1 Analyse av saker behandlet av Spesialenheten

I utgangspunktet var det 739 saker som var ferdigbehandlet i Spesialenheten for politisaker i det året som ble valgt ut (2007). Av disse har vi gått igjennom 194 saker (skjema), der enkelte av sakene er sakskomplekser med flere saker. Til sammen utgjør de 194 enhetene (skjemaene) som er blitt analysert, 242 saker. I all hovedsak er det slik at de sakene som er registrert på samme skjema er gitt samme behandling og samme utfall, men i enkelte tilfeller er det variasjon, i hovedsak i utfall.

De 194 sakene ble valgt ut gjennom et tilfeldig utvalg. Sakene ble gjennomgått av utvalgets fem medlemmer og utvalgssekretær, og et relativt stort antall saker ble analysert av gruppen samlet i en periode på tre dager ved Spesialenhetens lokaler på Hamar. Det ble benyttet et skjema i analysen som inneholder både kvalitativ og kvantitativ informasjon (se vedlegg 2). Bruken av flere ulike personer som gjennomfører analysen medfører et reliabilitetsproblem knyttet til ulik tolkning av hvordan ulike sider ved en sak skulle registreres. Dette har vært diskutert i gruppen, og eventuelle avvik har vært forsøkt korrigert.

Enkelte forhold i skjemaet var også vanskelig eller umulig å registrere fordi sakspapirene i liten eller ingen grad inneholdt informasjon om disse forholdene. Dette gjelder for eksempel informasjon om hvilken funksjon i politiet den mistenkte har, detaljert tidsbruk i ulike faser av saksbehandlingen, og hvorvidt saken har fanget medias interesse og fått dekning der. Mye informasjon er høyst sannsynlig ikke registrert i sakspapirene. Når for eksempel denne analysen konkluderer med at det er svært sjelden at Spesialenheten kommuniserer med anmelder, så kan dette være reelt, men kan også skyldes at denne kommunikasjonen ikke er registrert i de aktuelle sakspapirene.

Analysen er forsøkt gjort så beskrivende som mulig. Vurderinger og tolkninger av de enkelte funn er gjort av utvalget, og er å finne i NOUens hovedtekst.

1.1 Hvordan og hvorfor kommer sakene til Spesialenheten?

Det er omtrent lik fordeling av saker som kommer direkte til Spesialenheten (enten muntlig eller skriftlig) eller først til politidistriktet (muntlig eller skriftlig) for så å videresendes til Spesialenheten. 40 % av de analyserte sakene kommer direkte til Spesialenheten, mens 44 % går via politidistriktene. De resterende 16 % fordeler seg på saker der Spesialenheten tar eget initiativ eller gjennom andre kanaler. Det er for lite antall enheter til å kunne si noe om hvorvidt det er noen systematiske variasjoner mellom ulike politidistrikt. Tabell 1.1 viser noe mer detaljert hvordan de ulike saker kommer inn til Spesialenheten.

Det er en betydelig variasjon i hva som har vært sakenes utgangspunkt, det vil si hva slags forhold det er som anmeldes. I tillegg inneholder ofte en sak flere forhold som anses som ulovlige. En analyse må derfor se på hvor stor andel av de totalt antall sakene som inneholder forskjellige forhold. En oversikt over dette er vist i tabell 1.2.

Tabellen viser klart at de vanligste forholdene som anmeldes til Spesialenheten er knyttet til grov uforstand, ulovlig maktbruk og til dels ulovlig beslag. Det er en viss uklarhet i skillet mellom de to kategoriene «ulovlig maktbruk» og «grov uforstand». Spesialenheten selv benytter på sin hjemmeside kategorien «unødig maktbruk».

