Prop. 115 L (2012–2013)

Lov om stillingsvern mv. for arbeidstakere på skip (skipsarbeidsloven)

Til innholdsfortegnelse

13 Tvister om arbeidsforhold

13.1 Innledning

Departementet har i utkastet kap. 6 Tvister om arbeidsforhold foreslått nye prosessregler. Kapitlet gir bestemmelser om rett til å kreve forhandlinger, søksmålsfrister samt om fristforlengelse og oppfriskning. Videre inneholder kapitlet særlige prosessregler om rettens behandling av tvister om arbeidsforhold i Norge og enkelte særlige bestemmelser om tvister i utlandet om arbeidsforhold. Departementets forslag bygger i stor grad på arbeidsmiljølovens kap. 17, og innebærer en klargjøring og forenkling i forhold til gjeldende rett.

Sjømannsloven gir i § 20 enkelte regler om tvist om usaklig oppsigelse. Reglene er utdypet i forskrift om tvistebehandling på norske skip.1 Forskriften kap. 1 gjelder tvistebehandlingen i avskjeds- og oppsigelsessaker, mens kap. 2 regulerer utenrikstjenestemanns behandling av tvist mellom skipsfører eller rederi og besetning. Tvist mellom skipsfører og mannskap i utlandet er særlig regulert i sjml. § 50.

13.2 Utbygging og klargjøring av prosessregler

13.2.1 Gjeldende rett

Sjømannsloven § 20 gir enklere prosessregler ved tvister om opphør av arbeidsforhold enn aml. kap. 17. Nærmere bestemmelser er fastsatt i forskrift.

Sjømannsloven § 20 regulerer etter ordlyden tvist om usaklig oppsigelse. Det følger av § 16 nr. 5 at bestemmelsen får tilsvarende anvendelse ved tvist om avskjed. Videre er det lagt til grunn at bestemmelsen får anvendelse ved oppsigelse eller avskjed i prøvetiden og ved tvist om arbeidsforholdet er fast eller midlertidig.2

I sjml. § 20 nr. 2 er den særlige søksmålsfristen to måneder fra forhandlingenes avslutning eller, dersom det ikke har vært holdt forhandlinger, fra tidspunktet for oppsigelsen. Etter aml. § 17-4 første ledd er den tilsvarende fristen satt til åtte uker. En frist på to måneder er to til tre dager lengre enn åtte uker.

Sjømannsloven gir tvistelovens regler om oppfriskning i §§ 16-12 til 16-14 tilsvarende anvendelse i tvister om arbeidsforhold. Arbeidsmiljøloven gir i § 17-5 mer detaljerte regler om fristforlengelse i visse saker og egne regler om oppfriskning.

I forskriften om tvistebehandling § 9 er det bestemt at partene har anledning til å la seg bistå av tillitsvalgt eller annen rådgiver under forhandlingene. Dersom forhandlingene ikke er avholdt mens arbeidstaker er om bord, har denne rett til å få dekket nødvendige utgifter for reise til forhandlingsmøtet med arbeidsgiver.

Sjømannsloven § 16 fastsetter at før en sjømann på skip med minst 5 besetningsmedlemmer avskjediges, skal det holdes avhør av en nemnd med skipsføreren som formann og to andre som oppnevnes av skipsføreren. Det ene medlemmet skal fortrinnsvis være departementssjef, mens det annet fortrinnsvis skal være tillitsmann eller av det øvrige mannskap. Paragraf 16 fastsetter videre at beslutning om avskjed skal treffes innen 14 dager med mindre særlige forhold gjør det nødvendig med en lengre frist.

13.2.2 Utvalgets forslag

Utvalget har i utkastet kap. 6 i § 6-1 fremmet forslag om retten til å kreve forhandlinger og i §§ 6-2 til 6-4 fremmet forslag til behandlingsregler ved tvister som behandles i Norge. Se NOU 2012: 18 kap. 13.2.

Prosessreglene ved tvister om arbeidsforhold er praktisk viktige for partene. Hensynet til brukervennlighet tilsier at de sentrale prosessreglene fremgår av selve lovteksten. Utvalget går derfor inn for å bygge ut lovens prosessregler etter mønster av aml. kap. 17.

Etter utvalgets syn bør det fremgå klart av loven i hvilke tvister prosessreglene gjelder. Utvalget har derfor søkt å klargjøre i utkast til lovtekst i hvilke tvister det gjelder en rett til forhandlinger og når særlige søksmålsfrister kommer til anvendelse.

