NOU 2015: 6

Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2015

Til innholdsfortegnelse

5 Institusjonelle trekk ved lønnsdannelsen i Norge

I dette vedlegget gjennomgås organisasjonsgrader både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden, ulike systemer for tariffavtaler og omfanget av tariffavtaledekning. Det gis også en oversikt over store tariffavtaler etter næring/sektor. Vedlegget bygger på NOU 2013:13 Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi (Holden III).

5.1 Organisasjonsgrader på arbeidstakersiden

Organisasjonsgraden1 på arbeidstakersiden i Norge har falt fra 57 prosent i 1990, til 53 prosent i 2000 og til knapt 52 prosent i 2013. Sammenliknet med andre vestlige land er organisasjonsgraden i Norge på arbeidstakersiden likevel fortsatt relativt høy. De ansatte er organisert i ulike forbund som er tilsluttet de fire hovedorganisasjonene; LO, Unio, YS og Akademikerne, samt en del mindre, frittstående forbund, jf. tabell 5.1. Av de frittstående er Norges Ingeniør- og Teknologiorganisasjon (NITO) den største organisasjonen med om lag 75 000 medlemmer totalt i 2013. Utviklingen i andelen organiserte arbeidstakere i de ulike arbeidstakerorganisasjonene siden 1972 vises i figur 5.1.

Tabell 5.1 Medlemstall i de fire hovedorganisasjonene og i frittstående forbund per 31.12.2013 og andelen yrkesaktive medlemmer.

Medlemstall totalt

Yrkesaktive medlemmer

Andelen yrkesaktive medlemmer

Yrkesaktive medlemmer som andel av alle sysselsatte lønnstakere. Pst

Landsorganisasjonen (LO)

897 740

627 000

69,8

25,8

Unio

322 058

244 600

75,9

10,0

YS

221 578

157 100

70,9

6,5

Akademikerne

177 948

129 700

72,9

5,3

Frittstående forbund

125 658

99 000

78,8

4,1

Sum

1 744 982

1 257 400

72,1

51,8

Kilde: NOU 2013: 13 Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi, Statistisk sentralbyrå og Fafo.

Figur 5.1 Andelen organiserte arbeidstakere i de ulike arbeidstakerorganisasjonene. 1972–2013. Yrkesaktive medlemmer.

Figur 5.1 Andelen organiserte arbeidstakere i de ulike arbeidstakerorganisasjonene. 1972–2013. Yrkesaktive medlemmer.

Kilde: NOU 2013: 13 Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi og Fafo.

5.2 Organisasjonsgrader på arbeidsgiversiden

Arbeidsgiversiden i Norge består av fem store aktører. I privat sektor og offentlig eide selskaper er Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), Arbeidsgiverforeningen Spekter og Hovedorganisasjonen Virke de mest sentrale. I offentlig sektor er KS arbeidsgiverpart i kommunene, fylkeskommunene (utenom Oslo kommune) og kommunale foretak, mens Kommunal- og moderniseringsdepartementet er arbeidsgiverpart i staten. I tillegg har Finans Norge medlemsbedrifter til sammen om lag 39 000 ansatte innen bank- og forsikring, mens Norges Rederiforbunds medlemsbedrifter sysselsetter om lag 45 000 sjøfolk og offshorearbeidere.

Tabell 5.2 Sysselsatte1 i staten og i medlemsvirksomheter i arbeidsgiverorganisasjoner. 2003 og 2013.

Antall sysselsatte. 1000 personer

Sysselsatte som andel av alle sysselsatte lønnstakere. Pst.

Alle

I virksomheter med tariffavtale

Andel med tariffavtale. Pst.

Alle

I virksomheter med tariffavtale

2003

2013

2003

2013

2003

2013

2003

2013

2003

2013

Næringslivets Hovedorganisasjon

503

620

389

460

77

74

24

26

19

19

Kommunesektoren2

393

471

393

471

100

100

19

19

19

19

Hovedorganisasjonen Virke

115

214

88

98

77

46

5

9

4

4

Arbeidsgiverforeningen Spekter

165

201

165

199

100

99

8

8

8

8

Staten som arbeidsgiver

125

150

125

150

100

100

6

6

6

6

Øvrige organisasjoner (Norges Rederiforbund, Finans Norge m.fl.)

