6 Saker fra Spesialenheten til administrativ vurdering i 2007

Prosjekt gjennomført på oppdrag fra «Utvalget som skal evaluere kontrollmekanismene for politiet med mer»

Christin Thea WathneArbeidsforskningsinstituttet

6.1 Innledning

Formålet med dette delprosjektet var å få kunnskap om hvordan politidistriktene håndterer sakene som Spesialenheten oversender til administrativ vurdering, og hvordan samvirket mellom straffesakssporet og det administrative sporet fungerer i praksis. Felles for sakene som oversendes fra Spesialenheten til administrativ vurdering er at de ikke gir grunnlag for straffereaksjon, men at andre reaksjoner eller tiltak bør vurderes slik Spesialenheten ser det.

Denne rapporten innebærer en deskriptiv formidling av hvilke vurderinger og tiltak som er foretatt og drøfter ikke om «de riktige tingene» er gjort. Teksten i denne rapporten bygger i stor grad direkte på de skriftlige tilbakemeldingene fra politidistriktene og inneholder utstrakt bruk av sitater. Rapporten inneholder også innspill fra politidistriktene om hvordan systemet kan forbedres.

Metodisk bygger denne undersøkelsen på en gjennomgang av et bredt spekter av 33 ulike saker fra 2007, noe som gir delprosjektet en bredde i tema. Det er imidlertid ikke typer saker som står sentralt i rapporten, men politidistriktenes evne og vilje til å lære av påpekte feil, samt hvordan samvirket mellom spor fungerer. Bakgrunnen for å velge saker fra 2007, er antakelsen om at disse sakene er «ferske» nok til at det bør være enkelt å oppsummere/rekapitulere eventuelle tiltak og «gamle» nok til at politimesterne har hatt tid til å foreta vurderinger og beslutte hvordan de skal håndteres administrativt. Politimestrene og lederne for særorganene ble pr. brev bedt om å lage en kortfattet oppsummering av hvordan sakene var vurdert og hva som ble gjort i den enkelte sak (se undervedlegg 1).

Politidistriktenes redegjørelse for behandlingen av de konkrete sakene fra 2007 er analysert med henblikk på å få kunnskap om i hvilken grad politiorganisasjonen framstår som «en lærende organisasjon» i betydningen av at organisasjonen evner å reflektere systematisk over de erfaringer den gjør seg. Av denne grunn er svarene på spørsmålene om de konkrete sakene fremstilt på et aggregert nivå hvor fremstilling av enkeltsaker fungerer som eksempler på generelle poenger.

En gjennomgang av sakene og politimestrenes skriftlige redegjørelser dannet grunnlaget for intervjubesøk ved tre politidistrikt. Politidistriktene ble valgt ut på bakgrunn av bredden i sakene ved distriktene. I tillegg ble det gjennomført korte telefonsamtaler med noen politimestere og andre sentrale aktører for utdypende informasjon.

6.2 Presentasjon av de administrative sakene fra 2007

I denne delen følger en kort presentasjon av påtaleavgjørelser i 2007 hvor Spesialenheten for politisaker tilrår at politimesteren vurderer forhold administrativt, jf. Påtaleinstruksen § 34 – 7, annet ledd. Presentasjonen er hentet fra nettsiden til Spesialenheten hvor det fremgår at listen er ajourført 2. juli 2008.

6.2.1 Politidistriktenes besvarelser

Som skrevet innledningsvis, ble politimestrene og lederne for særorganene pr. brev bedt om å lage en kortfattet oppsummering av hvordan sakene var vurdert og hva som ble gjort i sakene. Alle politidistriktene har besvart henvendelsen enten i brevs form, pr. mail eller pr. telefon etter purring. Samtlige politidistrikt har redegjort for deres konkrete saker, med unntak av tre politidistrikt hvorav to politidistrikt ikke responderte etter purring. Ved det siste politidistriktet var politimesteren nytilsatt og fant ikke frem til skriftlig materiale som kunne dokumentere behandlingen av saken, og politidistriktet hadde heller ikke etablert rutiner for håndtering av slike saker.

Datamaterialet berikes også av skriftlige vurderinger fra to politidistrikter som har mottatt saker til administrativ orientering og ikke vurdering, samt fem politidistrikter som ikke har hatt noen saker i 2007, men som likevel ønsket å komme med innspill.

6.3 Sporbarhet i sakene

6.3.1 Utilfredsstillende sporbarhet i sakene

Innhenting av datamaterialet til denne rapporten ble vanskeliggjort av at svært mange av politidistriktene hadde problemer med å finne frem til sakene som var sendt tilbake til administrativ vurdering fra Spesialenheten. Det viste seg at politidistriktene og Spesialenheten brukte ulikt saksnummereringssystem, noe som gjorde det vanskelig å gjenfinne sakene elektronisk. Arkivrutiner og systemer ved politidistriktene var også forskjellige. Her gjengis en illustrerende redegjørelse fra et politidistrikt:

«Politidistriktet har utvilsomt mottatt saker fra Spesialenheten hvor det er anmodet om administrativ vurdering, men disse sakene kan ikke gjenfinnes.

Grunnen til at vi ikke kan finne igjen disse sakene, er at saker som behandles av Spesialenheten skjermes så ettertrykkelig at vi ikke kan identifisere dem elektronisk og dermed gjenfinne dem. Vi har ikke hatt som rutine å opprette ny sak i brevjournal av saker som kommer fra Spesialenheten med anmodning om administrativ behandling, de har vært ansett som en del av straffesaken. En slik rutine ville vært hensiktsmessig for å besvare de spørsmål som er reist, og vi vil vurdere å etablere en slik rutine for fremtiden».

Enkelte politidistrikt opplyste at de etter hvert hadde lagt om sine arkiveringsrutiner for å klare å finne tilbake til sakene fra Spesialenheten. Flere av politidistriktene etterlyste retningslinjer fra Spesialenheten eller Politidirektoratet i forhold til hvordan man skulle arkivere sakene fra Spesialenheten. Det er hensiktsmessig at politidistriktene etablerer en felles løsning slik at man unngår at det enkelte politidistrikt må bruke ressurser på å finne fremt til gode systemer, og slik at helheten i systemet kan gi en merverdi ved at eventuelle mønstre kan kartlegges.

6.3.2 Bedre oversikt over sakene med SEFO-ordningen

Et politidistrikt opplyste at før Spesialenheten ble opprettet, så ble så å si alle anmeldelser sendt til det enkelte politidistrikt. Politidistriktet registrerte sakene og videresendte dem til daværende SEFO. Distriktet fikk således en god oversikt både over sakene og hvilke personer som var involvert. Sakene ble arkivert ved politidistriktet i et eget «SEFO-arkiv».

6.3.3 Skjerming av sakene svekker potensialet for læring

Det samme politidistriktet skriver at ved oppretting av Spesialenheten ble den ikke gitt tilgang til politiets saksbehandlingssystem BL. Anmeldelser ble også i stadig større grad sendt direkte til Spesialenheten for behandling og sakene ble arkivert hos Spesialenheten. Politidistriktene mottar vanligvis bare kopi av påtalevedtaket:

«I en lengre periode var det slik at det var helt tilfeldig hvilke saker (og dermed også anmeldte og fornærmede mv) som faktisk ble registrert (vi registrerte de sakene som vi sendte til Spesialenheten). Vi var derfor en sterk pådriver for at Spesialenheten måtte få tilgang til BL. Spesialenheten er nå tilknyttet BL, og registrerer alle saker der, og vi «eksporterer» våre registrerte saker elektronisk dit. Det er et stort problem at sakene da skjermes slik at det ikke er mulig å finne dem igjen elektronisk».

Politidistriktet mener at skjermingen av sakene med­fører at læringspotensialet i tidligere saker blir lite.

6.3.4 Konsekvenser for sjekk av vandel til interne søkere

I dag er systemet med skjerming av saker slik at saker som ikke har endt med dom heller ikke synes. Dette betyr for eksempel at foreleggssaker, saker hvor det tatt ut tiltale og saker avgjort etter bevisets stilling ikke kan bli en del av vurderingen når politidistriktene skal vandelssjekke søkere til ulike stillinger. Et politidistrikt skriver følgende:

«Vi har derfor ingen mulighet til å finne saker igjen, eller for den saks skyld verne oss og publikum mot uegnede politiansatte. Søker man på personalia til en person som har en ikke rettskraftig dom vil systemet ikke gi noen indikasjon på at det er noe, tvert imot «hevde» at det ikke er noen saker. Til og med når man har saksnummeret, vil systemet angi at det er et «ugyldig» saksnummer».

Politidistriktet skriver videre at politidistriktene i dag har tilsvarende problemer med å finne ut i hvilke saker politidistriktet eventuelt er ilagt foretaksstraff.

6.3.5 Ikke enhetlig begrepsbruk

I innhentingen av redegjørelsene fra politidistriktene fremkom det at begrepsbruken ved flere av politidistriktene ikke alltid er enhetlig. Det er vanskelig å estimere hvor mange av politidistriktene som ikke har etablert en enhetlig begrepsbruk fordi denne undersøkelsen ikke systematisk har tatt for seg dette temaet. Imidlertid har misforståelser på grunn av manglende enhetlig begrepsbruk medført forsinkelser i datainnhentingsprosessen og tolkning av dataene har i enkelte tilfeller blitt svekket fordi begrepene har blitt brukt på en måte som ga grunn til å stille spørsmål om meningsinnholdet.

Et politidistrikt sendte inn en redegjørelse av feil saker. Det viste seg at distriktet hadde misforstått henvendelsen om å redegjøre for sakene som ble sendt til administrativ vurdering i 2007. Årsaken var at politidistriktet i det daglige kalte departementets instruks for administrativ klageordning for klager over kritikkverdige forhold utført i polititjeneste, for «administrativ klagebehandling».

