, representerer dette ikke bare et rettsikkerhetsproblem i den enkelte sak. Det rokker også ved nemndordningen som sådan, i det denne nettopp er tuftet på at nemndene besitter særlig sakkunnskap.
De alminnelige medlemmene i fylkesnemndene har også en viktig rolle. Sosiallovutvalget mente at det var viktig at også de ikke-sakkyndige var med i beslutningsprosessen, fordi ”man har med konflikter å gjøre som reiser vanskelige verdispørsmål av allmennmenneskelig karakter”, jf NOU 1985: 18 side 298. Dette kan etter Fylkesnemndsutvalgets syn begrunnes i flere hensyn, dels knyttet til sakenes alvor i et samfunnsperspektiv, arten av de vurderinger nemndas vedtak forutsetter, behovet for balanse i forhold til nemndleder og sakkyndige, og ønsket om en tillitsvekkende prosess. Det vises her også til NOU 2001: 32 Rett på sak kapittel 19.2.4.4 hvor det i relasjon til rettens sammensetning i saker om rettslig prøving av blant annet fylkesnemndas vedtak blant annet heter:
”Tvangssakenes tema er dessuten svært ofte knyttet opp til sammensatte vurderinger og avveininger både av faglig og allmennmenneskelig art, og hvor meddommere - fagkyndige og lege - hver på sin måte, vil kunne yte vesentlige bidrag. I relasjon til det siste, er det grunn til å peke på at retten har full kompetanse i disse sakene. Dette innebærer blant annet at retten skal prøve den faglige skjønnsutøvelsen som ligger til grunn for det omtvistete vedtaket, og eventuelt også selv treffe nytt vedtak. Tvistemålsutvalget antar også at bruk av meddommere i tvangssaker vil bidra til å styrke avgjørelsens legitimitet, både ovenfor den som rammes, og i samfunnet for øvrig.”
Fylkesnemndsutvalgets grunnsyn og alminnelige utgangspunkt er etter dette at det normalt skal være både sakkyndige og lege medlemmer med ved avgjørelsen i barne- og sosialnemndene. De forhold som er fremhevet ovenfor tilsier videre at forholdstallet mellom sakkyndige og alminnelige medlemmer er 1:1.
9.4 Sammensetningen i barne- og sosialnemnda i den enkelte sak
Begrunnelsen for gjeldende sammensetning på fem – hvorav to sakkyndige og to alminnelige medlemmer – er å gi nemnda og dens avgjørelser tyngde. Sammensetningen forener både rettssikkerhetstenkning, sakkyndighet innenfor de relevante fagdisipliner (psykologi, barnevernfag med videre) og det alminnelige folkelige skjønn.
Fylkesnemndsutvalget mener som nevnt at normalordningen i barnevernsaker er at avgjørelser om tiltak treffes av en nemnd hvor fagkyndige og alminnelige medlemmer inngår, og at balansen mellom de fagkyndige og alminnelige medlemmer opprettholdes. En slik normalordning må imidlertid ikke stå i veien for at det i saker hvor det ikke finnes noe påviselig behov for verken sakkyndige eller lege innslag, bør overlates nemndleder å treffe avgjørelsen alene. Gjeldende rett åpner ikke for dette, men det er utvalgets oppfatning at dette i en del saker vil være hensiktsmessig, uten at det vil gå på kvaliteten eller rettssikkerheten løs.
I særlig grad er det grunn til å redusere bruken av sakkyndige og lege medlemmer i klagesaker over akuttvedtak – etter utvalgets forslag saker om etterprøving av akuttvedtak, jf nedenfor i kapittel 18 Etterprøving av akuttvedtak. Utvalget mener at etterprøvingsvedtak skal treffes av nemndleder alene.
En så vidtrekkende hovedregel har utvalget ikke funnet å kunne foreslå på generell basis for andre vedtakstyper. Derimot mener utvalget at det bør åpnes for en mer alminnelig adgang for nemndleder til å treffe vedtak alene i saker hvor en slik fremgangsmåte fremstår som ubetenkelig. Hvorvidt så er tilfelle må bero på en samlet avveining av en rekke forhold, herunder vedtakets art, sakens tema og vanskelighetsgrad, behovet for sakkyndighet og mer generelt hensynet til en forsvarlig behandling. Det vil kunne være sentralt om det er tvist i saken.
Selv om det er en rekke argumenter som taler for å beholde dagens ordning, mener Fylkesnemndsutvalget at det er rimelig grunn til å spørre om behovet for en slik sammensetning er til stede – helt eller delvis – i den utstrekning dagens ordning forutsetter. Praksis så langt er at det nærmest er en automatikk i bruken av full nemnd i alle saker som behandles med forhandlingsmøte. Utgangspunktet må etter Fylkesnemndsutvalgets syn være at sakkyndige ressurser ikke trekkes inn i større grad enn det som må anses som rimelig og nødvendig ut fra sakens art og de skjønnstemaer som skal belyses.
