16 Rådslagning og vedtak
16.1 Innledning
Etter gjeldende rett er kun to forhold i tilknytning til fylkesnemndvedtakene gjenstand for direkte lovregulering; frist for å treffe vedtak og begrunnelse av vedtak, jf sosialtjenesteloven § 9-9 og barnevernloven § 7-1 bokstav h. Det har på denne bakgrunn i flere sammenhenger vært tatt til orde for en bredere og mer utfyllende regulering av problemstillinger knyttet til rådslagning og vedtak. Fylkesnemndsutvalget finner at det er behov for dette og vil i det følgende gi en fremstilling av de problemstillinger som i dag reiser seg, samt komme med forslag til regulering.
16.2 Frist for å treffe vedtak
Det er for de saker som behandles av fylkesnemndene oftest av stor betydning å få en rask avgjørelse. Lovgiver har tatt konsekvensen av dette ved å angi en fireukersfrist for å holde forhandlingsmøte i saker etter barnevernloven, jf § 7-1 bokstav g og én uke i saker etter sosialtjenesteloven, jf sosialtjenesteloven § 9-8 første ledd, og ved en bestemmelse om at vedtak skal treffes ”snarest mulig”, jf sosialtjenesteloven § 9-9 og barnevernloven § 7-1 bokstav h. Spørsmålet om frister for å holde forhandlingsmøte er behandlet ovenfor i kapittel 14 Forhandlingsmøte. Der foreslår Fylkesnemndsutvalget en generell bestemmelse om at forhandlingsmøte skal holdes ”snarest”, og i tillegg en regel om at slikt møte for visse sakstyper etter barnevernloven ”om mulig” skal holdes innen fire uker. For saker etter sosialtjenesteloven foreslår Fylkesnemndsutvalget dagens frist på én uke videreført, jf kapittel 21 Tvangsvedtak utenfor barnevernet punkt 21.7.
Statistisk materiale Barne- og familiedepartementet har innhentet fra fylkesnemndene viser at det i 2002 og 2003 gjennomsnittlig tok ti dager fra forhandlingsmøtet ble avsluttet til vedtak ble truffet. Denne saksbehandlingstiden har gått nedover år for år fra 1995, da det tok 17 dager før vedtak var truffet. Variasjonene mellom fylkesnemndene har vært og er store. I 2003 varierte gjennomsnittlig antall dager fra forhandlingsmøte til vedtak fra seks til tretten dager. Denne variasjonen kan tilsi at det gis klarere fristregler.
Fylkesnemndvedtak skal etter gjeldende regler begrunnes som dommer i sivile saker, jf sosialtjenesteloven § 9-9 første ledd og barnevernloven § 7-1 bokstav h, og Fylkesnemndsutvalget foreslår denne regelen videreført, se punkt 16.4 nedenfor. Fristreglene må stå i forhold til de krav som stilles til begrunnelsens innhold og omfang. Det er derfor grunn til å se hen til de fristregler som gjelder eller er foreslått for sivile saker. Tvistemålsloven § 152 sier at dommen ”bør avsies umiddelbart etter at saken er tatt opp til doms” og at dersom dom ikke er avsagt ”innen to uker etter at saken er tatt opp til doms skal grunnen opplyses i rettsboken”. Lenger tid enn to uker er altså ansett som så vidt lang tid at det krever særskilt begrunnelse.
I Utkast til ny tvistelov § 19-4 femte ledd er frist for avsigelse av dom angitt som følger:
”Avgjørelsen skal avsies senest fire uker etter avslutning av hoved- eller ankeforhandling. Fristen er to uker i sak med bare én dommer. Når saken er så arbeidskrevende at det ikke er mulig å overholde fristen, kan avsigelsen skje senere. Hvis fristen overskrides, skal årsaken oppgis i avgjørelsen. Når en sak er behandlet muntlig, skal retten ved forhandlingens avslutning meddele partene når avgjørelsen kan forventes avsagt.”
