17 Forvaltningsgodtgjørelse
17.1 Gjeldende rett
Verdipapirfonds adgang til å operere med differensiert forvaltningsgodtgjørelse ble endret ved lov 15. juni 2001 nr. 48 ved en ny tredje setning i verdipapirfondloven § 6–1 første ledd. Bestemmelsens første ledd lyder etter endringen som følger:
«§ 6–1. Lik rett i fondet – andelsverdien
Hver andel i et verdipapirfond gir lik rett i fondet. Vedtektene kan likevel avgrense stemmeretten (jf. § 2–6 annet ledd). Det kan fastsettes i fondets vedtekter at forvaltningsselskapet skal ha godtgjørelse som ikke fordeles likt på hver andel. Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler om godtgjørelse som nevnt i tredje punktum.»
I Ot.prp. nr. 98 (2000–2001) skriver departementet følgende om endringen, jf. side 29–30:
«Departementet viser til at Kredittilsynet mener at en ved å åpne for en differensiert forvaltningsgodtgjørelse basert på hvor mange andeler den enkelte andelseier sitter med, kan oppnå en mer kostnadsriktig prising. Departementet er enig i dette. […]
Departementet er enig med Kredittilsynet i at differensiering av forvaltningsgodtgjørelsen bør skje etter objektivt kontrollerbare kriterier. Kriteriene bør være knyttet direkte opp mot det aktuelle verdipapirfondet. Det bør f.eks. ikke kunne legges vekt på andelseiernes beholdning av andeler i øvrige fond forvaltet av forvaltningsselskapet eller andelseiernes mulige kundeforhold med selskaper i samme konsern. Det skal være saklig grunnlag for differensieringen. Kredittilsynet har foreslått at krav om objektivt kontrollerbare kriterier blir presisert i loven. Departementet anser at dette i stedet kan håndheves gjennom at Kredittilsynet skal godkjenne vedtektene i verdipapirfond.
[…] Departementet legger stor vekt på at forvaltningsselskapene gir relevant og god informasjon om alle kostnader. For øvrig vises det til at det fra flere hold er anført at kostnadene som belastes andelseierne er høye i en internasjonal sammenheng. Det må være et viktig mål for både andelseierne og den norske verdipapirfondbransjen at kostnadene ikke er høyere enn nødvendig. Relevant og god informasjon om kostnadene kan etter departementets syn bidra til å holde kostnadene nede.»
Departementet har med hjemmel i bestemmelsens første ledd siste punktum fastsatt forskrift 21. desember 2007 nr. 1776 om differensiering av forvaltningsgodtgjørelsen for verdipapirfondsandeler (forskriften erstatter tidligere forskrift 6. januar 2004 nr. 10). Adgangen til å differensiere forvaltningsgodtgjørelsen er videre regulert i forskriften § 1. Bestemmelsen lyder som følger:
«§ 1. Adgangen til å differensiere forvaltningsgodtgjørelsen
Forvaltningsselskap for verdipapirfond kan bare differensiere forvaltningsgodtgjørelsen etter reglene i denne forskrift.
Differensieringen skal baseres på verdien av den enkelte eiers andeler i fondet, og skal uttrykkes som en prosentvis rabatt på den forvaltningsgodtgjørelsen som daglig belastes fondet. Hver rabattsats skal gjelde innenfor sitt kvantumsintervall.
Annet ledd er ikke til hinder for at forvaltningsselskapet kan differensiere på annet grunnlag i enkelttilfeller, forutsatt at forvaltningsgodtgjørelsen minst dekker forvaltningsselskapets faktiske kostnader knyttet til den aktuelle andelshaver. Differensiering skal ikke skje på et usaklig grunnlag. Som usaklig grunnlag for differensiering regnes blant annet andelseiernes beholdning av andeler i øvrige fond forvaltet av forvaltningsselskapet, andelseiernes mulige kundeforhold med selskaper i samme konsern, eller varigheten av andelseierens kundeforhold eller andre selskaper i samme konsern.
Endelig er det stilt krav om at differensieringen skal skje gjennom refusjon av innbetalt forvaltningsgodtgjørelse, jf. forskriften § 3:
«For å unngå at andelene skal få en ulik verdiutvikling avhengig av eierskap, skal alle andler belastes samme ordinære forvaltningsgodtgjørelse. Eiere som i henhold til § 1 gis rett til rabatt, skal få sin samlede rabatt refundert fra forvaltningsselskapet.»