I det følgende nevnes noen av det sentrale kriterier for å peke ut sakstyper eller saker der det bør åpnes for en annen sammensetning enn dagens.
Vedtakets art er det første kriteriet Fylkesnemndsutvalget vil peke på. De mest inngripende tiltak vil naturlig fordre en bredere sammensetning av nemnda. Dette vil i første rekke gjelde saker om omsorgsovertakelse (§§ 4-8 annet ledd og 4-12), saker om fratakelse av foreldreansvar med sikte på adopsjon (§ 4-20), og i hvert fall en del saker om tilbakeføring (§ 4-21).
Disse mest alvorlige sakene står da i motsetning til for eksempel saker om samværsrett som behandles separat og uten tilknytning til en sak om omsorgsovertakelse. I en mellomstilling kommer gjerne saker om plassering av ungdom med atferdsvansker på institusjon (§ 4-24). Det er her tale om inngripende tiltak, jf kapittel 20 Tvangsplassering av barn og unge med alvorlige atferdsproblemer, men med begrenset varighet.
Til sist kommer endringssaker som ofte har vært gjengangere i domstol og fylkesnemnd med krav om mindre justeringer, for eksempel av samværsordninger.
Sakens sentrale tema er et annet viktig kriterium. En sak om omsorgsovertakelse kan for eksempel inneholde vidt forskjellig grunnlag og tematikk, blant annet knyttet til rusmiddelmisbruk, psykiatriske lidelser eller alvorlig svikt i alminnelige foreldrefunksjoner. Vurderingen av hva som faktisk har funnet sted av rusepisoder volder sjelden problemer – ei heller vurderingen av virkningen for barnet i et slikt tilfelle. Behovet for sakkyndighet i slike tilfeller er ofte helt begrenset. Vanskeligere er vurderingen av psykiatriske tema og personlige egenskaper hos omsorgsgiveren, og deres betydning for omsorgen for et barn. I slike tilfeller vil behovet for sakkyndighet være større.
Vedtakets tidshorisont og varighet er et tredje kriterium. Det taler for en lettere sammensetning av nemnda når det er tale om kortvarige midlertidige vedtak, enn når det er tale om omsorgsovertakelse eller fratakelse av foreldreansvaret med sikte på adopsjon. Sistnevnte tiltak har en varig virkning og er i så henseende det mest inngripende tiltak barnevernloven gir myndighet til å fatte. I en mellomstilling kommer plassering av ungdom med atferdsvansker (§ 4-24). Vel er det slik at tvangsinngrepene har en kortere varighet enn en rekke andre tiltak etter barnevernloven (ett år), men slektskapet med straff gjør at det er gode grunner for å anse denne type saker som meget inngripende.
Om saken gjelder førstegangsbehandling eller ny prøving, er et fjerde kriterium som anses helt sentralt. Det taler for at saker om omsorgsovertakelse (§ 4-12) behandles med tyngst sammensetning av nemnda, mens for eksempel ny prøving av samværsspørsmålet (§ 4-19) behandles med en lettere sammensetning. I en mellomstilling står saker om tilbakeføring (§ 4-21). Det vil i disse sakene være forskjell på om saken fremmes basert på partenes pretensjon om at det har skjedd vesentlige endringer siden nemnda eller domstolene behandlet omsorgssaken – eller om den fremmes uten at det pretenderes endringer eller fremlegges nye opplysninger.
Rettslig sett er krav om tilbakeføring et spørsmål om grunnlaget for omsorgsovertakelse fortsatt er til stede og eventuelt om det er etablert en ny tilknytning som er til hinder for tilbakeføring. Sakene inneholder vanskelige og skjønnsmessige vurderinger hvor det står vesentlige verdier på spill, noe som kan tilsi en bred sammensetning i alle omganger.
Et forhold av betydning i denne sammenhengen kan være om et tidligere omsorgsvedtak etter § 4-12 har vært gjenstand for rettslig prøving. Ved den rettslige prøvingen vil de reelle vurderingstema være sammenfallende med vurderingstemaene i § 4-21. Når kravet om tilbakeføring har vært prøvd av flere instanser, kan det tale for en mer summarisk behandling og enklere sammensetning av nemnda enn når saken ikke vært prøvd siden barne- og sosialnemnda først traff sitt vedtak.
For så vidt gjelder spørsmålet om nemndas sammensetning ved ny prøving, vises for øvrig til kapittel 19 Endringssaker.
Slik Fylkesnemndsutvalget ser det, gir gjennomgangen – herunder det som i punkt 9.3 er tatt opp i forbindelse med behovet for sakkyndighet – grunnlag for å peke på noen sakstyper der ordningen med en bredt sammensatt barne- og sosialnemnd, i det følgende ”stor nemnd” – leder, med tillegg av to sakkyndige og to alminnelige medlemmer – bør opprettholdes som det normale.