6.4 De to sporene

6.4.1 Anmeldelser og klager

I dag har man en to-sporet ordning hvor det i mottaket av saker skilles mellom anmeldelser av politiet og klager på politiet. Anmeldelsene skal gå til Spesialenheten (straffesakssporet) og klager skal gå til politiet (klagesakssporet). Imidlertid tyder denne undersøkelsen på at praksis på området ikke entydig. I tillegg til disse to sporene, har man en ordning hvor Spesialenheten kan sende saker tilbake til politidistriktet for administrativ vurdering når Spesialenheten gjennom anmeldelse eller gjennom etterforsking har kommet frem til forhold som tilsier at saken bør vurderes administrativt. Ordningen er kanskje det beste eksemplet på hvordan «samvirke mellom spor» er forsøkt institusjonalisert i påtaleinstruksen. Det er riksadvokatens rundskriv som angir rammene for når Spesialenheten kan oversende saken til administrativ vurdering. I rundskrivet fremkommer det at:

«Uttalelse av kritikk i påtalevedtaket bør i alminnelighet begrenses til det forhold som har vært gjenstand for etterforsking og være et ledd i de rettslige vurderingene. Etter påtaleinstruksen § 34 – 7 annet ledd skal sjefen for Spesialenheten sende saken til berørt politimester eller særorgan dersom det gjennom anmeldelse eller gjennom enhetens etterforsking er kommet frem forhold som tilsier at saken bør vurderes administrativt. Generell kritikk av politiets virksomhet, organisering, rutiner mv. bør tas opp separat og direkte med politimesteren eller med riksadvokaten. Vedrører kritikken Politidirektoratets ansvarsområde, bør også direktoratet underrettes».

På bakgrunn av tilbakemeldingene fra politidistriktene ser det ut til at et flertall av publikum ikke er klar over disse to ulike sporene i den stund de forfatter sin klage eller anmeldelse. Publikum som har noe å utsette på politiet har som oftest i utgangspunktet ikke en klar formening om de ønsker å inngi en klage eller en anmeldelse. Enkelte politidistrikt har oppgitt at de fleste publikummere på forespørsel om hvilket spor man ønsker å forfølge, oppgir at de ønsker å inngi klage fremfor anmeldelse.

6.4.2 Vikarierende motiver for anmeldelse av politiet

Et politidistrikt skriver at det er et faktum at Spesialenheten, på samme måte som tidligere SEFO, mottar mange saker som åpenbart ikke kan føre til noen annen konklusjon enn henleggelse:

«Dette skyldes nok i mange tilfeller at klager har misforstått Spesialenhetens oppgave og mandat, men også ønsker og motiver som neppe lar seg endre ved at politiet forsøker å «overbevise» klager om at tilfellet ikke hører hjemme i Spesialenheten».

Dette betyr at saker som sendes til Spesialenheten også kan bære preg av å være en gjengjeldelse, en kanal for frustrasjon eller lignende. Et politidistrikt mener at det har vært en økning av at anmeldelser mot politiet/etterforskere har blitt brukt som kanal for fornærmede som er frustrerte fordi deres saker ikke har blitt etterforsket. I tillegg til at behandlingen av slike saker krever ressurser, er det en fare for at det sås en tvil politiansatte som blir anmeldt. Et politidistrikt erfarte at en spesiell klagers gjentatte anmeldelser av en politiansatt medførte at distriktet vurderte å bytte ut vedkommende. Dette var en sak hvor en person anmeldte politiet for voldsbruk og saken gikk gjennom flere rettsinstanser over lang tid. Forholdet ble en stor belastning for de berørte og politimennene som var anmeldt, ble sykemeldt over lengre tid.

6.4.3 Ikke enhetlig praksis for å klargjøre pretensjonen

På bakgrunn av datamaterialet denne rapporten bygger på, ser det ut til at politidistriktene ikke har en enhetlig praksis for å klargjøre pretensjonen i de tilfeller det er uklart om en står overfor en anmeldelse eller klage. Flere politidistrikt mente at hvorvidt noe er en klage eller anmeldelse er en skjønnsmessig vurdering som må sjekkes ut med avsender hvis man er usikker. Et politidistrikt hadde en instruks for hvordan dette skulle gjøres. Distriktet hadde som praksis at hvis det sto «anmeldelse» som overskrift, mens skrivet likevel så ut til å være ment som en klage, så ble avsenderen tilskrevet og spurt om intensjonen. Andre ganger skjedde det motsatte; at distriktet fikk inn en klage, men vurderte det til å være ment som en anmeldelse og sendte saken til Spesialenheten. I de innsendte redegjørelsene fra politidistriktene fremkom redegjørelser for en rekke ulike praksiser.

6.4.4 Form og innhold avgjør

Et politidistrikt ga uttrykk for at henvendelsens form og innhold var avgjørende for en eventuell oversending til Spesialenheten:

«Henvendelsens form og innhold vil ofte være avgjørende for om politiet skal oversende henvendelsen til Spesialenheten, eller om man finner å kunne ta henvendelsen opp som en administrativ klagesak. Selv om politiet skulle vurdere det forhold som beskrives som noe som nærliggende tenderer til hørende under en administrativ klagebehandling, synes det vanskelig å unngå å oversende en henvendelse til Spesialenheten i samsvar med Påtaleinstr. § 34.5, dersom det i den skriftlige henvendelsen utrykkelig angis at dette er en anmeldelse, eller det står at klageren ønsker å anmelde et forhold. Hvis derimot henvendelsen er av mer generell klagekarakter, vil politimesteren kunne fange opp saken, og starte en administrativ klagebehandling».

6.4.5 Ikke et spørsmål om enten eller

Et annet politidistrikt ga uttrykk for at det ikke nødvendigvis var et spørsmål om enten anmeldelse til Spesialenheten eller klage til politidistriktet:

«Enkelte påklagde forhold vil kunne ligge i grenseland mellom det strafferettslige og det administrativt tjenestelige; og det vil derfor tidvis kunne være vanskelig og også lite ønskelig, å enten legge saken til strafferettslig etterforskning hos Spesialenheten eller til administrativ klagebehandling hos politiet. En har ikke hatt problemer med å behandle slike saker som først vurderes av Spesialenheten etter det ene alternativet, og deretter vurderes som klagesak. Antallet slike saker bør imidlertid søkes begrenset, slik at den som mottar en henvendelse fra en klager, søker å klargjøre i størst mulig utstrekning hvilket hovedspor klageren ønsker at saken skal følge, enten som en anmeldelse til Spesialenheten eller som en klage til politimesteren».

6.4.6 Politidistriktenes mulighet for å fange opp saker

Politidistriktene mente at det var vanskelig å vurdere om sakstypene som gikk til Spesialenheten var av en slik karakter at de burde eller kunne vært fanget opp av politidistriktet selv og ikke resultert i anmeldelse til Spesialenheten. Et politidistrikt mente at mange av sakene burde vært fanget opp i distriktet. Noen saker var også av en slik karakter at politidistriktet gjorde tiltak for å imøtekomme klager, men det er ikke alltid slik at den berørte part blir fornøyd og velger derfor likevel å anmelde saken til Spesialenheten. Et politidistrikt skriver følgende:

«Motiv og begrunnelse for å anmelde er svært mangfoldige, men det er selvsagt tenkelig at det anmeldes forhold kunne ha vært unngått dersom politidistriktet hadde hatt en bedre instruks el. Jeg tror likevel ikke at anmeldelsestall/klagetall kan påvirkes i noen svært stor grad av politidistriktet – det er ikke mange slike saker i året, relativt sett, og mange av dem er av en slik art at det er vanskelig å se hvordan de skulle ha blitt avverget».

6.5 Mottak og behandling av saker

6.5.1 Politimestrene involverer seg i ulik grad

Hva som skjer når politidistriktene mottar saker fra Spesialenheten til administrativ vurdering varierer både distriktene mellom, men også internt i det enkelte politidistrikt avhengig av den til enhver tid sittende politimesteren. Formelt skal saker som kommer til administrativ vurdering fra Spesialenheten behandles av politimesteren, men innrapporteringene fra distriktene kan tyde på at praksisen på dette området er ulik. Politimesteren har i denne sammenheng en nøkkelrolle i forhold til hvilke behandlingspraksiser som dannes. Både politimesters handlinger, men ikke minst hans eller hennes ikke-handlinger i forhold til disse sakene, har stor betydning for om sakene som sendes til administrativ vurdering blir brukt til justering, endring og læring i distriktet.

Ved enkelte politidistrikt ser det ut til at politimesteren alene behandler sakene og kun i mindre grad informerer andre ledere og ansatte om resultatene. Ved andre politidistrikt ser det ut til at politimesteren tar styringen i sakene, men involverer flere andre sentrale personer i behandlingen. Atter i andre distrikt ser det ut til at politimesteren kun i mindre grad involverer seg i håndteringen av sakene og kanskje kun informeres om resultatet.

Et politidistrikt som har mottatt flere saker hvor Spesialenhetens resultat er meddelt etter at det har vært behandlet saker mot tjenestemenn fra politidistriktet, har oppfattet henvendelsen som en alminnelig orientering om forhold som berører distriktet som arbeidsgiver, og ikke en sak som oversendes spesielt for administrativ vurdering. Distriktet oppgir at de hittil ikke har hatt noen fast rutine for å vurdere disse sakene, men at det i fremtiden vil sørge for at alle disse saker forelegges politimesteren, og at det også foretas en vurdering av om det er grunn til noen form for administrative tiltak.

