2 Brev 12. februar 2014 fra Arbeids- og sosialdepartementet

Rekkevidden og betydningen av ILO-konvensjon nr. 71/1946 om pensjoner for sjømenn

Vi viser til utvalgets brev av 30. januar 2014, vedrørende rekkevidden og betydningen av ILO-konvensjon nr. 71 om pensjoner til sjømenn.

1. Den aktuelle bestemmelsen

Den viktigste bestemmelsen i konvensjonen, med hensyn til hvilke vilkår de ratifiserende statene har ansvar for at deres nasjonale pensjonsordning for sjømenn oppfyller, er artikkel 3. Innledningen til artikkel 3 nr. 1 lyder i tre av de offisielle språkversjonene:

«The scheme shall comply with one of the following conditions ...»

«Le régime doit satisfaire à l’une des règles suivantes ...»

«Das System hat einer der nachstehenden Bedingungen zu entsprechen …»

Den offisielle norske oversettelsen av dette lyder:

«Ordningen skal tilfredsstille ett av de følgende vilkår …».

Disse formuleringene, særlig når de ses sammen med ordet «eller», taler for at det her ikke er snakk om kumulative vilkår, men kun om alternative vilkår. Det betyr i så fall at det er tilstrekkelig at en ratifiserende stat har en ordning som oppfyller enten vilkårene nevnt i artikkel 3 nr. 1 a eller vilkårene nevnt i artikkel 3 nr. 1 b.

2. Adgangen til å endre rapporteringsspor

Det neste spørsmålet er hvilken anledning en ratifiserende stat har til å endre sin nasjonale ordning, slik at staten ved neste rapportering til ILO over implementeringen av ILO-konvensjon nr. 71 kan påberope seg et annet alternativ enn den har gjort ved tidligere rapporteringer.

Som fremholdt under punkt 1 ovenfor, stiller konvensjonen kun krav om at ett av alternativene oppfylles. Konvensjonsteksten gir ingen holdepunkter som skulle tilsi at ratifiserende stater som innledningsvis har basert sine rapporter på at deres nasjonale ordning oppfyller vilkårene etter ett alternativ, ikke skulle stå fritt til – på et hvilket som helst tidspunkt – å legge om ordningen, slik at den oppfyller det andre alternativet. Å forlange at en ratifiserende stat i et slikt tilfelle skulle måtte si opp konvensjonen, for deretter å tiltre den på ny, utelukkende for å få anledning til å rapportere etter det alternativet på nasjonalt nivå finner mest hensiktsmessig, fremstår som unødig tungvint.

Det er verdt å merke seg at det spørreskjemaet som er utarbeidet som mal for de nasjonale rapportene over implementeringen av ILO-konvensjon nr. 71 ikke utgjør en del av selve konvensjonen, og følgelig heller ikke er omfattet av statenes ratifikasjoner.

3. Betydningen av at det tidligere har blitt rapportert over begge alternativer

Norge har rapportert over begge alternativene i artikkel 3. I sin rapport for perioden 1963 til 1965 ga Norge uttrykk for at:

«We assume that the conditions outlined in both a) and b) of Article 3, paragraph 1 of the Convention have been fulfilled».

Vi kan ikke se at det faktum at en ratifiserende stat innledningsvis har overoppfylt sin rapporteringsforpliktelse, gjennom å rapportere etter både alternativ a og alternativ b, skulle medføre en eksplisitt eller implisitt unilateral aksept av ytterligere begrensninger i det nasjonale handlingsrommet enn det som fremgår av ordlyden i artikkel 3 nr. 1. En slik fortolkning ville etter vårt skjønn være i strid med konvensjonens ordlyd, og vi kan heller ikke se andre tolkningsmomenter som skulle tale for et slikt resultat. Norges rapportering etter begge alternativer kan følgelig etter departementets mening ikke innebære at Norge skulle være bundet til å oppfylle begge alternativer helt frem til en eventuell oppsigelse av avtalen.

Vi håper dette besvarer utvalgets spørsmål.