Til kapittel 1. Alminnelige bestemmelser

Til § 1 Organisering

Fylkesnemndsutvalget har sett det slik at organisatoriske forhold ikke dekkes av utvalgets mandat. Slike forhold vil eventuelt måtte tas opp av departementet, og lovens § 1 er reservert for dette formål. Det kan være naturlig at § 5 fjerde ledd tas inn i § 1, jf merknadene til § 5 nedenfor.

Til § 2 Barne- og sosialnemndenes saklige myndighetsområde

Denne bestemmelsen viderefører gjeldende regler i barnevernloven § 7-2 og sosialtjenesteloven § 9-1. Barnevernloven § 7-2 bokstav g om at nemnda avgjør ”klager over midlertidige vedtak” etter ulike bestemmelser er endret. Fylkesnemndsutvalget foreslår en regel om at nemnda treffer vedtak som gjelder ”etterprøving av akuttvedtak” etter de samme bestemmelsene. Dette skyldes at utvalget foreslår at gjeldende system, med midlertidig godkjenning av barneverntjenestens akuttvedtak i fylkesnemnda med derpå følgende mulighet for klagebehandling over akuttvedtaket, skal opphøre og erstattes av en ordning med etterprøving av akuttvedtaket, jf §§ 24-26.

Til § 3 Hovedprinsippene for saksbehandlingen i barne- og sosialnemnda

Bestemmelsen er i noen grad bygget opp etter mønster fra tvistelovutkastet § 1-1, med de tilpasninger som har vært ansett nødvendige. Den regulerer hovedprinsippene i barne- og sosialnemndenes saksbehandling. Fylkesnemndsutvalget mener ikke å foreslå kvalitativt andre grunnprinsipper for barne- og sosialnemndene enn for domstolene. De tre komponentene som spesielt er fremhevet i teksten er omtalt nærmere ovenfor i kapittel 8 Overordnede krav til saksbehandlingen i barne- og sosialnemndene punkt 8.2.

I første ledd angis de grunnleggende kvalitetskrav, mens annet ledd omhandler det mest sentrale i den konkrete saksbehandlingen. Begrepet ”de grunnleggende hensyn i den aktuelle hjemmelslov” peker for barnevernsakenes del særlig på hensynet til barnets beste. I saker etter sosialtjenesteloven vil det være tale om andre hensyn, herunder de generelle formål som er angitt i lovens § 1-1 og de mer spesifikke hensyn som følger av § 6-2 og § 6-2a; å beskytte henholdsvis rusmisbrukeren og hennes ufødte barn fra fare og skade.

I tredje ledd understrekes nemndleders ansvar for at saksbehandlingen skjer slik som forutsatt, og det angis enkelte sentrale virkemidler i så måte, nemlig pålegget om at behandlingen skal planlegges og ledes, og at det skal være et rimelig forhold mellom saken og den saksbehandling den blir til del – proporsjonalitet.

Det vises for øvrig til kapittel 8 Overordnete krav til saksbehandlingen i barne- og sosialnemndene.

Til § 4 Dokumentinnsyn

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende regler i barnevernloven § 7-1 bokstav d og sosialtjenesteloven § 9-5. Bestemmelsen er noe omformulert, blant annet ved at partenes rett til dokumentinnsyn blir uttrykt mer direkte, men uten at dette er ment å innebære noen realitetsendring.

I de aller fleste saker som reises for fylkesnemnda får de private parter tilsendt et kopisett av sakens dokumenter fra barnevern- eller sosialtjenesten i forbindelse med oversending av saken til nemnda, og dersom nemnda skulle få eller innhente noen dokumenter som ikke partene har fått, vil kopi umiddelbart bli sendt til partene. Partene trenger da ikke begjære dokumentinnsyn. Regelen har imidlertid betydning i de tilfellene der dette av en eller annen grunn ikke har skjedd.

I tillegg angir bestemmelsen at det er partene (og deres advokater), og ingen andre, som har innsynsrett.

Begrepet ”kopi” i første ledd er ikke ment å utelukke at partene får tilsendt dokumentene elektronisk. Sending av dokumentene elektronisk forutsetter imidlertid at dette er forsvarlig ut fra hensyn til datasikkerhet og personvern. Fylkesnemndsutvalget tar ikke stilling til i hvilken grad elektronisk kommunikasjon er hensiktsmessig og forsvarlig for barne- og sosialnemndene.

I annet ledd utvides innsynsretten i forhold til forvaltningslovens regler, i det innsynsbegrensningene i forvaltningsloven § 19 første ledd bokstav c og annet ledd ikke gjelder. Denne utvidelsen gjelder bare de dokumentene som er med i saken for barne- og sosialnemnda. For dokumenter i barnevern- eller sosialtjenestens besittelse som disse organene har valgt ikke å ta med i saken for nemnda, gjelder forvaltningslovens innsynsbegrensninger uavkortet, og begjæring om innsyn i disse dokumentene må rettes til kommunen.

Til kapittel 2 Barne- og sosialnemndas ­sammensetning

Til § 5 Leder og medlemmer

Denne bestemmelsen er bygget på et endringsforslag fremsatt i Ot prp nr 64 (2004-2005). Det vises til odelstingsproposisjonen side 58 følgende for en nærmere fremstilling av bestemmelsen.

Fylkesnemndsutvalget foreslår imidlertid visse endringer i ordlyden i første ledd, ved at ”juridisk utdanning og erfaring” erstattes med ”som fyller kravene til dommere”, og foreslår også å tilføye et femte ledd med forskriftshjemmel for fastsettelse av godtgjørelse til sakkyndige og alminnelige medlemmer.

Kriteriet ”som fyller kravene til dommere” er hentet fra bestemmelsen om utlendingsnemndas sammensetning i utlendingsloven § 38a. En nokså tilsvarende kriterium er brukt i psykisk helsevernloven § 6-2. Etter Fylkesnemndsutvalgets syn er det liten grunn til å operere med ulike kvalifikasjonskrav for ledere i henholdsvis barne- og sosialnemndene, utlendingsnemndene og kontrollkommisjonene, og endringsforslaget bygger på en harmoniseringstanke.

Første ledd bokstav c sier at det skal være ett alminnelig medlemsutvalg. Fylkesnemndsutvalget finner det naturlig at departementet endrer ordlyden slik at det er to alminnelige utvalg; ett for menn og ett for kvinner, jf domstolloven § 71. I dag tas fylkesnemndas medlemmer fra disse to utvalgene.

Fjerde ledd er en organisatorisk bestemmelse og bør etter Fylkesnemndsutvalgets syn vurderes inntatt i § 1 i forbindelse med en mer samlet regulering av organisatoriske forhold i nemndene.

Til § 6 Sammensetningen i den enkelte sak

Bestemmelsen angir barne- og sosialnemndas sammensetning i den enkelte sak. Det legges opp til en mer differensiert ordning enn i dag. Hovedformålet med endringene er å tilpasse nemndas sammensetning til de reelle behov i saken i større grad enn det gjeldende regulering har lagt opp til.

Det er nemndleders ansvar å vurdere hvilken sammensetning som skal brukes. Partenes syn på spørsmålet vil være relevant i denne vurderingen, men det er etter utvalgets forslag ikke avgjørende om det foreligger samtykke til en bestemt sammensetning.

I første ledd fastsettes behandling i stor nemnd for de alt i alt alvorligste sakene. Hovedregelen her blir som i dag; nemnda skal, foruten leder, bestå av to sakkyndige medlemmer og to alminnelige medlemmer. Slik sammensetning er imidlertid ikke obligatorisk. Saker som nevnt i første ledd kan også behandles i vanlig nemnd etter annet ledd, og i liten nemnd etter tredje ledd etter en konkret vurdering. Ordlyden i første ledd angir de sentrale hensyn som i så henseende må vurderes; at sakens tema, vanskelighetsgrad, behovet for sakkyndighet og forholdene ellers gjør det forsvarlig å velge vanlig nemnd.

I annet ledd angis sammensetningen i andre saker enn de som uttrykkelig omhandles i første ledd. Ordningen er her at nemnda skal bestå av leder, ett sakkyndig medlem og ett alminnelig medlem – vanlig nemnd. Heller ikke dette er obligatorisk. Det åpnes etter en konkret vurdering for behandling også av slike saker i stor nemnd, jf første ledd, når sakens tema, vanskelighetsgrad, behovet for sakkyndighet eller hensynet til en forsvarlig behandling ellers gjør det påkrevd . Tilsvarende er det adgang til avgjørelse i liten nemnd etter tredje ledd.