Forskriften § 2 pålegger forvaltningsselskapet plikt til å informere om slik differensiering. Bestemmelsen lyder som følger:
«§ 2. Krav til fondets vedtekter, prospekt, delårsrapporter og salgsmateriale
Bestemmelser om differensiert forvaltningsgodtgjørelse for fondet skal fremgå klart av fondets vedtekter, prospekt, delårsrapporter og salgsmateriale.»
17.2 Kredittilsynets høringsnotat
Kredittilsynet foreslår at spesialfond skal unntas fra enkelte av kravene i forskrift om differensiering av forvaltningsgodtgjørelsen for verdipapirfondsandeler. Kredittilsynet skriver blant annet følgende om dette på side 91 i høringsnotatet:
«Under henvisning til at Kredittilsynet legger til grunn at forvaltningsselskap for spesialfond har behov for å differensiere godtgjørelsen utover det forskriften tillater og hensyntatt det siterte [fra Ot.prp. nr. 98 (2000–2001) pkt. 3.6.4], foreslår Kredittilsynet at forskriften om differensiering skal gjelde for spesialfond. Dette likevel slik at forvaltningsselskapet kan differensiere på individuelt grunnlag for samtlige andeler i spesialfondet, og altså ikke bare for andelseiere i det øverste kvantumsintervallet. Alle andelene i et spesialfond kan dermed behandles i henhold til reglene om individuelt fastsatt godtgjørelse.
Det følger av vpfl. § 3–3 nr. 9 at et fond skal ha vedtekter som angir om forvaltningsselskapet skal ha godtgjørelse fra andelseierne, og i så fall hvordan denne godtgjørelsen skal beregnes og fordeles mellom andelseierne. Men heller ikke for spesialfond vil det være et krav om at kriteriene uttømmende framgår av fondets vedtekter. Vedtektene må imidlertid så langt som mulig angi hvilke kriterier som legges til grunn for enkelttilfeller og grunnlag.
Det at forskriften gjelder for spesialfond innebærer at de ovennevnte krav, om at differensieringen på individuelt grunnlag ikke skal skje på et usaklig grunnlag, også vil gjelde for spesialfond. Differensieringen skal dermed skje etter objektive og kontrollerbare kriterier. Selv om det også for spesialfond skal være adgang til å ikke angi i vedtektene den prosentsats som andelene belastes, vil også kravet om at en individuell godtgjørelse skal være synbar gjelde for et spesialfond. Det må dermed inntas i vedtektene at enhver, herunder eksisterende og potensiell andelseier samt Kredittilsynet, på forespørsel har krav på å få opplyst hvilke individuelle rabatter som er gitt. Forvaltningsselskapet må på egnet måte opplyse om denne adgangen til å på forespørsel få slik opplysning.»
17.3 Høringsinstansenes merknader
Få av høringsinstansene har gitt merknader til Kredittilsynets forslag på dette punkt. Enkelte anser imidlertid at forslaget er utilstrekkelig i forhold til de behov et spesialfond kan ha til å differensiere forvaltningsgodtgjørelsen.
Finansnæringens hovedorganisasjon skriver følgende i denne sammenheng:
«FNH er enig med Kredittilsynets vurdering av at forvaltningsselskap har behov for å kunne differensiere godtgjørelsen ut over det forskriften tillater. Kredittilsynets forslag går imidlertid ikke langt nok [til] å tilfredsstille de klare markedsmessige behovene som vil gjelde for fond rettet mot profesjonelle investorer. En utvidet adgang til å differensiere i forhold til profesjonelle investorer bør dessuten komme til anvendelse både på spesialfond og på vanlige verdipapirfond.
I og med at det kun belastes en sats for forvaltningshonoraret i fondet, vil alle andelseiere i utgangspunktet bli behandlet likt. Hva som kommer etterpå av eventuell tilbakebetaling av rabatter til kunden bør ses på som en overskuddsdisponering fra forvaltningsselskapets side. Slik disponering bør forvaltningsselskapet stå fritt til å kunne foreta, i hvert fall i fond som er rettet mot profesjonelle investorer. Dette er forvaltningspraksis i de land norsk fondsbransje i dag møter sterkest konkurranse fra, dvs. Irland, Luxemburg og Sverige.
