Prop. 115 L (2012–2013)

Lov om stillingsvern mv. for arbeidstakere på skip (skipsarbeidsloven)

Til innholdsfortegnelse

8 Skipsarbeidslovens formål, virkeområde og ufravikelighet

8.1 Innledning

Lovutkastet kap. 1 Innledende bestemmelser inneholder bestemmelser om lovens formål, virkeområde og ufravikelighet.

Sjømannsloven har ikke regler om formål og om ufravikelighet, men inneholder regler om virkeområdet i §§ 1 og 2. Sjømannslovens virkeområdeforskrift er gitt i medhold av disse bestemmelsene. Både lovbestemmelsene og forskriften er endret flere ganger. Ved 2008-lovendringen ble det gjort endringer i § 1, samtidig som den tidligere § 2 ble opphevet. 2008-endringen er ikke trådt i kraft.

Sjømannsloven § 54a har regler om register over dem som arbeider på norske skip. Med hjemmel blant annet i bestemmelsen er det gitt forskrift 18. august 2008 nr. 942 om arbeidsgiver- og arbeidstakerregister (AA-register). Ved 2008-endringen fikk bestemmelsen nytt paragrafnummer, nemlig § 54B. Endringen er ikke trådt i kraft.

Arbeidsmiljøloven § 1-1 har bestemmelser om lovens formål, mens § 1-2, jf. § 1-3 til § 1-5, inneholder bestemmelser om virkeområdet. I § 1-9 er det gitt regler om ufravikelighet. Loven inneholder ikke regler om AA-register; slike bestemmelser er i stedet inntatt i folketrygdloven § 25-1, som forskriften om AA-registeret også er hjemlet i.

Selv om sjømannsloven, i motsetning til arbeidsmiljøloven, ikke inneholder noen bestemmelse om at loven er ufravikelig i favør av sjømannen, følger det av lovens vernekarakter at den skal forstås slik. Utvalget har foreslått at en ny skipsarbeidslov bør fastslå ufravikelighet uttrykkelig, jf. NOU 2012: 18 punkt 8.4. Ufravikelighet er likevel bare et utgangspunkt, siden en rekke av lovens bestemmelser forutsetter at vedkommende bestemmelse kan fravikes gjennom tariffavtale eller ved individuell avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Ingen høringsinstanser har kommentert forslaget og departementet slutter seg til utvalgets vurdering og fremmer forslag om å lovfeste dette utrykkelig i utkastet § 1-3. Ingen høringsinstanser har heller kommentert forslaget om å ikke videreføre nåværende § 54a i sjømannsloven om register over sjøfolk, som i dag er overflødig. Se NOU 2012: 18 punkt 8.5. Disse spørsmålene kommenteres derfor ikke ytterligere.

8.2 Formål

8.2.1 Gjeldende rett

Nåværende sjømannslov har ingen formålsbestemmelse. Både skipssikkerhetsloven (§ 1) og arbeidsmiljøloven (§ 1-1) har imidlertid formålsbestemmelser.

8.2.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår en formålsbestemmelse i loven for å få frem de sentrale hensyn som loven skal ivareta, jf. NOU 2012: 18 punkt 8.2. Ved utformingen er det tatt utgangspunkt i arbeidsmiljølovens formålsbestemmelse. Siden skipsarbeidsloven er en lov for arbeidslivet til sjøs, der forholdene ikke på alle punkter er de samme som på land, er lovutkastet og merknader tilpasset dette. Utvalget fremhever videre at skipsarbeidsloven må ses i sammenheng med skipssikkerhetsloven, siden de to lovene samlet regulerer arbeidsforholdene til sjøs.

8.2.3 Høringsinstansenes syn

Norges Rederiforbund viser til utkastet § 1-1 bokstav a og slår fast at henvisningen «til sjøs» er viktig, men ikke tilstrekkelig klar og mener lovteksten og motivene bør klargjøre hva som ligger i «til sjøs» utover motivenes henvisning til «skipet som et 24-timers samfunn», slik det er beskrevet NOU 2012: 18 punkt 8.6. Rederiforbundet beskriver dette slik:

«Det som særpreger 24-timerssamfunnet er at de ansatte arbeider og bor sammen på skipet. Når det gjelder skipets sikkerhet innebærer dette blant annet at skipet i krisesituasjoner i utgangspunktet ikke kan stole på bistand fra andre nødinstitusjoner, som brannvesen, ambulanse og politi. Dette nødvendiggjør de strenge helsekrav som gjelder for arbeidstakere til sjøs. I denne sammenheng understrekes det at bemanningen i de fleste tilfeller ikke er større enn de personer som utgjør sikkerhetsbemanningen om bord. Disse forhold er begrunnelsen for strenge regler knyttet til vakthold, hviletidsbestemmelser, særskilte kompetanse-/ sertifikatkrav for visse stillinger, mv. Som en forlengelse av dette, samt begrensinger knyttet skipets konstruksjon, har arbeidsgiver små muligheter til å gjøre tilpasninger for den enkelte arbeidstaker til sjøs både når det gjelder arbeidsmiljø og arbeidsoppgaver/redusert stilling. I praksis vil disse forhold eksempelvis gjøre det tilnærmet umulig med delte stillinger grunnet problemer med lugarkapasitet, hviletidsbestemmelser, sikkerhetsbemanning, mv. »

På denne bakgrunn er det etter Rederiforbundets syn dårlig samsvar mellom utformingen av § 1-1 bokstav c, d og e og de spesielle merknadene i utredningens punkt 8.6. Forbundet peker på at det i merknadene til disse bokstavene er vist til at det på samme måte som i omtalen av bokstav a må de forstås på bakgrunn av de særskilte hensyn som gjelder for hele eller deler av skipsfarten. Det vises videre til NOU 2012: 18 punkt 8.2 hvor det fremgår at utvalget ved utformingen av bestemmelsen har tatt utgangspunkt i arbeidsmiljølovens formålsbestemmelse. Om dette uttaler Rederiforbundet:

«Bestemmelsen og motivene slik de nå fremstår gir et uriktig inntrykk av mulighetene for å gjøre tilpasninger for den enkelte arbeidstaker. Dette er uheldig.»