I tredje ledd er nemndleder gitt kompetanse til å behandle og avgjøre saker på egenhånd – liten nemnd. Det er et vilkår at behandling ved nemndleder alene er ubetenkelig hensett til sakens tema, vanskelighetsgrad, uenighetsgraden i saken, behovet for sakkyndighet og andre forhold. Fylkesnemndsutvalget forutsetter at behandling ved nemndleder alene særlig vil være aktuelt i de saker som i dag behandles forenklet i fylkesnemnda. I dag blir om lag en femtedel av innkomne saker til fylkesnemnda behandlet forenklet, det vil si uten forhandlingsmøte, eller i forhandlingsmøte med begrenset nemnd. Dette dreier seg ofte om saker hvor det ikke er særlig grad av uenighet mellom partene. Det er nødvendig at nemnda treffer et realitetsvedtak selv om partene er enige, da vedtakskompetanse etter loven alene er tillagt nemnda, og da vedtak er en forutsetning for tvangskraft.

For en nærmere fremstilling av hvilke forhold som har betydning for hvordan nemnda bør sammensettes i den enkelte sak vises det til innstillingens kapittel 9 Barne- og sosialnemndenes sammensetning.

Til § 7 Habilitet

Første ledd innebærer at det gjelder de samme regler om inhabilitet for nemndledere og medlemmer som for dommere og at habilitetsspørsmål avgjøres som ved domstolene. Dette er en videreføring av gjeldende rett.

Annet ledd er en presisering av første ledd. Fylkesnemndsutvalget er kjent med at inhabilitetsreglene praktiseres noe ulikt fra nemnd til nemnd, og at det også gjør seg gjeldende en viss usikkerhet i situasjoner der nemnda tidligere har behandlet en annen sak med de samme parter eller i samme sakskompleks. Utvalget anser det derfor som hensiktsmessig å ta inn en presisering i loven om at tidligere befatning med partene eller samme sakskompleks i seg selv ikke virker inhabiliserende.

Når regelen i annet ledd bruker uttrykket ”i seg selv”, er dette for å gjøre det klart at inhabilitet likevel kan inntre også i slike tilfeller, etter en konkret vurdering. Dette vil typisk kunne forekomme der vedkommende – leder eller medlem – har stilt seg bak en uttalelse i tidligere vedtak som gir reell grunn til å tvile på å om man makter å møte saken og partene med et åpent sinn med hensyn til de tema som står sentralt i den etterfølgende saken.

Det vises ellers til punkt 9.5 i kapittel 9 Barne- og sosialnemndenes sammensetning.

Til Kapittel 3 Partene, barnet og deres representanter

Etter gjeldende rett gjelder forvaltningslovens partsbegrep, jf forvaltningsloven § 2 bokstav e, for spørsmålet om partsstatus for privatpersoner i fylkesnemnda. Fylkesnemndsutvalget foreslår ingen endringer i dette, men i kapittel 10 Partene gis det en nærmere redegjørelse for hva som bør være bestemmende for spørsmålet om partsstatus. Etter Fylkesnemndsutvalgets syn har det vært lagt til grunn for rigide – og i noen henseender for snevre – prinsipper for bedømmelsen av partsstatus.

Spørsmålet om hvem som er partsrepresentant på den offentlige siden har vært gjenstand for noe tvil og diskusjon i praksis, og også dette drøfter Fylkesnemndsutvalget i kapittel 10.

Til § 8 Innkalling av partene. Uteblivelse

Første ledd gir en regel om at partene skal innkalles til forhandlingsmøtet, om nødvendig ved forkynning. Etter gjeldende rett gjelder det regler om at partene skal innkalles, jf barnevernloven § 7-1 bokstav g, jf sosialtjenesteloven § 9-8 annet ledd første punktum, men ingen nærmere regler om hvordan denne innkallingen skal skje.

I de fleste tilfeller er innkalling nokså uproblematisk, da partene allerede skal være gjort kjent med at det vil bli reist sak, og da partene normalt er representert ved advokat. I enkelte tilfeller – særlig der den private part ikke vil ha advokat, og i tilfeller der advokaten ikke lykkes med å få kontakt med sin klient – kan det være behov for regler om forkynning. Fylkesnemndsutvalget foreslår derfor at i tilfeller der det er ”nødvendig”, skal innkallingen forkynnes, og henviser på dette punkt til reglene om forkynning av vedtak i lovutkastets § 23 første, annet og fjerde ledd. Dette innebærer at det for forkynning gjelder en hovedregel om postforkynning etter domstolloven § 163a, men at barne- og sosialnemnda kan beslutte forkynning ved stevnevitne når den finner det nødvendig for å sikre en forsvarlig forkynning. Lovutkastet § 23 fjerde ledd gir domstollovens regler om forkynning anvendelse så langt de passer, og dette innebærer at det gjelder regler for hvordan stevnevitnet skal gå frem med sin forkynning, og for hva man skal gjøre når en part er i utlandet, ikke er mulig å få tak i mv.

Dersom domstollovens regler om forkynning skal gjelde uavkortet, vil det i noen tilfeller oppstå problemer med å overholde fristene for å holde forhandlingsmøte i barne- og sosialnemnda, jf § 16 første ledd. Derfor bestemmer første ledd tredje punktum at unntakene fra varslingsplikten i forvaltningsloven § 16 tredje ledd gjelder tilsvarende. Dette innebærer at forkynning kan unnlates blant annet dersom:

• det ikke er praktisk mulig, jf bokstav a

• parten ikke har kjent adresse og ettersporing av ham vil kreve mer tid eller arbeid enn rimelig i forhold til partens interesser og til betydningen av varslet, jf bokstav b

• vedkommende part allerede på annen måte har fått kjennskap til at vedtak skal treffes, og har hatt rimelig foranledning og tid til å uttale seg, jf bokstav c, noe som for spørsmål om innkalling vil bety at parten er kjent med at han er forsøkt innkalt og innholdet i innkallingen

Annet ledd viderefører gjeldende regel i barnevernloven § 7-1 bokstav g, jf sosialtjenesteloven § 9-8 annet ledd annet punktum, om at saker kan behandles selv om en privat part uteblir. Forutsetningen er at han eller hun er innkalt etter reglene i første ledd.

Det vises til kapittel 10 Partene, punkt 10.8 for en nærmere fremstilling.

Til § 9 Advokater

Første ledd er en videreføring av gjeldende rett. Gjeldende regel om advokatbistand for privat part i barnevernloven § 7-1 bokstav d, jf sosialtjenesteloven § 9-5 har imidlertid en annen ordlyd. Sosialtjenesteloven § 9-5 sier at ”Har den private part ikke allerede engasjert advokat, skal fylkesnemndas leder eller sekretariat sørge for at det blir utpekt advokat for parten.” Fylkesnemndsutvalget finner at det må fremgå av ordlyden at nemnda formelt skal oppnevne advokat for privat part, uavhengig av om parten har advokat fra før av. Det er et vilkår for at retten til fri rettshjelp for barne- og sosialnemnda skal inntre at advokat formelt oppnevnes. Dersom parten allerede har advokat, er det i de fleste tilfeller denne som vil bli oppnevnt.

Hvem som kan oppnevnes som advokat vil bero på reglene i Lov om fri rettshjelp. Det følger av rettshjelpsloven § 23 annet ledd at ved oppnevning av advokat ”skal partens ønske være avgjørende”. Imidlertid er det som klar hovedregel en forutsetning at advokaten kan møte innenfor lovens frister, og barne- og sosialnemnda må også ha adgang til å nekte å oppnevne en bestemt advokat dersom denne anses uegnet.

Første ledd annet punktum gir en forskriftshjemmel for nærmere regler om advokatutvalg. Fylkesnemndsutvalget vil i denne sammenheng særlig fremheve at det forutsetter at i saker om etterprøving av akuttvedtak hvor det holdes forhandlingsmøte, jf § 25 tredje ledd, vil det inntre rett til fri rettshjelp, slik at det skal oppnevnes advokat for de private parter. Ved utformingen av reglene om advokatutvalg bør det derfor tas høyde for at de advokater som tas inn i advokatutvalget normalt bør ha mulighet til å kunne møte på kort varsel i slike saker.

Annet ledd er en videreføring av gjeldende regler i barnevernloven § 7-3 annet ledd og sosialtjenesteloven § 9-4 annet ledd. Det følger av barnevernlovens regel at barneverntjenesten under saken ”bør” være representert av en advokat, mens sosialtjenesteloven bruker formuleringen ”skal som regel”. Fylkesnemndsutvalget kan ikke se at det er tilsiktet noen innholdsmessig forskjell ved disse to ulike formuleringene, og utvalget velger å gi en felles regel basert på sosialtjenestelovens formulering.