Dette gjelder saker om:
omsorgsovertakelse, jf § 4-8 annet ledd og § 4-12
fratakelse av foreldreansvar, jf § 4-20
tilbakeføring av omsorg, jf § 4-21
tilbakehold i institusjon uten samtykke, jf § 4-24 annet ledd første punktum.
I andre saker enn disse er det Fylkesnemndsutvalgets syn at man regulært bør kunne sammensette nemnda med ett sakkyndig og ett alminnelig medlem, foruten nemndleder – i det følgende ”vanlig nemnd”.
Hensynet til proporsjonalitet tilsier at det for begge hovedgrupper av saker åpnes for en tilpasset sammensetning. For saker som normalt behandles i stor nemnd, bør behandling i vanlig nemnd være mulig på grunnlag av en konkret vurdering. For saker som normalt skal behandles med vanlig nemnd, bør behandling i stor nemnd være en mulighet der forholdene i saken samlet sett tilsier dette.
Det bør også – for alle sakstyper – være mulig for nemndleder å treffe avgjørelse i saken alene, i det følgende ”liten nemnd”. Dette vil særlig være aktuelt for de saker som etter gjeldende rett behandles forenklet. I saker om etterprøving av akuttvedtak, jf kapittel 18 Etterprøving av akuttvedtak, skal det etter utvalgets forslag alltid være liten nemnd.
Fylkesnemndsutvalget mener ellers at hensynet til proporsjonalitet og sakstilpasset behandling taler mot at partene skal kunne kreve at nemnda settes sammen på en bestemt måte i den konkrete sak. Det hører etter utvalgets syn under nemndleders ansvarsområde under saksforberedelsen å sikre en adekvat og forsvarlig sammensetning av nemnda, innenfor de rammer som følger av utvalgets forslag til regulering. Hva partene mener om dette er et moment ved vurderingen, men kan etter utvalgets syn altså ikke være avgjørende.
9.5 Habilitet
Det må som et utgangspunkt stilles samme strenge krav til habilitet for nemndleder og medlemmer som det ellers blir gjort i forbindelse med myndighetsutøvelse av denne art, jf forvaltningsloven § 6, domstolloven §§ 106-108 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 6 (1), sml også sosialtjenesteloven § 9-7 som gir domstolloven kapittel 6 om habilitet tilsvarende anvendelse for fylkesnemndene.
Fylkesnemndsutvalget ser ikke grunn til å foreta noen bredere gjennomgang av inhabilitetsproblematikken og foreslår gjeldende rett videreført. Ett forhold har imidlertid en direkte forbindelse med spørsmålet om kostnadsbesparende og effektivitetsfremmende tiltak, og skal derfor trekkes frem særskilt:
I mange tilfeller treffes det flere vedtak som involverer de samme parter eller som inngår i samme sakskompleks. Slik tidligere befatning med partene eller sakskomplekset medfører etter alminnelig lære ikke inhabilitet for nemndleder eller medlemmer. Utvalget understreker at en annen normalløsning for disse tilfellene også ville være lite heldig, ikke minst fordi man kan komme til å gi slipp på åpenbare besparelser som ligger i at en og samme nemnd eller nemndleder behandler flere saker i samme sakskompleks. Det er grunn til å mene at god kjennskap til historien og forholdene i en bestemt familie vil kunne være en styrke for kvaliteten i barne- og sosialnemndenes arbeid og avgjørelser, og skape en ønskelig kontinuitet i avgjørelsesbildet. Det vises til kapittel 10 Partene punkt 10.4, der Fylkesnemndsutvalget drøfter spørsmålet om forening av saker i barne- og sosialnemndene. Utvalget fremhever at forening bør tilstrebes og foreslår at adgangen til forening skal følge uttrykkelig av Lov om barne- og sosialnemndene.
Fylkesnemndsutvalget er kjent med at inhabilitetsreglene praktiseres noe ulikt fra nemnd til nemnd, og at det også gjør seg gjeldende en viss usikkerhet med hensyn til hvor langt det alminnelige utgangspunktet om habilitet rekker. Utvalget anser det derfor som hensiktsmessig å ta inn en presisering i loven om at tidligere befatning med samme sakskompleks som sådan ikke virker inhabiliserende. Når utvalget i utkast til Lov om barne- og sosialnemndene § 7 annet ledd bruker utrykket ”i seg selv”, er dette for å gjøre det klart at inhabilitet likevel kan inntre også i slike tilfeller, etter en konkret vurdering. Dette vil typisk kunne forekomme der vedkommende – leder eller medlem – har stilt seg bak en uttalelse i tidligere vedtak som gir reell grunn til å tvile på om han eller hun makter å møte saken og partene med et åpent sinn med hensyn til de tema som står sentralt i den etterfølgende saken.