160

211

126

166

79

79

8

9

6

7

Sum

1 461

1 867

1 286

1 544

88

83

70

77

61

64

1 Andelen deltidsansatte varierer mellom organisasjonene/virksomhetene. Det er mange deltidsansatte i kommunene, Virkeområdet og i helseforetakene. Stillingsandel eller deltidsbrøk kan også variere mellom områdene. Regnet i årsverk kan forholdet mellom sysselsettingen i de ulike områdene endres.

2 Omfatter ansatte i kommunene inklusive Oslo kommune, fylkeskommunene og andre virksomheter som er medlemmer i KS, herunder bedriftsmedlemmer.

Kilde: NOU 2013: 13 Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi og Beregningsutvalget.

5.3 Tariffavtalene

En tariffavtale er en kollektiv regulering av lønns- og arbeidsvilkår. Tariffavtaler inngås mellom en fagforening og en arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening, og er bindende for avtalens parter og deres medlemmer. Tariffavtalene har derfor fundamental betydning for lønnsdannelsen i Norge. I tillegg til lønn, regulerer tariffavtalene også bestemmelser om forhold som sosiale rettigheter, pensjon for de som har dette avtalefestet, arbeidstidsspørsmål, samt oppsigelsesfrister, medbestemmelse og permittering. Hva som inngår, varierer mellom de ulike tariffavtalene. Avtalene inngås på ulike nivåer i de ulike sektorene; mellom arbeidstakernes hovedorganisasjoner og en arbeidsgiverforening, mellom et fagforbund og en arbeidsgiverorganisasjon på bransjenivå, eller mellom bedriftsledelsen og forbundenes tillitsvalgte.

Tariffavtalene har ulike prinsipper for fastsettelse av lønn og lønnsutvikling, der det sentrale skillet er om reguleringen skjer på sentralt eller lokalt nivå, eller i kombinasjoner av disse. Konfliktretten i tradisjonell forstand ligger som hovedregel på sentralt nivå. Det kan i hovedsak skilles mellom tre hovedtyper tariffavtaler:

1. Minstelønnsavtaler

Minstelønnsavtaler er den vanligste lønnsfastsettende mekanismen i tariffavtalene i privat sektor, særlig blant arbeidere. Minstelønnsavtaler fastsetter minimumsavlønning for ulike kategorier av arbeidstakere. I tillegg forhandles det lokalt i bedriftene/virksomhetene om tillegg. Den vanligste måten å utforme lokale tillegg på er etter «de fire kriteriene» virksomhetens økonomi, produktivitet, framtidsutsikter og konkurranseevne.I Industrioverenskomsten er det i tillegg et femte kriterium: den aktuelle arbeidskraftsituasjonen.

Det er stor forskjell på minstelønnsavtalene mellom ulike områder. I noen områder har man én eller to minstelønnssatser for unge/nyansatte lønnstakere som dermed gjelder for en liten andel av de ansatte, mens i andre områder avtales det minstelønnsstiger som omfatter rundt halvparten av de ansatte på det aktuelle området. Hvor mye som avtales sentralt og hvor mye lokal lønnsdannelse det er, varierer også mye fra område til område.

Lønnssystemet i kommunesektoren er også et minstelønnssystem for de fleste arbeidstakergruppene, men i motsetning til i minstelønnsavtaleområder i privat sektor blir rammene for de lokale tilleggene fastsatt i de sentrale forhandlingene.

2. Normallønnsavtaler

Normallønnsavtaler regulerer både nivå og endringer i forbindelse med tariffoppgjør. Lønnsfastsettelsen i slike avtaler er dermed i det alt vesentligste sentralisert. Tariffavtaler med fast lønnsregulativ kalles ofte normallønnsavtaler. Slike avtaler forutsetter i utgangspunktet at det ikke skal avtales tillegg utover normallønnen. Staten og Oslo kommune har normallønnsavtaler, men også deler av privat sektor, som bussbransjen, renhold, hotell- og restaurantvirksomhet (Riksavtalen), elektrofag, og vektere har slike avtaler.