6.5.2 Politimester blir ikke alltid orientert om at det er en sak gående

Politimesteren kan enkelte ganger motta ferdigbehandlede saker som de ikke visste at Spesialenheten hadde til vurdering. Dette er saker som har gått direkte til Spesialenheten og som Spesialenheten ikke tidligere har orientert politimesteren om. Regelverket er slik at politimester skal varsles hvis Spesialenheten velger å henlegge eller å starte etterforskning i en sak ved distriktet, samt når påtaleavgjørelse i sak foreligger 1. Tiden det tar fra et politidistrikt sender en sak til Spesialenheten til det blir besluttet om saken skal henlegges eller om etterforskning skal startes, kan ofte være lang. Også i de tilfellene der distriktet selv oversender saker til Spesialenheten er det ikke alltid at Spesialenheten informerer politimesteren om at det er besluttet å iverksette etterforskning. Et politidistrikt opplevde at manglende informasjon om at saken var i gang ga negative konsekvenser da Spesialenheten kom til politidistriktet for å foreta avhør uten av politimesteren var klar over at saken var til etterforskning.

6.5.3 Sakens karakter og fokusnivå bestemmer behandlingen

Saker som Spesialenheten oversender politimester med anmodning om administrativ vurdering kan være rettet mot enkelte ansatte, mot konkrete systemer/rutiner som er etablert, eller mot måten politidistriktet generelt løser den aktuelle type arbeid på gjennom fortolkning av regler eller praktisering av rutiner (kultur 2).

6.5.4 Hva er «riktig tid» for justering og endring?

På bakgrunn av innrapporteringene fra politidistriktene ser det ut til at distriktene har ulik praksis for om de iverksetter tiltak samtidig som Spesialenheten har en sak til etterforskning, eller om de venter til saken er ferdigbehandlet. Noen politidistrikter ser på saken umiddelbart og gjør en rekke endringer før Spesialenheten har ferdigbehandlet saken, mens andre gjør de mest nødvendige justeringene og avventer videre endringer til Spesialenhetens vurdering foreligger. Dette er også i stor grad avhengig av sakens karakter, alvorlighetsgrad og kompleksitet, og om saken er på person-, kultur- eller systemnivå. Et politidistrikt poengterte at det underveis i saksbehandlingen i praksis skjer en vekselvirkning mellom det som skjer i Spesialenheten og det som skjer i politidistriktene og skriver videre:

«Det at det relativt sett er svært få saker hvor Spesialenheten gir tilråding om administrative tiltak, innebærer ikke at det er fravær av administrative vurderinger i tilknytning til saker som behandles av Spesialenheten også i påvente av en eventuell spesifikk tilråding fra enheten».

6.5.5 Ulike endringer krever ulik ressursinnsats

Enkelte saker er det rent praktisk enkelt å gjøre noe med umiddelbart, mens andre saker er mer tids- og ressurskrevende. Saker det rent praktisk er enkelt å gjøre noe med umiddelbart, er for eksempel å korrigere språkbruk som ikke er ønskelig. Et politidistrikt redegjorde for en sak hvor en tjenestemann brukte ord som «eplekjekk» og/eller «pudding» overfor en person som ikke etterkom politiets pålegg. Forholdet ble også anmeldt av personen som ikke etterkom politiets pålegg og polititjenestemannen fikk en muntlig advarsel av politidistriktet for dette. Anmeldelsen ble henlagt av Spesialenheten med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå et straffbart forhold. Spesialenheten bemerket at tjenestemennenes ordbruk kunne synes upassende.

Et politidistrikt skriver at det antakelig er riktig å si at endringer og tiltak ikke alltid skjer umiddelbart og at endringer ofte krever forberedelser, drøftelser, tilslutning og implementering:

«Synes det påkrevet med kompetanseheving for et større antall tjenestemenn, må dette planlegges og legges inn i kursplaner som lages opp til et år i forveien. Strategisk stab forsøker å følge opp enkelte saker, og ser til tider resultater, noen ganger etter relativt lang tid».

Et annet politidistrikt oppfatter det slik at en administrativ vurdering og en strafferettslig oppfølgning er to spor som i prinsippet kan håndteres uavhengig av hverandre og at det blir en skjønnsmessig avveining hvorvidt en administrativ vurdering skal avvente Spesialenhetens vedtak. Distriktet skriver videre:

«Det er likevel en stor fordel å ha kunnskap om Spesialenhetens vedtak når det endelige administrative vedtak fattes. Dette har betydning for det faktagrunnlag som skal være fundament for avgjørelsen, da en vil forholde seg annerledes i forhold til informasjonsinnhenting i form av egenrapporter mv dersom det parallelt pågår en etterforskning (forholdet til selvinkriminering, ikke påvirke/forstyrre etterforskningen)».

Et politidistrikt som hadde en sak til vurdering hos Spesialenheten foretok snarest en administrativ vurdering av rutinene for slike saker som en direkte følge av alvorlighetsgraden av saken. Dette skjedde i dialog med Spesialenheten. Vurderingen og tiltakene var allerede utført da politidistriktet mottok den formelle underretning fra Spesialenheten.

6.5.6 Konsekvenser av tidsaspektet

Konsekvensene av lengden på Spesialenhetens saksbehandlingstid ser ut til å variere avhengig av politidistriktenes praksis for selv å ta tak i sakene før de er ferdigbehandlet av Spesialenheten, samt sakens karakter (alvorlighetsgrad og kompleksitet) og om saken er på person-, kultur- eller systemnivå. Følgende sitater illustrerer hvordan Spesialenhetens noen ganger lange saksbehandlingstid kan gi konsekvenser på ulike nivåer i politidistriktet, og kanskje også i hele etaten i de tilfeller sakene er godt kjent i media:

«I tilfeller hvor det går lang tid mellom forholdet fant sted og til Spesialenheten returnerer saken for administrativ vurdering, har dette betydning på flere måter. I forhold der det anbefales gjennomgang av rutiner og iverksetting av instruksjon, er det viktig at dette skjer så raskt som mulig. I saker som gjelder forhold i tjenesten eller saker som er kjent for kollegaer på annen måte – kan tidsfaktoren være særlig tyngende for den ansatte som har en beskyldning hengende over seg. Videre kan det bety en belastning for arbeidsmiljøet generelt. Det stiller store krav til lederen ved den aktuelle enhet eller seksjon i forhold til særlig oppfølging i ventetiden».

«Det er selvfølgelig uheldig dersom saksbehandlingen trekker ut i tid i Spesialenheten og eventuelt administrativt hos politimesteren. Hurtig reaksjon etter kriminelle handlinger virker preventivt og styrker tilliten til rettssystemet. Også hurtig saksbehandling administrativt av politimesteren styrker tilliten til politiet. Rask saksbehandling bidrar også gjennomgående til bedre bevismessig kvalitet. På et generelt grunnlag mener vi at det kan være en fare for at kritikkverdige forhold ikke raskt nok blir fanget opp fordi saksbehandlingstiden ved Spesialenheten til tider er lang».

«Det er åpenbart et problem at det kan gå tid fra «noe» skjer til avgjørelse foreligger. I noen saker vil politidistriktet ha handlet uavhengig av Spesialenhetens behandling, men i mange saker vil ikke politidistriktet engang ha kjennskap til saken før påtalevedtaket kommer. I andre saker vil ikke politidistriktet gjøre noe fordi det er åpenbart at bevis kan forspilles, eller fordi saken slik den fremstår innledningsvis ikke inneholder noe «alarmerende». I atter andre saker vil det være avgjørende for den administrative vurderingen hvilken påtalemessig beslutning Spesialenheten kommer til. Går det for lang tid, kan det synes vanskelig å iverksette personellmessige tiltak».

Et politidistrikt gir uttrykk for at tidsaspektet er problematisk også når de selv melder inn saker og at sakene fort kan fungere som «gift i systemet». Av den grunn går man inn for å «glemme» saken etter at den er sendt inn «for å kunne leve med det».

6.5.6.1 Konsekvenser av tidsaspektet på personnivå

Hvis saken som er til behandling hos Spesialenheten har preg av å være en personalsak, vil lang behandlingstid kunne bli en belastning både for den eller de det gjelder og arbeidsmiljøet som sådan. Et politidistrikt skriver følgende:

«Det er viktig at de sakene som kan gi personalmessige konsekvenser håndteres så raskt som mulig av Spesialenheten. Det har også betydning i forhold til personalomsorg – at perioden med uvisshet ikke blir for lang. Lang ventetid kan også ha negativ innvirkning på arbeidsmiljø og også forholdet til andre involverte i saken (utenfor politidistriktet)».

Flere politidistrikter understreker at reaksjoner både fra Spesialenheten og distriktet selv bør komme så raskt som mulig. Et distrikt skriver at i fall en tjenestemann går lang tid i tjenesten uten noen reaksjon, kan det være vanskelig å få forståelse for at det kommer en reaksjon når det i mellomtiden ikke har vært noe å utsette på vedkommende. Et annet politidistrikt skriver at hvis det er saker hvor feil er begått av ansatte, så vil saken bli oversendt personalkontoret og ansvarlig linjeleder. Det er linjeleder som er ansvarlig for personellmessige tiltak, mens personalkontoret også vil kunne ta initiativ for å sørge for at passende oppfølgning blir gitt. I sitatet under fremkommer hvordan Spesialenhetens lange behandlingstid kan gi lokale problemer behandlingsmessig, spesielt i de sakene distriktet selv ikke føler at de har nok opplysninger til å vurdere eventuelle disiplinære forføyninger:

«Det er et stort problem behandlingsmessig lokalt når sakene drar ut i tid. Særlig i de sakene vi ikke selv føler vi har nok opplysninger til å vurdere eventuelle disiplinære forføyninger. Det vil være begrenset hvilke undersøkelser vi selv kan gjøre uten at vi «ødelegger» for Spesialenhetens etterforskning. Det er derfor viktig at enheten har ressurser nok til å iverksette etterforskning umiddelbart etter at de har fått saken».