Når det gjelder fristen for å reise søksmål, mener utvalget det er naturlig med en harmonisering med arbeidsmiljøloven. Utvalget har imidlertid valgt å videreføre sjømannslovens ordning med oppfriskning. Søksmålsfristen på 2 måneder kan ikke begrunnes i særlige forhold i skipsfart. At fristen etter arbeidsmiljøloven løper ut litt før sjømannslovens frist, kan føre til at enkelte saker «presses» inn under sjømannsloven. På denne bakgrunn mener utvalget at nyanseforskjellen i fristenes lengde er unødvendig og uheldig. Utvalget vil derfor foreslå en harmonisering med arbeidsmiljøloven, slik at fristen settes til åtte uker.

Utvalget har vurdert en ordning med tvisteløsningsnemnd for visse saker tilsvarende aml. § 17-2. Tvistløsningsnemnda behandler tvister etter aml. §§ 10-3, 12-14 og 14-3, det vil si enkelte tvister om arbeidstid, tvist om permisjonsrettigheter etter kap. 12 og tvist om fortrinnsrett for deltidsansatte. Sjømannsloven inneholder ingen bestemmelser om tvisteløsningsnemnd, men i permisjonsforskriften § 8 nr. 11 er det fastsatt at tvist om delvis permisjon kan bringes inn for tvisteløsningsnemnda.

Utvalget kom til at det ikke er behov for ordningen med tvisteløsningsnemnd i skipsfart. Siden arbeidstid er regulert i skipssikkerhetsloven, er det uansett ikke naturlig å regulere tvister om dette i skipsarbeidsloven. Fortrinnsrett for deltidsansatte har så liten praktisk betydning i skipsfart at en egen tvisteløsningsordning anses unødvendig. At dagens adgang til å bringe tvist om permisjon inn for nemnda er begrenset til delvis permisjon, ser utvalget som et uttrykk for at det ikke er behov for tvistenemndsbehandling av andre saker om permisjon.

Spørsmålet som da gjenstår, er om dagens ordning med tvistenemndsbehandling av tvist om delvis permisjon bør videreføres. En enklere og bedre løsning er etter utvalgets syn å gi arbeidstaker en rett til å kreve forhandlinger der det gjøres gjeldende at en nektelse av permisjon er ulovlig. Dette sikrer en arena for behandling av konflikter om permisjon innenfor lovens ordinære system.

13.2.3 Høringsinstansenes syn

Landsorganisasjonen i Norge støtter utvalgets forslag til bestemmelser om behandling av tvister i arbeidsforhold.

Fellesforbundet for Sjøfolk mener at en arbeidstaker som må reise til forhandlingsmøte, også må få dekket utgiftene til reise for rådgiver. Forbundet mener ellers at det er feil å ha samme søksmålsfrister for tvister om fortrinnsrett, om ulovlig midlertidig ansettelse eller suspensjon som for tvist om oppsigelse og avskjed.

13.2.4 Departementets vurderinger

Utkastet til § 6-1 om retten til å kreve forhandlinger, er utformet i samsvar med aml. § 17-3. Den viderefører samtidig deler av sjml. § 20 og tvistebehandlingsforskriften.

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om utformingen av bestemmelsen, bortsett fra Fellesforbundet for Sjøfolk som mener at arbeidsgiver også må dekke reiseutgifter til forhandlingsmøte for arbeidstakers rådgiver. Departementet finner det vanskelig å pålegge arbeidsgiver denne utgift. I praksis vil det være slik at dette gjerne er en utgift som blir dekket dersom partene kommer til forlik i forhandlingsmøtet. Dersom saken kommer for retten, vil det være en utgift som i tilfelle kan kreves dekket i henhold til reglene om saksomkostninger etter tvisteloven.

Departementet slutter seg på denne bakgrunn til utvalgets forslag og begrunnelse. Det vises til utkastet § 6-1 og til merknadene til bestemmelsen.

Departementet støtter videre utvalgets forslag om like søksmålsfrister i skipsarbeidsloven som i arbeidsmiljøloven. De særlige forhold i sjøfart tilsier at det i enkelte tilfelle kan foreligge slike forhold at det for arbeidstaker er så godt som umulig å få fremmet en sak i løpet av 8 uker. Derfor bør adgangen til å begjære oppreisning i medhold av tvisteloven §§ 16-12 til 16-14 bli videreført. Det vises til utkastet § 6-3 tredje ledd.

Fristen for å reise søksmål i anledning tvister om fortrinnsrett om ulovlig midlertidig ansettelse eller suspensjon, er også etter aml. 8 uker. Utgangspunktet for fristen vil være når arbeidstaker har fått avslag på krav om fortrinnsrett, har fratrådt den midlertidige tjeneste eller er meddelt suspensjon. Dersom det har vært ført forhandlinger om disse spørsmål, regnes fristen fra forhandlingenes avslutning. Hvis det bare kreves erstatning, er søksmålsfristen 6 måneder. Etter departementets oppfatning er fristene tilstrekkelige til at arbeidstaker skal kunne få vurdert sin rettsstilling og eventuelt rekke å anlegge søksmål i tide. I de tilfeller en arbeidstaker gjør krav på at en oppsigelse skal kjennes ugyldig eller at vedkommende f.eks. i kraft av fortrinnsrett har krav på en bestemt stilling, tilsier også hensynet til arbeidsgiver at fristene ikke er for lange. Åtteukersfristen løper ikke under forhandlingene. Partene har for øvrig adgang til å avtale en forlenget søksmålsfrist.