3. Avtaler uten sentrale lønnsbestemmelser

I avtaler uten sentrale lønnsbestemmelser foregår lønnsfastsettelsen i sin helhet lokalt, med unntak for enkelte tariffavtaler for funksjonærer i YS-forbund. Avtaler uten sentrale lønnsbestemmelser er dominerende blant annet for funksjonærgrupper med lang utdanning i privat sektor og for YS’ funksjonæravtaler med NHO. Det inngås også funksjonæravtaler mellom sentrale parter, men disse er snarere prosedyreregler for hvordan lønns- og arbeidsvilkår kan bestemmes i den enkelte bedrift, både som kollektive og individuelle avtaler.

5.3.1 Fordelingen mellom sentrale og lokale lønnstillegg

I industrien bygger minstelønnsavtalene på at mye av lønnsdannelsen skal foregå i den enkelte virksomhet, jf. de fire kriteriene. For industriarbeidere har i gjennomsntt de siste ti årene om lag 27 prosent av samlet lønnsvekst kommet gjennom sentralt avtalte tillegg det enkelte år. For industrifunksjonærer i NHO-området følger LO-delen (kan utgjøre om lag 10 prosent) de sentrale tillegg i LO-NHO-området ellers, mens det for øvrig avtales stort sett tillegg lokalt, og ofte gjennom såkalte lokale kollektive lønnsforhandlinger, og her defineres nesten all lønnsvekst som lønnsglidning.

I normallønnsområdene og i avtaler med flere minstelønnssatser, for eksempel i varehandelen, vil forholdet kunne være et annet. For Spekters virksomheter i privat sektorer er forholdet omtrent det samme som i minstelønnsavtalene i industrien i NHO-området. For helseforetakene i Spekter er om lag 63 prosent av tilleggene avtalt sentralt, og 37 prosent lokalt. I det statlige tariffområdet kommer om lag 77 prosent av samlet lønnsvekst fra sentralt avtalte lønnstillegg og resten fra lønnsglidning. Ansiennitetstillegg og forhandlinger på særlig grunnlag bidrar mest til lønnsglidning i staten. I kommunene avtales omtrent 3/4 av lønnsveksten sentralt.

Økning i gjennomsnittlig lønnsnivå som skyldes endringer i sammensetningen av sysselsettingen bidrar til lønnsglidningen i staten, i kommunene og i andre områder.

Figur 5.2 Det sentrale bidraget til lønnsveksten fra 2004 til 2013(gjennomsnitt per år)1
.

Figur 5.2 Det sentrale bidraget til lønnsveksten fra 2004 til 2013(gjennomsnitt per år)1 .

1 Tallene i figur 5.2 er framkommet ved at den totale lønnsveksten mellom de årlige tellingspunktene for lønnsstatistikken er dekomponert i tarifftillegg og lønnsglidning. Det som ikke er fastsatt sentralt, består i hovedsak av lokal lønnsdannelse, men også endringer i gjennomsnittlig lønnsnivå som følge av bl.a. endringer i sammensetningen av sysselsettingen (strukturendringer) er med.

2 Tallet for industrifunksjonærer er anslaget i NOU 2013:13 Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi.

3 For finanstjenester medførte langt lavere bonusutbetalinger i 2009 enn året før at lønnsveksten (målt fra 1. september 2008 til 1. september i 2009) ble negativ. Dette året er veksten i avtalt lønn (eksklusive bonus og uregelmessige tillegg) lagt til grunn. I de andre årene er bonus og uregelmessige tillegg med.

Kilde: Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene, Statistisk sentralbyrå og NOU 2013:13 Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi.