Det problematiske ved saker som omhandler suspensjonsvedtak fremkommer i sitatet nedenfor:

«Politidistriktet har i løpet av det siste året hatt to tilfeller der tjenestemenn synes å ha begått alvorlige straffbare forhold. Tjenestemennene ble suspendert samtidig som Spesialenheten ble orientert om mistanken og anmodet om å iverksette etterforskning. Etterforskningen i sakene pågikk i ca. et år før sakene var ferdig etterforsket, og dette var en stor belastning for alle involverte parter. Videre var Spesialenheten svært tilbakeholden med opplysninger til det lokale ansettelsesråd – hvilket skapte store utfordringer for det lokale ansettelsesråd når det gjaldt forlengelse av suspensjonen, jf. tjml § 16 nr 2. I de saker der det foreligger suspensjonsvedtak bør Spesialenheten prioritere sakene på en helt annen måte enn det de var i stand til på daværende tidspunkt».

Ofte er det slik at en ikke klart kan skille mellom om saken handler om person, kultur eller rutiner/systemer. Under følger et eksempel på hvordan politidistriktenes administrative vurderinger kan skje uavhengig av – og i forkant av Spesialenhetens avgjørelse, og ligge på et annet fokusnivå:

«En tjenestemann ble via operasjonssentralen tilkalt på et hasteoppdrag. Vedkommende tjenestemann kjørte sin private bil og var angivelig «pålagt» av operasjonssentralen å kjøre «utrykning». I en rundkjøring oppsto det kollisjon med en annen bil, dog uten at det oppsto alvorlig personskade. Etter en intern vurdering ble det raskt besluttet og informert om at ingen av tjenestemennene skulle kjøre «utrykning» med private biler. Det hører for øvrig med til historien at tjenestemannen av Spesialenheten ble ilagt et forelegg for uaktsom kjøring. Da dette ikke ble vedtatt ble saken etter hvert brakt inn for tingretten hvor resultatet ble frifinnelse. Resultatet av rettens behandling av saken har (naturlig nok) ikke hatt noen betydning for den administrative avgjørelse om at det ikke skal forekomme utrykningskjøring med private kjøretøy».

I eksempelet over ser vi at mens Spesialenhetens vurdering ligger på personnivå, så ligger fokus for politidistriktet på regler/rutiner og kultur.

6.5.6.2 Konsekvenser av tidsaspektet på systemnivå

Hvis saken som er til behandling hos Spesialenheten har preg av å omhandle systemer og rutiner, kan enklere endringer gjøres umiddelbart, mens de mer komplekse som kanskje i større grad krever implementering og opplæring, eventuelt kan startes opp eller må avventes. Enkelte politidistrikt mener at det er enklere å gjøre noe med systemsaker umiddelbart og så heller eventuelt justere endringene etter at Spesialenheten har kommet med sin vurdering. Et politidistrikt skriver at i slike tilfeller vil saken bli forelagt politimester og fagsjefer, og at man i den sammenheng vil angi hvem som skal være ansvarlig for den videre saksbehandling. Et politidistrikt skriver følgende:

«Det er ingen tvil om at Spesialenheten generelt har for lang saksbehandlingstid. Dette er først og fremst et problem for den som er gjenstand for etterforsking. I og med at det underveis skjer vurderinger på forskjellige nivåer er dette egentlig ikke noe tilsvarende stort problem for «politisystemet» som sådan, selv om det selvfølgelig også fra den synsvinkel er ønskelig at saksbehandlingen er så kortvarig som mulig».

6.5.6.3 Konsekvenser av tidsaspektet for akseptert praksis – kultur

Hvis saken som er til behandling hos Spesialenheten har preg av å være en sak som handler om en akseptert fortolkning og praktisering av regler og rutiner i et politidistrikt, kan det for enkelte politimestre/politidistrikt være vanskelig å gjøre endringer i forkant av Spesialenhetens avgjørelse. Spesielt er dette tilfelle i de sakene hvor ledelse har visst om, eller er en del av praksisen som er gjenstand for granskning. Årsakene til at dette er at det kanskje må fattes upopulære avgjørelser og justeringene kan tolkes som signaler på at det tidligere er gjort en dårlig jobb på området. Et politidistrikt mener at Spesialenheten har for lang behandlingstid, men at dette stort sett ikke er noe problem for «politisystemet» med unntak av tilfeller med unnvikende ledelse:

«Dersom ledelsen i politidistriktene derimot har som utgangspunkt at man «skygger unna» de aktuelle problemstillinger inntil avgjørelsen i Spesialenheten foreligger, vil situasjonen selvfølgelig være noe annerledes».

I sitatet over synliggjøres viktigheten av lederens holdnings- og handlingsmåte i relasjon til kulturelle og praktiske endringer i politidistriktene. En politimester med en unnvikende lederstil vil i mindre grad ha mulighet til å få til varige endringer. Kanskje kan en avgjørelse fra Spesialenheten være en god drahjelp for en politimester i et nødvendig endringsarbeid i enkelte politidistrikt.

Nedenfor følger et eksempel på et politidistrikt som på grunn av lav bemanning etablerte en praksis med å la arrestanter bli sittende lenge i arresten. For å hanskes med dette problemet oppsto en kultur for å forsøke å få arrestanten til å vedta boten raskt slik hun/han også kom raskt ut av arresten. Arrestanten ble gjort oppmerksom på at manglende vedtagelse av bot ville medføre lengre tid i arresten. Dette kan forstås som et eksempel på hvordan et organisatorisk problem, eller også et ressursproblem, blir forsøkt løst med individuelle eller lokale strategier som ikke blir korrigert, og som derfor kan etablere seg som akseptert kultur og praksis:

«Saken gjaldt en person som var satt i politiarrest etter politilovens § 9. Etter 10 timer i arresten ble han presentert et forelegg for overtredelse av stl § 350, annet ledd. Ved presentasjonen ble han gjort oppmerksom på at manglende vedtagelse ville medføre at han ville bli holdt i arrest i ytterligere tid. Mht varigheten i arresten fant Spesialenheten at det ikke var tilstrekkelige holdepunkter for å kunne konkludere med at vedkommende arrestant var holdt uforholdsmessig lenge. (Det heter her i politilovens § 9 at personer som innbringes på grunn av beruselse ikke må holdes i arrest lenger enn nødvendig og ikke i noen tilfelle lenger enn til vedkommende er blitt edru). Spesialenheten bemerket likevel at en tjenestemann ved stasjonen hadde oppgitt i sin forklaring at det på grunn av lav bemanning generelt kunne skje at folk blir sittende lenge i helgene og at det derfor kunne være grunn for politidistriktets ledelse å vurdere rutiner og bemanning i arresten. Spesialenheten pekte også på at man administrativt burde vurdere spørsmålet om rutiner for meddelelse av forelegg i arresten, idet man fant at fremgangsmåten var uheldig».

Politidistriktet skriver følgende om hvordan saken ble håndtert da den kom tilbake fra Spesialenheten:

«Politimesteren gjennomgikk saken med driftslederne i politidistriktet i ledermøte. Her ble vilkårene i § 9 innskjerpet. Det ble også gitt uttrykk for at man ikke kan presentere forelegg på ovennevnte måte. En arrestant skal ikke føle utilbørlig press for å vedta forelegg, dvs at man ikke kan argumentere med at vedkommende vil bli sittende videre i arrest dersom han ikke vedtar dette. Påtaleleder fulgte noen dager senere opp saken hvor han i møte med ansatte ved politistasjonen og i møte med påtalegruppen gikk igjennom politilovens § 9 og hvordan man skulle forholde seg ved forkynnelse av forelegg. Ellers vil man nevne at det er lagt inn som rutine at arrestinstruksen skal gjennomgås årlig med alle ansatte på politistasjonen».

I sitatet over fremkommer viktigheten av lederens rolle i fortolkning og praktisering av regler og rutiner, samt betydningen av systematisk gjennomgang av instrukser og rutiner i forhold til normutvikling i et politidistrikt.

6.6 Ledelses- og arbeidsgiveransvaret

6.6.1 Spesialenheten i relasjon til politimesters arbeidsgiveransvar

Flere politidistrikter påpekte at hvis en sak blir anmeldt til Spesialenheten, så er det Spesialenheten som eier saken, mens politimester har et arbeidsgiveransvar overfor den eller de som måtte være involvert i saken. Dette betyr at både politimesteren og Spesialenheten har en interesse i saken. Et politidistrikt uttaler følgende om politimesters ansvar i denne relasjonen:

«Ledelsen ved politidistriktet må ikke gjøre noen ting som kan skade etterforskningen, men forvalte sitt ansvar overfor den ansatte på en god måte».

Et politidistrikt skiller seg ut fra majoriteten av distriktene ved å vise til påtaleinstruksen og poengtere at Spesialenheten egentlig kun er et vanlig etterforskningsorgan som skal meddele politidistriktet resultatet fra etterforskingen og at arbeidsgiver skal ta den videre oppfølging. Distriktet mener at Spesialenheten går ut over sitt ansvarsområde og beveger seg inn på ansettelsesforhold når de påpeker behovet for administrativ vurdering, men ser imidlertid også at dette kan være hensiktsmessig i enkelte tilfeller. Distriktet er av den oppfatning at det er ganske overflødig å anmode distriktene om administrativ vurdering og anbefalte at en lar være å ta inn denne passusen eller erstatter den med en standardformulering som tas med i alle oversendelsene. Årsaken er at det uansett er et lederansvar å følge opp en påtaleavgjørelse fra Spesialenheten mot egne tjenestemenn, og at dette også blir gjort:

«Det kan ha negative sider ved seg at en i det hele tatt tar inn en slik anbefaling fordi den i realiteten indikerer at Spesialenheten synes det er på sin plass med en administrativ reaksjon. Dersom arbeidsgiver er av en annen oppfatning, kan dette fremstå utad som en uenighet mellom Spesialenheten og arbeidsgiver som kan få betydning også for senere saker».

Når politidistriktet anbefaler at anmodning om administrativ vurdering ikke tas inn eller at den erstattes av en standardformulering i alle oversendelser, kan det tolkes som at det er påtaleinstruksen som anbefales endret, siden Spesialenhetens mandat til å oversende saker til administrativ vurdering er hjemlet i påtaleinstruksen.