Etter den tidligere tvistemålslov § 274 nr. 7 var forliksmegling ikke nødvendig i saker som hørte under sjøloven eller sjømannsloven. Denne bestemmelse ble ikke videreført i den nye tvisteloven av 2005. Det er derfor nødvendig med egen bestemmelse som unntar saker om oppsigelse og avskjed og øvrige saker som er gjenstand for forhandlinger fra forliksmekling. Tilsvarende bestemmelse finnes i aml. § 17-1.

Departementet viser ellers til utkastet §§ 6-2 til 6-4 og merknadene til de enkelte bestemmelser.

13.3 Særlig om tvister i utlandet

13.3.1 Gjeldende rett

I sjml. § 50 er det fastsatt egne regler for avgjørelse av tvist mellom skipsfører og mannskap i utlandet.

Bestemmelsen regulerer etter ordlyden «tvist mellom skipsføreren og noen av mannskapet om avregningen, skipstjenesten eller ansettelsesforholdet for øvrig», jf. første ledd første punktum. Det følger motsetningsvis av virkeområdeforskriften § 3 at sjml. § 50 ikke gjelder mannskap som utfører arbeid om bord som selvstendig oppdragstakere. Det er imidlertid forutsatt i tvistebehandlingsforskriften § 11 at bestemmelsen omfatter tvist mellom mannskapet og «rederiet». Videre er det lagt til grunn at bestemmelsen gjelder tilsvarende ved tvist mellom mannskapet og annen arbeidsgiver enn rederiet.3

Sjømannsloven § 50 gir en detaljert regulering. Et hovedprinsipp er at tvist mellom skipsfører og mannskap i utlandet ikke skal bringes inn for utenlandsk myndighet, jf. første ledd annet punktum. Tvisten kan i stedet forelegges for norsk utenriksstasjon, som skal avgjøre saken etter å ha innhentet partenes forklaring, jf. første ledd første punktum og annet ledd. Avgjørelsen er bindende, men kan innen seks måneder bringes inn for retten i Norge, jf. tredje ledd. Hovedprinsippet har sammenheng med flaggstatsprinsippet. Dette utgangspunktet er imidlertid begrenset på flere måter.

For det første er det lagt til grunn i rettspraksis at partene ikke har en ubetinget plikt til å forelegge tvister som oppstår i utlandet for norsk utenriksstasjon. Partene står fritt til å anlegge sak for de alminnelige domstoler i Norge.4

For det andre er det en viss åpning for å anlegge sak i annen stat. Bestemmelsen skal ikke være til hinder for at sak reises i annen stat når adgang til dette følger av Luganokonvensjonen av 2007, jf. første ledd siste punktum. Videre kan søksmål mot en sjømann som ikke har verneting i Norge, eller mot sjømann med flere verneting, reises i den rettskrets der skipet har sitt hjemsted, jf. tredje ledd tredje og fjerde punktum. Skipets hjemsted er regulert i sjøloven § 8.

For det tredje er utenriksstasjonens avgjørelsesmyndighet begrenset i visse saker. Erstatning for yrkesskade kan ikke bringes inn for utenriksstasjonen; søksmål må anlegges ved domstol i Norge, jf. første ledd tredje punktum. Det følger av tvistebehandlingsforskriften § 12, jf. § 11 at utenriksstasjonen ikke kan treffe «realitetsavgjørelse» i saker om avskjed eller oppsigelse etter sjml. §§ 15 og 19, samt §§ 13 nr. 1 og 14. I slike saker skal utenrikstjenestemannen kun forberede saken og lede forhandlinger etter forskriftens bestemmelser. Dessuten følger det av arbeidstvistloven at utenriksstasjonen ikke kan avgjøre tvister som faller inn under Arbeidsrettens domsmyndighet. Utenriksstasjonen skal altså ikke avgjøre rettstvister knyttet til tariffavtale, brudd på fredsplikt eller spørsmål om erstatning ved brudd på tariffavtale, jf. arbtvl. § 33 annet ledd.

13.3.2 Utvalgets forslag

Utvalget har i utkastet § 6-5 foreslått regler om tvistebehandling i utlandet, se NOU 2012: 18 punkt 13.3. I mandatet er utvalget bedt om å videreføre prinsippene i sjml. § 50 for avgjørelse av slike tvister.