Med bakgrunn i disse forhold foreslås at innledningen til bestemmelsen endres slik at den vil lyde (alt.1):

«Under hensyn til de særskilte forhold som gjør seg gjeldende for arbeidslivet til sjøs, er lovens formål:»

Alternativt at bestemmelsen inndeles i to ledd slik at andre leddlyder slik (alt. 2):

«(2) Under hensyn til de særskilte forhold som gjør seg gjeldende for arbeidslivet til sjøs, er lovens formål videre:
a) å legge til rette for tilpasninger i arbeidsforholdet… osv. b) å gi grunnlag for at arbeidsgiver og arbeidstaker selv kan ivareta og utvikle… osv. c) å bidra til et inkluderende arbeidsliv… osv. »

8.2.4 Departementets vurderinger

Departementet er enig med utvalget i at loven bør ha en formålsbestemmelse og er tilfreds med forslaget til § 1-1 som et samlet utvalg står bak. Når det gjelder høringsuttalelsen fra Norges Rederiforbund kan departementet i all hovedsak slutte seg til beskrivelsen som er gjort om skipet som et «24-timerssamfunn». Etter departementets oppfatning er det imidlertid ikke nødvendig at det i lovens formålsbestemmelse føyes til «under de særskilte forhold som gjør seg gjeldende i arbeidslivet til sjøs». Det fremgår av spesialmerknadene til bestemmelsen «at selv om det ikke er sagt uttrykkelig, må bestemmelsen forstås på bakgrunn av de særlige forhold som gjør seg gjeldende i hele eller deler av skipsfarten». Etter departementets mening er dette et tydelig signal til de som skal anvende loven om at skipet er en særegen arbeidsplass og at skipsfart er en næring hvor det kan medføre særlige utfordringer å oppfylle formålene fullt ut. Se for øvrig omtalen av 24-timers samfunnet i relasjon til stillingsvernet i punkt 12.3.

8.3 Virkeområde

8.3.1 Gjeldende rett

Sjømannsloven § 1 gjelder lovens anvendelsesområde. Sjømannsloven får anvendelse på den som har sitt arbeid om bord på norsk skip, og som ikke bare arbeider mens skipet ligger i havn, jf. § 1 første ledd.

Sjømannsloven inneholder ikke noen nærmere definisjon av hva som skal anses som «skip» i lovens forstand. Vanligvis reiser dette ikke problemer. Ved avgjørelsen må utgangspunkt tas i det alminnelige skipsbegrep. Normalt skal begrepet forstås som en flytende innretning, som er beregnet på å bevege seg på eller gjennom vannet. I NOU 2005: 14 punkt 7.1.3.2 har Skipssikkerhetslovutvalget gitt en nærmere beskrivelse av skipsbegrepet som i utgangspunktet også vil være dekkende for skipsarbeidslovens skipsbegrep.

Avgjørende for om et skip skal anses som norsk, er om kapital- og ledelseskravene angitt i sjøl. § 1, jf. § 3, er tilfredsstilt. Om et norskeiet skip er registrert i NIS, vil det fremdeles være å anse som norsk, jf. NIS-loven § 1 første ledd nr. 1. Sjømannsloven gjelder derfor i utgangspunktet også for slike skip. For NIS-skip er det imidlertid en del særregler som får anvendelse.

Sjømannsloven får anvendelse for den som ikke bare arbeider ombord mens skipet ligger i havn. Dette innebærer at loven gjelder skipets mannskap, mens havnearbeidere, vaktmenn, laste- og lossearbeidere mv. er unntatt.1 Avgrensningen knytter seg til om vedkommende bare arbeider om bord mens skipet ligger i havn. Det får den betydning at hele bemanningen på en rekke spesialskip er omfattet av sjømannsloven, forutsatt at de arbeider om bord ikke bare når skipet ligger i havn.

Samtidig er «sjøfart, fangst og fiske, herunder bearbeiding av fangsten om bord i skip» unntatt fra arbeidsmiljølovens virkeområde, jf. aml. § 1-2 annet ledd bokstav a. Grenseflaten mellom lovene er forstått slik at norske arbeidsforhold enten faller inn under arbeidsmiljøloven eller sjømannsloven. Selv om arbeidsmiljøloven tar utgangspunkt i en virksomhetsbeskrivelse og sjømannsloven i en personbeskrivelse, har det vært liten tvil om hvordan grensen mellom de to lovene prinsipielt skal trekkes.

Dernest er anvendelse av sjømannsloven som hovedregel betinget av at personen som arbeider på skipet, er arbeidstaker. Det er klargjort gjennom virkeområdeforskriften at sjømann skal likestilles med arbeidstaker. Utgangspunktet er følgelig at sjømannsloven kun regulerer de arbeidsavtalene som etablerer et løpende underordningsforhold, og at selvstendige oppdragstakere faller utenfor. Virkeområdeforskriften nyanserer dette. Etter forskriften § 3 får enkelte av lovens bestemmelser anvendelse for personer som arbeider om bord som selvstendige oppdragstakere. Det dreier seg om sjømannslovens bestemmelser om lavalder (§ 4), ordensregler (§ 43) og medtakelse av gods (§ 45), samt om mannskapets erstatningsansvar og plikt til å rette seg etter ordre (§ 39). Videre gjelder skipsførers plikter ved sykdom og skade (§ 27), dødsfall og begravelse (§ 30), grovere forbrytelse (§ 49), samt skipsførers plikt til å ta vare på eiendeler som etterlates om bord (§ 46) og til å holde bestemmelser tilgjengelige for mannskapet (§ 52). I tillegg gjelder bestemmelser som setter plikter for staten også overfor selvstendige oppdragstakere. Statens plikter omfatter dekning av utgifter til sykepleie, visse hjemreiser og begravelse (§ 31), samt adgang til lån av norsk utenriksstasjon (§ 51). Dessuten følger det av sjml. § 33B annet ledd at plikten til ikke-diskriminering gjelder tilsvarende ved «rederiets valg og behandling av selvstendig næringsdrivende og innleide sjømenn».

Det er gjort reservasjoner for noen bestemmelser i sjømannsloven for arbeid på turistskip, jf. sjml. § 1 annet ledd. For personer som verken er bosatt i Norge eller er norske statsborgere og som er ansatt av utenlandsk arbeidsgiver for å betjene passasjerer på turistskip, gjelder bare §§ 4, 18 (med unntak av nr. 1 første og annet ledd), 27, kap. IIA og kap. II B, §§ 39, 43, 45 og 49, jf. § 1 annet ledd første punktum. Likestilt med norske statsborgere er statsborgere i EØS-land, jf. § 1 annet ledd annet punktum.2

Sjømannsloven § 1 annet ledd første punktum ble betydelig endret ved lov 19. desember 2008 nr. 123. Bakgrunnen for lovendringen er MLC 2006.3 Lovendringen er ikke satt i kraft. Bestemmelsen slår forutsetningsvis fast at loven som hovedregel også omfatter arbeidstakere som er ansatt av utenlandsk arbeidsgiver for å betjene passasjerer på turistskip.4 Dersom en slik arbeidstaker verken er bosatt i Norge eller er norsk statsborger, kan de bestemmelser som er nevnt i § 1 annet ledd første punktum, fravikes dersom det ved tariffavtale er fastsatt ordninger som er likeverdige med lovens bestemmelser.

