13 Bevis
13.1 Innledning
Fylkesnemndsutvalget har i andre deler av innstillingen drøftet ulike spørsmål knyttet til det faktiske avgjørelsesgrunnlaget i saken, bl a når det gjelder bevis og bevisførsel. Det vises særlig til kapittel 8 Overordnete krav til saksbehandlingen i barne- og sosialnemndene, kapittel 10 Partene, kapittel 11 Saksforberedelsen i barne- og sosialnemndene og kapittel 14 Forhandlingsmøte.
Her i kapittel 13 behandler Fylkesnemndsutvalget den konkrete og lovtekniske innretningen av bevisreglene for barne- og sosialnemndene.
13.2 Gjeldende rett
Etter gjeldende lovgivning er det ikke egne bevisregler for fylkesnemndene. Lovgivningen er i stedet innrettet slik at det gis en mer generell henvisning til de aktuelle regler i tvistemålsloven, slik at disse får anvendelse så langt de passer. Det vises i denne sammenheng til barnevernloven § 7-1 bokstav g sammenholdt med sosialtjenesteloven § 9-8 om forhandlingsmøte i fylkesnemndene. Tredje ledd i sistnevnte bestemmelse lyder:
”Om vitneplikt og vitneførsel og om plikt til å legge fram dokumentbevis, gjelder bestemmelsene i tvistemålsloven så langt de passer.”
Det er i forarbeidene pekt på at de deler av tvistemålsloven som dermed gis anvendelse er kapittel 15 (vitner og vitneførsel), 16 (vitneførsel utenfor hovedforhandlingen), 19 (skriftlig bevis) og 20 (bevisopptak utenfor rettssak), jf Ot prp 29 (1990-1991). I tillegg kommer sosialtjenesteloven § 9-6 annet ledd, som gir hjemmel for tilkalling av sakkyndig.
13.3 Fylkesnemndsutvalgets vurdering
Fylkesnemndsutvalget har tatt som utgangspunkt at det ikke er aktuelt å foreta noen endring i forhold til dagens rettstilstand mht at det langt på vei bør være parallellitet mellom reglene om vitne- og dokumentbevis for barne- og sosialnemndene og det som følger av den alminnelige prosesslovgivning. For de private partenes stilling – herunder hva gjelder plikten til å forklare seg - gjør det seg derimot gjeldende særlige hensyn, jf kapittel 10 Partene.
Et viktig valg i den mer tekniske innretningen av loven er om det skal gis egne, selvstendige regler om bevis, eller om man også i fremtiden bør basere seg på en henvisning til de aktuelle regler for domstolene.
Hensynet til oversikt og til brukerne av loven kan et stykke på vei tale for at det gis særskilte regler om bevis i Lov om barne- og sosialnemndene. Utvalget viser her til at det nettopp har vært en innvending mot dagens lovtekniske løsninger at det i for stor grad henvises til annen lovgivning. På denne måten går oversikten tapt, informasjonsverdien i loven selv svekkes og brukervennligheten reduseres, jf her også Fylkesnemndsutvalgets redegjørelse i kapittel 3 Utgangspunkt og rammer for Fylkesnemndsutvalget, punkt 3.5.
Fylkesnemndsutvalget er likevel blitt stående ved at dagens henvisningsmodell bør videreføres. Utvalget viser her til at om Lov om barne- og sosialnemndene skulle inneholde egne bevisregler, ville disse måtte få et betydelig omfang, nokså ute av proporsjoner med loven ellers. Samtidig foreligger det helt nye, godt gjennomarbeidete og vel strukturerte bevisregler i Utkast til tvistelov. Disse reglene er innholdsmessig sett i tråd med det Fylkesnemndsutvalget mener bør gjelde også for barne- og sosialnemndene. For bevisreglene er dessuten denne reguleringsmodellen vel innarbeidet for nemndene, og har som sådan ikke gitt opphav til vesentlige problemer. På denne måten sikrer man også at barne- og sosialnemndene kan dra veksler på den rettsavklaring og rettsutvikling som etter hvert vil finne sted i relasjon til tvistelovens bevisregler.
Ved utformingen av henvisningsbestemmelsen i Lov om barne- og sosialnemndene, mener Fylkesnemndsutvalget det er naturlig at det vises til de aktuelle regler i Lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven), slik disse foreligger i Ot prp 51 (2004-2005). Det er etter Fylkesnemndsutvalgets syn hensiktsmessig at man ved denne henvisningen også følger tvistelovens beviskategorier . Dette medfører at det ikke lenger vil være reglene om vitnebevis og dokumentbevis som gis tilsvarende anvendelse, men reglene om vitnebevis og realbevis . Disse står i henholdsvis kapittel 24 og 26 i utkastet til tvistelov, slik dette fremgår av Ot prp 51 (2004-2005). På denne måten utvides rekkevidden av henvisningsbestemmelsen noe i forhold til gjeldende rett, i det tvistelovens regler om realbevis dekker flere bevismidler enn bare dokumenter. Tvistelovutkastet § 26-1 lyder slik:
”Realbevis er personer og gjenstander (fast eiendom, løsøre, dokumenter, elektronisk lagret materiale mv.) hvor personen eller gjenstanden, eller dens egenskaper, tilstand eller innhold, inneholder informasjon som kan ha betydning for det faktiske avgjørelsesgrunnlaget i saken.”