5.3.2 Tariffavtalenes varighet

Tariffavtalenes varighet avtales mellom partene og har i Norge i all hovedsak vært toårige, som regel med adgang til å forhandle om egen lønnsjustering for annet avtaleår (mellomoppgjør). De utløper normalt om våren. I NHO, Virke og i Spekter med unntak av helseforetakene, utløper de fleste tariffavtalene 31. mars. I de øvrige tariffområder er utløp gjerne tidligst 30. april. Mekanismene for revisjon av tariffavtaler er nøye regulert i partenes avtaleverk og i lovgivingen. Arbeidstvistloven inneholder bestemmelser om hvem som kan inngå tariffavtaler og hvordan de reforhandles. Arbeidstvistloven dekker hele arbeidslivet, bortsett fra staten. I staten gjelder tjenestetvistloven, som i hovedsak bygger på de samme prinsippene som arbeidstvistloven, men som er tilpasset særlige forhold i staten.

5.3.3 Tariffavtaledekning

Tariffavtalene omfatter flere enn de arbeidstakerne som er organisert. Det skyldes bl.a. at arbeidsgivere som er tariffbundet gjennom avtale- og rettspraksis, forpliktes å legge til grunn tariffavtalens vilkår også for ansatte i bedriften som ikke er organisert, hvis de faller inn under tariffavtalens virkeområde. Tariffavtaledekningen i privat sektor er om lag 50 prosent, mens det er full avtaledekning i offentlig sektor. Som gjennomsnitt for alle arbeidstakere, er tariffavtaledekningen rundt 67 prosent.

Tabell 5.3 viser andelen arbeidstakere i ulike bransjer og sektorer som omfattes av tariffavtaler, og at tariffavtaledekningen øker med bedriftsstørrelsen. Det framgår at tariffavtaledekningen er lavest i næringen Faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting og i Engroshandel. Tallene er basert på en utvalgsundersøkelse og de er derfor beheftet med usikkerhet. Det kan dessuten være store forskjeller innenfor enkelte bransjer. I transport er for eksempel tariffavtaledekningen høy innen buss, men lav innen langtransport med gods.

Andelen arbeidstakere som oppgir at deres lønn fastsettes gjennom tariffavtale, er høyere i spørreundersøkelser enn det en kan forvente ut fra registerbaserte kilder. Dette kan forklares ved misforståelser eller manglende kunnskap, men også ved at lønnssatsene i tariffavtalene benyttes i bedrifter som ikke formelt er bundet av disse avtalene (frivillig tilslutning). Det er vanskelig å vite hvor stort omfang dette har, men det antas at det særlig gjelder mindre virksomheter. I tillegg bidrar allmenngjøring i noen bransjer til å gjøre enkelte av tariffavtalens bestemmelser gjeldende for flere.

5.4 Allmenngjøring

Lov om allmenngjøring av tariffavtaler mv. (allmenngjøringsloven) trådte i kraft samtidig med EØS-avtalen 1. januar 1994. Lovens formål er å sikre utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har, og slik hindre konkurransevridning til ulempe for det norske arbeidsmarkedet.

Loven åpner for at en uavhengig nemnd med deltakelse fra partene, Tariffnemnda, etter krav fra en arbeidstaker- eller arbeidsgiverorganisasjon kan fastsette at en landsomfattende tariffavtale helt eller delvis skal gjelde alle arbeidstakere i et fag eller et geografisk område, enten de er organiserte eller ikke og både for norske og utenlandske arbeidstakere. Det er i hovedsak overenskomstenes minstelønnssatser som er blitt allmenngjort, men også bl.a. arbeidstidsbestemmelser, kompensasjon for reise, kost og losji. Arbeidstid er allmenngjort i skips- og verftsindustrien. I de andre bransjene er ikke arbeidstid allmenngjort. Arbeidsmiljølovens regler om arbeidstid gjelder derfor for disse. Allmenngjøring innebærer således at det settes et gulv for hvor lavt arbeidstakere i den aktuelle bransjen kan lønnes.