Det ser ut som om det er en svak tendens til at de fleste anmeldelser av «ulovlig maktbruk» og «grov uforstand» går via politidistriktet før det kommer til Spesialenheten (ca 55 % av alle disse sakene). Her er likevel tallene såpass små, at det er vanskelig å si om dette er en signifikant trend. Det er svært få av sakene – 3 % eller 6 saker – som inneholder påstander om diskriminering. Det relativt store antallet saker som kategoriseres under «annet» inneholder også en betydelig variasjon. I mange av disse sakene er det relativt uklart hva slags forhold som anmeldes.

I nesten alle sakene (95 %) er det en klart identifisert anmelder, de resterende 5 % dreier seg om saker der Spesialenheten tar eget initiativ eller er pålagt å ta initiativ (dødsfall eller politidistriktet, jf. påtaleinstruksen § 34 – 5). I en tredjedel av sakene får anmelder bistand fra advokat eller annen partsrepresentant. I hver fjerde sak mener anmelder at han eller hun er påført fysiske skader, mens det i en av fem saker menes at det er påført andre skader (psykiske, materielle).

I et flertall av sakene (54 %) er anmelderen straffeforfulgt samtidig ved samme politidistrikt, og anmeldelsene av anmelderen er i nesten samtlige tilfeller (96 %) gjort før anmeldelsen av politiet. Lite tyder altså på at politiet anmelder de som anmelder politiet etter at de har anmeldt politiet.

Når det gjelder den anmeldte, så dreier dette seg i tre fjerdedeler av tilfellene om en eller flere identifiserte personer. Anmeldelsene retter seg også like mye mot en som flere personer. I de aller fleste tilfellene (ca 70 %) er det politifolk som anmeldes, ellers er det mange andre som anmeldes, fra politimester, via politiadvokat og statsadvokat til sivilt ansatte. I ca 10 % av tilfellene retter anmeldelsene seg mot flere ulike funksjoner innad i politiet.

1.2 Behandling av anmeldelsen i Spesialenheten

Saker som kommer til Spesialenheten er i prinsippet anmeldelser der det pretenderes noe straffbart. Likevel kan det i enkelte tilfeller være en uklar grense mellom en klage og en anmeldelse. I de aller fleste sakene er det klart at det dreier seg om en anmeldelse, men i en liten andel av sakene (4 %) har Spesialenheten tatt kontakt med anmelder for å avklare hvorvidt det dreier seg om en klage eller en anmeldelse.

I 42 av sakene (26 %) ble anmelder bistått av advokat aller annen partsrepresentant. En korrelasjonsanalyse viser svært få korrelasjoner mellom denne bistanden og type sak. Unntaket er en relativ svak tendens til at bistand fra partsrepresentant er vanligere i saker som faller i kategorien «grov uforstand» enn i andre saker (pearson’s r = 0,17, sig le .05).

Spesialenheten iverksatte etterforskning i 40 % av de studerte anmeldte sakene. Hvis vi sammenligner sakene som er kategorisert som «ulovlig maktbruk» med alle de andre typer saker, kommer det fram klare forskjeller, noe som er vist i tabell 1.3.

Tabellen viser klart at Spesialenheten iverksetter etterforskning mye oftere enn vanlig i anmeldelser som dreier seg om ulovlig maktbruk enn i andre saker. En korrelasjonsanalyse mellom hvorvidt etterforskning er iverksatt eller ikke (ja = 1, nei = 0) og type sak (1 = aktuell type sak, 0 = annen type sak) viser følgende:

Tabell 1.4 viser at Spesialenheten iverksetter etterforskning oftere i saker som dreier seg om ulovlig maktbruk, og til en viss grad i saker som dreier seg om vinning. Derimot iverksettes etterforskning betydelig sjeldnere i anmeldelser klassifisert i den store sekken «annet». Dette viser klart at det er enkelte saker som Spesialenheten prioriterer. I de sakene der saken er henlagt uten etterforskning gir Spesialenheten rutinemessig opplysninger om mulighetene for å anke saken inn for riksadvokaten.