Någjeldende sjml. § 1 tredje ledd fastsetter at Kongen kan gi forskrift om at loven skal gjelde for annen arbeidsgiver enn rederiet. At sjømannsloven gjelder for alle som arbeider om bord uten hensyn til hvem de er ansatt hos, følger imidlertid av § 1 første ledd. Poenget med bestemmelsen i § 1 tredje ledd er å gi hjemmel for å bestemme at når arbeidstakeren er ansatt hos andre enn hos rederiet, skal arbeidsgiveren tre i rederiets sted.5 I virkeområdeforskriften § 1 nr. 3 heter det at «i den utstrekning sjømannsloven etter lovens § 1 eller denne forskrift ikke er unntatt for arbeidstaker som er ansatt av andre enn rederiet, gjelder sjømannsloven eller forskrift gitt med hjemmel i loven slik at arbeidsgiver trer i rederiets sted».

Sjømannsloven § 1 fjerde ledd gir hjemmel for Kongen til å fastsette at loven helt eller delvis ikke skal få anvendelse for visse personer eller grupper av personer som har sitt arbeid ombord og/eller for dem som har sitt arbeid på visse skip eller grupper av skip. Ved endringsloven av 2008 er forskriftskompetansen overført til departementet, jf. sjml. § 1 femte ledd.6

Med hjemmel i sjml. § 1 fjerde ledd er det i virkeområdeforskriften foretatt visse presiseringer og modifikasjoner i forhold til sjml. § 1. Personer som bare foretar inspeksjoner om bord og personer som gjør tjeneste på sjøforsvarets skip er unntatt fra loven, jf. virkeområdeforskriften § 1 nr. 2 bokstav b og c. Unntaket for tjeneste på sjøforsvarets skip gjelder ikke sivilt personell på skip befraktet av sjøforsvaret. Personer som omfattes av tjenestemannsloven 4. mars 1983 nr. 3 er unntatt fra sjml. §§ 3, 5, 5A, 7, 14, 15, 16, 19, 20, 20A, 20B, 21, 22 og 25.

I forskriften § 3 er det også fastsatt hvilke av lovens bestemmelser som kommer til anvendelse på personer som arbeider om bord som selvstendige næringsdrivende. Dette vil bli nærmere omtalt i forbindelse med de enkelte bestemmelsene.

I virkeområdeforskriften er det også gitt bestemmelser om i hvilken utstrekning sjømannsloven kommer til anvendelse på ansatte om bord på fiske- eller fangstfartøyer, når fartøyet brukes som sådant eller til føring av egen fangst eller i forbindelse med andres. Forskriften skiller mellom fartøy under og over 100 brutto registertonn.

For den som er ansatt på fiske- eller fangstfartøy under 100 brutto registertonn gjelder følgende bestemmelser i sjømannsloven: § 3 nr. 1 første ledd og nr. 3, § 4, § 5 (unntatt nr. 4), § 5A, § 11, § 12 nr. 1 (unntatt nr. 1 bokstav f), og nr. 2 første ledd for så vidt angår rett til fri reise med underhold til bostedet, § 13, § 14, § 15, § 16, § 18 (unntatt nr. 1 annet ledd for så vidt angår omplassering til tjeneste på et annet skip), § 19 (unntatt nr. 1 annet ledd), § 20 (med mindre tvist om usaklig oppsigelse er regulert ved tariffavtale), § 20A, § 20B, § 21, § 23, § 25, § 28, § 29, § 30, § 31, § 43, § 45, § 47, § 51 og § 52, jf. virkeområdeforskriften § 4.

For den som er ansatt på fiske- eller fangstfartøy på 100 brutto registertonn og derover får sjømannsloven anvendelse med visse begrensninger, jf. virkeområdeforskriften § 5. I forhold til sjømannsloven § 3 gjelder nr. 1 første ledd om ansettelse i rederiets tjeneste, men slik at skriftlig avtale bare skal opprettes dersom en av partene krever det. Bestemmelsens nr. 3 om ansettelse for et bestemt tidsrom mv. gjelder også. Sjømannsloven §§ 5 nr. 4 og 27A gjelder ikke, mens sjml. § 20 gjelder med mindre tvist om usaklig oppsigelse er regulert ved tariffavtale.

Etter sjml. § 1 femte ledd plikter enhver som er om bord, uten hensyn til hva som er fastsatt eller fastsettes i medhold av annet, tredje eller fjerde ledd, etter evne å utføre det arbeid som skipsføreren finner nødvendig for de ombordværendes og skipets sikkerhet. Ved endringsloven 2008 er § 1 femte ledd opphevet fordi den ble funnet overflødig ved siden av ssl. §§ 20 og 30 og forskrifter gitt i medhold av disse bestemmelsene.7

Etter endringsloven 2008 § 1 sjette ledd kan departementet, med de begrensninger som følger av folkeretten, bestemme at loven får anvendelse på utenlandsk skip når disse befinner seg i Norges territorialfarvann, herunder ved Svalbard og Jan Mayen (bokstav a), i Norges økonomiske sone (bokstav b) eller på norsk kontinentalsokkel (bokstav c). Bestemmelsen er i samsvar med MLC,8 som gir adgang, men ikke plikt til kontroll av utenlandske skip. Det geografiske virkeområde for § 1 sjette ledd tilsvarer ssl. § 3. Hjemmelen i ssl. § 3 tredje ledd til å gjøre loven gjeldende på det åpne hav, er imidlertid ikke tatt med.9

Sjømannsloven § 2 gjelder utvidelse av virkeområdet. Etter bokstav a kan Kongen ved forskrift fastsette at de bestemmelser i loven som bare gjelder for sjømann som er norsk statsborger eller som har sitt bosted i Norge, eller er statsborger i land som omfattes av EØS-avtalen, helt eller delvis også skal gjelde for annen sjømann eller at loven helt eller delvis skal gis anvendelse for den som har sitt arbeid på annen innretning i sjøen enn skip.

Flyttbare innretninger regnes i utgangspunktet ikke som skip. I medhold av sjml. § 2 bokstav b nr. 1 er loven gitt anvendelse på slike innretninger, jf. forskriften § 7. For personer som er ansatt av rederiet eller er omfattet av innretningens bemanningsoppgave, gjelder loven med enkelte mindre unntak. For andre gjelder kun nærmere angitte bestemmelser.

Som nevnt i punkt 4.5.3 ble sjømannslovens anvendelsesområde for andre innretninger i sjøen enn skip, nærmere avklart i den opphevede rammeforskriften med vedlegg. Det finnes imidlertid ikke tilsvarende bestemmelser i den nye rammeforskriften om hvilke bestemmelser i sjømannsloven som skal gis anvendelse på norskregistrerte flyttbare innretninger under forflytning og utenfor norsk del av kontinentalsokkelen, da det som nevnt i punkt 4.5.3 ble bestemt at vedlegget skulle skilles ut som egen forskrift.