6.6.2 Når en politiansatt har fått status som mistenkt eller siktet

Politimester vil normalt være kjent med de tilfeller hvor en politiansatt har fått status som siktet eller mistenkt. Flere politidistrikter skriver at i disse tilfellene vil det rutinemessig bli vurdert om det er aktuelt med administrative tiltak mot vedkommende tjenestemann og/eller om det er grunnlag for en generell innskjerping av arbeidsmetoder/rutiner mens Spesialenhetens saksbehandling pågår. Når Spesialenheten mener det foreligger et straffbart forhold og dette spørsmålet er endelig avgjort, vil politidistriktet måtte foreta en adekvat oppfølging av saken.

6.6.3 Todelt lederansvar

Et særorgan har meldt inn at erfaringen fra todelingen av ansvaret for mannskapene kan medføre noe utydelige varslingslinjer og at lederen for særorganet sjelden blir varslet om igangsatt etterforskning mot tjenestemenn som tjenestegjør i særorganet. Det er først etter at saken er avgjort av Spesialenheten at lederen for særorganet får denne orienteringen, noe som blir opplevd som uheldig. Særorganet ønsker at det vurderes en rutinemessig varsling til lederen for særorganet der det igangsettes etterforskning som følge av anmeldelse mot tjenestemenn som tjenestegjør i særorganet. Synspunktet kan tyde på at det her har skjedd «en glipp» i rutinene, siden varslingsrutiner er presisert i riksadvokatens rundskriv nr. 3/2006.

Særorganet etterlyser også en avklaring på hvem som har kompetanse til å avgjøre hvorvidt en sak skal oversendes til Spesialenheten som følge av en tjenestehandling som har medført uhell eller ulykke. Særorganets erfaring er at det i dag er ulik oppfatning og praksis i de forskjellige politidistriktene, noe som blir vanskelig for særorganet å forholde seg til. Denne etterlysningen tyder på en usikkerhet når det gjelder praktisering av påtaleinstruksens § 34 – 6 annet ledd:

«Selv om det ikke er grunn til mistanke om en straffbar handling, skal etterforskning settes i verk dersom noen dør eller blir alvorlig skadet som følge av politiets eller påtalemyndighetens tjenesteutøvelse, eller noen dør eller blir alvorlig skadet mens de er tatt hånd om av politiet eller påtalemyndigheten».

Usikkerheten er trolig mer knyttet til når «uhell» skal oversendes enn «ulykke». Når det gjelder denne bestemmelsen i påtaleinstruksen, er den presisert slik i Riksadvokatens rundskriv nr. 3/2006: «Politimesteren eller den han gir fullmakt har ansvaret for at Spesialenheten straks underrettes ved hendelser som er beskrevet i påtaleinstruksen § 34 – 6 annet ledd».

6.6.4 Ivaretakelsen av arbeidsgiveransvaret mens etterforskning pågår

Ved intervjubesøkene ved tre av politidistriktene fremkom det at arbeidsgivers ivaretakelse av ansatte som er gjenstand for etterforskning av Spesialenheten kan være komplisert, men behøver absolutt ikke være det. En politimester sier at ledelsen i politidistriktet på den ene siden er veldig redd for å bli kritisert for å ha ødelagt noe i etterforskningsprosessen; for å bli beskyldt for å dekke til for å beskytte sine egne, mens på den andre siden er ledelsen også opptatt av å ivareta den ansatte slik arbeidsgiveransvaret tilsier. Et eksempel er en ansatt som var beskyldt for taushetsbrudd. Politimesteren hans var oppmerksom på at den ansatte hadde krav på omsorg og oppfølging i denne vanskelige situasjonen, men opplevde selv et dilemma. Han syntes det var fristende å spørre om hvordan det gikk med han som var beskyldt for taushetsbrudd, men visste ikke en gang om politimannen visste at han var anmeldt. Ved alle anmeldelser, ikke bare anmeldelser mot politiet, finnes det ingen positiv lovbestemmelse om at politiet skal varsle en anmeldt om at vedkommende er anmeldt og det finnes ingen positiv lovplikt eller lovbestemmelse om å gi underretning om at det har kommet en anmeldelse. Dette skal vurderes ut fra hensiktsmessighet i det enkelte tilfellet. Man skal imidlertid til slutt få underretning om at sak er henlagt. Det er samme hensyn som gjør seg gjeldende i enhver sak som er anmeldt. Hvis det av etterforskningsmessige grunner ikke finnes korrekt å varsle den anmeldte, gjør man det ikke verken overfor politifolk eller andre som er anmeldt.

Hvis den ansatte ikke var klar over at hun eller han var anmeldt, og fikk vite det gjennom et omsorgsspørsmål fra sin leder, så kunne dette være svært uheldig i forhold til både etterforskningen som sådan og tilliten til etterforskningen. Den ansatte kunne for eksempel forspille bevis ved å ta kontakt med vitner eller lignende, eller tilliten til etterforskningen kunne synke ved at muligheten for at den mistenkte kunne påvirke oppsto. Frykten for å bli mistenkt for å ha manipulert etterforskningen er stor. I denne situasjonen mente politidistriktet at lederen ikke kunne ivareta arbeidsgiveransvaret på en skikkelig måte frem til den ansatte fikk vite at saken ble etterforsket og dette skjedde kanskje først da saken var ferdig etterforsket. Dette dilemmaet kan oppleves spesielt ubehagelig i de situasjoner hvor leder og ansatt har fortrolige samtaler, som for eksempel medarbeidersamtaler, hvor leder sitter på informasjon om den ansatte som ikke kan meddeles.

6.6.5 Betydningen av klare roller i forkant av uønskede hendelser

Et annet politidistrikt ga også uttrykk for at det ikke var problemfritt å ivareta arbeidsgiveransvaret der hvor ansatte ble anmeldt til Spesialenheten, men understrekte at det var fullt mulig. Det ble poengtert at ledelsen må ta opp rutiner på området i forkant av slike hendelser og det må fremkomme at rutinene er ment å sikre en ren prosess og beskytte den ansatte mot beskyldninger. Ved å tydeliggjøre roller, ansvar og plikter overfor alle ansatte før det oppstår en lei situasjon, står både den enkelte og fellesskapet bedre rustet til å håndtere slike hendelser. Ved et politidistrikt hadde politimesteren tatt opp temaet med hele ledergruppen og da eksemplifisert drøftingen gjennom konkrete hendelser. Lederne skulle igjen ta temaet opp med sine ansatte.

6.7 Endrings- og læringseffekter

6.7.1 Nyttig med tilbakemelding fra Spesialenheten

Med unntak av ett politidistrikt, ga samtlige politidistrikter som hadde svart på spørsmålet om hensiktsmessigheten av å få saker oversendt fra Spesialenheten til administrativ vurdering, uttrykk for at dette var nyttig, konstruktivt og viktig. Det ble fremhevet at Spesialenhetens påpekning var en god hjelp i å bedre kvaliteten på tjenesten og å finne frem til best mulig praksis.

Et politidistrikt mente at det var meget hensiktsmessig å få oversendt saker fra Spesialenheten til administrativ vurdering da dette kunne bidra til å avdekke kritikkverdige rutiner og tjenesteutøvelse i organisasjonen. Ved en oversendelse til administrativ vurdering fikk distriktet en mulighet til å gjøre noe med systemet og rutinene. Et politidistrikt sier det slik:

«Det er hensiktmessig at saker oversendes til administrativ gjennomgang. Vi får på den måten mulighet til å forebygge fremtidige, uheldige hendelser. Vi forsøker å fange opp uheldige episoder både gjennom sakene fra Spesialenheten og gjennom de klagene som kommer inn gjennom klageordningen».

I sitatet over fremgår det at også klageordningen kan være en viktig kilde til læring. Et annet politidistrikt skriver at i de tilfeller saker formelt ble oversendt i henhold til påtaleinstruksen, så ble de gjennomgått med tanke på å forebygge uheldige episoder i fremtiden. Distriktet skriver videre om hvordan Spesialenhetens vurdering kan inneholde viktige læringselementer:

«I tillegg får vi underretning om enhetens avgjørelse i alle saker, og disse blir gjennomgått av politimesteren før de blir levert visepolitimesteren for gjennomgang og arkivering. Selv om Spesialenheten ikke har funnet å beslutte oversendelse av hele saken, er avgjørelsen og den begrunnelsen som er gitt ofte gode beskrivelser av situasjoner som vi ønsker å forebygge. I enkelte av avgjørelsene er det også spesifikt nevnt forhold som bør vurderes selv om ikke hele saken er oversendt».

I sitatet nedenfor fremkommer læringsdialektikken mellom personnivået og systemnivået:

«Avgjørelsene blir gjennomgått både med tanke på den enkelte tjenestemanns handlemåte, og med tanke på justering av rutiner og instrukser. Selv om en etterforskning ikke har ført fram til en straffereaksjon, og det heller ikke foreliger beslutning om oversendelse av hele saken for administrativ gjennomgang, kan det ligge forhold i saken som kan gjøre det nødvendig å «justere kursen» litt».

Et politidistrikt skrev at flere saker hadde ført til at politidistriktet hadde foretatt fullstendige gjennomganger av rutinene. Distriktet eksemplifiserte poenget ved å trekke frem en anmeldelse om ulovlig beslag/ulovlig tilbakeholdelse av beslaglagte midler. Denne saken resulterte i en ny beslagsinstruks og kan betraktes som et eksempel på at tilbakemeldingene fra Spesialenheten i form av spørsmål om administrativ vurdering, kan være svært nyttige. Videre skriver politidistriktet at ordningen fordrer både at Spesialenheten har satt seg godt inn i politidistriktets instruksverk og at de under faktainnhentingen også har fokus på system, og at politidistriktet har evnen til å være åpen for at det kan være rom for forbedring på de felt Spesialenheten stiller spørsmål ved.