Selv om det ikke iverksettes etterforskning i 60 % av sakene, så betyr ikke dette at Spesialenheten ikke i det hele tatt foretar noen undersøkelsesskritt. I ca. tre fjerdedeler – 75 % – av anmeldelsene hentes det inn såkalt «speilsak», det vil si saken eller sakene som er bakgrunnen for den foreliggende anmeldelsen. I praksis betyr dette at Spesialenheten henter inn speilsak i praktisk talt samtlige saker der det foreligger en mulig speilsak. Mer enn halvparten av disse speilsakene inneholder også PO-logg, mens politiet bare i et fåtall saker selv har foretatt noen etterforskningsskritt i saken. Det er lite som tyder på noen betydelige variasjoner i innhenting av speilsak mellom ulike sakstyper (ingen signifikante korrelasjoner, bortsett fra at speilsak innhentes noe sjeldnere i saker som gjelder trafikk enn i andre saker, pearsons r = –.16). Det å hente inn speilsak er det normale, bortimot rutinisert.

Første fase i Spesialenhetens etterforskning kjennetegnes ved at de aller fleste saker starter med anmeldelse av et forhold som allerede ligger dager eller uker tilbake i tid. Dermed er det svært sjelden at Spesialenheten rykker ut umiddelbart (ingen av de studerte tilfellene), at det foretas åstedsundersøkelse (to av tilfellene), foretatt rekonstruksjon (ingen tilfeller), innbrakt anmeldte (ingen tilfeller) eller benyttet tvangsmidler overfor anmeldte (ett tilfelle).

I de aller fleste tilfeller involveres ingen andre enn Spesialenheten i etterforskningen. I seks av sakene er det gitt bistand fra et politidistrikt (i fem av disse fra politidistriktet til den anmeldte), i tre av sakene var det innhentet bistand fra Kripos, men ingen av sakene hadde mottatt bistand fra Økokrim. Bare i en enkelt sak var det gjennomført rettslig avhør, mens kun to saker hadde uttalelser fra Rettsmedisinsk Institutt. Noe vanligere er det å hente inn legeuttalelse (9 % av samtlige saker). Omtrent samtlige saker der det er innhentet legeuttalelse dreier seg om sakstypene «ulovlig maktbruk» eller «grov uforstand».

Når det gjelder avhør, så har Spesialenheten avhørt 32 % av de fornærmede og 33 % av de anmeldte, altså rundt en tredjedel. Bare i en fjerdedel av sakene er vitner avhørt. Dette tallet endrer seg noe hvis vi ser på andelen som er avhørt i forhold til hvorvidt etterforskning er iverksatt eller ikke.

Mistenkte er avhørt i tre fjerdedeler av samtlige saker der Spesialenheten har iverksatt etterforskning. I tillegg kommer rapporter fra mistenkte, noe som ikke er fanget opp i registreringsskjemaet. Fornærmede og vitner er avhørt i rundt halvparten av sakene der etterforskning er iverksatt. Når det gjelder avhør av fornærmede, er det et inntrykk at mange av disse ikke møter opp til avhør når de innkalles. Det samme gjelder vitner, men her er nok også en stor andel av sakene av en slik type at det ikke er aktuelt å avhøre vitner.

Det må også bemerkes at Spesialenheten gjennomfører en god del avhør i saker der etterforsk­ning ikke er iverksatt. Dette indikerer at Spesialenheten foretar en del etterforskning som ikke blir registrert som «etterforskning er iverksatt». Grensen mellom etterforskning og ikke etterforsk­ning er dermed til en viss grad flytende og uklar.

Igjen kan det være interessant å undersøke hvorvidt det er spesielle sakstyper der avhør foretas. I det følgende er variablene knyttet til de tre typene avhør (fornærmede, mistenkte, vitner) omkodet slik at verdien 1 = ja, avhør foretatt, 0 = nei, avhør ikke foretatt/usikkert. Med en slik todeling kan vi kjøre korrelasjoner mellom type sak og hvorvidt avhør er gjennomført eller ikke.