Tvistemålsutvalget uttaler følgende om fristene i NOU 2001: 32 bind A i del II avsnitt 21.6.5.6:
”Etter utvalgets oppfatning skjer det i dag i altfor mange saker at det går for lang tid fra hovedforhandlingen til dommen avsies. At det går to til tre måneder er ikke noen ren sjeldenhet. Dette er uakseptabelt av hensyn til avgjørelsens kvalitet, og egnet til å svekke partenes og publikums tillit til avgjørelsen og til domstolene. For mange parter innebærer rettssaken et stort følelsesmessig engasjement, og ventetiden fra hovedforhandlingen til dommen faller, er gjerne den tyngste. (...…)
Den tidligere fristen på én uke var urealistisk kort. Også to uker er ofte for lite i saker hvor retten har flere medlemmer, spesielt på grunn av at det kan være vanskelig å få tid til å gjennomføre domskonferanser og finne et tidspunkt hvor dommerne kan møtes igjen. Dette gjelder både i saker med meddommere for tingretten, og i saker for lagmannsrett og Høyesterett. (…...)
Utvalget foreslår at dagens frist på to uker opprettholdes for saker hvor retten har én dommer, hvilket vil være den alminnelige regel i saker for tingrett, mens den i saker hvor retten har flere dommere settes til fire uker. Den lengre frist vil gjelde i meddomssaker i tingrett og generelt for lagmannsrett og Høyesterett. Det dreier seg om maksimumsfrister. Som generell regel bør avgjørelsen treffes så snart som mulig og gjennomsnittstiden bør ligge adskillig lavere.
Ved å sette såvidt romslige frister, mener utvalget at disse er realistiske og må overholdes i annet enn uvanlig arbeidskrevende saker.”
En eventuell frist for å fatte vedtak må, i tillegg til å stå i forhold til de krav som stilles til begrunnelsens innhold og omfang, stå i forhold til hvor mye det haster at vedtak treffes. Avgjørelse i saker for barne- og sosialnemnda haster ofte vesentlig mer enn i sivile saker forøvrig. Dette tilsier at fristen for å treffe vedtak i barne- og sosialnemndene bør være strengere enn den som gjelder for domstolene i sivile saker. En frist på fire uker vil være uaktuell grunnet behovet for rask avklaring i mange av sakene, og da dette ligger svært langt over den tid som i dag brukes på å fatte vedtak i barne- og sosialnemndene.
Tatt i betraktning sakenes betydning og at det dreier seg om forhold hvor det ofte er viktig med en snarlig avklaring, samt de frister som gjelder for sivile saker, foreslår Fylkesnemndsutvalget at vedtak skal treffes snarest mulig, og senest to uker etter at forhandlingene ble avsluttet, med mindre dette ikke er praktisk mulig. Hvis fristen overskrides, skal årsaken oppgis i vedtaket. Fylkesnemndsutvalget har valgt ”praktisk mulig” som kriterium i stedet for ”arbeidskrevende” som i tvisteloven, da to uker i enkelte tilfeller kan være for kort tid til å få underskrifter fra alle nemndmedlemmene, særlig når reiseavstandene er store. Unntaket ”ikke er praktisk mulig” vil, i tillegg til ovenfor nevnte problemstilling, dekke situasjoner der utforming av vedtaket er så arbeidskrevende at dette medfører fristoverskridelse.
Siden ”snarest mulig” foreslås opprettholdt som kriterium, vil toukersfristen kun innebære en presisering og en ytre grense for hvor lang tid som kan brukes. Er det mulig å treffe vedtak i en sak raskere enn etter to uker er det plikt til det. Fylkesnemndsutvalget finner det imidlertid hensiktsmessig å presisere regelen på denne måten for at det skal gjelde en klarere ytre grense.
En frist på to uker bør være en realistisk frist. Aktiv saksstyring vil bidra til å klargjøre og spisse sakens tema, slik at bevisførsel og argumentasjon er konsentrert rundt de sentrale og omtvistede sider av saken. Det er grunn til å tro at slike effektiviserende elementer i og i forkant av forhandlingsmøtet vil gjøre arbeidet med avgjørelsene enklere.
16.3 Rådslagningsmøte. Avstemning
Det mangler i dag regler for rådslagningsmøte og avstemning i fylkesnemnda, da det kun er tvistemålslovens regler om begrunnelse av dommer som er gitt tilsvarende anvendelse for fylkesnemndene. Praksis i nemndene er imidlertid entydig: Møtene foregår for lukkede dører og ledes av nemndleder, og vedtaket treffes ved flertall, hvilket er i samsvar med tvistemålslovens regler i §§ 138-142.
Fylkesnemndsutvalget mener at det, når det gjelder rådslagning og avstemning, bør gjelde tilsvarende regler for barne- og sosialnemndene som for domstolene. Fylkesnemndsutvalget finner det derfor hensiktsmessig at man ser hen til den løsning som velges i tvisteloven for domstolenes del.