Tariffnemndas vedtak om allmenngjøring fastsettes i forskrift og gjelder for alle arbeidstakere som utfører arbeid av den art forskriften omfatter. Forskriftens lønns- og arbeidsvilkår vil således gjelde som ufravikelige minstevilkår i alle bedrifter med arbeidsforhold som omfattes av den aktuelle allmenngjøringsforskriften. Dersom arbeidstakerne allerede er bundet av en tariffavtale, vil denne avtalens vilkår bare måtte vike i den grad vilkårene som følger av allmenngjøringsforskriften samlet sett er gunstigere for arbeidstakerne. Allmenngjøringen kan dermed ha betydelige virkninger for arbeidstakere som ikke er dekket av en tariffavtale, dvs. om lag halvparten av alle arbeidstakere i privat sektor.

Følgende tariffavtaler er for tiden allmenngjort gjennom forskrifter fra Tariffnemnda, jf. boks 5.1:

  • Tariffavtale for jordbruks- og gartnerinæringene

  • Tariffavtale for byggeplasser i Norge

  • Industrioverenskomsten for skips- og verftsindustrien

  • Tariffavtale for renholdsbedrifter

  • Tariffavtale for fiskeindustribedrifter

  • Landsoverenskomsten for elektrofagene

Arbeidstilsynet2 fører tilsyn med at lønns- og arbeidsvilkår som følger av vedtak om allmenngjøring blir overholdt.

Tabell 5.3 Andelen arbeidstakere med tariffavtale etter bransje/sektor og bedriftsstørrelse. Privat sektor. 2012. Prosent.

Bransje/sektor

Prosent

Transport og lagring

71

Privat undervisning, helse og sosial omsorg

69

Industri, olje, bergverk

63

Finansierings- og forsikringsvirksomhet

62

Detaljhandel

57

Overnattings- og serveringsvirksomhet1

56

Bygg, anlegg, el. og kraft

51

Annen tjenesteyting

51

Forretningsmessig tjenesteyting og fast eiendom

43

Informasjon og kommunikasjon

39

Faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting

34

Engroshandel

31

Bedriftsstørrelse

1–4 ansatte

32

5–9 ansatte

44

10–19 ansatte

54

20–49 ansatte

56

50–99 ansatte

60

100–199 ansatte

59

Over 200 ansatte

64

1 Det er usikkerhet knyttet til dette tallet. I utvalgsundersøkelsen svarer 56 prosent av arbeidstakerne i overnattings- og serveringsvirksomhet at de har tariffavtale, mens registerdata (jf. Fafo-rapport 2010:47) tilsier at tariffavtaledekningen er vesentlig lavere.

Kilde: NOU 2013: 13 Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi.

Boks 5.1 Gjeldende forskrifter om allmenngjøring av tariffavtaler

Forskrift om allmenngjøring av tariffavtale for jordbruks- og gartnerinæringene

Forskriften er fastsatt på grunnlag av overenskomsten for jordbruks- og gartnerinæringene 2014–2016 mellom Næringslivets Hovedorganisasjon og NHO Mat og Landbruk på den ene siden og Landsorganisasjonen i Norge og Fellesforbundet på den annen side. Forskriften omfatter jordbruks- og gartneriarbeid, hagesenter, planteskolearbeid og lager-/terminalarbeid, samt alle fag innenfor området landbruk, naturbruk og naturforvaltning som naturlig utføres innenfor næringen.

For ferie- og innhøstingshjelp er det vedtatt følgende minstelønnssatser per time: for arbeidstakere som er 16–17 år: 87,90 kroner, arbeidstakere som er 17–18 år: 90,90 kroner, for arbeidstakere over 18 år og som er ansatt inntil 12 uker: 109,40 kroner og for de over 18 år som er ansatt mellom 12–24 uker (3–6 måneder): 114,90 kroner. Arbeidstakere over 18 år som er ansatt mer enn 6 måneder skal ha lønn som ufaglært fast ansatt, der satsene er 129,30 kroner for ufaglærte arbeidstakere, 95,90 kroner for arbeidstakere som er 16–17 år, 99,90 kroner for arbeidstakere i aldersgruppen 17–18 år. Fagarbeidere skal gis et tillegg på 10 kroner per time. I tillegg er det allmenngjort hellig- og helgedagstillegg.