Til § 10 Barnets stilling. Talsperson

I første ledd videreføres regelen om barns uttale- og informasjonsrett i barnevernloven § 6-3 første ledd, og den gis anvendelse også for saker etter sosialtjenesteloven §§ 6-2 og 6-2a.

Sosialtjenestelovens tilsvarende regel i § 8-3 første ledd har en noe annen formulering, men den felles reguleringen for saker i barne- og sosialnemnda vil neppe innebære noen realitetsforskjell i praksis. I saker etter sosialtjenesteloven §§ 6-2 og 6-2a har barnet tvangstiltaket gjelder partsrettigheter uansett alder, jf sosialtjenesteloven § 8-3 annet ledd annet punktum og lovutkastet § 10 tredje ledd tredje punktum, og da kommer ikke spørsmålet om uttalerett på spissen.

I annet ledd er regelen og forskriftshjemmelen i barnevernloven § 7-4 om talsperson for barnet i barnevernssaker for fylkesnemnda videreført uten realitetsendringer.

Tredje ledd gir en felles regel om partsrettigheter for barn i saker for barne- og sosialnemnda. Regelen bygger på barnevernlovens regel i § 6-3 annet ledd – som på noen punkter skiller seg fra sosialtjenestelovens regel i § 8-3 annet ledd – men innebærer likevel ingen realitetsendring for saker om tiltak etter sosialtjenesteloven § 6-2 og 6-2a, da den mindreårige slike tiltak gjelder vil ha partsstatus uavhengig av alder. Partsstatus for andre barn i slike saker kan vanskelig tenkes.

For en nærmere fremstilling av spørsmålene vises det til kapittel 10 Partene, punkt 10.5 og 10.6.

Til Kapittel 4 Innledning av sak. Saksforberedelsen

Til § 11 Ansvaret for å reise sak

Første og andre ledd er en videreføring – uten realitetsendringer – av gjeldende regel i barnevernloven § 8-4 om ansvaret for å reise sak for fylkesnemnda og for å følge opp saken videre etter vedtak. Det er tatt inn en henvisning til den tilsvarende regelen i sosialtjenesteloven § 10-4.

Tredje ledd viderefører reglene i barnevernloven § 7-3 tredje ledd og sosialtjenesteloven § 9-4 tredje ledd uten realitetsendringer. Regelen er etter gjeldende rett noe ulikt formulert i barnevernloven og sosialtjenesteloven, men det innebærer neppe noen realitetsforskjell når det nå foreslås en felles regel bygget på sosialtjenestelovens formulering.

Fjerde ledd viderefører gjeldende regel i barnevernloven § 7-3 fjerde ledd om fylkesmannens subsidiære forslagsrett i barnevernssaker. Heller ikke her foreslås det realitetsendringer.

Til § 12 Forberedelse til sak som nevnt i § 2 første ledd bokstav a til f og annet ledd bokstav a

Denne bestemmelsen er en videreføring av reglene i barnevernloven § 7-3 første ledd første, fjerde og femte punktum, og sosialtjenesteloven § 9-4 første ledd første punktum, uten realitetsendringer.

Til § 13 Begjæring om tiltak. Tilsvar

I første ledd oppstilles kriterier for hvilke opplysninger en begjæring om tiltak skal inneholde, eventuelt ha som vedlegg. Etter gjeldende rett er begjæring om tiltak regulert i sosialtjenesteloven § 9-4 og barnevernloven § 7-3 som sier at denne skal inneholde et forslag til tiltak med ”redegjørelse for de omstendigheter” sosialtjenesten eller barneverntjenesten ”legger til grunn for det tiltak som den forutsetter skal settes i verk”. De skriftlige uttalelser og forklaringene som forslaget bygger på skal vedlegges, og det skal opplyses om hvilke personer som skal forklare seg for barne- og sosialnemnda. Disse bestemmelsene er noe ufullstendige, i det de blant annet ikke har med noe om slike formalia som nevnt i utkastet i første ledd bokstavene a og b.

I bokstav b er det angitt at partenes, lovlige stedfortrederes og advokaters navn, stilling og adresse skal oppgis. Det er i dag ikke vanlig å oppgi de private parters stilling, og Fylkesnemndsutvalget vil presisere at formuleringen i bokstav b ikke er ment å innebære noen endring på dette punkt. Grunnen til at ”stilling” er tatt med er at stillingen til lovlige stedfortredere – partsrepresentantene på offentlig side – vil være av interesse.

Bokstav e om dokumenter til sakens avgjørelsesgrunnlag er en konsekvens av § 20 og § 14 annet ledd bokstav d som innfører et system der dokumentbevis kan bli del av sakens avgjørelsesgrunnlag uten at de må dokumenteres under forhandlingsmøtet. For en nærmere redegjørelse for dette se kapittel 14 Forhandlingsmøte og kapittel 11 Saksforberedelsen i barne- og sosialnemndene, samt merknadene til §§ 14 og 20.

Fylkesnemndsutvalget finner at det bør tilstrebes at begjæring om tiltak bidrar til å trekke opp klare rammer for saken. En klar ramme for saken vil, i tillegg til å være ressursbesparende, styrke de private parters muligheter til kontradiksjon. Spesielt bokstav d, om at det skal utarbeides en saksfremstilling, og bokstav g, om en kort oppsummerende redegjørelse for de faktiske omstendigheter med henvisning til rettregler og med forslag til tiltak, vil være egnet til å bidra til en klar ramme for saken.

Annet ledd er begrunnet i hensynet til fleksibel og sakstilpasset behandling, som er en bærende idé bak Lov om barne- og sosialnemndene. Nemndleder avgjør hvilken sammensetning nemnda skal ha ut fra reglene i § 6 og skal drive aktiv saksstyring. Begjæringen om tiltak må gi nemndleder den informasjon som er nødvendig for å kunne trekke opp en hensiktsmessig ramme for barne- og sosialnemndas behandling, hvor tidsbruk og bevisførsel er proporsjonalt med og har fokus på de sentrale tema i saken.

Tredje ledd gir en regel om at når en begjæring om tiltak ikke tilfredsstiller kravene i første ledd og annet ledd, returnerer nemndleder den med krav om at feil og mangler rettes innen en kort frist. Denne bestemmelsen har ingen parallell i gjeldende lovgivning.

At det skal settes en kort frist innebærer at nemndleder, om nødvendig etter å ha rådført seg med den offentlige part, setter en slik frist for retting som de aktuelle feilene og manglene vil kreve. Det vil ikke være hensiktsmessig å gi nærmere generelle retningslinjer for fristens lengde, men det må forutsettes at når en begjæring om tiltak sendes til barne- og sosialnemnda er saken i stor grad ferdig forberedt, slik at nødvendige rettinger og tilføyelser kan foretas meget raskt. Det må tilstrebes at saken ikke forsinkes unødig som følge av retting av feil og mangler.

Fjerde ledd bestemmer at de private parter umiddelbart skal varsles om begjæring om tiltak og gir regler om tilsvar fra privat part. Tilsvaret gir de private parter mulighet for kontradiksjon under saksforberedelsen mht begjæring om tiltak, og det bidrar til å trekke opp en hensiktsmessig ramme for saken, samt til å ivareta hensynet til en fleksibel og sakstilpasset saksbehandling i nemnda. Det følger derfor av regelens ordlyd at privat part skal inngi tilsvar. Det er ingen sanksjoner knyttet til manglende etterlevelse, men det vil normalt være i privat parts interesse å bidra til en god saksforberedelse i nemnda med hensyn til de dokumenter og den argumentasjon som gjøres gjeldende fra privat parts side.

Til § 14 Saksforberedelsen

Denne bestemmelsen har ingen parallell etter gjeldende rett. Bestemmelsen skal bidra til realisering av de grunnleggende krav til saksbehandlingen som følger av § 3. Disse kravene vil nemndleder kunne bidra til å oppfylle gjennom aktiv saksstyring fra saken kommer inn til barne- og sosialnemnda til vedtak er fattet. Dette er særlig fremhevet i første ledd , hvor det vises til § 3.

Bestemmelsens annet ledd gir en oversikt over hvilke oppgaver nemndleder skal ivareta under saksforberedelsen. Mange av disse oppgavene er allerede selvsagte deler av saksforberedelsen i fylkesnemndene. Bokstav c sier at nemndleder skal ta stilling til nemndas sammensetning. Denne vurderingen er viktig på grunn av den fleksibilitet reglene om sammensetning i § 6 legger opp til, hvor nemndleder på visse vilkår kan avvike normalsammensetningen uten partenes samtykke.