Etter sjml. § 2 bokstav b kan Kongen ved forskrift fastsette at loven helt eller delvis skal gis anvendelse for ansatte som har sitt arbeid på utenlandsk skip som disponeres av norsk rederi. Denne bestemmelsen tar først og fremst sikte på tilfeller hvor et utenlandsk skip er blitt chartret av norsk rederi på såkalt bareboat-basis, se uttalelse av 14. september 1977 fra Justisdepartementets Lovavdeling.10 I uttalelsen fra Lovavdelingen er det lagt til grunn at det kan anses tvilsomt i hvilken utstrekning folkeretten tillater at norsk lovgivning gis anvendelse på utenlandske skip som disponeres av norsk rederi på annen måte enn ved bareboat certeparti. I uttalelsen påpekes at dette spørsmålet må vurderes separat for hver mulig måte et skip kan anses disponert av norsk rederi på, samt i forhold til hva slags regler det gjelder og hvilken håndheving som kommer på tale.

I virkeområdeforskriften § 9 er det fastsatt at departementet i særlige tilfeller kan bestemme at sjømannsloven helt eller delvis skal gjelde for personer som er ansatt på utenlandsk registrert skip i indre norsk farvann, på norsk sjøterritorium og på den norske del av kontinentalsokkelen. Av overskriften fremgår at forutsetningen er at skipet i så fall «disponeres av norsk rederi».

Ved endringsloven av 2008 er bestemmelsen i sjml. § 2 bokstav b flyttet til § 1 tredje ledd, og bestemmelsen i § 2 bokstav a flyttet til § 1 fjerde ledd.11

2008-endringen inneholder for øvrig langt på vei tilsvarende bestemmelser som sjømannsloven med hensyn til virkeområde. Sjøfartsdirektoratet sendte i 2012 på høring utkast til delvis endret virkeområdeforskrift knyttet til 2008-endringen. Utkastet er utarbeidet etter konsultasjoner med partene i arbeidslivet. I tillegg til de tre kategoriene som finnes i gjeldende forskrift, gjør høringsutkastet også unntak for «prosjektpersonell i offshorevirksomhet» og «gjesteartister». I et utkast til veiledningsrundskriv er det nærmere angitt hvilke kategorier av arbeidstakere som dermed er unntatt, samtidig som det er gitt en generell avklaring av sjømannslovens anvendelse for annet personell, med tilhørende eksempler. Forholdet til arbeidstakere på fiske- og fangstfartøyer er ikke berørt i utkastet til endret virkeområdeforskrift, som per dags dato ikke er fastsatt.

Når det gjelder internasjonale bestemmelser defineres «sjømann» i MLC art. II nr. 1 bokstav f som «enhver som er ansatt eller engasjert eller arbeider i enhver egenskap om bord på et skip». Tvil om en kategori personer er å anse som sjømenn skal avgjøres av den kompetente myndighet i hver medlemsstat (hos oss Sjøfartsdirektoratet) etter konsultasjoner med partene i arbeidslivet, se art. II nr. 3. ILOs 94. Maritime konferanse 2006 vedtok resolusjon VII vedrørende informasjon om yrkesgrupper, som er ment å fungere som en klargjøring av hvilke kategorier av personer som det kan være tvil om er å anse som sjøfolk.

8.3.2 Utvalgets forslag

Utvalgets forslag fremgår av NOU 2012: 18 punkt 8.3. Her legger utvalget til grunn at enkelte arbeidstakergrupper helt bør unntas fra lovens virkeområde, mens det for andre grupper kan være aktuelt å unnta dem for så vidt angår enkelte av lovens bestemmelser. Utvalget anser det ikke hensiktsmessig å videreføre en generell adgang til å fravike loven i forskrift, slik sjml. § 1 fjerde ledd gjør. Unntakene kan derfor angis direkte i loven, samtidig med at departementet gis mulighet for i forskrift med tilhørende veiledninger å detaljere og forklare ytterligere de fastsatte unntak.

Utvalget foreslår på denne bakgrunn å videreføre unntaket for arbeidstaker som bare arbeider om bord mens skipet ligger i land, og løfte opp i loven to unntak som i dag fremgår av virkeområdeforskriften eller er foreslått omfattet av den i Sjøfartsdirektoratets utkast til endret virkeområdeforskrift. Det gjelder for det første arbeidstakere som gjør tjeneste på Forsvarets skip, med unntak av sivilt personell på skip befraktet av Forsvaret. For det annet gjelder det arbeidstakere som utfører arbeid som etter sin karakter ikke utgjør en del av skipets ordinære drift. Utvalget tenker seg at det siste unntaket typisk vil omfatte: (1) personell som bare foretar inspeksjoner om bord, som inspektører fra offentlige myndigheter eller klasseselskaper, eller skipsinspektører og driftsinspektører fra rederiet; (2) tekniske eksperter eller verkstedarbeidere som er om bord i forbindelse med skipets prøvetur eller med ferdiggjøring av en installasjon eller reparasjon; (3) loser; (4) prosjektpersonell i offshorevirksomhet; (5) artister som gjør kortvarige gjesteopptredener om bord; (6) vitenskapsfolk og forskere. Utvalget forutsetter at den nærmere avgrensningen skjer i tråd med de prosedyrer MLC oppstiller. Samtidig foreslår utvalget at departementet får hjemmel til å fastsette i forskrift i hvilken utstrekning loven skal gjelde for arbeidstaker som omfattes av tjenestemannsloven.

Utvalget understreker at selv om visse grupper av arbeidstakere som et utgangspunkt faller utenfor skipsarbeidsloven, vil disse likevel ha den sikkerhetsmessige og arbeidsmiljømessige trygghet som følger av skipsikkerhetsloven, siden denne loven retter seg mot enhver som har sitt arbeid om bord. De vil også være omfattet av de bestemmelser i lovutkastet som retter seg mot enhver som har sitt arbeid om bord i kap. 8, 9 og 10. De vil dessuten være omfattet av stillingsvernbestemmelsene i arbeidsmiljøloven, eventuelt i tjenestemannsloven, eller i tilsvarende lovgivning i andre land.

Utvalget har vurdert om det er nødvendig å opprettholde en forskriftsbestemmelse som gir departementet hjemmel til helt eller delvis å unnta arbeidstakere på fiske- og fangstfartøyer fra lovens løsninger. Utvalget er kommet til at det ikke er et slikt behov, verken for større eller mindre fartøyer. Utvalget har i stedet, særlig i forhold til enkelte bestemmelser i lovutkastet kap. 4 Lønn mv., dels pekt på at bestemmelsene ikke passer godt for slike fartøyer og derfor gjort konkrete unntak, dels beskrevet nærmere i motivene hvordan vedkommende bestemmelse forutsettes anvendt innenfor denne sektoren.