Forskrift om allmenngjøring av tariffavtale for byggeplasser i Norge

Denne forskriften er fastsatt på grunnlag av Fellesoverenskomsten for byggfag (FOB) 2014–2016 mellom Næringslivets Hovedorganisasjon og Byggenæringens Landsforening på den ene side og Landsorganisasjonen i Norge og Fellesforbundet på den annen side. Forskriften gjelder for faglærte og ufaglærte arbeidstakere som utfører bygningsarbeid på byggeplasser. Minstelønnssatsene per time er fra 1. april 2014 182,50 kroner for faglærte, 164,00 kroner for ufaglærte uten bransjeerfaring, 171,00 kroner for ufaglærte med minst ett års bransjeerfaring og 110,00 kroner for arbeidstakere under 18 år.

Forskrift om delvis allmenngjøring av Industrioverenskomsten for skips- og verftsindustrien

Forskriften er fastsatt på grunnlag av Industrioverenskomsten (VO) 2014–2016 mellom Næringslivets Hovedorganisasjon og Norsk Industri på den ene siden og Landsorganisasjonen i Norge og Fellesforbundet på den annen side. Forskriften gjelder fagarbeidere, spesialarbeidere og hjelpearbeidere som utfører produksjons-, montasje- og installasjonsarbeid i skips- og verftsindustrien. Minstelønnssatsene per time er 160,15 kroner for fagarbeidere, 152,85 kroner for spesialarbeidere og 145,64 kroner for hjelpearbeidere. Det er i tillegg allmenngjort satser for reise, kost, losji, skifttillegg og overtidsarbeid. Allmenngjorte tillegg for ulike typer skiftarbeid er om lag de samme satsene som gjelder i Industrioverenskomsten.

Forskrift om allmenngjøring av tariffavtale for renholdsbedrifter

Forskriften er fastsatt på grunnlag av Overenskomst for Renholdsbedrifter 2014–2016 mellom Næringslivets Hovedorganisasjon og NHO Service den ene side og Landsorganisasjonen i Norge og Norsk Arbeidsmandsforbund på den annen side. Forskriften gjelder for private bedrifter som driver salg av renholdstjenester, og gjelder for ansatte i slike bedrifter som utfører renhold. Forskriften innebærer at de berørte arbeidstakere skal minst ha en lønn per time på 164,02 kroner og arbeidstakere under 18 år minst 121,01 kroner. For arbeid mellom klokken 2100 og 0600 avtales lønnstillegg i hvert enkelt tilfelle. Lønnstillegget skal være minst 26 kroner per time.

Forskrift om allmenngjøring av tariffavtale for fiskeindustribedrifter

Forskriften som gjelder fra 1. februar 2015, er fastsatt på grunnlag av Overenskomst for Fiskeindustribedrifter 2014–2016 mellom Næringslivets Hovedorganisasjon og Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening på den ene side og Landsorganisasjonen i Norge og Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund på den annen side. Forskriften gjelder for fagarbeidere og produksjonsarbeidere med dertil hørende arbeidsoperasjoner, lagerarbeidere, transport, vakthold, rengjøring og kantine, håndverkere, reparatører, arbeidsledere, kontrollører, instruktører og kjølemaskinister/kuldemaskinister i fiskeindustribedrifter. Minstelønnssatsene per time er 172,85 kroner for fagarbeidere og 162,85 kroner for produksjonsarbeidere. Arbeidstakere under 18 år skal minst ha en lønn per time på 80 % av minstelønnssatsen. På arbeidsplasser med skiftarbeid er skifttilleggene allmenngjort.

Landsoverenskomsten for elektrofagene

Tariffnemnda fattet 3. februar 2015 vedtak om delvis allmenngjøring av Landsoverenskomsten for elektrofagene. Forskriften er fastsatt på grunnlag av Landsoverenskomsten for elektrofagene 2014–2016 mellom Næringslivets Hovedorganisasjon og Norsk Teknologi på den ene siden og Landsorganisasjonen i Norge og EL & IT Forbundet på den annen side. Forskriften gjelder for bedrifter som utfører installasjon, montasje og vedlikehold av elektriske anlegg for automatisering, data, telekommunikasjon o.l. Forskriften gjelder for arbeidstakere som utfører slikt arbeid i slike bedrifter. Forskriften gjelder ikke for petroleumsvirksomheten til havs. Minstelønnssatsene per time er 196,44 kroner for faglærte som utfører fagarbeid og169,62 kroner for øvrige arbeidstakere. På arbeidsplasser med skiftarbeid er skifttilleggene for to- og treskiftsordninger allmenngjort. Forskriften trer i kraft 1. mai 2015.