Før tabell 1.6 forklares må det påpekes at det er klare og sterke korrelasjoner mellom de tre typene avhør. Hvis mistenkt er avhørt, er som regel også vitner (pearson’s r = 0,48²) og fornærmede (pearson’s r = 0,28²) avhørt. Hvis fornærmede er avhørt, er også ofte vitner avhørt (pearson’s r = 0,22²).

Tabell 1.6 viser at det først og fremst er i saker som inneholder anklager om ulovlig maktbruk at Spesialenheten tar i bruk avhør av mistenkte og av vitner. I saker som angår vinning blir ofte vitner avhøret, mens det i saker som angår brudd på taushetsplikt ofte foretas avhør av fornærmede. I kategorien «andre saker» er det betydelig sjeldnere at mistenkte avhøres enn i de klarere definerte sakskategoriene.

Tallene knyttet til hvorvidt alle mistenkte er avhørt er relativt usikre, mest på grunn av at det i flere av sakene er relativt uklart hvor mange og hvem som er anmeldt. Gjennom registreringen klarte utvalget bare å klargjøre hvorvidt alle var avhørt eller ikke i 54 av sakene. I ca. 40 % av disse sakene var samtlige mistenkte avhørt. Hvorvidt de mistenkte er blitt holdt atskilt fra hverandre, er også relativt irrelevant så lenge de aller fleste av de sakene som er etterforsket blir det etter at en god tid har gått. Det er illustrerende at det bare i én sak er blitt foretatt innbringelse av den mistenkte.

En indikasjon på omfanget av etterforskningen er knyttet til hvor mange vitner som er avhørt. I de 43 sakene der vitneavhør var positivt registrert, var det i gjennomsnitt foretatt 3,5 vitneavhør. Dette relativt høye gjennomsnittet skyldes en spesiell sak der det var gjennomført 54 vitneavhør, noe som trekker snittet betydelig opp. Medianverdien (midtverdien) er på 2, noe som indikerer at halvparten av sakene inneholder 2 eller flere vitneavhør, mens den andre halvparten inneholder 2 eller færre. Det hyppigst forekommende (modus) er at det foretas kun ett vitneavhør per sak. Nesten 80 % av de 43 sakene har ett eller to vitneavhør.

Et siste interessant forhold kan være hva som kjennetegner saker der Spesialenheten ikke foretar noen form for avhør eller innhenter speilsak. Totalt sett er det 31 saker (17 %) der ingen slike etterforskningsskritt er foretatt. 18 av disse 31 sakene (58 %) faller i kategorien «annet», mens 6 av dem faller i kategorien «grov uforstand i tjenesten». Ellers er det ingen systematikk å spore, det vil si at de andre tilfellene der det ikke er gjort noen etterforskningsskritt, fordeler seg med en eller to saker på de andre sakstypene.

Hvor lang tid det går før avhør foretas er vist i tabell 1.7. Her har vi vist tidsbruken i gjennomsnitt (median i parentes) både for totalt antall saker, og kun for sakene der etterforskning er iverksatt.

Det er ingen signifikante forskjeller (t-test) mellom saker der etterforskning er iverksatt eller ikke når det gjelder tiden til første avhør.

Det er vanskelig å finne ut hvorvidt det er signifikante forskjeller mellom tid til avhør og ulike typer saker, på grunn av det lite antallet saker i mange av sakskategoriene. I de tre største kategoriene – «ulovlig maktbruk», «grov uforstand» og «annet» – er dette likevel mulig. Disse gjennomsnittene er vist i tabell 1.8.