Sjømannsloven § 2 bokstav b nr. 1 inneholder hjemmel for Kongen til å gi loven anvendelse for den som har sitt arbeid på annen innretning i sjøen enn skip. Virkeområdeforskriften § 7 nr. 1 fastslår at loven, med enkelte helt små unntak, får anvendelse på personer som har sitt arbeid på flyttbare innretninger og er tilsatt av rederiet eller omfattet av innretningens bemanningsoppgave. For personer som har sitt arbeid på flyttbare innretninger uten å være omfattet av nr. 1, gjelder etter nr. 2 bare bestemt oppregnede bestemmelser i loven. Utvalget finner det naturlig å videreføre forskriftshjemmelen.

Sjømannsloven § 2 bokstav b nr. 2 gir Kongen hjemmel til ved forskrift å gi loven anvendelse på utenlandsk skip som disponeres av norsk rederi, mens 2008-endringen (ikke i kraft) § 1 sjette ledd gir departementet hjemmel til – så langt folkeretten tillater det – å bestemme at loven skal få anvendelse på utenlandske skip når de befinner seg i Norges territorialfarvann, herunder ved Svalbard og Jan Mayen, i Norges økonomiske sone og på norsk kontinentalsokkel. Løsningen i 2008-endringen ble valgt for å samkjøre virkeområdebestemmelsene for utenlandske skip i sjømannsloven med de tilsvarende reglene i skipssikkerhetsloven. Utvalget er kommet til at løsningen i 2008-endringen ikke bør videreføres i denne formen og peker på at det er vanskelig å se noe behov for en så omfattende regel på de områder som skipsarbeidsloven omfatter. Det er dessuten i dag begrenset hjemmel i internasjonal rett for å regulere interne forhold på et utenlandsk skip når det befinner seg utenfor norsk territorialfarvann. Utvalget har derfor nøyd seg med en bestemmelse som gir departementet hjemmel til å bestemme i forskrift at loven helt eller delvis også skal gjelde for en arbeidstaker som har sitt arbeid på utenlandsk skip, når skipet befinner seg i Norges territorialfarvann, herunder Svalbards og Jan Mayens territorialfarvann.

Sjømannsloven §§ 1 og 2 inneholder enkelte bestemmelser som utvalget vil foreslå ikke videreføres. Noen av dem ble også endret eller sløyfet i 2008-endringen. Sjømannsloven § 1 annet ledd fastsetter at for arbeidstakere som ikke bor i Norge eller er statsborgere i Norge eller en EØS-stat, og som er ansatt av utenlandsk arbeidsgiver for å betjene passasjerer på norske turistskip, skal bare enkelte av lovens bestemmelser få anvendelse. 2008-endringen speilvendte bestemmelsen, slik at sjømannsloven i utgangspunktet kommer til anvendelse for slike arbeidstakere, men likevel slik at visse bestemmelser kan fravikes dersom det er etablert likeverdige ordninger ved tariffavtale. Utvalget foreslår derfor at den ikke videreføres hensett til at det i dag ikke finnes turistskip (cruiseskip) i NOR-registeret, og at sannsynligheten for at det vil komme slike skip i dette registeret i fremtiden må anses som ytterst liten, fremstår bestemmelsen som upraktisk og utdatert.

Sjømannsloven § 1 tredje ledd fastslår at Kongen kan gi forskrift om at loven skal gjelde for annen arbeidsgiver enn rederiet. Bestemmelsen som sådan er ikke videreført i 2008-endringen, men er – med et noe annet innhold – i stedet bakt inn i 2008-endringen § 2 om rederiets og arbeidsgivers plikter. Dette er behandlet i kapittel 9.

Sjømannsloven § 1 fjerde ledd inneholder en generell hjemmel for Kongen til i forskrift å bestemme at loven helt eller delvis ikke skal anvendes for visse personer eller grupper av personer som har sitt arbeid om bord. Tilsvarende bestemmelse finnes i 2008-endringen § 1 femte ledd. Som nevnt foran finner utvalget det uheldig med en så generell adgang for departementet til å fravike lovens virkeområde, og har i lovutkastet strammet inn adgangen for departementet til å presisere, eventuelt fravike, lovens virkeområde i forhold til personer som arbeider om bord.

Sjømannsloven § 1 femte ledd fastslår at enhver som er om bord plikter etter evne å utføre arbeid som skipsføreren finner nødvendig for de ombordværendes og skipets sikkerhet. Bestemmelsen er sløyfet i 2008-endringen, fordi den ble ansett unødvendig ved siden av medvirkningspliktene i ssl. §§ 20 og 30 med tilhørende forskrifter. Utvalget er enig i dette og har derfor ikke videreført bestemmelsen.

Sjømannsloven § 2 bokstav a fastslår at Kongen ved forskrift kan fastsette at bestemmelser i loven som bare gjelder for sjømann som er bosatt i Norge eller som er statsborger i Norge eller en annen EØS-stat, helt eller delvis også skal gjelde for annen sjømann. Tilsvarende bestemmelse finnes i 2008-endringen § 1 fjerde ledd. Forskriftshjemmelen i sjømannsloven er ikke benyttet. Utvalget har i sitt lovutkast ikke foreslått bestemmelser som bare får anvendelse overfor slike arbeidstakere utover en viss særregulering av retten til lønn ved sykdom og skade i utkastet § 4-4. Utvalget anser det derfor ikke nødvendig å videreføre bestemmelsen.

Når det gjelder forholdet til arbeidsmiljøloven § 1-2 har utvalget vurdert om det vil være hensiktsmessig med en virksomhetsbeskrivelse i skipsarbeidsloven. Det har imidlertid kommet til at en personbeskrivelse fortsatt må være fullt akseptabelt.

Utvalget foreslår å videreføre vilkåret om at personen som arbeider på skipet må være arbeidstaker for at skipsarbeidsloven skal komme til anvendelse. Det er som nevnt klarlagt gjennom sjømannslovens virkeområdeforskrift at sjømann likestilles med arbeidstaker. Dette må forstås slik at en arbeidstaker som oppfyller krav om tilknytning til skipet etter sjml. § 1 første ledd, er sjømann etter loven. Utvalget legger til grunn at sjømannslovens sjømanns-/arbeidstakerbegrep er i overensstemmelse med det som gjelder i arbeidslivet for øvrig. Arbeidstakerbegrepet i skipsarbeidsloven er ment å videreføre dette. Se for øvrig mer om utvalgets beskrivelse av arbeidstakerbegrepet i NOU 2012: 18 punkt 7.4.4.

Arbeidstakerbegrepet må avgrenses mot selvstendige oppdragstakere, men utvalget viser til at virkeområdeforskriften har bestemt at enkelte av sjømannslovens regler gjelder overfor selvstendige oppdragstakere.