Denne utvidelsen dette innebærer i forhold til hva som dekkes av gjeldende lovs henvisning til tvistemålsloven, er ikke bare lovteknisk heldig, men har etter Fylkesnemndsutvalgets syn også gode reelle grunner for seg.
Etter gjeldende rett er tvistemålslovens regler om sakkyndige ikke gitt tilsvarende anvendelse. Dette henger sammen med at fylkesnemndene er sammensatt slik at oppnevning av sakkyndige er mindre praktisk. Også hensyn til en rask saksavvikling vil normalt tale mot at det oppnevnes sakkyndige. Sosialtjenesteloven § 9-6 annet ledd åpner imidlertid for at en sakkyndig tilkalles. Etter det Fylkesnemndsutvalget kjenner til brukes denne adgangen i liten grad. Utvalget legger til grunn at det heller ikke i fremtiden vil være aktuelt å oppnevne sakkyndige i videre utstrekning. Det er likevel behov for å ha regler om sakkyndige for de forholdsvis få tilfellene der slik bistand er påkrevd. Fylkesnemndsutvalget anser det som mest hensiktsmessig at man også på dette punktet gir reglene for sivile saker ved domstolene tilsvarende anvendelse, slik disse nå fremgår av kapittel 25 i tvistelovutkastet i Ot prp 51 (2004-2005).
Videreføring av dagens rettstilstand forutsetter at også kapittel 27 om bevisopptak i rettssak, og kapittel 28 om bevissikring utenfor rettssak gis anvendelse så langt disse passer. Bevisopptak kan helt unntaksvis antakelig være aktuelt også ved barne- og sosialnemndene. Fylkesnemndsutvalget foreslår derfor at det i loven henvises til tvistelovutkastet kapittel 27 – som en videreføring av gjeldende rett. Fylkesnemndsutvalget har derimot vanskelig for å se den praktiske anvendelse for reglene om bevissikring utenfor rettssak i relasjon til barne- og sosialnemndene, og foreslår derfor ikke videreført henvisning til disse reglene, slik de fremkommer i kapittel 28 i utkastet til tvistelov.
I tillegg til at det er behov for å innta henvisning til reglene om vitner, realbevis og bevisopptak, er det nødvendig å la henvisningen til tvistelovens bevisregler omfatte nær alle de sentrale, alminnelige bevisregler i kapittel 21, nemlig:
§ 21-1 (virkeområdet for bevisreglene),
§ 21-2 (bevisvurderingen)
§ 21-3 (rett og plikt til bevisføring)
§ 21-5 (allmenn forklarings- og bevisplikt)
§ 21-6 (bevistilbud)
§ 21-7 (alminnelige begrensninger i retten til å føre bevis)
§ 21-8 (begrensninger ut fra proporsjonalitet)
§ 21-9 (bevisføringen hvor saken behandles muntlig)
§ 21-10 (fjernavhør)
§ 21-11 (bevisopptak)
§ 21-13 (bevisføring i saker som behandles skriftlig)
De alminnelige regler om bevis som følger av tvistelovutkastet kapittel 21 som det ikke foreslås henvisning til, er for det første reglene om partenes sannhets- og opplysningsplikt i utkastet § 21-4. Bakgrunnen for dette fremgår i kapittel 10 Partene. For det andre foreslås det heller ikke henvisning til § 21-12 (skriftlige forklaringer som bevis), i det en tilpasset regel om dette er inntatt i utvalgets forslag § 20 annet ledd, se nærmere også i kapittel 14 Forhandlingsmøte.
I tillegg må de generelle reglene om bevisforbud og bevisfritak i Utkast til tvistelov kapittel 22 gis tilsvarende anvendelse for saksbehandlingen i barne- og sosialnemndene. Dette er regler som i tvistemålsloven er inntatt i reglene om vitnebevis, men som i tvistelovutkastet er gitt et eget kapittel og generell virkning for alle bevismidler.
Det ligger i sakens natur at enkelte av de regler som det på denne måten henvises til, ikke vil finne videre praktisk anvendelse for behandlingen ved barne- og sosialnemndene. Stedvis vil det også være aktuelt å begrense rekkevidden av reglene. For å fange opp disse reservasjonene gjøres henvisningen slik at de ovenfor nevnte reglene i tvistelovutkastet gis anvendelse for saksbehandlingen i barne- og sosialnemndene så langt de passer .