6.7.2 Spesialenhetens store sakstilfang kan gi en ekstra dimensjon

Noen politidistrikter mente at Spesialenheten store sakstilfang og brede vurderingsgrunnlag, sammenliknet med politidistriktenes begrensede antall saker, ga et godt grunnlag for å komme med vurderinger. Det å få Spesialenhetens råd i forhold til administrativ vurdering var også nyttig sett ut fra at Spesialenheten håndterer mange saker som fører til disiplinærforføyelser. Et politidistrikt mente at når sakene oversendes med eksplisitt påskrift om administrativ vurdering, kan det bidra til mer enhetlig praksis på landsbasis.

6.7.3 Faren ved å be om administrativ vurdering

Et annet politidistrikt ga uttrykk for at det vurderte sakene de fikk tilbake uavhengig av om Spesialenheten anmodet om administrativ vurdering eller ikke. Faren ved bruk av anmodning om administrativ vurdering var at det ikke ble gjort noen intern gjennomgang i saker hvor det ikke eksplisitt ble bedt om det fra Spesialenhetens side, fordi man antok at det ikke var behov for intern gjennomgang.

6.7.4 Ulik grad av involvering i sakene

På bakgrunn av de innkomne rapporteringene fra politidistriktene ser det ut til at politimestrenes involvering i sakene fra Spesialenheten, grad av medvirkning fra ansatte og spredning av resultatene fra vurderingene, varierer distriktene i mellom.

Ved et politidistrikt gjennomgikk politimesteren alene samtlige påtalevedtak som var blitt truffet av Spesialenheten. Hvis politimesteren var fraværende, ble vedtaket gjennomgått av politimesterens stedfortreder og kun unntaksvis av administrasjonssjefen. Distriktet oppga at normalt ble påtalevedtakene fra Spesialenheten lest og tatt til etterretning uten det ble gjort noe mer i sakens anledning. Hvis saken var av en slik karakter at den ga grunn til å vurdere rutineendringer og/eller annet, ble dette gjort ved at det ble satt ned arbeidsgrupper som skulle se på spørsmålet og/eller det ble tatt opp på paroler for å trekke opp nødvendige retningslinjer og/eller presiseringer. Dersom Spesialenheten anbefalte at saken ble undergitt en administrativ behandling, foretok politimesteren en grundig og selvstendig vurdering av om saken skulle bringes inn for ansettelsesrådet. Et annet politidistrikt hadde etablert en liten stabil gruppe som håndterte sakene, hvor en jurist behandler straffesakene, mens to jurister behandler klagesakene. Juristene fikk administrativ bistand av førstekonsulenter.

6.7.5 Systematisk læring og sporbarhet

Formålet med denne rapporten er blant annet å belyse i hvilken grad politiorganisasjonen framstår som «en lærende organisasjon» i relasjon til det Spesialenheten antyder eller anbefaler i sin administrative tilbakemelding. I denne sammenheng kan ledelsens grad av involvering i de administrative sakene forstås å signalisere viktighetsgraden av slike saker, og grad av involvering av de ansatte i prosessen med å finne frem til gode løsninger kan indikere læringsklima i virksomheten.

Flere av politidistriktene fremhevet at organisasjonen hadde hatt god læringseffekt av å gripe fatt i kritikkverdige forhold som var fremkommet i saker fra Spesialenheten. Men slik de fleste av politidistriktene hadde vansker med å finne frem til sakene som var oversendt fra Spesialenheten til administrativ vurdering, hadde de også vansker med å dokumentere hva som ble gjort i forhold til læringsaspektet i sakene. Hvis politimesteren hadde arbeidet i distriktet over lengre tid, husket han/hun også gjerne hva som var gjort i de ulike sakene. Det var mer problematisk å redegjøre for behandling og ulike læringsaspekter for ferskere politimestre. Eksempel på læringsprosesser som var gjennomført, men ikke kunne dokumenteres, var at saker hadde vært diskutert i ulike fora og at det var gitt muntlig informasjon videre. Politidistriktene hadde i liten grad en systematisk og sporbar håndtering av disse sakene. Hvordan den administrative saksbehandlingen fra politimesters side ikke automatisk avgir sporbarhet i distriktet, illustreres gjennom følgende sitat fra et politidistrikt som hadde problemer med å rapportere om hva som skjedde med disse sakene:

«Politidistriktet har siden oversendelsen fra Spesialenheten hatt skifte av politimester, således er det vanskelig for oss nå å vite hvilke vurderinger som ble gjort av tidligere politimester i forbindelse med oversendelsen fra Spesialenheten. Om det i det hele tatt er foretatt noen administrativ vurdering av saken er således ukjent».

Når systemet for administrativ vurdering bæres oppe av ett individ, skapes en sårbarhet i organisasjonen knyttet til kontinuitet ved skifte av personer, felles læring og sporbarhet/dokumentasjon. Flere av politidistriktene ga uttrykk for at de så potensialet for forbedring på dette området og var allerede i gang med tiltak. Noen politidistrikter hadde utarbeidet rutine for håndtering og arkivering av saker fra Spesialenheten, og håndterte dokumenterings – og oppfølgingsbehovet i sakene ved å benytte en handlingsplan hvor problem, tiltak, ansvarlig for gjennomføring, frister og tilbakemelding fremgikk.

6.7.6 Spesialenhetens vurdering som grunnlag for læring

Et politidistrikt oppga at samtlige avgjørelser i saker fra Spesialenheten knyttet til politidistriktet gikk til politimesteren uavhengig av om Spesialenheten hadde oversendt saken til administrativ behandling eller om det kun var kopi av et vedtak. Bakgrunnen var at politimesteren så dette som viktig for å kunne vurdere om det eventuelt fremkom forhold som kunne gjøre det nødvendig å vurdere for eksempel endring av rutiner og/eller instrukser, ta opp spesielle temaer på paroler eller ledermøter osv. Vurderingen var knyttet til Spesialenhetens begrunnelse for vedtaket.

6.7.7 Å lære av enkeltsaker

To politidistrikter ga uttrykk for at det lille antallet saker fra Spesialenheten hadde begrenset verdi for læring nettopp fordi de var så få:

«I og med at de aktuelle klagesakene fra 2007 bare har vært tre, og at de i sitt innhold har vært svært forskjellige, har man ikke funnet at de har ført til noen spesiell endrings- eller læringseffekt».

Imidlertid så de fleste politidistriktene både hensiktsmessigheten av å lære av enkeltsaker og de hadde god praksis på dette området. I enkelte politidistrikt ble sakene benyttet som case for refleksjon over temaet i spesifikk eller vid forstand. For eksempel kunne saker handle om at det ble gitt for dårlig opplæring på et område. Dette caset kunne benyttes for å diskutere opplæring på området og resultere i opplæringstiltak også på andre områder.

6.7.8 Å lære av «det store bildet»

I et politidistrikt ble Spesialenhetens årsrapporter osv. gjennomgått i ledergruppen i læringsøyemed. Siktemålet med dette var å forbedre muligheten for å forebygge at det skulle oppstå situasjoner som i verste fall kunne ende med straffereaksjoner. Et politidistrikt erfarte at mange av sakene, både klagesaker og anmeldelser, skrev seg fra situasjoner knyttet til pågripelser og innsettelse i arrest. Nyttige erfaringer fra disse sakene blir derfor også kommunisert til UEH-lederen (Utrykningsenheten) som har et fagansvar for den operative treningen i politidistriktet.

6.7.9 Å gjøre rykter gjenstand for refleksjonsprosesser

Et politidistrikt ga uttrykk for at de hadde praksis for mer eller mindre kontinuerlige normdiskusjoner i ledergruppen. Ulike påstander og rykter som ble snappet opp ble kastet inn i gruppen for på denne måten å bli gjenstand for felles refleksjon og diskusjon. Det kom for eksempel politimesteren for øre at politidistriktet hadde rykte på seg for å gå voldsomt ut, at de for eksempel ankom oppdrag med et overveldende antall biler. Dette ble diskutert internt for å undersøke om det var noe i ryktet og vurdere om det burde iverksettes eventuelle tiltak. Politidistriktet hadde god erfaring med slike interne prosesser. Eksemplet over illustrerer hvordan ledernes fokusering og handlinger kan være vesentlig viktigere for yrkeskulturutvikling enn prosedyrer og dokumenter.

6.8 Tilbakemelding til Politidirektoratet og Spesialenheten

6.8.1 Ingen enhetlig praksis for tilbakemelding

I undersøkelsen ble det stilt spørsmål om Politidirektoratet ble orientert om resultatet av den administrative vurderingen, om Spesialenheten ble orientert om resultatet og i begge tilfeller – hvorfor/hvorfor ikke. Det ser ikke ut til at politidistriktene har etablert noen enhetlige rutiner eller praksis for tilbakemelding til Politidirektoratet eller Spesialenheten om resultatet av den administrative vurderingen.

• Utenfor Spesialenhetens domene. Et politidistrikt skriver at de ikke gir tilbakemelding til Spesialenheten fordi det ligger klart utenfor Spesialenhetens domene (som er regulert ved lov, forskrift og riksadvokatens rundskriv), og det ville dermed ville være direkte uheldig å involvere Spesialenheten.

• Den lokale arbeidsgivers ansvar.Et politidistrikt skriver at Politidirektoratet og/eller Spesialenheten ikke blir orientert om resultatet av administrative vurderinger på grunn av at dette tilligger den lokale arbeidsgiver. Et annet politidistrikt skriver at Politidirektroatet blir rutinemessig orientert om alle saker som går i lokalt ansettelsesråd. Et tredje politidistrikt skriver at de overfor Politidirektoratet kun har hatt praksis for å underrette om saker hvor det fattes vedtak om ordinær ordensstraff, jf. tjml § 14 og tjml § 15. Det vises til personalreglementets § 23 siste ledd.

