18 Markedsføring og salg av utenlandske fondsandeler i Norge
18.1 Gjeldende rett
Adgangen til å markedsføre og selge andeler i verdipapirfond og tilsvarende utenlandsk innretning i Norge, er nærmere regulert i verdipapirfondloven § 6–11 til § 6–15.
«Markedsføring» er i § 6–11 annet ledd første punktum definert som «å invitere eller oppfordre til å erverve rettigheter i et verdipapirfond». Det er bare «invitasjon eller oppfordring som er bestemt for eller særlig egnet til å ha virkninger her i riket» som anses som markedsføring i Norge, jf. verdipapirfondloven § 6–11 annet ledd siste punktum. Såkalte passive salg av utenlandske fondsandeler, dvs. salg som kommer i stand uten at det er foretatt markedsføring som nevnt, kan gjennomføres uten hinder av verdipapirfondloven. Loven er således ikke til hinder for at norske investorer kjøper andeler i utenlandske hedgefond som ikke er markedsført i Norge i lovens forstand.
Verdipapirfondloven kommer til anvendelse på utenlandske verdipapirfond som markedsføres i Norge, og utenlandske forvaltningsselskapers adgang til etablering og tjenesteyting i Norge, jf. § 1–1 annet punktum. Markedsføring av såkalte UCITS-fond er nærmere regulert i verdipapirfondloven § 6–14.
Markedsføring av utenlandske fond som ikke oppfyller vilkårene i UCITS-direktivet er regulert i verdipapirfondloven § 6–13. Bestemmelsen lyder som følger:
«§ 6–13. Markedsføring av utenlandske verdipapirfond
Utenlandsk verdipapirfond kan markedsføres i Norge etter tillatelse gitt av tilsynsmyndigheten. Slik tillatelse kan gis dersom:
forvalteren av verdipapirfondet har oversendt slike opplysninger til tilsynsmyndigheten som departementet fastsetter i forskrift eller som tilsynsmyndigheten krever,
det er etablert et tilfredsstillende samarbeid om tilsyn mellom tilsynsmyndighetene i hjemlandet og Norge,
verdipapirfondet og forvaltningen av det er underlagt betryggende tilsyn i hjemlandet,
verdipapirfondet og forvaltningen av det oppfyller de krav som gjelder for å drive virksomheten i hjemlandet og at disse kravene gir investorer i Norge beskyttelse minst på linje med den beskyttelse de har ved investering i norsk verdipapirfond,
forvalteren av verdipapirfondet gjør det som er nødvendig for her i riket å kunne foreta utbetalinger til deltakerne, innløse andeler og gi den informasjon som foretaket skal utarbeide i henhold til reglene i hjemlandet, og at
salg i Norge av andeler i verdipapirfondet skjer gjennom forvaltningsselskap med tillatelse etter §§ 2–1, 2–12 eller 2–13, kredittinstitusjon med rett til å drive finansieringsvirksomhet i Norge, forsikringsselskap med rett til å drive forsikringsvirksomhet i Norge eller verdipapirforetak med rett til å yte investeringstjenester i Norge.
Tilsynsmyndigheten kan sette vilkår for tillatelse etter første ledd for å sikre beskyttelsen av investorer i Norge. Det kan bl.a. settes vilkår om plikt til å gi opplysninger til investorer og myndigheter og om hvordan salg av andeler i Norge skal skje.
Tilsynsmyndigheten kan kalle tilbake tillatelse etter første ledd dersom
kravene i § 6–13 første ledd nr. 4, 5 eller 6 ikke lenger er oppfylt,
vilkår som er satt i medhold av første ledd er brutt,
regler fastsatt i medhold av § 6–15 ikke er overholdt, eller
krav i § 7–4 om språk ikke er overholdt.»
Forskrift 8. juli 2002 nr. 799 om markedsføring av utenlandske verdipapirfond er fastsatt med hjemmel i verdipapirfondloven § 6–15.
I forhold til spesialfond er det særlig grunn til å nevne at forvalter for utenlandsk fond kan benytte samme betegnelse for fondet og forvalteren av det i sin markedsføring i Norge som de betegnelsene som benyttes i hjemlandet. Dersom det foreligger forvekslingsfare, kan Kredittilsynet imidlertid kreve at betegnelsen tilføyes en forklarende tekst, jf. forskriften § 3–2. Videre krever forskriften § 3–3 første punktum at de opplysningene forvalter av fondet etter sitt hjemlands rett er forpliktet til å tilby andelstegnere og til å holde tilgjengelig, skal gis til andelstegnere her i riket. Forvalteren for fondet skal minst beregne og kunngjøre andelsverdien to ganger i måneden, eller oftere dersom vedtektene bestemmer det.
18.2 Kredittilsynets høringsnotat
Kredittilsynet foreslår at andeler i spesialfond etablert i utlandet bare kan markedsføres og selges i Norge på tilsvarende vilkår som norske spesialfond. Det må her nevnes at Kredittilsynet foreslo å innføre investorkategorier, slik at spesialfond bare kunne markedsføres og selges til nærmere definerte «profesjonelle investorer». Kredittilsynet skriver i denne sammenheng følgende på side 79 i høringsnotatet:
«Etter Kredittilsynets oppfatning, er det sentrale i vpfl. § 6–13 at kravene til verdipapirfondet og forvaltningen av fondet gir investorer i Norge beskyttelse minst på linje med den beskyttelse de har ved investering i norsk verdipapirfond.