5.5 Arbeidskonflikter

Figur 5.3 viser antall streiker og tapte arbeidsdager som følge av streik i perioden 1992–2013. Arbeidskonflikter i 2014 er omtalt i avsnitt 5 i vedlegg 1. Antall tapte dager varierer mye mellom år. I perioden 2000–2009 sto konfliktene i 2000 (bl.a. konflikt mellom LO og NHO der fullføring av den femte ferieuken var ett av elementene) for opp mot halvparten av de tapte arbeidsdagene. Videre på 2000-tallet var det relativt mange tapte dager og involverte arbeidstakere som følge av streiker i 2010 og 2012. I disse to årene var det relativt omfattende streiker i kommunal sektor i 2010 og 2012, og staten i 2012. Disse streikene involverte alle eller nesten alle organisasjonene. I 2010 var det også omfattende konflikter i byggevirksomheten.

Figur 5.3 Antall streiker og tapte arbeidsdager. 1992–2013.

Figur 5.3 Antall streiker og tapte arbeidsdager. 1992–2013.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Antall konflikter og tapte arbeidsdager har samlet sett gått ned på 2000-tallet. Antall tapte arbeidsdager er klart høyere i hovedoppgjør enn i mellomoppgjør. Dette har i hovedsak sammenheng med at i hovedoppgjør er det flere konfliktpunkter. Det forhandles om både lønnstillegg og endringer i de øvrige bestemmelsene i tariffavtalene, mens det i mellomoppgjør (andre avtaleår) normalt forhandles kun om lønnstillegg. De senere årene har det vært få arbeidskonflikter i forbindelse med mellomoppgjørene.

Tabell 5.4 Store tariffavtaler etter næring/sektor.

Næring/ sektor

Tariffavtale

Forbund/ forening

Arbeidsgiver- organisasjon

Forhandlingsnivå og omfang

Lønnsdannelse

Antall ansatte som omfattes i 2014

Industrien

Industrioverenskomsten1

LO/Fellesforbundet

NHO/Norsk Industri

Forbundsvist, arbeidere

Minstelønn

35–40 000

Bygg- og anleggsvirksomhet

Fellesoverenskomsten for byggfag

LO/Fellesforbundet

NHO/Byggenæringens Landsforening

Forbundsvist, arbeidere

Minstelønn

Om lag 35 000

Varehandel

Landsoverenskomsten med bransjeavtaler

Handel og Kontor

Virke

Forbundsvist, funksjonærer

Minstelønn

Om lag 48 000

Samferdsel

Overenskomst for Posten

LO Stat

Spekter

Sentralt mellom LO Stat og Spekter. Lokalt mellom forbundene og ledelsen.

Minstelønn

Om lag 15 000

Bussbransjeavtalen

LO/NTF og YS/YTF

NHO/NHO Transport

Forbundsvist, arbeidere

Normallønn

Om lag 8000

Bussbransjeavtalen

LO Stat/YS Spekter

Spekter

Sentralt, forbundsvist

Normallønn

Om lag 4 500

Hotell- og restaurantvirksomhet

Riksavtalen for hotell- og restaurant

LO/Fellesforbundet

NHO/NHO Reiseliv

Forbundsvist, arbeidere

Normallønn

25–30 000

Finanstjenester

Sentralavtalen for finansnæringen

Finansforbundet

Finans Norge

Sentralt, vertikalt

Minstelønn

Om lag 26 000

Staten

Hovedtariffavtalene i staten

Hovedsammenslutningene i staten

KMD

Sentralt, vertikalt

Normallønn

Om lag 150 000

Kommuner og fylkeskommuner, ekskl. Oslo kommune

Hovedtariffavtalen, kap 4 (stillinger med hovedsakelig sentral lønnsdannelse)