• Politidirektoratet får kopi av relevante påtalevedtak.Et politidistrikt skriver at Politidirektoratet får kopi av de påtalevedtakene hvor Spesialenheten mener det er behov for oppfølgning eller av annen særlig interesse, og at direktoratet har et system for å be om uttalelser.

• Politidirektoratet er klageinstans.Et politidistrikt skriver at fordi Politidirektoratet er klageinstans dersom politimesterens klageavgjørelse påklages, har en ikke sett det verken som naturlig eller påkrevd i gi noen orientering til Politidirektoratet i den enkelte klagesak. Det er rimelig å anta at referansen her er til klagesakssporet og ikke straffesakssporet. Ordningen er slik at man kan klage til Politidirektoratet på avgjørelser fattet i klagesaker behandlet ved politidistriktet, men ikke avgjørelser tatt av Spesialenheten, hvor det er riksadvokaten som er klageinstans.

• To atskilte spor.Et politidistrikt skriver at de betrakter Spesialenhetens behandling og avgjørelse som helt atskilt fra politimesterens administrative klagebehandling. Når politimesterens administrative klagebehandling foretas etter at Spesialenheten har avsluttet sin sak, har en derfor ikke funnet foranledning til å gi noen underretning om den senere administrative klageavgjørelsen til Spesialenheten.

• Har ikke oppfattet at det ønskes orienteringer.Et politidistrikt skriver at verken Politidirektoratet eller Spesialenheten blir orientert om politidistriktets administrative håndtering av saken og at en slik tilbakemelding ikke er vurdert fordi en ikke har oppfattet at Politidirektoratet og Spesialenheten ønsker slike orienteringer.

• Naturlig med tilbakemelding til Spesialenheten.Et politidistrikt skriver at tilbakemelding til Politidirektoratet/Spesialenheten avhenger av sakens art/alvorlighet. Dersom en sak mottas fra Spesialenheten til administrativ vurdering, vil det være naturlig å sende varsel dit om resultatet av vurderingen når saken er ferdigbehandlet.

• Totaloversikt og enhetlig oppfølgning.Et politidistrikt mener at dersom tilbakemelding til Politidirektoratet og Spesialenheten ble fast rutine for alle politidistriktene i alle saker, også sakene med anmodning om administrativ vurdering, ville det på sikt gi så vel Politidirektoratet som Spesialenheten meget god totaloversikt over praksis med hensyn til både ordensstraffer og administrativ oppfølging av disse sakene. Et annet politidistrikt skriver at for å sikre en enhetlig oppfølgning fra politidistriktene, kunne det være fornuftig at politidistriktene ble pålagt å gi en tilbakemelding om hvordan saken er fulgt opp. Under følger en oversikt over argumenter for og mot tilbakemelding slik politimestrene ser det.

  	Til Politidirektoratet	Til Spesialenheten
  JA, hvis	Tilbakemelding avhenger av sakens art/alvorlighet.Tilbakemelding sendes i de sakene POD anmoder om redegjørelse.Rutinemessig orientering om alle saker som går i lokalt ansettelsesråd. Tilbakemelding sendes kun i saker hvor det fattes vedtak om ordinær ordensstraff, jf. tjml § 14 og tjml § 15. Det vises til personalreglementets § 23 siste ledd.Det er gitt tilbakemelding i en sak fordi POD ba om en orientering da de selv ønsket oppfølging/gjennomgang av relevante saker fra Spesialenheten.POD får kopi av de påtalevedtakene hvor Spesialenheten mener det er behov for oppfølgning eller av annen særlig interesse.	Tilbakemelding avhenger av sakens art/alvorlighet.Naturlig å sende varsel om resultatet når saken er ferdigbehandlet dersom sak mottas fra Spesialenheten.
  NEI, fordi	Tilbakemelding ble ikke vurdert fordi en ikke har oppfattet at det ønskes slike orienteringer.Orienteres ikke om resultatet av administrative vurderinger på grunn av at dette tilligger den lokale arbeidsgiver.Fordi POD er klageinstans dersom politimesterens klageavgjørelse påklages, har en ikke sett det verken som naturlig eller påkrevet i gi noen orientering i den enkelte klagesak.	Tilbakemelding ble ikke vurdert fordi en ikke har oppfattet at det ønskes slike orienteringer.Tilbakemelding sendes ikke fordi det ligger klart utenfor Spesialenhetens domene og det ville dermed være direkte uheldig å involvere Spesialenheten.Orienteres ikke om resultatet av administrative vurderinger på grunn av at dette tilligger den lokale arbeidsgiver.Spesialenhetens behandling og avgjørelse betraktes som helt atskilt fra politimesterens administrative klagebehandling. Når politimesterens administrative klagebehandling foretas etter at Spesialenheten har avsluttet sin sak, har en derfor ikke funnet foranledning til å gi noen underretning om den senere administrative klageavgjørelsen til Spesialenheten.

6.9 Spesialenhetens rolle

6.9.1 Uklart ansvarsforhold ved informasjon om saker i media

Når uønskede hendelser av dramatisk karakter som involverer Spesialenheten inntreffer, er av og til media raskt ute med å skrive om forholdet. Et politidistrikt understrekte betydningen av at politiet er offensiv i denne sammenheng og sikrer at korrekt informasjon kommer ut i media slik at spekulasjoner i størst mulig grad unngås. Viktigheten av å sende ut pressemelding med faktagrunnlaget er også tatt opp på politisjefsmøte. Imidlertid ser det ut til at ansvarsforholdet mellom politidistriktet og Spesialenheten når det gjelder informasjon til media i saker som er under Spesialenheten, ikke er tydelig.

6.9.2 Spesialenhetens kompetanse og sammensetning

Viktigheten av at Spesialenheten har etterforskningskompetanse og nok ressurser, ble understreket av to av politidistriktene. Et flertall av politidistriktene mente at Spesialenheten bruker for lang tid i behandlingen av sakene og at dette kan være en belastning for enkeltpersoner og arbeidsmiljøet ved politidistriktene, og at de derfor bør tilføres flere ressurser. Et politidistrikt mente at man i dag ikke kan bedømme funksjonaliteten av Spesialenhetens organisering så lenge enheten ikke har blitt tilført tilstrekkelig ressurser og derfor har lang saksbehandlingstid.

I forhold til Spesialenhetens kompetanse fremkommer det at nivået er høyt, men også at det er potensial for forbedring. Politidistriktene må kunne få umiddelbar og riktig bistand når de tar kontakt med Spesialenheten. Et politidistrikt fikk en negativ erfaring på dette området da de skulle varsle Spesialenheten om en sak. Politimesteren ringte umiddelbart etter hendelsen, men det tok lang tid før han fikk kontakt med representanter for Spesialenheten. Han hadde behov for å få avklart en rekke spørsmål, blant annet hvem som var ansvarlig for å sikre åstedet osv., men det kunne ikke vedkommende som betjente Spesialenhetens telefon svare på.

Et politidistrikt ga uttrykk for at de ikke har så veldig solid inntrykk av Spesialenheten og dette inntrykket var basert på erfaringer fra at enheten ikke i tilstrekkelig grad sjekket ut opplysninger som ble gitt i en spesifikk etterforskningssak. De mangelfulle/gale opplysningene kunne medført store konsekvenser for de tjenestemennene som var innblandet hvis opplysningene ikke hadde blitt korrigert på et tidlig tidspunkt. Spesialenhetens legitimitet over tid er avhengig av at den gjør et godt stykke arbeid.

Et politidistrikt mente at ansatte i Spesialenheten bør rotere og ikke være i enheten for lenge av gangen, slik at «de kommer ut i praksis og får oppdatert seg». Spesialenheten består blant annet av advokater på verv. Et politidistrikt mente at vervet blir oppfattet som svært lukrativt og at advokatene derfor «sitter og holder på» disse. Fordelen med vervene, i motsetning til fast ansettelse, er at ansatte advokater lett blir «spist opp av systemer», mens et alternativ er å oppnevne advokater i en periode på to-tre år. Et annet innspill er å ansette en dommer i Spesialenheten. Videre kan man tenke seg å bake inn noen mekanismer slik at det ikke bare blir «politifamilien» som er involvert i saksbehandlingen. For eksempel kan selve arbeidet gjøres av etterforskere, mens resultatet kan vurderes av grupper som ikke har politibakgrunn. I denne sammenheng kunne Obiorasaken blitt vurdert av organ for etnisk mangfold. Poenget er å skape en åpenhet mot omverdenen hvor folk i større grad får kunnskap om sakene. Her gjengis to sitater som illustrerer poengene:

«Hvis de hadde visst det samme som oss, så er det ikke sikkert at det hadde blitt stilt så mange spørsmål».

«Hvis Hvermansen kunne lest om disse sakene, så ville de fleste skjønt at kun 3 % blir noe av».

6.9.3 Spesialenhetens tilgjengelige metoder

Et politidistrikt mente at problemstillingen om at det i dag er et for tett forhold når politiutdannete etterforsker politi, er en konstruert problemstilling. Et annet politidistrikt ga uttrykk for det ikke kunne se for seg at Spesialenheten bør bestå av andre enn det den gjør i dag og at det bør være et «vanlig» etterforskningsorgan. Spesialenheten har i dag mulighet til å benytte alle metoder, som for eksempel kildebehandling, kommunikasjonskontroll og informantbehandling, i sin etterforskning, Det stilles spørsmål ved om organet har nok kunnskap til å benytte disse metodene.