Annet ledd bokstav d om at nemndleder skal ta stilling til ”hvilke dokumenter som skal inngå i barne- og sosialnemndas avgjørelsesgrunnlag” er en konsekvens av § 20 om avgjørelsesgrunnlaget. Det følger av § 20 at dokumenter kan inngå i avgjørelsesgrunnlaget selv om de ikke har vært dokumentert i forhandlingsmøtet, jf første ledd, men for skriftlige forklaringer er det oppstilt visse vilkår, jf annet ledd. Nemndleder må som del av vurderingen etter § 14 annet ledd bokstav d ta stilling til om disse vilkårene er oppfylt. Videre må nemndleder ta stilling til om dokumentbevis skal holdes utenfor avgjørelsesgrunnlaget etter reglene om bevisavskjæring, samt om bevisforbud og bevisfritak.

Tredje ledd gir regler om forening av saker i barne- og sosialnemndene. En slik bestemmelse mangler etter gjeldende rett, men etter Fylkesnemndsutvalgets syn er det likevel adgang til forening i samme omfang som etter den foreslåtte regelen. Regelen er imidlertid foreslått som del av lovteksten for å fremheve adgangen til – og ikke minst ønskeligheten av – forening. Forening av flere saker som berører samme barn eller samme foreldre vil svært ofte være rasjonelt ut fra et ressursperspektiv. Menneskelige hensyn tilsier dessuten at forening tilstrebes, når dette kan spare barnet og andre involverte fra å måtte møte flere ganger i barne- og sosialnemnda enn nødvendig.

For en nærmere fremstilling av spørsmålet om forening vises det til kapittel 10 Partene, punkt 10.4.

Fjerde ledd sier at nemndleder kan innkalle til saksforberedende møter. Dette er – i alle fall på lovreguleringsplan – et nytt konsept i barne- og sosialnemnda. Selv om de saksforberedende møtene ofte vil komme i tillegg til forhandlingsmøtet, mener Fylkesnemndsutvalget at de vil kunne være ressursbesparende. Møtene kan brukes til å oppnå klarhet i på hvilke punkter det foreligger uenighet mellom partene, hvilket kan bidra til å gjøre den videre behandling mer konsentrert og poengtert ved at unødig bevisførsel og argumentasjon skrelles bort. Videre vil disse møtene kunne være en arena for samtaler med henblikk på avtalebaserte løsninger, jf straks nedenfor. Siden det er nemndleder som leder de saksforberedende møtene – eventuelt med bistand av en sakkyndig ved samtaler med henblikk på avtalebaserte løsninger – vil de saksforberedende møtene være vesentlig billigere enn tilsvarende tid brukt i forhandlingsmøte. Møtene kan også brukes til å avklare mer enkle saksbehandlingsmessige spørsmål så som avklaring av hvilke vitner som vil møte, beramming med mer.

Det kan i en del tilfeller være aktuelt å holde saksforberedende møter som telefonmøter, hvilket vil kunne være en besparelse, både tidsmessig og økonomisk. Telefonmøter vil særlig være hensiktsmessig når møtet gjelder saksbehandlingen, for eksempel ved avklaring av vitner, og for spørsmål om beramming og fremdrift i forhandlingsmøtet. I slike telefonmøter om saksbehandlingsmessige forhold kan det i en del tilfeller være aktuelt at bare advokatene deltar. Det vil på den annen side neppe være særlig aktuelt å bruke telefonmøter ved en samtaleprosess.

Femte og sjette ledd gir hjemmel for og regler om samtaler med henblikk på avtalebaserte løsninger i barne- og sosialnemndene. Det er etter gjeldende rett ikke regler om dette.

Ordningen er bygget på to hovedtanker: For det første antar man at i noen saker kan en samtaleprosess – som er langt mindre konfliktorientert enn vanlige forhandlingsmøter i nemnda – bidra til å forbedre kommunikasjonen mellom partene og således kunne skape grunnlag for enighet, enten om tiltaket, om noen av de faktiske omstendighetene i saken, eller om sakens videre behandling, herunder bevisførsel. En demping av konfliktnivået, og ikke minst en enighet om hvilke tiltak som skal settes i verk, vil kunne bidra til å skape ro i saken ved at det sjeldnere begjæres rettslig prøving eller reises endringssak.

For det andre antar Fylkesnemndsutvalget at det i noen tilfeller kan være grunnlag for å oppnå enighet om en foreløpig avtale i en prøveperiode, der det prøves ut et tiltak eller en ordning. Dette kan for eksempel være aktuelt i tilbakeføringssaker etter § 4-21 som gjelder ungdommer.

Det må understrekes at samtaleprosessen ikke er ment å være en tradisjonell meklingsprosess, der partene gir og tar og kanskje møtes på midten. Barnets beste må være styrende for resultatet. Imidlertid kan samtaleprosessen skape et bedre samarbeidsklima mellom partene og dermed i enkelte tilfeller medføre at barneverntjenesten finner å kunne endre sitt forslag til tiltak.

I femte ledd annet punktum angis visse kriterier som skal vektlegges ved avgjørelsen av om en samtaleprosess skal forsøkes. Det er ikke et vilkår at partene samtykker, men det vil normalt være hensiktsløst å prøve å oppnå enighet når partene ikke er motiverte. Imidlertid er det viktig at nemndleder sørger for at partenes standpunkt bygger på korrekt og fullstendig informasjon om hva en samtaleprosess innebærer.

En samtaleprosess kan, som antydet ovenfor, være hensiktsmessig også i tilfeller der partene neppe vil bli enige om forslag til tiltak. Også ”antatt mulighet for å oppnå (...)…forenkling av saken eller for å dempe konfliktnivået” er momenter som må vurderes mht om en samtaleprosess skal forsøkes.

Det må videre tas tilbørlig hensyn til hvor mye det haster å få en endelig avklaring i saken.

I femte ledd siste punktum og sjette ledd gis det hjemmel for at nemndleder kan oppnevne en sakkyndig til henholdsvis å bistå partene i samtaleprosessen, og i en prøveperiode der partene prøver ut en midlertidig ordning. Reguleringen samsvarer på dette punkt med den nylig innførte meklingsordningen i saker etter barneloven, jf § 59 annet ledd og § 61 første ledd nr 1 og nr 7.

En enighet mellom partene må nedfelles i et nemndvedtak for at den skal ha tvangskraft, men i slike tilfeller vil det normalt ligge til rette for at nemndleder fatter vedtaket alene, og uten forhandlingsmøte, jf § 16 annet ledd bokstav b. Barne- og sosialnemnda har et selvstendig ansvar for å vurdere om partenes avtale vil være til barnets beste og ellers i samsvar med loven, og at ingen part har blitt utsatt for utilbørlig press.

En sakkyndig som er oppnevnt til å bistå partene i en prøveperiode der en midlertidig ordning prøves ut, vil være inhabil til å delta som nemndmedlem dersom partene ikke kommer frem til en endelig løsning og nemnda skal avgjøre saken. Det samme vil gjelde for andre saker med samme parter. Den sakkyndiges mandat etter femte ledd er – og må være – klart avgrenset. Vedkommendes hjelperrolle ved den midlertidige ordningen medfører at det vil være uheldig – og fremstå som urettferdig overfor den private part – dersom den sakkyndige senere får rolle som nemndmedlem.

Den sakkyndige som har bistått partene i prøveperioden bør som en hovedregel heller ikke oppnevnes som sakkyndig. Unntak kan gjøres dersom både offentlig og private parter ønsker vedkommende som sakkyndig, og den sakkyndige selv og nemndleder finner dette ubetenkelig, jf sjette ledd annet punktum.

Den sakkyndige kan bli innkalt som vanlig vitne for å forklare seg om hva som rent faktisk har funnet sted i prøveperioden.

I syvende ledd gis det en regel om kostnader ved godtgjørelse til sakkyndige som bistår i samtaleprosessen eller i forbindelse med en prøveordning. Bestemmelsen bygger på barneloven § 61 annet ledd. Den sakkyndige godtgjøres etter de regler som gjelder for oppnevnte sakkyndige i domstolene, og staten bærer kostnadene.

En nærmere redegjørelse for samtaleprosessen gis i kapittel 17 Avtalebaserte løsninger.

Til § 15 Saksstyrende avgjørelser. Avvisning og heving

Første ledd har ikke noe motstykke i gjeldende lovregler om fylkesnemndene, men i praksis anvendes tvistemålsloven § 166 om prosessledende avgjørelser tilsvarende. Regelen i utkastet § 15 første ledd bygger på tvistelovutkastets regel i § 19-2 annet ledd. Denne regelen er i hovedtrekk en videreføring av tvistemålsloven § 166, men det innføres en ny betegnelse; ”saksstyrende avgjørelser”, og begrepet forutsettes å omfatte også spørsmål om bevisavskjæring.