Utvalget ser behovet for at enkelte bestemmelser i skipsarbeidsloven ikke er begrenset til å gjelde arbeidstakere med en bestemt tilknytning til skipets drift, men omfatter alle som har sitt arbeid om bord. På denne bakgrunn foreslås det at rederiet (og skipsføreren) pålegges plikter (og enkelte rettigheter) i kap. 8 om omsorgsplikter og kap. 9 om skipstjenesten. For å verne enhver som er i arbeid på skip mot diskriminering, mener utvalget det må settes forbud mot diskriminering ikke bare fra arbeidsgiver, men også fra rederiets side. Dette er gjort i kap. 10. Også dette kapitlet foreslår utvalget skal gjelde selvstendige oppdragstakere. Utvalget viser i sin begrunnelse til at forslaget samsvarer med løsningen for grunnleggende krav på sikkerhet og fullt forsvarlig arbeidsmiljø, jf. bl.a. skipssikkerhetsloven som i utgangspunktet gjelder alle som arbeider om bord. Se for øvrig mer om utvalgets begrunnelse i NOU 2012: 18 punkt 7.4.5.

8.3.3 Høringsinstansenes syn

Arbeidsdepartementet legger til grunn at det må innledes et nærmere samarbeid med Nærings- og handelsdepartementet om lovens virkeområde da lovutkastet legger opp til å unnta arbeidstakere som utfører arbeid som ikke er en del av skipets ordinære drift, og regulere dette nærmere i forskrifts form. Arbeidsdepartementet gjør oppmerksom på at arbeidsmiljøloven i dag unntar sjøfart fra sitt virkeområde og at det således vil «være nødvendig med en nærmere avklaring av virkeområdet før ny skipsarbeidslov iverksettes for å unngå en utilsiktet deregulering».

Fiskeri- og kystdepartementet viser til atutvalgets forslag vil ha betydning for Havforskningsinstituttet og Kystverket, som begge ligger under Fiskeri- og kystdepartementets etatsstyringsansvar. Besetning på Kystverkets og Havforskningsinstituttets fartøy vil som utgangspunkt bli omfattet av ny skipsarbeidslov, jf. lovutkastet § 1-2 første ledd. I utkastet § 1-2 tredje ledd bokstav b framgår at det kan gis forskrift om i hvilken utstrekning skipsarbeidsloven skal gjelde for arbeidstakere som er omfattet av tjenestemannsloven. Slik forskrift er i dag fastsatt i medhold av sjømannsloven og Fiskeri- og kystdepartementet legger til grunn at dette forholdet er regulert fra og med tidspunktet for ikrafttredelse av skipsarbeidsloven.

Når det gjelder Kystverkets loser, og Havforskningsinstituttets forskere og teknikere som deltar på tokt med fartøy, vil utvalgets forslag medføre at disse som utgangspunkt ikke skal omfattes av ny skipsarbeidslov. For så vidt gjelder Havforskningsinstituttets forskere og teknikere som deltar på tokt, vil disse fortsatt være omfattet av arbeidsmiljøloven (aml.).

Når det gjelder Kystverkets loser synes det som resultatet av utvalgets forslag blir at disse verken blir omfattet av skipsarbeidsloven eller arbeidsmiljøloven. Dette fordi losvirksomheten også faller utenfor aml. virkeområde. Losene vil etter dette være omfattet av tjenestemannsloven, og vernet som rettighetssubjekt etter skipssikkerhetsloven når de er om bord i fartøy. For så vidt gjelder arbeids- og hviletid er dette regulert gjennom særavtale.

Fiskeri- og kystdepartementet uttaler avslutningsvis at det tar utvalgets forslag til etterretning.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, som ivaretar statens sentrale arbeidsgiverfunksjon og utformer den overordnede personalpolitikken i staten, mener det er avgjørende å avklare avgrensningen mellom tjenestemannslovens, arbeidsmiljølovens og ny skipsarbeidslovs virkeområde slik at det ikke hersker tvil om hvilke av lovverkene som kommer til anvendelse.Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet oppfatter utvalget slik at det ikke går inn for endringer i dagens regelverk om virkeområdet for sjømannsloven kontra arbeidsmiljølov og tjenestemannslov, men flytter forskriftsbestemmelser inn i lov og er enig i denne videreføringen av dagens rettstilstand.

Olje- og energidepartementet har merket seg at utvalget vil beholde sjømannslovens hovedinnretning og legger til grunn at det «kun er de arbeidsavtalene som etablerer et løpende underordningsforhold som faller inn under den nye lovens virkeområde, men at enkelte av lovens bestemmelser kan gjøres gjeldende også for selvstendige næringsdrivende, for eksempel fiskerikyndige på seismikkfartøy.»

Utenriksdepartementet antar at når utkastet til bestemmelse legger forskriftshjemmel og -kompetanse til «departementet» menes Nærings- og handelsdepartementet. I henhold til gjeldende regelverk tilligger denne kompetansen Utenriksdepartementet, dog slik at det ble vedtatt endringer i 2008 som ennå ikke er i kraft. Utenriksdepartementet er ikke kjent med at kompetansen i henhold til gjeldende regelverk er benyttet. Utenriksdepartementet har ikke merknader til at forskriftskompetansen skal tilligge Nærings- og handelsdepartementet i en ny lov, ei heller til forslaget om å innskrenke det geografiske virkeomradet for en slik bestemmelse, slik det legges opp til i utkastet.

Utenriksdepartementet uttaler følgende om de folkerettslige rammer som her er aktuelle:

«Når det gjelder de folkerettslige rammer, pekes det på generelt grunnlag at anledningen til å gjøre norsk regelverk om arbeidsforhold anvendelig for utenlandske skip er begrenset. Havrettskonvensjonen (HRK) utgjør den overordnede rettslige ramme for alle nasjonale, regionale og internasjonale tiltak for skipsfarten. Et grunnleggende prinsipp i HRK på skipsfartens område er utvikling av en mest mulig global regelgivning gjennom den kompetente internasjonale organisasjon, som i denne sammenheng først og fremst vil være FNs sjøfartsorganisasjon (IMO). Hva en kyststat ensidig kan vedta av lover og forskrifter i forhold til skip under fremmed flagg vil etter HRK bero på hvor skipet geografisk befinner seg og hvilken trafikk det bedriver.
Norge har som kyststat full jurisdiksjon i forhold til krav til skip som anløper norske havner eller opererer i norsk indre farvann. Også innenfor sjøterritoriet er utgangspunktet at Norge som kyststat har full suverenitet og håndhevelsesmyndighet. Her kommer imidlertid HRKs regler om «uskyldig gjennomfart» inn som en viktig begrensning. I henhold til HRK art. 21 (1) a) kan Norge bl.a. vedta lover og forskrifter om uskyldig gjennomfart med sikte på sikkerhet til sjøs og regulering av skipstrafikken. Slike nasjonale regler kan imidlertid ikke få anvendelse på fremmede skips utforming, bygging, bemanning eller utstyr med mindre de gjennomfører allment godtatte internasjonale regler og standarder, jf HRK art 21 (2). Videre kan det ikke etableres lover og forskrifter som i praksis har den virkning at retten til uskyldig gjennomfart nektes eller svekkes. Utenfor sjøterritoriet, i kyststatenes eksklusive økonomiske sone, foreligger kun begrenset jurisdiksjon overfor internasjonal skipsfart. Eventuelle tiltak eller krav mot skipsfarten må her vedtas og gjennomføres innenfor rammene av IMO.»