Utvalget forstår bestemmelsen i sjml. § 50 slik at den gjelder tvister både mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, mellom arbeidstaker og rederiet og mellom arbeidstaker og skipsfører. Utvalget ser det hensiktsmessig å klargjøre dette i bestemmelsens ordlyd. Ettersom rederiet i lovutkastet skal forstås som det driftsansvarlige selskapet, må skipsfører i denne sammenhengen kunne anses som en representant for rederiet. Det anses derfor ikke nødvendig å nevne skipsfører særskilt.

Temaet for tvisten er bredt angitt som «avregningen, skipstjenesten eller ansettelsesforholdet for øvrig». Det omfatter alle tvister som springer ut av ansettelsesforholdet, enten det dreier seg om rettigheter som følger av loven eller av arbeidsavtalen. Utvalget finner det mer hensiktsmessig å betegne dette som tvister om arbeidsforhold.

Utvalget vil videreføre prinsippene i sjml. § 50, men mener at det er behov for forenkling og klargjøring.

Luganokonvensjonen gjelder som norsk lov og har forrang foran annen lovgivning, jf. tvisteloven § 4-8, jf. § 19-16 første ledd og § 1-2. Begrensningen i sjml. § 50 første ledd siste punktum har derfor en ren opplysningsfunksjon.5 Utvalget har funnet det unødvendig å videreføre denne.

Begrensningen i utenriksstasjonens adgang til å treffe realitetsavgjørelse er av stor praktisk betydning. Utvalget mener derfor at begrensningen bør fremgå av lovteksten.

Sjømannsloven § 50 inneholder i fjerde ledd bestemmelser om utenriksstasjonens adgang til å bestemme at det beløp avgjørelsen gjelder, skal deponeres ved utenriksstasjonen. I femte og siste ledd gis hjemmel for å fastsette forskrift om behandlingen av saker etter bestemmelsen, herunder begrensninger i adgangen til bruk av fullmektig etter forvaltningsloven og at bestemmelsen ikke får anvendelse for visse saker.

Utvalget mener det vil være i tråd med prinsippene i § 50 å overlate til forskrift å fastsette bestemmelser om saksbehandlingen ved utenriksstasjonen.

13.3.3 Høringsinstansenes syn

Den Norske Advokatforening mener at det er inkonsekvent at man forbyr arbeidstaker å bringe en tvist om arbeidsforhold inn for utenlands myndighet bare når skipet befinner seg i utlandet.

Som i sjømannsloven § 50 burde det være en henvisning til at en sak kan anlegges for utenlandsk domstol når det følger av Luganokonsevnsjonen 2007. Advokatforeningen viser ellers til at utvalget i merknadene til § 6-5 har uttalt at urettmessig saksanlegg i utlandet vil være avskjedsgrunn.

13.3.4 Departementets vurderinger

Departementet slutter seg til utvalgets forslag og dets begrunnelse.

Tvist om arbeidsforholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver eller mellom arbeidstaker og rederiet, mens skipet er i utlandet, må ikke bringes inn for utenlandsk myndighet. Dette er en viktig regel som foreslås opprettholdt. Det er ikke grunnlag for å trekke den slutning at det skal være tillatt å henvende seg til utenlandsk myndighet i slike tvister når skipet befinner seg i Norge. Skal man få en bindende avgjørelse, må tvisten bringes inn for norsk domstol dersom partene ikke blir enige på annen måte.

I den utstrekning et krav gjøres gjeldende mot rederiet, og dette er et utenlandsk foretak, vil sak kunne reises mot dette der foretaket har verneting. Med bestemmelsen i utkastet § 6-5 er det ikke ment å gjøre innskrenkninger i adgangen til saksanlegg i utlandet der dette følger av Luganokonvensjonen 2007.

Det å bringe en tvist mellom rederi og arbeidstaker inn for utenlandsk myndighet, er dessuten en av de oppregnede avskjedsgrunnlag i sjml. § 15 nr. 1. Om dette vil være avskjedsgrunnlag, vil bero på forholdene i den enkelte sak. Det vises her til kommentarene til utkastet § 5-14.

Det vises for øvrig til utkastet til § 6-5 og merknadene til bestemmelsen.

Fotnoter

1.

Forskrift 25. april 2002 nr. 424.

2.

Skoghøy 2011 note 237 til sjml. § 20, som viser til Rt. 1982 s. 1725, Rt. 1992 s. 1523 og Rt. 1990 s. 1179.

3.

Skoghøy, Rettsdata (2011) note 429 til sjml. § 50.

4.

Andreassen 1983 s. 159, som viser til ND 1948 s. 461 Eidsivating og ND 1942 s. 347 Eidsivating.

5.

Ot.prp. nr. 89 (2008–2009) s. 32.
Til dokumentets forside