På grunn av det lille antallet enheter er det vanskelig å uttale seg klart om signifikante forskjeller. I forhold til det totale gjennomsnitt går det likevel i gjennomsnitt signifikant lenger tid til vitner avhøres i saker angående ulovlig maktbruk. Men det er også den eneste signifikante forskjellen som kan leses ut av tabellen. Denne mangelen på signifikante forskjeller er likevel interessant fordi den antyder at Spesialenheten ikke ser ut til å benytte sakstype som et prioriteringsgrunnlag for hvor raskt de håndterer saken.

Når det gjelder tilstedeværelse av andre i avhørssituasjonen, er det generelle bildet klart: Det er som regel ikke andre personer til stede. I avhør av mistenkte er det bare i 3 tilfeller at advokat er til stede, mens «andre» er til stede i 8 tilfeller. I avhør av anmelder er forsvarer til stede i 2 tilfeller, bistandsadvokat i 3 tilfeller og andre i 6 tilfeller. I avhør av vitner er kun «andre» til stede i fire tilfeller. Dette antallet saker er å lite at det ikke har noen hensikt å se nærmere på hvilke typer saker det dreier seg om. Avhørsstedet varierer en del, men i all hovedsak finner disse sted enten i Spesialenhetens lokaler eller i andre lokaler (hotell, kafé, m.m.).

I noen få tilfeller har mistenkte (6 tilfeller) eller fornærmede (i 18 tilfeller) begjært spesielle etterforskningsskritt. I noe under halvparten av disse (10 tilfeller) er dette gjennomført. I de tilfellene der begjærte etterforskningsskritt ikke er foretatt, er dette kun eksplisitt begrunnet i 3 tilfeller.

Etterforskere fra Spesialenheten foretar sjelden – i alle fall slik at det eksplisitt kommer fram i sakspapirene – en vurdering av egen habilitet. Det finner bare sted i 4 av sakene (2 %). På den annen side er det heller ikke mange av de fornærmede eller mistenkte som uttrykker mistillit til Spesialenheten eller til enhetens habilitet. I 15 saker (9 %) har fornærmede uttrykt mistillit til Spesialenheten, og i et enda mindre antall saker (7, eller 4 %) har fornærmede uttrykt seg om enhetens habilitet. Bare en mistenkt har uttrykt mistillit til Spesialenheten, og den samme har uttrykt seg om enhetens habilitet.

De aller fleste uttrykkene for mistillit til Spesialenheten fra fornærmedes side finner vi i sakskategorien «annet» (her er det 9 saker der fornærmede uttrykker mistillit), og i «grov uforstand» (her er det 5 saker der fornærmede uttrykker mistillit).

Det siste forholdet knyttet til Spesialenhetens saksbehandling som tas opp er tidsbruken. Skjemaet la opp til en relativt detaljert tidsregistrering, men sakspapirene gir ikke grunnlag for en god og reliabel registrering av svært detaljerte tidsfaser. Etter en reliabilitetsvurdering ble det konkludert med at kun et fåtall av tidsregistreringene var tilstrekkelig gode nok, nemlig: 1) Dager fra politidistriktet får sak til Spesialenheten mottar saken, 2) dager fra påtaleinnstilling til påtaleavgjørelse i Spesialenheten, 3) totalt antall dager hos Spesialenheten og 4) totalt antall dager hos riksadvokaten.

Tabell 1.9 viser gjennomsnittlig antall dager fordelt på de fire fasene i saksbehandlingen.

Også her er det et fåtall saker som trekker gjennomsnittet betydelig opp. I 7 saker tar det over 100 dager før saken sendes til Spesialenheten, mens det i ett tilfelle tar 485 dager. Dermed er medianen et bedre tall, og antyder at det tar vanligvis mellom 2 – 3 uker før en sak kommer fra politidistriktet til Spesialenheten.

Den samme argumentasjonen kan gjøres gjeldende for antall dager mellom påtaleinnstilling og påtaleavgjørelse. Gjennomsnittet er på drøye tre og en halv måned, mens midtpunktet (medianen) er på rett i overkant av to måneder. I halvparten av sakene tar det likevel 2 måneder eller mer i mellom innstilling og avgjørelse. I gjennomsnitt er hver sak til behandling i Spesialenheten i underkant av et år, mens eventuelle klager til riksadvokaten vanligvis er ferdig i løpet av en måned.