Når det gjelder utenlandske non-UCITS-spesialfond, bør imidlertid disse tillates markedsført til profesjonelle investorer, definert tilsvarende som for de norske spesialfondene, men kun overfor profesjonelle investorer, på lik linje med de norske spesialfondene. Norske forvaltningsselskaper vil ikke kunne dekke profesjonelle investorers behov for spesialfond og det vil heller ikke være forretningsmessig interessant å etablere alle former for spesialfond i Norge. Selv om det uansett vil være adgang til passivt salg (first approach) av slike fond, jf. ovenfor, bør markedsføring av slike utenlandske spesialfond rettet mot profesjonelle investorer derfor være tillatt. Hvilket beskyttelsesnivå det utenlandske spesialfondet har i sitt regelverk, bør etter Kredittilsynets oppfatning ikke være avgjørende. Fondet kan være salgbart til profesjonelle, eventuelt med en definisjon som avviker fra men likevel dekker den norske, til ikke-profesjonell investor eller med andre begrensninger. Men i det norske regelverket må det være et krav at de utenlandske «hedgefond» som skal markedsføres i Norge kun skal kunne tegnes av profesjonelle investorer.»
18.3 Høringsinstansenes merknader
En rekke av høringsinstansene var negative til innføring av investorkategorier og at andeler i spesialfond bare skulle kunne markedsføres og selges overfor såkalte profesjonelle investorer. Ingen av høringsinstansene hadde derimot motforestillinger mot en likestilling av norske og utenlandske spesialfond når det gjelder markedsføring og salg i Norge.
18.4 Departementets vurdering
Det følger av vpfl. § 6–13 at «utenlandske verdipapirfond» kan markedsføres i Norge etter tillatelse gitt av tilsynsmyndigheten på nærmere angitte vilkår. Innledningsvis finner departementet grunn til å presisere at begrepet «utenlandske verdipapirfond» innebærer en selvstendig begrensning av hva som kan tillates markedsført i Norge etter bestemmelsen. Henvisningen til verdipapirfond innebærer bl.a. at fondskonstruksjoner som omfattes av bestemmelsen i all hovedsak må ha de samme grunnleggende karakteristika som kjennetegner et verdipapirfond etter norsk rett. Sentrale kjennetegn er bl.a. kravet om selvstendig formuesmasse og ansvarsbegrensning, jf. omtale i kapittel 7 ovenfor.
Etter gjeldende rett er det et vilkår for markedsføring av utenlandske fond (som ikke oppfyller EØS-bestemmelser som svarer til UCITS-direktivet) at hjemstatens krav gir investorene «beskyttelse minst på linje med den beskyttelse de har ved investering i norsk verdipapirfond» i verdipapirfondloven § 6–13 første ledd nr. 4 er oppfylt, jf. Ot.prp. nr. 98 (2000–2001) s. 61. Dette synes å tilsvare den svenske reguleringen, jf. lag (2004:46) om investeringsfonder § 9 første ledd, jf. fjerde ledd:
«Ett fondföretag som inte hör hemma inom EES eller som, om det hör hemma inom EES, inte omfattas av rådets direktiv 85/611/EEG får efter tillstånd av Finansinspektionen marknadsföra och sälja andelar i företaget här i landet, från filial eller utan att inrätta filial.
Tillstånd får ges bara om
[...]
4. det finns skäl att anta att den planerade verksamheten här i landet kommer att drivas på ett sätt som är förenligt med bestämmelserna i denna lag och andra författningar som reglerar företagets verksamhet.»
Kredittilsynet fremholder at et slikt krav er vanskelig å pålegge spesialfond, og foreslår av denne grunn ikke å opprettholde det i forhold til spesialfond. Kredittilsynets forslag vil imidlertid kreve at det foretas en vurdering av om fondet det søkes markedsføringstillatelse for, kan betegnes som spesialfond etter norsk rett. Etter departementets vurdering vil dette lede inn i en vurdering som kan bli like krevende som vurderingen etter § 6–13 første ledd nr. 4. Departementet finner derfor ikke grunn til å unnta utenlandske spesialfond fra dette kravet. Til støtte for dette taler også hensynet til å sikre konkurransenøytralitet mellom norske og utenlandske aktører på det norske markedet.
Det må for øvrig foretas en gjennomgang av markedsføringsforskriften med sikte på å vurdere om det er behov for endringer i forhold til spesialfond. Kredittilsynets forslag om at det i all markedsføring av spesialfond skal fremgå at det er tale om spesialfond, må ses i sammenheng med begrunnelsen for kravet om å benytte betegnelsen spesialfond, se punkt 8.4. Uten en klar plikt til å opplyse om at det er tale om spesialfond i markedsføringen, vil formålet om å gi et sterkt signal om at det er tale om noe annet enn alminnelige verdipapirfond, kunne bli svekket. Departementet foreslår derfor å innføre et slikt krav, jf. forslaget § 6–12 nytt annet punktum.