Petroleumstilsynet peker på at beroende på utforming av forskrifter i medhold av loven, har utvalget foreslått at arbeidsmiljøloven vil gjelde for de arbeidstakerne som arbeider på en innretning i petroleumsvirksomhet og som ikke tilhører det maritime mannskapet. Petroleumstilsynet ønsker å bidra i utformingen av disse forskriftene.

Det Norske Veritas uttaler at det er viktig å få ytterligere avklart virkeområdet og hvilkearbeidstakere som er omfattet av utkastet § 1-2 annet ledd, hva som etter loven er å anse som skip og hvorvidt loven skal gjelde for arbeidstaker som har sitt arbeid om bord på annen innretning i sjøen enn skip. Etter stiftelsens syn er begrepsbruken «ikke utgjør en del av skipets ordinære drift» egnet til å skape tvil om lovens virkeområde. Det vises også til begrepet «annen innretning i sjøen enn skip» og at begrepsbruken bør harmoniseres med MLC.

Det Norske Veritas viser også til tilsyn som organisasjonen skal gjøre på vegne av norske myndigheter og ber om en avklaring på begrepet «flyttbare innretninger i petroleumsvirksomhet». Stiftelsen kan ikke se at disse er unntatt i selve konvensjonen og «frykter at et slikt unntak, dersom det ikke blir et internasjonalt unntak, kan medføre problemer spesielt der sokkelstat, havnestat, ILO eller annen relevant myndighet måtte ha en annen oppfatning.» Videre uttaler Det Norske Veritas:

«Vi er klar over at også andre flaggstater vurderer å unnta «flyttbare innretningeri petroleumsvirksomhet» og vi kan ikke se at det skulle være noe problem for oss som RO å etterleve en avgjørelse om å unnta «flyttbare innretningeri petroleumsvirksomhet», men det er viktig at et slikt unntak blir internasjonalt og for oss å forstå grunnlaget for avgjørelsen slik at vi kan bruke det som dokumentasjon i forhold til begrensningene i vårt arbeid som RO og de krav som må stilles til nybygg.
Begrepet «Flyttbare innretninger i petroleumsvirksomhet» kan også forstås ulikt; enten som enhver flyttbar innretning i petroleumsvirksomheten, i.e. inkludert supply, well-intervention, etc., eller kun forstås som flyttbare boreinnretninger. Virkeområdet er som nevnt meget viktig å få avklart, så uavhengig av et norsk unntak, så ser vi behov for en presisering av begrepsbruken.»

Landsorganisasjonen i Norge støtter forslaget til regulering på vesentlige punkter slik det fremkommer i utvalgets kapittel 1, men mener at enkelte bestemmelser bør endres og peker særlig på problemstillingen knyttet til selvstendige oppdragstakere hvor LO uttaler:

«Sjømannsloven har en annerledes regulering som gjør at loven også får anvendelse overfor selvstendige oppdragstakere. Etter definisjonen av «arbeidstaker» i ny lov, faller denne gruppen utenfor store deler av lovens virkeområde. LO kan ikke se at lovutvalget har vurdert i hvilket omfang det benyttes selvstendige oppdragstakere og heller ikke hvilke konsekvenser denne endringen vil kunne medføre. LO ber om at departementet utreder omfanget av bruken av selvstendige oppdragstakere. LO ber også om at departementet vurderer anvendelsesområdet for ILOs Maritime Labour Convention, 2006. Konvensjonen synes å likestille ansatte og personer som er engasjert, se konvensjonen artikkel 2, nr. 1 bokstav f. LO forstår således konvensjonen til å omfatte alle som utfører arbeid om bord.»

LO kan ikke se at det er grunnlag for å begrense lovens virkeområde på dette punktet i forhold til det som følger av gjeldende rett og foreslår følgende tillegg til utkastets § 1-2 i form av nytt annet punktum:

«Loven gis tilsvarende anvendelse overfor selvstendig oppdragstaker som har sitt arbeid om bord på norsk skip.»

Norges Rederiforbund viser til utkastet § 1-2 tredje ledd bokstav a som gir departementet hjemmel til å gi nærmere bestemmelser om hvilke arbeidstakere som er «omfattet» av annet ledd. Etter Rederiforbundets oppfatning er det dårlig samsvar mellom ordlyden som synes å utelukke delvis anvendelse og uttalelsene i motivene om at det kan være aktuelt å unnta enkelte arbeidstakergrupper «for så vidt angår enkelte av lovens bestemmelser», jf. NOU 2012: 18 punkt 8.3. Videre vises det til uttalelsen i motivene om at selv om visse grupper av arbeidstakere som et utgangspunkt faller utenfor skipsarbeidsloven, vil disse likevel ha den sikkerhetsmessige og arbeidsmiljømessige trygghet som følger av skipssikkerhetsloven, samt de bestemmelser i lovutkastet som retter seg mot enhver som har sitt arbeid om bord i kap. 8, 9 og 10», jf. NOU 2012: 18 punkt 8.3. Rederiforbundet kan ikke se at en eventuell anvendelse av SAL kap. 8, 9 og 10 er hjemlet i loven.

For øvrig minner Rederiforbundet om at arbeidstakere til sjøs også vil være vernet gjennom tariffavtaler og legger til grunn «at de bestemmelser som fremgår av sjømannslovens virkeområdeforskrift, og som nå ikke fremgår av lovutkastet, videreføres i forskrifts form.»

Rederiforbundet viser også til at ordlyden i bestemmelsens tredje leddmå endres dersom utvalgets mindretallsløsning vedrørende gjennomføringen av NIS-unntak får Stortingets tilslutning.

8.3.4 Departementets vurderinger

De nærmere kriteriene for tilknytning til skipet som følger av lov og forskrift, og som er presisert gjennom rettspraksis, synes å være hensiktsmessige. Det samme gjelder særreguleringen av flyttbare innretninger og de særlige unntakene for personer som gjør tjeneste på sjøforsvarets skip og statlige tjenestemenn. Departementet går inn for at disse grensedragningene videreføres og gir i all hovedsak sin tilslutning til utvalgets forslag som også innebærer en forenkling. På bakgrunn av innvendingene som er kommet i høringen har departementet imidlertid kommet til at bestemmelsen om virkeområdet bør utformes på en noe annen måte og at enkelte sider ved avgrensningen bør løftes fra lov til forskrift.