Forhandlings-sammenslutninger i KS-området

KS

Sentralt, vertikalt

Minstelønn

Om lag 376 000

Hovedtariffavtalen, kap 3 og 5 (stillinger med lokal lønnsdannelse)

Lokalt. Ledere og akademikere

Uten lønnssatser

Om lag 43 000

De statlig eide helseforetakene

Overenskomst for Norsk Sykepleierforbund

Norsk Sykepleierforbund

Spekter

Sentralt, forbundsvist

Minstelønn

Om lag 36 000

Overenskomst for LO-forbund

Forbundene i LO Stat

Sentralt, forbundsvist

Minstelønn

Om lag 24 000

Overenskomst for YS-forbund

Forbundene i YS Spekter

Sentralt, forbundsvist

Minstelønn

Om lag 9 500

Overenskomst Akademikerne – Helse

Foreningene i Akademikerne – Helse

Sentralt, forbundsvist og lokalt

Normallønn/ minstelønn/ uten lønnssatser

Om lag 19 000 i overenskomstområdet Akademikerne – Helse

NHO-området

Hovedavtalen Tekna

Tekna, Akademikerne

NHO/tilsluttede landsforeninger

Lokalt, funksjonærer

Uten lønnssatser

Om lag 18 000 medlemmer

NHO-området

Overenskomst NITO

NITO

NHO/tilsluttede landsforeninger

Lokalt, funksjonærer

Uten lønnssatser

Om lag 18 000 medlemmer

1 Om lag 2 500 av de som er omfattet av Industrioverenskomsten, er ansatte i byggebedrifter

Kilde: NOU 2013: 13 Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi og Beregningsutvalget.

Boks 5.2 Lønnsutviklingen 1970–2014

I denne boksen presenteres utviklingen i nominell lønn1 og reallønn2 siden 1970. Den nominelle lønnsveksten var høy på midten av 1970-tallet, med over 17 prosent i 1975. Dette ga en reallønnsvekst på over 5 prosent. Reallønnsveksten var også over 5 prosent i 1971. Til tross for sterk privekst på 1970-tallet var veksten i reallønn samlet for dette tiåret forholdsvis sterk. Lavere lønnsvekst i 1979 skyldtes i stor grad innføring av lønns- og prisstopp. På 1980-tallet varierte lønnsveksten mellom 11,9 prosent i 1981 og 4,4 prosent i 1989. Lønnsveksten i 1988 og 1989 var påvirket av inntektsreguleringslover. Reallønnsveksten på 1980-tallet sett under ett var lav, og negativ i flere år. Siden begynnelsen av 1990-tallet har både lønns- og prisveksten stort sett vært klart lavere enn på 1970- og 80-tallet, men reallønnsveksten har vært høy.

Figuren viser reallønnsvekst basert på vekst i årslønn. Utviklingen i reallønn per time har i enkelte år økt mer som følge av nedsatt ukentlig arbeidstid med lønnskompensasjon. Slike endringer fant sted både på 1970- og 1980-tallet.

Figur 5.4 Nominell lønnsvekst og reallønnsvekst 1970–2014

Figur 5.4 Nominell lønnsvekst og reallønnsvekst 1970–2014

1 Påløpt årslønn i nasjonalregnskapet som omfatter lønnen en lønnstaker normalt vil motta i løpet av kalenderåret dersom vedkommende jobber full tid, ikke har fravær og ikke har betalt overtid. Dette er i overensstemmelse med lønnsbereget som brukes i lønnskapitlet. Se definisjoner av lønnsbegreper i vedlegg 2.

2 Nominell lønnsvekst deflatert med veksten i konsumprisindeksen.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Fotnoter

1.

Definert som andelen lønnstakere som er medlem av en arbeidstakerorganisasjon.

2.

Lønnssatsene i de allmenngjorte tariffavtalene med unntak av elektrofagene framgår på Arbeidstilsynets hjemmeside: http://www.arbeidstilsynet.no/fakta.html?tid=90849

Til dokumentets forside