6.9.4 Foretaksstraff

Spesialenheten benytter seg enkelte ganger av foretaksstraff, som er en straff som utelukkende retter seg til bedriften selv, i tilfeller der det kan være såkalte upersonlige eller kumulative feil som har ført til hendelsen. Et politidistrikt mente at den viljen bedrifter som blir ilagt foretaksstraff oppviser for å få prøvet saken for domstolen ikke vil være til stede i en situasjon der politidistriktet bøtelegges:

«En hovedforhandling mellom to parter i staten er en selsom affære som bare vil se underlig ut utad. Derfor vil 99 av 100 politimestere godta en bot uansett, og Spesialenhetens bevisbedømmelse vil aldri bli prøvet. Over tid vil dette kunne føre til at foretaksstraff til politiet er en reaksjon som er «risikofri» for Spesialenheten, og det vil kunne oppstå en skjevhet her ved at de vanskelige og sammensatte sakene ender med foretaksstraff i stedet for henleggelse, som kanskje var den riktige, påtalemessige avgjørelsen. Påtaleavgjørelsen vil riktignok kunne påklages, men da har skaden allerede skjedd».

Politidistriktet skriver videre at det ikke er sannsynlig at man vil få fjernet foretaksstraffen i disse sakene, og det viktigste kanskje er bevissthet og høy kompetanse rundt disse forholdene i Spesialenheten. Et annet politidistrikt kommenterte at det kan være bra med foretaksstraff i noen sammenhenger, men hvis politidistriktet er uenig i foretaksstraffen, vil også sannsynligheten for endring og læring synke.

6.10 Forslag til forbedring

6.10.1 Opprette et «Learning the lesson-sted»

Et forslag er å opprette et «Learning the lesson-sted» på intranettet etter modell fra IPCC. Nettstedet skal fungere som et sted hvor saker kan presenteres anonymt slik at politidistriktene kan lære av hverandre. På denne måten har alle muligheten til innsyn og får anledning til å diskutere sakene og gjøre seg opp sin mening av forholdet. Nederst på IPCCs førsteside på nettet står det følgende:

«Investigations into complaints or conduct concerning the police not only uncover misconduct, criminal or otherwise, by individuals serving with the police. They also produce valuable lessons for policing policy and practice. This means the police complaints and conduct system can operate as a powerful tool for improving policing. The Learning the Lessons Committee exists to help the police service improve by learning in this way from investigations and other operations of the police complaints/conduct system».

6.10.2 Best Practice

Et forslag er at Politidirektoratet kan utøve en større aktivitet i forhold til Best Practice. En kanal i denne sammenheng er politibladet fra Politidirektoratet. Hensikten er å stimulere til faglig debatt om hva som er godt politiarbeid, fremfor å ta et syndebukkfokus.

6.10.3 Sikre politimesters involvering og ansattes ve og vel

Et forslag for å sikre at politimesteren prioriterer administrative saker som involverer ansatte, slik at en unngår at de ansatte blir gående i «det uvisse», er at saken (herunder respektive konvolutter til impliserte ansatte) oversendes i samlet konvolutt til/via politimesteren. På denne måten kan de ansatte «samtidig» få en orientering om politimesterens syn på saken.

6.10.4 Rommet for å gjøre feil er større enn mange tror

Et forslag går ut på at politimenn og – kvinner bør gjøres kjent med at det er lov å gjøre feil i politiet også. Forslaget er basert på antagelsen om at de fleste politimenn/kvinner ikke er klar over hvor stort spillerom de har i arbeidet sitt, og at hvis de hadde visst det, så hadde de ikke «pyntet på» eller «ligget så langt på den trygge siden» i forklaringene til Spesialenheten når saker blir etterforsket. Fordelen med å kjenne til at det er rom for å gjøre feil er at en snakker mer åpent og direkte i avhørene.

6.10.5 Sentralisert systematisk lagring av gode arbeidsverktøy

Et politidistrikt skriver at i den grad oppfølgningen resulterer i at det gjøres endringer i instruksverk eller det utarbeides nye instrukser, burde disse instruksene og vedtaket fra Spesialenheten vært lagret i en egen anonymisert database tilgjengelig for politidistriktene:

«Det ville gitt en bedre mulighet for å lære av hverandres forbedringstiltak og forenkle utarbeidelsen av instrukser der andre allerede har gjort et arbeid. Et eksempel på dette er et tilfelle der politidistriktet fikk foretaksbot knyttet til en uheldig håndtering av en narkotikasak. Oppfølgningen av reaksjonen var at det ble utarbeidet et omfattende instruksverk for politidistriktets bruk av utradisjonelle etterforskningsmetoder. Dette instruksverket er også sendt andre politidistrikt som har fått vite om og etterspurt dette».

Politidistriktet stiller spørsmål ved at det sentralt ikke finnes en mer systematisk lagring og kommunikasjon av det politidistriktene selv oppfatter som gode arbeidsverktøy.

6.10.6 Oversikt over antall og type klager

I dag har mange av politidistriktene ikke oversikt over saker som er sendt til administrativ vurdering eller klagesaker som går til politiet. Et politidistrikt mener at det er hensiktsmessig å ha en oversikt over hvor mange anmeldelser og klager det enkelte politidistrikt har fått, og at man etter hvert kan vurdere å lage oversikter helt ned på personnivå. Hensikten er å få en oversikt over hva klagene egentlig handler om som en indikasjon på hvilke kulturer man har og hva som rører seg. Politidistriktene skal håndtere all politiatferd opp til straffesak, og en politimester poengterer at det er «et hav av avstand mellom hva som er straffbart og hva som er godt politiarbeid». En oversikt over alle klager og anmeldelser kunne bidratt til refleksjon over hva som er «godt politiarbeid».

Undervedlegg 1

Brev til politimestrene 13. august 2008

Til politimestrene,

Ang. delprosjekt om saker som Spesialenheten oversender politimestrene med anmodning om administrativ vurdering – svarfrist 5. september 2008

Undervedlegg 1

Bakgrunn for denne henvendelsen

Utvalget skal gjennomføre et delprosjekt om politimestrenes erfaring med saker som Spesialenheten oversendte politimestrene i 2007 med anmodning om administrativ vurdering. I denne forbindelse er vi helt avhengig av berørte politimesteres hjelp slik at vi kan få best mulig kunnskap om hvordan denne ordningen fungerer i praksis slik politimestrene erfarer det.

Hovedmålsetting med dette delprosjektet er å få kunnskap om:

1. hvordan det aktuelle politidistrikt håndterer saker hvor Spesialenheten tilrår at politimesteren vurderer forhold administrativt, jf. påtaleinstruksen § 34 – 7 annet ledd

2. hvordan samvirket mellom ulike kontrollmekanismer fungerer; her altså mellom Spesialenheten og politidistriktets administrative vurdering og evt. oppfølging.

Utvalget har gitt Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) ved forsker Christin Thea Wathne oppdraget å gjennomføre delprosjektet.

Undervedlegg 1

Hva vi ber om i denne omgang

I denne omgang ber vi om at politimestrene kortfattet informerer skriftlig om følgende punkter:

• Hvordan ble saken vurdert administrativt og hva ble gjort? (Dersom det gjelder flere saker som ble påtaleavgjort av Spesialenheten i 2007, ber vi om tilbakemelding i alle saker politidistriktet fikk fra Spesialenheten med anmodning om administrativ vurdering).

• Hvordan ble ledelses- og arbeidsgiveransvaret ivaretatt?

• Hvordan er saksbehandlingstiden?

• Evt. endrings- og læringseffekter: Ble noe forandret? Hvorfor/hvorfor ikke?

• Ble Politidirektoratet orientert om resultatet av den administrative vurderingen? Ble Spesialenheten orientert om resultatet? I begge tilfeller – hvorfor/hvorfor ikke?

• Hvilke eventuelle problemer skaper tidsaspektet siden det kan gå tid fra en hendelse er inntruffet (og anmeldt til Spesialenheten) og til Spesialenheten oversender saken til administrativ vurdering?

• Hva er politimestrenes syn på hensiktsmessigheten i å få saker oversendt fra Spesialenheten til administrativ vurdering?

• Er sakstypene av en slik karakter at det burde eller kunne vært fanget opp av politidistriktet selv og ikke resultert i anmeldelse til Spesialenheten?

• Hvilke generelle synspunkter har politimestrene på at saker oversendes til administrativ vurdering? Bør for eksempel slik oversending fra Spesialenheten skje sjeldnere eller oftere?

Man står selvfølgelig fritt til også å gi utvalget skriftlige kommentarer og innspill om andre punkter enn de nevnte.

Dersom politidistriktet ikke fikk oversendt en slik sak etter vedtak i Spesialenheten i løpet av 2007, er man likevel velkommen til å sende oss en kommentar.

Undervedlegg 1

Tidsfrist

Dette delprosjektet skal ferdigstilles i løpet av høsten 2008. Siden utvalget arbeider under tidspress, ber vi om forståelse for at vi må sette en nokså rask tidsfrist: Innen 5. september 2008. Redegjørelsene sendes direkte til Christin Thea Wathne, og helst på mail.

Undervedlegg 1

Oppfølging av skriftlige redegjørelser – intervju med utvalgte politidistrikter

Når alle innkomne svar er blitt bearbeidet, er det aktuelt å gjennomføre utdypende intervju med noen berørte politidistrikter. Hvilke dette blir, avgjøres etter at skriftlige redegjørelser er bearbeidet.

Undervedlegg 1

Praktiske opplysninger

Wathne er underlagt den samme taushetsplikt som utvalget for øvrig når det gjelder saksinnsyn og bearbeiding av evalueringsmateriale.

Skulle det være spørsmål angående denne henvendelsen, kan undertegnede kontaktes.

Vi takker på forhånd for hjelpen, og ser fram til godt samarbeid med politimestrene også i dette delprosjektet.

Med vennlig hilsen

Liv Finstad Christin Thea Wathne

Leder Forsker

Utvalget som skal evaluere kontroll- Arbeidsforskningsinstituttet

mekanismene for politiet mm.

Kontaktinformasjon for Christin Thea Wathne:

Arbeidsforskningsinstituttet

PB 6954 St. Olavs plass

0130 Oslo

Tlf: + 47 996 01193

Mail: christin.thea.wathne@afi-wri.no

Kopi til seniorrådgiver Erna Gjesvold, Politidirektoratet