Når lovens virkeområde skal utformes må det legges til grunn at enhver arbeidstaker må være beskyttet av stillingsvernsregler og andre fundamentale arbeidsrettslige rettigheter. Ingen arbeidstakere skal således komme i den situasjonen at vedkommende faller mellom to lover og står uten verneregler.

Videre må det tas hensyn til at det ikke er uvanlig at arbeidstakere som til vanlig er knyttet til en landbasert virksomhet i en kortere periode kan ha sin arbeidsplass om bord på et skip. Det kan for eksempel være offshore service personell som utfører arbeid på skipet av kortere varighet, men som har inngått en arbeidsavtale i henhold til arbeidsmiljøloven og/eller med tariffavtaler basert på arbeidsmiljøloven og som ellers har sitt arbeid på land. Det har vært praksis for at kortere arbeid om bord ikke endrer på hvilken lov vedkommende omfattes av og at arbeidsmiljøloven således fortsatt vil gjelde. Etter departementets oppfatning er det hensiktsmessig at en slik praksis videreføres.

Det må også tas hensyn til at et skip kan bestå av arbeidstakere som har sin hovedarbeidsplass om bord, men som likevel ikke er knyttet til den maritime driften av skipet. Slike arbeidstakere kan ha sitt arbeid om bord på skipet over et lengre tidsrom. Som Arbeidsdepartementet er inne på i sin høringsuttalelse, vil ikke disse nødvendigvis omfattes av arbeidsmiljøloven. Etter departementets oppfatning er det derfor ikke en optimal løsning når utvalget foreslår i utkast til § 1-2 annet ledd at loven ikke gjelder arbeidstaker som utfører arbeid som etter sin karakter ikke utgjør en del av skipets ordinære drift. Departementet ser at det kan være behov for å unnta deler av loven for slikt personell, men som et utgangspunkt bør ikke loven ekskluderes for slike arbeidstakere. Det Norske Veritas og Norges Rederiforbund ser også utfordringer med denne delen av utvalgets forslag. Det fremmes derfor forslag om å stryke utvalgets utkast til § 1-2 annet ledd og heller gjøre dette om til en fullmakt for departementet til i forskrift å fastsette nærmere bestemmelser om anvendelsen av loven for disse personene.

Departementet ønsker at utviklingen av forskrifter på området skjer i samarbeid med berørte departementer og underliggende etater og vil ta initiativ til dette. For øvrig tas til etterretning den beskrivelsen som Utenriksdepartementet har gitt om forholdet til folkeretten.

LO og Norges Rederiforbund har kommentert lovens anvendelse for selvstendige oppdragstakere. Utvalget har her foreslått en videreføring av dagens rettstilstand hvor virkeområdeforskriften fastsetter at enkelte deler av sjømannsloven også får anvendelse for slike personer. Dette er lovteknisk gjort slik at det i lovutkastet § 1-2 første ledd er slått fast at loven gjelder arbeidstaker som har sitt arbeid om bord med mindre noe annet er «særskilt fastsatt». Noe annet er «særskilt fastsatt» i kapittel 8, 9 og 10 hvor det fremgår at bestemmelser der gjelder for «den som har sitt arbeid om bord». Selvstendige oppdragstakere er altså beskyttet av de aktuelle vernereglene i disse kapitlene. Departementet er tilfreds med forslaget fra utvalget om i all hovedsak å videreføre gjeldende rett for disse personene. Departementet foreslår imidlertid en presisering i § 1-2 første ledd for å synliggjøre virkeområdet for andre som har sitt arbeid om bord. Forslaget fra LO om å gi hele loven anvendelse for selvstendige oppdragstakere finner departementet vanskelig å kunne gi sin tilslutning til all den stund sentrale deler av loven gjelder stillingsvernet som baserer seg på at det foreligger et ansettelsesforhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.

Det Norske Veritas har fremsatt enkelte kommentarer knyttet til «flyttbare innretninger i petroleumsvirksomhet». For slike innretninger har utvalget ment å videreføre dagens rettstilstand, noe det gis sin tilslutning til. Hva som rent konkret skal forstås som en flyttbar innretning vil imidlertid ikke være naturlig å regulere i loven. Veritas er videre av den oppfatning at disse innretningene omfattes av MLC og ønsker intet særnorsk unntak fra konvensjonen, men snarere en internasjonal avklaring. Til dette vil departementet minne om at konvensjonen retter seg mot skip og for øvrig er taus med hensyn til en eventuell anvendelse for flyttbare innretninger. Bakgrunnen for konvensjonens taushet er at det ikke ble oppnådd enighet om dette under forhandlingene av MLC. Denne løsningen innebærer således at det er opp til den enkelte flaggstat å gi konvensjonen anvendelse for flyttbare innretninger i petroleumsvirksomhet. Den norske posisjonen under forhandlingene var at MLC ikke skulle gjelde for slike innretninger. Norske myndigheters holdning til dette spørsmålet er ikke endret siden. Dersom det skulle oppnås en «internasjonal enighet» slik Veritas ber om, vil det enten innebære at konvensjonens virkeområde vil måtte endres eller at sentrale sokkelstater kom til en enighet om en felles holdning til spørsmålet. På bakgrunn av diskusjonen under konvensjonsforhandlingene anser departementet det som mindre sannsynlig med en enighet i nær fremtid. Norske myndigheter vil imidlertid ved delegering av myndighetsoppgaver relatert til MLC gjøre det klart for de anerkjente klassifikasjonsselskapene hva som er gjenstand for sertifisering etter konvensjonen slik at det ikke hersker tvil om hva som er omfanget av delegerte oppgaver.

Fotnoter

1.

Ot.prp. nr. 26 (1984–85) s. 18.

2.

Bestemmelsen ble tilføyd ved lov 20. juni 2003 nr. 49, og innebærer en tilpasning til EØS-avtalen art. 28, se Ot.prp. nr. 73 (2002–2003), s. 3-4.

3.

Ot.prp. nr. 70 (2007–2008) s. 8.

4.

Ot.prp. nr. 70 (2007–2008) s. 27.

5.

Ot.prp. nr. 26 (1984–85) s. 18.

6.

Ot.prp. nr. 70 (2007–2008) s. 27.

7.

Ot.prp. nr. 70 (2007–2008), s. 12.

8.

Ot.prp. nr. 70 (2007–2008), s. 27.

9.

Ot.prp. nr. 70 (2007–2008), s. 27, jf. s. 11.

10.

Matheson/Woxholth 1990 s. 3.

11.

Ot.prp. nr. 70 (2007–2008) s. 27.
Til dokumentets forside