I alle fasene er det betydelige variasjoner. Total behandlingstid i Spesialenheten varierer fra 21 til 871 dager, mens tiden fra påtaleinnstilling til påtaleavgjørelse varierer mellom 0 til 487 dager. For å undersøke hvilke forhold som kan forklare variasjonen i tidsbruk ble det gjennomført flere multiple regresjoner. Som forklaringsvariabler ble følgende inkludert: a) type sak, b) om saken inneholder diskrimineringspåstander eller ikke, c) hvorvidt Spesialenheten har iverksatt etterforskning eller ikke og d) om saken har vært behandlet før eller etter omorganiseringen (januar 2008).

Noen tekniske kommentarer først. For å unngå at alt for mange enheter forsvinner ut av analysen på grunn av manglende verdi (missing), er de uavhengige variablene omkodet slik at missing er blitt kodet som «nei». I de fleste tilfellene er gruppen som har foretatt analysen enige om at dette gir et korrekt bilde av situasjonen, da det var en viss variasjon knyttet til hvorvidt man krysset av for «nei» eller lot være å krysse av. I alle tilfelle betyr dette at saker der svaret er «nei» eller «missing» faller i samme kategori, og dermed at vi måler effekten av at en sak positivt sett er definert som å falle i en spesiell kategori. I tillegg er enkelte av sakstypene ikke tilstede (for eksempel brann i celle) og kan ikke inkluderes i analysen. Når det gjelder hvorvidt Spesialenheten har iverksatt etterforskning eller ikke, var det her kun 5 manglende caser og det er derfor ikke foretatt noen omkoding.

Tabell 1.10 viser noen helt klare trekk. Det første er svært liten variasjon i saksbehandlingstiden som skyldes type sak. Når det gjelder antall dager fra hendelse til Spesialenheten får saken, er det en sakstype som har en signifikant effekt, nemlig hvis saken faller i kategorien «ulovlig beslag m.m.», så øker antallet dager i gjennomsnitt med 26 dager. Går vi nærmere inn i data ser vi at dette skyldes at de to sakene som tar lengst tid (en med 191 dager og en med 485 dager) er saker som faller i denne kategorien. Heller enn å være en tendens, er dette et eksempel på avvikende hendelser.

Når det gjelder total saksbehandlingstid i Spesialenheten, er det også en tendens til at saker som faller i kategorien «ulovlig beslag m.m.» øker saksbehandlingstiden med i gjennomsnitt 101 dager. Her er det ikke enkeltsaker som kan forklare tendensen, for her er det en tydelig tendens til at (de relativt få) sakene i denne kategorien tar lang tid i Spesialenheten. Hva dette kan skyldes, er ikke mulig å finne ut fra underliggende data.

Det er også en trend at antall dager mellom påtaleinnstilling og påtaleavgjørelse øker i gjennomsnitt med 39 dager hvis Spesialenheten har etterforsket saken. På den annen siden ser vi at den totale saksbehandlingstiden i Spesialenheten synker med i gjennomsnitt 81 dager når saken blir etterforsket. Dette kan tyde på at mange saker som ikke blir etterforsket «blir liggende», og at det er sakene som etterforskes som prioriteres.

Riksadvokatens behandling av saker synker betydelig (i gjennomsnitt 31 dager) når saken dreier seg om grov uforstand i tjenesten. Det er ikke mulig å spore noen effekter av omorganiseringen på saksbehandlingstiden i de sakene som er analysert her. Samlet sett er det vanskelig å se at det er spesielle saker som påvirker saksbehandlingen.