Utkast til tvistelov § 19-3 gir bestemmelser om rådslagningsmøte og avstemning:
”§ 19-3 Rådslagning og avstemning
(1) I saker som behandles muntlig av domstoler med flere dommere, bør det holdes rådslagning med alle dommere til stede så snart som mulig etter den muntlige forhandling. Når meddommere deltar, skal det alltid holdes rådslagning, som ikke kan skje i fjernmøte.
(2) I enhver sak kan en dommer kreve avsluttende rådslagning. Meddommere skal gjøres kjent med denne retten.
(3) Det stemmes særskilt for hvert krav eller prosessuelt rettsforhold som skal avgjøres. Er det flere grunner for å avvise, heve eller stanse en sak, for å oppheve en anket avgjørelse eller for å begjære oppfriskning eller gjenåpning, stemmes det særskilt over hver grunn. En dommer som er overstemt i et spørsmål som gjelder saksbehandlingen, skal ta del i de følgende avstemninger som saken gir grunn til.
(4) Hver avgjørelse treffes ved stemmeflertall hvis ikke annet er bestemt ved lov. Står stemmene likt, gjør rettslederens stemme utslaget. Er det ikke flertall for noe resultat når pengebeløp eller andre størrelser skal fastsettes, legges stemmene for høyere beløp eller størrelser sammen med stemmene for de nærmest følgende til det blir flertall.”
Ikke all reguleringen i bestemmelsen passer for barne- og sosialnemndene, men dette vil være selvforklarende, og man kan derfor nøye seg med å ta inn reservasjonen ”så langt det passer” når man gir bestemmelsen tilsvarende anvendelse.
Det sies ikke i tvistelovutkastet § 19-3 at møtene skal holdes for lukkede dører. Imidlertid gjelder offentlighetsprinsippet kun for rettsmøter, og rådslagning er ikke et rettsmøte etter definisjonen i domstolloven § 122, jf NOU 2001: 32 Rett på sak bind B punkt 17.2. Barne- og sosialnemndenes møter er ikke rettsmøter, og Fylkesnemndsutvalget foreslår en hovedregel om lukkede dører for møter i nemnda, jf lovutkastet § 18. Dette medfører at det ikke er nødvendig med en uttrykkelig regulering av at rådslagningsmøtene er lukkede.
Tvistelovutkastet § 19-3 sier ikke uttrykkelig at det er rettens leder som leder møtene. Dette følger imidlertid av § 3 tredje ledd i utkast til Lov om barne- og sosialnemndene og for domstolenes del av tvistelovutkastet § 11-6 fjerde ledd. Fylkesnemndsutvalget finner det dermed ikke nødvendig å innta noen bestemmelse om nemndleders ansvar for å lede rådslagningsmøtene.
Tvistelovutkastet § 19-3 fjerde ledd sier at avgjørelser treffes ved stemmeflertall. Det stemmes særskilt for hvert krav eller prosessuelt rettsforhold, jf tredje ledd. I barne- og sosialnemndene vil dette være hvert enkeltvedtak.
16.4 Begrunnelse av vedtak
Fylkesnemndvedtak skal etter gjeldende rett begrunnes som dommer, jf sosialtjenesteloven § 9-9 første ledd annet punktum og barnevernloven § 7-1 bokstav h. Fylkesnemndsutvalget finner at denne regelen bør opprettholdes, grunnet nemndvedtakenes gjennomgående inngripende karakter, og at bestemmelsen i tvistelovutkastet § 19-6 om begrunnelse av dommer bør gis tilsvarende anvendelse for barne- og sosialnemndene så langt den passer.
Ordlyden i tvistelovutkastet § 19-6 er som følger:
Ӥ 19-6 Utforming og begrunnelse
(1) Rettens avgjørelser skal angi domstolen, tiden og stedet for avsigelsen, rettens medlemmer, partene og sakens nummer.
(2) Avgjørelsen skal være skriftlig og undertegnet av rettens medlemmer. I småkravprosessen kan dom avsies etter reglene i § 10-4 tredje ledd.
(3) Det skal opplyses om avgjørelsen er enstemmig. Ved dissens skal det opplyses hvem som er uenig, og hvilke punkter uenigheten gjelder.
(4) Dommer og kjennelser skal begrunnes. Begrunnelsen skal omfatte
framstilling av saken,
partenes påstander med påstandsgrunnlag, og
rettens vurdering.