Vi ber om at forvaltningsselskapene får anledning til å foreta en tilbakebetaling av rabatter til kunder i spesialfond på grunnlag av individuelle forhandlinger. Vi kan ikke se behov for et krav om kostnadsdekning så lenge alle betaler samme honorar i fondet. Profesjonelle investorer vil forvente individuelle markedsmessige forhandlinger om pris med forvaltningsselskapet. Dersom det ikke blir gitt tilstrekkelig frihet for forvaltningsselskapet til å kunne differensiere rabattene som gis for investeringer i ett og samme fond, vil man fortsette å bruke flere parallelle fond for å imøtekomme de markedsmessige behovene. Dette medfører bruk av kostbare og lite hensiktsmessige måter å løse de markedsmessige behovene på.
[…]
Kredittilsynet foreslår at det tas inn i vpfl. § 3–3 første ledd nr. 9 at enhver, herunder eksisterende og potensielle andelseiere i spesialfond, på forespørsel skal ha krav på å få innsyn i hvilke individuelle rabatter som er gitt i spesialfond. Kredittilsynet begrunner dette forslaget med at det i de alminnelige kravene til vedtekter i vpfl. § 3–3 nr. 9 fremgår at vedtektene skal inneholde opplysninger om hvordan forvaltningsgodtgjørelsen beregnes og fordeles mellom andelseierne. Da det ikke vil være krav om at kriteriene uttømmende fremkommer av spesialfondets vedtekter, vil det, slik vi forstår Kredittilsynet, være behov for at rabattene gjøres synbare gjennom en innsynsrett.
Etter FNHs syn er det svært viktig at dette forslaget ikke blir gjennomført. Dersom alle og enhver, inkludert konkurrenter og presse, skal ha rett til innsyn i alle rabatter som forvaltningsselskapet har gitt i et spesialfond, kan det i vesentlig grad komme til å svekke interessen for å etablere slike fond i Norge. Forvaltningsselskapet vil miste sin forhandlingsstyrke dersom dette forslaget gjennomføres, og bli tvunget til å operere med en flat rabattstruktur. Hensikten bak muligheten til å differensiere blir dermed borte.
Spesialfond er fond som er beregnet på profesjonelle kunder. De vil kunne vurdere hva de er villige til å betale for andeler i et spesialfond uten å få informasjon om hva alle andre betaler. Det vil være tilstrekkelig at Kredittilsynet har slikt innsyn, noe de har gjennom sine tilsynshjemler. Det bør derfor gjøres unntak for spesialfond fra kravet om at det skal fremgå av vedtektene hvordan forvaltningsgodtgjørelsen fordeles mellom andelseierne.»
Verdipapirfondenes forening gir uttrykk for mye av det samme, og skriver følgende på dette punkt:
«Etter vår oppfatning er [Kredittilsynets forslag] ikke tilstrekkelige. Vi mener at det generelt bør legges til rette for at forvaltningsselskap overfor profesjonelle kunder må kunne foreta en rabattering på bakgrunn av individuelle forhandlinger, uten noen nærmere regulering fra myndighetenes side. Dette er profesjonelle kunder vant til å forholde seg til når det gjelder alle andre plasseringsprodukter som tilbys. Det bør således være fullt ut akseptabelt at forvaltningsselskapene – på lik linje med tilbydere av andre finansielle plasseringsprodukter – gis anledning til å kunne tilby profesjonelle andelseiere vilkår basert på individuelle, markedsmessige vurderinger. Prinsipielt sett mener vi at rabatteringen som det kan individuelt forhandles om, må kunne ses på som en del av forvaltningsselskapets overskuddsdisponering. Dette er også situasjonen i en rekke andre land, herunder Irland, Luxemburg og Sverige – dvs. alle de jurisdiksjonene som norsk fondsbransje møter sterkest konkurranse fra.