Annet ledd gir nemndleder adgang til å fatte avgjørelser om avvisning og heving under saksforberedelsen alene. Heller ikke dette er regulert etter gjeldende rett, men også denne regelen er i samsvar med fylkesnemndenes praksis.

I tredje ledd er det en regel om at avgjørelser om saksbehandlingen under saksforberedelsen kan omgjøres dersom ”hensynet til lovens formål tilsier det”. Det er naturlig at denne typen avgjørelser som ikke omhandler realiteten i saken kan omgjøres når nemnda finner grunn til det. Siden nemndleder treffer sine avgjørelser under saksforberedelsen alene, er det rimelig at nemnda – når den er samlet – har en adgang til å omgjøre disse avgjørelsene.

I tvistelovutkastets tilsvarende bestemmelse, § 21-10, er det, i tillegg til formålsvilkåret, et vilkår for omgjøring at ”omgjøring ikke er uforholdsmessig tyngende for en part som har innrettet seg etter avgjørelsen”. Fylkesnemndsutvalget finner at det for sakene i barne- og sosialnemndene, som alltid er saker uten fri rådighet, ikke er hensiktsmessig å ha en slik begrensning i omgjøringsadgangen. Det ville være en nokså fremmed tanke at hensynet til barnevern- eller sosialtjenesten eller andre skulle være styrende for hvorvidt omgjøring skulle skje i situasjoner der omgjøring er velbegrunnet ut fra hensynet til sakens opplysning og således i ytterste konsekvens hensynet til barnets beste. Hensynet til lovens formål anses derfor tilstrekkelig som rettesnor for spørsmålet om omgjøring skal kunne skje.

Til Kapittel 5 Forhandlingsmøte

Til § 16 Når forhandlingsmøte skal holdes

Bestemmelsen viderefører gjeldende hovedregel om at det skal holdes forhandlingsmøte, men unntakene er noe endret, jf straks nedenfor.

Fristen for forhandlingsmøte i barnevernsakene er endret. Etter gjeldende rett gjelder det en generell frist på fire uker, men denne har vist seg vanskelig å overholde. Fylkesnemndsutvalget finner derfor at fristen bør videreføres for de saker som normalt haster mest, men at det for øvrige vedtak bør gjelde en mer skjønnsmessig frist; ”snarest”. Dette innebærer ikke at det alltid er adgang til å holde forhandlingsmøte senere enn etter fire uker i disse andre sakene. Dersom det er mulig å holde forhandlingsmøte tidligere er det plikt til dette.

I annet ledd angis unntak fra hovedregelen om forhandlingsmøte. Slikt møte kan for det første unnlates når de private parter i saken samtykker og nemndleder finner det ”ubetenkelig” å unnlate å ha et slikt møte, jf bokstav a. Dette er en videreføring av gjeldende regel i sosialtjenesteloven § 9-8, men vilkåret om at nemndleder må finne det ”ubetenkelig” at forhandlingsmøte ikke holdes er nytt. Ut fra barne- og sosialnemndas ansvar for sakens opplysning og for at avgjørelsesgrunnlaget er forsvarlig, er det naturlig at nemndleder gis en slik godkjenningsrolle.

I bokstav b gis nemndleder adgang til å unnlate å holde forhandlingsmøte når partene er enige om forslag til tiltak. Det er ikke krav om at de private parter samtykker. Dette unntaket har ingen parallell etter gjeldende rett. I slike situasjoner vil partene normalt være enig med nemndleder om at forhandlingsmøte kan unnlates, og dette vil også i de aller fleste tilfeller være ubetenkelig, men Fylkesnemndsutvalget anser det likevel hensiktsmessig å ha en egen regel for disse tilfellene. Det vil i slike tilfeller sjelden være nødvendig med forhandlingsmøte. Unntak kan tenkes dersom nemndleder skulle finne det tvilsomt at lovens vilkår for det aktuelle tiltak er oppfylt.

Bokstav c er en videreføring av regelen i sosialtjenesteloven § 9-11, men med visse endringer. Etter sosialtjenesteloven § 9-11 er vilkåret at ”det ikke er lagt fram nye opplysninger av betydning”, mens den foreslåtte regel har som vilkår at ” hensynet til en betryggende saksbehandling ikke er til hinder” for at forhandlingsmøte unnlates. Dersom det ikke er lagt frem nye opplysninger av betydning er normalt ikke hensynet til en betryggende saksbehandling til hinder for at forhandlingsmøte unnlates, men det kan tenkes unntak. Det kan på den annen side kanskje også tenkes tilfeller der det er lagt frem nye opplysninger av betydning, men hvor hensynet til en betryggende saksbehandling likevel ikke er til hinder for å unnlate forhandlingsmøte. Et eksempel er når det har fremkommet nye faktiske opplysninger av betydning, men hvor disse er uomtvistede.

Til § 17 Gjennomføringen av forhandlingsmøte

Denne bestemmelsen gir nærmere retningslinjer for gjennomføringen av forhandlingsmøtet. I tråd med forutsetningen ved opprettelsen av fylkesnemndene og i Fylkesnemndsutvalgets mandat, samt praksis i nemndene, likner oppbygningen av forhandlingsmøtet i bestemmelsen på gangen i rettsmøter i sivile saker.

Fylkesnemndsutvalget har tatt innover seg de endringer som følger av Utkast til ny tvistelov i Ot prp nr 51 (2004-2005), jf tvistelovutkastet § 9-15. Etter denne bestemmelsen erstattes de tradisjonelle innledningsforedragene med kortere redegjørelser fra retten og partene. Fylkesnemndsutvalget foreslår at de tradisjonelle innledningsforedragene fra partene i barne- og sosialnemnda erstattes med at nemndleder gir en kort redegjørelse for saken, og at partene i stedet for innledningsforedrag gis anledning til supplerende redegjørelser om sakens sammenheng, samt til å legge frem nye dokumenter.

De dokumenter som nemnda har mottatt før forhandlingsmøtet er det i utgangspunktet ikke nødvendig å lese opp under partenes innledende innlegg, jf § 14 annet ledd bokstav d og § 20 første ledd om dokumenter i avgjørelsesgrunnlaget. Opplesningen kan begrenses til eventuelle nye dokumenter, og til deler av allerede foreliggende dokumenter der det legges særlig vekt på ordlyden, eller som særlig ønskes fremhevet. Dette innebærer at partenes supplerende redegjørelse normalt kan gjøres vesentlig kortere enn tradisjonelle innledningsforedrag.

Der partene har advokat er det denne som forestår det som er nevnt i bokstavene b og d.

For en nærmere redegjørelse vises det til kapittel 14 Forhandlingsmøte.

Til § 18 Lukkede dører

Bestemmelsen oppstiller i første ledd en hovedregel om lukkede dører. Etter gjeldende rett mangler det en slik regel, men taushetsreglene i forvaltningsloven krever at dørene er lukkede, og derfor er det praksis i alle fylkesnemnder at møtene holdes for lukkede dører. Nemndene har i enkelttilfeller tillatt forskere, saksbehandlere under opplæring og bestemte personer med tilknytning til en part å være til stede under forhandlingsmøtet når partene har bedt om eller samtykket til det, men det har vært en nokså restriktiv praksis på dette punkt. Når Fylkesnemndsutvalget nå foreslår en uttrykkelig regel om lukkede dører, vil et samtykke til opphevelse av taushetsplikten overfor aktuelle personer ikke i seg selv være tilstrekkelig for at disse skal kunne være til stede under forhandlingsmøtet. Fylkesnemndsutvalget har derfor i annet leddog tredje ledd foreslått unntak fra hovedregelen. Det er et felles og ufravikelig vilkår om begjæring eller samtykke fra partene, og det må også være ”ubetenkelig” å gjøre unntak.

I annet ledd gis det hjemmel for å åpne dørene helt eller delvis. Dette er et unntak som forutsettes sjelden å ville komme til anvendelse. Vilkåret ”ubetenkelig” må tolkes strengt i denne sammenheng. Tvistelovutkastet § 36-7 annet ledd annet punktum har en tilsvarende regel om adgangen til å beslutte åpne dører i saker om administrative tvangsvedtak. Også her er ”ubetenkelig” et vilkår, og det er forutsatt at dette skal være en snever unntaksregel – en sikkerhetsventil, jf Ot prp nr 51 (2004-2005) side 502.