(5) Saksframstillingen og redegjørelsen for påstandsgrunnlagene skal konsentrert beskrive det rettsforhold som er tvistegjenstand, sakens bakgrunn og partenes rettslige og faktiske anførsler så langt det er nødvendig for å forklare avgjørelsen. Deretter gjør retten rede for den bevisvurdering og rettsanvendelse avgjørelsen er bygd på. Overordnede domstoler kan i sin begrunnelse henholde seg helt eller delvis til de underordnede domstolers begrunnelse i saken.
(6) Avgjørelser av Høyesterett som avsies ved muntlig avstemning, begrunnes ved dommernes stemmegiving.
(7)Dommer og kjennelser skal inneholde en slutning som nøyaktig angir resultatet for de avgjørelser som treffes.”
Bestemmelsen er, i følge merknadene til den, ikke ment å innebære noen realitetsendring fra tvistemålslovens regler om begrunnelse.
Siden saker for barne- og sosialnemndene er saker uten fri rådighet, er ikke nemnda bundet av partenes anførsler. Likevel er tradisjonen at nemnda, som domstolene, legger vekt på å gjengi partenes anførsler i vedtaket. Denne siden av vedtakene bør etter Fylkesnemndsutvalgets mening tones noe ned. Det bør fremheves hva som har vært det sentrale i saken og hva som har vært avgjørende. Dette er i samsvar med den formulering som er valgt i tvistelovutkastet § 19-6 femte ledd første punktum, hvor det sies at ”partenes rettslige og faktiske anførsler” skal gjengis ”så langt det er nødvendig for å forklare avgjørelsen”.
Arbeidet med presist å gjengi partenes anførsler i henholdsvis dommer og vedtak utgjør en ikke ubetydelig del av den tid som brukes til å skrive avgjørelser. Denne tiden vil kunne reduseres for barne- og sosialnemndene som følge av regelen i utkast til Lov om barne- og sosialnemndene § 13 første ledd bokstav g med krav om skriftlig sluttinnlegg ved begjæring om tiltak:
”g) en kort oppsummerende redegjørelse for de omstendigheter som begrunner begjæringen, henvisning til de rettsregler som kommer til anvendelse og forslag til tiltak”.
Denne tidsbruken vil kunne reduseres ytterligere dersom det skriftlige sluttinnlegget sendes til barne- og sosialnemnda i elektronisk form, slik at anførslene kan limes direkte inn i avgjørelsen så langt som nødvendig. Tvistemålsutvalget og departementet har fremhevet viktigheten og hensiktsmessigheten av slik kommunikasjon for domstolenes del, og Tvistemålslutvalget har foreslått en uttrykkelig og tvingende regel om at prosesskriv skal sendes elektronisk. Departementet har ikke videreført dette forslaget til regulering. Endringen er imidlertid begrunnet med at 25. april 2005 trer domstolloven § 197a i kraft. Denne bestemmelsen er en forskriftshjemmel for å bestemme at kommunikasjon som etter loven skal skje skriftlig kan skje elektronisk, jf Ot prp nr 51 (2004-2005) 19.2 og 19.3.
Også for barne- og sosialnemnda vil elektronisk innsendelse kunne være praktisk. Saksbehandlingssystemet Sakarias legger til rette for dette.
---
Sosialtjenesteloven § 9-9 sier at det i meldingen om vedtaket skal gjøres oppmerksom på overprøvingsadgangen. Bestemmelsen gjelder tilsvarende for barnevernsakene, jf barnevernloven § 7-1 bokstav h. Denne bestemmelsen bør opprettholdes og kan hensiktsmessig plasseres sammen med regelen om begrunnelse av nemndvedtak.
16.5 Når vedtak blir bindende
Det mangler etter gjeldende rett regler for når nemndas vedtak blir bindende. Fylkesnemndsutvalget finner at slik regulering bør foreligge, og at det er hensiktsmessig å ta utgangspunkt i at samme regler bør gjelde for nemndenes saker som for sivile saker så langt reglene passer. Det er da naturlig å ta utgangspunkt i tvistelovutkastets forslag til regler om spørsmålene.