Et generelt funn som kan leses ut av tabell 1.10 er den lave forklaringskraften sakstype, diskrimineringspåstander, om det er iverksatt etterforskning eller ikke, og om det finner sted før eller etter omorganiseringen, har på saksbehandlingstiden. Det er vanskelig å se ut fra data at Spesialenheten foretar en prioritering av saksbehandlingstiden knyttet til ulike typer saker.

Helt til slutt: Saker der Spesialenheten ikke har iverksatt noen etterforskningsskritt (innhentet speilsak, foretatt avhør) har en gjennomsnittlig saksbehandlingstid på 268 dager, altså betydelig kortere enn gjennomsnittet.

1.3 Utfall av saksbehandlingen

I hele 96 % av sakene ender det med henleggelse. Fordelingen på henleggelseskategorier er vist i tabell 1.11.

Den absolutt vanligste henleggingskategori er «ikke rimelig grunn til å undersøke», mens den nest vanligste kategorien er «intet straffbart forhold bevist». Det er også et meget sterkt samsvar mellom påtaleinnstilling og påtaleavgjørelse (Cramer’s V = 0,90). Tabellen under viser samsvar og avvik fordelt på ulike typer saker.

Det er kun et fåtall saker som ender opp med positiv påtaleinnstilling. Disse er vist i tabell 1.13.

Det er såpass lite antall positive innstillinger at videre statistisk analyse er umulig. Det kan likevel være interessant å se nærmere på henleggelsene. Det første er om det er tendenser til at det er spesielle henleggelseskategorier som benyttes i spesielle saker. En korrelasjonsanalyse ble kjørt mellom type sak og henleggelseskategori (innstilling). Her kommer følgende, relativt få, tendenser til syne:

• henleggelseskategorien «ingen rimelig grunn til å undersøke» er underrepresentert i kategorien «ulovlig maktbruk» (pearson’s r = -.28, sig le .01) og overrepresentert i kategorien «andre saker» (pearson’s r = .25, sig le .01)

• henleggelseskategorien «på grunn av bevisets stilling» er overrepresentert i kategoriene «ulovlig maktbruk» (pearson’s r = .17, sig le .05) og «seksuelle overgrep» (pearson’s r = .28, sig le .01)

• henleggelseskategorien «intet straffbart forhold bevist» er overrepresentert i kategorien «ulovlig beslag m.m.» (pearson’s r = .15, sig le .05) og underrepresentert i kategorien «annet» (pearson’s r = -.24, sig le .01)

• henleggelseskategorien «avvisning» er overrepresentert i kategorien «brudd på taushetsplikt» (pearson’s r = .20, sig le .01)

Det kan også være interessant å se nærmere på hvilken arbeidsinnsats som Spesialenheten har lagt ned i forhold til avgjørelsene. Dette kan gjøres ved å kjøre en korrelasjonsanalyse mellom ulike mål på ressursinnsatsen (dager i Spesialenheten, om avhør er foretatt, hvor mange vitner som er avhørt). Siden avvikene mellom innstilling og avgjørelse er så liten, har vi valgt å benytte den kategorien med flest gyldige enheter (innstilling). Det er også mange henleggelseskategorier der antallet enheter (saker) er så lite at det ikke er fornuftig å kjøre en korrelasjonsanalyse. Analysen er derfor konsentrert rundt de sakstyper som inneholder minst 10 enkeltsaker.

Tabellen viser at saker som ender med «henlagt, intet straffbart forhold» har en lenger saksbehandlingstid enn andre saker, mens det motsatte er tilfelle for «henlagt, ikke rimelig grunn til å undersøke». I den siste kategorien foretar man også mye sjeldnere avhør, både med mistenkte, fornærmede og vitner, enn i andre typer saker. Saker som ender opp i kategoriene «henlagt på grunn av bevisets stilling» og «intet straffbart forhold bevist» er saker der Spesialenheten legger ned betydelig mer ressurser enn i andre saker, da ved at man oftere avhører både vitner og mistenkte.