Vi viser til at en viktig del av bakgrunnen for at det ble innført adgang til differensiert forvaltningsgodtgjørelse i ordinære verdipapirfond, var et ønske om å legge til rette for en sanering av antallet fond gjennom sammenslåing av ellers like fond (der eneste forskjellen er forvaltningsgodtgjørelsen og størrelsen på minste tegningsbeløp). Dette har imidlertid ikke skjedd. Flere forvaltningsselskaper har sågar siden forskriften ble fastsatt funnet det mer hensiktsmessig å opprette nye «skyggefond» framfor å benytte adgangen som ligger i forskriften om differensiert forvaltningsgodtgjørelse. Bakgrunnen for dette er nettopp at den eksisterende forskriften ikke gir tilstrekkelig handlefrihet i forhold til å tilby profesjonelle kunder markedsbaserte vilkår, jf. at Kredittilsynet setter som vilkår at samtlige potensielle kunder ved forespørsel har krav på å få vite hvilke individuelle rabatter som er gitt i fondet. En åpning for at forvaltningsselskapene gis anledning til å tilby profesjonelle andelseiere rabattering basert på markedsmessige vurderinger, vil måtte forventes å presse prisnivået i fondsmarkedet nedover. Dette vil også være til fordel for offentlige virksomheter som plasserer i fondsmarkedet, for eksempel kommuner og offentlig eide foretak. Slik vi har forstått det var det nettopp dette hensynet som lå til grunn for at finske myndigheter åpnet opp for at finske forvaltningsselskaper fritt skal kunne disponere sitt overskudd gjennom inngåelse av markedsbaserte rabattordninger til profesjonelle kunder.
På denne bakgrunn vil vi tilrå at lovverket generelt bør åpne opp for at forvaltningsselskapene skal kunne rabattere profesjonelle kunder basert på markedsmessige vurderinger. Dette bør være tilfellet for profesjonelle kunder både i ordinære fond og i spesialfond.»
Ingen av de øvrige høringsinstansene har merknader til Kredittilsynets forslag på dette punkt.
17.4 Departementets vurdering
For alminnelige verdipapirfond er adgangen til å differensiere forvaltningsgodtgjørelse regulert i forskrift 21. desember 2007 nr. 1776 om differensiering av forvaltningsgodtgjørelsen for verdipapirfondsandeler. Forskriften setter klare begrensninger for verdipapirfonds adgang til å gi rabatter til enkeltinvestorer.
Et trekk som skiller spesialfond fra alminnelige verdipapirfond, er at godtgjørelse fra andelseier i liten grad er regulert, jf. ovenfor i kapittel 3. Etter departementets vurdering bør spesialfond med konsesjon etter verdipapirfond loven stå relativt fritt til å utforme den nærmere struktur for forvaltningsgodtgjørelse, herunder om det skal kunne gis rabatter mv. på individuelt grunnlag. Det vises i den sammenheng til den sentrale rolle rådgiveren vil ha i distribusjonen av spesialfond, jf. ovenfor i kapittel 6. Etter verdipapirhandelloven med tilhørende forskrifter, vil rådgiveren måtte anse at investering i et spesialfond er egnet for den aktuelle investor, jf. vphl. § 10–11 fjerde ledd. Kostnadene knyttet til å investere i det aktuelle fondet vil inngå i en slik egnethetsvurdering. Etter departementets syn bør forskriften om differensiering av forvaltningsgodtgjørelse for verdipapirfondsandeler på ovennevnte grunnlag ikke gis anvendelse overfor spesialfond. Virkeområdet til forskrift om differensiert forvaltningsgodtgjørelse vil justeres i tråd med dette, slik at spesialfond ikke omfattes.
At spesialfond ikke underlegges de nærmere krav i forskriften, innebærer ikke at godtgjørelsen ikke er regulert. I den sammenheng vises til at eventuelle rabatter mv. på individuelt grunnlag ikke kan stride mot prinsippet om likebehandling av andelseierne, jf. ovenfor om vpfl. § 6–1 første ledd første punktum. Den nærmere avgrensning av hvilke rabatter som vil være i overensstemmelse med dette prinsippet vil måtte finne sin løsning i praksis. Etter departementets syn vil imidlertid eventuelle rabatters sakelighet stå sentralt i en slik vurdering, jf. også tilsvarende i Ot.prp. nr. 98 (2000–2001). Ved behov kan det også fastsettes regler om spesialfonds rabatter i forskrift, jf. vpfl. § 6–1 første ledd siste punktum.
Det vises for øvrig til at avgiftsstrukturen skal beskrives i fondets vedtekter, jf. vpfl. § 3 – 3 første ledd nr. 9, og at vedtektene skal godkjennes av Kredittilsynet. Departementet ser i den sammenheng ikke behov for en slik særlig innsynsrett som foreslått av Kredittilsynet.