Tvistelovutkastet § 19-4 første ledd sier at en rettslig avgjørelse ”er bindende for retten når den er avsagt”, og bestemmelsens andre til og med fjerde ledd regulerer henholdsvis skriftlig avsigelse, muntlig avsigelse og avsigelse av avgjørelse i muntlig behandlede saker i Høyesterett. Fylkesnemndsutvalget finner at regelen i tvistelovutkastet § 19-4 annet ledd om skriftlig avsigelse passer best som hovedregel for barne- og sosialnemndene: ”Avgjørelsen er avsagt skriftlig når alle rettens medlemmer har undertegnet den. Rettens leder, eller en fagdommer denne utpeker, undertegner til slutt.” Utvalget finner imidlertid at det ikke er behov for å gå veien om begrepet ”avsagt”, da dette kun er et samlebegrep for alternative skjæringspunkt for når vedtak blir bindende. Følgelig løses spørsmålet om når barne- og sosialnemndas vedtak blir bindende lettest med en direkte regulering: ”Barne- og sosialnemndas vedtak blir bindende når det er underskrevet av alle nemndas medlemmer. Nemndleder underskriver til slutt.”
16.6 Forkynning av vedtak
Etter gjeldende rett er det ikke særlige regler om forkynning av fylkesnemndas vedtak, hvilket innebærer at partene skal gjøres kjent med vedtaket etter reglene i forvaltningsloven § 27 om underretting til partene. Underrettingen skal være skriftlig. I praksis sendes vedtaket i de fleste saker til partenes advokater med anmodning om å returnere en bekreftelse på at vedtaket er mottatt, og på når det er mottatt.
I saker der privat part ikke har advokat har man meddelt vedtaket til parten gjennom en form for postforkynning etter analogi fra domstolloven § 163a. Dette er ikke alltid tilstrekkelig, da det kan være uklart hvorvidt den private part har mottatt vedtaket. I noen nemnder har man valgt forkynning ved stevnevitne etter domstollovens regler for sikre forsvarlig forkynning.
Fylkesnemndsutvalget finner at det vil være hensiktmessig å gi regler om forkynning for barne- og sosialnemndene. Det foreslås en hovedregel om postforkynning etter domstolloven § 163a. Anvendelse av domstolloven § 163a for barne- og sosialnemndene bør av hensyn til en oversiktlig regulering medføre en endring i bestemmelsens annet ledd, hvor de organer som kan bruke postforkynning er oppregnet.
Fylkesnemndsutvalget finner at det i noen saker kan være nødvendig å bruke stevnevitne. Utvalget foreslår derfor en unntaksbestemmelse om forkynning ved stevnevitne etter reglene i domstolloven når barne- og sosialnemnda finner det nødvendig for å sikre en forsvarlig forkynning. Dette vil særlig være aktuelt i saker der privat part ikke har advokat. For øvrig bør domstollovens regler om forkynning få tilsvarende anvendelse så langt de passer.
I saker om etterprøving av akuttvedtak vil det normalt være en nokså begrenset informasjonsmengde å forholde seg til for barne- og sosialnemnda, og vedtakene vil normalt være mindre omfattende enn andre nemndvedtak. I disse sakene vil det derfor, når det holdes forhandlingsmøte, kunne være praktisk og hensiktsmessig at vedtaket meddeles i dette møtet. Dette vil gi partene en raskere avklaring enn postforkynning. Fylkesnemndsutvalget foreslår derfor en regel om at vedtaket i slike saker meddeles muntlig, og at denne meddelelsen trer i stedet for forkynning. I noen saker kan arbeidet med vedtaket være såpass tidkrevende at vedtaket ikke kan meddeles i forhandlingsmøtet. Fylkesnemndsutvalget foreslår et unntak fra regelen i slike tilfeller. Da vil de vanlige reglene om forkynning gjelde.
16.7 Retting av feil. Tilleggsvedtak
Det mangler etter gjeldende rett regler om retting av feil i vedtak og om tilleggsvedtak for fylkesnemndene. I praksis anvendes imidlertid tvistemålslovens bestemmelser §§ 156-160 tilsvarende.
Tvistelovutkastets bestemmelser om retting og tilleggsdom er som følger:
” § 19-8 Retting av feil
(1) Retten kan beslutte å rette en avgjørelse som på grunn av skrive- eller regnefeil, misforståelse, forglemmelse eller lignende klar feil har fått en utforming som ikke stemte med rettens mening.
(2) Retten plikter å behandle en begjæring om retting som settes fram før avgjørelsen er rettskraftig. Beslutning om retting skal så vidt mulig treffes av den dommer som avsa avgjørelsen. Hadde retten flere medlemmer, kan lederen treffe avgjørelsen dersom det ikke er tvil om hvordan rettingen skal utføres.