23 (12 %) av de henlagte sakene inneholder kritikk mot politiet, og halvparten av disse er en generell kritikk mot politidistriktet (rutiner og lignende). I et lite antall saker (6 saker eller 3 %) har Spesialenheten tilrådd at politimesteren vurderer forholdet administrativt. Det er ikke mulig i sakspapirene å se hvorvidt dette er fulgt opp.

En nærmere gjennomgang av de 23 sakene som inneholder kritikk mot politiet fordeler seg nokså ulikt på ulike typer saker. Dette er vist i tabell 1.15.

Det er en overvekt av kritikkverdige tilfeller i sakskategoriene «ulovlig beslag og lignende» samt «grov uforstand», samt i kategorien «annet». Det samme er tilfelle for det fåtall saker sendt til administrativ vurdering.

En korrelasjonsanalyse mellom hvorvidt saken inneholder kritikkverdige forhold og Spesialenhetens ressursinnsats (saksbehandlingstid, innhenting av speilsak, gjennomføring av avhør), viser ingen signifikante korrelasjoner. Det er altså ikke noe tegn til at Spesialenheten bruker mer eller mindre ressurser på saker som ender opp med å påpeke kritikkverdige forhold.

Begrunnelsene fra Spesialenheten til både mistenkte og til anmelder er relativt omfattende. I gjennomsnitt er begrunnelsen til anmelder på mer enn 2,5 sider (noe mer til mistenkt), men her er det enkelte svært lange begrunnelser som drar gjennomsnittet noe opp. Midtpunktet (medianen) er på 2 sider, det samme er modus (det hyppigst forekommende). For å se hva som kan forklare variasjon i omfanget av begrunnelsen, ble det gjennomført en multivariat regresjonsanalyse med antall sider som avhengig variabel. Omfanget av begrunnelsen til både anmelder og mistenkte er såpass lik at vi kun har valgt en av dem (begrunnelse til anmelder). Det er kjørt regresjoner med begge variabler som avhengige, og de ga omtrent identiske resultater. Som uavhengige variabler ble følgende variabler/grupper av variabler benyttet: a) sakstype, b) ressursinnsats (saksbehandlingstid, innhenting av speilsak, gjennomføring av avhør), c) hvorvidt Spesialenheten har iverksatt etterforskning eller ikke, d) før eller etter omorganisering og e) henleggelseskategori (innstilling). Da dette innebærer en stor mengde uavhengige variabler viser tabell 1.16 kun de uavhengige variabler som har signifikante effekter (på .05-nivå eller lavere).

Det er ikke mange av de uavhengige variablene som kan forklare variasjonen i begrunnelsenes omfang, men det virker som at saker som angår vinning ofte ender opp med mer omfattende begrunnelser. Hva dette skyldes er ikke lett å si ut fra disse data. Saker der speilsak er innhentet, og som blir henlagt på grunn av bevisets stilling, har en tendens til å ha noe mer omfattende begrunnelser.

Det er relativt sjelden at sakene inneholder opplysninger om hvorvidt Spesialenheten har hatt annen kommunikasjon med anmelder eller anmeldt. I 16 saker har Spesialenheten hatt en eller annen form for kommunikasjon med anmelder, mens det kun i 6 av sakene har vært annen kommunikasjon med mistenkt.

Kun et fåtall saker har vært viet mediainteresse. I mange saker er det klart at media ikke har gitt saken noen oppslag, mens det ellers er sjelden at dette kommer fram i sakspapirene. I 13 av 191 saker er det positivt klart at saken har vært viet medieoppmerksomhet, da like mye fra riksmedier som lokalmedier. Ikke i noen saker går det fram av sakspapirene hvorvidt Spesialenheten eller andre har sendt ut pressemelding i forbindelse med saken, og bare i et svært lite antall saker (2) har Spesialenheten uttalt seg til media. Like sjelden er det at politimester eller politidistriktet uttaler seg i saken.