I tredje ledd gis det en adgang for nemnda til å tillate bestemte personer å være til stede, selv om møtet ellers går for lukkede dører.

Bokstav a regulerer to ulike typetilfeller: Den første situasjonen gjelder når en privat part ønsker å ha med seg en venn, et familiemedlem eller liknende som støtte eller av andre grunner. Dette vil i en del tilfeller kunne være ubetenkelig. Det må imidlertid tas tilbørlig hensyn til om dette vil være en belastning for det eller de barn saken gjelder. Videre må det tas hensyn til om de utenforståendes tilstedeværelse vil gjøre det vanskelig for vitner å forklare seg fritt.

Den andre situasjonen i bokstav a gjelder ”opplæringsøyemed”. Det kan forekomme at barnevern- og sosialtjenesten ønsker å ta med seg en saksbehandler som senere selv skal representere kommunen i en sak for nemnda, slik at saksbehandleren blir kjent med hvordan forhandlingsmøtet i barne- og sosialnemnda foregår. Å la en enkelt saksbehandler være til stede i opplæringsøyemed vil ofte være ”ubetenkelig”, mens tilstedeværelse av flere – enn si mange – kan være betenkelig.

Bokstav c gir hjemmel for å la forskere være til stede under forhandlingsmøtet og rådslagningsmøtet i forskningsøyemed. Det antas at det ofte vil være ubetenkelig å la forskere være til stede under forhandlingsmøtet når partene samtykker til det. Imidlertid bør det normalt være tale om én eller kanskje to forskere – og sjelden flere.

At forskere kan gis adgang til å være til stede under rådslagningsmøtet skiller denne unntaksregelen fra de øvrige. Rådslagningene skal normalt være et lukket forum der bare beslutningstakerne er tilstede. Fylkesnemndsutvalget finner det imidlertid prinsipielt viktig at ikke enhver mulighet for innsyn er avskåret. Det har en klar forskningsmessig interesse å kunne få kjennskap til beslutningsprosessene i et organ som fatter vedtak av inngripende karakter og med store menneskelige konsekvenser, slik nemnda gjør. Åpenhet har dessuten betydning for nemndenes legitimitet og støtter opp under den politiske føringen om et åpnere barnevern.

Til Kapittel 6 Bevis, avgjørelsesgrunnlag og vedtak

Til § 19 Bevis

Denne bestemmelsen gir de fleste av tvistelovens bevisregler tilsvarende anvendelse, hvilket gir barne- og sosialnemndene et klart domstolspreg på dette punkt. Dette var forutsetningen da fylkesnemndene ble opprettet. Imidlertid er reguleringen etter gjeldende rett noe ufullstendig, da det bare har vært henvist til tvistemålslovens regler om vitneplikt, vitneførsel og plikt til å legge frem dokumentbevis, jf barnevernloven § 7-1 bokstav g, jf sosialtjenesteloven § 9-8 tredje ledd. Imidlertid har bevisreglene i tvistemålsloven i stor grad vært anvendt analogisk så langt de har passet.

Når det nå gis en så vidt generell henvisning til tvistelovens bevisregler henvises det også til noen regler som det antakelig ikke vil være noe praktisk behov for i nemndene. Det er særlig dette som ligger i formuleringen ”så langt de passer”.

Tvistelovutkastets kapittel 25 gir regler om sakkyndighetsbevis. I fylkesnemndene blir det i enkelte saker oppnevnt sakkyndige under saksforberedelsen for nemnda, men fristene for å holde forhandlingsmøte virker begrensende. Fylkesnemndsutvalget finner at behovet for sakkyndighet normalt – som etter praksis – må ivaretas ved nemndas sakkyndige medlemmer, og eventuelt ved sakkyndige vitner, i tillegg til de sakkyndige utredningene som allerede foreligger i sakens skriftlige avgjørelsesgrunnlag. Barneverntjenesten har ansvaret for å forberede saken, herunder sørge for sakkyndige utredninger der det er påkrevd. Imidlertid bør det være en adgang til å oppnevne sakkyndige der det er behov for det. Fylkesnemndsutvalget finner at dagens regulering – i sosialtjenesteloven § 9-6 og gjennom henvisningen til tvistemålslovens regler om vitner – er noe ufullstendig, og at det derfor i stedet bør henvises til de regler som i løpet av kort tid vil bli vedtatt i ny tvistelov, jf kapittel 13 Bevis ovenfor.

Tvistelovutkastet § 25-6 har en egen regel om sakkyndige vitner, og i denne bestemmelsens annet ledd gis sakkyndige vitner adgang til å følge forhandlingene i sin helhet, og de kan tillates å stille spørsmål til parter, vitner og sakkyndige. Dette er en bestemmelse som kan være nyttig i nemndene, og som i dag mangler. Det praktiseres imidlertid en slik ordning i saker med sakkyndige vitner.

Det er i bokstav a gjort unntak fra §§ 21-4 og 21-12. Tvistelovutkastet § 21-4 gjelder partenes sannhets- og opplysningsplikt. Denne bestemmelsen passer ikke for barne- og sosialnemndene. De private parter har ingen forklaringsplikt eller plikt til å bidra til sakens opplysning. Dersom en privat part imidlertid velger å forklare seg, skal han eller hun oppfordres til å forklare seg sannferdig og opplyses om at falsk forklaring er straffbart.

Tvistelovutkastet § 21-12 gjelder skriftlige forklaringer som bevis. Det er på dette punkt i stedet gitt en egen og tilpasset regel for barne- og sosialnemndene, jf § 20 annet ledd.

Kapitlene 23 og 28 er ikke gitt tilsvarende anvendelse for barne- og sosialnemndene. Kapittel 23 gjelder parters møte- og forklaringsplikt og passer således ikke for nemndene, hvor det ikke er – og heller ikke bør være – en slik plikt for de private parter.

Kapittel 28 gjelder bevissikring utenfor rettssak. Fylkesnemndsutvalget finner at disse reglene verken er nødvendige eller passer for barne- og sosialnemndene.

Til § 20 Avgjørelsesgrunnlaget

Første ledd innebærer at det ikke lenger er nødvendig med omfattende dokumentasjon i forhandlingsmøtet. De dokumenter som partene har sendt med saken som vedlegg til forslag til tiltak eller tilsvar vil inngå i avgjørelsesgrunnlaget med mindre nemndleder bestemmer noe annet etter § 14 annet ledd bokstav d med hjemmel i § 20 annet ledd (skriftlige forklaringer) eller reglene om bevisavskjæring i tvisteloven §§ 21-7 flg og om bevisforbud og bevisfritak i kapittel 22. Det vil således bare være nødvendig å dokumentere eventuelle nye dokumenter, jf § 17 bokstav b, samt deler av de foreliggende dokumenter som ønskes særlig fremhevet eller der det legges særlig vekt på ordlyden.

Annet ledd om skriftlige forklaringer som bevis bygger på tvistelovutkastets regel i § 21-12, men med enkelte tilpasninger. Regelen er en speilvending av tvistemålsloven § 197, i det den tillater bruk av skriftlige forklaringer som bevis, men på visse vilkår, mens § 197 er formulert som en forbudsregel. Det vises til Ot prp nr 51 (2004-2005) 16.5.2 og NOU 2001: 32 Rett på sak, bind A II 16.9 og Bind B III 24.2, samt til kapittel 14 Forhandlingsmøte, punkt 14.3, for en nærmere redegjørelse for bestemmelsene.

Tredje ledd har en spesialregulering for saker som avgjøres uten forhandlingsmøte. I slike saker vil det normalt bare være dokumentbevis i avgjørelsesgrunnlaget, med mindre det har foregått bevisførsel i et eventuelt saksforberedende møte etter § 14 fjerde ledd. I tredje ledd annet punktum vises det til § 25 annet og tredje ledd om etterprøving av akuttvedtak. I slike saker er det akuttvedtaket, samt i enkelte tilfeller andre dokumenter som besluttes tatt med, og eventuell bevisførsel i møte etter § 25 tredje ledd som inngår i avgjørelsesgrunnlaget. Det vises til merknadene til § 25 tredje ledd nedenfor.

Til § 21 Vedtak

I første ledd innføres en ny og klarere frist for vedtak i barne- og sosialnemnda. To uker er imidlertid kun å betrakte som en ytre grense. Dersom det er mulig å fatte vedtak snarere, er det også plikt til det, jf formuleringen ”snarest mulig”.