(3) Beslutning om retting skal tilføyes avgjørelsen slik at det framgår hva som er rettet. § 19-5 første ledd gjelder tilsvarende.
(4) At avgjørelsen rettes, eller begjæres rettet, er uten betydning for ankefristen.”
§ 19-9 Tilleggsavgjørelse
(1) Er det ikke truffet avgjørelse om noe som skulle vært avgjort, kan tilleggsavgjørelse avsies dersom det settes fram begjæring om det innen ankefristen. § 19-8 annet ledd annet og tredje punktum og tredje ledd gjelder tilsvarende.
(2) Ved begjæring om tilleggsavgjørelse stopper ankefristen. Blir tilleggsavgjørelse avsagt, løper en ny ankefrist. Blir begjæringen ikke tatt til følge, fortsetter fristen sitt løp.”
Fylkesnemndsutvalget finner at det bør gjelde regler om retting og tilleggsvedtak også for barne- og sosialnemnda, og at bestemmelsene i tvistelovutkastet i hovedsak er anvendelige og hensiktsmessige for barne- og sosialnemndene. Bestemmelsene bør derfor gis tilsvarende anvendelse så langt de passer. Tvistelovutkastet § 19-8 annet ledd første punktum om at begjæring om retting må fremsettes før avgjørelsen er rettskraftig, passer imidlertid ikke særlig godt for barne- og sosialnemndene, da man ikke taler om rettskraft for vedtak. Det bør derfor foretas en reservasjon på dette punkt og i stedet gis en bestemmelse om at barne- og sosialnemnda plikter å behandle en begjæring om retting som fremsettes før fristen for å begjære rettslig prøving av vedtaket er gått ut. Tvistelovutkastet § 19-9 annet ledd taler om ”ankefrist”. Dette må, ved tilsvarende anvendelse av bestemmelsen for barne- og sosialnemnda, forstås som frist for å begjære rettslig prøving.
16.8 Vedtakets virkninger. Endring og omgjøring
Det er en nokså vidtgående adgang til å reise ny sak i fylkesnemnda om et tidligere avgjort forhold. Den eneste begrensningen som finnes etter gjeldende rett er at saker om tilbakeføring av omsorg, jf barnevernloven § 4-21, ikke kan kreves behandlet av fylkesnemnda dersom saken har vært behandlet der eller i domstolene de siste tolv måneder. Fylkesnemndsutvalget foreslår denne sperrefristen utvidet til 24 måneder og at det innføres en sperrefrist på tolv måneder for samværssaker, jf kapittel 19 Endringssaker.
Siden barne- og sosialnemndvedtak er forvaltningsvedtak, kan det reises spørsmål om de kan omgjøres etter forvaltningslovens regler. Forvaltningsloven er uttrykkelig gitt tilsvarende anvendelse for fylkesnemndene når ikke annet er bestemt, jf sosialtjenesteloven § 8-1 første ledd og barnevernloven § 6-1, og det er i forarbeidene til barnevernloven lagt til grunn at fylkesnemnda, som forvaltningsorgan, kan omgjøre sitt vedtak etter forvaltningslovens regler, jf Ot prp nr 44 (1991-1992) Om lov om barneverntjenester side 117, som henviser til Ot prp nr 29 (1990-1991) Om lov om sosiale tjenester m v side 168, som igjen bygger på NOU 1985: 18 Lov om sosiale tjenester m v side 358.
Det har imidlertid fra flere hold vært uttrykt skepsis til anvendelse av omgjøringsreglene i fylkesnemndene, og det har vært tatt til orde for at disse reglene ikke gjelder. Omgjøringsreglene har ikke vært praktisert i nemndene, og det kommer så å si aldri inn omgjøringsbegjæringer. Således synes rettsoppfatningen i nemndene, i barnevern- og sosialtjenesten og blant advokater som opptrer i nemnda å være at reglene ikke gjelder. I tillegg kan det reises endringssak ved barne- og sosialnemnda etter nærmere regler.
Regler om omgjøring synes således å være verken hensiktsmessige eller nødvendige for barne- og sosialnemndenes vedtak. Etter Fylkesnemndsutvalgets oppfatning gjelder derfor ikke omgjøringsreglene i forvaltningsloven for fylkesnemndene, og det bør de heller ikke gjøre.