Det er gjort et unntak for situasjoner der det ikke er ”praktisk mulig” å fatte vedtak innen fristen. Vilkåret ”praktisk mulig” rommer i hovedsak to situasjoner: For det første kan det være at vedtaket er så arbeidskrevende at det ikke er mulig å få det ferdig innen fristen. En annen og nokså aktuell situasjon er imidlertid at det kan vise seg umulig å få samlet alle nemndmedlemmene for vedtaksmøte, eventuelt få fattet vedtaket pr sirkulasjon, før fristen.

Annet ledd gir tvistelovens bestemmelser om rådslagning og avstemning i § 19-3 tilsvarende anvendelse for barne- og sosialnemnda så langt de passer. Disse bestemmelsene er en videreføring av gjeldende regler i tvistemålsloven, og disse blir anvendt tilsvarende i fylkesnemndene i praksis.

Tredje ledd viderefører gjeldende regler i barnevernloven § 7-1 bokstav h, jf sosialtjenesteloven § 9-9, om at fylkesnemndvedtak skal begrunnes som dommer og at det i vedtaket skal gjøres oppmerksom på adgangen til rettslig prøving.

Fjerde ledd er formelt en ny bestemmelse for barne- og sosialnemndene, men den innebærer neppe noen realitetsendring. Undertegning kan skje i vedtaksmøte eller ved at vedtaket sendes ut på sirkulasjon mellom nemndmedlemmene. Den raskeste formen bør foretrekkes.

For en mer utfyllende fremstilling av reglene vises det til kapittel 16 Rådslagning og vedtak.

Til § 22 Retting av feil. Tilleggsvedtak

Bestemmelsen gir tvistelovutkastets bestemmelser om retting av feil i vedtak og om tilleggsvedtak tilsvarende anvendelse for barne- og sosialnemndene. Det mangler i dag slike regler for barne- og sosialnemnda.

Tvistelovutkastet § 19-9 annet ledd har regler om hvilken betydning tilleggsavgjørelse og begjæring om slik har for ”ankefristen”. Dette må, ved tilsvarende anvendelse av bestemmelsen for barne- og sosialnemnda, forstås som frist for å kreve rettslig prøving.

For en nærmere fremstilling av bestemmelsene vises det til NOU 2001: 32 Rett på sak og Ot prp nr 51 (2004-2005), samt kapittel 16 Rådslagning og vedtak ovenfor.

Til § 23 Forkynning av vedtak

Bestemmelsen innfører regler om forkynning av vedtak for barne- og sosialnemndene, noe som mangler etter gjeldende rett.

Første ledd gir en hovedregel om postforkynning etter domstolloven § 163a. Dette er forkynning i brev med mottakskvittering eller i rekommandert brev.

I annet ledd gis det hjemmel for forkynning ved stevnevitne når nemnda finner dette nødvendig for å sikre en forsvarlig forkynning. Dette vil kunne være tilfellet når den private part mangler advokat og ikke svarer på nemndas brev eller mangler kjent adresse, og når det ikke lykkes partens advokat å få tak i vedkommende.

I tredje ledd gis det en særregel for saker om etterprøving av akuttvedtak med muntlige forhandlinger. I slike saker skal vedtaket med begrunnelse som hovedregel meddeles i møtet. Denne regelen er begrunnet med at i slike saker er avgjørelsesgrunnlaget som hovedregel akuttvedtaket og eventuelt noe bevisførsel i møtet, og kravene til begrunnelse er mindre enn for andre nemndvedtak. Dette gjør det realistisk å treffe vedtak raskt. Videre bør det tilstrebes at partene – i hastesaker som dette – får en snarlig avklaring. Det er imidlertid gjort et unntak når ”nemnda trenger ytterligere tid til sin avgjørelse”. I noen saker kan avgjørelsen være særlig vanskelig, og det kan også tenkes at supplerende bevisførsel i forhandlingsmøtet har gitt et større og mer komplekst avgjørelsesgrunnlag.

Når vedtaket er meddelt etter tredje ledd, trer dette i stedet for forkynning.

Det understrekes at fristen i tredje ledd ikke må praktiseres så strengt at vedtak i akuttsakene forseres. Det er tale om inngripende vedtak, og kvaliteten ved avgjørelsen er viktig. Dersom nemnda har bestemt seg for konklusjonen, men trenger mer tid til å formulere begrunnelsen, kan nemnda meddele slutningen i forhandlingsmøtet. Når hele vedtaket er ferdig må dette da forkynnes etter reglene i første og annet ledd.

Fjerde ledd gir domstollovens regler om forkynning tilsvarende anvendelse så langt de passer. Dette innebærer blant annet nærmere regler for stevnevitner og forkynning ved slike, samt om hva man skal gjøre når man ikke får tak i parten.

Til Kapittel 7 Etterprøving av akuttvedtak

Til § 24 Frist for å sende akuttvedtak til etterprøving

Bestemmelsen innfører én samlet prøving; etterprøving av akuttvedtak, til erstatning for dagens ordning med midlertidig godkjenning og klagesak. Etter gjeldende rett tas det først – i en kontorforretning hos nemndleder – stilling til om akuttvedtaket skal gis en foreløpig godkjenning. Dersom akuttvedtaket godkjennes, kan det klages på det. Reglene for saksbehandlingen ved etterprøving av akuttvedtak er angitt i §§ 25 og 26.

Til § 25 Saksbehandlingen ved etterprøving

Etterprøvingen skjer ved nemndleder alene, jf første ledd, og er i utgangspunktet en skriftlig behandling, men de private partene kan kreve at det holdes et kort møte, der de får gjøre rede for sitt syn på saken og kan føre bevis i den grad nemndleder tillater det, jf tredje ledd .

Annet ledd angir en hovedregel om at etterprøvingen skal skje ”med utgangspunkt i akuttvedtaket”. Siden de private parter kan utvide dette avgjørelsesgrunnlaget ved å kreve at det holdes møte, jf nedenfor, er denne regelen først og fremst av betydning for barnevern- eller sosialtjenesten. Barnevern- og sosialtjenesten må sørge for at vedtaket gir de opplysninger barne- og sosialnemnda trenger for å vurdere om det er grunnlag for godkjennelse av akuttvedtaket.

Nemndleder kan imidlertid beslutte at andre dokumenter skal inngå når dette er påkrevd for å vurdere akuttvedtaket, jf annet ledd annet punktum. Dette vil kunne være aktuelt dersom nemndleder under saksforberedelsen ser at det er enkelte forhold som bør avklares nærmere, og at denne avklaringen kan finnes i dokumentasjon som barneverntjenesten har, uten at det er nødvendig med muntlige forhandlinger i saken.

Tredje ledd gir partene hjemmel for å kreve at det holdes et kort møte i saken. Ved betegnelsen ”kort møte” presiseres det at det i slike saker ikke vil være hensikten at det skal holdes et møte med omfang som et ordinært forhandlingsmøte. Det er akuttvedtaket som skal prøves; det haster med å få en avgjørelse, og det vil bli anledning til forhandlinger i full bredde når hovedsaken kommer opp for nemnda. Dette er begrunnelsen for at nemndleder er gitt siste ord med hensyn til innhold og omfang av bevisførsel i slike saker.

I forbindelse med sending av vedtaket til barne- og sosialnemnda må barneverntjenesten opplyse de private parter om deres rett til å kreve at det holdes møte i saken.

Til § 26 Etterprøvingsvedtaket

Første ledd gir bestemmelsene om vedtak tilsvarende anvendelse så langt ikke annet er bestemt. Etterprøving foretas av nemndleder alene, og dermed vil bestemmelsene om rådslagning og avstemming i § 21 annet ledd ikke ha noen betydning.

Det gjelder egne regler om frist for å treffe vedtak og om begrunnelse som kommer i stedet for reglene § 21 første ledd og tredje ledd første og annet punktum.

Annet ledd angir fristen for å treffe etterprøvingsvedtak. Vedtak skal treffes ”så snart som mulig, og senest innen én uke etter at akuttvedtaket ble iverksatt”. Fristen er utvidet til to uker når det holdes møte i nemnda. Det er i denne sammenheng et vesentlig poeng at kriteriet ”så snart som mulig” har selvstendig betydning som fristangivelse. Én uke og to uker er bare ytre grenser, og dersom det er mulig å treffe vedtak raskere enn dette er det plikt til det. En oversittelse av fristen vil imidlertid ikke medføre at vedtaket faller bort.

Tredje ledd oppstiller krav til etterprøvingsvedtakets innhold og begrunnelse. Det er etter gjeldende rett ikke stilt noe krav om begrunnelse for foreløpig godkjenning av akuttvedtak, mens vedtak i klagesaker skal begrunnes som dommer. I praksis gis det en kort begrunnelse dersom nemnda nekter godkjenning. Kravene til begrunnelsen i § 26 tredje ledd er mindre enn ved vanlige barne- og sosialnemndvedtak, som skal begrunnes som dommer, jf § 21 tredje ledd. Forskjellen følger av formuleringen ” kort begrunnelse” i § 26 tredje ledd bokstav d. Med dette menes en kort redegjørelse for nemndas vurdering, med henvisning til de avgjørende faktiske og rettslige omstendigheter. Det kan ofte være tilstrekkelig å vise til begrunnelsen i akuttvedtaket.

Denne distinksjonen i forhold til alminnelige barne- og sosialnemndvedtak har to årsaker: For det første haster vedtakene så vidt mye at man ikke kan stille krav om like omfattende begrunnelse som for alminnelige barne- og sosialnemndvedtak. For det andre har vedtakene nokså kort varighet, da de bare gjelder i påvente av at det kan reises alminnelig sak i barne- og sosialnemnda. Imidlertid innebærer vedtakenes inngripende karakter at det må stilles visse minstekrav til begrunnelsen.

Til Kapittel 8. Rettslig prøving av barne- og sosialnemndenes vedtak

Det er ikke en del av Fylkesnemndsutvalgets mandat å utrede spørsmålet om rettslig prøving av de vedtak som treffes i barne- og sosialnemndene. En slik regulering vil imidlertid naturlig inngå som kapittel 8 i Lov om barne- og sosialnemndene.

Til endring i lov 13. august 1915 nr 5 om domstolene § 163a:

Fylkesnemndsutvalget foreslår at vedtak i barne- og sosialnemndene, og om nødvendig også innkalling til forhandlingsmøte i nemnda, skal forkynnes med postforkynning etter denne bestemmelsen. Derfor foreslås det at ”barne- og sosialnemndene” tilføyes i oppregningen av organer som foretar postforkynning i domstolloven § 163a annet ledd.

Til endringer i lov 17. juli 1992 nr 100 om barneverntjenester:

Siden barne- og sosialnemnd foreslås som nytt navn på fylkesnemndene, forslår Fylkesnemndsutvalget at ”fylkesnemnd” byttes ut med ”barne- og sosialnemnd” i alle bestemmelser der betegnelsen er brukt.

Fylkesnemndsutvalget foreslår en samlet lov for barne- og sosialnemndene, og barnevernloven kapittel 7 foreslås derfor opphevet. Av samme grunn foreslås også barnevernloven § 4-6 annet ledd annet punktum og § 4-9 første ledd annet punktum opphevet.

Til endring av § 4-15 tredje ledd siste punktum

Bestemmelsen sier at omsorgsplan for barnet skal forelegges nemnda for eventuell uttalelse. Omsorgsplanen er etter Fylkesnemndsutvalgets syn svært viktig, men foreleggelse for fylkesnemndene har i praksis vist seg uhensiktsmessig, i det nemndene ikke har tilsynsansvar. Fylkesnemndsutvalget foreslår derfor at planen i stedet skal forelegges fylkesmannen for uttalelse.

Til endring i § 4-19 fjerde ledd

Fylkesnemndsutvalget foreslår at det innføres en sperrefrist på 12 måneder for endringssaker om samvær. Sperren gjelder når saken har vært behandlet av barne- og sosialnemnda eller domstolene de siste 12 månedene.

Det vises til kapittel 19 Endringssaker for en nærmere fremstilling av spørsmålet.

Til endring i § 4-21 annet ledd

Fylkesnemndsutvalget foreslår dagens sperrefrist for tilbakeføringssaker etter barnevernloven § 4-21 utvidet fra 12 til 24 måneder. Utvalget foreslår også at når tilbakeføring tidligere er blitt nektet med hjemmel i § 4-21 første ledd annet punktum – tilknytningsalternativet – kan endringssak bare tillates der det dokumenteres å ha funnet sted vesentlige endringer i barnets situasjon som gjør det ønskelig med ny prøving.

Det vises til kapittel 19 Endringssaker for en nærmere fremstilling av spørsmålet.

Til endring i § 4-24 første ledd

I gjeldende ordlyd i barnevernloven § 4-24 første ledd er spørsmålet om det foreligger alvorlige atferdsvansker knyttet opp til tre forhold - ”alvorlig eller gjentatt kriminalitet”, ”vedvarende misbruk av rusmidler” eller ”på annen måte”. Kriminalitetsvilkåret volder problemer i forhold til menneskerettslige regler, jf kapittel 20 Tvangsplassering av barn- og unge med alvorlige atferdsproblemer. Fylkesnemndsutvalget foreslår derfor at kriminalitetsalternativet tas ut av bestemmelsen, og anser det heller ikke hensiktsmessig å beholde de to øvrige alternativene.

Til endring i barnevernloven § 6-3

Fylkesnemndsutvalget foreslår at barnevernloven § 6-3 annet ledd annet og tredje punktum oppheves . Dette er regler om barns partsrettigheter i fylkesnemnda, og for dette foreslår Fylkesnemndsutvalget en regel i § 10 tredje ledd i Lov om barne- og sosialnemndene.

Til endring i § 6-9 annet ledd

Bestemmelsen henviser til barnevernloven § 7-3, som Fylkesnemndsutvalget foreslår opphevet. Bestemmelsen foreslås erstattet av §§ 12 og 13 i Lov om barne- og sosialnemndene, og det foreslås at § 6-9 annet ledd i stedet henviser til disse bestemmelsene.

Til oppheving av § 8-4 og ny 8-4

Denne bestemmelsen foreslås videreført i utkast til Lov om barne- og sosialnemndene § 11 første og annet ledd uten realitetsendringer.

Fylkesnemndsutvalget finner, av hensyn til sammenhengen med øvrige bestemmelser om ansvarsfordeling i barnevernloven kapittel 8, det hensiktsmessig å foreslå en ny § 8-4 hvor det henvises til Lov om barne- og sosialnemndene § 11.

Til endring i § 9-2 annet ledd

Denne bestemmelsen henviser til barnevernloven § 7-2 om fylkesnemndas myndighetsområde. Barnevernloven § 7-2 foreslås opphevet, og en tilsvarende bestemmelse foreslås i § 2 i Lov om barne- og sosialnemndene.

Til endring i § 9-3 tredje ledd

Denne bestemmelsen henviser til barnevernloven § 7-2 om fylkesnemndas myndighetsområde. Barnevernloven § 7-2 foreslås opphevet, og tilsvarende bestemmelse foreslås i § 2 i Lov om barne- og sosialnemndene.

Til endringer i lov 13. desember 1991 nr 81 om sosiale tjenester:

Siden barne- og sosialnemnd foreslås som nytt navn på fylkesnemndene, forslår Fylkesnemndsutvalget at ”fylkesnemnd” byttes ut med ”barne- og sosialnemnd” i alle bestemmelser der betegnelsen er brukt.

Fylkesnemndsutvalget foreslår en samlet lov for barne- og sosialnemndene, og sosialtjenesteloven kapittel 9 foreslås derfor opphevet. Derfor foreslås ”kapittel 9” endret til ” Lov om barne- og sosialnemndene ” i alle bestemmelser hvor denne henvisningen er brukt.

Til endringer i lov 5. august 1994 nr 55 om vern mot smittsomme sykdommer:

Til endring i § 5-7 annet ledd

Denne bestemmelsen henviser til tvistemålsloven. Ny tvistelov vil etter alt å dømme vedtas i løpet av året, og henvisningen foreslås derfor endret.

Til endring i § 7-5

Bestemmelsen bruker begrepet ”fylkesnemndene” og ”fylkesnemnder”. Dette foreslås endret til ”barne- og sosialnemndene” og ”barne- og sosialnemnder”, da dette er foreslått som ny betegnelse på nemndene. Bestemmelsen henviser til sosialtjenesteloven § 9-1. Fylkesnemndsutvalget foreslår hele kapittel 9 opphevet, jf ovenfor, og regelen i § 9-1 vil i stedet kunne tas inn i § 1 i Lov om barne- og sosialnemndene.

Til endring i § 7-6 første ledd

Bestemmelsen henviser til regler om smittevernnemndas sammensetning i sosialtjenesteloven § 9-2. Fylkesnemndsutvalget foreslår hele kapittel 9 opphevet. Regelen er i stedet foreslått inntatt som § 5 i Lov om barne- og sosialnemndene.

Til oppheving av § 7-7

Bestemmelsen utpeker fylkesmannen som sekretariat for smittevernnemnda og viser til sosialtjenesteloven § 9-3, en bestemmelse som ble opphevet i 1999. Fylkesnemndsutvalget foreslår derfor at smittevernloven § 7-7 oppheves.